Av og til kan utgangspunktet for en ekspedisjon være rett utenfor stuedøra, andre ganger rett utenfor kontorvinduet. Hver dag ser jeg ut på Høylandsåna som svinger seg dovent forbi mens jeg har møte på teams om prosjektkategoriers innvirkning på artskontoer og om materiellmasteren kan, eller burde, overstyre denne. Mens Hegren svelger halvkilos ørret i det fri gnager headsettet i øret mitt. IKKE ta bildesøk på Google på ordet «hegre» i Firefox mens du er på jobb og alle kan se skjermen din. På ett eller annet språk må hegre bety noe som har med ekteskapelige gleder og plikter å gjøre. Sikkert fransk. Olala, Je vais t’hegré!
Frode i første etasje hevder han har hatt gjedde på over 10 kilo i Stokkalandsvatnet, og jeg tror ham. En gjedde på over 10 kilo slår min personlige rekord på under halvkiloen i Bråsteinvatnet. Han hevder også at Høylandsåna går fra Bråsteinvatnet og munner ut i Stokkelandsvatnet, og det tror jeg han har rett i. Klart det enkleste er å kjøre ned til vannet etter jobb, men han hevdet at Høylandsåna var fullt farbar med kano. Frode hevder mye, og som regel er det hold i disse påstandene, men her var jeg ikke sikker på at han hadde rett. En plan ble allikevel klekket ut, dato satt og deltagere invitert til ekspedisjonen inn i det ukjente.
Etter jobb 2. september la vi ut fra bredden. En solfylt dag med vind fra sør. Gammel fiskekunnskap sier at man bare får fisk i Stokkalandsvatnet ved sønnavind, bettkalderen viste blå dag og alt lå til rette for den store gjedda om vi kom oss ned elva.
Jeg og Frode var i første kano, Arvid og Tim i kano nummer to. Jeg satt først og forrest, et enormt ansvar lå på mine skuldre for å plotte rett kurs. Første del av elven er den, om ikke bred og majestetisk, så enkel å manøvrere. Småørreten pilte under båten i hopetall, og jeg la planer om å ta med håv neste gang. Men det er kanskje å anse som garnfiske og dermed ulovlig. Jeg har en kompulsive trang til å følge lover og regler.
Fra brua der Gamle Ålgårdsvei og åna krysser vei til Tronsholen trafostasjon er det grunt og vi måtte jokke oss i takt over enkelte sandbanker pga dårlig navigering. Fra trafostasjonen og til utløpet ble det straks mer vegetasjon.
De fleste hindringer kunne vi padle rundt eller dukke under, men da et stort tresystem som en mangroveskog dukket opp måtte vi ta opp kanoene og bære dem tjue meter.
Ved utløpet vider vannet seg ut i et stort siv-område. Perfekt gjedde-habitat. Men nå hadde vinden tatt seg opp, og det må ha vært rundt 15 m/s. Vi stilte kanoene opp i god kasteavstand og heiv to kast før vi var blåst inn i sivet. Da var det bare å padle seg ut igjen, hive to kast og ende opp i sivet igjen.
Slik tar på i lengden, og fiskingen ble ingen suksess. Men det var kanoturen ned Høylandsåna. Frode hadde rett igjen, som alltid. Og han har nok rett når han forteller at han hadde en gjedde på 14 kilo helt opp til båten før senen røk og fisken ble borte.
Det er blitt tradisjon nå: en gang i året drar et knippe håpefulle laksefiskere nesten uten erfaring til Frafjordelva for å fiske etter laks, litt for seint i sesongen og alltid med lav vannstand. De som vet noe om laksefiske sier at vannmåleren i Molaugvatnet må være på 70 for at laksen skal gå opp. I år var den på 35. Men som alle laksefiskere vet, og som våre koner også er innforstått med, er ikke det å dra på laksefiske bare å stå i en elv å fiske etter laks. Neineinei. Det er bare en unnskyldning for å ta en helg borte og ikke minst for nevnte koner å få fri fra sine menn en hel helg. Det er en ikkeverbal enighet her som er i begge parters interesse. Jeg er ikke sikker på hvem som gleder seg mest til fisketurene mine hjemme. Det blir i alle fall kjøpt inn enorme mengder superchips, cola og sure føtter dagene før, og ikke noe av dette får jeg ta med meg på tur.
Noen av gutta hadde allerede vært i elva en dag og en natt før Kim, SK og jeg svingte inn på tunet foran hytta. De var nettopp kommet ut av våte vadebukser og fyrte nå opp i uthuset og diskuterte dagens fangst. Nærmere bestemt hvorfor den var fraværende. Robert, som definitivt må kunne kalles den desidert mest dedikerte fiskeren, var dypt inni månefaser og høyvann og hvor lang tid fisken brukte etter høyvann på å svømme opp visse deler i elva. Han gledet seg allerede til klokka to på natta da det var nytt høyvann. Han drømte om en blank og fin laks, ikke en brun en som hadde funnet seg til rette i en kulp. Disse er det nesten umulig å få forklarte han, bortsett fra hvis det kommer til ny fisk som utfordrer territoriet hans. Ikke bare vet han det meste om all fisk, men han er også en framifrå hobbykokk som kan det meste om tilbereding av fisk.
Men i dag stod kjøtt på menyen, og den enorme flammen Benjamin hadde kost seg sånn med å bygge var nå blitt perfekt grillkull. Alle var skrubbsultne. Nå skulle det jammen smake med en grillpølse med brød og ketchup tur/retur. Men jeg og Kim har en greie på gang for godt kjøtt, og valget stod mellom en Côte Boeuf eller Picanha.
Ingen av delene er lettstekte og klar på fem minutter. Ekstra tid tar det også når Kim begynner å svinse etter Bluetooth steketermometer her, spesialkrydderet sitt der. Kullet var for lengst kaldt før kjøttet var klart, men heldigvis hadde vår tyske venn med pyromaniske tendenser satt i gang et nytt bål, og nytt kull ble skyflet over på grillen. Noen timer etter at de andre var ferdig å spise kunne vi endelig sette tennene i côten uten noe annet tilbehør enn en maiskolbe. Potetsalaten og asparges med bacon var blitt forfremmet fra garnityr til forrett.
Kim ser med attrå på kjøttet SK gafler i seg uten å dele. Litt sånn valpeaktig tigging som blir totalt ignorert av eieren
Kjøttet var utsøkt, og verdt å vente på. Men neste gang foreslår jeg et par ventepølser Kim. Det løsnet på stemninga etter å ha fått i seg noe mat og mer å drikke, og konversasjonen gikk på kryss og tvers, ble flettet sammen og misforståelser oppstod og klarnet opp i og latter runget mellom fjellene i Frafjorddalen, som er både en U-dal og V-dal ifølge SK, helt til noen av mine tyske venner reagerte på noe jeg sa. Jeg hadde vært dypt inni en monolog der jeg øste om meg av mine kunnskaper om nasjonalstater og freden i Westfalen og dannelse av den moderne nasjonalstaten da jeg påstod at Tyskland, slik landet er i dag, er en ung nasjon.
Jeg skjønte ikke egentlig den påfølgende diskusjonen, for jeg hadde jo bare sagt at Tyskland, slik vi kjenner det i dag, er en ung nasjon fra 1871 med litt godvilje. Hvordan kunne noen bli sinte for det? Kanskje de reagerte på at jeg blandet begreper og brukte nasjon og nasjonalstat om hverandre? Tyskland er jo egentlig en gammel nasjon, men en ung nasjonalstat tenkte jeg.
Etter en stund gikk det opp for meg at ordene som hadde blitt hørt var «ond nasjon». Hay hadde hørt «ung versjon». Kanskje jeg må jobbe med min diksjon. Som jeg pleier å si: møter du en idiot på morgenen så er han antagelig en idiot. Møter du mange idioter i løpet av dagen er det antagelig du som er idioten. Samme med uttale. Møter jeg en som ikke forstår hva jeg sier er han antagelig tysk, møter jeg mange som ikke forstår hva jeg sier er de antagelig fulle.
Etter at misforståelsen var ryddet opp i, og alle hadde blitt venner, var det på tide å sette seg inn og ta frem kort og sjetonger. Det ble en langdryg affære der jeg til slutt var mer interessert i å legge meg enn vinne, så jeg gikk all in på en syver og konge. Det gikk som det måtte gå, jeg vant, men nå var resten også blitt trøtte, og fra nå var hver runde all in. SK dro inn siste seier, og med løfte om at vi skulle vipse ham penger la vi oss i to tia, akkurat tidspunktet for høyvann. Jeg tror jeg så silhuetten til Robert borte i elva, men da jeg gnidde meg i øynene var han borte.
Neste morgen våknet jeg i noe redusert tilstand i halv seks-tiden. Det hadde vært en urolig natt i andreetasjen i køyesengen siden han som lå i førsteetasjen er en velrenommert snorker som våkner midt på natten for å dampe noen trekk og så rulle rundt og snorke videre. Jeg har hørt rykter om at min snorking er like sjenerende, og forstod nå at de andre hadde plassert snorkerne på samme rom, så alle andre kunne få sove godt. Det går ikke an å argumentere mot den logikken. Det var umulig å sove mer. Skjelvende og ustabil stod jeg opp og tok på meg ytterklærne. Jeg møtte en entusiastisk og litt for opplagt Robert som allerede var på vei ut døra med stanga i handa.
Jeg gikk ned til elva og begynte å kaste ut en klassisk laksespinner i sølv med røde prikker. Helt nyinnkjøpt for anledningen. Jeg hadde hevet omtrent ti ganger da det hogg til helt inne ved bredden. Jeg så fisken, jeg så den jafse, jeg så den spytte ut kroken. Jeg ble skjelven og mo i knærne. I min tilstand hadde jeg ikke taklet å dra opp en laks uansett. Jeg satt meg ned på en stein og studerte kroken. Jeg hadde glemt å ta av beskyttelseshettene i plastikk på krokene. Jeg gikk hjem og la meg.
Ingenting er så viktig som søvn, og etter en to timers lur var jeg en ny mann. Jeg våknet til klirring av kasseroller og pådekking og kunne kjenne duften av egg og bacon over eimen av svette, fis, dårlig ånde og en eller rar odør av mynte eller eukalyptus som min romkamerat slapp ut av damp pipen sin. «Guten morgen mein freund» smilte han gjennom dampen. En av oss hadde i alle fall sovet godt. Etter en solid frokost og en tur i sikringsbua var jeg tilbake i storform. Borte var frynsete nerver og usikkerhet. Vi splittet oss og Kim, SK og jeg tok for oss hølene midt i elven. Jeg hadde bestemt meg for å gå for den nedrigste formen for laksefiske: mark. Kim hadde gått diametralt motsatt vei: flue. SK hadde gått for kos og hadde med tre campingstoler, primus og kaffe. Så mens Kim stod midt i elva og vispa opp vannet satt jeg og SK behagelig i hver vår stol og drøste og drakk kaffe.
Jeg hadde ved en feil kjøpt mark i størrelsen XXL, og det ble tørt bemerket fra min sidemann at jeg ikke trengte søkke for å få disse monstrene ut og ned. Men man trenger stort for å få stort parerte jeg uten å innrømme at jeg hadde kjøpt feil. Og det var masse liv der nede, det kjente jeg, men ingenting satt på, ikke engang marken var igjen da jeg sveivet inn. Helt til denne rakkeren ble med inn:
Jeg hadde nå fått fisk på kroken, så jeg var strålende fornøyd. Usikker på om det var ørret eller laks, så skal ikke sette den på artslista mi som laks. Jeg har en mistanke om at den var under minstemålet, så den fikk uansett leve videre før jeg telte stråler i gattfinnen eller åssen man ser forskjell på ørret og laks. Jeg hadde nå bare to mark igjen og festet begge på kroken. Og nå satt det noe større på kroken. Men den kom ikke opp for å hoppe og prøve å komme seg unna, som jeg regner med en laks vil gjøre. Dette kjentes mer som en liten lyr, men det er jo umulig her langt opp i elva. Det var en ål!
Jeg er alltid glad for fangst, og når det er ny art blir jeg i ekstase. Min ekstase ble feiltolket som nervøsitet av de andre, men jeg vil bare si dette: jeg er ikke redd for noenting, og i alle fall ikke en liten ål. Men jeg må innrømme den var litt vanskelig å håndtere. Også ålen fikk leve videre. Den er fredet.
Jeg var nå tom for mark og tiden var uansett moden for å skifte terreng. Vi forflyttet oss fra kulpen ved campingplassen ved desinfiseringsstasjonen og til Berghølen. Her så vi en enorm laks som hoppet i en perfekt bue, og noen påstod det måtte være en hybrid mellom delfin og laks, så pent var det å se på. Stort mer skjedde ikke her, og etter et par timer tok sulten overhånd. På tide å komme seg hjem og klargjøre picanhaen for grillen.
Det var et godt valg å dra hjem til hytta, for Picanha tar om mulig enda lenger tid å preparere enn gårsdagens rett, med snitting i fettet her og gnikking av kjøttet der. En stund trodde jeg Kim skulle insistere på 40 døgngrader, men kjøttstykket havnet på grillen til slutt, og jeg fikk servert en halv kilo saftig kjøtt med fett. Perfekt stekt igjen Kim!
Nå var tiden inne for røverhistorier og skryt, og hvis du noensinne befinner deg i nærheten av Kjeldsen må du nyte hvert ord. Egentlig er hovedhistoriene hans ganske vanlige, men det er sidehistoriene som er helt eksepsjonelle. Jeg kan ikke gjengi en autentisk Kjeldsen-historie da det er altfor utleverende, og jeg er ikke Knausgårds-typen, men en typisk historie ville vært noe à la dette: «Jeg var i en landsby i Kamerun og ble tørst på en iskald Cola, men de hadde bare Pepsi!» «Hva gjorde du i Kamerun?» «Jeg måtte hoppe ut av flyet i fallskjerm før det styrtet» «hva? Hvorfor styrtet det?» «Det ble skutt ned av flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk. Morsom historie med flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk: den er nesten ikke eksisterende bortsett fra et par utrangerte Mil Mi-8 helikoptre» «Mitt favoritthelikoter er Mil Mi-24. Men hvorfor skjøt de deg ned?» «Åh. Jeg snublet over en kasse uran i Bakouma ingen eide og hadde hørt at en gruppe i Tchad kunne være interessert i noen kilo uran. Snille gutter, hverken drakk eller bannet.»
Hay var i dyp samtale med SK om brygging av øl med ananas smak. Den hadde slått godt an, og oppskrifter og fremgangsmåter for perfekt hveteøl ble diskutert. Hay hadde ikke vært i elva, for han fisker bare etter makrell. Hay elsker en makrell med sin ananasøl. For ham er det ikke vits å hverken spise eller fiske etter andre arter en makrell. Det finnes makrellstørje, makrellgjedde, og nå finnes det også makrell-hay.
Da alle var gode i siget i ellevetida var det på tide å slenge inn håndkleet og kjøre hjem. Kim hadde stått i mot fristelsen å smake på Hays legendariske ananasøl, og ble utpekt som sjåfør. Neste år blir det minst to fulle dager i elva. Jeg lover!
Det er flere elver i Norge som heter Vorma. Vorma i Orkland, Vorma i Hjelmeland og sikkert mange flere. Vorma betyr «den varme» og er typisk litt varmere sideelver til større elver eller en fjord. Jeg tok for meg Vorma i Akershus, som renner fra Mjøsa og ut i Glomma, fordi jeg hverken var i Trøndelag eller Rogaland, men på Romerike.
Jeg hadde ingen plan om hvilken fisk jeg var ute etter, eller hvor jeg skulle fiske. Siden det er rundt 25 fiskearter her måtte vel en eller annen art bite på ett eller annet sted på en eller annen sluk var min tanke. Og hva er vel bedre enn å hive uti en 16 grams Sølvkroken Jensen Tobis i knall blått. Knall for sjøørret, antagelig ikke det de lokale ville brukt for sære innlandsfisker vi ikke har på Vestlandet. Men nå er nå engang min slukboks bygd rundt sjøørretfiske, og ingenting annet. Uansett er jeg usikker på om man egentlig trenger så mye forskjellige sluker på forskjellige fisk, eller om det er flaks og hall som er det utslagsgivende.
Jeg stilte meg opp på en marina på vestsiden av Vormsund og begynte å kaste. Ikke mye skjedde her, så jeg trasket ned til en brygge med et stort skilt der det stod PRIVAT BRYGGE. Jeg vet ikke om privat brygge betyr at det ikke er lov å legge til her med båt, eller det ikke er lov å oppholde seg her. Jeg satset på det første og kastet langs vannkanten i skyggen fra trærne. På det tredje satt det på en fisk. Først trodde jeg det var en grein eller noe, for det var tungt, men ikke mye fight. Det var ikke en grein, det var en abbor, og den var stor.
Jeg klarte å få den i land uten større vansker men hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle få ut kroken uten å skade meg på alle piggene på finnene. Så jeg fant kniven og skar over strupen mens jeg holdt den nede med en fot. Ikke den mest elegante avlivingen, men effektiv nok.
Nå kunne jeg måle og notere mål på denne nydelige fisken med kjøttnakke og knallrøde gattfinner. Den klokket inn 43 cm og veide 1070 gram. Jeg brøyt kiloen på en av mine første abbor! Det betyr at den har unngått fiskere i 10-12 år, men det var før Andreas Berger Jørgensen kom til Vorma 12. juli 2020. Nå kom det en båt glidende mot kaia, og jeg merket jeg ikke var klar for en diskusjon om privat eiendomsrett versus allemannsretten, så jeg pakket sammen og forduftet. Jeg var uansett fornøyd med dagens fangst og ga meg på topp.
Verdens første familie-Fish Off gikk av stabelen tredje juli 2020 og var planlagt i lang tid. Fredrik og Karin kjørte bil fra Oslo, og Erlend og Felix tok fly fra India for denne historiske begivenheten for å komme seg til det som er blitt kalt Fish Offens Grand Prix. Jeg hadde tilogmed fått innvilget Åsa-fri av en storsinnet Marita. Siden Karin og Felix ble med måtte Fish-Offens slagord endres fra «Tre brødre. Tre stenger. En kveld» til «Tre brødre og kjæresten til han ene og sønnen til han andre og han tredje alene. Fem stenger. En kveld».
Det er mye makrell i sjøen nå, så alt lå til rette til for en real konkurranse med masse poeng. Det tok ikke lang tid før jeg hadde min første for dagen på kroken, tett fulgt av Erlend. Felix rota bort en fisk mellom steinen på moloen, men tok opp sin første da jeg allerede var på tre. Så halte han inn den ene etter den andre i rask rekkefølge.
Felix ledet nå med fire mot mine tre fisk. Jeg begynte derfor med bunnfiske. Jeg kuttet en av mine tidligere fangster opp i strimler og brukte det som agn. Mulig at reglene ikke var godt nok forklart, men jeg sa fra begynnelsen at vi fisket etter HoFF reglene, og der står det klart at makrell er ett poeng, mens sandflyndre er to poeng. Det er litt opp til deltagerne selv å sette seg inn i reglementet i enhver konkurranse. Skal man oppheve offsideregelen i fotball hvis en av utøverne ikke var klar over denne?
Av erfaring vet jeg her er masse sandflyndre, og jeg vet hvor de står. Men jeg hadde ikke tålmodighet til bunnfiske når jeg så makrellstimene komme inn. Gamblingen hadde ikke umiddelbar uttelling, og dette er ikke artsfiske, det er Fish Off! Jeg hektet av min agnede pater noster og slengte på en vanlig sluk. Jeg heiv der jeg så makrellen var. Det bet på umiddelbart. Stillingen var nå fem til meg og Felix, fire til Erlend, to til Karin, mens Fredrik fortsatt ikke hadde fått fisk, men hadde hatt napp i alle fall. Noe veldig stort i følge ham selv, som jeg velger å tro på. Jeg har ofte nok fått en bitter følelse når noe skikkelig biter på og andre fiskere ler hånende av meg. Jeg husker hver av dere, og nei, jeg tilgir dere aldri!
Felix med makrell mambo number five
Nå begynte også Fredrik å få dreisen på teknikken. Han dro inn sin aller første fisk. En makrell, ett poeng. At han fikk fiskeblod på sin splitter nye, hvite jakke da han noe uprofesjonelt prøvde å hive fisken uti igjen brydde han seg ikke om. Han hadde fått blod på jakke, og blod på tann.
Karin hadde fått opp to makrell uten at noen helt hadde fått det med seg. Mens det blandt gutta var mye hoiing og skriking var det mer dannet fisking på enden av kaia. Da hun fikk sin tredje fisk og gikk lenger inn for å ta ut kroken så jeg mitt snitt til å ta plassen hennes. Her langs Riskastranda er det sjøørret, og SØ er to poeng.
Karin mister sin plass da hun avkroker makrellen. Erlend er også ute etter denne, men jeg kom først
Nok en dårlig gambling fra meg. Ikke noe ørret lot seg lure, mens Felix raste opp og tangerte meg på syv fisker, med Erlend hakk i hæl med seks.
Sosial distansering på kaia
Nå var det blitt mørkt og nesten umulig å se noe. Dessuten klagde enkelte deltagere på at fingrene var kalde. På tide å gi seg. Dessverre var det ikke en klar vinner i årets Hommersåk Fish Off (Family Edition), men en taper ble det ihverfall.
Andreas – 7 makrell, 7 poeng
Felix – 7 makrell, 7 poeng
Erlend – 6 makrell, 6 poeng
Karin – 3 makrell, 3 poeng
Fredrik – 2 makrell, 2 poeng
Fredrik fikk minst poeng, men var på mange måter seierherren siden disse fiskene var hans første selvdratte fisker. Neste dag dro vi tilbake og da fikk han en sypike. Det hadde vært en to poenger, men konkurransen var over.
Hvordan og når gjedda kom til Bråsteinvatnet i Sandnes vites ikke. Fugler kan miste fisk de har fanget i en annen sjø langt unna, men det er neppe tilfellet her, da nærmeste vann er tosifret mil vekke. Høyst sannsynlig er det noen fiskere har innført den for å kultivere et gjeddevann i nærheten av Stavanger. Den har visst også spredd seg til Stokkalandsvatnet. Heldigvis er havet neste stopp, så videre spredning ender her.
Jeg har fått gjedde i Bråsteinvannet tidligere, men mistet den rett før jeg skulle hale den i land. Ingen tror en historie om en fisk som glapp rett ved land, så etter den gang har jeg prøvd å lande en gjedde flere ganger, uten hell.
Men som jeg pleier å si: fiske er kvantitet. Fisker man lenge nok og ofte nok, får man noe til slutt. Og bak hver oppdatering på maiselyn.no ligger timesvis av ørkesløs fisking. Det er aldri bortkastet tid, fisk eller ikke fisk. Alene i naturen er perfekt rekreasjon.
Denne juni kvelden lå vannet blikkstille. Fint på bilder, men det er fordi myggen er for liten til å syns. Til tross for mye mygg og insekter var det lite vaking. Er ørreten desimert etter gjeddas inntog? Det finns også innført sørv i dette vannet (påvist i 1968), som riktignok ikke spiser ørret, men den er en konkurrent, og formerer seg fortere enn ørret. Ifølge en forskningsrapport utført av NORCE er det også innført suter i vannet. Som gjedda vet man ikke når og hvem som innførte suteren. Tyske sportsfiskere er hovedmistenkte på sørven, da de ofte brukte sørv som levende agn på sekstitallet.
Vannet var så stille at jeg kunne se at det var bevegelser under overflaten. Nesten som når man sitter i badekar og fører hendene frem og tilbake. Ikke krusninger, men skiftning av vannmasser. Jeg heiv over bevegelsene og sveivet inn med forskjellige teknikker. En lat, monoton innsveiving gjorde susen, og fisken satt på. Jeg ante en prikkete fisk på halvmeteren da den kom nærmere, og trodde jeg hadde fått en ørret på kroken. Men så kom det karakteristiske nebbet på en gjedde til syne, og dermed glapp fisken. Jeg ante en reprise av forrige gang jeg fisket etter gjedde i Bråsteinvatnet.
En halvtime senere beit det på igjen, og denne gangen fikk jeg landet den. Det var ikke mye kamp i vannet, men da den var tørr jord gikk den bananas. Min trofaste møresild i kobber falt fort ut av gapet. Med konstant flapping med halen og hodet var den raskt på vei tilbake i sjøen. Noe måtte gjøres, og det fort. Og ikke pokker om jeg ville røre denne sprellebassen med sylskarpe tenner. Ingen steiner i umiddelbar nærhet, men noen meter unna så jeg en svær stein på en utegrill. Jeg løp bort og tok tak med begge hender, løp tilbake til fisken som nå var en halv meter fra vannet, og slapp den midt på hodet dens. Og dødere fisk har jeg ikke sett. Ingen flere rykninger som de fleste fisker jeg kjenner til har. Den var stein dau.
Resultatet var 450 gram gjedde. Jeg hadde ikke med målebånd, men den var noe mindre enn fra fingertuppene og albuen som er nøyaktig 45 cm. Så tenker vi sier 42 cm. Altså ikke en stor gjedde som de har på Østlandet, men én mindre gjedde i Bråstein ihvertfall. En tapt kamp å fri hele vassdraget for gjedde, men alle trenger sin vindmølle.
Jeg fisket fra svaberget sør for kaia ved HV-huset på Bråstein. Klokken rundt 23 og gjedda beit på 10 grams møresild i kobber.
Av og til ligger jeg i sengen på natta uten å få sove. Da finner jeg frem telefonen for å kose meg. Når Marita har sovnet finner jeg frem til min favorittapp: NaVida. Dette er en kart-app som har topografisk kart, sjøkart, flyfoto og kan tracke fiske- og jaktturene mine. Og selvsagt er den gratis.
En av disse nevnte våkenetter fant jeg et sted på kartet som heter Fiskaneset i Gandsfjorden, og der må det jo være plenty med fisk. Jeg var særdeles fornøyd med dette resonnementet. Ifølge sjøkartet blir det fort ganske dypt her om man klarer å hive langt nok, og det er fS bunn. Jeg hadde lyst på flatfisk.
Neste dag stod jeg på odden i Gandsfjorden. Etter å ha mistet tre dyrebare sluker på å fiske etter bunnfisk bestemte jeg meg for å heller prøve meg på sjøørret. Men dette var ikke et lovende ørretsted, og det var aure jeg nå var på jakt etter. Ørret får jeg på sandbunn, helst såkalt leopardbunn, med vekselvis vegetasjon og sand på denne tiden av året.
Litt sør for Fiskaneset ligger Forusstranden. Mer bunnvegetasjon enn ønskelig, men godt nok. Jeg stilte meg på en finfin gjestebrygge og heiv en 18 grams møresild i kobber med noe hologram fiksfakseri mot nord. På tredje kast følte jeg det var noe bortpå, men var ikke sikker på om det var fisk eller vegetasjon. Neste kast skjedde det samme, og siden det var akkurat samme sted var det nok noe tang og tare som stod litt høyere der. Men på femte kast beit det til på samme sted. Det hadde vært fisk hver gang, og denne gangen satt den på.
En helt OK fisk rundt 40 cm. Vekten er jeg usikker på siden jeg plutselig ble grepet av en rar og for meg ukjent følelse. Tror den følelsen blir kalt medlidenhet. Ett eller annet ved denne fisken må ha spilt på noen dyptliggende emosjoner hos meg. Det var som den var litt pjusk og forsoffen, med store blanke øyne uten sjel. Før jeg visste ordet av det hadde jeg sluppet fisken fri, og den pilte avsted i en fryktelig fart.
Den neste følelsen var anger. Jeg fisker for å spise fisken, og ikke for å slippe den uti igjen. Jeg vet ikke om hevn er en følelse, men jeg prøvde å få den manipulerende fisken tilbake. Selvsagt uten hell.
Nå var jeg uansett på sjøørret skjøret. Og været og tidevannet var gunstig for å prøve meg på et sted jeg har sett meg ut en annen sen nattestime: Lihalsen.
Jeg forsøkte meg først der det er markert blått på kartet. En god del vibrering i stanga som jeg tror var litt smånafsing fra ørret avslørte at her var det fisk. Beviset fikk jeg da det hogg til, og en sølvfisk hoppet opp av vannet med sluken min i kjeften. Og jeg mistet den av kroken.
Jeg prøvde meg deretter på rød sirkel fra en brygge som står litt ut fra vika og heiv inn mot stranda. Og det var ikke mange kast før det hogg til en perfekt sjøørret på min mørke Jensen Seatrout. Og denne var det muskler på. En real kamp var det å få den inn, akkurat som en sjøørret skal oppføre seg. Med hopp og utfall og alle triks i sjøørret boka.
46 cm og vekt på 1,75 jin (Jeg har begynt å bruke jin istedenfor kilo nå. Siden Jin er dobbelt så mye som kilo er det lett å regne om, og selvsagt går jeg for den enheten som gir høyest tall på displayet. Det er også greit å være rustet til den dagen kineserne tar over verden. Jeg frykter ikke sinofiseringen av verden, jeg tar den imot med åpne armer. Lenge leve president Xi Jinping og hans fiskeriminister Fang Sei!)
Årets første makrell ble tatt 10. mai. Den sprutet melke da jeg tok den av kroken, så den var nok ihvertfall eldre enn to år.
Jeg har helt glemt hvor rå makrellen er av utseende. Den torpedoformede kroppen er skapt for fart og fullpakket av muskelkraft. De oftest fem små finnene (kan være mellom 4-6) mellom ryggfinnen og halefinnen på oversiden, og mellom gattfinnen og halefinnen på undersiden minner om tunfisk, og et annet navn på tunfisk; makrellstørje, hinter vel også om slektskapet. Ordet makrellstørje kan bety stor makrell, men her strides (som så ofte) de lærde. Vakre farger har den ōg. Skinnende i blått og grønt og uregelmessige svarte streker gir den et litt eksotisk preg, som en tiger eller sebra.
Laks har det som ser ut som to ryggfinner, men den bakerste kalles fettfinne. Dette er ikke en finne, men en hudfold uten finnestråler. Makrellen har to ekte ryggfinner, der den forreste, store finnen er en oppvisning i aerodynamikk fra naturens side. Eller aquadynamikk heter det vel i vann. Men favoritt finnen er selvsagt den dypt splittede halefinnen. Det er her farten kommer fra. Legg merke til at det er en liten kjøl ved starten av halefinnen neste gang du drar opp en makrel. Denne reduserer turbulens sammen med småfinnene som tidligere er nevnt.
Makrell mangler svømmeblære, og kan kjapt endre hvilke dyp den befinner seg i. Derfor ville den sunket om den stoppet å svømme. Den må også være i konstant bevegelse for å få nok oksygenrikt vann til den frenetiske livsstilen og alle musklene sine. Kan bli opp mot 20 år, men blir aldri enorm i masse. Den største makrellen som er registrert var 3,4 kilo.
Alt startet med en plan. Kohorten skulle opp til det legendariske Nilsebuvatnet nord for Lysefjorden for å prøve oss på storørret 1.mai helgen. Så sies det at det var en mann i orienten som var sulten på flaggermus i slutten av 2019, og vips ble det umulig å dra en gjeng opp dit. Mulig det oppstod på annen måte, men for grunnløse konspirasjonsteorier anbefaler jeg å følge USAs president på Twitter.
1.-mai helgen var allerede krysset av i kalenderen, og Marita hadde stemplet og godkjent tur for mange måneder siden. Tur var planlagt, og tur skulle det bli, om enn en kortere tur og i mindre målestokk. Jeg har prøvd Storamoset og vanna rundt tidligere, men nå tenkte jeg at tiden var moden for en mer omfattende ekspedisjon alene i telt. En plan B begynte å ta form.
Plan C oppstod da den eneste fra Nilsebugjengen ringte og spurte om jeg hadde planer nå når Nilsebu var utilgjengelig. Han ble så entusiastisk over min plan B at før jeg visste ordet av det var planen min blitt til planen vår. Hyggelig med selskap, og så var logistikkutfordringen også løst. Kim kjører alltid.
Vi så oss ut en øy midt i Holmavatn som base. Kun ti-femten minutters gange fra parkeringsplassen gjorde at vi ikke trengte å tenke for mye på oppakningen, men trekkpunktet for meg var at det var en øy. Jeg har en dragning mot telting på øde øyer. Psykologen min sier det er fordi jeg er født i øynasjonen Japan.
På vei ut til øya kastet vi ut mens vi gikk og fant ut at vi måtte ha noe form for premiering. Kim foreslo en Amarone til den som fikk flest fisk, og jeg en whisky som begynte på Glen til den som fikk den største fisken. Greie og enkle regler og ikke mye å diskutere.
Etter at vi hadde satt opp teltene gikk vi tilbake for runde to i bilen og fisket selvsagt på veien. Solen skinte og vannet var klart, så Kim mente bestemt at det var blått som gjaldt. Jeg klarer ikke koble vannfarge, sesong, vær osv, så jeg ender som regel på møresild i kobber uansett innsjø eller saltvann. Men i disse vanna har jeg hatt mye hell med grønt tidligere, så grønn spinner på meg.
Jeg liker fisk, men Kim elsker fisk
Heldigvis var ikke første fisk en premie, for Kim hadde en fin fisk på kroken. Veiing og måling viste den til 31cm og 3,75 hekto. En akseptabel pannefisk i disse trakter. Men ikke no fisk i noe panne i dag, for i dag stod picanha på menyen, et kjøttstykke rett før halen på en okse. Siden h blir j på portugisisk tenker jeg det uttales pikanja med en litt nasal n (at C blir K gjør meg også fly forbanna, men det er ikke bare på portugisisk. C og X er totalt unyttige bokstaver og burde vært kassert). Hvorfor bruker ikke portugiserne bare ñ som spanjolene istedenfor nh for samme lyd? Picaña. Og hvorfor blir L i slutten av ord en O? Brazio? Hvem skulle trodd Brasil egentlig heter Brazio? Kanskje de uttaler det annerledes i Portugal forresten, og brasilianerne som har forvansket språket.
Jeg elsker kjøtt, men Kim tilber kjøtt
Mens picanhaen ble tilberedt slang vi ut mark og dupp. Og det ble ytterligere to ørret over 3 hekto. Begge på Kims stang. Dette var hans dag. Første dag, og det var allerede 3-0. Det ble en tidlig kveld, for vi var innstilt på morgenvaket, og solen står opp kvart på seks.
Det hadde vært en kald natt, og nå lå frosten som et skjørt teppe over all lyngen i grålysningen. Dette er første gang jeg har prøvd å fiske i otta, og til tross for alle godord jeg har hørt om at fisken skal være ekstra på hugget på dette tidspunktet, skjedde det ingen ting hverken med sluken eller vaking på det blikkstille vannet. På tide med en kaffeklaff og frokost og strategimøte over kartet.
Vi bestemte oss for å ta for oss selveste Storamoset, Høg-Jærens svar på Loch Ness. Her skal det skjule seg stor fisk på bunnen av innsjøen som bare kommer frem ved femte fullmåne hver tredje sesong ifølge onkelen til Tobba, en venn av Steffen, som gjerne kombinerer fisketur og fylletur.
Da vi spankulerte med fiskestengene til Storamoset var det blitt T-skjorte vær og nesetippen begynte allerede å rødme. Nede ved vannet var det enda varmere pga speileffekten og fravær av den minste bris. Sånn skal første mai helgen feires, og jeg sendte takknemlige tanker til alle arbeidere i alle land som hadde forent eder bare for at jeg kunne få en ekstra fiskedag.
Gode og mette etter frokost hadde vi glemt å pakke med oss lunsj, og erfaring tilsier at blodsukker er viktig for gruppedynamikken. Vi måtte returnere til basecampen for påfyll av nevnte blodsukker tidligere enn planlagt. Like greit, for ingen hadde på seg solkrem på vinterblek hud.
Etter en prima matpause som bestod i å helle varmt vann på pulver og vente i åtte minutter for så å spise litt mindre tørt pulver, tok vi bil for å utforske de andre vannene som er på fiskekortet. Kim hadde i ungdommen fått røye i Oslandsvatnet (heter Mellomstrandsvatnet i Google maps), så naturligvis prøvde vi her først. Vi begynte i den delen som er nord for 504, og helt i vika i vest.
Oslansvatnet/Mellomstrandsvatnet leverte ikke røye, men masse små fisk. For meg. Første kast, bang! Fjerde kast, bom! Syvende kast, smæck! Med ett var stillingen 3-3. Det var kun brune og små ørret, men jeg gikk for kvantitet nå, ikke kvalitet. Dette var for enkelt, jeg begynte å eksperimentere med andre farger enn grønn spinner (9 gram), og gikk også opp i størrelse. Da var det plutselig ingen fisk som var bitevillig. Vi gikk over i den sørlige delen, men etter å ha trålt en odde og kun ett bekreftet napp var det på tide å prøve et nytt vann.
Vi kjørte til Røyslandsvatnet der elven fra Litlavatnet renner ut helt i vest. Her er det sandstrender med det som så ut som marbakke, og ideelt for fiske ørret tenkte vi. Litt vanskelig å se i det brune vannet. Etter en halvtime var stillingen 5-3 i min favør. Tiden var moden for å komme seg tilbake til leiren mente Kim som ville hjem til sin blåe sjø der han var herskeren. Jeg var klar for en cowboystrekk uansett.
På vei ut til øya vår fikk Kim nok en fin fisk. Kongen av Holmavatnet var returnert for å kreve sin krone og trone tilbake. 5-4. Jeg la meg i teltet og fryktet at han skulle hente inn mitt forsprang, men stillingen var ikke endret da jeg stod opp etter to velfortjente timer senere. Han er også en stor tilhenger av ettermiddagsluren.
Vi supplerte pulvermiddagen med selvfanget (Kims) ørret. Knallrøde i kjøttet og overraskende god smak. Ikke den vanlige myrsmaken som jeg har erfart at de ofte har her i området. Denne kvelden beit ikke noe fisk på marken. Da vi la oss ble vi enige om å ikke sette på vekkerklokken for morgenfiske.
Neste morgen våknet jeg av at Kim kom fornøyd tilbake fra fisketur. Nå var stillingen plutselig 5-5, men jeg var uansett fornøyd med min prioritering om å sove istedenfor å fiske. Nå var jeg uthvilt og fiskelysten var på topp. Men som så ofte biter ikke fisken når den skal. Jeg varierte farger, størrelser, teknikker, fart, alt, men ingen ørret var interessert. Heldigvis var det samme situasjon for Kim. Vi bestemte oss for å pakke ned og prøve Litlamoset på vei hjem.
Stillingen 5-5, altså uavgjort, og Kim vant på størrelsen. Trodde vi… På vei tilbake heiv vi mens vi gikk selvsagt. Nå hadde jeg på min yndlingssluk: møresild i kobber med svart rygg(10 gram). Jeg hadde tatt stilling på noen steiner i vannet da det røsket til. Endelig ga Holmavatnet en fisk, og denne var større enn de jeg hadde fått opp til dette punktet. Opp kom en fisk som kunne måle seg med de fiskene Kim hadde fått, men var det en vinner? Den var 32 centimeter og 320 gram. Kim sin største fisk var 31 centimeter og 375 gram. Kim jublet, for han hadde fått den største med sine 3,75 hektogram mot mine 320 gram.
Det som skjedde så er jeg ikke stolt av, men min indre advokat våknet og jeg argumenterte for at vi hadde blitt enige om størst fisk, ikke tyngst. Til store protester som gikk over i tverr stillhet ettersom prosederingen min skred frem. Med overbevisende fakta og veivende armer fikk jeg det til at jeg var den rettmessige vinneren av både størst fisk og flest fisk. Jeg endret litt syn midt i bevisførselen, og endte med at jeg fikk størst fisk, mens Kim hadde tyngst fisk. Som den moderne tids Salomo steg jeg ned fra steinen jeg hadde klatret opp på og avsa dommen: i mitt storsinn frasa jeg meg min rettmessige gevinst og sa det ble uavgjort. Jeg fikk lengst og han fikk tyngst. Begge er størst på sin måte. Og ikke nok med det. Jeg ble rent rørt av min egen uselviske visdom og sa vi kunne glemme Amaronen også. Jeg drikker hverken whisky eller rødvin uansett.
Vi stoppet innom nordenden av Litlamoset på vei hjem. Et litt utilgjengelig vann som ikke endret scoren, og det var på tide å få seg en bensinstasjonsburger på Bryne før vi dro hjem til familien. Ørreten skulle kaldrøkes etter barna var lagt og nytes med eggerøre til frokost neste dag.
Sjøørret er fredet i hele Ryfylkefjordene fra 1. mars til og med 30. april. For det første trodde jeg det het Boknafjorden, men ser ut til at det riktige navnet på hele vannmassen øst for Tungenes fyr og Kårstø altså er Ryfylkefjordene. I alle fall ifølge Fylkesmannen Rogaland, og fylkesmann Lone Marie Solheim er en fylkesmann som kan sin geografi tipper jeg. Hvor søren er Boknafjorden da? For det andre: kan du, fylkesmann Solheim, svare på hvorfor fredningen absolutt ikke skal gjelde i Lysefjorden? Har du hytte der kanskje? Eller var det noe forrige Fylkesmann Magnhild Meltveit Kleppa fikk igjennom mens hun trumfet gjennom Ryfast? Dette må undersøkes nærmere. Neh, det tar for mye tid og det har nok en naturlig forklaring.
Men Hafrsfjord ligger også utenfor fredningssonen, så da my brother from Åsas mothermother ringte og foreslo dette smutthullet trengte han ikke spørre twice for å si det sånn. Vi avtalte å møtes ved Hafrsfjordbruen på Sunde og prøve å fiske oss sørover.
Strømmen er sterk på flo sjø her under brua, og faren for bifangst er høy. Ikke noe annet enn sjøørret var akseptert i dag. Første kast ga meg en mort. Den fikk leve videre, så kanskje jeg treffer den om noen år som en tre kilos lyr. Som Aud pleier å si: mort er siste sort. Hun sier «siste sort» mye. Det liker jeg.
Etter å ha prøvd på forskjellige steder lenger sørover uten hell kokte vi oss en kanne kaffe og diskutere nye lokasjoner og barns avføring. Øyvind fortalte om et sted kalt Hagøyna rett ved Snøde. Her snevres fjorden inn før den igjen åpner seg. Logikken er enkel: all fisk som skal lenger inn i fjorden må gjennom her, og all fisk som skal ut må gjennom dette rundt 300 meter brede stredet. Hadde jeg vært Harald Hårfagre ville jeg plassert bueskytterne mine her, på begge sider.
På disse historiske marker var det to moderne krigere som skulle ut på tokt, men istedenfor våpen hadde vi fiskestenger. Der tidligere generasjoner kjempet om livet, var det farligste vi gjorde å forsere et piggtrådgjerde. Skulle nesten tro noen prøvde å holde oss ute og beholde fiskeplassen for seg selv. Lenge leve allemannsretten!
Vi splittet oss, og jeg kastet ut der sundet er som smalest. Jeg fikk ikke godfølelsen her, så kastet meg sørover. Det kan være frustrerende å fiske etter sjøørret, for de liker seg der det er en del vegetasjon, og når kroken henger seg borti et tareblad kan hjernen tolke det som et bitt i et millisekund eller to. Og omvendt. Nå hadde hjernen min tolket det som noe grums hadde vært borti, men akkurat da jeg dro opp sluken så jeg at det var en ørret etter den. Den så litt forfjamset ut og lurte på hvor fisken den hadde jaget hadde blitt av. Hadde fisker hatt skuldre hadde den nok trukket på disse, for er det noe jeg er ganske sikker på, så er det at fisker ikke tenker mye på etterlivet, og ingen ørret starter en religion bare for at en fisk stiger til himmelen.
Allerede neste kast fikk jeg napp igjen, og denne var en vilter en. Den hoppet og vred seg. Og jeg mistet den. Men i en av byksene så jeg at den var langt under minstemål. Nå visste jeg ihvertfall at jeg var rett mann på rett sted med rett sluk (en mørk sølvkroken Jensen seatrout 18 gram).
Det tok noen fler kast og mer gåing før neste satt på. Jeg kastet ut rett nord for Tedneholmen. Og denne var en skikkelig middagsfisk. Spolen hvinte godt, og det oppstod en kamp som ikke har hatt sin like i disse trakter siden år 872. Jeg var Harald, og fisken var Kjøtve den rike. Men denne Kjøtve skulle ikke slippe unna slik han gjorde for 1148 år siden. Jeg fikk den etter hvert nærmere land, og så at den var rundt halvmeteren. Helt inntil land glapp den av kroken, men den var sliten og treg nå, og jeg heiv meg etter den, og klarte å redde fangsten.
Min digitale vekt viste 1,88 og et kinesisk tegn, og tommestokken viste gode 47 cm. Men en fisk på 47 cm og 1,88 syns jeg virket litt mye. Så jeg veide den på nytt og fikk 1,73. 1,73 kilo er en grei fangst, så jeg trasket fornøyd til Øyvind. Han var mektig imponert, og tilbød seg å veie den med sin vekt. Hans vekt ga meg et slag i trynet: den viste stusselige 0,88. Det kinesiske tegnet på displayet var ikke kilogram på kinesisk, men enheten jin, som er halvparten av kilo. Hvor lenge vekten min har vært satt på jin vet jeg ikke, men jeg tar en Doktor Relling her.
Etter å ha gjennomgått de 5 stadiene til Kübler-Ross på under to minutter aksepterte jeg resultatet og heiv ut på nytt. Og tror du ikke det beit på på første kast. En liten rakker ble dratt opp, tatt bilde av og sluppet ut igjen uten å bli veid. Den veide neppe mer enn 500 jin uansett.
Nå var det Øyvind sin tur. Han kjørte ren kobber og det hadde en stor ørret fått sansen for. Men nå betalte han for å kjøpe billige sluker, for den glapp da han skulle sveive den inn til land, og grunnen var uten tvil at kroken ikke hadde skikkelige mothaker. Men dette ble Øyvinds nemesis, hans Moby Dick. Og du kan kalle meg Ismael. Øyvind var som besatt av denne fisken og fikk den faktisk på ved flere anledninger. Til slutt fant jeg en forlagt fluktstol til ham og sa farvel og adjø og forlot ham der. Og mulig han sitter der fortsatt når jeg kommer neste gang, for nå har jeg fått en ny favoritt sjøørret fiskeplass.
Det er ikke alltid lett å være nummer to. Det kan alle som har en storebror, inkludert meg, skrive under på. Man mister odel, men arver brune kårfdfløyel bukser med sleng og lappede knær, og det er nesten ingen bilder av bare deg fra barneårene. Men om du tror det å være nummer to i en vanlig familie er vanskelig er det nok hakket mer utfordrende å være nummer to hvis du er av den rojale typen. De har det med å miste krone og trone, og avogtil hode, etter at familien har sittet ved makten i slekters gang. Under er et knippe uheldige og udugelige toere. Den japanske keiserslekten har ikke samme nummereringstradisjon. Kanskje derfor de har sittet på krysantemum tronen siden 660 før Kristus.
Umberto II av Italia (1946)
Satt ved makten i kun én måned i 1946, og fikk kallenavnet Maikongen. Ble sendt i eksil da Italia ble republikk etter krigen og levde resten av sitt liv i Portugal. Ikke engang kona likte den upopulære Umberto 2., og hun valgte å bosette seg i Sveits.
Nikolaj II av Russland (1894-1917)
Nikolaj 2. hadde alt og tapte alt. Et kaldt menneske og totalt udugelig statsleder, som lot mennesker som Rasputin få innflytelse helt til topps. Han hadde ingen tro på annet enn et autokrati med seg selv på topp selvsagt. Da han skulle krones oppstod det panikk og 1400 mennesker ble trampet ihjel. Det brydde ikke den nye tsaren seg noe om, og kroningsballet samme kveld fortsatte under store festligheter. Og slik styrte han riket sitt helt til folket hadde fått nok og først avsatte ham i 1917, for så å drepe ham og hele familien i 1918. Kanonisert av den russisk-ortodokse kirke i 2000, noe som sier en hel del om den kirken og deres menneskesyn.
Vilhelm II av Tyskland (1888-1918)
Mest kjent som norgesvenn i Norge, hvor han kom nesten hver sommer. En meget komplisert mann som det kan skrives mange bøker om, og som det selvsagt er skrevet mange bøker om. Han var en sjarmerende mann, men hadde en tendens til å fornærme andre statsledere, spre rykter, lyve, likte å omgi seg med generaler han ikke hørte på, endret mening etter siste person han snakket med, klarte ikke holde seg til manus, skylde på andre hvis noe gikk galt og ta all æren hvis suksess, en uovertruffen tro på sine egne diplomatiske evner ved en til en møter. Nei, det er fortsatt Wilhelm 2. det er snakk om, ikke Trump. Noen mener Donald Trump vil ende det amerikanske imperiet. Det trenger vi ikke frykte. Hvis en av barna blir valgt til president derimot, og blir Trump 2. er USA historie.
Faisal II av Irak (1939-1958)
Astmatiker og forfatter av «Hvordan forsvare seg selv», en bok om judo og selvforsvar. Judo hjelper ikke mot kuler dummen, og Faisal 2. ble drept i 14. juli revolusjonen i 1958.
Simeon II av Bulgaria (1943-1946)
The comeback King. Simeon 2. ble avsatt ved folkeavstemning da han var ni år og flyttet til Spania. Ble valgt til statsminister i Bulgaria i 2001. Den eneste andre tidligere monark som senere er valgt demokratisk til nasjonal leder er Norodom Sihanouk av Kambodsja.
Manuel II av Portugal (1908-1910)
Siste konge av Portugal. Fullt navn Manuel Maria Filipe Carlos Amélio Luís Miguel Rafael Gabriel Gonzaga Xavier Francisco de Assis Eugénio de Saxe-Coburgo-Gota e Bragança. Flyktet til Storbritannia og giftet seg med sin tremenning. Fikk ingen barn, og siden faren og broren ble drept er det ingen direkte arvinger til tittelen. Men plenty av menn mener de har retten til denne tittelen uten land.
Pedro II av Brasil (1831-1889)
Den siste keiseren av Brasil. Truet med abdisere hvis ikke slavehandelen opphørte, selv om få brasilianere på dette tidspunkt var imot å eie andre mennesker. Avsatt ved et militærkupp. Han gjorde aldri noe forsøk på å få sitt keiserrike tilbake som de fleste andre som er på denne listen og som ikke ble drept gjorde. Han mente selv monarkiet var avleggs.
Konstatin II av Hellas (1964-1973)
Hellas’ siste konge. Konstantin 2. fikk OL gull i Roma i seiling i 1960 og har svart belte i karate. Hjelper ikke med svart belte i karate når juntaen kommer bankende på palassdøra og ber deg pakke sakene dine dummen. Han seilte med halen mellom beina til Italia.
Petar II av Jugoslavia ( 1941-1945)
Petar 2. ble kronet 28. mars 1941. 6. april 1941 invaderte tyskerne Jugoslavia, og den nye kongen måtte evakuere. Han fikk aldri komme tilbake til sitt kongerike, og levde resten av sitt liv over evne. Da alle de fasjonable restauranter og hoteller i Frankrike nektet ham adgang fordi sjekkene hans ikke hadde dekning, flyttet han til USA og fortsatte det gode liv der. Petar 2. døde av skrumplever i 1970. Denne figuren var egentlig bare konge i litt over en uke, men ingen i Norge vil påstå at Haakon VII var konge i Norge fra 1905-1940 og så fra 1945-1957.
Balduin II (1237-1261)
Siste konge av Det Latinske Riket som oppstod etter det fjerde korstog, som hadde som formål å erobre Jerusalem. Men på veien bestemte de seg for heller å plyndre det kristne Konstantinopel først. De kom seg aldri til Jerusalem, og glemte hele formålet med korstoget. De som bruker korstog som en positiv handling kjenner ikke sin historie.
Frans II av det Tysk-Romerske Rike (1792-1806)
Lang historie kort: Frans var både Frans II og Frans I, men Napoleon mente han ikke burde få ha Det Tysk-Romerske riket der han regjerte som Frans 2. og siden Napoleon vant ved Austerlitz kunne han bestemme at det Tysk-Romerske riket var historie. Selvom Franz II tapte det Tysk-romerske riket fortsatte han som Keiser av Østerrike til sin død i 1835 som Franz I.
Rabel II Soter (ar-Rabil) (70-106)
Rabel 2 var siste konge av det Nabatiske kongeriket. Nabateerne er mest kjent for å hugget ut byen Petra (Raqmu). Årsaken til Rabels død er usikker, men i maktvakumet etterpå spaserte romerne inn og annekterte hele kongedømmet.
Filip II Filorhomaios (65-64 f.kr.)
Filip 2 var siste konge av det enorme Selevdikerriket, opprettet av en av Aleksander den stores hærførere; Selevkos, etter hans død i 323 f.kr. Fillip 2 ble avsatt av sine egne, og da hadde romerne fått nok av dramaene i klientstaten sin og avviklet hele kongedømmet. Filorhomaios betyr Den som elsker romere.
Abdülmecid II av det Osmanske riket (1922-1924)
Abdülmecid var den siste osmanske Kalif, og hadde tittelen i to år, fra 1922-1924. Egentlig var det Sultanen som var statsoverhode, men Sultan Mehmet IV gikk av i 1922, og hans fetter Abdülmecid 2. ble valgt som Kalif av parlamentet. Kalifen hadde kun religiøse oppgaver. Abdülmecid var uansett kun interessert i maling og sommerfugler.
Bobblere
Tuman bay II (1516-1517). Siste sultan av Memelukk-sultanatet.
Marwan II (744-750). Siste kalif av Umayyad Kalifatet.
Henrik II (1285-1291). Siste konge i Kongeriket Jerusalem.
Constantin II (1478-1490). Siste konge av kongeriket Georgia.
Askia Ishaq II (1588-1591). Siste Dia av Songhai imperiet, som lå omtrent der Mali ligger i dag.
Prempeh II (1931-1957). Siste konge av Ashanti. Riktignok et gjenoppstått Ashanti som kun var et engelsk protektorat før de gikk inn i Ghana.
Ludvig II. Siste konge av Kongeriket Kroatia.
Tomislav II. Nok en siste konge av Kongeriket Kroatia. Lang og kronglete historie hele Kroatia affæren.
Oscar II mistet kanskje ikke alt, men Norge glapp unna hans lange, stive, svenske fingre.
