Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
kilde for Huggtabell 2024 og 2025 er som vanlig Napp og Nytt https://www.skittfiske.no/blogg/huggtabellen
Se huggtabell for hele 2024 her
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Kilde: https://www.nappochnytt.com/home
Huggtabell 2023
Oppdatert nappkalender for resten av 2023 og begynnelsen av 2024 finner du her
Godt nytt! Ventetiden er over og fasiten på når man kan forvente fangst er her. Napp och nytt har endelig publisert sin etterlengtede huggtabell for 2022 og frem til mars 2023! Jeg må innrømme at jeg begynte å tvile på at den noensinne ville bli utgitt, men her er den altså:
Kilde: https://www.nappochnytt.com/home
Denne artikkelen ble endret 31. mai 2022 klokken 21.15
Siden 1953 har Abu Garcia gitt oss sin fiskekalender i sin reklamekatalog: Napp og Nytt. Dessverre virker det som nappkalender i Napp og Nytt for 2022 ikke kommer til å bli publisert. Det har gått hardnakkede rykter, spesielt på svenske fiskeforum, at det skulle bli publisert en digital utgave i midten av mars, men dette har ennå ikke skjedd. Så nå blir det bare å fiske på lykke og fromme fra nå av. Egentlig som jeg alltid har gjort for å være helt ærlig.
Om 2022 og 2023 versjonen av bettkalender, nappkalender, huggtabell eller hva du velger å kalle den, plutselig mot formodning skulle dukke opp digitalt eller analogt, lover jeg å publisere den umiddelbart her på maiselyn.no
Jeg har ennå til gode å oppleve en problemfri sjøsetting av båtene på Blåsjø. Enten har de begynt å synke eller så har motorene sviktet. En gang var det umulig å få båten på hengeren for det var for mye vann i skroget. Ny deltager på turen i år var derfor Blåsjø-ekspressen aka Blåsjø-svanen, en oransje Askeladden med hele 25 lunefulle hestekrefter og defekt forgasser. Vi hadde problemer med begge båtene i år også.
Terje og Sondre endte til slutt opp i en av de gamle aluminiumsbåtene og nøyt farten i den lette båten. Som to brunstige tenåringer rånte de forbi oss i plan. I blåsjøekspressen satt resten av oss og tøffet oss frem i bedagelig tempo, men med vindfang var dette en luksus vi ikke var vant med på overfarten fra Førrevassdammen til så nærme hytta vi kommer. Stemninga ble om mulig enda bedre da SK tryllet frem et fenalår og en fining og to fra sekken.
Blåsjø er en regulert innsjø mellom 1055,9 moh og 930 moh. Da vi dro inn med båt i år var vannstanden 1036 moh. som gjorde at vi måtte legge til land og gå fra Reinstølsvatnet og inn til hytta. Fritt etter hukommelsen tar dette rundt 20 minutter. Litt mer om jaktlaget insisterer på glamping med kulinariske opplevelser og fråtsing i mat og drikke hver kveld som en middag rett før Romerrikets fall. Om det var romerske orgier på nattestid vet jeg ikke, for jeg legger meg alltid tidlig.
Hvert år har vi en debatt om maten der jeg alltid blir nedstemt. For min del kunne det vært stekt pølse med potetstappe (Mills) første dagen, stekt pølse med spaghetti (Sopps) den andre dagen og siste dagen har jeg faktisk ikke noen god ide om hva som skulle vært på menyen, men noe lett å bære jaffall. Men neeeida, det var overlesset med masse poteter, alle ingredienser til bacalao, flere kilo med indrefilet og kjøttdeig, egg og bacon og flere fat med øl. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg klager, for av en eller annen grunn klarte jeg å ikke bidra til fellesskapet og bar ikke noe av disse fellesgodene, bare mitt eget. Men forsynte jeg meg grådig og spiste og drakk jeg godt i helga? Oh, hells yes! Nesten litt skammelig mye når jeg tenker meg om for en som alltid mener vi skal pakke spartansk.
Da Statnett skulle legge høyspent på 60-tallet måtte arbeiderne ha et sted å bo. De fløy opp en brakke med helikopter midt på vinteren og satte den ned der de trodde det var fast grunn. Da våren kom og snøen smeltet viste det seg at de hadde satt brakka på en øy i en innsjø. Hytta ble fra det øyeblikket hetende Hawaii. Dagens versjon av Hawaii-hytta er flyttet til et forblåst platå og oppgradert, men navnet var så godt i sin treffende ironi at det hadde kommet for å bli.
Da vi omsider ankom hytta ved solnedgang ble spaghetti med to kilo kjøttdeig straks satt i gang av Sondre. Tomatsausen ble selvsagt laget uten å jukse med en Toro pose, men fra scratch med tomater og fersk basilikum. Det ble tilogmed laget en ekstrasaus for de som liker sin mat humide supplémentaire.
Jeg hadde planlagt å dele rom med Texas-Bob, men han hadde gått på en Fercho, så han kunne ikke bli med. Derfor delte jeg rom med nevnte Fercho for første gang, og det var en udelt positiv opplevelse. Gode samtaler på putekanten og da han var sovna kom små fornøyde grynt og smattelyder og noe som hørtes ut som parringslydene til bardehvalen. Heldigvis var det ikke paringsritualene til spermhvalen han etterliknet, spesielt siden jeg lå i underkøya og han i toppkøya. Kim var den andre jeg delte rom med, men han lager ikke en eneste lyd når han omsider får trukket opp glidelåsen i soveposen for siste gang og sovnet. Jeg fikk selv positive tilbakemeldinger fra begge for snorkingen min. Den ble sammenliknet med en beroligende bassdur som humler på en varm julikveld.
Første morgen delte vi oss opp i grupper der Andreas 2 og Kim dro det lengste strået og fikk lov å gå med meg. Vi så oss ut mitt favoritt jaktmark, nemlig Reinstølsheia. Her kjenner jeg hver topp og hvert juv, og best av alt er det umulig å gå seg vill siden heia er omkranset av vann på de fleste kanter. Men ikke nok med sikkerhetsperspektivet for en risikoavers person som meg selv så er terrenget ganske slakt og bølgende. I år var det dessuten mulig å traske relativt tørrskodd over pga lav vannstand i Blåsjø.
På stølen delte vi oss opp, og etter fem minutter kunne vi observere at Andreas 2 gikk ned i full Vietnam modus og snek seg innpå to fugler som moret seg med å gå rundt kollen på venstre siden mens Andreas 2 gikk på høyre. Straks han nærmet seg trippet fuglene bare rundt samme vei. Alt dette kunne jeg og Kim observere i kikkerten på to hundre meters avstand. Etter to runder ble de leie og fløy avsted uten at jegeren så det, så han fortsatte å gå rundt og rundt som om det var juletrefest.
Noe mer skjedde egentlig ikke den dagen. Det var lite fugl å se. Som en slags trøst gikk et annet lag i det samme terrenget en time etter vi hadde forlatt Reinstølsheia og de hadde ikke sett én eneste fugl der. På vei hjem gikk vi innom båtene for å sjekke fortøyninga og hente fiskestanga mi som jeg mente jeg hadde glemt i bilen, men Kim insisterte på han hadde sett i en av båtene. Båtene lå trygt fortøyd og Andreas 2 fant fiskestanga mens jeg og Kim foretok nødvendige geologiske undersøkelser i området.
SK disket opp med sin bacalao og brorens hjemmebryggede øl på kvelden.
Denne dagen meldte SK seg frivillig til å vise meg området rundt Stora Blåfjell i et mer bedagelig tempo enn vanlig er. Kim slo seg sammen med oss med min .22 WMR på ryggen. Et stygt bomkjøp fra noen år tilbake da jeg trodde .22 var kun én ting, nemlig LR. Men kanskje anledningen ville by på situasjoner der vi kunne plukke på avstand. Da er det dumt å ikke ha med rett verktøy, selvom kulene er ekspanderende og jeg er usikker på hvor mye rype det ville være igjen ved et eventuelt treff.
På denne turen fikk jeg skuddsjans på en fugl, men hadde ikke kontroll på hvor SK var. Jeg lot derfor være å skyte, noe som var en klok avgjørelse siden andre på laget mitt hardnakket påstod det var en heilo. SK bommet på en 100 prosenter pga kalde fingre. Det var i alle fall hans forklaring.
Vi returnerte til Hawaii tidlig, for SK visste om gode fiskeplasser nær hytta som han brant etter å vise oss. Jeg er en elendig jeger, men i fisking er jeg, om jeg skal være helt ærlig, en mester. Nå brant SK såpass etter å vise oss stedet at han stod og trippet som en gordon setter med lat eier straks jeg hadde satt meg ned med en kaffekopp. Han nektet meg gleden av mer enn to slurker før han jaga meg ut igjen. Tror kanskje jaktturen tidligere hadde gått i litt vel bedagelig tempo for ham.
Vi hadde to stenger på tre fiskere, så etter tre kast lot jeg SK få prøve. Han har en teknikk som innebærer noen heftige rykk. Han bruker hele kroppen og røsker stanga 180 grader i et veldig tempo. Jeg måtte le. Han skremmer jo fisken på den måten. Jeg lo ikke mer da første fisk bet på på andre kastet hans. Både jeg og Kim kopierte stilen hans, og ørreten var bitevillig straks teknikken, som fort fikk navnet «en Reiersen», satt. Man sveiver inn i vanlig tempo, og så smeller man til med en Reiersen, sveiver inn litt mer, og så en Reiersen til. Man skal klare omtrent fire fem Reiersen på ett kast.
På en times fisking på to forskjellige lokasjoner i Øvre og Nedra Sandalsvatnet fikk vi seks fisk. Mine to var på 850 og 900, men Kim tok dagens største på 1100. Fine og røde i kjøttet var de også. Tatt på 12 gram sølvkroken spesial Classic kobber rød, utenom den største som Kim tok på noe annet jeg ikke husker hva var.
Utover kvelden begynte det å blåse opp. Det ble full storm både ute og inne da SK ble satt til veggs for risikobildet ved NVE eller Statnett sine utbygginger på tidlig 90-tallet til tross for at han ikke har jobbet noen av stedene, og var mest opptatt av å brette kruttlapper og sprenge postkasser på dette tidspunktet uansett. Jeg var bare glad de ikke kom inn på innkjøperes rolle i samfunnet, denne nedrigste livsformen som helst burde steines eller i det minste fått blodpupp eller merrabitt i deres øyne.
Til middag var det enorme mengder indrefilet. Så mye at vi ikke klarte å spise opp alt faktisk, noe som aldri tidligere har skjedd når jeg sitter ved bordet. Mens vi koste oss inne i den lune hytta blåste det full storm utenfor.
Søndag er dagen Andreas 2 virkelig kommer til sin rett. Er det én person du vil ha med på utvasking av hytte er det denne karen. Hawaii har nok aldri vært så ren som etter at han var ferdig med siste vinduskarm og innerste hylle.
Med mye lettere oppakning siden maten var spist opp og drikken bånska gikk vi ned til båtene ved godt mot. Vinden hadde løyet og tilbaketuren over Blåsjø skulle nok gå lett så vi for oss. Men det er aldri noe som er så enkelt her oppe.
Da vi kom frem så vi at blåsjøekspressen aka Blåsjøsvanen og plastjolla hadde slitt seg og var nå på andre siden av sundet. Heldigvis hadde de kilt seg fast i bergveggen, ellers kunne de lett ha forlatt Rogaland og endt opp i Agder mange nautiske mil unna. Og det viktigste var at vi fortsatt hadde en aluminiumsbåt som var skikkelig dratt opp på land og forsvarlig fortøyd.
Det gikk greit å få tilbake båtene og tilbaketuren gikk uten videre problemer. Da vi ankom opptrekkingsplassen ved Førrevassdammen oppdaget noen lyse hoder at vi hadde glemt to årer der båtene hadde ligget. André og Terje tok den lange turen tilbake for å hente disse, selvom jeg ymtet frempå at jeg kunne betale for to årer av min egen lomme om vi bare kunne komme oss hjemover. Jeg hadde jo selvsagt ingen intensjoner om å gjøre dette, men nå ville jeg hjem til mine kjære, og var villig til å si å gjøre hva som helst for å få litt fortgang. Isteden ble det venting i en ekstra time for to årer.
Etter avhending av båt var det hjem til god klem, lapskaus, varm dusj og rene sengeklær. Neste helg er det havålfiske!
Oppsummert ble det seks ryper på de andre, null på meg. Hawaii six-0.
Fisking forener alle mennesker av alle nasjoner. Faktisk hadde det ikke vært krig i verden om alle hadde dratt på fisketur sammen på tvers av landegrenser. Ved nærmere ettertanke tror jeg ikke jeg får Nobels Fredspris for denne tanken, for det er det mer sannsynlighet for at atomkrig ville bryte ut enn fred etter tre kast når jeg leser forum på internett og ser hvor spinnville og bombastiske mange sportsfiskere er. Les ethvert fiskeforum og etter omtrent fire-fem kommentarer begynner beskyldninger, anklager og motanklager å dominere kommentarfeltet. Laksefiskere er verst, og jeg våger ikke engang å dra til en lakseelv i frykt for å treffe på en av dem.
Jeg bestemte meg uansett for et forsøk på å skape fred blandt tre-fire nasjoner og tre Lyse-selskaper i Saudaheiene helgen 11. juni. Gabriel var vert, sjåfør, guide og representant for Uruguay. Benjamin var (og er, og kommer alltid til å være) tysk. Jeg utpekte meg selv som japansk i dette tilfellet. Etter jobb fredag kjørte vi timer i våt, vill og vakker natur på vei opp til Gabriel sin hytte i Saudaheiene. Det tok nok noen ekstra timer siden vi måtte stoppe ofte da passasjerene led av den medisinske diagnosen sterkt fremskredet mikroblære, påskyndet av for mye kaffe på jobb og kontinuerlig pimping i bilen. Humøret steg for hver kilometer i baksetet, og det gjorde også frekvensen på tissepauser.
Da vi omsider kom frem til hytta fant vi straks frem kartet og magnum gammel dansken (egentlig i motsatt rekkefølge) og planla morgendagens utflukt. Gabriel har sjekket om ikke hvert eneste ett, så iallefall de aller fleste vanna i omegnen og ville vise oss hva området har å by på. I motsetning til fiskeplasser jeg har funnet selv oppgir jeg ikke andre sine fiskeplasser. Vi var Nord for Hellelandsbygda men aldri utenfor Rogaland er alt jeg vil si om den saken.
Vi var trøtte og slitne etter en lang dag på jobb og i bil og pfizer i armen, men alle tok en for laget for sammen å lage en av de triveligste kveldene jeg har hatt på lenge. Det var latter, det var seriøse diskusjoner og det var tradisjonell folkesang. Gabriel sang milonga, Andreas sang enka og Benjamin sang Roland Kaiser. Kvelden endte som den måtte; jeg gikk og la meg først.
Neste morgen merket jeg at det hadde blitt en for sen natt, men etter en solid frokost og en dobbeltur i sikringsbua var jeg klar for skog og mark og fiskestang. Vi prøvde noen vann lett tilgjengelige fra bil, og Gabriel fikk fire ganger så mange som oss andre til sammen.
Så bestemte Gabriel at det var på tide å vise oss et vann med garantert fisk, men det var tre kvarters gange fra parkeringsplassen. På veien gikk vi langs et annet vann og fisket, og Gabriel dro opp fisk, vi andre ingen. Solen begynte å skinne etter konstant regnvær, og jeg angret på at jeg hadde ull, fleece og regnjakke på.
Fremme ved destinasjonsvannet begynte vi å hive ut ved en foss fra vannet vi hadde gått langs. Jeg fikk en fin fisk på andre kast, og fornøyd skulle jeg vise den til Gabriel for litt anerkjennelse. Han dro opp en fisk da jeg kom bort, og nikka bort til en grop der det allerede lå tre ørret. Åssen hadde han allerede fått tre ørret når jeg bare hadde hatt tid til to kast? Litt sånn to brød og fem fisker vibber her.
Jeg har alltid ment at fisking er mer flaks enn dyktighet. Jeg innser nå at dette er noe jeg har overbevist meg selv om når det har gått litt trått, at fisken ikke er der jeg fisker eller at de ikke er i bettet, at de allerede er forsynte, været er feil eller egentlig hva som helst for å skylde på alt annet enn meg selv. Det mener jeg ikke lenger. Noen mennesker er dyktigere å få fisk, og når det gjentar seg gang på gang er det ikke lenger snakk om fiskelykke, men fiskedyktighet.
Vi gikk tilbake til bilen og bestemte oss for å prøve et siste vann før vi måtte hjem til middag. Her gjentok mirakelet seg. Jeg fikk en fisk, Gabriel fikk tifold. På tide å komme seg hjem for en cowboy-strekk.
Jeg våknet opp til lyden av at Gabriel lagte sin kjente burrito, og gikk ned og spurte: «hva skal jeg gjøre?». Ikke det internasjonale kodeordet for å late som man vil hjelpe, men egentlig ikke vil gjøre noe: «si ifra om du trenger noe hjelp». Jeg ble satt til å lage salat. Nasjonsfreden opphørte da vi skulle spise og de fikk se min blandede salat med tomater, agurk og rødløk. Jeg syns romanosalatbladene så delikate ut og lot det være hele blader, ikke kuttet, dandert utover et fat. Det var den største tabben jeg kunne gjort. Jeg hadde visst fornærmet både det latinske og germanske kjøkken, og de lot meg få høre dette. Da jeg påpekte at de var voksne menn som hadde fått utdelt kniv og gaffel og sikkert hadde lært å bruke disse av sin mor, haglet det med trusler om å bestille fem nettstasjoner feil for at jeg skulle komme i trøbbel hos leverandøren og verre ting. Dessverre for dem tar ikke jeg innkjøp så lenge jeg er på Dynamics implementering, så jeg lovte å lage den nye ERPen så lite intuitivt og kronglete for brukerne som mulig som hevn, noe jeg tror jeg jeg har lykkes med.
Søndag var jeg livredd for å tråkke i salaten igjen da jeg lagde frokost, men med nøye og detaljerte beskrivelser hvordan de ønsket sine egg og bacon var det heldigvis en fornøyd gjeng som dro ut på fisketur, og gårsdagens batalje var noe bare langsinte mennesker bar videre i sitt hjerte for å skrive ned i sin blogg. Vi hadde kun tid til ett vann før vi måtte dra hjemover. Det var et regulert vann Gabriel hadde sett seg ut denne dagen, og vannstanden var lav nå. Da står fisken tettere og er lettere å finne. Sier sånne som Gabriel som får fisk. Jeg syns det var vanskelig å få, men det syns åpenbart ikke Gabriel. Mirakuløst dro han opp fisk etter fisk, mens jeg måtte lyve om at jeg fikk napp, selvom jeg vet det ikke var noe som var i nærheten av kroken min.
Både jeg og Benjamin skiftet til samme rød og kobber lillauren og heiv på samme plasser som ham straks han var uoppmerksom, lot kroken synke like lenge og dro inn i samme tempo som ham. Til ingen nytte. Så heiv han på samme plass igjen og fikk napp etter noen kast. Det var bare en ting å gjøre: vi gikk ned på kne og begynte å tilbe Gabriel som en helgen. Jeg hadde blitt forbanna på andre som hadde gjort det samme, men når noen utmerker seg innen sitt felt dag etter dag må man bare måpe og beundre. Jeg ble like provosert av at den hellige sankt Gabriel av Sauda dro mer fisk enn meg, som jeg hadde blitt provosert av at Carl Lewis hadde slått meg på 100 meter. Gammel referanse, men jeg sluttet å følge friidrett da jeg kom i puberteten og fikk andre interesser.
Det var nok litt tidlig i sesongen ble vi enige om. Det var 12. juni, og ennå ikke noe innsektsliv så høyt som vi befant oss over havet. Vi hadde bare fått smått og de store fiskene glimret med sitt fravær. De var nok fortsatt på dypere vann.
Hjemturen hadde vi kun en tissepause, og den var på ferja.
På lørdag var jeg ute i båt med Magnus og Roy på jakt etter ferda-torsken. Båten hadde ikke ekkolodd, så det var som å jakte rugde uten hund. Vi kjørte rundt i blinde uten å få annet enn en lien torsk (Magnus) og en liten lyr (jeg). Roy mumlet noe om hall i skjegget. Søndag fisket jeg og Øyvind etter sjøørret i Hafrsfjord i syv timer uten ett eneste napp. Mandag bestemte jeg meg for å fiske alene etter jobb. Jeg ville prøve gjeddefiske i Bråsteinvatnet, et fiske jeg vet lite eller ingenting om.
Hva biter gjedde på? Hvor er den i vannet, hvilken årstid osv. Jeg gjør som alltid når jeg er usikker: bruker møresild i kobber. 15 gram på en stålfortom. Jeg begynte å kaste inn mot sivet som jeg mener å ha hørt er typisk gjeddehabitat. Ingenting. Kanskje de parer i siv, men jeg var for tidlig ute for parings sesongen? Jeg heiv midt i vannet og prøvde forskjellige dybder. Da jeg lot sluken falle helt til bunnen og sveivet sakte inn hogg det til. Det ble en helsikkes kamp som ble dratt til overflaten. Jeg ante størrelsen på fisken som ploget i vannskorpa. En liten gjedde, men jeg var glad for endelig ha fått noe på kroken.
Da den kom nærmere land så jeg at det slettes ikke var en liten gjedde, men en finfin ørret. Jeg har blitt fortalt at etter at gjedda ble satt ut i Bråstein har den spist opp ørreten og bestanden er borte. Her var beviset på at de lever godt side om side i dette vannet. For det var en gris jeg dro opp. Meget god kondisjon var det på fisken.
For å finne kondisjonsfaktoren til ørret er det vanlig å bruke Fultons formel, oppkalt etter Thomas Weymess Fulton som ikke kom frem til formelen som bærer hans navn. Lang historie. Formelen er: gang vekta i gram med 100 og del dette på lengden i cm i tredje potens. Min fisk var 619 gram og 36 centimeter, som gir regnestykket (100 x 619)/(36x36x36) = 1,33. Det letteste er selvsagt å bruke en K-faktor kalkulator, og den jeg liker best er er Oslomarka JFF sin kalkulator. Trykk her for å komme til den.
K-faktor 1 er normalen, eller egentlig en akseptabel matfisk. Tallet kan si mye om bestanden på en lokasjon, men det kan også være store sesong-variasjoner og lokale miljøfaktorer kan spille en rolle. Noen steder har ørreten utviklet litt avvikende kroppsfasonger etter mange isolerte år feks. Brunørret og sjøørret er samme art og har samme genetikk, men det er vanligere å få en staut sjøørret enn brunørret.
K-faktor er fortrinnsvis utviklet for laksefisker, og vil ikke nødvendigvis gi en normal K på 1 for feks torsk eller abbor. K-faktor brukes også i slakterinæringen, men her snakker man om gjennomsnittlig K-verdier rundt 32. Den høyeste målte verdien for storfe er en k-faktor på 64. En ørret med k-faktor 64 vil jeg ikke engang tenke på åssen ville sett ut, men en uforglemmelig fight ville det helt sikkert vært.
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.
Lister er viktig. Jeg er blitt mer opptatt av å registrere vitale mål med alderen, så de fleste mangler lengde og vekt. Og noen fisker har jeg rett og slett glemt å ta bilde av. Her er min fiskeliste som utvides etter hver ny fangst.
orden: torskefisker
orden: Torskefisker
2,25 kilogram. Les artikkelen om torskefiske her
orden: piggfinnefisker
orden: Torskefisker
Fått større sei enn den på bildet, men aldri målt
orden: horngjelfisker
orden: ulkefisker
orden: piggfinnefisker
43cm 1070 gram. Les artikkelen om abborfiske her
Vorma, Sølvkroken Jensen Tobis i knall blått
orden: flyndrefisker
orden: torskefisker
Les artikkelen om brosmefiske her
I Bømlo området
orden: Torskefisker
1500 gram. Les artikkelen om langefiske her
Orden: Torskefisker
Les artikkel om sypikefisking her
Orden: Torskefisker
orden: gjeddefisker
Les artikkelen om gjeddefiske ved Stavanger/Sandnes her
2615 gram, 78 cm, Nitelva, grønn spinner
orden: ålefisker
Fisket og sluppet fri Frafjordselva. Les artikkelen om ålefiske her
Frafjordelva, mark
Orden: Laksefisker
55cm 1610 gram. Les en artikkel om sjøørretfiske her, eller søk sjøørret på siden
Ja, brunørret og sjøørret er samme fisk, derfor jeg har skrevet 15a og 15b. Lag din egen om du ikke liker den.
orden: piggfinnefisker
Orden: Ulkefisker
Les artikkelen om uerfiske her
Orden: Håer
2500 gram. Les artikkelen om pigghåfiske her
orden: piggfinnefisker
47cm 750 gram (ikke den på bildet)
Les artikkelen om svarthåfiske her
orden: håer
Orden: Torskefisker
Orden:Torskefisker
2,4 kilo
I bergensområdet, hel makrell.
Hvordan fiske lysing kan du lese om her
Orden: Karpefisker
Hvor og hvordan fiske flire kan du lese om her
Orden: karpefisker
Nitelva, maggot, krok 14
Hvor og hvordan fiske flire kan du lese om her
Orden: Karpefisker
Nitelva, maggot, krok 10
Hvor og hvordan fiske mort kan du lese om her
Orden: Piggfinnefisker
Nitelva, maggot, krok 12
Hvor og hvordan fiske hork kan du lese om her
Orden: Piggfinnefisker
1036 gram, 49 cm
Leira, svart og sølv Jensen Seatrout sluk
Hvor og hvordan fiske gjørs kan du lese om her
orden: piggfinnefisker
Orden: Piggfinnefisker
Prikk ved haleroten
Orden: Piggfinnefisker
Svart merke rett bak øyet
Orden: piggfinnefisker
Halsnøy, sandbunn, Strandsnegle, krok 10
Svartkutlingen kommer i mange farger, størrelser og varierende former på finnene. Noen er misvisende ganske så lyse. Andre er helt mørke. Alle tre bildene under er av Svartkutling.
Orden: Gråhaier
Gandsfjorden, på bunn ca 150 meter, makrell/reke
Orden: Karpefisker
Dynovika, Nitelva
12 gram lillauren, kobber med røde prikket og grønne piler
Orden: Karpefisker
Dynovika, Nitelva
Orden: piggfinnefisker
Orden: piggfinnefisker
Orden: Piggfinnefisker
Orden: Stiklingfisker
Tanago med rekebit siden den ikke bet på mysis
Grasholmen
39 Hårvar (Zeugopterus punctatus)
Orden: Flyndrefisker
Krok 6 med strandreke
Orden: Ulkefisker
Krok seks med kokt reke
Av og til kan utgangspunktet for en ekspedisjon være rett utenfor stuedøra, andre ganger rett utenfor kontorvinduet. Hver dag ser jeg ut på Høylandsåna som svinger seg dovent forbi mens jeg har møte på teams om prosjektkategoriers innvirkning på artskontoer og om materiellmasteren kan, eller burde, overstyre denne. Mens Hegren svelger halvkilos ørret i det fri gnager headsettet i øret mitt. IKKE ta bildesøk på Google på ordet «hegre» i Firefox mens du er på jobb og alle kan se skjermen din. På ett eller annet språk må hegre bety noe som har med ekteskapelige gleder og plikter å gjøre. Sikkert fransk. Olala, Je vais t’hegré!
Frode i første etasje hevder han har hatt gjedde på over 10 kilo i Stokkalandsvatnet, og jeg tror ham. En gjedde på over 10 kilo slår min personlige rekord på under halvkiloen i Bråsteinvatnet. Han hevder også at Høylandsåna går fra Bråsteinvatnet og munner ut i Stokkelandsvatnet, og det tror jeg han har rett i. Klart det enkleste er å kjøre ned til vannet etter jobb, men han hevdet at Høylandsåna var fullt farbar med kano. Frode hevder mye, og som regel er det hold i disse påstandene, men her var jeg ikke sikker på at han hadde rett. En plan ble allikevel klekket ut, dato satt og deltagere invitert til ekspedisjonen inn i det ukjente.
Etter jobb 2. september la vi ut fra bredden. En solfylt dag med vind fra sør. Gammel fiskekunnskap sier at man bare får fisk i Stokkalandsvatnet ved sønnavind, bettkalderen viste blå dag og alt lå til rette for den store gjedda om vi kom oss ned elva.
Jeg og Frode var i første kano, Arvid og Tim i kano nummer to. Jeg satt først og forrest, et enormt ansvar lå på mine skuldre for å plotte rett kurs. Første del av elven er den, om ikke bred og majestetisk, så enkel å manøvrere. Småørreten pilte under båten i hopetall, og jeg la planer om å ta med håv neste gang. Men det er kanskje å anse som garnfiske og dermed ulovlig. Jeg har en kompulsive trang til å følge lover og regler.
Fra brua der Gamle Ålgårdsvei og åna krysser vei til Tronsholen trafostasjon er det grunt og vi måtte jokke oss i takt over enkelte sandbanker pga dårlig navigering. Fra trafostasjonen og til utløpet ble det straks mer vegetasjon.
De fleste hindringer kunne vi padle rundt eller dukke under, men da et stort tresystem som en mangroveskog dukket opp måtte vi ta opp kanoene og bære dem tjue meter.
Ved utløpet vider vannet seg ut i et stort siv-område. Perfekt gjedde-habitat. Men nå hadde vinden tatt seg opp, og det må ha vært rundt 15 m/s. Vi stilte kanoene opp i god kasteavstand og heiv to kast før vi var blåst inn i sivet. Da var det bare å padle seg ut igjen, hive to kast og ende opp i sivet igjen.
Slik tar på i lengden, og fiskingen ble ingen suksess. Men det var kanoturen ned Høylandsåna. Frode hadde rett igjen, som alltid. Og han har nok rett når han forteller at han hadde en gjedde på 14 kilo helt opp til båten før senen røk og fisken ble borte.
Det er blitt tradisjon nå: en gang i året drar et knippe håpefulle laksefiskere nesten uten erfaring til Frafjordelva for å fiske etter laks, litt for seint i sesongen og alltid med lav vannstand. De som vet noe om laksefiske sier at vannmåleren i Molaugvatnet må være på 70 for at laksen skal gå opp. I år var den på 35. Men som alle laksefiskere vet, og som våre koner også er innforstått med, er ikke det å dra på laksefiske bare å stå i en elv å fiske etter laks. Neineinei. Det er bare en unnskyldning for å ta en helg borte og ikke minst for nevnte koner å få fri fra sine menn en hel helg. Det er en ikkeverbal enighet her som er i begge parters interesse. Jeg er ikke sikker på hvem som gleder seg mest til fisketurene mine hjemme. Det blir i alle fall kjøpt inn enorme mengder superchips, cola og sure føtter dagene før, og ikke noe av dette får jeg ta med meg på tur.
Noen av gutta hadde allerede vært i elva en dag og en natt før Kim, SK og jeg svingte inn på tunet foran hytta. De var nettopp kommet ut av våte vadebukser og fyrte nå opp i uthuset og diskuterte dagens fangst. Nærmere bestemt hvorfor den var fraværende. Robert, som definitivt må kunne kalles den desidert mest dedikerte fiskeren, var dypt inni månefaser og høyvann og hvor lang tid fisken brukte etter høyvann på å svømme opp visse deler i elva. Han gledet seg allerede til klokka to på natta da det var nytt høyvann. Han drømte om en blank og fin laks, ikke en brun en som hadde funnet seg til rette i en kulp. Disse er det nesten umulig å få forklarte han, bortsett fra hvis det kommer til ny fisk som utfordrer territoriet hans. Ikke bare vet han det meste om all fisk, men han er også en framifrå hobbykokk som kan det meste om tilbereding av fisk.
Men i dag stod kjøtt på menyen, og den enorme flammen Benjamin hadde kost seg sånn med å bygge var nå blitt perfekt grillkull. Alle var skrubbsultne. Nå skulle det jammen smake med en grillpølse med brød og ketchup tur/retur. Men jeg og Kim har en greie på gang for godt kjøtt, og valget stod mellom en Côte Boeuf eller Picanha.
Ingen av delene er lettstekte og klar på fem minutter. Ekstra tid tar det også når Kim begynner å svinse etter Bluetooth steketermometer her, spesialkrydderet sitt der. Kullet var for lengst kaldt før kjøttet var klart, men heldigvis hadde vår tyske venn med pyromaniske tendenser satt i gang et nytt bål, og nytt kull ble skyflet over på grillen. Noen timer etter at de andre var ferdig å spise kunne vi endelig sette tennene i côten uten noe annet tilbehør enn en maiskolbe. Potetsalaten og asparges med bacon var blitt forfremmet fra garnityr til forrett.
Kjøttet var utsøkt, og verdt å vente på. Men neste gang foreslår jeg et par ventepølser Kim. Det løsnet på stemninga etter å ha fått i seg noe mat og mer å drikke, og konversasjonen gikk på kryss og tvers, ble flettet sammen og misforståelser oppstod og klarnet opp i og latter runget mellom fjellene i Frafjorddalen, som er både en U-dal og V-dal ifølge SK, helt til noen av mine tyske venner reagerte på noe jeg sa. Jeg hadde vært dypt inni en monolog der jeg øste om meg av mine kunnskaper om nasjonalstater og freden i Westfalen og dannelse av den moderne nasjonalstaten da jeg påstod at Tyskland, slik landet er i dag, er en ung nasjon.
Jeg skjønte ikke egentlig den påfølgende diskusjonen, for jeg hadde jo bare sagt at Tyskland, slik vi kjenner det i dag, er en ung nasjon fra 1871 med litt godvilje. Hvordan kunne noen bli sinte for det? Kanskje de reagerte på at jeg blandet begreper og brukte nasjon og nasjonalstat om hverandre? Tyskland er jo egentlig en gammel nasjon, men en ung nasjonalstat tenkte jeg.
Etter en stund gikk det opp for meg at ordene som hadde blitt hørt var «ond nasjon». Hay hadde hørt «ung versjon». Kanskje jeg må jobbe med min diksjon. Som jeg pleier å si: møter du en idiot på morgenen så er han antagelig en idiot. Møter du mange idioter i løpet av dagen er det antagelig du som er idioten. Samme med uttale. Møter jeg en som ikke forstår hva jeg sier er han antagelig tysk, møter jeg mange som ikke forstår hva jeg sier er de antagelig fulle.
Etter at misforståelsen var ryddet opp i, og alle hadde blitt venner, var det på tide å sette seg inn og ta frem kort og sjetonger. Det ble en langdryg affære der jeg til slutt var mer interessert i å legge meg enn vinne, så jeg gikk all in på en syver og konge. Det gikk som det måtte gå, jeg vant, men nå var resten også blitt trøtte, og fra nå var hver runde all in. SK dro inn siste seier, og med løfte om at vi skulle vipse ham penger la vi oss i to tia, akkurat tidspunktet for høyvann. Jeg tror jeg så silhuetten til Robert borte i elva, men da jeg gnidde meg i øynene var han borte.
Neste morgen våknet jeg i noe redusert tilstand i halv seks-tiden. Det hadde vært en urolig natt i andreetasjen i køyesengen siden han som lå i førsteetasjen er en velrenommert snorker som våkner midt på natten for å dampe noen trekk og så rulle rundt og snorke videre. Jeg har hørt rykter om at min snorking er like sjenerende, og forstod nå at de andre hadde plassert snorkerne på samme rom, så alle andre kunne få sove godt. Det går ikke an å argumentere mot den logikken.
Det var umulig å sove mer. Skjelvende og ustabil stod jeg opp og tok på meg ytterklærne. Jeg møtte en entusiastisk og litt for opplagt Robert som allerede var på vei ut døra med stanga i handa.
Jeg gikk ned til elva og begynte å kaste ut en klassisk laksespinner i sølv med røde prikker. Helt nyinnkjøpt for anledningen. Jeg hadde hevet omtrent ti ganger da det hogg til helt inne ved bredden. Jeg så fisken, jeg så den jafse, jeg så den spytte ut kroken. Jeg ble skjelven og mo i knærne. I min tilstand hadde jeg ikke taklet å dra opp en laks uansett. Jeg satt meg ned på en stein og studerte kroken. Jeg hadde glemt å ta av beskyttelseshettene i plastikk på krokene. Jeg gikk hjem og la meg.
Ingenting er så viktig som søvn, og etter en to timers lur var jeg en ny mann. Jeg våknet til klirring av kasseroller og pådekking og kunne kjenne duften av egg og bacon over eimen av svette, fis, dårlig ånde og en eller rar odør av mynte eller eukalyptus som min romkamerat slapp ut av damp pipen sin. «Guten morgen mein freund» smilte han gjennom dampen. En av oss hadde i alle fall sovet godt.
Etter en solid frokost og en tur i sikringsbua var jeg tilbake i storform. Borte var frynsete nerver og usikkerhet. Vi splittet oss og Kim, SK og jeg tok for oss hølene midt i elven. Jeg hadde bestemt meg for å gå for den nedrigste formen for laksefiske: mark. Kim hadde gått diametralt motsatt vei: flue. SK hadde gått for kos og hadde med tre campingstoler, primus og kaffe. Så mens Kim stod midt i elva og vispa opp vannet satt jeg og SK behagelig i hver vår stol og drøste og drakk kaffe.
Jeg hadde ved en feil kjøpt mark i størrelsen XXL, og det ble tørt bemerket fra min sidemann at jeg ikke trengte søkke for å få disse monstrene ut og ned. Men man trenger stort for å få stort parerte jeg uten å innrømme at jeg hadde kjøpt feil. Og det var masse liv der nede, det kjente jeg, men ingenting satt på, ikke engang marken var igjen da jeg sveivet inn. Helt til denne rakkeren ble med inn:
Jeg hadde nå fått fisk på kroken, så jeg var strålende fornøyd. Usikker på om det var ørret eller laks, så skal ikke sette den på artslista mi som laks. Jeg har en mistanke om at den var under minstemålet, så den fikk uansett leve videre før jeg telte stråler i gattfinnen eller åssen man ser forskjell på ørret og laks. Jeg hadde nå bare to mark igjen og festet begge på kroken. Og nå satt det noe større på kroken. Men den kom ikke opp for å hoppe og prøve å komme seg unna, som jeg regner med en laks vil gjøre. Dette kjentes mer som en liten lyr, men det er jo umulig her langt opp i elva. Det var en ål!
Jeg er alltid glad for fangst, og når det er ny art blir jeg i ekstase. Min ekstase ble feiltolket som nervøsitet av de andre, men jeg vil bare si dette: jeg er ikke redd for noenting, og i alle fall ikke en liten ål. Men jeg må innrømme den var litt vanskelig å håndtere. Også ålen fikk leve videre. Den er fredet.
Jeg var nå tom for mark og tiden var uansett moden for å skifte terreng. Vi forflyttet oss fra kulpen ved campingplassen ved desinfiseringsstasjonen og til Berghølen. Her så vi en enorm laks som hoppet i en perfekt bue, og noen påstod det måtte være en hybrid mellom delfin og laks, så pent var det å se på. Stort mer skjedde ikke her, og etter et par timer tok sulten overhånd. På tide å komme seg hjem og klargjøre picanhaen for grillen.
Det var et godt valg å dra hjem til hytta, for Picanha tar om mulig enda lenger tid å preparere enn gårsdagens rett, med snitting i fettet her og gnikking av kjøttet der. En stund trodde jeg Kim skulle insistere på 40 døgngrader, men kjøttstykket havnet på grillen til slutt, og jeg fikk servert en halv kilo saftig kjøtt med fett. Perfekt stekt igjen Kim!
Nå var tiden inne for røverhistorier og skryt, og hvis du noensinne befinner deg i nærheten av Kjeldsen må du nyte hvert ord. Egentlig er hovedhistoriene hans ganske vanlige, men det er sidehistoriene som er helt eksepsjonelle. Jeg kan ikke gjengi en autentisk Kjeldsen-historie da det er altfor utleverende, og jeg er ikke Knausgårds-typen, men en typisk historie ville vært noe à la dette: «Jeg var i en landsby i Kamerun og ble tørst på en iskald Cola, men de hadde bare Pepsi!» «Hva gjorde du i Kamerun?» «Jeg måtte hoppe ut av flyet i fallskjerm før det styrtet» «hva? Hvorfor styrtet det?» «Det ble skutt ned av flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk. Morsom historie med flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk: den er nesten ikke eksisterende bortsett fra et par utrangerte Mil Mi-8 helikoptre» «Mitt favoritthelikoter er Mil Mi-24. Men hvorfor skjøt de deg ned?» «Åh. Jeg snublet over en kasse uran i Bakouma ingen eide og hadde hørt at en gruppe i Tchad kunne være interessert i noen kilo uran. Snille gutter, hverken drakk eller bannet.»
Hay var i dyp samtale med SK om brygging av øl med ananas smak. Den hadde slått godt an, og oppskrifter og fremgangsmåter for perfekt hveteøl ble diskutert. Hay hadde ikke vært i elva, for han fisker bare etter makrell. Hay elsker en makrell med sin ananasøl. For ham er det ikke vits å hverken spise eller fiske etter andre arter en makrell. Det finnes makrellstørje, makrellgjedde, og nå finnes det også makrell-hay.
Da alle var gode i siget i ellevetida var det på tide å slenge inn håndkleet og kjøre hjem. Kim hadde stått i mot fristelsen å smake på Hays legendariske ananasøl, og ble utpekt som sjåfør. Neste år blir det minst to fulle dager i elva. Jeg lover!
