Oppdatert nappkalender for resten av 2023 og begynnelsen av 2024 finner du her
Godt nytt! Ventetiden er over og fasiten på når man kan forvente fangst er her. Napp och nytt har endelig publisert sin etterlengtede huggtabell for 2022 og frem til mars 2023! Jeg må innrømme at jeg begynte å tvile på at den noensinne ville bli utgitt, men her er den altså:
Siden 1953 har Abu Garcia gitt oss sin fiskekalender i sin reklamekatalog: Napp og Nytt. Dessverre virker det som nappkalender i Napp og Nytt for 2022 ikke kommer til å bli publisert. Det har gått hardnakkede rykter, spesielt på svenske fiskeforum, at det skulle bli publisert en digital utgave i midten av mars, men dette har ennå ikkeskjedd. Så nå blir det bare å fiske på lykke og fromme fra nå av. Egentlig som jeg alltid har gjort for å være helt ærlig.
Om 2022 og 2023 versjonen av bettkalender, nappkalender, huggtabell eller hva du velger å kalle den, plutselig mot formodning skulle dukke opp digitalt eller analogt, lover jeg å publisere den umiddelbart her på maiselyn.no
Første mai er markert i rødt i min kalender, ikke for å gå under en parole, men det er åpningen av sjøørret fiske. Sjøørret er fredet i nesten hele Ryfylkefjorden/Boknafjorden i Rogaland fra 1. mars til og med 31. april. Det er derfor blitt tradisjon med åpningsfiske natt til 1. mai. Vi bruker kvelden 31. april til å sette opp telt, grille og generell NKVO frem til klokken viser 00.01. Da er det førstemann uti med snøret.
På øya Talgje i Ryfylke ligger det en fantastisk vik, ganske grunn og skjermet for nordvesten og sydøsten og alle andre vinder av slake åser og stupbratte skrenter. Her er vannet varmere og påstått brakkere enn i sjøen utenfor, uten at jeg skal gå god for siste påstand. Når solen farger himmelen rosa og speiler seg i det vindstille vannet og den store ørretens høye hoppe lager ekko er det ikke noe bedre sted å være på denne jord. På andre siden av vika har et ørnepar bygget rede bare for å komplettere idyllen. Denne vika har tilogmed blitt kåret til Norges beste plass å fiske sjøørret fra land.
Erfaringsmessig kan det være lurt å være tre og ikke to på disse turene, spesielt når grillmaten ikke lager seg selv, teltet ikke er medgjørlig og blodsukkeret daler. Så i år var sjølvaste sjøørret-kongen Øyvind med som guide og buffer. Han har fagbrev fra Monsen-skolen, og er godt vant til livet i telt og liker å dele tips og triks om å overleve på vidda. Teltplassen vår var fire minutter unna parkeringsplassen, så vi hørte ikke på Øyvinds pakke tips for en lett oppakning. Vi gikk heller to ganger for å kunne ta med oss alle bekvemmeligheter og litt ekstra. Hvorfor sove uten pute når man kan sove med pute?
Øyvind er kongen av Talgje og herre over sjøørret
Vi var ferdig utpakka i åttetiden og kunne nyte aftenen med grillmat og slikt snakk som hører gutteturer med. Først og fremst barns avføring. Det var ikke mye liv i det glassklare og stille vannet, men noen hopp var det nå og da. Tiden frem til tolv gikk sakte, så sakte at jeg ropte «perkele» og hoppet over på Helsinki-tid. Klokka tolv Helsinki-tid heiv jeg uti markklysa mi og starta å meite eller hva det heter når du drar inn mot land. Øyvind fulgte fortsatt norsk lov og ventet til klokken ett Helsinkitid. Ikke at den timen utgjorde noen forskjell, for aure ble det ikke på noen. Jeg fikk en liten taretorsk som Øyvind ble avbildet med, langt under minstemål. Etter mange kast med både mark, flue og sluk merket jeg at jeg hadde gjort den klassiske tabben å ikke kle meg godt nok. Dagen og kvelden hadde vært varm, men da solen forsvant fulgte gradestokken ned mot blått uten at jeg hadde helt fått det med meg. Kulden hadde satt seg ryggmargen og det var på tide for meg å krype i soveposen.
Midt på natten våknet jeg av en gjøk i naboteltet som febrilsk begynte å åpne og lukke glidelåser. Ritsjratsj. Riiiitsj. Ritrasj. Riiiiiitsj? Ritsjrasjritsjrasj. Riiiiiiiitsj. Ritsjritsjritsj. Riiiiitsj. Riririritriiiiiiits. Ritsjrasj. Slik holdt han på mellom 02:45 til 03:00 med konstant åpning og lukking av glidelåser. Da jeg trodde han var ferdig begynte han på’an igjen. Etter dette var det umulig å få sove igjen. Jeg frøys på nesetippen og tærne hadde aldri blitt skikkelig varme. Rundt seks hadde jeg gitt opp og gikk ned til vannet og heiv uti sluken med flueoppheng. Det var ikke mange kasta før jeg fikk det jeg kan garantere var kjenning med fisk. Den var dessverre ikke interessert i bli på kroken og sluken ble dratt opp uten fisk. Ett napp til fikk jeg med samme resultat, så var det helt dødt.
Jeg hadde glemt å legge bilnøklene til Marita igjen hjemme, og måtte derfor låne bilen til Kim og ta turen fra Talgje til Hommersåk. De andre lå fortsatt å sov da jeg kjørte. Kanskje jeg hadde glemt bilnøklene med vilje underbevisst, for det var deilig å få gutta litt på avstand. Humøret steg også betraktelig da jeg svingte opp på drive throughen på McDonalds og bestilte tre McToast og en stor cola. Avogtil er dispensercola selve meningen med livet, og dette var så visst en av disse gangene. Da jeg kom hjem var sikringsbua første prekære stopp og så en lang, varm dusj. Kulden hadde satt seg skikkelig helt ned i tærne men tødde nå opp slik at jeg fikk tilbake full førlighet. Jeg drømte om en cowboystrekk, men lot det bli med tanken. Tenk om ørreten plutselig hadde kommet i bettet, og jeg gikk glipp av all moroa. På vei ut døra tok jeg med en neve ørepropper så jeg var forberedt på den kommende natten og kjørte fort tilbake i fartsgrensa.
Da jeg kom tilbake hadde de andre akkurat stått opp og satt i taushet og stirret på vannet. De påstod de hadde baksnakka meg og stoppet da de hørte meg, men jeg er nok det sosiale limet som holder kohorten sammen. Nå når lederen deres var kommet tilbake var vi klare for en ny dag i stekende solskinn og vindstille overflater. Noen påstår at slikt vær ikke hjelper på ørretbettet, men det hjelper på psyken. Jeg blåste opp packraften min, Marita II, og la ut på padletur med en stang med flue bak, og en stang jeg kunne fiske aktivt med.
Kim stilte seg opp i innløpet av vika med fluestanga og heiv som om navnet hans skulle vært Toffa, den beste fluefiskeren på Hommersåk. Han heiv som en ballettdanser i vadebukse. Jeg har aldri sett en ballett, men har hørt at det skal være veldig fint å se på.
Øyvind måtte ut noen kjappe ærender og ble borte i mange timer. Da han endelig kom tilbake på kveldinga var det en særdeles oppstemt mann med stort smil som kunne garantere at i hvert fall han skulle få fisk nå. Han satte seg i den lånte kajakken, tok en runde i bukta og kunne konstatere at det er enklere å fiske fra land enn kajakk. Resten av aftenen tilbrakte han med beina solid planta på jorda.
Da ingenting skjedde i viken vår tok jeg turen ut i sjøen og sjekket forholdene i den store verden. Det var ikke annerledes her. Dødt i alle vannlag. Nå var jeg så desperat etter fisk at jeg tilogmed hadde tatt til takke med lyr, men ikke engang denne fisken var i bettet. Jeg padlet tilbake og monterte på ekkolodd av typen deeper smart sonar pro+ på stanga der jeg hadde hatt en flue. Nå skulle jeg sjekke om det var noe liv under overflaten i det hele tatt og samtidig kartlegge bunnforholdene. Ikke uventet var resultatet null fisk og lettere solbrenthet til tross for faktor 50 på nesetippen. Årets første hele soldager ved sjøen er farlige.
Jeg gikk ikke på land før det var mørkt og på tide å ta på seg mer klær. jeg ville ikke gå på samme bommert som dagen før og få kulsa i meg. Det var mange teorier hvorfor fisket var så ræva blues. For mye sol, for kaldt i vannet, for varmt i vannet, for få ørret i sjøen, for mye børstemark og lett tilgjengelig mat, og selvsagt beskyldninger om fravær av hall og lyvehall. Da Kim påstod jeg løy måtte Øyvind fysisk holde meg tilbake så jeg ikke blekka ‘an ner. På tide å fyre opp grillen og få oss noe mat.
Etter å ha fylt magen med kjøtt var alle igjen bestevenner. Det var nå blitt helt mørkt og fisket fikk nytt fokus. Vi hadde ikke sett noe vak eller tegn på ørret, men til gjengjeld yret det av annet liv inntil land. Når vi lyste ned i vannet med hodelyktene var det børstemark klekking og vi fanget dem med håven og satte de på kroker for å se hva vi kunne få. Dessverre var krokene i største laget for at de små fiskene kunne bli kroket skikkelig, men vi ble hensatt til fisking slik det utartet seg i barndommen. Vi holdt på i flere timer med dette fisket som om vi skulle vært tre åtte år gamle gutter på brygga i sommerferien uten leggetid. Spesielt stas var det da vi klarte å lure frem en bitteliten steinbit.
Søndag morgen var det Kim sin tur å våkne tidlig. Han hadde blitt holdt våken av noen som snorket i et nabotelt. Jeg vet jeg snorker høyt, så det var nok jeg som hadde holdt ham våken, men selvsagt sa jeg at jeg også hadde hørt at noen hadde snorket og vi ble enige om at Øyvind snorket forferdelig høyt. Dessuten hadde liggeunderlaget hans sklidd fra høyeste punkt i teltet til laveste punkt hele natten, så han måtte flytte på det hele tiden. Hvorfor han ikke la liggeunderlaget på det laveste punktet fra start av i firemannsteltet sitt må du spørre ham om. Han hadde ikke spist frokost ennå, så jeg turte ikke spørre. Takket være øreproppene mine hadde jeg ikke fått med meg romsteringen og jeg sov til langt på dag. Han hadde fått en ørret på kroken rett ved land kunne han meddele begeistret, men den hadde glippet unna. Det var kjempesynd. Jeg hadde virkelig unna Kim å få en sjøørret. Han hadde fortjent å få fisk nå.
Jeg hadde gitt opp ørreten og gikk inn for å nyte dagen til det fulle. Om ikke mange timene ville hverdagen nok engang innhente meg. Det beste jeg vet er ingenting. Gjøre ingenting, høre ingenting og se ingenting. Så ingenting var det jeg valgte å gjøre helt til vi måtte dra hjemover.
Andreas holder inne magen
Men vi var ikke helt ferdig å fiske bare fordi vi var på vei hjem. Tidevannet gikk nå mot topp, så Kim og jeg bestemte oss for å prøve en siste gang ved Askjesundet. På vei ned mot stranda så vi på lang avstand to kvinnelige dykkere som nettopp var kommet opp av sjøen og stod ved bilen sin og tørket håret sitt og småpludret. Du vet når de legger hodet på skrått og patter lett på håret sitt med håndkleet. Plutselig begynte de å vrenge av seg våtdrakten sine, og de hadde ikke noe under. Skrittfrekvensen vår økte drastisk mot dem, på kanten til småspurt. Stegene våre saknet da det viste seg å være to menn med langt hår. De kunne bekrefte våre mistanker om lite fisk i vannet. De hadde aldri sett så lite fisk sa de, før de begynte å snakke om sikt, nitrogen og teknikaliteter ved dykking. Da var de ikke lenger av interesse for meg og jeg trasket videre til moloen isteden. Alle hobbyer kan man nerde på slo det meg. Håper jeg aldri blir en fiskenerd som bare snakker om fisking.
Kim ropte på meg. Han hadde sett en torsk på minst fem kilo nede i tangen sa han. Jeg så aldri denne fisken, men vi så en berggylt rett ved kanten. Den største gylten jeg har sett i mitt liv, minst 60 centimeter og mørk som en vinternatt. Når de blir så store kommer de forhistorisk pregene mer fram. Det så akkurat ut som et fossil som hadde våknet fra sin 300 millioner års tornerosesøvn på jakt etter trilobitter. Jeg hengte noen mark på min vanlige ørretsluk og slapp den ned rett forran nesen på fisken. Den var borti et par ganger før jeg klarte å kroke den godt. Det likte han slett ikke og dro ned mot ura med uante krefter. Jeg trodde bremsen var åpen, så fort gikk spolen, men den var nesten på helt lukka. Hvilken Kraft det er i disse fiskene! Hvorfor er jeg så oppsatt på sjøørret når det ultimate fisket er bergsugge? Dessverre klarte jeg ikke styre den unna steinene, og etter kort tid slet snøret seg mot en stein før jeg fikk den opp og søke om norgesrekord. Alt endte opp som en fiskeskrøne, men heldigvis har jeg et tidsvitne som kan gå god for den. Vi tusla opp til Sala Thai og bestilte to vårruller, to innbakte scampi og to friterte kyllinger og kjørte hjem.
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.
Jeg må komme med en tilståelse: jeg sliter med å få Sjøørret på sommeren. Jeg ser de er der, de hopper rett foran meg, men de biter ikke på. Antagelig bruker jeg feil sluker med feil farge og drar antagelig inn for seint. Eller kanskje de ikke er sultne når vanntemperaturen er for høy. Det er en kode jeg ikke har knekt ennå.
Men når høsten kommer klaffer det på nytt. Mine sluker og teknikker fungerer atter en gang. Og etter at jeg konstant knyttet en opphenger med flue foran sluken har jeg fordoblet fangsten. Jeg har blitt ekspert på kirurgknuten. Kan knyte en kirurgknute i stummende mørke nå.
Angående årstider og tips til teknikker, lokasjoner og sluk/flue kan du gå nederst på denne artikkelen og trykke deg videre på siden til en som har knekt koden: selveste rosa reke, Norges fremste sjøørret-blogger.
Den første høstørreten fikk jeg 28. august. Jeg tok meg ikke engang bryet med å veie den før den ble tilbakeført til sitt rette element. Tipper 200 til kvartkiloen. Tatt på Guideline Blå Sildegreve #2
Neste tok jeg 12. september. Den var 404 gram. Lengde usikker siden jeg slapp den ut igjen, men rundt 40 cm. Tatt på noe jeg alltid har trodd ble kalt rosa reke på opphengeren, men heter visst pattegris. Jeg burde kalt bloggen min pattegris, men vet ikke om rosa reke ville likt det. Ville jo vært en hyllest til ham, men kanskje han ikke hadde forstått det. Merker jeg har litt for mye respekt for ham, kanskje tilogmed ærefrykt. Alle trenger en helt.
Kim har også en helt, men det er ikke meg. Han overgår meg i fiskevitenskap, og hans råd om farger og steder er alltid verdt å lytte til. Dessverre er han i en fluefase i livet, og mener at alt vær tillater fluefisking. Spesielt motvind krever fluestang med dertil fiskelykke. Han hadde fått nyss om at ørreten hadde begynt å bite igjen, og ble med ned på Riskastranda 13. september. Han begynner å bli flink til å ta bilder av meg med fisk i alle fall.
Jeg dro opp dagens første ørret kvart på sju, på Blå Sildegreve #2 igjen. Denne bikka 600 gram og 42 cm. Jeg merket meg en oppadgående trend hva gjelder størrelse. For å beregne vekten på neste fangst prøvde jeg å huske hva jeg hadde lært på MX2 på Kongsgård, men alt jeg erindret var at læreren hadde dårlig ånde og var enda dårligere på personlig rom. En dødelig kombo som ikke oppfordrer til å be om hjelp om man står fast på en spesielt kinkig matematisk utfordring.
Heldigvis for nattesøvn og familieliv blir det tidligere mørkt nå, for jeg kan stå timesvis, og på sommeren kommer jeg ofte hjem etter ett på en vanlig skoledag. Rundt klokka åtte går sola ned nå til dags, noe som gir rundt en halvtime tre kvarter før det er umulig å se hva man kaster ut, eller hva man drar inn.
Jeg var på nippet til å gi meg da det beit på klokka 20.32. I tillegg til ørreten hadde jeg i løpet av fisket fått to lyr og syv makrell (en gang var det to fullvoksne samtidig, en på sluken og en på flua), men denne fisken dro kampen oppover nesten umiddelbart. Mye plasking i vannskorpa er ikke nødvendigvis bevis, men da den hoppet var all tvil borte: Dette var ørret, og av det større slaget.
Da jeg fikk den opp var jeg glad for å få ørret, men ørlite skuffet over størrelsen. Den var 46 cm og 800 gram. En finfin fisk, så absolutt, men jeg hadde fantasert om å bikke kiloen i kampens hete. Denne hadde tatt på sluken. En mørk Sølvkroken Jensen Seatrout 15 gram.
Så første fisk veide 200, etterfulgt av 400, så 600 og til sist 800. Dette er faktiske vekter, og ikke noe jeg finner på. Har nærbilde av vektene for referanse. Etter mine kalkulasjoner skal neste sjøørret måtte være akkurat kiloen, og etter dette 1,2 kilo, så 1,4 osv. Matte lyver aldri.
Av og til ligger jeg i sengen på natta uten å få sove. Da finner jeg frem telefonen for å kose meg. Når Marita har sovnet finner jeg frem til min favorittapp: NaVida. Dette er en kart-app som har topografisk kart, sjøkart, flyfoto og kan tracke fiske- og jaktturene mine. Og selvsagt er den gratis.
En av disse nevnte våkenetter fant jeg et sted på kartet som heter Fiskaneset i Gandsfjorden, og der må det jo være plenty med fisk. Jeg var særdeles fornøyd med dette resonnementet. Ifølge sjøkartet blir det fort ganske dypt her om man klarer å hive langt nok, og det er fS bunn. Jeg hadde lyst på flatfisk.
Neste dag stod jeg på odden i Gandsfjorden. Etter å ha mistet tre dyrebare sluker på å fiske etter bunnfisk bestemte jeg meg for å heller prøve meg på sjøørret. Men dette var ikke et lovende ørretsted, og det var aure jeg nå var på jakt etter. Ørret får jeg på sandbunn, helst såkalt leopardbunn, med vekselvis vegetasjon og sand på denne tiden av året.
Litt sør for Fiskaneset ligger Forusstranden. Mer bunnvegetasjon enn ønskelig, men godt nok. Jeg stilte meg på en finfin gjestebrygge og heiv en 18 grams møresild i kobber med noe hologram fiksfakseri mot nord. På tredje kast følte jeg det var noe bortpå, men var ikke sikker på om det var fisk eller vegetasjon. Neste kast skjedde det samme, og siden det var akkurat samme sted var det nok noe tang og tare som stod litt høyere der. Men på femte kast beit det til på samme sted. Det hadde vært fisk hver gang, og denne gangen satt den på.
En helt OK fisk rundt 40 cm. Vekten er jeg usikker på siden jeg plutselig ble grepet av en rar og for meg ukjent følelse. Tror den følelsen blir kalt medlidenhet. Ett eller annet ved denne fisken må ha spilt på noen dyptliggende emosjoner hos meg. Det var som den var litt pjusk og forsoffen, med store blanke øyne uten sjel. Før jeg visste ordet av det hadde jeg sluppet fisken fri, og den pilte avsted i en fryktelig fart.
Den neste følelsen var anger. Jeg fisker for å spise fisken, og ikke for å slippe den uti igjen. Jeg vet ikke om hevn er en følelse, men jeg prøvde å få den manipulerende fisken tilbake. Selvsagt uten hell.
Nå var jeg uansett på sjøørret skjøret. Og været og tidevannet var gunstig for å prøve meg på et sted jeg har sett meg ut en annen sen nattestime: Lihalsen.
Jeg forsøkte meg først der det er markert blått på kartet. En god del vibrering i stanga som jeg tror var litt smånafsing fra ørret avslørte at her var det fisk. Beviset fikk jeg da det hogg til, og en sølvfisk hoppet opp av vannet med sluken min i kjeften. Og jeg mistet den av kroken.
Jeg prøvde meg deretter på rød sirkel fra en brygge som står litt ut fra vika og heiv inn mot stranda. Og det var ikke mange kast før det hogg til en perfekt sjøørret på min mørke Jensen Seatrout. Og denne var det muskler på. En real kamp var det å få den inn, akkurat som en sjøørret skal oppføre seg. Med hopp og utfall og alle triks i sjøørret boka.
46 cm og vekt på 1,75 jin (Jeg har begynt å bruke jin istedenfor kilo nå. Siden Jin er dobbelt så mye som kilo er det lett å regne om, og selvsagt går jeg for den enheten som gir høyest tall på displayet. Det er også greit å være rustet til den dagen kineserne tar over verden. Jeg frykter ikke sinofiseringen av verden, jeg tar den imot med åpne armer. Lenge leve president Xi Jinping og hans fiskeriminister Fang Sei!)
Sjøørret er fredet i hele Ryfylkefjordene fra 1. mars til og med 30. april. For det første trodde jeg det het Boknafjorden, men ser ut til at det riktige navnet på hele vannmassen øst for Tungenes fyr og Kårstø altså er Ryfylkefjordene. I alle fall ifølge Fylkesmannen Rogaland, og fylkesmann Lone Marie Solheim er en fylkesmann som kan sin geografi tipper jeg. Hvor søren er Boknafjorden da? For det andre: kan du, fylkesmann Solheim, svare på hvorfor fredningen absolutt ikke skal gjelde i Lysefjorden? Har du hytte der kanskje? Eller var det noe forrige Fylkesmann Magnhild Meltveit Kleppa fikk igjennom mens hun trumfet gjennom Ryfast? Dette må undersøkes nærmere. Neh, det tar for mye tid og det har nok en naturlig forklaring.
Men Hafrsfjord ligger også utenfor fredningssonen, så da my brother from Åsas mothermother ringte og foreslo dette smutthullet trengte han ikke spørre twice for å si det sånn. Vi avtalte å møtes ved Hafrsfjordbruen på Sunde og prøve å fiske oss sørover.
Strømmen er sterk på flo sjø her under brua, og faren for bifangst er høy. Ikke noe annet enn sjøørret var akseptert i dag. Første kast ga meg en mort. Den fikk leve videre, så kanskje jeg treffer den om noen år som en tre kilos lyr. Som Aud pleier å si: mort er siste sort. Hun sier «siste sort» mye. Det liker jeg.
Etter å ha prøvd på forskjellige steder lenger sørover uten hell kokte vi oss en kanne kaffe og diskutere nye lokasjoner og barns avføring. Øyvind fortalte om et sted kalt Hagøyna rett ved Snøde. Her snevres fjorden inn før den igjen åpner seg. Logikken er enkel: all fisk som skal lenger inn i fjorden må gjennom her, og all fisk som skal ut må gjennom dette rundt 300 meter brede stredet. Hadde jeg vært Harald Hårfagre ville jeg plassert bueskytterne mine her, på begge sider.
På disse historiske marker var det to moderne krigere som skulle ut på tokt, men istedenfor våpen hadde vi fiskestenger. Der tidligere generasjoner kjempet om livet, var det farligste vi gjorde å forsere et piggtrådgjerde. Skulle nesten tro noen prøvde å holde oss ute og beholde fiskeplassen for seg selv. Lenge leve allemannsretten!
Vi splittet oss, og jeg kastet ut der sundet er som smalest. Jeg fikk ikke godfølelsen her, så kastet meg sørover. Det kan være frustrerende å fiske etter sjøørret, for de liker seg der det er en del vegetasjon, og når kroken henger seg borti et tareblad kan hjernen tolke det som et bitt i et millisekund eller to. Og omvendt. Nå hadde hjernen min tolket det som noe grums hadde vært borti, men akkurat da jeg dro opp sluken så jeg at det var en ørret etter den. Den så litt forfjamset ut og lurte på hvor fisken den hadde jaget hadde blitt av. Hadde fisker hatt skuldre hadde den nok trukket på disse, for er det noe jeg er ganske sikker på, så er det at fisker ikke tenker mye på etterlivet, og ingen ørret starter en religion bare for at en fisk stiger til himmelen.
Allerede neste kast fikk jeg napp igjen, og denne var en vilter en. Den hoppet og vred seg. Og jeg mistet den. Men i en av byksene så jeg at den var langt under minstemål. Nå visste jeg ihvertfall at jeg var rett mann på rett sted med rett sluk (en mørk sølvkroken Jensen seatrout 18 gram).
Det tok noen fler kast og mer gåing før neste satt på. Jeg kastet ut rett nord for Tedneholmen. Og denne var en skikkelig middagsfisk. Spolen hvinte godt, og det oppstod en kamp som ikke har hatt sin like i disse trakter siden år 872. Jeg var Harald, og fisken var Kjøtve den rike. Men denne Kjøtve skulle ikke slippe unna slik han gjorde for 1148 år siden. Jeg fikk den etter hvert nærmere land, og så at den var rundt halvmeteren. Helt inntil land glapp den av kroken, men den var sliten og treg nå, og jeg heiv meg etter den, og klarte å redde fangsten.
Min digitale vekt viste 1,88 og et kinesisk tegn, og tommestokken viste gode 47 cm. Men en fisk på 47 cm og 1,88 syns jeg virket litt mye. Så jeg veide den på nytt og fikk 1,73. 1,73 kilo er en grei fangst, så jeg trasket fornøyd til Øyvind. Han var mektig imponert, og tilbød seg å veie den med sin vekt. Hans vekt ga meg et slag i trynet: den viste stusselige 0,88. Det kinesiske tegnet på displayet var ikke kilogram på kinesisk, men enheten jin, som er halvparten av kilo. Hvor lenge vekten min har vært satt på jin vet jeg ikke, men jeg tar en Doktor Relling her.
Etter å ha gjennomgått de 5 stadiene til Kübler-Ross på under to minutter aksepterte jeg resultatet og heiv ut på nytt. Og tror du ikke det beit på på første kast. En liten rakker ble dratt opp, tatt bilde av og sluppet ut igjen uten å bli veid. Den veide neppe mer enn 500 jin uansett.
Nå var det Øyvind sin tur. Han kjørte ren kobber og det hadde en stor ørret fått sansen for. Men nå betalte han for å kjøpe billige sluker, for den glapp da han skulle sveive den inn til land, og grunnen var uten tvil at kroken ikke hadde skikkelige mothaker. Men dette ble Øyvinds nemesis, hans Moby Dick. Og du kan kalle meg Ismael. Øyvind var som besatt av denne fisken og fikk den faktisk på ved flere anledninger. Til slutt fant jeg en forlagt fluktstol til ham og sa farvel og adjø og forlot ham der. Og mulig han sitter der fortsatt når jeg kommer neste gang, for nå har jeg fått en ny favoritt sjøørret fiskeplass.
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.
Marita liker Finn, og hun har øye for et godt kjøp. Og finner hun et godt kjøp sender hun meg for å hente det. Da med en stilltiende forståelse av at jeg fisker på veien. En vinn-vinn situasjon uten tapere, viss en ser bort fra fiskene selvsagt.
Denne gangen hadde hun sett seg ut et teppe i Egersund av god kvalitet til en billig penge. Da hun begynte å tvile litt på farge og mønster måtte jeg forsikre henne om at jeg syns det var et veldig fint teppe. Jeg hadde lyst å sjekke ut kystfisket i Egersundtraktene.
Det menneskelige kinderegget Kim (siden han er venn, nabo og kollega, ikke fordi han er brun på utsiden og hvit inni) lot seg lett overtale til en roadtrip. Ikke bare er han en hyggelig følgesvenn, men han er også lokalkjent der nede, og bare ute etter sjøørret. For meg er fiske morsomt uansett, men Kim er artsfisker og sjekker flyfoto for å finne tigerbunn og leopardbunn.
Handelen med det vi er sikre på var broren til Roar gikk fort unna, og søndagen var vår. Carpe Solis som romerne sa. Vi startet forsiktig i Kremmarviga der Bjerkreimselva renner ut. Nedenfor fiskeforbudssonen selvsagt. Været var surt og med motvind fikk vi ikke ut hverken spinner eller sluk. Min gode, gamle bombarda kom i retur som en boomerang. Så stranda utenfor XL-bygg i Hellvik var et mer egnet sted mente Kinder-Kim. Men uten hell også her. Vinden var om mulig enda kraftigere på dette stedet.
Så kom lokalkunnskapen til Kim til sin rett. Han dro oss til en vik i Hellvik som heter Marbotnen. Vipps var vinden borte. Det kom fortsatt kraftige regnbyger, men med regnbukse og vanntett jakke er ikke det noe problem. Bergans, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær (Du kan vipse meg de pengene nå Jan Tore. Vi holder det skattefritt siden jeg er en blogger).
Jeg hadde ikke hevet min 22 grams møresild i kobber mange ganger før det hogg til. Opp til overflaten kom en sjøørret så speilblank og sølvfarget i skinnet at jeg så mitt eget røde fjes i det. Den ble mer overrasket av fargen i mitt fjes, og siden jeg hadde bremsen alt for slapp, så den raste den ut igjen. Men med litt skruing på bremsen samtidig som jeg prøvde å holde snøret stramt fikk jeg den inn til slutt. Det var ikke store karen, men over minstemålet, og godt nok for meg.
Den var 38,5 cm og veide 480 gram. Eller som jeg liker å si: den var 47,5 cm og veide 750 gram. Det er mye snakk om catch and release på forumer for tia, og folk skryter nærmest av sin godhet til fisken. Ikke denne fiskeren. De dras opp og avlives og ender opp i panna når jeg kommer hjem. Ikke noe smaker bedre enn en fersk selvdratt fisk. Med ørret i panna, nappes laksen i hanna, sier de i Nord-Norge.
Omtrent annethvert kast var en fisk borti kroken, men ingen satt. Og jeg sa ikke noe til Kim, for kroppsspråket hans tydet på at han mente det var han sin tur å få napp nå. Jeg er en mester i å tyde andres kroppsspråk. Eller var det da han sa at han syns det var han sin tur å få fisk nå siden det var han som visste om alle de gode stedene jeg forstod sinnsstemninga hans. Ikke vits å forsure stemninga med å si hver gang det var noe borti min og han ikke fikk noe.
Helt til det hugg til igjen, og denne rakkeren kunne jeg ikke holde skjult. Den kjempet en tapper kamp og hoppet høyt med kroken i kjeften. Den dro til så haspelen hvinte. Et siste hopp opp i lufta tok den, og den var fri. Den nydeligste sjøørreten hadde kommet seg løs i lufta og svømte triumferende vekk. Jeg anslår den til minst to kilo, sannhetsvitnet Kim mener den kunne vært opp mot tre. Sikkert er det ihverfall at mine sinte rop og skrik skremte vekk hver eneste fisk i vika. Eller kanskje det var tårene mine som gjorde vannet for salt.
For å trøste meg dro Kim meg med til noe som sikkert er en fin strand på sommeren, men nå var det et tornado inferno. Jeg plumpet ned i det iskalde vannet og ble klissbløt, slo skinnleggen i en stein og mistet min dyrebare 22 grams møresild i kobber. Alt i løpet av tretti sekunder. Nok er nok. Alt i alt var det en fin tur. Takk for guidet tur Kim, og dine anbefalinger av farger på sluken. Jeg hadde ikke fått årets første sjøørret uten din kunnskap!
Det første jeg gjør når jeg skal på fisketur er å sjekke huggtabellen for aktuell dato, dernest tidevannet på kartverket. Min erfaring er at fisket er som best en time før toppen er nådd. Jeg ble irritert på kartverket da jeg slo opp lokasjonen Egersund i søkefeltet på tidevannstabellen og alt jeg fikk av informasjon tilbake var: «Beklager, det finnes ikke data om vannstand for Egersund». Kan det være for mye forlangt at kartverket tar seg bryet med å ha Egersund i sine systemer, tenkte jeg krenket og forbitret.
Men det er slett ikke slett arbeid og dårlig data fra Kartverket som er årsaken til at det ikke finnes tidevannstabbel for Eigersund. Nei, området bryr seg rett og slett ikke om månen (eller sola, som faktisk også har stor betydning, men bare noe mer enn en tredjedel av månens kraft).
Forskjellen på høyvann og lavvann er på beskjedne 23 cm. Til sammenlikning er forskjellen på flo og fjære 17 meter i Bay of Fundy i Canada. Årsaken er at det litt sør for Egersund (Tregde) ligger et amfidromisk punkt som er et punkt der forskjellige tidevannsbølger utligner hverandre. Kort fortalt. Det har også litt med min favoritteffekt; corioliseffekten og geografiske og geologiske trekk.
Dette gjelder kun det astronomiske tidevannet. Havnivået kan variere en del, men da er det pga meteorologiske fenomener som lufttrykk og vindretning. En tidevannssyklus tar 12 timer og 25 minutter.
I Egersund kjører man båtene inn i båthuset som andre kjører bilen inn i bilhuset
Nabo, fisketeoretiker og bobler på min topp-ti venneliste, Kim, hadde invitert meg på hytta si for en innføring i laksefiske og sjøørretfiske ved Hellvik. Han vet alle de gode stedene i området av egen erfaring og kunnskap han har tilegnet seg ved sengelektyre som «laksens vandring fra istid til nå», «Ørret; en beretning om hvordan kunstig befruktning, utenlandske gener og naiv driftighet skapte Norges nasjonalfisk», «sjå laksen min; eit inbleik i laksa si betydnad hjå buarane i Eigersund og Egenes» og selvsagt side 168-171 i «Aschehougs store fiskebok; Norges fisker i farger». Når han har tatt seg et glass Amarone etter at alle andre har lagt seg leser han ofte «The Concept of Presocratic Philosophy; Its Origin, Development, and Significance» av sin favorittforfatter Andre Laks.
Kim smiler sjeldent
Kim er kaptein med papirene i orden og styrer skuta med stødig hånd. Jeg er så gammel at jeg ikke trenger papirer for å føre båt, men fant meg til rette akter i båten på styrbord side for litt lat dorging. Kim hadde sin stang ute på babord side mens han styrte. Han klarer to ting på én gang.
Kim har fått så mange sjøørret og laks gjennom et liv på sjøen at han bestemte seg for at han skulle artsfiske etter lyr. Og da helst de aller minste. Og han var kjempeflink! Fire bittesmå lyr fikk han, mens jeg kun fikk to sjøørret. Så den klare vinneren denne dagen var uten tvil Kim, 4-2 hjemmeseier.
Den første ørreten vet jeg ikke størrelsen på, for Kaptein Kim ble plutselig vàr på at han var kaptein, og blei maktsyk og krevde at jeg skulle sløye fisken umiddelbart i høy sjø. Og nåde meg om fisken blødde! Om jeg skulle tippe var den nok ikke mer enn 400 gram og litt over 35 cm. Den var i alle fall over minstemål malen Kim har tegnet i båten. Neste ørret gjorde jeg myttani, eller muterert. Det ble mytteri. Jeg stappet fisken hel i en pose og tok den med hjem for dokumentasjon. Den var på 509 gram og 39 centimeter.
Neste artsfiske var laks, og Kim skuffet ikke med lokasjonen her heller. Ved Tengs, der jernbanen krysser over var det se og bli sett for laksen. De hoppet og spratt, og de var svære. En laks hoppet halvannen meter fra båten og jeg sverger jeg kunne lukte fisken. Vi kunne nok bare puttet håven i vannet og dratt opp fisk, men vi sto i båten og prøvde med sluk, spinnere, woblere, tassier og flue. Mark hadde vi ikke gravd etter. Uansett er det en opplevelse å være i båt med laks hoppende på alle kanter.
Det finnes en bukt på øya Talgje i Rogaland. Vannet er om ikke brakkvann, så iallfall mindre salt enn sjøen. Her liker ikke makrell og lyr seg, bare anadrome fisker som ørret. Så om det napper her er det sjøørret som er på. Så slipper man å bli så skuffet hver gang man tror man har en aure som viser seg å være en makrell. De største ørretene er nok ikke innom vika, men over to kilo er tatt flere ganger.
Ystabøhamna vest på Talgje ble brukt som en trygg havn i Vikingtiden. Vannstanden var da visst litt høyere sier de som vet sånne ting, og vikingskip hadde ikke kjøl, så det er mye mulig
Øyvind står på Kjørpanes sør i Ystabøhamna. Legg merke til det fine vaket ved steinen i vannet
Fiske entusiast og lokalkjente Øyvind tok meg med da jeg uansett var i nabolaget. Som alltid var planen å hive noen få kast, men som alltid skal jeg bare ta ett siste kast, og bare ett til og vips er det mørkt. Mørket kommer kjapt ved sankthans tider.
Det er ørret her hele døgnet, men det er først når vannet stiger at det virkelig står tett. Og vi hadde ikke sjekket tidevannstabellen og troppet derfor opp i halvåttetia med stor tro på storfangsten. Jeg har alltid stor tro første kast. Og andre kast. Og så gradvis mister jeg troen, men det skal ikke mer enn at kroken hekter seg bittelitt i noe tang, og i ett millisekund tror jeg det er et bitt, så er håpbarometeret fullt igjen. Neste kast har jeg igjen full tro. Klart timene går kjapt da.
Rett bak fiskestangen sees eneste forbindelse til havet
Tidevannstabellen viste at vannet var på sitt laveste 22.30, men heldigvis er dagene nå på sitt lengste. 17 grader og vindstille hjelper også på. Det var flere ørret som ville vise seg frem med høye hopp. En av dem trodde han var en delfin på et akvarium som hopper igjennom en ring, så elegant hoppet han. Kanskje ville den vise seg litt frem for havørnen som hekket oppe i trærne og fulgte stoisk med fra en høy furu på andre siden.
Og klokken 22:46 satt den første ørreten på. På senen var en møresild i kobber og mørk rygg med rusten krok. Den var en av de mindre fiskene i vannet den dagen med sine 42cm og 610 gram, og nå begynte storfisken å komme inne i vika sammen med tidevannet. Uheldigvis kom også mørket sigende, og da det til slutt var umulig å se hvor jeg kastet måtte jeg innse at storørreten var unnsluppet denne kvelden.
En fin aften var over der jeg hadde sett hekkende havørn, oppdaget en freesbeegolf bane midt inne i en øde skog, hørt om lokal vikinghistorie over termoskaffe med Øyvind og masse kast etter ørret. Klokken 01:48 var jeg i seng denne tirsdagen. Var hardt å stå opp da klokken ringte 06:20 til en vanlig arbeidsdag.
Hvordan grille hel ørret
Man griller ikke i folie. Da kan man like greit bruke ovnen. Fisk skal rett på risten over kullet. Ha masse salt og pepper i buken, fyll på med sitronskiver og surr igjen med fuktet hyssing. Snitt fisken i skinnet så den ikke krøller seg, og slik at varmen trenger lettere inn i kjøttet. Pensle med olje og ha salt og pepper også på skinnet.
Jeg har fisken rett over det varmeste i noen minutter på hver side så den får en fin skorpe, og flytter den på den siden med minst eller ikke noe kull under lokk i ti minutter. Kommer selvsagt an på størrelsen, men man kan egentlig ikke gjøre feil med egenfanget fisk på grill. Det smaker fantastisk uansett.
Jeg glemte å ta bilde før noen allerede hadde begynt å forsyne seg
