Stikkordarkiv: rogaland

Høy K-faktor i Bråsteinvatnet

På lørdag var jeg ute i båt med Magnus og Roy på jakt etter ferda-torsken. Båten hadde ikke ekkolodd, så det var som å jakte rugde uten hund. Vi kjørte rundt i blinde uten å få annet enn en lien torsk (Magnus) og en liten lyr (jeg). Roy mumlet noe om hall i skjegget. Søndag fisket jeg og Øyvind etter sjøørret i Hafrsfjord i syv timer uten ett eneste napp. Mandag bestemte jeg meg for å fiske alene etter jobb. Jeg ville prøve gjeddefiske i Bråsteinvatnet, et fiske jeg vet lite eller ingenting om.

Hva biter gjedde på? Hvor er den i vannet, hvilken årstid osv. Jeg gjør som alltid når jeg er usikker: bruker møresild i kobber. 15 gram på en stålfortom. Jeg begynte å kaste inn mot sivet som jeg mener å ha hørt er typisk gjeddehabitat. Ingenting. Kanskje de parer i siv, men jeg var for tidlig ute for parings sesongen? Jeg heiv midt i vannet og prøvde forskjellige dybder. Da jeg lot sluken falle helt til bunnen og sveivet sakte inn hogg det til. Det ble en helsikkes kamp som ble dratt til overflaten. Jeg ante størrelsen på fisken som ploget i vannskorpa. En liten gjedde, men jeg var glad for endelig ha fått noe på kroken.

Da den kom nærmere land så jeg at det slettes ikke var en liten gjedde, men en finfin ørret. Jeg har blitt fortalt at etter at gjedda ble satt ut i Bråstein har den spist opp ørreten og bestanden er borte. Her var beviset på at de lever godt side om side i dette vannet. For det var en gris jeg dro opp. Meget god kondisjon var det på fisken.

Ørret kondisjonsfaktor utregning k-faktor

For å finne kondisjonsfaktoren til ørret er det vanlig å bruke Fultons formel, oppkalt etter Thomas Weymess Fulton som ikke kom frem til formelen som bærer hans navn. Lang historie. Formelen er: gang vekta i gram med 100 og del dette på lengden i cm i tredje potens. Min fisk var 619 gram og 36 centimeter, som gir regnestykket (100 x 619)/(36x36x36) = 1,33. Det letteste er selvsagt å bruke en K-faktor kalkulator, og den jeg liker best er er Oslomarka JFF sin kalkulator. Trykk her for å komme til den.

K-faktor 1 er normalen, eller egentlig en akseptabel matfisk. Tallet kan si mye om bestanden på en lokasjon, men det kan også være store sesong-variasjoner og lokale miljøfaktorer kan spille en rolle. Noen steder har ørreten utviklet litt avvikende kroppsfasonger etter mange isolerte år feks. Brunørret og sjøørret er samme art og har samme genetikk, men det er vanligere å få en staut sjøørret enn brunørret.

K-faktor er fortrinnsvis utviklet for laksefisker, og vil ikke nødvendigvis gi en normal K på 1 for feks torsk eller abbor. K-faktor brukes også i slakterinæringen, men her snakker man om gjennomsnittlig K-verdier rundt 32. Den høyeste målte verdien for storfe er en k-faktor på 64. En ørret med k-faktor 64 vil jeg ikke engang tenke på åssen ville sett ut, men en uforglemmelig fight ville det helt sikkert vært.

På jakt etter Ferdatorsk

På senvinteren og vårparten kommer torsk inn fra havet for å gyte langs det meste av norskekysten. Den har forskjellig opphav og forskjellige navn rundt omkring. I Rogaland heter den Ferdatorsk, som betyr en torsk som er på ferde, akkurat som skrei betyr å skride, kort oppsummert vandrende torsk, i motsetning til den oftest brunlige stedbundne torsken man kan få året rundt. Skrei kommer inn fra Barentshavet for å gyte, mens ferdatorsken kommer fra en sørligere stamme. I Ålesundtraktene kalles vandrende torsk Borgundfjordtorsk. På Sørlandet heter den vandrende torsken gregoriustorsk, eller gregoren, fordi den kommer 12. mars som er pave Gregorius den førstes dødsdag, skytshelgenen mot gikt.

Vi satset på at torsken ikke følger den gregorianske kalender eller at de ikke hedrer gamle sankt Gregg, for vi hadde ikke anledning 13. mars, bare 7. mars var en av disse dagene da andre plikter var fraværende og båten til vår disposisjon. I alle fall til klokken halv tre. Så vi måtte starte grytidlig søndagen om vi skulle få klokket inn noen akseptable timer fisking. Planen var å kjøre 06.30, men det ble prioritert å koke poteter til potetsalat istedenfor å dra til avtalt tidspunkt. En helt grei prioritering syns jeg, spesielt siden jeg satt i sikringsbua og prøvde å få unnagjort dagens første og viktigste plikter. Dessverre uten gjennomføringsevnen til å dra den helt i land, noe som frembrakte litt i overkant munterhet hos min kumpan.

Endelig i båten startet vi å debattere om hvor ferdatorsken gikk. En av oss mente at torsk er torsk, og de ville være å finne på de vanlige torskeplassene. Den andre mente at ferdatorsken gikk dypere på sin vei til sine gyteplasser i fjordene. For vi var enige om at noen hadde sagt at de gyter i fjordene, men en av oss mente at Boknafjorden er en fjord siden den da VITTERLIG har fjord i navnet sitt. Rogaland er da VITTERLIG ikke et land selvom det har land i navnet sitt ble det raskt kontret fra den andre. Man skulle tro vi hadde lest oss litt opp på ferdatorsk før vi satte oss i båten, men det er sabla lite informasjon om dette fisket. Ingen bøker jeg har lest har noe om ferdetorsk fiske, bare masse om skrei, skrei, skrei, og nettet har bare noen få referanser på fiskediskusjonsforum med motstridende anbefalinger som fort ender i opphetede diskusjoner og bitre anklager. Hva er det med sportsfiskere og krangling på nett? Det tar ikke lang tid før trådene som startet med et saklig spørsmål ender opp med anklager og trusler. Kanskje det gjelder alle forum, men jeg leser uansett bare fiskeforum. Forumforumforumforum.

Vi satte ned farten ved Gandsflua for at ekkoloddet skulle kunne fange opp hva som foregikk under vannoverflaten. Det tok ikke lang tid før vi så vår første stim, og uti med spetakkelet. Jeg dro opp to sei som hadde bitt på på vei ned. Jeg har hørt at ferdatorsken ofte svømmer under seistimene, men det var umulig å trenge gjennom det øvre laget av sei.

Da vi begynte å få tre sei på hvert kast bestemte vi oss for å prøve andre lokasjoner og satte kursen mot Riskafjorden. Her fikk Kim en finfin torsk han lenge prøvde å overbevise både meg og seg selv om at var en ferdatorsk, men den hadde hverken rogn eller melke og det var og ble en altfor brun fisk til å kunne misoppfattes som noe annet enn kysttorsk eller taretorsk. Etter noen timers forsøk rundt omkring Ysken uten store utslag på ekkoloddet eller på stanga bestemte vi oss for at utfluktens egentlig mål ikke var ferdatorsken allikevel, men sei. Så mange sei at ungenes badebalje ble fylt til randen. Og vi visste hvor seien var.

Selvom ferdatorsken ikke var i bettet, eventuelt at vi bomma stygt hvor vi satset, fikk vi suksess på turens reviderte mål. Balja ble fylt opp, og jeg var klar for å komme meg hjem til et nytt forsøk i sikringsbua, til litt for høy latter fra min venn. Jeg syns tilogmed måkenes skrik da vi sløyet fisken hørtes ut som skriklatter.

Om noen lokalkjente har en god fiskeplass i Boknafjorden der det tas ferdatorsk eller informasjon om hvordan man fisker etter denne så skriv gjerne en kommentar eller send meg en e-post på jorgensenandreas@hotmail.com . Obsobs! Ikke send meg lokasjon om du ønsker å holde den hemmelig. Jeg kommer til å publisere det.

Nyttårsaften Fish-Off på Selestranda 2020

Når en begivenhet gjentas mer enn en gang er det blitt en tradisjon. Nyttårsaften Fish-off 2019 var starten, i år ble tradisjonen sementert på Selestranda, den lille stranda rett nord for Bore, på andre siden av utløpet til Figgjoelva.

I år hadde ryktet gått, og nye deltagere hadde flokket til fra Tyskland, Uruguay, England, Japan, USA, Nord-Norge, Brasil og India. Det var faktisk flere nasjonaliteter enn deltagere i år. I tillegg til meg og Benjamin hadde Gabriel og Bror Erlend med sønnen Felix betalt medlemskap i HoFF og meldte seg på årets siste Fishoff. Før neste års Fish-offs skal lokasjon og tidspunkt annonseres i god tid i forveien, så får vi se hvor mange som dukker opp.

Fish off 2020 jakten på ørret
Fra venstre: Andreas, Benjamin, Gabriel, Erlend og Felix

Høyvann 31/12 2020 var ganske nøyaktig klokken 11, så styret i HoFF satte tidspunktet fra klokken 10 til 12. De som kommer for sent får bli med på konkurransen, men får da naturligvis mindre fisketid siden ingen fisk etter klokken tolv teller med. Forsentkomming var ikke noe problem i år, og startskuddet, eller rettere sagt startraketten, ble avfyrt nøyaktig klokken tolv. Egentlig ikke, for jeg fant ikke lighteren min med en gang, så tipper den var to over tolv.

Etter at startraketten var avfyrt var det slutt på gemyttlig småprat, nå var det første ned til stranda for å kapre de beste plassene. Min strategi var klar: jeg ville så nær utløpet til Figgjo som lovlig er. Sjøørret er to poeng. Gabriel hadde samme tanke som meg la jeg merke til. Problemet mitt er at jeg er dårlig på avstandsbedømmelse, en særdeles dårlig egenskap på jakt, potensielt ulovlig ved fisking. Så jeg turte ikke gå nærmere utløpet enn ham, og endte derfor opp lenger nord enn ønskelig. Erlend hadde en annen strategi og beveget seg mot Sele Moloen. Felix stoppet på rullesteinene. De håpte nok på sei, som bare gir ett poeng. Benjamin tok en mer metodisk tilnærming og fisket seg oppover mot moloen.

Neida, det er ikke napp, men enda en tapt sluk Foto: Erlend

Etter tap av flere sluker måtte jeg innse at sjøørret ikke ville gi meg seieren. Gabriel hadde også innsett at SØ ikke var i bettet i kulden. Det var 2 røde, og litt for mye brytende bølger. Sammen tok vi følge til moloen. Benjamin hadde tatt stilling på en prekestol-lignende stein på sørenden og Erlend hadde satt seg i bunnen med for sterk sene til å kunne slite løs uten hjelp av kniv. Han satt og kikket på Felix som virkelig gikk inn for å seire med ungdommelig iver.

Etter noen kast fra glatte steiner på moloen ble det enighet om at det var kaffeklaff. Der lærte jeg noe om Gabriel jeg helst skulle ønske han aldri hadde fortalt meg. Han skuffet meg rett og slett med det han sa. Han sa rett ut: Jeg liker godt torsk, laks og uer. Men jeg liker ikke brosme. Det er helt luni å ikke like brosme, men jeg tilga ham da han helte oppi en kopp kaffi til og tilbød meg den siste pepperkaken.

Kaffiklaff med Andreas og Gabriel. Foto: Erlend
Sjekk vimpelen. Helt vindstille foto: Erlend

Det var for behagelig å sitte å drøse og drikke kaffe til å reise seg og fiske mer. Ingen hadde så mye som fått et napp. Vi lot klokken tikke til tolv, og årets siste fishoff gikk over i historien som den første uten en vinner. Men det finnes ikke dårlige fisketurer. To grader og vindstille hadde bidratt til en eksepsjonelt fin dag, i tillegg til det gode selskapet selvsagt.

Fiske sjøørret selestranda Rogaland sele nord for bore
Foto: Erlend

Angeln im Meer mit meinen Deutschen Freunden

Jeg er sosialantropolog av utdannelse og praktiserende på fritiden, men siden jeg ikke kan dra til andre kulturer må andre kulturer komme til meg. Hvordan fisker andre kulturer er det som opptar meg for tiden. Først ut: tysk fisking fra båt. Vi har alle sett dem stående i overfylte båter ute i fjorden. Time etter time er de ute, fra morgen til kveld. Hva gjør de der ute bortsett fra det åpenbare?

Oppmøtetid på Hommersåk kai var klokken syv, en time før soloppgang. Jeg kom fem minutter for sent, og da var Benjamin, Robert og Marian alt i gang med å sette båten på vannet. Presise og effektive, to fordommer bekreftet.
Straks alle var ombord hørte jeg pschhh, pschhh, pschhh, og fikk en øl i hånda. Pschhh. Jeg skulle til å ta første slurk, men ble kraftig irettesatt. Første slurk går til havet. Hvorfor vet jeg ikke. Respekt for de som har omkommet på havet, eller bedøve fisken går jeg ut ifra.

Vi kjørte ut i mørket i en litt for liten aluminiumsbåt med 15 hester uten lanterne i stigende vind. Jeg fryktet at vi skulle bli fire av de fremtidige fiskere kom til å helle øl over bord for. Robert beroliget meg med at han hadde med hodelykt, men fant den ikke fram. Han fant isteden frem frokosten sin, som var brødskiver med noe som luktet en blanding av vellagret servelat og makrell.

Vi startet på Ligrunna, for det var ikke interesse for dypvannsfiske. Som Marian påpekte minsker det sjansen for at snørene skal gå i hverandre om det ikke er så altfor langt ned. Det hørtes logisk ut for meg. Moderne logisk tenkning, det begynte faktisk i Tyskland det, da Gottlob Frege på 1800-tallet fant ut at Aristoteles’ syllogismer ikke nødvendigvis var svaret på alle spørsmål. Og nå hadde vi jammen en tysk filosof om bord også.

Fishermans friends

Det blåste opp kraftig her ute, så vi forflyttet oss først til Håtangen for å komme i le, uten noe resultat på kroken, så vi dro dypere inn i Riskafjorden.

Mellom Riskaholmene og Grødvig ligger det mange fine steintopper på 30 meter over mudderbunnen. Så hvorfor vi la oss rett på mudderbunnen på 60 meter i sørøst slik at vi aldri kom til å drifte over en av toppene, men holde oss på mudderbunn hele tiden vet jeg ikke. Jeg var med som observatør av tyske fisketekniker, ikke besserwisser.

Men de visste hva de holdt på med, for her var det mye fisk. Om man er tilhenger av hvitting, mye hvitting (tysk: Wittling). Jeg noterte i den brune feltarbeidsboken: «tyskere ser ut til å nå et nytt stadie av entusiasme og barnlig glede for hver eneste nye hvitting de drar opp i båten, uansett størrelse og kondisjon. Og akkurat som barn har de ikke noe forståelse av den fremtidige jobben det er å sløye og filetere alle disse små fiskene. Dette er nok kvinnene sin plikt hos denne germanske stammen. Og tatt i betraktning den store fangsten mennene drar opp fra havet trekker jeg den konklusjonene at kvinnene også oppfyller sine ekteskapelige plikter».

Robert sørget for litt biodiversitet i fangsten med en knurr (tysk: Graue Knurrhahn). Knurr har visst fått navnet etter lyden den lager, men hverken denne, eller noen knurr jeg har landet har ytret en lyd i min nærhet.

Liten lange utenfor stavanger

Til slutt forflyttet vi oss til en av bergene og der fikk jeg en av de beste matfiskene i disse trakter: lange (tyske: Lenge). Ikke blant de største eksemplarene, men stor nok til å steke til kvelds for meg selv, en liten godbit mens jeg ser en gammel episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 2001-sesongen er best.
Fiskeentusiast og hobbykokk Robert er ikke overbegeistret for denne fisken. Han kan prate i timesvis om fisking og tilberedning av fisk, og så liker han ikke denne havets hummer? Nesten så jeg mister trua på at han egentlig vet noe som helst om fisk.

Siste sted vi prøvde fisket ble rett utenfor Ulsnes. Her klarte alle fire å sette seg skikkelig fast i bunnen samtidig. Ingen manøvrering kunne få oss løs, og alle mistet sine oppheng og gode deler av snøret. Feltarbeidet mitt hos de tyske fiskerne fikk en brå slutt, men nok materiale til en bok som skal hete «Fishers in The barrels». Pensum for fremtidens grunnfags studenter i sosialantropologi regner jeg med. I det minste en nobelpris i litteratur og kanskje en fredspris på toppen.

Bunnfiske på grensen til artsfiske

Egentlig er overskriften litt feil. Artsfiske er målrettet fiske etter arter, jeg slenger bare uti snøret på samme måte som alltid: en paternoster med en tung krok på enden. Hvis jeg har en makrell for hånden agner jeg. Så slipper jeg spetakkelet i vannet og lar den synke ned til jeg kjenner grunnen og banker den gjentatte ganger i bunnen. Lette napp opp, og så falle til bunns igjen. Ikke de harde rykkene jeg ser de gjør i nord.

Egentlig skulle jeg og Kim ut og sette hummerteiner, men denne lørdagen var av den nesten vindstille typen som sjelden kommer i november, så vi klarte å forhandle oss frem til noen ekstra timer på sjøen.

Da teinene var satt etter skipper Kim sine befalinger prøvde vi ut noen viker med leopardbunn vi har sett oss ut på kartet, men som er utilgjengelige uten båt. Jeg har sikla på stredet mellom Stora Marøya og Litla Marøya lenge. Men ørreten var ikke i bettet i dag, så da var det frem med havstanga og ut på dypere farvann.

Min fiskemetode med å hele tiden være i bunnen har over tid resultert i over gjennomsnittet tap av takler og sene, så jeg hadde bare rundt 150 meter igjen på snella. Derfor kunne vi ikke utforske de helt store dypene, men konsentrere oss om toppene. Vi starta ved Gandsflua uten mye hell til å begynne med. Både Kim og jeg fikk en makrell på vei ned. Nå hadde vi ihvertfall agn. Jeg agna nederste krok med hodet og to andre av de tre krokene og prøvde på rundt 50 meter.

Jeg blir aldri klok på dypvannsfisker. Jeg var usikker på om jeg hadde noe på, men dro opp siden vi uansett hadde planer om å forflytte oss. Rundt tretti meter igjen begynte jeg å bli sikker, og på tjue meter merket jeg at det ikke var en sypike, men noe større. Opp kom en finfin torsk som veide 2,25 kilo etter bløgging, personlig rekord. Ikke en stor torsk om du er fra Lofoten og er vant med skrei, men en akseptabel fangst i Stavanger regionen. Torsk har gitt opphav til mange økenavn, blant annet tosk og dorsk, siden den er en enfoldig fisk som biter på det meste, og at den ikke er en fighter, men lar seg heise opp til overflaten uten mye kamp. Dissekering av magesekken viste en halvfordøyd sjøkreps (nephrops norvegicus) av grei størrelse.

Kaptein Kim vendte nå skuta mot Ligrunnen, og det var ikke meg imot. Tidligere har jeg hatt hell på Ligrunnen, spesielt i skrenten på sørsiden. Og det tok ikke lang tid før stanga mi begynte å vibrere. En rød fisk ble dratt opp, og jeg kunne notere meg en ny art på artslista mi: vanlig uer (sebastes norvegicus). Alltid morsomt med nye arter, og siden jeg sjelden har tilgang på båt

Etter de obligatoriske bildene var tatt var det uti igjen. Vi hadde driftet sørover og lå mellom Ligrunnen og Håtangen. På rundt hundre meter merket jeg at noe satt på. Og mens jeg dro opp merket jeg mer svai i stanga enn på torsken, og at denne fisken i alle fall ikke var like medgjørlig. Det et slitsomt å dra opp 150 meter når den der nede helst vil forbli der nede. Da jeg til slutt fikk den opp bannet jeg høyt på tysk. Det var en pigghå. Jeg er entusiastisk for nye arter, men denne haien er fredet, og ikke minst har den to giftige pigger.

Det finnes tre giftige fisker i norske vann: pigghå, havmus og fjesing, der sistnevnte er den som gir størst smerte. Den mest effektive lindringen er varmt vann opp mot 45 grader i en til to timer hvis man blir stukket av en av disse fiskene. Vi hadde ikke noe varmt vann ombord, og med mindre man er en fyrrig muy caliente latino tviler jeg på urin kommer opp i disse temperaturene.

Jeg fikk buksa pigghåen oppi balja og var litt rådvill hvordan jeg skulle få ut kroken. Med olme, smaragdblåe øyne stirret den på meg, og hver gang jeg nærmet meg med hånden fyrte den av bakkroppen med bakpiggen mot meg. Men Kim er rolig under stressende situasjoner, det er derfor jeg stoler på ham som kaptein. Han brukte håven til å holde den nede mens jeg kunne konsentrere meg om å få ut kroken.

Pigghåen er visst en delikatesse, men fredet. Hunnen går drektig i to år før den føder levende unger. Og med en vekst på 3 mm i året sier det seg selv at det tar tid å få bestanden på akseptable nivåer igjen. Da jeg slapp den ut igjen svømte den akkurat som haier man ser på Discovery Chanel.

Pigghå går i stim som sies å kunne ha flere tusen individer, og jeg var ikke lysten på en til som potensielt var større enn min på 2,5 kilo. De kan komme opp i nærmere 10 kilo, så på tide å flytte på seg til toppen av Ligrunnen igjen.

Vi driftet nok en gang sørover mot Håtangen på Lihalsen. Aha! Det er derfor det heter Håtangen! Sikkert et vanlig sted å få pigghå. På hundre meter beit det på, og jeg fryktet at det var en ny pigghå på kroken. Det var kamp i denne også, så ikke torsk i alle fall. Men det var en torskefisk. En fin lange på 1,5 kilo. Nok en ny art for meg. Jeg har fått brosme, og det er uten tvil den beste matfisken, og siden lange er i brosmefamilien håpte jeg kjøttet hadde mye av de samme egenskapene: lyst, smakfullt og fast tekstur, på grensen til hummeraktig. Terningkast seks.

Kaptein Kim ville nå gå helt inn til Håtangen der det stuper fra 0 til 200 meter ganske brått. Han hadde valgt ut bra steder hittil, så jeg hadde ingen problem med å følge hans ordre. Her fikk jeg en lyr på mellom 1,5 og 2 kilo, men nå var jeg så blasert at jeg ikke engang gadd å veie den før jeg slapp den uti igjen. Himmelen var begynt å få en farge som minner om min favorittsluk (møresild i kobber), og det var på tide å vende skuta hjem. Tre nye arter, inkludert min første hai, på noen timers fiske kan ikke kalles noe annet enn en dundrende suksess.

Harand- og Sakkand jakt på Horpestad

Andejakt er min type jakt. Sitte i en fluktstol i taushet og speide utover vannet i soloppgang. Det er ofte mer bynært enn andre jaktformer, så den kan utføres på en vanlig arbeidsdag. Har heller ikke noe i mot å stå opp halv fem for å nå morgentrekket en gang i blant. Er man en spesielt entusiastisk andejeger kan man også rekke tilbake til kveldstrekket etter endt arbeidsdag. Jaktkortet varer hele dagen. For 120 kroner vil man jo ha valuta for pengene.

Etter å ha spredd lokkefugler på vann og land er det bare å sette seg i stolen og ta frem termosen og hele en rykende varm kopp kaffe og vente mens lyset kommer smygende og verden sakte våkner til liv.

Det var i grålysningen jeg plutselig så en kvinand som hadde smøget seg til utkanten av lokkeendene i vannet. Litt langt unna for hagle. Det er for slike anledninger jeg tar med min 22 wmr. Jeg hadde den i midten av retikkelen og trakk av. Fulltreffer. Crispy duck a l’orange til middag om 40 døgngrader. Jeg gikk til båten for å plukke den opp av vannet da den plutselig bestemte seg for heller å fly videre enn å bli middag. Heldigvis var den ikke skadeskutt. Eneste skade var på min stolthet. Jeg tuslet tilbake til stolen min og så utover vannet.

Like etterpå var det nok en and som landet ved oss. Denne gangen innen haglerekkevidde. «Harand» hvisket Magnus i en anspent tone som jeg forstod betydde at jeg ikke skulle skyte på den. Jeg har aldri hørt om harand, så jeg skjøt ikke. Jeg er sikker på stokkand, i alle fall hannen, og ganske sikker på kvinand. Alt annet våger jeg ikke skyte på, i alle fall ikke arter jeg ikke har hørt om. Men harand er visst ikke fredet, for han skjøt og han traff. Anda forsvant under vann.

Men plutselig dukket den opp igjen. Både Magnus og jeg var klare til å skyte da den forsvant under vann på nytt. Den dukket opp etter en lang stund utenfor skuddvidde, og fløy uskadd videre.

«Sakkand» hveste han oppgitt ut med sammenbitte tenner. Enda en andeart jeg ikke har hørt om. Sekkand vet jeg hva er. Jeg syns uansett denne sakkanden eller haranden så nøyaktig ut som en kvinand, men jeg må nok pugge pensum på nytt. Vi satt tause og så utover vannet.

En flokk med gjess fløy rett over oss. Dessverre litt for høyt. Det var flere flokker, men i dag hadde vi nok valgt litt feil posisjon for trekket, for ingen kom på skuddhold. På sørsiden av Horpestadvatnet hørtes det ut som de hadde mer suksess.

Det var på tide å pakke sammen. Avdelingsmøtet mitt klokka ti hadde blitt kansellert dagen før, så jeg hadde all verdens tid. Men mine jaktkamerater er unge, ambisiøse og i begynnelsen av yrkeskarrieren, og ville komme seg på jobb så de fikk en fullverdig arbeidsdag. De tror at hardt arbeid vil hjelpe dem opp og frem i arbeidslivet. Åhhh, den herlig naive ungdommen.

Jakten på den forsvunnede bulvan

Høstfisket etter sjøørret er i gang

Jeg må komme med en tilståelse: jeg sliter med å få Sjøørret på sommeren. Jeg ser de er der, de hopper rett foran meg, men de biter ikke på. Antagelig bruker jeg feil sluker med feil farge og drar antagelig inn for seint. Eller kanskje de ikke er sultne når vanntemperaturen er for høy. Det er en kode jeg ikke har knekt ennå.

Men når høsten kommer klaffer det på nytt. Mine sluker og teknikker fungerer atter en gang. Og etter at jeg konstant knyttet en opphenger med flue foran sluken har jeg fordoblet fangsten. Jeg har blitt ekspert på kirurgknuten. Kan knyte en kirurgknute i stummende mørke nå.

Angående årstider og tips til teknikker, lokasjoner og sluk/flue kan du gå nederst på denne artikkelen og trykke deg videre på siden til en som har knekt koden: selveste rosa reke, Norges fremste sjøørret-blogger.

Den første høstørreten fikk jeg 28. august. Jeg tok meg ikke engang bryet med å veie den før den ble tilbakeført til sitt rette element. Tipper 200 til kvartkiloen. Tatt på Guideline Blå Sildegreve #2

Neste tok jeg 12. september. Den var 404 gram. Lengde usikker siden jeg slapp den ut igjen, men rundt 40 cm. Tatt på noe jeg alltid har trodd ble kalt rosa reke på opphengeren, men heter visst pattegris. Jeg burde kalt bloggen min pattegris, men vet ikke om rosa reke ville likt det. Ville jo vært en hyllest til ham, men kanskje han ikke hadde forstått det. Merker jeg har litt for mye respekt for ham, kanskje tilogmed ærefrykt. Alle trenger en helt.

Kim har også en helt, men det er ikke meg. Han overgår meg i fiskevitenskap, og hans råd om farger og steder er alltid verdt å lytte til. Dessverre er han i en fluefase i livet, og mener at alt vær tillater fluefisking. Spesielt motvind krever fluestang med dertil fiskelykke. Han hadde fått nyss om at ørreten hadde begynt å bite igjen, og ble med ned på Riskastranda 13. september. Han begynner å bli flink til å ta bilder av meg med fisk i alle fall.

Jeg dro opp dagens første ørret kvart på sju, på Blå Sildegreve #2 igjen. Denne bikka 600 gram og 42 cm. Jeg merket meg en oppadgående trend hva gjelder størrelse. For å beregne vekten på neste fangst prøvde jeg å huske hva jeg hadde lært på MX2 på Kongsgård, men alt jeg erindret var at læreren hadde dårlig ånde og var enda dårligere på personlig rom. En dødelig kombo som ikke oppfordrer til å be om hjelp om man står fast på en spesielt kinkig matematisk utfordring.

Heldigvis for nattesøvn og familieliv blir det tidligere mørkt nå, for jeg kan stå timesvis, og på sommeren kommer jeg ofte hjem etter ett på en vanlig skoledag. Rundt klokka åtte går sola ned nå til dags, noe som gir rundt en halvtime tre kvarter før det er umulig å se hva man kaster ut, eller hva man drar inn.

Jeg var på nippet til å gi meg da det beit på klokka 20.32. I tillegg til ørreten hadde jeg i løpet av fisket fått to lyr og syv makrell (en gang var det to fullvoksne samtidig, en på sluken og en på flua), men denne fisken dro kampen oppover nesten umiddelbart. Mye plasking i vannskorpa er ikke nødvendigvis bevis, men da den hoppet var all tvil borte: Dette var ørret, og av det større slaget.

Da jeg fikk den opp var jeg glad for å få ørret, men ørlite skuffet over størrelsen. Den var 46 cm og 800 gram. En finfin fisk, så absolutt, men jeg hadde fantasert om å bikke kiloen i kampens hete. Denne hadde tatt på sluken. En mørk Sølvkroken Jensen Seatrout 15 gram.

Så første fisk veide 200, etterfulgt av 400, så 600 og til sist 800. Dette er faktiske vekter, og ikke noe jeg finner på. Har nærbilde av vektene for referanse. Etter mine kalkulasjoner skal neste sjøørret måtte være akkurat kiloen, og etter dette 1,2 kilo, så 1,4 osv. Matte lyver aldri.

Hvordan fiske sjøørret i forskjellige sesonger? Det vet jeg ikke så mye om, så les heller på bloggen til en som har knekt koden.

Hvordan fiske sjøørret på sommeren: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-sommeren/

Hvordan fiske sjøørret på høsten: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-hosten/

Hvordan fiske sjøørret på vinteren: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-vinteren/

Hvordan fiske sjøørret på våren: https://www.rosareke.no/hvordan-fiske-sjoorret-om-varen/

Kanoekspedisjon ned Høylandsåna

Av og til kan utgangspunktet for en ekspedisjon være rett utenfor stuedøra, andre ganger rett utenfor kontorvinduet. Hver dag ser jeg ut på Høylandsåna som svinger seg dovent forbi mens jeg har møte på teams om prosjektkategoriers innvirkning på artskontoer og om materiellmasteren kan, eller burde, overstyre denne. Mens Hegren svelger halvkilos ørret i det fri gnager headsettet i øret mitt. IKKE ta bildesøk på Google på ordet «hegre» i Firefox mens du er på jobb og alle kan se skjermen din. På ett eller annet språk må hegre bety noe som har med ekteskapelige gleder og plikter å gjøre. Sikkert fransk. Olala, Je vais t’hegré!

Frode i første etasje hevder han har hatt gjedde på over 10 kilo i Stokkalandsvatnet, og jeg tror ham. En gjedde på over 10 kilo slår min personlige rekord på under halvkiloen i Bråsteinvatnet. Han hevder også at Høylandsåna går fra Bråsteinvatnet og munner ut i Stokkelandsvatnet, og det tror jeg han har rett i. Klart det enkleste er å kjøre ned til vannet etter jobb, men han hevdet at Høylandsåna var fullt farbar med kano. Frode hevder mye, og som regel er det hold i disse påstandene, men her var jeg ikke sikker på at han hadde rett. En plan ble allikevel klekket ut, dato satt og deltagere invitert til ekspedisjonen inn i det ukjente.

Etter jobb 2. september la vi ut fra bredden. En solfylt dag med vind fra sør. Gammel fiskekunnskap sier at man bare får fisk i Stokkalandsvatnet ved sønnavind, bettkalderen viste blå dag og alt lå til rette for den store gjedda om vi kom oss ned elva.

Jeg og Frode var i første kano, Arvid og Tim i kano nummer to. Jeg satt først og forrest, et enormt ansvar lå på mine skuldre for å plotte rett kurs. Første del av elven er den, om ikke bred og majestetisk, så enkel å manøvrere. Småørreten pilte under båten i hopetall, og jeg la planer om å ta med håv neste gang. Men det er kanskje å anse som garnfiske og dermed ulovlig. Jeg har en kompulsive trang til å følge lover og regler.

Fra brua der Gamle Ålgårdsvei og åna krysser vei til Tronsholen trafostasjon er det grunt og vi måtte jokke oss i takt over enkelte sandbanker pga dårlig navigering. Fra trafostasjonen og til utløpet ble det straks mer vegetasjon.

De fleste hindringer kunne vi padle rundt eller dukke under, men da et stort tresystem som en mangroveskog dukket opp måtte vi ta opp kanoene og bære dem tjue meter.

Ved utløpet vider vannet seg ut i et stort siv-område. Perfekt gjedde-habitat. Men nå hadde vinden tatt seg opp, og det må ha vært rundt 15 m/s. Vi stilte kanoene opp i god kasteavstand og heiv to kast før vi var blåst inn i sivet. Da var det bare å padle seg ut igjen, hive to kast og ende opp i sivet igjen.

Slik tar på i lengden, og fiskingen ble ingen suksess. Men det var kanoturen ned Høylandsåna. Frode hadde rett igjen, som alltid. Og han har nok rett når han forteller at han hadde en gjedde på 14 kilo helt opp til båten før senen røk og fisken ble borte.

Fiske Laks i Frafjordelva

Det er blitt tradisjon nå: en gang i året drar et knippe håpefulle laksefiskere nesten uten erfaring til Frafjordelva for å fiske etter laks, litt for seint i sesongen og alltid med lav vannstand. De som vet noe om laksefiske sier at vannmåleren i Molaugvatnet må være på 70 for at laksen skal gå opp. I år var den på 35. Men som alle laksefiskere vet, og som våre koner også er innforstått med, er ikke det å dra på laksefiske bare å stå i en elv å fiske etter laks. Neineinei. Det er bare en unnskyldning for å ta en helg borte og ikke minst for nevnte koner å få fri fra sine menn en hel helg. Det er en ikkeverbal enighet her som er i begge parters interesse. Jeg er ikke sikker på hvem som gleder seg mest til fisketurene mine hjemme. Det blir i alle fall kjøpt inn enorme mengder superchips, cola og sure føtter dagene før, og ikke noe av dette får jeg ta med meg på tur.

Noen av gutta hadde allerede vært i elva en dag og en natt før Kim, SK og jeg svingte inn på tunet foran hytta. De var nettopp kommet ut av våte vadebukser og fyrte nå opp i uthuset og diskuterte dagens fangst. Nærmere bestemt hvorfor den var fraværende. Robert, som definitivt må kunne kalles den desidert mest dedikerte fiskeren, var dypt inni månefaser og høyvann og hvor lang tid fisken brukte etter høyvann på å svømme opp visse deler i elva. Han gledet seg allerede til klokka to på natta da det var nytt høyvann. Han drømte om en blank og fin laks, ikke en brun en som hadde funnet seg til rette i en kulp. Disse er det nesten umulig å få forklarte han, bortsett fra hvis det kommer til ny fisk som utfordrer territoriet hans. Ikke bare vet han det meste om all fisk, men han er også en framifrå hobbykokk som kan det meste om tilbereding av fisk.

Men i dag stod kjøtt på menyen, og den enorme flammen Benjamin hadde kost seg sånn med å bygge var nå blitt perfekt grillkull. Alle var skrubbsultne. Nå skulle det jammen smake med en grillpølse med brød og ketchup tur/retur. Men jeg og Kim har en greie på gang for godt kjøtt, og valget stod mellom en Côte Boeuf eller Picanha.

Ingen av delene er lettstekte og klar på fem minutter. Ekstra tid tar det også når Kim begynner å svinse etter Bluetooth steketermometer her, spesialkrydderet sitt der. Kullet var for lengst kaldt før kjøttet var klart, men heldigvis hadde vår tyske venn med pyromaniske tendenser satt i gang et nytt bål, og nytt kull ble skyflet over på grillen. Noen timer etter at de andre var ferdig å spise kunne vi endelig sette tennene i côten uten noe annet tilbehør enn en maiskolbe. Potetsalaten og asparges med bacon var blitt forfremmet fra garnityr til forrett.

Kim ser med attrå på kjøttet SK gafler i seg uten å dele. Litt sånn valpeaktig tigging som blir totalt ignorert av eieren

Kjøttet var utsøkt, og verdt å vente på. Men neste gang foreslår jeg et par ventepølser Kim. Det løsnet på stemninga etter å ha fått i seg noe mat og mer å drikke, og konversasjonen gikk på kryss og tvers, ble flettet sammen og misforståelser oppstod og klarnet opp i og latter runget mellom fjellene i Frafjorddalen, som er både en U-dal og V-dal ifølge SK, helt til noen av mine tyske venner reagerte på noe jeg sa. Jeg hadde vært dypt inni en monolog der jeg øste om meg av mine kunnskaper om nasjonalstater og freden i Westfalen og dannelse av den moderne nasjonalstaten da jeg påstod at Tyskland, slik landet er i dag, er en ung nasjon.

Jeg skjønte ikke egentlig den påfølgende diskusjonen, for jeg hadde jo bare sagt at Tyskland, slik vi kjenner det i dag, er en ung nasjon fra 1871 med litt godvilje. Hvordan kunne noen bli sinte for det? Kanskje de reagerte på at jeg blandet begreper og brukte nasjon og nasjonalstat om hverandre? Tyskland er jo egentlig en gammel nasjon, men en ung nasjonalstat tenkte jeg.

Etter en stund gikk det opp for meg at ordene som hadde blitt hørt var «ond nasjon». Hay hadde hørt «ung versjon». Kanskje jeg må jobbe med min diksjon. Som jeg pleier å si: møter du en idiot på morgenen så er han antagelig en idiot. Møter du mange idioter i løpet av dagen er det antagelig du som er idioten. Samme med uttale. Møter jeg en som ikke forstår hva jeg sier er han antagelig tysk, møter jeg mange som ikke forstår hva jeg sier er de antagelig fulle.

Etter at misforståelsen var ryddet opp i, og alle hadde blitt venner, var det på tide å sette seg inn og ta frem kort og sjetonger. Det ble en langdryg affære der jeg til slutt var mer interessert i å legge meg enn vinne, så jeg gikk all in på en syver og konge. Det gikk som det måtte gå, jeg vant, men nå var resten også blitt trøtte, og fra nå var hver runde all in. SK dro inn siste seier, og med løfte om at vi skulle vipse ham penger la vi oss i to tia, akkurat tidspunktet for høyvann. Jeg tror jeg så silhuetten til Robert borte i elva, men da jeg gnidde meg i øynene var han borte.

Neste morgen våknet jeg i noe redusert tilstand i halv seks-tiden. Det hadde vært en urolig natt i andreetasjen i køyesengen siden han som lå i førsteetasjen er en velrenommert snorker som våkner midt på natten for å dampe noen trekk og så rulle rundt og snorke videre. Jeg har hørt rykter om at min snorking er like sjenerende, og forstod nå at de andre hadde plassert snorkerne på samme rom, så alle andre kunne få sove godt. Det går ikke an å argumentere mot den logikken.
Det var umulig å sove mer. Skjelvende og ustabil stod jeg opp og tok på meg ytterklærne. Jeg møtte en entusiastisk og litt for opplagt Robert som allerede var på vei ut døra med stanga i handa.

Jeg gikk ned til elva og begynte å kaste ut en klassisk laksespinner i sølv med røde prikker. Helt nyinnkjøpt for anledningen. Jeg hadde hevet omtrent ti ganger da det hogg til helt inne ved bredden. Jeg så fisken, jeg så den jafse, jeg så den spytte ut kroken. Jeg ble skjelven og mo i knærne. I min tilstand hadde jeg ikke taklet å dra opp en laks uansett. Jeg satt meg ned på en stein og studerte kroken. Jeg hadde glemt å ta av beskyttelseshettene i plastikk på krokene. Jeg gikk hjem og la meg.

Ingenting er så viktig som søvn, og etter en to timers lur var jeg en ny mann. Jeg våknet til klirring av kasseroller og pådekking og kunne kjenne duften av egg og bacon over eimen av svette, fis, dårlig ånde og en eller rar odør av mynte eller eukalyptus som min romkamerat slapp ut av damp pipen sin. «Guten morgen mein freund» smilte han gjennom dampen. En av oss hadde i alle fall sovet godt.
Etter en solid frokost og en tur i sikringsbua var jeg tilbake i storform. Borte var frynsete nerver og usikkerhet. Vi splittet oss og Kim, SK og jeg tok for oss hølene midt i elven. Jeg hadde bestemt meg for å gå for den nedrigste formen for laksefiske: mark. Kim hadde gått diametralt motsatt vei: flue. SK hadde gått for kos og hadde med tre campingstoler, primus og kaffe. Så mens Kim stod midt i elva og vispa opp vannet satt jeg og SK behagelig i hver vår stol og drøste og drakk kaffe.

Jeg hadde ved en feil kjøpt mark i størrelsen XXL, og det ble tørt bemerket fra min sidemann at jeg ikke trengte søkke for å få disse monstrene ut og ned. Men man trenger stort for å få stort parerte jeg uten å innrømme at jeg hadde kjøpt feil. Og det var masse liv der nede, det kjente jeg, men ingenting satt på, ikke engang marken var igjen da jeg sveivet inn. Helt til denne rakkeren ble med inn:

Jeg hadde nå fått fisk på kroken, så jeg var strålende fornøyd. Usikker på om det var ørret eller laks, så skal ikke sette den på artslista mi som laks. Jeg har en mistanke om at den var under minstemålet, så den fikk uansett leve videre før jeg telte stråler i gattfinnen eller åssen man ser forskjell på ørret og laks. Jeg hadde nå bare to mark igjen og festet begge på kroken. Og nå satt det noe større på kroken. Men den kom ikke opp for å hoppe og prøve å komme seg unna, som jeg regner med en laks vil gjøre. Dette kjentes mer som en liten lyr, men det er jo umulig her langt opp i elva. Det var en ål!

Jeg er alltid glad for fangst, og når det er ny art blir jeg i ekstase. Min ekstase ble feiltolket som nervøsitet av de andre, men jeg vil bare si dette: jeg er ikke redd for noenting, og i alle fall ikke en liten ål. Men jeg må innrømme den var litt vanskelig å håndtere. Også ålen fikk leve videre. Den er fredet.

Jeg var nå tom for mark og tiden var uansett moden for å skifte terreng. Vi forflyttet oss fra kulpen ved campingplassen ved desinfiseringsstasjonen og til Berghølen. Her så vi en enorm laks som hoppet i en perfekt bue, og noen påstod det måtte være en hybrid mellom delfin og laks, så pent var det å se på. Stort mer skjedde ikke her, og etter et par timer tok sulten overhånd. På tide å komme seg hjem og klargjøre picanhaen for grillen.

Det var et godt valg å dra hjem til hytta, for Picanha tar om mulig enda lenger tid å preparere enn gårsdagens rett, med snitting i fettet her og gnikking av kjøttet der. En stund trodde jeg Kim skulle insistere på 40 døgngrader, men kjøttstykket havnet på grillen til slutt, og jeg fikk servert en halv kilo saftig kjøtt med fett. Perfekt stekt igjen Kim!

Nå var tiden inne for røverhistorier og skryt, og hvis du noensinne befinner deg i nærheten av Kjeldsen må du nyte hvert ord. Egentlig er hovedhistoriene hans ganske vanlige, men det er sidehistoriene som er helt eksepsjonelle. Jeg kan ikke gjengi en autentisk Kjeldsen-historie da det er altfor utleverende, og jeg er ikke Knausgårds-typen, men en typisk historie ville vært noe à la dette: «Jeg var i en landsby i Kamerun og ble tørst på en iskald Cola, men de hadde bare Pepsi!» «Hva gjorde du i Kamerun?» «Jeg måtte hoppe ut av flyet i fallskjerm før det styrtet» «hva? Hvorfor styrtet det?» «Det ble skutt ned av flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk. Morsom historie med flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk: den er nesten ikke eksisterende bortsett fra et par utrangerte Mil Mi-8 helikoptre» «Mitt favoritthelikoter er Mil Mi-24. Men hvorfor skjøt de deg ned?» «Åh. Jeg snublet over en kasse uran i Bakouma ingen eide og hadde hørt at en gruppe i Tchad kunne være interessert i noen kilo uran. Snille gutter, hverken drakk eller bannet.»

Hay var i dyp samtale med SK om brygging av øl med ananas smak. Den hadde slått godt an, og oppskrifter og fremgangsmåter for perfekt hveteøl ble diskutert. Hay hadde ikke vært i elva, for han fisker bare etter makrell. Hay elsker en makrell med sin ananasøl. For ham er det ikke vits å hverken spise eller fiske etter andre arter en makrell. Det finnes makrellstørje, makrellgjedde, og nå finnes det også makrell-hay.

Da alle var gode i siget i ellevetida var det på tide å slenge inn håndkleet og kjøre hjem. Kim hadde stått i mot fristelsen å smake på Hays legendariske ananasøl, og ble utpekt som sjåfør. Neste år blir det minst to fulle dager i elva. Jeg lover!

Hommersåk Fish-off (Family Edition)

Verdens første familie-Fish Off gikk av stabelen tredje juli 2020 og var planlagt i lang tid. Fredrik og Karin kjørte bil fra Oslo, og Erlend og Felix tok fly fra India for denne historiske begivenheten for å komme seg til det som er blitt kalt Fish Offens Grand Prix. Jeg hadde tilogmed fått innvilget Åsa-fri av en storsinnet Marita. Siden Karin og Felix ble med måtte Fish-Offens slagord endres fra «Tre brødre. Tre stenger. En kveld» til «Tre brødre og kjæresten til han ene og sønnen til han andre og han tredje alene. Fem stenger. En kveld».

Det er mye makrell i sjøen nå, så alt lå til rette til for en real konkurranse med masse poeng. Det tok ikke lang tid før jeg hadde min første for dagen på kroken, tett fulgt av Erlend. Felix rota bort en fisk mellom steinen på moloen, men tok opp sin første da jeg allerede var på tre. Så halte han inn den ene etter den andre i rask rekkefølge.

3B589BD4-8143-417E-AB06-DC476755187B

Felix ledet nå med fire mot mine tre fisk. Jeg begynte derfor med bunnfiske. Jeg kuttet en av mine tidligere fangster opp i strimler og brukte det som agn. Mulig at reglene ikke var godt nok forklart, men jeg sa fra begynnelsen at vi fisket etter HoFF reglene, og der står det klart at makrell er ett poeng, mens sandflyndre er to poeng. Det er litt opp til deltagerne selv å sette seg inn i reglementet i enhver konkurranse. Skal man oppheve offsideregelen i fotball hvis en av utøverne ikke var klar over denne?

Offisielle regler for Hommersåk Fish Off

Av erfaring vet jeg her er masse sandflyndre, og jeg vet hvor de står. Men jeg hadde ikke tålmodighet til bunnfiske når jeg så makrellstimene komme inn. Gamblingen hadde ikke umiddelbar uttelling, og dette er ikke artsfiske, det er Fish Off! Jeg hektet av min agnede pater noster og slengte på en vanlig sluk. Jeg heiv der jeg så makrellen var. Det bet på umiddelbart. Stillingen var nå fem til meg og Felix, fire til Erlend, to til Karin, mens Fredrik fortsatt ikke hadde fått fisk, men hadde hatt napp i alle fall. Noe veldig stort i følge  ham selv, som jeg velger å tro på. Jeg har ofte nok fått en bitter følelse når noe skikkelig biter på og andre fiskere ler hånende av meg. Jeg husker hver av dere, og nei, jeg tilgir dere aldri!

Felix med makrell mambo five
Felix med makrell mambo number five

Nå begynte også Fredrik å få dreisen på teknikken. Han dro inn sin aller første fisk. En makrell, ett poeng. At han fikk fiskeblod på sin splitter nye, hvite jakke da han noe uprofesjonelt prøvde å hive fisken uti igjen brydde han seg ikke om. Han hadde fått blod på jakke, og blod på tann.

C70A6581-2DF5-46CA-8CC5-4745DBB576B0

Karin hadde fått opp to makrell uten at noen helt hadde fått det med seg. Mens det blandt gutta var mye hoiing og skriking var det mer dannet fisking på enden av kaia. Da hun fikk sin tredje fisk og gikk lenger inn for å ta ut kroken så jeg mitt snitt til å ta plassen hennes. Her langs Riskastranda er det sjøørret, og SØ er to poeng.

Karin mister sin plass da hun avkroker makrellen. Erlend er også ute etter denne, men jeg kom først
Karin mister sin plass da hun avkroker makrellen. Erlend er også ute etter denne, men jeg kom først

Nok en dårlig gambling fra meg. Ikke noe ørret lot seg lure, mens Felix raste opp og tangerte meg på syv fisker, med Erlend hakk i hæl med seks.

Sosial distansering på kaia
Sosial distansering på kaia

Nå var det blitt mørkt og nesten umulig å se noe. Dessuten klagde enkelte deltagere på at fingrene var kalde. På tide å gi seg. Dessverre var det ikke en klar vinner i årets Hommersåk Fish Off (Family Edition), men en taper ble det ihverfall.

Andreas – 7 makrell, 7 poeng

Felix – 7 makrell, 7 poeng

Erlend – 6 makrell, 6 poeng

Karin – 3 makrell, 3 poeng

Fredrik – 2 makrell, 2 poeng

Fredrik fikk minst poeng, men var på mange måter seierherren siden disse fiskene var hans første selvdratte fisker. Neste dag dro vi tilbake og da fikk han en sypike. Det hadde vært en to poenger, men konkurransen var over.

43C19BA5-23BA-4D23-BF5B-02250E407C4A

Hommersåk fish off 2017