Kategoriarkiv: Andreas på tur

Artsfiske i Nitelva og Leira

Etter at jeg ble artsfisker har Nordmarka kommet i skyggen når jeg ferierer på Østlandet hvert år. Det er så mange fiskeslag her borte at en kveld på rett sted kan øke antall fisk på artslista mi med flere nye arter. Arter jeg aldri har hørt om: asp, gjørs, hork, flire, brasme, lake, laue og mange, mange flere. Det er noe annet enn ørret, ørret og ørreten jeg er vant til vestpå. Så er det jo bare å finne rett lokasjon når man er på nytt sted. Der kommer de lokale fiskebutikkene inn, både med kunnskap om hvilke fisker som finnes i området, hvor fisken står og anbefalinger om riktig utstyr. Jeg tar alltid en tur innom disse sjappene for en prat. Campelen i Bergen, Nubben på Bryne eller Ålgård Sport og fiske i Rogaland og Torshov Sportsfiske på Østlandet. De er alle enere innen sitt fag med dedikerte fiskere. Gutta på Torshov Sportsfiske forklarte meg hvor den legendariske Dynovika i Lillestrøm er, et sted jeg har lest om på diverse fiskeforum, men aldri helt forstått hvor ligger. Den ligger rett ved Sørumneset naturreservat, der det flyter en lense rundt et spillvarme rør fra Dynea AS (tidligere Dyno), derav navnet Dynovika. Et navn kun fiskere bruker mistenker jeg, for navnet er ikke på noe offisielle kart ihvertfall. Fisk inni lensen, eller på østsiden av denne fikk jeg anbefalt. Da garanteres minst tre nye arter pr dag.

Kart over Dynovika Lillestrøm Nitelva nitelv
Dynovika i rød sirkel. Fisk inni lensa (rød pil) eller hiv i retning blå pil

Jeg parkerte ved maxbo og trasket ned til Dyno vika påfølgende lørdag aften med bitte små kroker, pinnedupp, duppstoppere og fersk magott i sekken, bare for å oppdage at hele vika var okkupert av en rumensk delegasjon på syv åtte personer som fisket med dupp etter gjørs, og en som satt overstadig beruset på en benk å skrålte. Litt skuffa over at det ikke var plass til meg, ble jeg forvist til vestbredden, og begynte å fiske etter små fisk blant liljeblader uten hell. Den eneste arten som bet var myggen. Snart kom en ambassadør fra den rumenske kontingenten bort for å slå av en prat og unnskylde sin bråkete venn. Han inviterte meg bort til sine landsmenn og viste dagens fangst: en enslig gjørs på kiloen i et nett i vannet. Mine nye rumenske venner kunne bekrefte at dette var det de skulle gjøre den lørdagen, og jeg ga opp Dynovika for denne gang. Med sånn cirka 100 myggstikk gikk jeg slukøret tilbake til bilen mens jeg tenkte over rådene jeg hadde fått på Torshov: ikke gå i helgen, gå før fire på en arbeidsdag. Og husk myggmiddel!

Mandag formiddag gjorde jeg et nytt forsøk, denne gangen med med roll on mygga i sekken. Det stod en kar og kastet utenfor lensen, så det var god plass til meg innenfor. Det viste seg å være en tysker som ba meg snakke tysk da jeg spurte om han hadde fått noe fisk, og virket oppriktig provosert av at jeg ikke var «villig» til å snakke tysk med ham. Vi kommuniserte ikke noe mer etter det.

Jeg slang ut min lille dupp med 10-er krok og en maggot på. Det beit på umiddelbart, men jeg slet med å få noe opp. Hyppig påfyll av agn måtte til da maggoten ble nappet av da jeg røsket til. Noen sier jeg må gjøre tilslag med en gang så kroken setter seg fast, men jeg hadde mer hell med å la fisken svelge og sveive rolig inn.

Snart hadde jeg min første nye art: en fin flire. Jeg er usikker på de fleste innlandsfisker, men er nokså sikker på flire pga gattfinnen som går langt opp på haleroten. Andre bruker øyets diameter på å skille denne fra små brasmer. Øyets diameter er lenger enn snuten = flire.

Jeg fikk masse flire før jeg fikk min første mort. Art nummer to på en halvtime.

Mort i Nitelva
Mort

Jeg fikk mange flere flire, men merket at det var mindre fisk som niblet på min maggot, så jeg skiftet til 14-krok. Opp kom en laue.

Laue

Nå ville jeg ha hork, og disse visste jeg lever på bunnen, så jeg satte en splitthagl på senen. Etter noen flere flire fikk jeg dagens fjerde og siste art. Jeg tuslet opp til bilen i en helt annen sinnsstemning enn fredagen.

Hork (Gymnocephalus cernuus) Nitelva Lillestrøm Østlandet Dynovika
Hork

På kvelden åpnet muligheten for mer fiske seg, så jeg tok en tur ned til elva Leira. Under broen på Frogner er en åpning i en ellers overgrodd elv. Det er mye døde trær og stokker under vann, så jeg mistet nesten alle sluker og spinnere jeg hadde tatt med. Siste jeg hadde var en lett spinner i sølv med røde prikker. Og da satt det på en fisk. Først trodde jeg at jeg hadde satt meg fast i en stokk, men merket at kroken ikke var umulig å dra inn. Dette var en stor fisk. Da jeg fikk den helt inn mot land så jeg at det var en stor gjørs, mye større enn kilos gjørsen rumenerne hadde vist meg. Minst fire kilo må den ha vært, men uten håv hadde jeg ikke sjangs til å få den på land, og senen røk og med det min siste krok. Halvt i svime ser jeg at fisken ikke farer ut i vannet men forblir ved vannkanten i en slags vik av stokker og steiner. Lettere panisk finner jeg en kvist på bakken og prøver å nå den for å dra den inn. Da pinnen viser seg å være for kort hopper jeg likesågodt ut i vannet for å ta den med henda. Da våkner fisken til og piler vekk. Forbitret og med våte ben måtte jeg luske hjem og gjorde livet til kone og barn så utrivelig som mulig.

Neste dag var vi i Oslo sentrum. Jeg var fortsatt ugrei å ha med å gjøre, og ville bare snakke om fisken jeg mistet eller ikke snakke i det hele tatt, så da vi kom hjem ble jeg oppfordret på det sterkeste å gå ut og fiske. Jeg hadde ikke engang tid til å skifte min nyervervede hvite pique, så bråttom hadde jeg det med å komme meg ut.

Da jeg kom til Fiskeplassen i Leira stod en litauer og fisket med dupp. Han stod høyere opp i elva, så det gikk greit siden jeg ville fiske nedstrøms. Eneste problemet nå var at jeg hadde mistet de fleste krokene dagen før, og bare hadde sjøørret krokene mine. Etter å ha mistet noen møresild satt jeg på en 15 grams Jensen Seatrout S/Bl. Det var det som skulle til. Første kast satt gjørsen på. Etter å ha yppet seg en gang eller to lot den seg lett føre til land. Denne gangen hadde jeg planlagt landingssted nøye, og fikk den enkelt på land. Denne fisken var betraktelig mindre enn gårsdagens med sine 1036 gram, men nå hadde jeg i alle fall fått en gjørs på land. Jeg gikk lykkelig hjem og var en god far og hengiven husbond resten av kvelden.

Gjørs. Foto: random litauer

Med gjørs har jeg nå alle de tre medlemmene i abborfamilien som finnes i Norge: Gjørs (Sander lucioperca), Hork (Gymnocephalus cernuus) og Abbor (Perca fluviatilis)

Litt overrasket over den slappe motstanden gjørsen ga meg ville jeg prøve en fisk som sies å gi en god kamp. En skikkelig batalje ville jeg ha etter bare småfisk og slapp gjørs. Jeg ble helt oppslukt av å få asp på kroken den siste dagen jeg hadde til disposisjon, og dro inn til mine nye venner på Torshov Sportsfiske for å få tips og triks. Jeg kom ut med nye kroker og ny kunnskap. I kveld skal det bli asp, smilte jeg for meg selv på trikken. Jeg har alltid trua når nytt utstyr er kjøpt.

Den aftenen tenkte jeg at jeg for en gangs skyld skulle bidra litt som far, så jeg gikk ikke ut før jeg hadde lest om Emma som faller ned fra et tre og må til doktoren og en bok om en skrubbsulten larve og selvsagt litt kikking på bilder i Per Pethon med fireåringen. Det passa fint å være en god forelder siden det sies at aspen jager etter at solen har gått ned. Selvom det ikke blir skikkelig mørkt i slutten av juni tenkte jeg skumring fikk duge. Da jeg parkerte bilen ved Dynovika stod to polskregistrert biler der og jeg fryktet en reprise av fredagen. Heldigvis var vika folketom da jeg kom.

Det nappet ved flere anledninger, men om det var asp vet jeg ikke. Plutselig var det noe som glefset til på kroken, og det ble et realt basketak. Dette var aspen jeg hadde ventet på, det var jeg sikker på. Da den viste seg i vannskorpa så jeg at det slett ikke var en asp, men en gjedde. Personlig rekord med 2615 gram, så jeg var ikke altfor skuffet. Det var på tide å gi seg for denne gang, men jeg har ikke gitt opp aspen. Antagelig får dere oftere besøk av meg fremover mamma og pappa, men mulig dere kommer til å se enda mindre av meg.

Gjedde i Nitelva Dynovika

Dypt savnet

I natt skjedde noe forferdelig i mitt liv. Min beste venn Penn forsvant fra gårdsrommet uten at jeg fikk sagt adjø. Vi har delt mange spennende øyeblikk du og jeg, og mange timer uten at noe som helst skjedde. Når det var stor fisk på kroken var du i helspenn, men du likte best å ligge i fanget mitt og få kos. Jeg håper de som tok deg kommer til å behandle deg godt, og at de blir kjørt over av en semitrailer.

Lysing, check

Jeg har mistet alle hemninger når det kommer til å invitere meg selv på fisketur når det er snakk om å få en ny art på artslista mi. Hvis jeg er på Prix og jeg treffer mannen til en nabo av en venninne til kona mi som har en bror som driver med lysingfiske utenfor Bergen maser jeg til jeg har sikret meg en invitasjon til lysingfiske. Da får jeg får sjekket av lysing, samtidig som jeg får en ny venn for livet.

Etter måneder med sms, messenger og nattlige telefonoppringninger med alt fra smiger til halvt skjulte trusler om å tenne på huset hans hvis det ikke ble noen fisketur snart ga Tor Åge etter, og fredag 25. juni var vi endelig på E39 på vei mot Bergen nøyaktig på fartsgrensen. Det gikk strålende helt til nedi byfjordtunnelen, der det stoppet opp pga bilberging i nevnte tunell/tunnel. Etter 90 minutter bom fast løsnet køen opp, og to halvannen time eldre, nye bestevenner, kunne kjøre ut i lyset videre på sine eventyr.

På D (StorD) ble vi forbikjørt av noen lokale helter i en lilla metalic BMW med lilla film i bakruta i en veldig fart. Vi var ti minutter unna ferjeleiet, så de skulle nok rekke en ferje. I en totalt uoversiktlig høyresving på toppen av en bakke kjørte de forbi enda en bil. Hadde det kommet en småbarnsfamilie i sin Skoda andre vei ville alle involverte garantert være døde i et inferno av sammenvevd metall med små barnelemmer stikkende ut her og der og avkappede hoder rullende ned bakken. På sletta etterpå var det flat pedal og de la de seg ut i venstre felt og kjørte forbi enda en bil som lå rundt fartsgrensa. Og der stod politiet i fartskontroll. Dette er en situasjon der umiddelbar rettferdighet inntreffer som jeg har drømt om å oppleve mange ganger, og endelig fikk jeg sett lovens lange arm være på rett sted til rett tid. Jeg har aldri vært så lykkelig (utenom bryllupsdagen da, Marita!) som da vi kjørte forbi og kunne se føreren miste sin rett til å kjøre for lang tid fremover. Han missa ikke bare ferja, men også førerkortet. Håper de selger tråsykler i lilla metalic ihverfall til år 2071. Ekstra bonus i skadefryden var det at da vi kom frem til ferja måtte vi vente i fire minutter. Han hadde altså fint nådd ferja ved å holde fartsgrensa.

Vi hadde mistet dyrebar avslapningstid da vi stod fast i Byfjordtunnelen, så det var ikke tid til en cowboystrekk på hotellet i Bergen siden vi skulle møte Trond på en burger og gin restaurant. Jeg har ligget i dvale på utelivsfronten lenge, men det virker som gin er den nye vodkaen. Burgerne er i alle fall blitt altfor store med alt for mye fyll. Jeg husker da det gikk an å spise en burger med to hender. Når jeg skriver dette skjønte jeg plutselig at jeg har blitt en gammel mann som syns alt var bedre før. Ikke få meg til å begynne å mene noe om musikken ungdommen hører på nå til dags!

Trond hadde sittet litt for lenge alene da vi ankom noe forsinket og var overveldende i sin velkomst. Samtalen handlet selvsagt om fisk fra første øyeblikk, og han er dykker. Dykkere fisker steinbitt på sin egen måte: de har en kniv i hver hånd og svømmer rett opp til fisken uten naturlige fiender og som derfor ikke svømmer vekk. Med en rask bevegelse plantes én kniv i hodet og den andre i siden. Alt dette ble selvsagt demonstrert med veivende armer med kniv og gaffel som kniv og kniv, der burgeren plutselig var blitt en steinbit som kjempet imot. Vi ble så imponert over gjenskapningen og ballzene som må til for å utføre dette at han umiddelbart ble rekruttert til morgendagens fisketur. Vi glemte å opplyse at det var lysingfisking vi skulle på.

Neste morgen traff vi Tor Åge sin bror og min nye mentor; Dag Tore, på marinaen. Hvor den er og hvor vi dro er strengt hemmelig, og jeg måtte sverge på å ikke avsløre dette på min blogg før vi kunne kaste loss. Jeg lovte ikke bare å ikke skrive hvor det er, men også skravere bildene som kan avsløre lokasjonen. Med dette var jeg akseptert og vi kuttet oss selv på tommelen og ble blodsbrødre for livet.

Etter en lang båttur til havs var vi ved destinasjonen. Det var i lysingens parringssessong og de samler seg i stort antall på flate områder på rundt hundre meter med myk bunn, gjerne ved steder med lett tilgang på brått dyp ned til 300 meter. Det var ihvertfall det jeg tolker det som utfra der vi fisket og studering av sjøkartet. Mulig det er andre faktorer enn dette som teller inn som strømmer eller fravær av predatorer eller kollektiv hukommelse.

Dag Tore hadde en demonstrasjon av hvordan man agner for lysing. Hel makrell får en fireball gjennom kjeven og ut snuten, en ekstra krok i siden og surr godt fast, for ellers napper denne glupske fisken bare av godbiten. Du vil at den skal svelge den godt. Og dette er vanskelig for en ørretfisker som meg: ikke umiddelbart tilslag! Fisken skal få tid til at agnet er langt ned i svelget, gjerne 20 sekunder, og så røske så hardt du klarer to-tre ganger så krokene virkelig setter seg fast i svelget. Kutt av halen på agnet så den ikke svirrer for mye nedi vannet.

Lysing er en pelagisk fisk og kan fåes overalt, men vi var etter de gytende fiskene på bunnen. Da slipper man helt ned og fisker oppover noen meter og slipper ned igjen. Eller man kan slippe ned, dra opp en meter og la agnet henge der. Jeg valgte selvsagt det siste alternativet.

Nå var vi klare for å fiske. Det er mest fornuftig med kun to snører uti når det fiskes fra drivende båt, og jeg og Tor Åge dro de lengste stråene. Jeg var først uti og det tok nøyaktig halvannet minutt før jeg hadde fisk på kroken. Jeg klarte ikke å vente med tilslaget, men heldigvis satt fisken på helt til overflaten. Den ble veid inn til 2,4 kg, som ikke er en veldig imponerende lysing, men godt nok for meg. Vi ble enige om å bytte fisker hver gang vi fikk fisk. Jeg ga stanga til Trond.

Tor Åge viste hvordan det skulle gjøres. Han klarte å vente med tilslag og fikk en perfekt kroka lysing på 3,6 kilo. Da hadde vi vært ute i ti minutter.

Etter dette ble det helt stille, og jeg angra på at vi hadde inngått avtale om å bytte fisker hver gang vi fikk fisk. Ikke noe mer fisk den neste timen. Vi hadde sett for oss et helt vilt fiske etter den gode starten, men ikke engang et napp kunne vi registrere.

Dag Tore ble overtalt til å prøve, og det tok ikke lange tiden før han dro opp en lysing. Og så en til. Nå var det igjen liv på bunnen. Dag Tore dro opp tre, Tor Åge fikk to og jeg hadde kun en lysing.

Trond hadde ikke fått fisk da vi pakket sammen for å dra inn mot land. Han insisterte på et siste desperat forsøk, og der satt den! Som tidligere nevnt hadde vi glemt å opplyse Trond om at det var lysing vi skulle fiske, så han dro likesågodt opp en brosme, min desiderte favoritt fisk. I mine øyne så det ut som en god størrelse, i alle fall langt større enn noe brosme jeg har fått. Den ble allikevel karakterisert som en brunsnegle, antagelig mest for å jekke ned den lykkelige fiskeren. Jeg kunne heller ikke holde meg fra å rakke ned på fangsten, selvom jeg var misunnelig. Jeg mumlet noe om at det var lysing vi fisket, og at all annen fangst var en hån mot opplegget og at han ikke var velkommen på havålfisket i oktober, selvom jeg ikke har noe makt til å invitere eller nekte noen å bli med.

Trond med sin brunsnegle
Merluccius merluccius, the European hake norway
Andreas holder sin lysing på strake armer, en lysing som har ligget litt for lenge og falmet
Merluccius merluccius Hechtdorsch norwegen
Dag Tore viser frem et ferskere eksemplar av lysing
Lysing blir også kalt svartkjeft eller kolkjeft. fiske lysing norge
Lysing blir også kalt svartkjeft eller kolkjeft

Søndag hadde vi tid til en rask tur innom Campelen på bryggen, en liten, fantastisk fiskeutstyrsbutikk på bryggen i Bergen. Da vi forlot butikken var det gått halvannen time med gode samtaler og råd fra betjeningen. Og selvsagt noe tynnere lommebok. Denne butikken er på kortlisten til Årets butikk 2021.

Campelen på bryggen sportsfiske butikk Bergen

På heiatur med Sankt Gabriel

Fisking forener alle mennesker av alle nasjoner. Faktisk hadde det ikke vært krig i verden om alle hadde dratt på fisketur sammen på tvers av landegrenser. Ved nærmere ettertanke tror jeg ikke jeg får Nobels Fredspris for denne tanken, for det er det mer sannsynlighet for at atomkrig ville bryte ut enn fred etter tre kast når jeg leser forum på internett og ser hvor spinnville og bombastiske mange sportsfiskere er. Les ethvert fiskeforum og etter omtrent fire-fem kommentarer begynner beskyldninger, anklager og motanklager å dominere kommentarfeltet. Laksefiskere er verst, og jeg våger ikke engang å dra til en lakseelv i frykt for å treffe på en av dem.

Jeg bestemte meg uansett for et forsøk på å skape fred blandt tre-fire nasjoner og tre Lyse-selskaper i Saudaheiene helgen 11. juni. Gabriel var vert, sjåfør, guide og representant for Uruguay. Benjamin var (og er, og kommer alltid til å være) tysk. Jeg utpekte meg selv som japansk i dette tilfellet. Etter jobb fredag kjørte vi timer i våt, vill og vakker natur på vei opp til Gabriel sin hytte i Saudaheiene. Det tok nok noen ekstra timer siden vi måtte stoppe ofte da passasjerene led av den medisinske diagnosen sterkt fremskredet mikroblære, påskyndet av for mye kaffe på jobb og kontinuerlig pimping i bilen. Humøret steg for hver kilometer i baksetet, og det gjorde også frekvensen på tissepauser.

Da vi omsider kom frem til hytta fant vi straks frem kartet og magnum gammel dansken (egentlig i motsatt rekkefølge) og planla morgendagens utflukt. Gabriel har sjekket om ikke hvert eneste ett, så iallefall de aller fleste vanna i omegnen og ville vise oss hva området har å by på. I motsetning til fiskeplasser jeg har funnet selv oppgir jeg ikke andre sine fiskeplasser. Vi var Nord for Hellelandsbygda men aldri utenfor Rogaland er alt jeg vil si om den saken.

Vi var trøtte og slitne etter en lang dag på jobb og i bil og pfizer i armen, men alle tok en for laget for sammen å lage en av de triveligste kveldene jeg har hatt på lenge. Det var latter, det var seriøse diskusjoner og det var tradisjonell folkesang. Gabriel sang milonga, Andreas sang enka og Benjamin sang Roland Kaiser. Kvelden endte som den måtte; jeg gikk og la meg først.

Neste morgen merket jeg at det hadde blitt en for sen natt, men etter en solid frokost og en dobbeltur i sikringsbua var jeg klar for skog og mark og fiskestang. Vi prøvde noen vann lett tilgjengelige fra bil, og Gabriel fikk fire ganger så mange som oss andre til sammen.

Så bestemte Gabriel at det var på tide å vise oss et vann med garantert fisk, men det var tre kvarters gange fra parkeringsplassen. På veien gikk vi langs et annet vann og fisket, og Gabriel dro opp fisk, vi andre ingen. Solen begynte å skinne etter konstant regnvær, og jeg angret på at jeg hadde ull, fleece og regnjakke på.

Fremme ved destinasjonsvannet begynte vi å hive ut ved en foss fra vannet vi hadde gått langs. Jeg fikk en fin fisk på andre kast, og fornøyd skulle jeg vise den til Gabriel for litt anerkjennelse. Han dro opp en fisk da jeg kom bort, og nikka bort til en grop der det allerede lå tre ørret. Åssen hadde han allerede fått tre ørret når jeg bare hadde hatt tid til to kast? Litt sånn to brød og fem fisker vibber her.

Jeg har alltid ment at fisking er mer flaks enn dyktighet. Jeg innser nå at dette er noe jeg har overbevist meg selv om når det har gått litt trått, at fisken ikke er der jeg fisker eller at de ikke er i bettet, at de allerede er forsynte, været er feil eller egentlig hva som helst for å skylde på alt annet enn meg selv. Det mener jeg ikke lenger. Noen mennesker er dyktigere å få fisk, og når det gjentar seg gang på gang er det ikke lenger snakk om fiskelykke, men fiskedyktighet.

Fishermans friend og rødhette på tur

Vi gikk tilbake til bilen og bestemte oss for å prøve et siste vann før vi måtte hjem til middag. Her gjentok mirakelet seg. Jeg fikk en fisk, Gabriel fikk tifold. På tide å komme seg hjem for en cowboy-strekk.

Jeg våknet opp til lyden av at Gabriel lagte sin kjente burrito, og gikk ned og spurte: «hva skal jeg gjøre?». Ikke det internasjonale kodeordet for å late som man vil hjelpe, men egentlig ikke vil gjøre noe: «si ifra om du trenger noe hjelp». Jeg ble satt til å lage salat. Nasjonsfreden opphørte da vi skulle spise og de fikk se min blandede salat med tomater, agurk og rødløk. Jeg syns romanosalatbladene så delikate ut og lot det være hele blader, ikke kuttet, dandert utover et fat. Det var den største tabben jeg kunne gjort. Jeg hadde visst fornærmet både det latinske og germanske kjøkken, og de lot meg få høre dette. Da jeg påpekte at de var voksne menn som hadde fått utdelt kniv og gaffel og sikkert hadde lært å bruke disse av sin mor, haglet det med trusler om å bestille fem nettstasjoner feil for at jeg skulle komme i trøbbel hos leverandøren og verre ting. Dessverre for dem tar ikke jeg innkjøp så lenge jeg er på Dynamics implementering, så jeg lovte å lage den nye ERPen så lite intuitivt og kronglete for brukerne som mulig som hevn, noe jeg tror jeg jeg har lykkes med.

Søndag var jeg livredd for å tråkke i salaten igjen da jeg lagde frokost, men med nøye og detaljerte beskrivelser hvordan de ønsket sine egg og bacon var det heldigvis en fornøyd gjeng som dro ut på fisketur, og gårsdagens batalje var noe bare langsinte mennesker bar videre i sitt hjerte for å skrive ned i sin blogg. Vi hadde kun tid til ett vann før vi måtte dra hjemover. Det var et regulert vann Gabriel hadde sett seg ut denne dagen, og vannstanden var lav nå. Da står fisken tettere og er lettere å finne. Sier sånne som Gabriel som får fisk. Jeg syns det var vanskelig å få, men det syns åpenbart ikke Gabriel. Mirakuløst dro han opp fisk etter fisk, mens jeg måtte lyve om at jeg fikk napp, selvom jeg vet det ikke var noe som var i nærheten av kroken min.

Både jeg og Benjamin skiftet til samme rød og kobber lillauren og heiv på samme plasser som ham straks han var uoppmerksom, lot kroken synke like lenge og dro inn i samme tempo som ham. Til ingen nytte. Så heiv han på samme plass igjen og fikk napp etter noen kast. Det var bare en ting å gjøre: vi gikk ned på kne og begynte å tilbe Gabriel som en helgen. Jeg hadde blitt forbanna på andre som hadde gjort det samme, men når noen utmerker seg innen sitt felt dag etter dag må man bare måpe og beundre. Jeg ble like provosert av at den hellige sankt Gabriel av Sauda dro mer fisk enn meg, som jeg hadde blitt provosert av at Carl Lewis hadde slått meg på 100 meter. Gammel referanse, men jeg sluttet å følge friidrett da jeg kom i puberteten og fikk andre interesser.

Det var nok litt tidlig i sesongen ble vi enige om. Det var 12. juni, og ennå ikke noe innsektsliv så høyt som vi befant oss over havet. Vi hadde bare fått smått og de store fiskene glimret med sitt fravær. De var nok fortsatt på dypere vann.

Hjemturen hadde vi kun en tissepause, og den var på ferja.

Sjøørret åpningsfiske i Rogaland

Første mai er markert i rødt i min kalender, ikke for å gå under en parole, men det er åpningen av sjøørret fiske. Sjøørret er fredet i nesten hele Ryfylkefjorden/Boknafjorden i Rogaland fra 1. mars til og med 31. april. Det er derfor blitt tradisjon med åpningsfiske natt til 1. mai. Vi bruker kvelden 31. april til å sette opp telt, grille og generell NKVO frem til klokken viser 00.01. Da er det førstemann uti med snøret.

På øya Talgje i Ryfylke ligger det en fantastisk vik, ganske grunn og skjermet for nordvesten og sydøsten og alle andre vinder av slake åser og stupbratte skrenter. Her er vannet varmere og påstått brakkere enn i sjøen utenfor, uten at jeg skal gå god for siste påstand. Når solen farger himmelen rosa og speiler seg i det vindstille vannet og den store ørretens høye hoppe lager ekko er det ikke noe bedre sted å være på denne jord. På andre siden av vika har et ørnepar bygget rede bare for å komplettere idyllen. Denne vika har tilogmed blitt kåret til Norges beste plass å fiske sjøørret fra land.

Erfaringsmessig kan det være lurt å være tre og ikke to på disse turene, spesielt når grillmaten ikke lager seg selv, teltet ikke er medgjørlig og blodsukkeret daler. Så i år var sjølvaste sjøørret-kongen Øyvind med som guide og buffer. Han har fagbrev fra Monsen-skolen, og er godt vant til livet i telt og liker å dele tips og triks om å overleve på vidda. Teltplassen vår var fire minutter unna parkeringsplassen, så vi hørte ikke på Øyvinds pakke tips for en lett oppakning. Vi gikk heller to ganger for å kunne ta med oss alle bekvemmeligheter og litt ekstra. Hvorfor sove uten pute når man kan sove med pute?

Øyvind er kongen av Talgje og herre over sjøørret

Vi var ferdig utpakka i åttetiden og kunne nyte aftenen med grillmat og slikt snakk som hører gutteturer med. Først og fremst barns avføring. Det var ikke mye liv i det glassklare og stille vannet, men noen hopp var det nå og da. Tiden frem til tolv gikk sakte, så sakte at jeg ropte «perkele» og hoppet over på Helsinki-tid. Klokka tolv Helsinki-tid heiv jeg uti markklysa mi og starta å meite eller hva det heter når du drar inn mot land. Øyvind fulgte fortsatt norsk lov og ventet til klokken ett Helsinkitid. Ikke at den timen utgjorde noen forskjell, for aure ble det ikke på noen. Jeg fikk en liten taretorsk som Øyvind ble avbildet med, langt under minstemål. Etter mange kast med både mark, flue og sluk merket jeg at jeg hadde gjort den klassiske tabben å ikke kle meg godt nok. Dagen og kvelden hadde vært varm, men da solen forsvant fulgte gradestokken ned mot blått uten at jeg hadde helt fått det med meg. Kulden hadde satt seg ryggmargen og det var på tide for meg å krype i soveposen.

Midt på natten våknet jeg av en gjøk i naboteltet som febrilsk begynte å åpne og lukke glidelåser. Ritsjratsj. Riiiitsj. Ritrasj. Riiiiiitsj? Ritsjrasjritsjrasj. Riiiiiiiitsj. Ritsjritsjritsj. Riiiiitsj. Riririritriiiiiiits. Ritsjrasj. Slik holdt han på mellom 02:45 til 03:00 med konstant åpning og lukking av glidelåser. Da jeg trodde han var ferdig begynte han på’an igjen. Etter dette var det umulig å få sove igjen. Jeg frøys på nesetippen og tærne hadde aldri blitt skikkelig varme. Rundt seks hadde jeg gitt opp og gikk ned til vannet og heiv uti sluken med flueoppheng. Det var ikke mange kasta før jeg fikk det jeg kan garantere var kjenning med fisk. Den var dessverre ikke interessert i bli på kroken og sluken ble dratt opp uten fisk. Ett napp til fikk jeg med samme resultat, så var det helt dødt.

Jeg hadde glemt å legge bilnøklene til Marita igjen hjemme, og måtte derfor låne bilen til Kim og ta turen fra Talgje til Hommersåk. De andre lå fortsatt å sov da jeg kjørte. Kanskje jeg hadde glemt bilnøklene med vilje underbevisst, for det var deilig å få gutta litt på avstand. Humøret steg også betraktelig da jeg svingte opp på drive throughen på McDonalds og bestilte tre McToast og en stor cola. Avogtil er dispensercola selve meningen med livet, og dette var så visst en av disse gangene. Da jeg kom hjem var sikringsbua første prekære stopp og så en lang, varm dusj. Kulden hadde satt seg skikkelig helt ned i tærne men tødde nå opp slik at jeg fikk tilbake full førlighet. Jeg drømte om en cowboystrekk, men lot det bli med tanken. Tenk om ørreten plutselig hadde kommet i bettet, og jeg gikk glipp av all moroa. På vei ut døra tok jeg med en neve ørepropper så jeg var forberedt på den kommende natten og kjørte fort tilbake i fartsgrensa.

Da jeg kom tilbake hadde de andre akkurat stått opp og satt i taushet og stirret på vannet. De påstod de hadde baksnakka meg og stoppet da de hørte meg, men jeg er nok det sosiale limet som holder kohorten sammen. Nå når lederen deres var kommet tilbake var vi klare for en ny dag i stekende solskinn og vindstille overflater. Noen påstår at slikt vær ikke hjelper på ørretbettet, men det hjelper på psyken. Jeg blåste opp packraften min, Marita II, og la ut på padletur med en stang med flue bak, og en stang jeg kunne fiske aktivt med.

Kim stilte seg opp i innløpet av vika med fluestanga og heiv som om navnet hans skulle vært Toffa, den beste fluefiskeren på Hommersåk. Han heiv som en ballettdanser i vadebukse. Jeg har aldri sett en ballett, men har hørt at det skal være veldig fint å se på.

Øyvind måtte ut noen kjappe ærender og ble borte i mange timer. Da han endelig kom tilbake på kveldinga var det en særdeles oppstemt mann med stort smil som kunne garantere at i hvert fall han skulle få fisk nå. Han satte seg i den lånte kajakken, tok en runde i bukta og kunne konstatere at det er enklere å fiske fra land enn kajakk. Resten av aftenen tilbrakte han med beina solid planta på jorda.

Da ingenting skjedde i viken vår tok jeg turen ut i sjøen og sjekket forholdene i den store verden. Det var ikke annerledes her. Dødt i alle vannlag. Nå var jeg så desperat etter fisk at jeg tilogmed hadde tatt til takke med lyr, men ikke engang denne fisken var i bettet. Jeg padlet tilbake og monterte på ekkolodd av typen deeper smart sonar pro+ på stanga der jeg hadde hatt en flue. Nå skulle jeg sjekke om det var noe liv under overflaten i det hele tatt og samtidig kartlegge bunnforholdene. Ikke uventet var resultatet null fisk og lettere solbrenthet til tross for faktor 50 på nesetippen. Årets første hele soldager ved sjøen er farlige.

Jeg gikk ikke på land før det var mørkt og på tide å ta på seg mer klær. jeg ville ikke gå på samme bommert som dagen før og få kulsa i meg. Det var mange teorier hvorfor fisket var så ræva blues. For mye sol, for kaldt i vannet, for varmt i vannet, for få ørret i sjøen, for mye børstemark og lett tilgjengelig mat, og selvsagt beskyldninger om fravær av hall og lyvehall. Da Kim påstod jeg løy måtte Øyvind fysisk holde meg tilbake så jeg ikke blekka ‘an ner. På tide å fyre opp grillen og få oss noe mat.

Etter å ha fylt magen med kjøtt var alle igjen bestevenner. Det var nå blitt helt mørkt og fisket fikk nytt fokus. Vi hadde ikke sett noe vak eller tegn på ørret, men til gjengjeld yret det av annet liv inntil land. Når vi lyste ned i vannet med hodelyktene var det børstemark klekking og vi fanget dem med håven og satte de på kroker for å se hva vi kunne få. Dessverre var krokene i største laget for at de små fiskene kunne bli kroket skikkelig, men vi ble hensatt til fisking slik det utartet seg i barndommen. Vi holdt på i flere timer med dette fisket som om vi skulle vært tre åtte år gamle gutter på brygga i sommerferien uten leggetid. Spesielt stas var det da vi klarte å lure frem en bitteliten steinbit.

Søndag morgen var det Kim sin tur å våkne tidlig. Han hadde blitt holdt våken av noen som snorket i et nabotelt. Jeg vet jeg snorker høyt, så det var nok jeg som hadde holdt ham våken, men selvsagt sa jeg at jeg også hadde hørt at noen hadde snorket og vi ble enige om at Øyvind snorket forferdelig høyt. Dessuten hadde liggeunderlaget hans sklidd fra høyeste punkt i teltet til laveste punkt hele natten, så han måtte flytte på det hele tiden. Hvorfor han ikke la liggeunderlaget på det laveste punktet fra start av i firemannsteltet sitt må du spørre ham om. Han hadde ikke spist frokost ennå, så jeg turte ikke spørre. Takket være øreproppene mine hadde jeg ikke fått med meg romsteringen og jeg sov til langt på dag. Han hadde fått en ørret på kroken rett ved land kunne han meddele begeistret, men den hadde glippet unna. Det var kjempesynd. Jeg hadde virkelig unna Kim å få en sjøørret. Han hadde fortjent å få fisk nå.

Jeg hadde gitt opp ørreten og gikk inn for å nyte dagen til det fulle. Om ikke mange timene ville hverdagen nok engang innhente meg. Det beste jeg vet er ingenting. Gjøre ingenting, høre ingenting og se ingenting. Så ingenting var det jeg valgte å gjøre helt til vi måtte dra hjemover.

Andreas holder inne magen

Men vi var ikke helt ferdig å fiske bare fordi vi var på vei hjem. Tidevannet gikk nå mot topp, så Kim og jeg bestemte oss for å prøve en siste gang ved Askjesundet. På vei ned mot stranda så vi på lang avstand to kvinnelige dykkere som nettopp var kommet opp av sjøen og stod ved bilen sin og tørket håret sitt og småpludret. Du vet når de legger hodet på skrått og patter lett på håret sitt med håndkleet. Plutselig begynte de å vrenge av seg våtdrakten sine, og de hadde ikke noe under. Skrittfrekvensen vår økte drastisk mot dem, på kanten til småspurt. Stegene våre saknet da det viste seg å være to menn med langt hår. De kunne bekrefte våre mistanker om lite fisk i vannet. De hadde aldri sett så lite fisk sa de, før de begynte å snakke om sikt, nitrogen og teknikaliteter ved dykking. Da var de ikke lenger av interesse for meg og jeg trasket videre til moloen isteden. Alle hobbyer kan man nerde på slo det meg. Håper jeg aldri blir en fiskenerd som bare snakker om fisking.

Kim ropte på meg. Han hadde sett en torsk på minst fem kilo nede i tangen sa han. Jeg så aldri denne fisken, men vi så en berggylt rett ved kanten. Den største gylten jeg har sett i mitt liv, minst 60 centimeter og mørk som en vinternatt. Når de blir så store kommer de forhistorisk pregene mer fram. Det så akkurat ut som et fossil som hadde våknet fra sin 300 millioner års tornerosesøvn på jakt etter trilobitter. Jeg hengte noen mark på min vanlige ørretsluk og slapp den ned rett forran nesen på fisken. Den var borti et par ganger før jeg klarte å kroke den godt. Det likte han slett ikke og dro ned mot ura med uante krefter. Jeg trodde bremsen var åpen, så fort gikk spolen, men den var nesten på helt lukka. Hvilken Kraft det er i disse fiskene! Hvorfor er jeg så oppsatt på sjøørret når det ultimate fisket er bergsugge? Dessverre klarte jeg ikke styre den unna steinene, og etter kort tid slet snøret seg mot en stein før jeg fikk den opp og søke om norgesrekord. Alt endte opp som en fiskeskrøne, men heldigvis har jeg et tidsvitne som kan gå god for den. Vi tusla opp til Sala Thai og bestilte to vårruller, to innbakte scampi og to friterte kyllinger og kjørte hjem.


Høy K-faktor i Bråsteinvatnet

På lørdag var jeg ute i båt med Magnus og Roy på jakt etter ferda-torsken. Båten hadde ikke ekkolodd, så det var som å jakte rugde uten hund. Vi kjørte rundt i blinde uten å få annet enn en lien torsk (Magnus) og en liten lyr (jeg). Roy mumlet noe om hall i skjegget. Søndag fisket jeg og Øyvind etter sjøørret i Hafrsfjord i syv timer uten ett eneste napp. Mandag bestemte jeg meg for å fiske alene etter jobb. Jeg ville prøve gjeddefiske i Bråsteinvatnet, et fiske jeg vet lite eller ingenting om.

Hva biter gjedde på? Hvor er den i vannet, hvilken årstid osv. Jeg gjør som alltid når jeg er usikker: bruker møresild i kobber. 15 gram på en stålfortom. Jeg begynte å kaste inn mot sivet som jeg mener å ha hørt er typisk gjeddehabitat. Ingenting. Kanskje de parer i siv, men jeg var for tidlig ute for parings sesongen? Jeg heiv midt i vannet og prøvde forskjellige dybder. Da jeg lot sluken falle helt til bunnen og sveivet sakte inn hogg det til. Det ble en helsikkes kamp som ble dratt til overflaten. Jeg ante størrelsen på fisken som ploget i vannskorpa. En liten gjedde, men jeg var glad for endelig ha fått noe på kroken.

Da den kom nærmere land så jeg at det slettes ikke var en liten gjedde, men en finfin ørret. Jeg har blitt fortalt at etter at gjedda ble satt ut i Bråstein har den spist opp ørreten og bestanden er borte. Her var beviset på at de lever godt side om side i dette vannet. For det var en gris jeg dro opp. Meget god kondisjon var det på fisken.

Ørret kondisjonsfaktor utregning k-faktor

For å finne kondisjonsfaktoren til ørret er det vanlig å bruke Fultons formel, oppkalt etter Thomas Weymess Fulton som ikke kom frem til formelen som bærer hans navn. Lang historie. Formelen er: gang vekta i gram med 100 og del dette på lengden i cm i tredje potens. Min fisk var 619 gram og 36 centimeter, som gir regnestykket (100 x 619)/(36x36x36) = 1,33. Det letteste er selvsagt å bruke en K-faktor kalkulator, og den jeg liker best er er Oslomarka JFF sin kalkulator. Trykk her for å komme til den.

K-faktor 1 er normalen, eller egentlig en akseptabel matfisk. Tallet kan si mye om bestanden på en lokasjon, men det kan også være store sesong-variasjoner og lokale miljøfaktorer kan spille en rolle. Noen steder har ørreten utviklet litt avvikende kroppsfasonger etter mange isolerte år feks. Brunørret og sjøørret er samme art og har samme genetikk, men det er vanligere å få en staut sjøørret enn brunørret.

K-faktor er fortrinnsvis utviklet for laksefisker, og vil ikke nødvendigvis gi en normal K på 1 for feks torsk eller abbor. K-faktor brukes også i slakterinæringen, men her snakker man om gjennomsnittlig K-verdier rundt 32. Den høyeste målte verdien for storfe er en k-faktor på 64. En ørret med k-faktor 64 vil jeg ikke engang tenke på åssen ville sett ut, men en uforglemmelig fight ville det helt sikkert vært.

På jakt etter Ferdatorsk

På senvinteren og vårparten kommer torsk inn fra havet for å gyte langs det meste av norskekysten. Den har forskjellig opphav og forskjellige navn rundt omkring. I Rogaland heter den Ferdatorsk eller feratorsk, som betyr en torsk som er på ferde, akkurat som skrei betyr å skride, kort oppsummert vandrende torsk, i motsetning til den oftest brunlige stedbundne torsken man kan få året rundt. Skrei kommer inn fra Barentshavet for å gyte, mens ferdatorsken kommer fra en sørligere stamme. I Ålesundtraktene kalles vandrende torsk Borgundfjordtorsk. På Sørlandet heter den vandrende torsken gregoriustorsk, eller gregoren, fordi den kommer 12. mars som er pave Gregorius den førstes dødsdag, skytshelgenen mot gikt.

Vi satset på at torsken ikke følger den gregorianske kalender eller at de ikke hedrer gamle sankt Gregg, for vi hadde ikke anledning 13. mars, bare 7. mars var en av disse dagene da andre plikter var fraværende og båten til vår disposisjon. I alle fall til klokken halv tre. Så vi måtte starte grytidlig søndagen om vi skulle få klokket inn noen akseptable timer fisking. Planen var å kjøre 06.30, men det ble prioritert å koke poteter til potetsalat istedenfor å dra til avtalt tidspunkt. En helt grei prioritering syns jeg, spesielt siden jeg satt i sikringsbua og prøvde å få unnagjort dagens første og viktigste plikter. Dessverre uten gjennomføringsevnen til å dra den helt i land, noe som frembrakte litt i overkant munterhet hos min kumpan.

Endelig i båten startet vi å debattere om hvor ferdatorsken gikk. En av oss mente at torsk er torsk, og de ville være å finne på de vanlige torskeplassene. Den andre mente at ferdatorsken gikk dypere på sin vei til sine gyteplasser i fjordene. For vi var enige om at noen hadde sagt at de gyter i fjordene, men en av oss mente at Boknafjorden er en fjord siden den da VITTERLIG har fjord i navnet sitt. Rogaland er da VITTERLIG ikke et land selvom det har land i navnet sitt ble det raskt kontret fra den andre. Man skulle tro vi hadde lest oss litt opp på ferdatorsk før vi satte oss i båten, men det er sabla lite informasjon om dette fisket. Ingen bøker jeg har lest har noe om ferdetorsk fiske, bare masse om skrei, skrei, skrei, og nettet har bare noen få referanser på fiskediskusjonsforum med motstridende anbefalinger som fort ender i opphetede diskusjoner og bitre anklager. Hva er det med sportsfiskere og krangling på nett? Det tar ikke lang tid før trådene som startet med et saklig spørsmål ender opp med anklager og trusler. Kanskje det gjelder alle forum, men jeg leser uansett bare fiskeforum. Forumforumforumforum.

Vi satte ned farten ved Gandsflua for at ekkoloddet skulle kunne fange opp hva som foregikk under vannoverflaten. Det tok ikke lang tid før vi så vår første stim, og uti med spetakkelet. Jeg dro opp to sei som hadde bitt på på vei ned. Jeg har hørt at ferdatorsken ofte svømmer under seistimene, men det var umulig å trenge gjennom det øvre laget av sei.

Da vi begynte å få tre sei på hvert kast bestemte vi oss for å prøve andre lokasjoner og satte kursen mot Riskafjorden. Her fikk Kim en finfin torsk han lenge prøvde å overbevise både meg og seg selv om at var en ferdatorsk, men den hadde hverken rogn eller melke og det var og ble en altfor brun fisk til å kunne misoppfattes som noe annet enn kysttorsk eller taretorsk. Etter noen timers forsøk rundt omkring Ysken uten store utslag på ekkoloddet eller på stanga bestemte vi oss for at utfluktens egentlig mål ikke var ferdatorsken allikevel, men sei. Så mange sei at ungenes badebalje ble fylt til randen. Og vi visste hvor seien var.

Selvom ferdatorsken ikke var i bettet, eventuelt at vi bomma stygt hvor vi satset, fikk vi suksess på turens reviderte mål. Balja ble fylt opp, og jeg var klar for å komme meg hjem til et nytt forsøk i sikringsbua, til litt for høy latter fra min venn. Jeg syns tilogmed måkenes skrik da vi sløyet fisken hørtes ut som skriklatter.

Om noen lokalkjente har en god fiskeplass i Boknafjorden der det tas ferdatorsk eller informasjon om hvordan man fisker etter denne så skriv gjerne en kommentar eller send meg en e-post på jorgensenandreas@hotmail.com . Obsobs! Ikke send meg lokasjon om du ønsker å holde den hemmelig. Jeg kommer til å publisere det.

Napp Kalender 2021 (april 2021 til mars 2022 )

Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.

huggtabell 2021 og 2022 bitt kalender kallender bitkalender huggkallender hugg tabell bettkalender bett kalender nappkalender napp kallender 2019 w 2020 2021 Abu garcia napp og nytt nappognytt abugarcia Fish calendar callender

Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.

Nyttårsaften Fish-Off på Selestranda 2020

Når en begivenhet gjentas mer enn en gang er det blitt en tradisjon. Nyttårsaften Fish-off 2019 var starten, i år ble tradisjonen sementert på Selestranda, den lille stranda rett nord for Bore, på andre siden av utløpet til Figgjoelva.

I år hadde ryktet gått, og nye deltagere hadde flokket til fra Tyskland, Uruguay, England, Japan, USA, Nord-Norge, Brasil og India. Det var faktisk flere nasjonaliteter enn deltagere i år. I tillegg til meg og Benjamin hadde Gabriel og Bror Erlend med sønnen Felix betalt medlemskap i HoFF og meldte seg på årets siste Fishoff. Før neste års Fish-offs skal lokasjon og tidspunkt annonseres i god tid i forveien, så får vi se hvor mange som dukker opp.

Fish off 2020 jakten på ørret
Fra venstre: Andreas, Benjamin, Gabriel, Erlend og Felix

Høyvann 31/12 2020 var ganske nøyaktig klokken 11, så styret i HoFF satte tidspunktet fra klokken 10 til 12. De som kommer for sent får bli med på konkurransen, men får da naturligvis mindre fisketid siden ingen fisk etter klokken tolv teller med. Forsentkomming var ikke noe problem i år, og startskuddet, eller rettere sagt startraketten, ble avfyrt nøyaktig klokken tolv. Egentlig ikke, for jeg fant ikke lighteren min med en gang, så tipper den var to over tolv.

Etter at startraketten var avfyrt var det slutt på gemyttlig småprat, nå var det første ned til stranda for å kapre de beste plassene. Min strategi var klar: jeg ville så nær utløpet til Figgjo som lovlig er. Sjøørret er to poeng. Gabriel hadde samme tanke som meg la jeg merke til. Problemet mitt er at jeg er dårlig på avstandsbedømmelse, en særdeles dårlig egenskap på jakt, potensielt ulovlig ved fisking. Så jeg turte ikke gå nærmere utløpet enn ham, og endte derfor opp lenger nord enn ønskelig. Erlend hadde en annen strategi og beveget seg mot Sele Moloen. Felix stoppet på rullesteinene. De håpte nok på sei, som bare gir ett poeng. Benjamin tok en mer metodisk tilnærming og fisket seg oppover mot moloen.

Neida, det er ikke napp, men enda en tapt sluk Foto: Erlend

Etter tap av flere sluker måtte jeg innse at sjøørret ikke ville gi meg seieren. Gabriel hadde også innsett at SØ ikke var i bettet i kulden. Det var 2 røde, og litt for mye brytende bølger. Sammen tok vi følge til moloen. Benjamin hadde tatt stilling på en prekestol-lignende stein på sørenden og Erlend hadde satt seg i bunnen med for sterk sene til å kunne slite løs uten hjelp av kniv. Han satt og kikket på Felix som virkelig gikk inn for å seire med ungdommelig iver.

Etter noen kast fra glatte steiner på moloen ble det enighet om at det var kaffeklaff. Der lærte jeg noe om Gabriel jeg helst skulle ønske han aldri hadde fortalt meg. Han skuffet meg rett og slett med det han sa. Han sa rett ut: Jeg liker godt torsk, laks og uer. Men jeg liker ikke brosme. Det er helt luni å ikke like brosme, men jeg tilga ham da han helte oppi en kopp kaffi til og tilbød meg den siste pepperkaken.

Kaffiklaff med Andreas og Gabriel. Foto: Erlend
Sjekk vimpelen. Helt vindstille foto: Erlend

Det var for behagelig å sitte å drøse og drikke kaffe til å reise seg og fiske mer. Ingen hadde så mye som fått et napp. Vi lot klokken tikke til tolv, og årets siste fishoff gikk over i historien som den første uten en vinner. Men det finnes ikke dårlige fisketurer. To grader og vindstille hadde bidratt til en eksepsjonelt fin dag, i tillegg til det gode selskapet selvsagt.

Fiske sjøørret selestranda Rogaland sele nord for bore
Foto: Erlend

Rugdejakt i Agder, eller Andreas slapper av i lyngen

I år var planen å ha med mange deltagere på rugdejakta og treffe rett tidspunkt for optimal uttelling. Med sitt lange nebb graver rugda etter føde i jorda, og blir bakken hard sliter den med å få i seg nok næring. Derfor migrerer den sørover før dette inntreffer, og store mengder rugde kan samles langs kysten før de flyr sørover. Noen påstår også at de trekker ved fullmåne, og siden jeg har grunnkurs i astronomi og antikk arkitektur er jeg opptatt av månefaser og joniske søyler, som jeg syns likner ugleøyner, og selvfølgelig gjør andreetasjen til min favoritt etasje i Colosseum.

Vi så oss ut helgen 20. november, god tid før fullmåne 30. november, og sent nok på året til at rugdene begynner å gjøre seg klare for overfarten. Men livet har en tendens til å forpurre planer, og vi endte etterhvert opp på helgen 4. desember, altså etter fullmånen som engelskmennene kaller Woodcock full Moon. Dessuten satte en pandemi begrensninger på antall deltagere, og kun deltagere med egne hagler og spesialkompetanse ble prioritert: Sondre: landeier og initiativtager, Eirik: mesterskytter og fashionista, Svein Kristian: kokk og storyteller, Andreas: kronikør og oppvasker, André: Andreas’ sjåfør.

Fredag morgen ble jeg hentet av André. Han er en bobler på vennelisten min, og gjør alt for å ta plassen til Kim på syvende plass. Vi får se åssen helgen går sa jeg til ham, men jeg tror ikke jeg kan ha en venn som heter André, for det er et tåpelig navn. Til tross det uheldige navnet vokste dette nye tilskuddet i min eksklusive nære sfære på meg under bilturen, og bilturen kunne gjerne tatt en time eller to ekstra for min del. Dessverre hadde vi nådd Flekkefjord før vi visste ordet av det, og før jeg hadde forklart ferdig hvordan man kan lage mørtel selv. Jeg fikk ikke fortalt viktigheten av halm i mixen, så håper ikke han prøver å bygge en vegg etter mine spesifikasjoner uten denne lille, men vitale detaljen.

Vi møtte Sondre ved brushyllene på Rema1000 i Flekkefjord. Jeg har lest i avisene om mennesker som mener at julebrus skal være brun, men aldri møtt noen av disse utskuddene. Trodde jeg. Sondre er nemlig en av disse sære menneskene og lempet flere flasker brun julebrus i tralla si. Noen mener det er geografiske forskjeller på hvilken farge man foretrekker. Det syns jeg er rasistisk, og mener alle burde like rød julebrus best, for inni er vi alle like. Men siden Sondre er min venn og jakt-mentor lot jeg denne karakterbristen passere i stillhet. Han er dessuten eieren av hytta og jaktterrenget vi skulle til, så enhver konfrontasjon kan lett resultere i fravær av invitasjon ved neste års jakt.

Biglord Lilledrange og han André speider over terrenget

Da vi ankom hytta var det knapt tid til å skifte til utetøy før vi var ute med hund og hagle. En etterlengtet cowboystrekk var i alle fall utelukket. Vi hadde gått tjue meter inn i skogen da hunden tok stand. Jeg tok venstre flanke, André høyre og Sondre avanserte i midten. Det fløy opp en stor orrhøne, men en busk skjulte den for Sondre, og den fløy slik at et skudd fra oss andre ville forkortet jakten til Sondre og fengselsstraff for oss andre. Uansett lovet dette godt for plenty med fugl i skogen.

Ikke lenge etter heiv Sondre opp hagla på ny. Han sa det fløy opp en ny orrfugl. Hverken jeg, André eller hunden fikk det med oss til tross for at vi knapt hadde covid-avstand, så troverdigheten i denne observasjonen var i beste fall skrant. Men jeg kjenner følelsen når noen betviler at jeg har hatt storørreten på kroken og så mistet den, så jeg lar tvilen komme ham til gode her.

Det er begrenset med sollys på denne tiden av året, så vi måtte returnere til hytta ganske tidlig. Men selvom dagene er korte er det fortsatt 24 timer i døgnet, noe vi bittert skulle innse neste morgen. De to siste tilskuddene, eller utskuddene som noen har karakterisert alle på turen utenom seg selv, ankom skrensende ned lia mens vi fyrte opp pizzaovnen. De hadde både en og to corneliusfat hjemmebrygget godsaker i bagasjen som måtte smakes på umiddelbart.
Jeg er alltid måteholden på jaktturer, og blir anklaget for å være med i KRIK. Kanskje jeg hadde vært med i KRIK i min ungdom hvis jeg hadde vært god i idrett, men de eneste som ville ha meg med var Laget.

Pizzaene må gjennom en rigid pizzakontroll før de ender i ovnen, eller på gulvet

Stikk meg ei øl, ellers slår eg flikk-flakk. Stikk meg toooooo, ellers slår eg flikk-flakk i Flekkefjord. Vi glemte helt pizzaen, så god er SK sin øl i Flekkefjord. Da vi endelig husket at vi måtte spise var noen blitt så ustødige på bena at egenkomponerte pizzaer fløy både øst og vest og ned i gresset på den korte turen til pizzahuset. Andre pizzaer ble slengt på bakken pga dårlig kvalitet på bunnen av en streng men rettferdig Sondre. Hullete bunner ødelegger pizzaovnen når plata får smeltet ost på seg.

Etter at de pizzaene som var funnet verdige var trygt på vei gjennom forskjellige stadier av fordøyelseskanalen bar det inn i peisestuen for litt NKVO. Store flasker og små glass ble satt frem, og gruppepress ble utøvd. Historier, med i beste fall en kjerne av sannhet, ble fortalt og anerkjent for sin underholdningsverdi, ikke sin sannhetsgehalt.

Utover kvelden gikk den ene etter den andre på do, for å aldri returnere til gildet. Til slutt var det bare meg og ingeniører igjen, og favoritt temaet dems: ingeniører vet alt og alle andre er unødvendige duster. Hva er vitsen med andre funksjoner i et selskap enn ingeniører som planlegger egentlig? Selvom det er interessant å oppleve folk som lever i et ekkokammer på jobb var det på tide å legge seg da diskusjonen gikk i ring og ble litt for opphetet for min konfliktsky personlighet.

Neste morgen var det uvanlig stille rundt frokostbordet. Korte kommandoer om smørsending var de eneste lydene over kaffeslurpingen fra gamle poselenskopper. Spede forsøk på å starte konversasjoner ble fort nedstemt av grynt og mumlende enstavelsesord.

Dagen derpå er en lang oppoverbakke

Eneste botemiddel er å komme seg opp og ut og starte å gå. Opp en topp, ned en dal, over en myr, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal og enda mer myr. Og så gjenta prosedyren evinnelige ganger til mørket tvinger en inn. Etter å nettopp ha kommet meg etter en sykdomsperiode måtte jeg innse at min fysiske form var langt under pari, og pari for meg er allikevel dårligere form enn resten av gutta. Etterhvert så hver lynghaug ut som en himmelseng for meg og hvert einerkratt var som en luftmadrass som måtte prøves.

Andreas er helt skutt. Foto: André Lalid

Det eneste som hjalp meg fremover var at vi ikke var langt unna en jakthytte, og ikke minst en hjelpende hånd fra herren opp den siste kneika. Herren her er selvsagt landeieren selv, ikke han helt der oppe over skyene. Han der oppe er mer opptatt av sultne barn og krig enn når jeg kan sette meg ned på en brisk skulle jeg tro.

Alle kan trenge herrens hjelpende hånd. Foto André Lalid

I hytta dannet det seg en plan. Jeg hadde rett og slett ikke mer å gi, og verst av alt er jo å holde gjengen tilbake når det eneste de vil er å gå opp en topp, ned en dal, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal. Helst så fort som mulig som om det er en norgesrekord i klappjakt vi skal slå. Jeg bestemte meg for å returnere til hytta.

Klokken 12:25 Andreas er på bunn
Klokken 12:27 Andreas er på topp

Nå var det jeg som tok initiativet til å komme oss opp. Hytta var kald, og all svetten jeg hadde produsert på vei opp skrenter, ned daler og opp topper hadde nå kjølt meg ned til frostbitt temperatur. Bevegelse, om enn så ubehagelig for slitne muskler, var en nødvendighet. Jeg sa farvel til jegerne og lett til sinns og med lette steg begynte jeg på hjemveien på både rød- og blåmerket sti som sivilist. Nå kunne jeg nyte naturen i perfekt tempo, som de andre ville omtalt som sneglefart. Halvannen time brukte jeg på noe som vanligvis tar 20 minutter. Men det inkluderte en lang rast ved en bekk og anerkjennelse av at livet er godt. En klukkende bekk og en kvikklunsj er alt som skal til.

Fire rugder i en rett

Endelig fremme i hytta kollapsa jeg ned i senga mi og hadde feberaktige drømmer om runde hull og firkantede stokker som måtte passe inn, men aldri fikk plass. Da jeg endelig stod opp fra dvalen var de andre for lengst kommet tilbake fra jakta og veden spraket livlig i peisen.

Det hadde blitt skutt to rugder og skutt enda flere hull i skyene. Sondre hadde truffet den ene og Erik hadde tatt den andre hundre meter fra hytta. Visstnok det reneste treffet de andre hadde sett. Synd jeg ikke fikk gratulert ham siden han allerede hadde dratt hjem. Kona var enten døende, sinnsyk eller litt forkjølet. Han brukte et ord på dialekt jeg ikke forstod, og jeg turte ikke spørre.

Nå er rugda nær ginen. Foto: André Lalid

Kvelden ble tilbragt med god mat (takk SK!) og mer kontinental omgang med det flytende enn kvelden før.

Neste morgen var det en lystigere gjeng som troppet opp til frokost. Jeg tok en kort runde og begynte nedvaskingen av hytta straks jeg kom inn. De andre kom hjem tomhendte til en strøken hytte, og det var bare å pakke i bilen og komme seg hjemover til egne senger.

I år hadde ikke jakten på rugda vært kjært besvær forgjeves.