Stikkordarkiv: Tradisjon

Sjøørret åpningsfiske i Rogaland

Første mai er markert i rødt i min kalender, ikke for å gå under en parole, men det er åpningen av sjøørret fiske. Sjøørret er fredet i nesten hele Ryfylkefjorden/Boknafjorden i Rogaland fra 1. mars til og med 31. april. Det er derfor blitt tradisjon med åpningsfiske natt til 1. mai. Vi bruker kvelden 31. april til å sette opp telt, grille og generell NKVO frem til klokken viser 00.01. Da er det førstemann uti med snøret.

På øya Talgje i Ryfylke ligger det en fantastisk vik, ganske grunn og skjermet for nordvesten og sydøsten og alle andre vinder av slake åser og stupbratte skrenter. Her er vannet varmere og påstått brakkere enn i sjøen utenfor, uten at jeg skal gå god for siste påstand. Når solen farger himmelen rosa og speiler seg i det vindstille vannet og den store ørretens høye hoppe lager ekko er det ikke noe bedre sted å være på denne jord. På andre siden av vika har et ørnepar bygget rede bare for å komplettere idyllen. Denne vika har tilogmed blitt kåret til Norges beste plass å fiske sjøørret fra land.

Erfaringsmessig kan det være lurt å være tre og ikke to på disse turene, spesielt når grillmaten ikke lager seg selv, teltet ikke er medgjørlig og blodsukkeret daler. Så i år var sjølvaste sjøørret-kongen Øyvind med som guide og buffer. Han har fagbrev fra Monsen-skolen, og er godt vant til livet i telt og liker å dele tips og triks om å overleve på vidda. Teltplassen vår var fire minutter unna parkeringsplassen, så vi hørte ikke på Øyvinds pakke tips for en lett oppakning. Vi gikk heller to ganger for å kunne ta med oss alle bekvemmeligheter og litt ekstra. Hvorfor sove uten pute når man kan sove med pute?

Øyvind er kongen av Talgje og herre over sjøørret

Vi var ferdig utpakka i åttetiden og kunne nyte aftenen med grillmat og slikt snakk som hører gutteturer med. Først og fremst barns avføring. Det var ikke mye liv i det glassklare og stille vannet, men noen hopp var det nå og da. Tiden frem til tolv gikk sakte, så sakte at jeg ropte «perkele» og hoppet over på Helsinki-tid. Klokka tolv Helsinki-tid heiv jeg uti markklysa mi og starta å meite eller hva det heter når du drar inn mot land. Øyvind fulgte fortsatt norsk lov og ventet til klokken ett Helsinkitid. Ikke at den timen utgjorde noen forskjell, for aure ble det ikke på noen. Jeg fikk en liten taretorsk som Øyvind ble avbildet med, langt under minstemål. Etter mange kast med både mark, flue og sluk merket jeg at jeg hadde gjort den klassiske tabben å ikke kle meg godt nok. Dagen og kvelden hadde vært varm, men da solen forsvant fulgte gradestokken ned mot blått uten at jeg hadde helt fått det med meg. Kulden hadde satt seg ryggmargen og det var på tide for meg å krype i soveposen.

Midt på natten våknet jeg av en gjøk i naboteltet som febrilsk begynte å åpne og lukke glidelåser. Ritsjratsj. Riiiitsj. Ritrasj. Riiiiiitsj? Ritsjrasjritsjrasj. Riiiiiiiitsj. Ritsjritsjritsj. Riiiiitsj. Riririritriiiiiiits. Ritsjrasj. Slik holdt han på mellom 02:45 til 03:00 med konstant åpning og lukking av glidelåser. Da jeg trodde han var ferdig begynte han på’an igjen. Etter dette var det umulig å få sove igjen. Jeg frøys på nesetippen og tærne hadde aldri blitt skikkelig varme. Rundt seks hadde jeg gitt opp og gikk ned til vannet og heiv uti sluken med flueoppheng. Det var ikke mange kasta før jeg fikk det jeg kan garantere var kjenning med fisk. Den var dessverre ikke interessert i bli på kroken og sluken ble dratt opp uten fisk. Ett napp til fikk jeg med samme resultat, så var det helt dødt.

Jeg hadde glemt å legge bilnøklene til Marita igjen hjemme, og måtte derfor låne bilen til Kim og ta turen fra Talgje til Hommersåk. De andre lå fortsatt å sov da jeg kjørte. Kanskje jeg hadde glemt bilnøklene med vilje underbevisst, for det var deilig å få gutta litt på avstand. Humøret steg også betraktelig da jeg svingte opp på drive throughen på McDonalds og bestilte tre McToast og en stor cola. Avogtil er dispensercola selve meningen med livet, og dette var så visst en av disse gangene. Da jeg kom hjem var sikringsbua første prekære stopp og så en lang, varm dusj. Kulden hadde satt seg skikkelig helt ned i tærne men tødde nå opp slik at jeg fikk tilbake full førlighet. Jeg drømte om en cowboystrekk, men lot det bli med tanken. Tenk om ørreten plutselig hadde kommet i bettet, og jeg gikk glipp av all moroa. På vei ut døra tok jeg med en neve ørepropper så jeg var forberedt på den kommende natten og kjørte fort tilbake i fartsgrensa.

Da jeg kom tilbake hadde de andre akkurat stått opp og satt i taushet og stirret på vannet. De påstod de hadde baksnakka meg og stoppet da de hørte meg, men jeg er nok det sosiale limet som holder kohorten sammen. Nå når lederen deres var kommet tilbake var vi klare for en ny dag i stekende solskinn og vindstille overflater. Noen påstår at slikt vær ikke hjelper på ørretbettet, men det hjelper på psyken. Jeg blåste opp packraften min, Marita II, og la ut på padletur med en stang med flue bak, og en stang jeg kunne fiske aktivt med.

Kim stilte seg opp i innløpet av vika med fluestanga og heiv som om navnet hans skulle vært Toffa, den beste fluefiskeren på Hommersåk. Han heiv som en ballettdanser i vadebukse. Jeg har aldri sett en ballett, men har hørt at det skal være veldig fint å se på.

Øyvind måtte ut noen kjappe ærender og ble borte i mange timer. Da han endelig kom tilbake på kveldinga var det en særdeles oppstemt mann med stort smil som kunne garantere at i hvert fall han skulle få fisk nå. Han satte seg i den lånte kajakken, tok en runde i bukta og kunne konstatere at det er enklere å fiske fra land enn kajakk. Resten av aftenen tilbrakte han med beina solid planta på jorda.

Da ingenting skjedde i viken vår tok jeg turen ut i sjøen og sjekket forholdene i den store verden. Det var ikke annerledes her. Dødt i alle vannlag. Nå var jeg så desperat etter fisk at jeg tilogmed hadde tatt til takke med lyr, men ikke engang denne fisken var i bettet. Jeg padlet tilbake og monterte på ekkolodd av typen deeper smart sonar pro+ på stanga der jeg hadde hatt en flue. Nå skulle jeg sjekke om det var noe liv under overflaten i det hele tatt og samtidig kartlegge bunnforholdene. Ikke uventet var resultatet null fisk og lettere solbrenthet til tross for faktor 50 på nesetippen. Årets første hele soldager ved sjøen er farlige.

Jeg gikk ikke på land før det var mørkt og på tide å ta på seg mer klær. jeg ville ikke gå på samme bommert som dagen før og få kulsa i meg. Det var mange teorier hvorfor fisket var så ræva blues. For mye sol, for kaldt i vannet, for varmt i vannet, for få ørret i sjøen, for mye børstemark og lett tilgjengelig mat, og selvsagt beskyldninger om fravær av hall og lyvehall. Da Kim påstod jeg løy måtte Øyvind fysisk holde meg tilbake så jeg ikke blekka ‘an ner. På tide å fyre opp grillen og få oss noe mat.

Etter å ha fylt magen med kjøtt var alle igjen bestevenner. Det var nå blitt helt mørkt og fisket fikk nytt fokus. Vi hadde ikke sett noe vak eller tegn på ørret, men til gjengjeld yret det av annet liv inntil land. Når vi lyste ned i vannet med hodelyktene var det børstemark klekking og vi fanget dem med håven og satte de på kroker for å se hva vi kunne få. Dessverre var krokene i største laget for at de små fiskene kunne bli kroket skikkelig, men vi ble hensatt til fisking slik det utartet seg i barndommen. Vi holdt på i flere timer med dette fisket som om vi skulle vært tre åtte år gamle gutter på brygga i sommerferien uten leggetid. Spesielt stas var det da vi klarte å lure frem en bitteliten steinbit.

Søndag morgen var det Kim sin tur å våkne tidlig. Han hadde blitt holdt våken av noen som snorket i et nabotelt. Jeg vet jeg snorker høyt, så det var nok jeg som hadde holdt ham våken, men selvsagt sa jeg at jeg også hadde hørt at noen hadde snorket og vi ble enige om at Øyvind snorket forferdelig høyt. Dessuten hadde liggeunderlaget hans sklidd fra høyeste punkt i teltet til laveste punkt hele natten, så han måtte flytte på det hele tiden. Hvorfor han ikke la liggeunderlaget på det laveste punktet fra start av i firemannsteltet sitt må du spørre ham om. Han hadde ikke spist frokost ennå, så jeg turte ikke spørre. Takket være øreproppene mine hadde jeg ikke fått med meg romsteringen og jeg sov til langt på dag. Han hadde fått en ørret på kroken rett ved land kunne han meddele begeistret, men den hadde glippet unna. Det var kjempesynd. Jeg hadde virkelig unna Kim å få en sjøørret. Han hadde fortjent å få fisk nå.

Jeg hadde gitt opp ørreten og gikk inn for å nyte dagen til det fulle. Om ikke mange timene ville hverdagen nok engang innhente meg. Det beste jeg vet er ingenting. Gjøre ingenting, høre ingenting og se ingenting. Så ingenting var det jeg valgte å gjøre helt til vi måtte dra hjemover.

Andreas holder inne magen

Men vi var ikke helt ferdig å fiske bare fordi vi var på vei hjem. Tidevannet gikk nå mot topp, så Kim og jeg bestemte oss for å prøve en siste gang ved Askjesundet. På vei ned mot stranda så vi på lang avstand to kvinnelige dykkere som nettopp var kommet opp av sjøen og stod ved bilen sin og tørket håret sitt og småpludret. Du vet når de legger hodet på skrått og patter lett på håret sitt med håndkleet. Plutselig begynte de å vrenge av seg våtdrakten sine, og de hadde ikke noe under. Skrittfrekvensen vår økte drastisk mot dem, på kanten til småspurt. Stegene våre saknet da det viste seg å være to menn med langt hår. De kunne bekrefte våre mistanker om lite fisk i vannet. De hadde aldri sett så lite fisk sa de, før de begynte å snakke om sikt, nitrogen og teknikaliteter ved dykking. Da var de ikke lenger av interesse for meg og jeg trasket videre til moloen isteden. Alle hobbyer kan man nerde på slo det meg. Håper jeg aldri blir en fiskenerd som bare snakker om fisking.

Kim ropte på meg. Han hadde sett en torsk på minst fem kilo nede i tangen sa han. Jeg så aldri denne fisken, men vi så en berggylt rett ved kanten. Den største gylten jeg har sett i mitt liv, minst 60 centimeter og mørk som en vinternatt. Når de blir så store kommer de forhistorisk pregene mer fram. Det så akkurat ut som et fossil som hadde våknet fra sin 300 millioner års tornerosesøvn på jakt etter trilobitter. Jeg hengte noen mark på min vanlige ørretsluk og slapp den ned rett forran nesen på fisken. Den var borti et par ganger før jeg klarte å kroke den godt. Det likte han slett ikke og dro ned mot ura med uante krefter. Jeg trodde bremsen var åpen, så fort gikk spolen, men den var nesten på helt lukka. Hvilken Kraft det er i disse fiskene! Hvorfor er jeg så oppsatt på sjøørret når det ultimate fisket er bergsugge? Dessverre klarte jeg ikke styre den unna steinene, og etter kort tid slet snøret seg mot en stein før jeg fikk den opp og søke om norgesrekord. Alt endte opp som en fiskeskrøne, men heldigvis har jeg et tidsvitne som kan gå god for den. Vi tusla opp til Sala Thai og bestilte to vårruller, to innbakte scampi og to friterte kyllinger og kjørte hjem.


Napp Kalender 2021 (april 2021 til mars 2022 )

Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.

huggtabell 2021 og 2022 bitt kalender kallender bitkalender huggkallender hugg tabell bettkalender bett kalender nappkalender napp kallender 2019 w 2020 2021 Abu garcia napp og nytt nappognytt abugarcia Fish calendar callender

Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.

Tiny Tennis Tournament I

Velkommen til TinyTennisTournament I, dette halvårlige arrangementet som har vært planlagt lenge, men har blitt hindret helt til regjeringa åpna for fem besøkende. Bordtennis er som skapt for sosial distanse og tribunen var satt opp slik at det var en meter mellom setene hvis man satt på annenhver stol. Fem deltagere ble invitert, først og fremst av geografisk bekvemmelighet, og de som kom langveisfra ble innlosjert på gjesterom.

Tiny Tennis er egentlig det samme som bordtennis, men siden jeg er uenig i noen små regler kan jeg selv definere alle regler om spillet kalles noe annet. De største avvikene er at det er tre server hver, og ingen regel på hvor høyt man skal hive ballen opp ved serven. Treffer ballen racketen uten at den treffer din banehalvdel først får motstanderen poeng. Uansett om racketen er over bordet eller ikke. Noen byaser har tidligere protestert på reglene, og de har fått tilbudet om å innrette seg eller dra seg tilbake der de kommer fra. De blir alltid værende og syter ikke mer etter det. På Hommersåk trumfer house rules alt. For en innføring i Tiny Tennis reglementet kan du trykke på denne lenken.

Deltagere i historiens første offisielle Tiny Tennis Tournament var som følger:

  • Kim «Seven Hood» Olsen. Nabo og 7. plass på min venneliste. FunBoy med tvilsom musikksmak. Spillestil: blomstrende.
  • Benjamin «Jamin’» Knupper. Multitalent med multifilament og spesialist på dobbeltbetydninger. Spillestil: aggressiv.
  • Marian «Concrete» XXX. Spiser armering til frokost for å få i seg jern og drikker plumbo mot den påfølgende forstoppelsen. Spillestil: øst-tysk street.
  • Svein Kristian «Esskå» Reiersen. Du vet de vandrehistoriene om en venn av en venn som gjorde en ting som virker usannsynlige? De historiene er faktisk alltid om Esskå, og de er faktisk alltid sanne. Spillestil: ungdomsklubb.
  • Stian «Trixie» Bakke. En penhold looper på banen og totalt luni på tribunen. Det store trekkplasteret i turneringen. Spillestil: penhold looper.
  • Andreas «BJ» Berger Jørgensen. Kallenavnet kommer av etternavnet. Dine assosiasjoner sier mer om deg dickhead. Spillestil: passiv aggressiv.
Stian trixie bakke
Trixie
BJ
Concrete
Jamin
Seven Hood
Esskå

Turneringen var lagt opp slik at alle fikk en kamp mot alle. Ett poeng per seier. Navnet i venstre kolonne i kamp-oppsettet hadde østre banehalvdel og startet med serven.

Runde 1:

  • SK – Andreas (9-11, 11-3, 6-11)
  • Kim – Marian (10-2, 6-11)
  • Benjamin – Stian (5-11, 4-11)

Runde 2

  • Benjamin – SK (2-11, 5-11)
  • Stian – Marian (11-3, 11-3)
  • Andreas – Kim (11-4, 11-8)

Runde 3

  • Andreas – Stian (1-11,3-11)
  • Marian – Benjamin (3-11, 8-11)
  • SK – Kim (11-2, 11-1)

Runde 4

  • Marian – SK (3-11, 3-11)
  • Benjamin – Andreas (11-5, 11-9)
  • Stian – Kim (11-1, 11-5)

Runde 5

  • Kim – Benjamin (5-11, 9-11)
  • Andreas –Marian (7-11, 10-12)
  • SK – Stian (3-11, 5-11)
  • 1. plass: Stian (5 poeng)
  • 2. plass: Benjamin (3 poeng)
  • 2. plass: Svein Kristian (3 poeng)
  • 4. plass: Marian (2 poeng)
  • 4. plass: Andreas (2 poeng)
  • 6. plass: Kim (0 poeng)

Ikke uventet var det Stian som triumferte i turneringen. Han ble jo tross alt historiens yngste juniormesteren på D (stor d= Stord) i 1992, og senere semiprofesjonell spiller i Ringnes-ligaen, der betalingen var i likvide midler. Ingen kom i nærheten av å gi ham en real kamp, og det er allerede snakk om å legge sommerens Tiny Tennis Tournament til en dato jeg vet han er indisponibel. 31. juni for eksempel.

Høytidelig overrekkelse av vandrepokal
foto: Kim

Nyttårsaften Fish-Off på Selestranda 2020

Når en begivenhet gjentas mer enn en gang er det blitt en tradisjon. Nyttårsaften Fish-off 2019 var starten, i år ble tradisjonen sementert på Selestranda, den lille stranda rett nord for Bore, på andre siden av utløpet til Figgjoelva.

I år hadde ryktet gått, og nye deltagere hadde flokket til fra Tyskland, Uruguay, England, Japan, USA, Nord-Norge, Brasil og India. Det var faktisk flere nasjonaliteter enn deltagere i år. I tillegg til meg og Benjamin hadde Gabriel og Bror Erlend med sønnen Felix betalt medlemskap i HoFF og meldte seg på årets siste Fishoff. Før neste års Fish-offs skal lokasjon og tidspunkt annonseres i god tid i forveien, så får vi se hvor mange som dukker opp.

Fish off 2020 jakten på ørret
Fra venstre: Andreas, Benjamin, Gabriel, Erlend og Felix

Høyvann 31/12 2020 var ganske nøyaktig klokken 11, så styret i HoFF satte tidspunktet fra klokken 10 til 12. De som kommer for sent får bli med på konkurransen, men får da naturligvis mindre fisketid siden ingen fisk etter klokken tolv teller med. Forsentkomming var ikke noe problem i år, og startskuddet, eller rettere sagt startraketten, ble avfyrt nøyaktig klokken tolv. Egentlig ikke, for jeg fant ikke lighteren min med en gang, så tipper den var to over tolv.

Etter at startraketten var avfyrt var det slutt på gemyttlig småprat, nå var det første ned til stranda for å kapre de beste plassene. Min strategi var klar: jeg ville så nær utløpet til Figgjo som lovlig er. Sjøørret er to poeng. Gabriel hadde samme tanke som meg la jeg merke til. Problemet mitt er at jeg er dårlig på avstandsbedømmelse, en særdeles dårlig egenskap på jakt, potensielt ulovlig ved fisking. Så jeg turte ikke gå nærmere utløpet enn ham, og endte derfor opp lenger nord enn ønskelig. Erlend hadde en annen strategi og beveget seg mot Sele Moloen. Felix stoppet på rullesteinene. De håpte nok på sei, som bare gir ett poeng. Benjamin tok en mer metodisk tilnærming og fisket seg oppover mot moloen.

Neida, det er ikke napp, men enda en tapt sluk Foto: Erlend

Etter tap av flere sluker måtte jeg innse at sjøørret ikke ville gi meg seieren. Gabriel hadde også innsett at SØ ikke var i bettet i kulden. Det var 2 røde, og litt for mye brytende bølger. Sammen tok vi følge til moloen. Benjamin hadde tatt stilling på en prekestol-lignende stein på sørenden og Erlend hadde satt seg i bunnen med for sterk sene til å kunne slite løs uten hjelp av kniv. Han satt og kikket på Felix som virkelig gikk inn for å seire med ungdommelig iver.

Etter noen kast fra glatte steiner på moloen ble det enighet om at det var kaffeklaff. Der lærte jeg noe om Gabriel jeg helst skulle ønske han aldri hadde fortalt meg. Han skuffet meg rett og slett med det han sa. Han sa rett ut: Jeg liker godt torsk, laks og uer. Men jeg liker ikke brosme. Det er helt luni å ikke like brosme, men jeg tilga ham da han helte oppi en kopp kaffi til og tilbød meg den siste pepperkaken.

Kaffiklaff med Andreas og Gabriel. Foto: Erlend
Sjekk vimpelen. Helt vindstille foto: Erlend

Det var for behagelig å sitte å drøse og drikke kaffe til å reise seg og fiske mer. Ingen hadde så mye som fått et napp. Vi lot klokken tikke til tolv, og årets siste fishoff gikk over i historien som den første uten en vinner. Men det finnes ikke dårlige fisketurer. To grader og vindstille hadde bidratt til en eksepsjonelt fin dag, i tillegg til det gode selskapet selvsagt.

Fiske sjøørret selestranda Rogaland sele nord for bore
Foto: Erlend

Rugdejakt i Agder, eller Andreas slapper av i lyngen

I år var planen å ha med mange deltagere på rugdejakta og treffe rett tidspunkt for optimal uttelling. Med sitt lange nebb graver rugda etter føde i jorda, og blir bakken hard sliter den med å få i seg nok næring. Derfor migrerer den sørover før dette inntreffer, og store mengder rugde kan samles langs kysten før de flyr sørover. Noen påstår også at de trekker ved fullmåne, og siden jeg har grunnkurs i astronomi og antikk arkitektur er jeg opptatt av månefaser og joniske søyler, som jeg syns likner ugleøyner, og selvfølgelig gjør andreetasjen til min favoritt etasje i Colosseum.

Vi så oss ut helgen 20. november, god tid før fullmåne 30. november, og sent nok på året til at rugdene begynner å gjøre seg klare for overfarten. Men livet har en tendens til å forpurre planer, og vi endte etterhvert opp på helgen 4. desember, altså etter fullmånen som engelskmennene kaller Woodcock full Moon. Dessuten satte en pandemi begrensninger på antall deltagere, og kun deltagere med egne hagler og spesialkompetanse ble prioritert: Sondre: landeier og initiativtager, Eirik: mesterskytter og fashionista, Svein Kristian: kokk og storyteller, Andreas: kronikør og oppvasker, André: Andreas’ sjåfør.

Fredag morgen ble jeg hentet av André. Han er en bobler på vennelisten min, og gjør alt for å ta plassen til Kim på syvende plass. Vi får se åssen helgen går sa jeg til ham, men jeg tror ikke jeg kan ha en venn som heter André, for det er et tåpelig navn. Til tross det uheldige navnet vokste dette nye tilskuddet i min eksklusive nære sfære på meg under bilturen, og bilturen kunne gjerne tatt en time eller to ekstra for min del. Dessverre hadde vi nådd Flekkefjord før vi visste ordet av det, og før jeg hadde forklart ferdig hvordan man kan lage mørtel selv. Jeg fikk ikke fortalt viktigheten av halm i mixen, så håper ikke han prøver å bygge en vegg etter mine spesifikasjoner uten denne lille, men vitale detaljen.

Vi møtte Sondre ved brushyllene på Rema1000 i Flekkefjord. Jeg har lest i avisene om mennesker som mener at julebrus skal være brun, men aldri møtt noen av disse utskuddene. Trodde jeg. Sondre er nemlig en av disse sære menneskene og lempet flere flasker brun julebrus i tralla si. Noen mener det er geografiske forskjeller på hvilken farge man foretrekker. Det syns jeg er rasistisk, og mener alle burde like rød julebrus best, for inni er vi alle like. Men siden Sondre er min venn og jakt-mentor lot jeg denne karakterbristen passere i stillhet. Han er dessuten eieren av hytta og jaktterrenget vi skulle til, så enhver konfrontasjon kan lett resultere i fravær av invitasjon ved neste års jakt.

Biglord Lilledrange og han André speider over terrenget

Da vi ankom hytta var det knapt tid til å skifte til utetøy før vi var ute med hund og hagle. En etterlengtet cowboystrekk var i alle fall utelukket. Vi hadde gått tjue meter inn i skogen da hunden tok stand. Jeg tok venstre flanke, André høyre og Sondre avanserte i midten. Det fløy opp en stor orrhøne, men en busk skjulte den for Sondre, og den fløy slik at et skudd fra oss andre ville forkortet jakten til Sondre og fengselsstraff for oss andre. Uansett lovet dette godt for plenty med fugl i skogen.

Ikke lenge etter heiv Sondre opp hagla på ny. Han sa det fløy opp en ny orrfugl. Hverken jeg, André eller hunden fikk det med oss til tross for at vi knapt hadde covid-avstand, så troverdigheten i denne observasjonen var i beste fall skrant. Men jeg kjenner følelsen når noen betviler at jeg har hatt storørreten på kroken og så mistet den, så jeg lar tvilen komme ham til gode her.

Det er begrenset med sollys på denne tiden av året, så vi måtte returnere til hytta ganske tidlig. Men selvom dagene er korte er det fortsatt 24 timer i døgnet, noe vi bittert skulle innse neste morgen. De to siste tilskuddene, eller utskuddene som noen har karakterisert alle på turen utenom seg selv, ankom skrensende ned lia mens vi fyrte opp pizzaovnen. De hadde både en og to corneliusfat hjemmebrygget godsaker i bagasjen som måtte smakes på umiddelbart.
Jeg er alltid måteholden på jaktturer, og blir anklaget for å være med i KRIK. Kanskje jeg hadde vært med i KRIK i min ungdom hvis jeg hadde vært god i idrett, men de eneste som ville ha meg med var Laget.

Pizzaene må gjennom en rigid pizzakontroll før de ender i ovnen, eller på gulvet

Stikk meg ei øl, ellers slår eg flikk-flakk. Stikk meg toooooo, ellers slår eg flikk-flakk i Flekkefjord. Vi glemte helt pizzaen, så god er SK sin øl i Flekkefjord. Da vi endelig husket at vi måtte spise var noen blitt så ustødige på bena at egenkomponerte pizzaer fløy både øst og vest og ned i gresset på den korte turen til pizzahuset. Andre pizzaer ble slengt på bakken pga dårlig kvalitet på bunnen av en streng men rettferdig Sondre. Hullete bunner ødelegger pizzaovnen når plata får smeltet ost på seg.

Etter at de pizzaene som var funnet verdige var trygt på vei gjennom forskjellige stadier av fordøyelseskanalen bar det inn i peisestuen for litt NKVO. Store flasker og små glass ble satt frem, og gruppepress ble utøvd. Historier, med i beste fall en kjerne av sannhet, ble fortalt og anerkjent for sin underholdningsverdi, ikke sin sannhetsgehalt.

Utover kvelden gikk den ene etter den andre på do, for å aldri returnere til gildet. Til slutt var det bare meg og ingeniører igjen, og favoritt temaet dems: ingeniører vet alt og alle andre er unødvendige duster. Hva er vitsen med andre funksjoner i et selskap enn ingeniører som planlegger egentlig? Selvom det er interessant å oppleve folk som lever i et ekkokammer på jobb var det på tide å legge seg da diskusjonen gikk i ring og ble litt for opphetet for min konfliktsky personlighet.

Neste morgen var det uvanlig stille rundt frokostbordet. Korte kommandoer om smørsending var de eneste lydene over kaffeslurpingen fra gamle poselenskopper. Spede forsøk på å starte konversasjoner ble fort nedstemt av grynt og mumlende enstavelsesord.

Dagen derpå er en lang oppoverbakke

Eneste botemiddel er å komme seg opp og ut og starte å gå. Opp en topp, ned en dal, over en myr, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal og enda mer myr. Og så gjenta prosedyren evinnelige ganger til mørket tvinger en inn. Etter å nettopp ha kommet meg etter en sykdomsperiode måtte jeg innse at min fysiske form var langt under pari, og pari for meg er allikevel dårligere form enn resten av gutta. Etterhvert så hver lynghaug ut som en himmelseng for meg og hvert einerkratt var som en luftmadrass som måtte prøves.

Andreas er helt skutt. Foto: André Lalid

Det eneste som hjalp meg fremover var at vi ikke var langt unna en jakthytte, og ikke minst en hjelpende hånd fra herren opp den siste kneika. Herren her er selvsagt landeieren selv, ikke han helt der oppe over skyene. Han der oppe er mer opptatt av sultne barn og krig enn når jeg kan sette meg ned på en brisk skulle jeg tro.

Alle kan trenge herrens hjelpende hånd. Foto André Lalid

I hytta dannet det seg en plan. Jeg hadde rett og slett ikke mer å gi, og verst av alt er jo å holde gjengen tilbake når det eneste de vil er å gå opp en topp, ned en dal, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal. Helst så fort som mulig som om det er en norgesrekord i klappjakt vi skal slå. Jeg bestemte meg for å returnere til hytta.

Klokken 12:25 Andreas er på bunn
Klokken 12:27 Andreas er på topp

Nå var det jeg som tok initiativet til å komme oss opp. Hytta var kald, og all svetten jeg hadde produsert på vei opp skrenter, ned daler og opp topper hadde nå kjølt meg ned til frostbitt temperatur. Bevegelse, om enn så ubehagelig for slitne muskler, var en nødvendighet. Jeg sa farvel til jegerne og lett til sinns og med lette steg begynte jeg på hjemveien på både rød- og blåmerket sti som sivilist. Nå kunne jeg nyte naturen i perfekt tempo, som de andre ville omtalt som sneglefart. Halvannen time brukte jeg på noe som vanligvis tar 20 minutter. Men det inkluderte en lang rast ved en bekk og anerkjennelse av at livet er godt. En klukkende bekk og en kvikklunsj er alt som skal til.

Fire rugder i en rett

Endelig fremme i hytta kollapsa jeg ned i senga mi og hadde feberaktige drømmer om runde hull og firkantede stokker som måtte passe inn, men aldri fikk plass. Da jeg endelig stod opp fra dvalen var de andre for lengst kommet tilbake fra jakta og veden spraket livlig i peisen.

Det hadde blitt skutt to rugder og skutt enda flere hull i skyene. Sondre hadde truffet den ene og Erik hadde tatt den andre hundre meter fra hytta. Visstnok det reneste treffet de andre hadde sett. Synd jeg ikke fikk gratulert ham siden han allerede hadde dratt hjem. Kona var enten døende, sinnsyk eller litt forkjølet. Han brukte et ord på dialekt jeg ikke forstod, og jeg turte ikke spørre.

Nå er rugda nær ginen. Foto: André Lalid

Kvelden ble tilbragt med god mat (takk SK!) og mer kontinental omgang med det flytende enn kvelden før.

Neste morgen var det en lystigere gjeng som troppet opp til frokost. Jeg tok en kort runde og begynte nedvaskingen av hytta straks jeg kom inn. De andre kom hjem tomhendte til en strøken hytte, og det var bare å pakke i bilen og komme seg hjemover til egne senger.

I år hadde ikke jakten på rugda vært kjært besvær forgjeves.

Fiske Laks i Frafjordelva

Det er blitt tradisjon nå: en gang i året drar et knippe håpefulle laksefiskere nesten uten erfaring til Frafjordelva for å fiske etter laks, litt for seint i sesongen og alltid med lav vannstand. De som vet noe om laksefiske sier at vannmåleren i Molaugvatnet må være på 70 for at laksen skal gå opp. I år var den på 35. Men som alle laksefiskere vet, og som våre koner også er innforstått med, er ikke det å dra på laksefiske bare å stå i en elv å fiske etter laks. Neineinei. Det er bare en unnskyldning for å ta en helg borte og ikke minst for nevnte koner å få fri fra sine menn en hel helg. Det er en ikkeverbal enighet her som er i begge parters interesse. Jeg er ikke sikker på hvem som gleder seg mest til fisketurene mine hjemme. Det blir i alle fall kjøpt inn enorme mengder superchips, cola og sure føtter dagene før, og ikke noe av dette får jeg ta med meg på tur.

Noen av gutta hadde allerede vært i elva en dag og en natt før Kim, SK og jeg svingte inn på tunet foran hytta. De var nettopp kommet ut av våte vadebukser og fyrte nå opp i uthuset og diskuterte dagens fangst. Nærmere bestemt hvorfor den var fraværende. Robert, som definitivt må kunne kalles den desidert mest dedikerte fiskeren, var dypt inni månefaser og høyvann og hvor lang tid fisken brukte etter høyvann på å svømme opp visse deler i elva. Han gledet seg allerede til klokka to på natta da det var nytt høyvann. Han drømte om en blank og fin laks, ikke en brun en som hadde funnet seg til rette i en kulp. Disse er det nesten umulig å få forklarte han, bortsett fra hvis det kommer til ny fisk som utfordrer territoriet hans. Ikke bare vet han det meste om all fisk, men han er også en framifrå hobbykokk som kan det meste om tilbereding av fisk.

Men i dag stod kjøtt på menyen, og den enorme flammen Benjamin hadde kost seg sånn med å bygge var nå blitt perfekt grillkull. Alle var skrubbsultne. Nå skulle det jammen smake med en grillpølse med brød og ketchup tur/retur. Men jeg og Kim har en greie på gang for godt kjøtt, og valget stod mellom en Côte Boeuf eller Picanha.

Ingen av delene er lettstekte og klar på fem minutter. Ekstra tid tar det også når Kim begynner å svinse etter Bluetooth steketermometer her, spesialkrydderet sitt der. Kullet var for lengst kaldt før kjøttet var klart, men heldigvis hadde vår tyske venn med pyromaniske tendenser satt i gang et nytt bål, og nytt kull ble skyflet over på grillen. Noen timer etter at de andre var ferdig å spise kunne vi endelig sette tennene i côten uten noe annet tilbehør enn en maiskolbe. Potetsalaten og asparges med bacon var blitt forfremmet fra garnityr til forrett.

Kim ser med attrå på kjøttet SK gafler i seg uten å dele. Litt sånn valpeaktig tigging som blir totalt ignorert av eieren

Kjøttet var utsøkt, og verdt å vente på. Men neste gang foreslår jeg et par ventepølser Kim. Det løsnet på stemninga etter å ha fått i seg noe mat og mer å drikke, og konversasjonen gikk på kryss og tvers, ble flettet sammen og misforståelser oppstod og klarnet opp i og latter runget mellom fjellene i Frafjorddalen, som er både en U-dal og V-dal ifølge SK, helt til noen av mine tyske venner reagerte på noe jeg sa. Jeg hadde vært dypt inni en monolog der jeg øste om meg av mine kunnskaper om nasjonalstater og freden i Westfalen og dannelse av den moderne nasjonalstaten da jeg påstod at Tyskland, slik landet er i dag, er en ung nasjon.

Jeg skjønte ikke egentlig den påfølgende diskusjonen, for jeg hadde jo bare sagt at Tyskland, slik vi kjenner det i dag, er en ung nasjon fra 1871 med litt godvilje. Hvordan kunne noen bli sinte for det? Kanskje de reagerte på at jeg blandet begreper og brukte nasjon og nasjonalstat om hverandre? Tyskland er jo egentlig en gammel nasjon, men en ung nasjonalstat tenkte jeg.

Etter en stund gikk det opp for meg at ordene som hadde blitt hørt var «ond nasjon». Hay hadde hørt «ung versjon». Kanskje jeg må jobbe med min diksjon. Som jeg pleier å si: møter du en idiot på morgenen så er han antagelig en idiot. Møter du mange idioter i løpet av dagen er det antagelig du som er idioten. Samme med uttale. Møter jeg en som ikke forstår hva jeg sier er han antagelig tysk, møter jeg mange som ikke forstår hva jeg sier er de antagelig fulle.

Etter at misforståelsen var ryddet opp i, og alle hadde blitt venner, var det på tide å sette seg inn og ta frem kort og sjetonger. Det ble en langdryg affære der jeg til slutt var mer interessert i å legge meg enn vinne, så jeg gikk all in på en syver og konge. Det gikk som det måtte gå, jeg vant, men nå var resten også blitt trøtte, og fra nå var hver runde all in. SK dro inn siste seier, og med løfte om at vi skulle vipse ham penger la vi oss i to tia, akkurat tidspunktet for høyvann. Jeg tror jeg så silhuetten til Robert borte i elva, men da jeg gnidde meg i øynene var han borte.

Neste morgen våknet jeg i noe redusert tilstand i halv seks-tiden. Det hadde vært en urolig natt i andreetasjen i køyesengen siden han som lå i førsteetasjen er en velrenommert snorker som våkner midt på natten for å dampe noen trekk og så rulle rundt og snorke videre. Jeg har hørt rykter om at min snorking er like sjenerende, og forstod nå at de andre hadde plassert snorkerne på samme rom, så alle andre kunne få sove godt. Det går ikke an å argumentere mot den logikken.
Det var umulig å sove mer. Skjelvende og ustabil stod jeg opp og tok på meg ytterklærne. Jeg møtte en entusiastisk og litt for opplagt Robert som allerede var på vei ut døra med stanga i handa.

Jeg gikk ned til elva og begynte å kaste ut en klassisk laksespinner i sølv med røde prikker. Helt nyinnkjøpt for anledningen. Jeg hadde hevet omtrent ti ganger da det hogg til helt inne ved bredden. Jeg så fisken, jeg så den jafse, jeg så den spytte ut kroken. Jeg ble skjelven og mo i knærne. I min tilstand hadde jeg ikke taklet å dra opp en laks uansett. Jeg satt meg ned på en stein og studerte kroken. Jeg hadde glemt å ta av beskyttelseshettene i plastikk på krokene. Jeg gikk hjem og la meg.

Ingenting er så viktig som søvn, og etter en to timers lur var jeg en ny mann. Jeg våknet til klirring av kasseroller og pådekking og kunne kjenne duften av egg og bacon over eimen av svette, fis, dårlig ånde og en eller rar odør av mynte eller eukalyptus som min romkamerat slapp ut av damp pipen sin. «Guten morgen mein freund» smilte han gjennom dampen. En av oss hadde i alle fall sovet godt.
Etter en solid frokost og en tur i sikringsbua var jeg tilbake i storform. Borte var frynsete nerver og usikkerhet. Vi splittet oss og Kim, SK og jeg tok for oss hølene midt i elven. Jeg hadde bestemt meg for å gå for den nedrigste formen for laksefiske: mark. Kim hadde gått diametralt motsatt vei: flue. SK hadde gått for kos og hadde med tre campingstoler, primus og kaffe. Så mens Kim stod midt i elva og vispa opp vannet satt jeg og SK behagelig i hver vår stol og drøste og drakk kaffe.

Jeg hadde ved en feil kjøpt mark i størrelsen XXL, og det ble tørt bemerket fra min sidemann at jeg ikke trengte søkke for å få disse monstrene ut og ned. Men man trenger stort for å få stort parerte jeg uten å innrømme at jeg hadde kjøpt feil. Og det var masse liv der nede, det kjente jeg, men ingenting satt på, ikke engang marken var igjen da jeg sveivet inn. Helt til denne rakkeren ble med inn:

Jeg hadde nå fått fisk på kroken, så jeg var strålende fornøyd. Usikker på om det var ørret eller laks, så skal ikke sette den på artslista mi som laks. Jeg har en mistanke om at den var under minstemålet, så den fikk uansett leve videre før jeg telte stråler i gattfinnen eller åssen man ser forskjell på ørret og laks. Jeg hadde nå bare to mark igjen og festet begge på kroken. Og nå satt det noe større på kroken. Men den kom ikke opp for å hoppe og prøve å komme seg unna, som jeg regner med en laks vil gjøre. Dette kjentes mer som en liten lyr, men det er jo umulig her langt opp i elva. Det var en ål!

Jeg er alltid glad for fangst, og når det er ny art blir jeg i ekstase. Min ekstase ble feiltolket som nervøsitet av de andre, men jeg vil bare si dette: jeg er ikke redd for noenting, og i alle fall ikke en liten ål. Men jeg må innrømme den var litt vanskelig å håndtere. Også ålen fikk leve videre. Den er fredet.

Jeg var nå tom for mark og tiden var uansett moden for å skifte terreng. Vi forflyttet oss fra kulpen ved campingplassen ved desinfiseringsstasjonen og til Berghølen. Her så vi en enorm laks som hoppet i en perfekt bue, og noen påstod det måtte være en hybrid mellom delfin og laks, så pent var det å se på. Stort mer skjedde ikke her, og etter et par timer tok sulten overhånd. På tide å komme seg hjem og klargjøre picanhaen for grillen.

Det var et godt valg å dra hjem til hytta, for Picanha tar om mulig enda lenger tid å preparere enn gårsdagens rett, med snitting i fettet her og gnikking av kjøttet der. En stund trodde jeg Kim skulle insistere på 40 døgngrader, men kjøttstykket havnet på grillen til slutt, og jeg fikk servert en halv kilo saftig kjøtt med fett. Perfekt stekt igjen Kim!

Nå var tiden inne for røverhistorier og skryt, og hvis du noensinne befinner deg i nærheten av Kjeldsen må du nyte hvert ord. Egentlig er hovedhistoriene hans ganske vanlige, men det er sidehistoriene som er helt eksepsjonelle. Jeg kan ikke gjengi en autentisk Kjeldsen-historie da det er altfor utleverende, og jeg er ikke Knausgårds-typen, men en typisk historie ville vært noe à la dette: «Jeg var i en landsby i Kamerun og ble tørst på en iskald Cola, men de hadde bare Pepsi!» «Hva gjorde du i Kamerun?» «Jeg måtte hoppe ut av flyet i fallskjerm før det styrtet» «hva? Hvorfor styrtet det?» «Det ble skutt ned av flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk. Morsom historie med flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk: den er nesten ikke eksisterende bortsett fra et par utrangerte Mil Mi-8 helikoptre» «Mitt favoritthelikoter er Mil Mi-24. Men hvorfor skjøt de deg ned?» «Åh. Jeg snublet over en kasse uran i Bakouma ingen eide og hadde hørt at en gruppe i Tchad kunne være interessert i noen kilo uran. Snille gutter, hverken drakk eller bannet.»

Hay var i dyp samtale med SK om brygging av øl med ananas smak. Den hadde slått godt an, og oppskrifter og fremgangsmåter for perfekt hveteøl ble diskutert. Hay hadde ikke vært i elva, for han fisker bare etter makrell. Hay elsker en makrell med sin ananasøl. For ham er det ikke vits å hverken spise eller fiske etter andre arter en makrell. Det finnes makrellstørje, makrellgjedde, og nå finnes det også makrell-hay.

Da alle var gode i siget i ellevetida var det på tide å slenge inn håndkleet og kjøre hjem. Kim hadde stått i mot fristelsen å smake på Hays legendariske ananasøl, og ble utpekt som sjåfør. Neste år blir det minst to fulle dager i elva. Jeg lover!

Hommersåk Fish-off (Family Edition)

Verdens første familie-Fish Off gikk av stabelen tredje juli 2020 og var planlagt i lang tid. Fredrik og Karin kjørte bil fra Oslo, og Erlend og Felix tok fly fra India for denne historiske begivenheten for å komme seg til det som er blitt kalt Fish Offens Grand Prix. Jeg hadde tilogmed fått innvilget Åsa-fri av en storsinnet Marita. Siden Karin og Felix ble med måtte Fish-Offens slagord endres fra «Tre brødre. Tre stenger. En kveld» til «Tre brødre og kjæresten til han ene og sønnen til han andre og han tredje alene. Fem stenger. En kveld».

Det er mye makrell i sjøen nå, så alt lå til rette til for en real konkurranse med masse poeng. Det tok ikke lang tid før jeg hadde min første for dagen på kroken, tett fulgt av Erlend. Felix rota bort en fisk mellom steinen på moloen, men tok opp sin første da jeg allerede var på tre. Så halte han inn den ene etter den andre i rask rekkefølge.

3B589BD4-8143-417E-AB06-DC476755187B

Felix ledet nå med fire mot mine tre fisk. Jeg begynte derfor med bunnfiske. Jeg kuttet en av mine tidligere fangster opp i strimler og brukte det som agn. Mulig at reglene ikke var godt nok forklart, men jeg sa fra begynnelsen at vi fisket etter HoFF reglene, og der står det klart at makrell er ett poeng, mens sandflyndre er to poeng. Det er litt opp til deltagerne selv å sette seg inn i reglementet i enhver konkurranse. Skal man oppheve offsideregelen i fotball hvis en av utøverne ikke var klar over denne?

Offisielle regler for Hommersåk Fish Off

Av erfaring vet jeg her er masse sandflyndre, og jeg vet hvor de står. Men jeg hadde ikke tålmodighet til bunnfiske når jeg så makrellstimene komme inn. Gamblingen hadde ikke umiddelbar uttelling, og dette er ikke artsfiske, det er Fish Off! Jeg hektet av min agnede pater noster og slengte på en vanlig sluk. Jeg heiv der jeg så makrellen var. Det bet på umiddelbart. Stillingen var nå fem til meg og Felix, fire til Erlend, to til Karin, mens Fredrik fortsatt ikke hadde fått fisk, men hadde hatt napp i alle fall. Noe veldig stort i følge  ham selv, som jeg velger å tro på. Jeg har ofte nok fått en bitter følelse når noe skikkelig biter på og andre fiskere ler hånende av meg. Jeg husker hver av dere, og nei, jeg tilgir dere aldri!

Felix med makrell mambo five
Felix med makrell mambo number five

Nå begynte også Fredrik å få dreisen på teknikken. Han dro inn sin aller første fisk. En makrell, ett poeng. At han fikk fiskeblod på sin splitter nye, hvite jakke da han noe uprofesjonelt prøvde å hive fisken uti igjen brydde han seg ikke om. Han hadde fått blod på jakke, og blod på tann.

C70A6581-2DF5-46CA-8CC5-4745DBB576B0

Karin hadde fått opp to makrell uten at noen helt hadde fått det med seg. Mens det blandt gutta var mye hoiing og skriking var det mer dannet fisking på enden av kaia. Da hun fikk sin tredje fisk og gikk lenger inn for å ta ut kroken så jeg mitt snitt til å ta plassen hennes. Her langs Riskastranda er det sjøørret, og SØ er to poeng.

Karin mister sin plass da hun avkroker makrellen. Erlend er også ute etter denne, men jeg kom først
Karin mister sin plass da hun avkroker makrellen. Erlend er også ute etter denne, men jeg kom først

Nok en dårlig gambling fra meg. Ikke noe ørret lot seg lure, mens Felix raste opp og tangerte meg på syv fisker, med Erlend hakk i hæl med seks.

Sosial distansering på kaia
Sosial distansering på kaia

Nå var det blitt mørkt og nesten umulig å se noe. Dessuten klagde enkelte deltagere på at fingrene var kalde. På tide å gi seg. Dessverre var det ikke en klar vinner i årets Hommersåk Fish Off (Family Edition), men en taper ble det ihverfall.

Andreas – 7 makrell, 7 poeng

Felix – 7 makrell, 7 poeng

Erlend – 6 makrell, 6 poeng

Karin – 3 makrell, 3 poeng

Fredrik – 2 makrell, 2 poeng

Fredrik fikk minst poeng, men var på mange måter seierherren siden disse fiskene var hans første selvdratte fisker. Neste dag dro vi tilbake og da fikk han en sypike. Det hadde vært en to poenger, men konkurransen var over.

43C19BA5-23BA-4D23-BF5B-02250E407C4A

Hommersåk fish off 2017

Babyshooteln

Der jeg kommer fra er det tradisjon å møtes etter fødselen og skyte en nyfødt baby inn i verden. Metaforisk selvsagt. Babyer og alkohol er strengt forbudt på skytebanen. Den høye lyden fra skuddene skremmer vekk onde ånder og de pulveriserte leirduene symboliserer knuste drømmer som følge av at du nå må være far og ikke lenger kan dra på en to måneder lang tur alene når det måtte passe. Det er like mange kvinner på babyshooteln som menn på babyshower. Så der fikk dere den, dere som syns denne tradisjonen var kjønnsdiskriminerende!

ACFF2D2B-4D5C-4A61-A34F-BD7CFB3E1D5D
Fercho, lager du sweet, sweet love med hagla di?

Dessverre var dagens æresgjest Kim forhindret fra å delta pga ett eller annet, men slike små detaljer var ikke noe hinder for at babyshooteln ble gjennomført.

B3F7464A-92B0-49FE-B55B-B261564258FF
Gratulerer med ny gutt, Kim! Gledelig babyshooteln!

Bareksten norwegian botanical gin
På babyshooteln er det tradisjon å gi noe til faren for at han skal sove bedre

Det er vel ikke så lenge til det blir ny babyshooteln hvis vi kjenner deg rett Kimosabi, The Maudland Express.

D90C93C3-E6D6-4EE3-A70B-B35B410146C0
Arkivbilde av Kim

En spesiell takk til Arne som ordnet utløsermekanismen i forskjeftet på min Churchill hagle, og hans utrolig tålmodige kone som ventet i bilen i de tre kvarterene det tok.

Norwegische Babypinkeln

 

 

Nyttårsaften Fish off Hommersåk 2019

En tradisjon på Hommersåk er fisking på dagen på nyttårsaften. En tradisjon er riktignok noe som har skjedd flere ganger, men dette er fødselen på en fin tradisjon.
Jeg avtalte med Benjamin å møtes klokken tolv på Riskastranda. Og du kan si mye om Benny, men punktlig, det er han, som et menneskelig sveitsisk ur. Han bomma riktignok med to minutter, så COSC sertifisert er han ikke.
Etter en kaffe og høfligheter om hvordan julen hadde vært var det slutt på vennligheten og rett på konkurransen. Vi var ikke lenger venner, bare bitre konkurrenter der stjeling av fiskeplasser er godtatt og blokkerende kast er en yndet taktikk.

Det tok ikke lang tid før jeg kunne hale inn første fangst. Jeg trodde først det var en hvitting siden den hadde et markant svart område ved gjellene, men underbittet avslørte at det var en sei. Den var ikke stor, men den ga meg ett poeng. 1-0 Andreas-Benjamin.

C8AD2E33-7FEF-4710-8141-B0CA8CDDC888

Vi ble enige om å røre på oss og jeg forslo svaberget ved Breivika ved Breivigsholmen. Der det er en stige for badegjester. På kartet ser dette ut som et sted ørreten kan trives på vinterstid, og jeg har alltid hatt lyst til å prøve her på denne årstiden.
Og jeg fikk rett. Her var det ørret. Benjamin fikk en på første kast på en liten, brun tasmanian devil. Sjøørret er to poeng ihht HOFF-reglementet. 1-2 fordel Benjamin.

506BC785-3902-466D-AAA0-F9D89949AF66

Og det ble stillingen for årets siste Fish-off. Det var på tide å komme seg hjem, ta en dusj og få på seg finstasen, for i dag var nyttårsaften, og i kveld er det paaaaarty!

Offisielle regler for Hommersåk Fish Off

Hommersåk fish off 2019

Hommersåk phish off 2018 del 1

Hommersåk fish off 2017