Se huggtabell for hele 2024 her
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Kilde: https://www.nappochnytt.com/home
Huggtabell 2023
Oppdatert nappkalender for resten av 2023 og begynnelsen av 2024 finner du her
Godt nytt! Ventetiden er over og fasiten på når man kan forvente fangst er her. Napp och nytt har endelig publisert sin etterlengtede huggtabell for 2022 og frem til mars 2023! Jeg må innrømme at jeg begynte å tvile på at den noensinne ville bli utgitt, men her er den altså:
Kilde: https://www.nappochnytt.com/home
Denne artikkelen ble endret 31. mai 2022 klokken 21.15
Siden 1953 har Abu Garcia gitt oss sin fiskekalender i sin reklamekatalog: Napp og Nytt. Dessverre virker det som nappkalender i Napp og Nytt for 2022 ikke kommer til å bli publisert. Det har gått hardnakkede rykter, spesielt på svenske fiskeforum, at det skulle bli publisert en digital utgave i midten av mars, men dette har ennå ikke skjedd. Så nå blir det bare å fiske på lykke og fromme fra nå av. Egentlig som jeg alltid har gjort for å være helt ærlig.
Om 2022 og 2023 versjonen av bettkalender, nappkalender, huggtabell eller hva du velger å kalle den, plutselig mot formodning skulle dukke opp digitalt eller analogt, lover jeg å publisere den umiddelbart her på maiselyn.no
Det er i romjulen de fleste skilsmisser skjer. Kanskje ikke på papiret, men valget om å gå hver til sitt blir tatt da, eller i sommerferien. For å redde ekteskap i regionen invitere HoFF (Hommersåk Fisk og Fritid) derfor alltid til årets siste Fish-off rundt nyttårsaften. Dette er et åpent arrangement for alle de som er interesserte i å komme seg vekk fra kone, barn og svigerfamilie i romjulen. De som vil kan møte opp med den beste unnskyldningen som er funnet på for å komme seg unna: fiske. Eller mer treffende «fiske», for innsatsen under årets Nyttårs-Fish-Off var varierende, og resultatet deretter.
Reglene i HoFF Fishoff er enkle, men lagt unødvendig kompliserte for det er slik styret i HoFF liker å gjøre ting. Det er kun antall fisk dratt i land som teller, men hver fiskeart gir en viss poengscore utfra hva som erfaringsmessig er enklest å få på kroken i Hommersåkfjorden. Poengskalaen kan du lese ved å trykke på bildet under:
I år var det flere enn vanlig som ville ha litt fri fra hjemlige plikter, kanskje mest fordi datoen var flyttet fra selve nyttårsaften til 28. desember. Oppmøtetid var klokka tolv i gapahuken på Neset på Hommersåk, og som alltid var det bare jeg og to tyske langtidsturister som var der presis. Greit for meg, det ga oss bare et fortrinn tidsmessig. Alle hadde fått starttiden, og streng beskjed om at alle som returnerte etter klokka to ville få underkjent resultatet.
Etterhvert tikket det inn meldinger om at folk allerede hadde begynt å fiske på forskjellige lokasjoner på Neset. Kanskje jeg ikke hadde spesifisert godt nok at startposisjon var i gapahuken, men at konkurransen var slutt klokka to og at alle som ikke var i gapahuken innen da fikk underkjent fangsten sin var jeg helt sikker på at alle hadde fått beskjed om.
Gårsdagen var brukt til å lage takler. Jeg hadde bundet tre stykker med tre kroker på hver og et lodd på 60 gram i enden. Agnet med kokt reke hadde jeg stor tro på en god og variert fangst. Spesielt siden jeg hadde prøvefisket litt dagen før, og fått opp en del småsei og to blåstål.
Det var masse fisk som var borte på agnet mitt og nappet, men ingen som satt. Da klokken nærmet seg to dro jeg opp snøret for å møte de andre i gapahuken. Ikke noe vits i å haste på når jeg uansett ikke hadde noe fangst å vise til. Men der var det jammen en sypike som satt på uten at jeg hadde merket det engang. Nå hadde jeg dårlig tid, og klusset selvsagt med avkroking og kroket meg selv med en av de andre krokene i tackelet. Jeg avkroket meg selv og løp mot gapahuken for å rekke tidsfristen.
Ingen Fish Off uten noen disputter om reglementet. Det er tradisjon. Denne gangen var det diskusjon om tidsbruk. Det stod helt klart at man måtte være tilbake i gapahuken innen klokken to i innbydelsen, ellers var fangsten ikke gjeldende. I og med at det var jeg som hadde skrevet dette var jeg den største forkjemperen for streng håndhevelse av denne regelen. Eneste problem var jo at jeg og Robert var de eneste som kom tilbake for sent med fem minutter. Men samtidig var det bare jeg som hadde fått fisk med min unnselige sypike. Under sterke protester fra meg ble jeg allikevel utkåret til vinneren av årets Fish Off 2022.
Nå kunne den egentlige grunnen til arrangementet starte: gode venners lag og generell NKVO. Vi fyrte opp bål og fant fram pølse og varm og kald drikke. Jarle, som ikke var i stand til å fiske pga brukket fot, og støttekontakt Vegard hadde sittet i bilen frem til nå. De hadde nok blitt veldig sultne i den varme bilen, for de kom med fire pizzaer fra PizzaBakern. Plutselig fristet ikke forbrent grillpølse så mye lenger, og jeg forsynte meg grovt av de pizzaene som var uten ananas.
Etter noen timer i gapahuken var vi igjen klare for å returnere tilbake til våre respektive familier med lave skuldre og en liten buzz. Som jeg pleier å si: «For å gjøre kona di gla’, må du av og til bare dra». Jeg gjør dette for deg Marita.
8-10. oktober 2021.
Jeg feilberegner alltid hvor dryg kjøreturen fra Sandnes til Bergen er. Forventningen om at Bergen er rett rundt hjørnet når vi krysser brua over til Bømlo for så å innse at det er over to timer igjen gjør meg alltid litt nedstemt og molefonken. Min chauffeur du jour; Tor Åge, klarte å fange opp mine subtile sukk og stønn og foreslo at vi skulle få opp blodsukkeret med noe mat akkurat da vi så en gul M i horisonten. Men han skuffet stort da han svingte av E39 og kjørte motsatt vei fordi han insisterte på at bensinstasjonpølse er bedre enn en quarterpounder meny. Her må vi bare være enige om at han er spik spenna loco og jeg har mer rett enn ham. Jeg fikk meg ihvertfall en Villa som de ikke har på McDonald’s, så noe godt kom det ut av sjåførens karakterbrist. Jeg må innrømme at den var ikke så verst heller, den 100 grams burgeren de pusher på Esso.
Med påfyll av mat og drikke og en glohet kaffe mellom låra fullførte vi turen uten flere alvorlige uoverstemmelser, og ankom hytta som min fiskementor; Dag Tore, disponerer i Øygarden i åttetiden torsdag kveld. Vindusviskerne hadde jobbet turbo og regnet stod sidelengs slik det så ofte gjør på disse kanter i måneden oktober. Det er den type vind som alltid er motvind uansett hvilken retning man går. Og folka på metrologisk institutt truet med at det skulle bli enda verre utover helga. Men alt dette var noe vi ikke tenkte over nå, for verten stod i døråpningen og inviterte inn til nachos. Trond kom senere på kvelden, og med det var vi fire og fulltallige.
Neste morgen var været blitt betraktelig bedre, og vi kunne nyte vår egg og bacon uten at regnet trommet mot vinduet. Vi hadde tatt turen opp for å få Conger Conger, også kjent som havål. Disse jakter på nattestid, men da Dag Tore nevnte at det også var mulig å få kveite og andre typer fisk her på dagtid tygga vi fortere og slurpet opp kaffen så tungene ble brent. Vi måtte ut brennkvikt og få uti noe agn.
Vi hadde med to surfstenger vi kasta ut på strategiske steder. Det var begynt å blåse opp, så vi la de et stykke fra hverandre for å unngå at linene skulle gå inn i hverandre. Jeg stod på sydspissen mens Dag Tore så seg ut en berghylle å fiske fra. Trond og Tor Åge er mer aktive fiskere og gikk etter påfyll av agnfisk. Trond hadde arvet en multiplikatorsnelle han ville lære seg å mestre, og etter en noe klumsete start fikk han raskt draget på teknikken. Snart hadde han svart belte i multipkikatorkasting og dro opp den ene makrellen etter den andre, og agn for resten av turen var sikret. Tor Åge fikk masse små lyr, og virket egentlig fornøyd med det.
Vi returnerte til hytta uten å få krysse av noe spennende fisk. Utstyret lot vi ligge igjen til nattfiske, som et slags gissel for å returnere, uansett åssen været utviklet seg. Det var nå stiv kuling og det skulle smake med varm kaffe, tørre klær og en cowboystrekk.
Da det begynte å mørkne gikk jeg til vinduet og gjorde de siste meteorologiske observasjonene. Det regnte sidelengs fra sør. Bare gale mennesker går ut og fisker i vær som dette. Så vi tok på oss regntøyet og gikk ut. Det var såpass røffe tilstander at vi tilogmed tok på oss redningsvester.
Mye rart kan skje ved sjøen. Fenomener som ikke er så lett å forklare. Det kom noen grønne blink fra sjøen nå og da. Først trodde jeg det var lysene vi hadde festet som atraktor på gøtten som hadde slitt seg og nå duppa i overflaten. Men da vi sveivde opp blinka de grønn disko på lina fortsatt. Morild tror jeg er blått, men siden jeg aldri har sett dette fenomenet vet jeg ikke. Når jeg fisker fra land på natten ser jeg at langfingerkreps eller trollhummer reflekterer lyset fra hodelykten orange, mens sypike og andre Torskefisker har en mer blåhvit refleksjon. Haier har jeg bare sett i dagslys, men det var samme grønnfarge som refleksjonen til en Svarthå. Nå påstår jeg ikke at det var Svarthå helt oppe i bølgeskvulpet vi observerte, men jeg syns teorien om at det var fiskeøyne vi så er plausibel.
Det er jo også en ørliten sjans for at alt bare var en hallusinasjon. Stiv kuling med storm i kasta kombinert med konstant piskeregn uten opphold gjør noe med psyken.
Rundt seks timer etter at vi hadde hevet uti første makrell måtte vi motvillig gi opp. Ikke en eneste Conger hadde bitt på denne natten, men vi hadde ny sjanse neste natt. Vi kjempet oss hjem i motvind og la oss under hver vår varme dyne.
Neste morgen var været bedre. Det blåste litt, men det var i alle fall opphold mellom bygene. Dag Tore tok oss med til et sund med sterke strømmer og store muligheter for fisk. Noen timer ute og et par greie torsk og lyr fikk vi opp før været igjen ble surt og vi returnerte hjem for å tørke oss og spare krefter til nattas utflukt.
Med mørket kom stormen denne kvelden også. Det hadde vært såpass hasardiøst å fiske natten før at valget var enkelt for i alle fall meg og Tor Åge. Vi hadde indrefilet og vi hadde plenty drikke. Vi hadde chips og smågodt. Det var tørt og varmt inne. Sannsynligheten for å få ål på samme sted denne gangen var ikke større enn foregående natt. Været var om mulig blitt enda verre. Summa sumarium: vi nektet å flytte på oss, til milde protester fra visse miljøer i hytta som jeg mistenker bare tøffet seg siden det nå var klart at det ikke ble noen utflukt.
Jeg tror vi gjorde det riktige valget. Og alle protester stilnet ihvertfall da Tor Åge anbrakte den blodigste biffen jeg har sett på våre asjetter og Trond tilbød sitt tilbehør i form av en magisk soppstuing. Den natten fikk vi oss en god natts søvn istedenfor ål. Ål kan vi alltids få ved en senere anledning. Hvis ikke Artur har fisket opp alle da.
Selv om vi dro hjem uten havål lærte jeg masse på denne turen. Kanskje den viktigste lærdommen er å ikke dra til Bergensområdet i oktober.
Jeg har ennå til gode å oppleve en problemfri sjøsetting av båtene på Blåsjø. Enten har de begynt å synke eller så har motorene sviktet. En gang var det umulig å få båten på hengeren for det var for mye vann i skroget. Ny deltager på turen i år var derfor Blåsjø-ekspressen aka Blåsjø-svanen, en oransje Askeladden med hele 25 lunefulle hestekrefter og defekt forgasser. Vi hadde problemer med begge båtene i år også.
Terje og Sondre endte til slutt opp i en av de gamle aluminiumsbåtene og nøyt farten i den lette båten. Som to brunstige tenåringer rånte de forbi oss i plan. I blåsjøekspressen satt resten av oss og tøffet oss frem i bedagelig tempo, men med vindfang var dette en luksus vi ikke var vant med på overfarten fra Førrevassdammen til så nærme hytta vi kommer. Stemninga ble om mulig enda bedre da SK tryllet frem et fenalår og en fining og to fra sekken.
Blåsjø er en regulert innsjø mellom 1055,9 moh og 930 moh. Da vi dro inn med båt i år var vannstanden 1036 moh. som gjorde at vi måtte legge til land og gå fra Reinstølsvatnet og inn til hytta. Fritt etter hukommelsen tar dette rundt 20 minutter. Litt mer om jaktlaget insisterer på glamping med kulinariske opplevelser og fråtsing i mat og drikke hver kveld som en middag rett før Romerrikets fall. Om det var romerske orgier på nattestid vet jeg ikke, for jeg legger meg alltid tidlig.
Hvert år har vi en debatt om maten der jeg alltid blir nedstemt. For min del kunne det vært stekt pølse med potetstappe (Mills) første dagen, stekt pølse med spaghetti (Sopps) den andre dagen og siste dagen har jeg faktisk ikke noen god ide om hva som skulle vært på menyen, men noe lett å bære jaffall. Men neeeida, det var overlesset med masse poteter, alle ingredienser til bacalao, flere kilo med indrefilet og kjøttdeig, egg og bacon og flere fat med øl. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg klager, for av en eller annen grunn klarte jeg å ikke bidra til fellesskapet og bar ikke noe av disse fellesgodene, bare mitt eget. Men forsynte jeg meg grådig og spiste og drakk jeg godt i helga? Oh, hells yes! Nesten litt skammelig mye når jeg tenker meg om for en som alltid mener vi skal pakke spartansk.
Da Statnett skulle legge høyspent på 60-tallet måtte arbeiderne ha et sted å bo. De fløy opp en brakke med helikopter midt på vinteren og satte den ned der de trodde det var fast grunn. Da våren kom og snøen smeltet viste det seg at de hadde satt brakka på en øy i en innsjø. Hytta ble fra det øyeblikket hetende Hawaii. Dagens versjon av Hawaii-hytta er flyttet til et forblåst platå og oppgradert, men navnet var så godt i sin treffende ironi at det hadde kommet for å bli.
Da vi omsider ankom hytta ved solnedgang ble spaghetti med to kilo kjøttdeig straks satt i gang av Sondre. Tomatsausen ble selvsagt laget uten å jukse med en Toro pose, men fra scratch med tomater og fersk basilikum. Det ble tilogmed laget en ekstrasaus for de som liker sin mat humide supplémentaire.
Jeg hadde planlagt å dele rom med Texas-Bob, men han hadde gått på en Fercho, så han kunne ikke bli med. Derfor delte jeg rom med nevnte Fercho for første gang, og det var en udelt positiv opplevelse. Gode samtaler på putekanten og da han var sovna kom små fornøyde grynt og smattelyder og noe som hørtes ut som parringslydene til bardehvalen. Heldigvis var det ikke paringsritualene til spermhvalen han etterliknet, spesielt siden jeg lå i underkøya og han i toppkøya. Kim var den andre jeg delte rom med, men han lager ikke en eneste lyd når han omsider får trukket opp glidelåsen i soveposen for siste gang og sovnet. Jeg fikk selv positive tilbakemeldinger fra begge for snorkingen min. Den ble sammenliknet med en beroligende bassdur som humler på en varm julikveld.
Første morgen delte vi oss opp i grupper der Andreas 2 og Kim dro det lengste strået og fikk lov å gå med meg. Vi så oss ut mitt favoritt jaktmark, nemlig Reinstølsheia. Her kjenner jeg hver topp og hvert juv, og best av alt er det umulig å gå seg vill siden heia er omkranset av vann på de fleste kanter. Men ikke nok med sikkerhetsperspektivet for en risikoavers person som meg selv så er terrenget ganske slakt og bølgende. I år var det dessuten mulig å traske relativt tørrskodd over pga lav vannstand i Blåsjø.
På stølen delte vi oss opp, og etter fem minutter kunne vi observere at Andreas 2 gikk ned i full Vietnam modus og snek seg innpå to fugler som moret seg med å gå rundt kollen på venstre siden mens Andreas 2 gikk på høyre. Straks han nærmet seg trippet fuglene bare rundt samme vei. Alt dette kunne jeg og Kim observere i kikkerten på to hundre meters avstand. Etter to runder ble de leie og fløy avsted uten at jegeren så det, så han fortsatte å gå rundt og rundt som om det var juletrefest.
Noe mer skjedde egentlig ikke den dagen. Det var lite fugl å se. Som en slags trøst gikk et annet lag i det samme terrenget en time etter vi hadde forlatt Reinstølsheia og de hadde ikke sett én eneste fugl der. På vei hjem gikk vi innom båtene for å sjekke fortøyninga og hente fiskestanga mi som jeg mente jeg hadde glemt i bilen, men Kim insisterte på han hadde sett i en av båtene. Båtene lå trygt fortøyd og Andreas 2 fant fiskestanga mens jeg og Kim foretok nødvendige geologiske undersøkelser i området.
SK disket opp med sin bacalao og brorens hjemmebryggede øl på kvelden.
Denne dagen meldte SK seg frivillig til å vise meg området rundt Stora Blåfjell i et mer bedagelig tempo enn vanlig er. Kim slo seg sammen med oss med min .22 WMR på ryggen. Et stygt bomkjøp fra noen år tilbake da jeg trodde .22 var kun én ting, nemlig LR. Men kanskje anledningen ville by på situasjoner der vi kunne plukke på avstand. Da er det dumt å ikke ha med rett verktøy, selvom kulene er ekspanderende og jeg er usikker på hvor mye rype det ville være igjen ved et eventuelt treff.
På denne turen fikk jeg skuddsjans på en fugl, men hadde ikke kontroll på hvor SK var. Jeg lot derfor være å skyte, noe som var en klok avgjørelse siden andre på laget mitt hardnakket påstod det var en heilo. SK bommet på en 100 prosenter pga kalde fingre. Det var i alle fall hans forklaring.
Vi returnerte til Hawaii tidlig, for SK visste om gode fiskeplasser nær hytta som han brant etter å vise oss. Jeg er en elendig jeger, men i fisking er jeg, om jeg skal være helt ærlig, en mester. Nå brant SK såpass etter å vise oss stedet at han stod og trippet som en gordon setter med lat eier straks jeg hadde satt meg ned med en kaffekopp. Han nektet meg gleden av mer enn to slurker før han jaga meg ut igjen. Tror kanskje jaktturen tidligere hadde gått i litt vel bedagelig tempo for ham.
Vi hadde to stenger på tre fiskere, så etter tre kast lot jeg SK få prøve. Han har en teknikk som innebærer noen heftige rykk. Han bruker hele kroppen og røsker stanga 180 grader i et veldig tempo. Jeg måtte le. Han skremmer jo fisken på den måten. Jeg lo ikke mer da første fisk bet på på andre kastet hans. Både jeg og Kim kopierte stilen hans, og ørreten var bitevillig straks teknikken, som fort fikk navnet «en Reiersen», satt. Man sveiver inn i vanlig tempo, og så smeller man til med en Reiersen, sveiver inn litt mer, og så en Reiersen til. Man skal klare omtrent fire fem Reiersen på ett kast.
På en times fisking på to forskjellige lokasjoner i Øvre og Nedra Sandalsvatnet fikk vi seks fisk. Mine to var på 850 og 900, men Kim tok dagens største på 1100. Fine og røde i kjøttet var de også. Tatt på 12 gram sølvkroken spesial Classic kobber rød, utenom den største som Kim tok på noe annet jeg ikke husker hva var.
Utover kvelden begynte det å blåse opp. Det ble full storm både ute og inne da SK ble satt til veggs for risikobildet ved NVE eller Statnett sine utbygginger på tidlig 90-tallet til tross for at han ikke har jobbet noen av stedene, og var mest opptatt av å brette kruttlapper og sprenge postkasser på dette tidspunktet uansett. Jeg var bare glad de ikke kom inn på innkjøperes rolle i samfunnet, denne nedrigste livsformen som helst burde steines eller i det minste fått blodpupp eller merrabitt i deres øyne.
Til middag var det enorme mengder indrefilet. Så mye at vi ikke klarte å spise opp alt faktisk, noe som aldri tidligere har skjedd når jeg sitter ved bordet. Mens vi koste oss inne i den lune hytta blåste det full storm utenfor.
Søndag er dagen Andreas 2 virkelig kommer til sin rett. Er det én person du vil ha med på utvasking av hytte er det denne karen. Hawaii har nok aldri vært så ren som etter at han var ferdig med siste vinduskarm og innerste hylle.
Med mye lettere oppakning siden maten var spist opp og drikken bånska gikk vi ned til båtene ved godt mot. Vinden hadde løyet og tilbaketuren over Blåsjø skulle nok gå lett så vi for oss. Men det er aldri noe som er så enkelt her oppe.
Da vi kom frem så vi at blåsjøekspressen aka Blåsjøsvanen og plastjolla hadde slitt seg og var nå på andre siden av sundet. Heldigvis hadde de kilt seg fast i bergveggen, ellers kunne de lett ha forlatt Rogaland og endt opp i Agder mange nautiske mil unna. Og det viktigste var at vi fortsatt hadde en aluminiumsbåt som var skikkelig dratt opp på land og forsvarlig fortøyd.
Det gikk greit å få tilbake båtene og tilbaketuren gikk uten videre problemer. Da vi ankom opptrekkingsplassen ved Førrevassdammen oppdaget noen lyse hoder at vi hadde glemt to årer der båtene hadde ligget. André og Terje tok den lange turen tilbake for å hente disse, selvom jeg ymtet frempå at jeg kunne betale for to årer av min egen lomme om vi bare kunne komme oss hjemover. Jeg hadde jo selvsagt ingen intensjoner om å gjøre dette, men nå ville jeg hjem til mine kjære, og var villig til å si å gjøre hva som helst for å få litt fortgang. Isteden ble det venting i en ekstra time for to årer.
Etter avhending av båt var det hjem til god klem, lapskaus, varm dusj og rene sengeklær. Neste helg er det havålfiske!
Oppsummert ble det seks ryper på de andre, null på meg. Hawaii six-0.
I natt skjedde noe forferdelig i mitt liv. Min beste venn Penn forsvant fra gårdsrommet uten at jeg fikk sagt adjø. Vi har delt mange spennende øyeblikk du og jeg, og mange timer uten at noe som helst skjedde. Når det var stor fisk på kroken var du i helspenn, men du likte best å ligge i fanget mitt og få kos. Jeg håper de som tok deg kommer til å behandle deg godt, og at de blir kjørt over av en semitrailer.
Jeg har mistet alle hemninger når det kommer til å invitere meg selv på fisketur når det er snakk om å få en ny art på artslista mi. Hvis jeg er på Prix og jeg treffer mannen til en nabo av en venninne til kona mi som har en bror som driver med lysingfiske utenfor Bergen maser jeg til jeg har sikret meg en invitasjon til lysingfiske. Da får jeg får sjekket av lysing, samtidig som jeg får en ny venn for livet.
Etter måneder med sms, messenger og nattlige telefonoppringninger med alt fra smiger til halvt skjulte trusler om å tenne på huset hans hvis det ikke ble noen fisketur snart ga Tor Åge etter, og fredag 25. juni var vi endelig på E39 på vei mot Bergen nøyaktig på fartsgrensen. Det gikk strålende helt til nedi byfjordtunnelen, der det stoppet opp pga bilberging i nevnte tunell/tunnel. Etter 90 minutter bom fast løsnet køen opp, og to halvannen time eldre, nye bestevenner, kunne kjøre ut i lyset videre på sine eventyr.
På D (StorD) ble vi forbikjørt av noen lokale helter i en lilla metalic BMW med lilla film i bakruta i en veldig fart. Vi var ti minutter unna ferjeleiet, så de skulle nok rekke en ferje. I en totalt uoversiktlig høyresving på toppen av en bakke kjørte de forbi enda en bil. Hadde det kommet en småbarnsfamilie i sin Skoda andre vei ville alle involverte garantert være døde i et inferno av sammenvevd metall med små barnelemmer stikkende ut her og der og avkappede hoder rullende ned bakken. På sletta etterpå var det flat pedal og de la de seg ut i venstre felt og kjørte forbi enda en bil som lå rundt fartsgrensa. Og der stod politiet i fartskontroll. Dette er en situasjon der umiddelbar rettferdighet inntreffer som jeg har drømt om å oppleve mange ganger, og endelig fikk jeg sett lovens lange arm være på rett sted til rett tid. Jeg har aldri vært så lykkelig (utenom bryllupsdagen da, Marita!) som da vi kjørte forbi og kunne se føreren miste sin rett til å kjøre for lang tid fremover. Han missa ikke bare ferja, men også førerkortet. Håper de selger tråsykler i lilla metalic ihverfall til år 2071. Ekstra bonus i skadefryden var det at da vi kom frem til ferja måtte vi vente i fire minutter. Han hadde altså fint nådd ferja ved å holde fartsgrensa.
Vi hadde mistet dyrebar avslapningstid da vi stod fast i Byfjordtunnelen, så det var ikke tid til en cowboystrekk på hotellet i Bergen siden vi skulle møte Trond på en burger og gin restaurant. Jeg har ligget i dvale på utelivsfronten lenge, men det virker som gin er den nye vodkaen. Burgerne er i alle fall blitt altfor store med alt for mye fyll. Jeg husker da det gikk an å spise en burger med to hender. Når jeg skriver dette skjønte jeg plutselig at jeg har blitt en gammel mann som syns alt var bedre før. Ikke få meg til å begynne å mene noe om musikken ungdommen hører på nå til dags!
Trond hadde sittet litt for lenge alene da vi ankom noe forsinket og var overveldende i sin velkomst. Samtalen handlet selvsagt om fisk fra første øyeblikk, og han er dykker. Dykkere fisker steinbitt på sin egen måte: de har en kniv i hver hånd og svømmer rett opp til fisken uten naturlige fiender og som derfor ikke svømmer vekk. Med en rask bevegelse plantes én kniv i hodet og den andre i siden. Alt dette ble selvsagt demonstrert med veivende armer med kniv og gaffel som kniv og kniv, der burgeren plutselig var blitt en steinbit som kjempet imot. Vi ble så imponert over gjenskapningen og ballzene som må til for å utføre dette at han umiddelbart ble rekruttert til morgendagens fisketur. Vi glemte å opplyse at det var lysingfisking vi skulle på.
Neste morgen traff vi Tor Åge sin bror og min nye mentor; Dag Tore, på marinaen. Hvor den er og hvor vi dro er strengt hemmelig, og jeg måtte sverge på å ikke avsløre dette på min blogg før vi kunne kaste loss. Jeg lovte ikke bare å ikke skrive hvor det er, men også skravere bildene som kan avsløre lokasjonen. Med dette var jeg akseptert og vi kuttet oss selv på tommelen og ble blodsbrødre for livet.
Etter en lang båttur til havs var vi ved destinasjonen. Det var i lysingens parringssessong og de samler seg i stort antall på flate områder på rundt hundre meter med myk bunn, gjerne ved steder med lett tilgang på brått dyp ned til 300 meter. Det var ihvertfall det jeg tolker det som utfra der vi fisket og studering av sjøkartet. Mulig det er andre faktorer enn dette som teller inn som strømmer eller fravær av predatorer eller kollektiv hukommelse.
Dag Tore hadde en demonstrasjon av hvordan man agner for lysing. Hel makrell får en fireball gjennom kjeven og ut snuten, en ekstra krok i siden og surr godt fast, for ellers napper denne glupske fisken bare av godbiten. Du vil at den skal svelge den godt. Og dette er vanskelig for en ørretfisker som meg: ikke umiddelbart tilslag! Fisken skal få tid til at agnet er langt ned i svelget, gjerne 20 sekunder, og så røske så hardt du klarer to-tre ganger så krokene virkelig setter seg fast i svelget. Kutt av halen på agnet så den ikke svirrer for mye nedi vannet.
Lysing er en pelagisk fisk og kan fåes overalt, men vi var etter de gytende fiskene på bunnen. Da slipper man helt ned og fisker oppover noen meter og slipper ned igjen. Eller man kan slippe ned, dra opp en meter og la agnet henge der. Jeg valgte selvsagt det siste alternativet.
Nå var vi klare for å fiske. Det er mest fornuftig med kun to snører uti når det fiskes fra drivende båt, og jeg og Tor Åge dro de lengste stråene. Jeg var først uti og det tok nøyaktig halvannet minutt før jeg hadde fisk på kroken. Jeg klarte ikke å vente med tilslaget, men heldigvis satt fisken på helt til overflaten. Den ble veid inn til 2,4 kg, som ikke er en veldig imponerende lysing, men godt nok for meg. Vi ble enige om å bytte fisker hver gang vi fikk fisk. Jeg ga stanga til Trond.
Tor Åge viste hvordan det skulle gjøres. Han klarte å vente med tilslag og fikk en perfekt kroka lysing på 3,6 kilo. Da hadde vi vært ute i ti minutter.
Etter dette ble det helt stille, og jeg angra på at vi hadde inngått avtale om å bytte fisker hver gang vi fikk fisk. Ikke noe mer fisk den neste timen. Vi hadde sett for oss et helt vilt fiske etter den gode starten, men ikke engang et napp kunne vi registrere.
Dag Tore ble overtalt til å prøve, og det tok ikke lange tiden før han dro opp en lysing. Og så en til. Nå var det igjen liv på bunnen. Dag Tore dro opp tre, Tor Åge fikk to og jeg hadde kun en lysing.
Trond hadde ikke fått fisk da vi pakket sammen for å dra inn mot land. Han insisterte på et siste desperat forsøk, og der satt den! Som tidligere nevnt hadde vi glemt å opplyse Trond om at det var lysing vi skulle fiske, så han dro likesågodt opp en brosme, min desiderte favoritt fisk. I mine øyne så det ut som en god størrelse, i alle fall langt større enn noe brosme jeg har fått. Den ble allikevel karakterisert som en brunsnegle, antagelig mest for å jekke ned den lykkelige fiskeren. Jeg kunne heller ikke holde meg fra å rakke ned på fangsten, selvom jeg var misunnelig. Jeg mumlet noe om at det var lysing vi fisket, og at all annen fangst var en hån mot opplegget og at han ikke var velkommen på havålfisket i oktober, selvom jeg ikke har noe makt til å invitere eller nekte noen å bli med.
Søndag hadde vi tid til en rask tur innom Campelen på bryggen, en liten, fantastisk fiskeutstyrsbutikk på bryggen i Bergen. Da vi forlot butikken var det gått halvannen time med gode samtaler og råd fra betjeningen. Og selvsagt noe tynnere lommebok. Denne butikken er på kortlisten til Årets butikk 2021.
Fisking forener alle mennesker av alle nasjoner. Faktisk hadde det ikke vært krig i verden om alle hadde dratt på fisketur sammen på tvers av landegrenser. Ved nærmere ettertanke tror jeg ikke jeg får Nobels Fredspris for denne tanken, for det er det mer sannsynlighet for at atomkrig ville bryte ut enn fred etter tre kast når jeg leser forum på internett og ser hvor spinnville og bombastiske mange sportsfiskere er. Les ethvert fiskeforum og etter omtrent fire-fem kommentarer begynner beskyldninger, anklager og motanklager å dominere kommentarfeltet. Laksefiskere er verst, og jeg våger ikke engang å dra til en lakseelv i frykt for å treffe på en av dem.
Jeg bestemte meg uansett for et forsøk på å skape fred blandt tre-fire nasjoner og tre Lyse-selskaper i Saudaheiene helgen 11. juni. Gabriel var vert, sjåfør, guide og representant for Uruguay. Benjamin var (og er, og kommer alltid til å være) tysk. Jeg utpekte meg selv som japansk i dette tilfellet. Etter jobb fredag kjørte vi timer i våt, vill og vakker natur på vei opp til Gabriel sin hytte i Saudaheiene. Det tok nok noen ekstra timer siden vi måtte stoppe ofte da passasjerene led av den medisinske diagnosen sterkt fremskredet mikroblære, påskyndet av for mye kaffe på jobb og kontinuerlig pimping i bilen. Humøret steg for hver kilometer i baksetet, og det gjorde også frekvensen på tissepauser.
Da vi omsider kom frem til hytta fant vi straks frem kartet og magnum gammel dansken (egentlig i motsatt rekkefølge) og planla morgendagens utflukt. Gabriel har sjekket om ikke hvert eneste ett, så iallefall de aller fleste vanna i omegnen og ville vise oss hva området har å by på. I motsetning til fiskeplasser jeg har funnet selv oppgir jeg ikke andre sine fiskeplasser. Vi var Nord for Hellelandsbygda men aldri utenfor Rogaland er alt jeg vil si om den saken.
Vi var trøtte og slitne etter en lang dag på jobb og i bil og pfizer i armen, men alle tok en for laget for sammen å lage en av de triveligste kveldene jeg har hatt på lenge. Det var latter, det var seriøse diskusjoner og det var tradisjonell folkesang. Gabriel sang milonga, Andreas sang enka og Benjamin sang Roland Kaiser. Kvelden endte som den måtte; jeg gikk og la meg først.
Neste morgen merket jeg at det hadde blitt en for sen natt, men etter en solid frokost og en dobbeltur i sikringsbua var jeg klar for skog og mark og fiskestang. Vi prøvde noen vann lett tilgjengelige fra bil, og Gabriel fikk fire ganger så mange som oss andre til sammen.
Så bestemte Gabriel at det var på tide å vise oss et vann med garantert fisk, men det var tre kvarters gange fra parkeringsplassen. På veien gikk vi langs et annet vann og fisket, og Gabriel dro opp fisk, vi andre ingen. Solen begynte å skinne etter konstant regnvær, og jeg angret på at jeg hadde ull, fleece og regnjakke på.
Fremme ved destinasjonsvannet begynte vi å hive ut ved en foss fra vannet vi hadde gått langs. Jeg fikk en fin fisk på andre kast, og fornøyd skulle jeg vise den til Gabriel for litt anerkjennelse. Han dro opp en fisk da jeg kom bort, og nikka bort til en grop der det allerede lå tre ørret. Åssen hadde han allerede fått tre ørret når jeg bare hadde hatt tid til to kast? Litt sånn to brød og fem fisker vibber her.
Jeg har alltid ment at fisking er mer flaks enn dyktighet. Jeg innser nå at dette er noe jeg har overbevist meg selv om når det har gått litt trått, at fisken ikke er der jeg fisker eller at de ikke er i bettet, at de allerede er forsynte, været er feil eller egentlig hva som helst for å skylde på alt annet enn meg selv. Det mener jeg ikke lenger. Noen mennesker er dyktigere å få fisk, og når det gjentar seg gang på gang er det ikke lenger snakk om fiskelykke, men fiskedyktighet.
Vi gikk tilbake til bilen og bestemte oss for å prøve et siste vann før vi måtte hjem til middag. Her gjentok mirakelet seg. Jeg fikk en fisk, Gabriel fikk tifold. På tide å komme seg hjem for en cowboy-strekk.
Jeg våknet opp til lyden av at Gabriel lagte sin kjente burrito, og gikk ned og spurte: «hva skal jeg gjøre?». Ikke det internasjonale kodeordet for å late som man vil hjelpe, men egentlig ikke vil gjøre noe: «si ifra om du trenger noe hjelp». Jeg ble satt til å lage salat. Nasjonsfreden opphørte da vi skulle spise og de fikk se min blandede salat med tomater, agurk og rødløk. Jeg syns romanosalatbladene så delikate ut og lot det være hele blader, ikke kuttet, dandert utover et fat. Det var den største tabben jeg kunne gjort. Jeg hadde visst fornærmet både det latinske og germanske kjøkken, og de lot meg få høre dette. Da jeg påpekte at de var voksne menn som hadde fått utdelt kniv og gaffel og sikkert hadde lært å bruke disse av sin mor, haglet det med trusler om å bestille fem nettstasjoner feil for at jeg skulle komme i trøbbel hos leverandøren og verre ting. Dessverre for dem tar ikke jeg innkjøp så lenge jeg er på Dynamics implementering, så jeg lovte å lage den nye ERPen så lite intuitivt og kronglete for brukerne som mulig som hevn, noe jeg tror jeg jeg har lykkes med.
Søndag var jeg livredd for å tråkke i salaten igjen da jeg lagde frokost, men med nøye og detaljerte beskrivelser hvordan de ønsket sine egg og bacon var det heldigvis en fornøyd gjeng som dro ut på fisketur, og gårsdagens batalje var noe bare langsinte mennesker bar videre i sitt hjerte for å skrive ned i sin blogg. Vi hadde kun tid til ett vann før vi måtte dra hjemover. Det var et regulert vann Gabriel hadde sett seg ut denne dagen, og vannstanden var lav nå. Da står fisken tettere og er lettere å finne. Sier sånne som Gabriel som får fisk. Jeg syns det var vanskelig å få, men det syns åpenbart ikke Gabriel. Mirakuløst dro han opp fisk etter fisk, mens jeg måtte lyve om at jeg fikk napp, selvom jeg vet det ikke var noe som var i nærheten av kroken min.
Både jeg og Benjamin skiftet til samme rød og kobber lillauren og heiv på samme plasser som ham straks han var uoppmerksom, lot kroken synke like lenge og dro inn i samme tempo som ham. Til ingen nytte. Så heiv han på samme plass igjen og fikk napp etter noen kast. Det var bare en ting å gjøre: vi gikk ned på kne og begynte å tilbe Gabriel som en helgen. Jeg hadde blitt forbanna på andre som hadde gjort det samme, men når noen utmerker seg innen sitt felt dag etter dag må man bare måpe og beundre. Jeg ble like provosert av at den hellige sankt Gabriel av Sauda dro mer fisk enn meg, som jeg hadde blitt provosert av at Carl Lewis hadde slått meg på 100 meter. Gammel referanse, men jeg sluttet å følge friidrett da jeg kom i puberteten og fikk andre interesser.
Det var nok litt tidlig i sesongen ble vi enige om. Det var 12. juni, og ennå ikke noe innsektsliv så høyt som vi befant oss over havet. Vi hadde bare fått smått og de store fiskene glimret med sitt fravær. De var nok fortsatt på dypere vann.
Hjemturen hadde vi kun en tissepause, og den var på ferja.
Første mai er markert i rødt i min kalender, ikke for å gå under en parole, men det er åpningen av sjøørret fiske. Sjøørret er fredet i nesten hele Ryfylkefjorden/Boknafjorden i Rogaland fra 1. mars til og med 31. april. Det er derfor blitt tradisjon med åpningsfiske natt til 1. mai. Vi bruker kvelden 31. april til å sette opp telt, grille og generell NKVO frem til klokken viser 00.01. Da er det førstemann uti med snøret.
På øya Talgje i Ryfylke ligger det en fantastisk vik, ganske grunn og skjermet for nordvesten og sydøsten og alle andre vinder av slake åser og stupbratte skrenter. Her er vannet varmere og påstått brakkere enn i sjøen utenfor, uten at jeg skal gå god for siste påstand. Når solen farger himmelen rosa og speiler seg i det vindstille vannet og den store ørretens høye hoppe lager ekko er det ikke noe bedre sted å være på denne jord. På andre siden av vika har et ørnepar bygget rede bare for å komplettere idyllen. Denne vika har tilogmed blitt kåret til Norges beste plass å fiske sjøørret fra land.
Erfaringsmessig kan det være lurt å være tre og ikke to på disse turene, spesielt når grillmaten ikke lager seg selv, teltet ikke er medgjørlig og blodsukkeret daler. Så i år var sjølvaste sjøørret-kongen Øyvind med som guide og buffer. Han har fagbrev fra Monsen-skolen, og er godt vant til livet i telt og liker å dele tips og triks om å overleve på vidda. Teltplassen vår var fire minutter unna parkeringsplassen, så vi hørte ikke på Øyvinds pakke tips for en lett oppakning. Vi gikk heller to ganger for å kunne ta med oss alle bekvemmeligheter og litt ekstra. Hvorfor sove uten pute når man kan sove med pute?
Vi var ferdig utpakka i åttetiden og kunne nyte aftenen med grillmat og slikt snakk som hører gutteturer med. Først og fremst barns avføring. Det var ikke mye liv i det glassklare og stille vannet, men noen hopp var det nå og da. Tiden frem til tolv gikk sakte, så sakte at jeg ropte «perkele» og hoppet over på Helsinki-tid. Klokka tolv Helsinki-tid heiv jeg uti markklysa mi og starta å meite eller hva det heter når du drar inn mot land. Øyvind fulgte fortsatt norsk lov og ventet til klokken ett Helsinkitid. Ikke at den timen utgjorde noen forskjell, for aure ble det ikke på noen. Jeg fikk en liten taretorsk som Øyvind ble avbildet med, langt under minstemål. Etter mange kast med både mark, flue og sluk merket jeg at jeg hadde gjort den klassiske tabben å ikke kle meg godt nok. Dagen og kvelden hadde vært varm, men da solen forsvant fulgte gradestokken ned mot blått uten at jeg hadde helt fått det med meg. Kulden hadde satt seg ryggmargen og det var på tide for meg å krype i soveposen.
Midt på natten våknet jeg av en gjøk i naboteltet som febrilsk begynte å åpne og lukke glidelåser. Ritsjratsj. Riiiitsj. Ritrasj. Riiiiiitsj? Ritsjrasjritsjrasj. Riiiiiiiitsj. Ritsjritsjritsj. Riiiiitsj. Riririritriiiiiiits. Ritsjrasj. Slik holdt han på mellom 02:45 til 03:00 med konstant åpning og lukking av glidelåser. Da jeg trodde han var ferdig begynte han på’an igjen. Etter dette var det umulig å få sove igjen. Jeg frøys på nesetippen og tærne hadde aldri blitt skikkelig varme. Rundt seks hadde jeg gitt opp og gikk ned til vannet og heiv uti sluken med flueoppheng. Det var ikke mange kasta før jeg fikk det jeg kan garantere var kjenning med fisk. Den var dessverre ikke interessert i bli på kroken og sluken ble dratt opp uten fisk. Ett napp til fikk jeg med samme resultat, så var det helt dødt.
Jeg hadde glemt å legge bilnøklene til Marita igjen hjemme, og måtte derfor låne bilen til Kim og ta turen fra Talgje til Hommersåk. De andre lå fortsatt å sov da jeg kjørte. Kanskje jeg hadde glemt bilnøklene med vilje underbevisst, for det var deilig å få gutta litt på avstand. Humøret steg også betraktelig da jeg svingte opp på drive throughen på McDonalds og bestilte tre McToast og en stor cola. Avogtil er dispensercola selve meningen med livet, og dette var så visst en av disse gangene. Da jeg kom hjem var sikringsbua første prekære stopp og så en lang, varm dusj. Kulden hadde satt seg skikkelig helt ned i tærne men tødde nå opp slik at jeg fikk tilbake full førlighet. Jeg drømte om en cowboystrekk, men lot det bli med tanken. Tenk om ørreten plutselig hadde kommet i bettet, og jeg gikk glipp av all moroa. På vei ut døra tok jeg med en neve ørepropper så jeg var forberedt på den kommende natten og kjørte fort tilbake i fartsgrensa.
Da jeg kom tilbake hadde de andre akkurat stått opp og satt i taushet og stirret på vannet. De påstod de hadde baksnakka meg og stoppet da de hørte meg, men jeg er nok det sosiale limet som holder kohorten sammen. Nå når lederen deres var kommet tilbake var vi klare for en ny dag i stekende solskinn og vindstille overflater. Noen påstår at slikt vær ikke hjelper på ørretbettet, men det hjelper på psyken. Jeg blåste opp packraften min, Marita II, og la ut på padletur med en stang med flue bak, og en stang jeg kunne fiske aktivt med.
Kim stilte seg opp i innløpet av vika med fluestanga og heiv som om navnet hans skulle vært Toffa, den beste fluefiskeren på Hommersåk. Han heiv som en ballettdanser i vadebukse. Jeg har aldri sett en ballett, men har hørt at det skal være veldig fint å se på.
Øyvind måtte ut noen kjappe ærender og ble borte i mange timer. Da han endelig kom tilbake på kveldinga var det en særdeles oppstemt mann med stort smil som kunne garantere at i hvert fall han skulle få fisk nå. Han satte seg i den lånte kajakken, tok en runde i bukta og kunne konstatere at det er enklere å fiske fra land enn kajakk. Resten av aftenen tilbrakte han med beina solid planta på jorda.
Da ingenting skjedde i viken vår tok jeg turen ut i sjøen og sjekket forholdene i den store verden. Det var ikke annerledes her. Dødt i alle vannlag. Nå var jeg så desperat etter fisk at jeg tilogmed hadde tatt til takke med lyr, men ikke engang denne fisken var i bettet. Jeg padlet tilbake og monterte på ekkolodd av typen deeper smart sonar pro+ på stanga der jeg hadde hatt en flue. Nå skulle jeg sjekke om det var noe liv under overflaten i det hele tatt og samtidig kartlegge bunnforholdene. Ikke uventet var resultatet null fisk og lettere solbrenthet til tross for faktor 50 på nesetippen. Årets første hele soldager ved sjøen er farlige.
Jeg gikk ikke på land før det var mørkt og på tide å ta på seg mer klær. jeg ville ikke gå på samme bommert som dagen før og få kulsa i meg. Det var mange teorier hvorfor fisket var så ræva blues. For mye sol, for kaldt i vannet, for varmt i vannet, for få ørret i sjøen, for mye børstemark og lett tilgjengelig mat, og selvsagt beskyldninger om fravær av hall og lyvehall. Da Kim påstod jeg løy måtte Øyvind fysisk holde meg tilbake så jeg ikke blekka ‘an ner. På tide å fyre opp grillen og få oss noe mat.
Etter å ha fylt magen med kjøtt var alle igjen bestevenner. Det var nå blitt helt mørkt og fisket fikk nytt fokus. Vi hadde ikke sett noe vak eller tegn på ørret, men til gjengjeld yret det av annet liv inntil land. Når vi lyste ned i vannet med hodelyktene var det børstemark klekking og vi fanget dem med håven og satte de på kroker for å se hva vi kunne få. Dessverre var krokene i største laget for at de små fiskene kunne bli kroket skikkelig, men vi ble hensatt til fisking slik det utartet seg i barndommen. Vi holdt på i flere timer med dette fisket som om vi skulle vært tre åtte år gamle gutter på brygga i sommerferien uten leggetid. Spesielt stas var det da vi klarte å lure frem en bitteliten steinbit.
Søndag morgen var det Kim sin tur å våkne tidlig. Han hadde blitt holdt våken av noen som snorket i et nabotelt. Jeg vet jeg snorker høyt, så det var nok jeg som hadde holdt ham våken, men selvsagt sa jeg at jeg også hadde hørt at noen hadde snorket og vi ble enige om at Øyvind snorket forferdelig høyt. Dessuten hadde liggeunderlaget hans sklidd fra høyeste punkt i teltet til laveste punkt hele natten, så han måtte flytte på det hele tiden. Hvorfor han ikke la liggeunderlaget på det laveste punktet fra start av i firemannsteltet sitt må du spørre ham om. Han hadde ikke spist frokost ennå, så jeg turte ikke spørre. Takket være øreproppene mine hadde jeg ikke fått med meg romsteringen og jeg sov til langt på dag. Han hadde fått en ørret på kroken rett ved land kunne han meddele begeistret, men den hadde glippet unna. Det var kjempesynd. Jeg hadde virkelig unna Kim å få en sjøørret. Han hadde fortjent å få fisk nå.
Jeg hadde gitt opp ørreten og gikk inn for å nyte dagen til det fulle. Om ikke mange timene ville hverdagen nok engang innhente meg. Det beste jeg vet er ingenting. Gjøre ingenting, høre ingenting og se ingenting. Så ingenting var det jeg valgte å gjøre helt til vi måtte dra hjemover.
Men vi var ikke helt ferdig å fiske bare fordi vi var på vei hjem. Tidevannet gikk nå mot topp, så Kim og jeg bestemte oss for å prøve en siste gang ved Askjesundet. På vei ned mot stranda så vi på lang avstand to kvinnelige dykkere som nettopp var kommet opp av sjøen og stod ved bilen sin og tørket håret sitt og småpludret. Du vet når de legger hodet på skrått og patter lett på håret sitt med håndkleet. Plutselig begynte de å vrenge av seg våtdrakten sine, og de hadde ikke noe under. Skrittfrekvensen vår økte drastisk mot dem, på kanten til småspurt. Stegene våre saknet da det viste seg å være to menn med langt hår. De kunne bekrefte våre mistanker om lite fisk i vannet. De hadde aldri sett så lite fisk sa de, før de begynte å snakke om sikt, nitrogen og teknikaliteter ved dykking. Da var de ikke lenger av interesse for meg og jeg trasket videre til moloen isteden. Alle hobbyer kan man nerde på slo det meg. Håper jeg aldri blir en fiskenerd som bare snakker om fisking.
Kim ropte på meg. Han hadde sett en torsk på minst fem kilo nede i tangen sa han. Jeg så aldri denne fisken, men vi så en berggylt rett ved kanten. Den største gylten jeg har sett i mitt liv, minst 60 centimeter og mørk som en vinternatt. Når de blir så store kommer de forhistorisk pregene mer fram. Det så akkurat ut som et fossil som hadde våknet fra sin 300 millioner års tornerosesøvn på jakt etter trilobitter. Jeg hengte noen mark på min vanlige ørretsluk og slapp den ned rett forran nesen på fisken. Den var borti et par ganger før jeg klarte å kroke den godt. Det likte han slett ikke og dro ned mot ura med uante krefter. Jeg trodde bremsen var åpen, så fort gikk spolen, men den var nesten på helt lukka. Hvilken Kraft det er i disse fiskene! Hvorfor er jeg så oppsatt på sjøørret når det ultimate fisket er bergsugge? Dessverre klarte jeg ikke styre den unna steinene, og etter kort tid slet snøret seg mot en stein før jeg fikk den opp og søke om norgesrekord. Alt endte opp som en fiskeskrøne, men heldigvis har jeg et tidsvitne som kan gå god for den. Vi tusla opp til Sala Thai og bestilte to vårruller, to innbakte scampi og to friterte kyllinger og kjørte hjem.
På lørdag var jeg ute i båt med Magnus og Roy på jakt etter ferda-torsken. Båten hadde ikke ekkolodd, så det var som å jakte rugde uten hund. Vi kjørte rundt i blinde uten å få annet enn en lien torsk (Magnus) og en liten lyr (jeg). Roy mumlet noe om hall i skjegget. Søndag fisket jeg og Øyvind etter sjøørret i Hafrsfjord i syv timer uten ett eneste napp. Mandag bestemte jeg meg for å fiske alene etter jobb. Jeg ville prøve gjeddefiske i Bråsteinvatnet, et fiske jeg vet lite eller ingenting om.
Hva biter gjedde på? Hvor er den i vannet, hvilken årstid osv. Jeg gjør som alltid når jeg er usikker: bruker møresild i kobber. 15 gram på en stålfortom. Jeg begynte å kaste inn mot sivet som jeg mener å ha hørt er typisk gjeddehabitat. Ingenting. Kanskje de parer i siv, men jeg var for tidlig ute for parings sesongen? Jeg heiv midt i vannet og prøvde forskjellige dybder. Da jeg lot sluken falle helt til bunnen og sveivet sakte inn hogg det til. Det ble en helsikkes kamp som ble dratt til overflaten. Jeg ante størrelsen på fisken som ploget i vannskorpa. En liten gjedde, men jeg var glad for endelig ha fått noe på kroken.
Da den kom nærmere land så jeg at det slettes ikke var en liten gjedde, men en finfin ørret. Jeg har blitt fortalt at etter at gjedda ble satt ut i Bråstein har den spist opp ørreten og bestanden er borte. Her var beviset på at de lever godt side om side i dette vannet. For det var en gris jeg dro opp. Meget god kondisjon var det på fisken.
For å finne kondisjonsfaktoren til ørret er det vanlig å bruke Fultons formel, oppkalt etter Thomas Weymess Fulton som ikke kom frem til formelen som bærer hans navn. Lang historie. Formelen er: gang vekta i gram med 100 og del dette på lengden i cm i tredje potens. Min fisk var 619 gram og 36 centimeter, som gir regnestykket (100 x 619)/(36x36x36) = 1,33. Det letteste er selvsagt å bruke en K-faktor kalkulator, og den jeg liker best er er Oslomarka JFF sin kalkulator. Trykk her for å komme til den.
K-faktor 1 er normalen, eller egentlig en akseptabel matfisk. Tallet kan si mye om bestanden på en lokasjon, men det kan også være store sesong-variasjoner og lokale miljøfaktorer kan spille en rolle. Noen steder har ørreten utviklet litt avvikende kroppsfasonger etter mange isolerte år feks. Brunørret og sjøørret er samme art og har samme genetikk, men det er vanligere å få en staut sjøørret enn brunørret.
K-faktor er fortrinnsvis utviklet for laksefisker, og vil ikke nødvendigvis gi en normal K på 1 for feks torsk eller abbor. K-faktor brukes også i slakterinæringen, men her snakker man om gjennomsnittlig K-verdier rundt 32. Den høyeste målte verdien for storfe er en k-faktor på 64. En ørret med k-faktor 64 vil jeg ikke engang tenke på åssen ville sett ut, men en uforglemmelig fight ville det helt sikkert vært.
