Oppdatert nappkalender for resten av 2023 og begynnelsen av 2024 finner du her
Godt nytt! Ventetiden er over og fasiten på når man kan forvente fangst er her. Napp och nytt har endelig publisert sin etterlengtede huggtabell for 2022 og frem til mars 2023! Jeg må innrømme at jeg begynte å tvile på at den noensinne ville bli utgitt, men her er den altså:
Siden 1953 har Abu Garcia gitt oss sin fiskekalender i sin reklamekatalog: Napp og Nytt. Dessverre virker det som nappkalender i Napp og Nytt for 2022 ikke kommer til å bli publisert. Det har gått hardnakkede rykter, spesielt på svenske fiskeforum, at det skulle bli publisert en digital utgave i midten av mars, men dette har ennå ikkeskjedd. Så nå blir det bare å fiske på lykke og fromme fra nå av. Egentlig som jeg alltid har gjort for å være helt ærlig.
Om 2022 og 2023 versjonen av bettkalender, nappkalender, huggtabell eller hva du velger å kalle den, plutselig mot formodning skulle dukke opp digitalt eller analogt, lover jeg å publisere den umiddelbart her på maiselyn.no
På lørdag var jeg ute i båt med Magnus og Roy på jakt etter ferda-torsken. Båten hadde ikke ekkolodd, så det var som å jakte rugde uten hund. Vi kjørte rundt i blinde uten å få annet enn en lien torsk (Magnus) og en liten lyr (jeg). Roy mumlet noe om hall i skjegget. Søndag fisket jeg og Øyvind etter sjøørret i Hafrsfjord i syv timer uten ett eneste napp. Mandag bestemte jeg meg for å fiske alene etter jobb. Jeg ville prøve gjeddefiske i Bråsteinvatnet, et fiske jeg vet lite eller ingenting om.
Hva biter gjedde på? Hvor er den i vannet, hvilken årstid osv. Jeg gjør som alltid når jeg er usikker: bruker møresild i kobber. 15 gram på en stålfortom. Jeg begynte å kaste inn mot sivet som jeg mener å ha hørt er typisk gjeddehabitat. Ingenting. Kanskje de parer i siv, men jeg var for tidlig ute for parings sesongen? Jeg heiv midt i vannet og prøvde forskjellige dybder. Da jeg lot sluken falle helt til bunnen og sveivet sakte inn hogg det til. Det ble en helsikkes kamp som ble dratt til overflaten. Jeg ante størrelsen på fisken som ploget i vannskorpa. En liten gjedde, men jeg var glad for endelig ha fått noe på kroken.
Da den kom nærmere land så jeg at det slettes ikke var en liten gjedde, men en finfin ørret. Jeg har blitt fortalt at etter at gjedda ble satt ut i Bråstein har den spist opp ørreten og bestanden er borte. Her var beviset på at de lever godt side om side i dette vannet. For det var en gris jeg dro opp. Meget god kondisjon var det på fisken.
For å finne kondisjonsfaktoren til ørret er det vanlig å bruke Fultons formel, oppkalt etter Thomas Weymess Fulton som ikke kom frem til formelen som bærer hans navn. Lang historie. Formelen er: gang vekta i gram med 100 og del dette på lengden i cm i tredje potens. Min fisk var 619 gram og 36 centimeter, som gir regnestykket (100 x 619)/(36x36x36) = 1,33. Det letteste er selvsagt å bruke en K-faktor kalkulator, og den jeg liker best er er Oslomarka JFF sin kalkulator. Trykk her for å komme til den.
K-faktor 1 er normalen, eller egentlig en akseptabel matfisk. Tallet kan si mye om bestanden på en lokasjon, men det kan også være store sesong-variasjoner og lokale miljøfaktorer kan spille en rolle. Noen steder har ørreten utviklet litt avvikende kroppsfasonger etter mange isolerte år feks. Brunørret og sjøørret er samme art og har samme genetikk, men det er vanligere å få en staut sjøørret enn brunørret.
K-faktor er fortrinnsvis utviklet for laksefisker, og vil ikke nødvendigvis gi en normal K på 1 for feks torsk eller abbor. K-faktor brukes også i slakterinæringen, men her snakker man om gjennomsnittlig K-verdier rundt 32. Den høyeste målte verdien for storfe er en k-faktor på 64. En ørret med k-faktor 64 vil jeg ikke engang tenke på åssen ville sett ut, men en uforglemmelig fight ville det helt sikkert vært.
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.
Alt startet med en plan. Kohorten skulle opp til det legendariske Nilsebuvatnet nord for Lysefjorden for å prøve oss på storørret 1.mai helgen. Så sies det at det var en mann i orienten som var sulten på flaggermus i slutten av 2019, og vips ble det umulig å dra en gjeng opp dit. Mulig det oppstod på annen måte, men for grunnløse konspirasjonsteorier anbefaler jeg å følge USAs president på Twitter.
1.-mai helgen var allerede krysset av i kalenderen, og Marita hadde stemplet og godkjent tur for mange måneder siden. Tur var planlagt, og tur skulle det bli, om enn en kortere tur og i mindre målestokk. Jeg har prøvd Storamoset og vanna rundt tidligere, men nå tenkte jeg at tiden var moden for en mer omfattende ekspedisjon alene i telt. En plan B begynte å ta form.
Plan C oppstod da den eneste fra Nilsebugjengen ringte og spurte om jeg hadde planer nå når Nilsebu var utilgjengelig. Han ble så entusiastisk over min plan B at før jeg visste ordet av det var planen min blitt til planen vår. Hyggelig med selskap, og så var logistikkutfordringen også løst. Kim kjører alltid.
Vi så oss ut en øy midt i Holmavatn som base. Kun ti-femten minutters gange fra parkeringsplassen gjorde at vi ikke trengte å tenke for mye på oppakningen, men trekkpunktet for meg var at det var en øy. Jeg har en dragning mot telting på øde øyer. Psykologen min sier det er fordi jeg er født i øynasjonen Japan.
På vei ut til øya kastet vi ut mens vi gikk og fant ut at vi måtte ha noe form for premiering. Kim foreslo en Amarone til den som fikk flest fisk, og jeg en whisky som begynte på Glen til den som fikk den største fisken. Greie og enkle regler og ikke mye å diskutere.
Etter at vi hadde satt opp teltene gikk vi tilbake for runde to i bilen og fisket selvsagt på veien. Solen skinte og vannet var klart, så Kim mente bestemt at det var blått som gjaldt. Jeg klarer ikke koble vannfarge, sesong, vær osv, så jeg ender som regel på møresild i kobber uansett innsjø eller saltvann. Men i disse vanna har jeg hatt mye hell med grønt tidligere, så grønn spinner på meg.
Jeg liker fisk, men Kim elsker fisk
Heldigvis var ikke første fisk en premie, for Kim hadde en fin fisk på kroken. Veiing og måling viste den til 31cm og 3,75 hekto. En akseptabel pannefisk i disse trakter. Men ikke no fisk i noe panne i dag, for i dag stod picanha på menyen, et kjøttstykke rett før halen på en okse. Siden h blir j på portugisisk tenker jeg det uttales pikanja med en litt nasal n (at C blir K gjør meg også fly forbanna, men det er ikke bare på portugisisk. C og X er totalt unyttige bokstaver og burde vært kassert). Hvorfor bruker ikke portugiserne bare ñ som spanjolene istedenfor nh for samme lyd? Picaña. Og hvorfor blir L i slutten av ord en O? Brazio? Hvem skulle trodd Brasil egentlig heter Brazio? Kanskje de uttaler det annerledes i Portugal forresten, og brasilianerne som har forvansket språket.
Jeg elsker kjøtt, men Kim tilber kjøtt
Mens picanhaen ble tilberedt slang vi ut mark og dupp. Og det ble ytterligere to ørret over 3 hekto. Begge på Kims stang. Dette var hans dag. Første dag, og det var allerede 3-0. Det ble en tidlig kveld, for vi var innstilt på morgenvaket, og solen står opp kvart på seks.
Det hadde vært en kald natt, og nå lå frosten som et skjørt teppe over all lyngen i grålysningen. Dette er første gang jeg har prøvd å fiske i otta, og til tross for alle godord jeg har hørt om at fisken skal være ekstra på hugget på dette tidspunktet, skjedde det ingen ting hverken med sluken eller vaking på det blikkstille vannet. På tide med en kaffeklaff og frokost og strategimøte over kartet.
Vi bestemte oss for å ta for oss selveste Storamoset, Høg-Jærens svar på Loch Ness. Her skal det skjule seg stor fisk på bunnen av innsjøen som bare kommer frem ved femte fullmåne hver tredje sesong ifølge onkelen til Tobba, en venn av Steffen, som gjerne kombinerer fisketur og fylletur.
Da vi spankulerte med fiskestengene til Storamoset var det blitt T-skjorte vær og nesetippen begynte allerede å rødme. Nede ved vannet var det enda varmere pga speileffekten og fravær av den minste bris. Sånn skal første mai helgen feires, og jeg sendte takknemlige tanker til alle arbeidere i alle land som hadde forent eder bare for at jeg kunne få en ekstra fiskedag.
Gode og mette etter frokost hadde vi glemt å pakke med oss lunsj, og erfaring tilsier at blodsukker er viktig for gruppedynamikken. Vi måtte returnere til basecampen for påfyll av nevnte blodsukker tidligere enn planlagt. Like greit, for ingen hadde på seg solkrem på vinterblek hud.
Etter en prima matpause som bestod i å helle varmt vann på pulver og vente i åtte minutter for så å spise litt mindre tørt pulver, tok vi bil for å utforske de andre vannene som er på fiskekortet. Kim hadde i ungdommen fått røye i Oslandsvatnet (heter Mellomstrandsvatnet i Google maps), så naturligvis prøvde vi her først. Vi begynte i den delen som er nord for 504, og helt i vika i vest.
Oslansvatnet/Mellomstrandsvatnet leverte ikke røye, men masse små fisk. For meg. Første kast, bang! Fjerde kast, bom! Syvende kast, smæck! Med ett var stillingen 3-3. Det var kun brune og små ørret, men jeg gikk for kvantitet nå, ikke kvalitet. Dette var for enkelt, jeg begynte å eksperimentere med andre farger enn grønn spinner (9 gram), og gikk også opp i størrelse. Da var det plutselig ingen fisk som var bitevillig. Vi gikk over i den sørlige delen, men etter å ha trålt en odde og kun ett bekreftet napp var det på tide å prøve et nytt vann.
Vi kjørte til Røyslandsvatnet der elven fra Litlavatnet renner ut helt i vest. Her er det sandstrender med det som så ut som marbakke, og ideelt for fiske ørret tenkte vi. Litt vanskelig å se i det brune vannet. Etter en halvtime var stillingen 5-3 i min favør. Tiden var moden for å komme seg tilbake til leiren mente Kim som ville hjem til sin blåe sjø der han var herskeren. Jeg var klar for en cowboystrekk uansett.
På vei ut til øya vår fikk Kim nok en fin fisk. Kongen av Holmavatnet var returnert for å kreve sin krone og trone tilbake. 5-4. Jeg la meg i teltet og fryktet at han skulle hente inn mitt forsprang, men stillingen var ikke endret da jeg stod opp etter to velfortjente timer senere. Han er også en stor tilhenger av ettermiddagsluren.
Vi supplerte pulvermiddagen med selvfanget (Kims) ørret. Knallrøde i kjøttet og overraskende god smak. Ikke den vanlige myrsmaken som jeg har erfart at de ofte har her i området. Denne kvelden beit ikke noe fisk på marken. Da vi la oss ble vi enige om å ikke sette på vekkerklokken for morgenfiske.
Neste morgen våknet jeg av at Kim kom fornøyd tilbake fra fisketur. Nå var stillingen plutselig 5-5, men jeg var uansett fornøyd med min prioritering om å sove istedenfor å fiske. Nå var jeg uthvilt og fiskelysten var på topp. Men som så ofte biter ikke fisken når den skal. Jeg varierte farger, størrelser, teknikker, fart, alt, men ingen ørret var interessert. Heldigvis var det samme situasjon for Kim. Vi bestemte oss for å pakke ned og prøve Litlamoset på vei hjem.
Stillingen 5-5, altså uavgjort, og Kim vant på størrelsen. Trodde vi… På vei tilbake heiv vi mens vi gikk selvsagt. Nå hadde jeg på min yndlingssluk: møresild i kobber med svart rygg(10 gram). Jeg hadde tatt stilling på noen steiner i vannet da det røsket til. Endelig ga Holmavatnet en fisk, og denne var større enn de jeg hadde fått opp til dette punktet. Opp kom en fisk som kunne måle seg med de fiskene Kim hadde fått, men var det en vinner? Den var 32 centimeter og 320 gram. Kim sin største fisk var 31 centimeter og 375 gram. Kim jublet, for han hadde fått den største med sine 3,75 hektogram mot mine 320 gram.
Det som skjedde så er jeg ikke stolt av, men min indre advokat våknet og jeg argumenterte for at vi hadde blitt enige om størst fisk, ikke tyngst. Til store protester som gikk over i tverr stillhet ettersom prosederingen min skred frem. Med overbevisende fakta og veivende armer fikk jeg det til at jeg var den rettmessige vinneren av både størst fisk og flest fisk. Jeg endret litt syn midt i bevisførselen, og endte med at jeg fikk størst fisk, mens Kim hadde tyngst fisk. Som den moderne tids Salomo steg jeg ned fra steinen jeg hadde klatret opp på og avsa dommen: i mitt storsinn frasa jeg meg min rettmessige gevinst og sa det ble uavgjort. Jeg fikk lengst og han fikk tyngst. Begge er størst på sin måte. Og ikke nok med det. Jeg ble rent rørt av min egen uselviske visdom og sa vi kunne glemme Amaronen også. Jeg drikker hverken whisky eller rødvin uansett.
Vi stoppet innom nordenden av Litlamoset på vei hjem. Et litt utilgjengelig vann som ikke endret scoren, og det var på tide å få seg en bensinstasjonsburger på Bryne før vi dro hjem til familien. Ørreten skulle kaldrøkes etter barna var lagt og nytes med eggerøre til frokost neste dag.
Sjøørret er fredet i hele Ryfylkefjordene fra 1. mars til og med 30. april. For det første trodde jeg det het Boknafjorden, men ser ut til at det riktige navnet på hele vannmassen øst for Tungenes fyr og Kårstø altså er Ryfylkefjordene. I alle fall ifølge Fylkesmannen Rogaland, og fylkesmann Lone Marie Solheim er en fylkesmann som kan sin geografi tipper jeg. Hvor søren er Boknafjorden da? For det andre: kan du, fylkesmann Solheim, svare på hvorfor fredningen absolutt ikke skal gjelde i Lysefjorden? Har du hytte der kanskje? Eller var det noe forrige Fylkesmann Magnhild Meltveit Kleppa fikk igjennom mens hun trumfet gjennom Ryfast? Dette må undersøkes nærmere. Neh, det tar for mye tid og det har nok en naturlig forklaring.
Men Hafrsfjord ligger også utenfor fredningssonen, så da my brother from Åsas mothermother ringte og foreslo dette smutthullet trengte han ikke spørre twice for å si det sånn. Vi avtalte å møtes ved Hafrsfjordbruen på Sunde og prøve å fiske oss sørover.
Strømmen er sterk på flo sjø her under brua, og faren for bifangst er høy. Ikke noe annet enn sjøørret var akseptert i dag. Første kast ga meg en mort. Den fikk leve videre, så kanskje jeg treffer den om noen år som en tre kilos lyr. Som Aud pleier å si: mort er siste sort. Hun sier «siste sort» mye. Det liker jeg.
Etter å ha prøvd på forskjellige steder lenger sørover uten hell kokte vi oss en kanne kaffe og diskutere nye lokasjoner og barns avføring. Øyvind fortalte om et sted kalt Hagøyna rett ved Snøde. Her snevres fjorden inn før den igjen åpner seg. Logikken er enkel: all fisk som skal lenger inn i fjorden må gjennom her, og all fisk som skal ut må gjennom dette rundt 300 meter brede stredet. Hadde jeg vært Harald Hårfagre ville jeg plassert bueskytterne mine her, på begge sider.
På disse historiske marker var det to moderne krigere som skulle ut på tokt, men istedenfor våpen hadde vi fiskestenger. Der tidligere generasjoner kjempet om livet, var det farligste vi gjorde å forsere et piggtrådgjerde. Skulle nesten tro noen prøvde å holde oss ute og beholde fiskeplassen for seg selv. Lenge leve allemannsretten!
Vi splittet oss, og jeg kastet ut der sundet er som smalest. Jeg fikk ikke godfølelsen her, så kastet meg sørover. Det kan være frustrerende å fiske etter sjøørret, for de liker seg der det er en del vegetasjon, og når kroken henger seg borti et tareblad kan hjernen tolke det som et bitt i et millisekund eller to. Og omvendt. Nå hadde hjernen min tolket det som noe grums hadde vært borti, men akkurat da jeg dro opp sluken så jeg at det var en ørret etter den. Den så litt forfjamset ut og lurte på hvor fisken den hadde jaget hadde blitt av. Hadde fisker hatt skuldre hadde den nok trukket på disse, for er det noe jeg er ganske sikker på, så er det at fisker ikke tenker mye på etterlivet, og ingen ørret starter en religion bare for at en fisk stiger til himmelen.
Allerede neste kast fikk jeg napp igjen, og denne var en vilter en. Den hoppet og vred seg. Og jeg mistet den. Men i en av byksene så jeg at den var langt under minstemål. Nå visste jeg ihvertfall at jeg var rett mann på rett sted med rett sluk (en mørk sølvkroken Jensen seatrout 18 gram).
Det tok noen fler kast og mer gåing før neste satt på. Jeg kastet ut rett nord for Tedneholmen. Og denne var en skikkelig middagsfisk. Spolen hvinte godt, og det oppstod en kamp som ikke har hatt sin like i disse trakter siden år 872. Jeg var Harald, og fisken var Kjøtve den rike. Men denne Kjøtve skulle ikke slippe unna slik han gjorde for 1148 år siden. Jeg fikk den etter hvert nærmere land, og så at den var rundt halvmeteren. Helt inntil land glapp den av kroken, men den var sliten og treg nå, og jeg heiv meg etter den, og klarte å redde fangsten.
Min digitale vekt viste 1,88 og et kinesisk tegn, og tommestokken viste gode 47 cm. Men en fisk på 47 cm og 1,88 syns jeg virket litt mye. Så jeg veide den på nytt og fikk 1,73. 1,73 kilo er en grei fangst, så jeg trasket fornøyd til Øyvind. Han var mektig imponert, og tilbød seg å veie den med sin vekt. Hans vekt ga meg et slag i trynet: den viste stusselige 0,88. Det kinesiske tegnet på displayet var ikke kilogram på kinesisk, men enheten jin, som er halvparten av kilo. Hvor lenge vekten min har vært satt på jin vet jeg ikke, men jeg tar en Doktor Relling her.
Etter å ha gjennomgått de 5 stadiene til Kübler-Ross på under to minutter aksepterte jeg resultatet og heiv ut på nytt. Og tror du ikke det beit på på første kast. En liten rakker ble dratt opp, tatt bilde av og sluppet ut igjen uten å bli veid. Den veide neppe mer enn 500 jin uansett.
Nå var det Øyvind sin tur. Han kjørte ren kobber og det hadde en stor ørret fått sansen for. Men nå betalte han for å kjøpe billige sluker, for den glapp da han skulle sveive den inn til land, og grunnen var uten tvil at kroken ikke hadde skikkelige mothaker. Men dette ble Øyvinds nemesis, hans Moby Dick. Og du kan kalle meg Ismael. Øyvind var som besatt av denne fisken og fikk den faktisk på ved flere anledninger. Til slutt fant jeg en forlagt fluktstol til ham og sa farvel og adjø og forlot ham der. Og mulig han sitter der fortsatt når jeg kommer neste gang, for nå har jeg fått en ny favoritt sjøørret fiskeplass.
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.
Øyungen er stor en stor innsjø, men den er grunn, og dermed blir den fort varmet opp på sommeren. Det finnes få vann i Nordmarka som er så varme som Øyungen. Dette visste jeg ikke da jeg tok 51 bussen til Skar med min lillebror.
Ørret liker ikke varme sier de som har greie på slikt. Hvis jeg bare skal fiske når de som har greie på slikt sier at fisken biter, hadde jeg gått glipp av mange gode opplevelser. Et godt eksempel er min svoger som fisket etter sjøørret en sommerdag og fikk en havabbor på kroken.
Av og til er ikke det å få fisk engang målet og meningen med fiskingen. Jeg kan tilogmed bli irritert om jeg får fisk, for hva skal jeg med en fin ørret om jeg er på telttur uten primus og panne og det er over 30 grader?
Fredrik ble med opp til Øyungen, og vannstanden var såpass lav at vi kunne gå tørrskodd over noen stokker til Storholmen. Her satte jeg opp ettmannsteltet mitt umiddelbart for å markere revir. Det var noen i kano som kom forbi, men med morsk mine skremte jeg dem vekk, og fikk hele øya for meg selv da Fredrik dro på kvelden. Jeg har alltid drømt om min egen øy siden jeg leste Robinson Crusoe som liten. Ærlig talt så forstod jeg aldri hvorfor han hadde det så travelt med å komme seg vekk fra øya. Nå når jeg er eldre og har min egen familie forstår jeg det fortsatt ikke.
Det gikk som ekspertene kunne forutse: ingen ørret bet på. Det var masse vaking da solen begynte å gå ned, men ingen napp. Jeg fikk en liten abbor da, også kalt innsjøenes makrell siden den biter på det meste.
Egentlig skulle denne artikkelen hete Fiske ørret i Ørfiske med hele familien. Ørfiske er et vann langt oppi Hakkadalen i nordøstre hjørne av Nordmarka som lover flust av ørret bare i navnet. Med bilvei helt ned til vannet ifølge Google maps utpekte jeg dette til dagens destinasjon for Marita, Andreas, Yngve, Isak, Eline, Marius, Åsa, Fredrik, Anne og Tor. Men da vi kom frem viste det seg at veien bare var til bruk for herr Løvenskiold og hans busser. Jeg er ikke dus med Carl Otto, så vi måtte snu eller betale 1000 kroner i bot. Men jeg trenger kanskje ikke være så bitter, for Løvenskiold eier store deler av Nordmarka og har tillat at det er lagt til rette for ferdsel der. Han kunne forsåvidt ikke nektet oss å gå med allemannsretten i Norge. Dessverre var vi ikke pakket for en fottur på rundt timen med minstemann på to år, så vi snudde bilen og kjørte til det eneste andre vannet jeg kom på med vei helt opp: Sognsvann. Strengt tatt er dette vannet også en del av Nordmarka, så dette er del 1 av Andreas Fisker i Nordmarka.
Sognsvann er en velkjent destinasjon i Oslo for litt late småbarnsforeldre, så jeg kjenner godt til vannet fra min egen barndom. Her er det strand og toaletter og iskrem. Men det ikke så mange tenker på er at det også er fisk i vannet. Bare jeg og en særdeles jovial andregenerasjons pakistaner med en liten datter hadde tenkt dette. Han fisket med lompe og dupp etter småfisk til datterens store fryd.
Tor og Fredrik har far og sønn kvalitetstid i Sognsvann
Ifølge OFA (Oslomarkas Fiske Administrasjon) sin fiskekartbok (også kjent som biber’n blant fiskefrelste) er det ørret, abbor, gjedde, karuss, stingsild og mort her. Og det tok ikke lang tid før vi tok vår første abbor. Og Fredriks første fisk. Noe sier meg at det ikke blir den siste fisken han drar. Her er det på sin plass med en dra laksen vits, men det er ikke helt min humor.
Fredriks første abbor
Å betale 115 kroner i fiskekort for bare å fiske i Sognsvann er noe bortkastet når det gir fiskerett til hele Nordmarka, så jeg og Fredrik tok beina fatt opp mot Store Åklungen mens resten av familien koste seg med bading og iskrem.
På veien opp gikk vi forbi Svartkulp som skal være et godt ørret tjern med fisk rundt kiloen. Og også andre ting som kan lokke, som det står i biber’n: «I hele badesesongen anbefales det å fiske et annet sted, siden dette er en kjent plass for nudister og mye annet rart». Ingen av oss var lystne på å se hverken nudister eller mye annet rart, så vi tok rådet til etterfølging og trasket videre oppover. Ikke det at vi har noe imot folk som driver med mye annet rart altså!
Norge i blått, grønt og grått
Store Åklungen er et vann med abbor og ørret i god størrelse. Vi hadde trasket i kjapt tempo og tok til å fiske ved første anledning. Jeg tok en abbor etter få kast, men ikke av god størrelse. Den ble knipset og satt fri.
Sånn tar men bilde av fisk. Strake armer mot kamera så fisken ser stor ut
Etter noen flere kast uten resultat gikk vi til neste naturlige fiskested, som er en bålplass rett ved en liten øy. Vinden var nå ikke-eksisterende og myggen hadde kommet fram. Og det hadde også stor-ørreten. Bare synd den ikke var interessert i sluk nå, bare mygg. Det plasket ute på vannet, det plasket to meter fra meg. Det var fullt av fisk, og noen var svære. Dette var fluefiskerens våte drøm. Men mitt mareritt. Så mye fisk, og det var bare insekter på menyen. Det var uansett på tide å gå ned til familien og spise is.
Store Stokkavann har nå fritt fiske utenom enkelte soner som er privat grunn. Fiske fra båt og på isen er ikke tillatt her. Litla Stokkavatn er det forbudt å fiske i. Store Stokkavatn har fin ørret, og rundt kiloen er ikke uvanlig. Garn er kun lov å sette for grunneiere, og Ørnestein Gårdsbarnehage lengst sør i vannet får aure opp til fem kilo.
I tillegg til ørret er det i Store Stokkavatn røye, og den uønskede karpefisken sørv. Den ble først oppdaget i Lille Stokkavatn, men er nå også kommet seg til storebror.
Ingen sesong begrensning
Hålandsvatnet
Hålandsvatnet ligger nordvest for Store Stokkavatn, men det er ikke noe naturlig vannforbindelse mellom disse to vanna. Med tanke på sørv er jo dette positivt. Og Hålandsvatnet har et stort problem med algeoppblomstring pga avsig fra gårdene rundt. Vannet blir nærmest en gul suppe tidlig i sesongen, men kan også oppleve gode dager der hvis vindforholdene er rette og solen ikke skinner på flere dager, som jo er ganske ofte i denne regionen. Vannkvaliteten forbedres utover på sensommeren, og hvis det er for ille er det jo bare å labbe over til Store Stokkavann en kilometer unna. Som tidligere nevnt er det ikke noe vannforbindelse mellom disse vannene.
Stavangers tredje største vann er kun 3,5 meter på sitt dypeste.
Du kan kjøpe fiskekort på Mosvangen camping for 40 kroner. Det er kun lov å bruke flue eller mark. Minstemålet er 25cm, og mindre fisk enn dette må slippes ut igjen.
Det er også sik og trepigget stingsild i Mosvatn. I 1987 ble 400 liter rotenon tømt i vannet i et forsøk på å bli kvitt siken. Sik spiser dyreplankton, som er med på å rense vannet og heve vannkvaliteten. Mosvatnet har fortsatt sik og vannkvalitet 4 av 5, altså dårlig. Ørreten som ble satt ut etter rotenon kuren skal visst allikevel være spisende. Det er en svinnende og geriatrisk befolkning siden den originalt utsatte ørreten ikke har tilgang til gytebekker og dermed ikke kan formere seg.
Sesongen er fra 1. juni til 1. november
Breiavatnet
Da jeg gikk på Kongsgård ble det sagt at den eneste som hadde lov å fiske i Breiavatnet var rektor ved Stavanger Katedralskole. Om dette er sant vet jeg ikke, men fritt fiske eller fiskekort er det ihvertfall ikke her. Det ble også sagt at Biskopen er den eneste med fiskerettigheter i Kannikbekken.
Vannassen
Vannassen er definert som en fisketom lokalitet av NINA. Noen hevder det er en gammel karpebestand der, men det er nok mer en sannhet som har dukket opp i diverse forum på nettet, enn en realitet.
Forrige gang jeg fisket i Frøylandsvatnet gikk det dårlig selv om jeg fisket helt til flaggermusene skremte meg vekk. Noen hater rotter. Noen er redd slanger. Jeg syns flaggermus er eklest.
Jeg og min personlige sherpa og mentor og svigerbror Øyvind hadde store planer for markfiske i Hålandsvatnet denne Kristi Himmelfart dagen. Jeg investerte 50 kroner i fiskekort, som på magisk vis ble til 70 da jeg skulle betale på inatur.no, bare for å oppdage at hele vannet var ugjennomsiktig og gult. Pollen erklærte Sherpa, men jeg har mine mistanker om at det var tilsig fra all gjødsel med for mye nitrat fra gårdene rundt som fører til algeoppblomstring. Jeg hadde glemt marken jeg hadde gravd opp i hagen uansett, så jeg var i dårlig humør. Ørret biter ikke under slike forhold, men vi heiv noen kast med spinnere på trass, men ga opp kjapt.
På vei hjem til Hommersåk besluttet vi å ta noen kast i Frøylandsvatnet. Bett kalenderen viste hvitt, og hallen var det så som så med, så noe større håp om å få noe hadde vi egentlig ikke. Og det virket heller ikke som det var noe liv i sjøen. Helt til først jeg dro opp en fin ørret, og Øyvind dro opp sin rett etterpå. Dro opp var nok feil ordvalg, for den glapp i siste sekund.
Med en fisk å vise til kona mi kunne vi endelig dra hjem. Det var også etter Åsa sin leggetid, så jeg hadde klart en hel dag uten å skifte en eneste bleie.
Begge fiskene ble tatt på grønt. Jeg hadde en sølvspinner med mye grønt i, og Øyvind brukte grønn sluk.
Oppdatering: Betjeningen på min favoritt butikk Nubben , jakt, fisk & friluft kunne bekrefte at det er algeoppblomstring som følge av gjødsling som foregår i Hålandsvatnet. Det blir bedre utover sensommer/høst. Han kunne også informere at det er fritt fiske i så og si hele Store Stokkavatn, og selv om det er smalt mellom Hålandsvannet og Stokkavatnet er det ikke noe elv mellom disse, og derfor helt forskjellig vannkvalitet.
