Av og til ligger jeg i sengen på natta uten å få sove. Da finner jeg frem telefonen for å kose meg. Når Marita har sovnet finner jeg frem til min favorittapp: NaVida. Dette er en kart-app som har topografisk kart, sjøkart, flyfoto og kan tracke fiske- og jaktturene mine. Og selvsagt er den gratis.
En av disse nevnte våkenetter fant jeg et sted på kartet som heter Fiskaneset i Gandsfjorden, og der må det jo være plenty med fisk. Jeg var særdeles fornøyd med dette resonnementet. Ifølge sjøkartet blir det fort ganske dypt her om man klarer å hive langt nok, og det er fS bunn. Jeg hadde lyst på flatfisk.
Neste dag stod jeg på odden i Gandsfjorden. Etter å ha mistet tre dyrebare sluker på å fiske etter bunnfisk bestemte jeg meg for å heller prøve meg på sjøørret. Men dette var ikke et lovende ørretsted, og det var aure jeg nå var på jakt etter. Ørret får jeg på sandbunn, helst såkalt leopardbunn, med vekselvis vegetasjon og sand på denne tiden av året.
Litt sør for Fiskaneset ligger Forusstranden. Mer bunnvegetasjon enn ønskelig, men godt nok. Jeg stilte meg på en finfin gjestebrygge og heiv en 18 grams møresild i kobber med noe hologram fiksfakseri mot nord. På tredje kast følte jeg det var noe bortpå, men var ikke sikker på om det var fisk eller vegetasjon. Neste kast skjedde det samme, og siden det var akkurat samme sted var det nok noe tang og tare som stod litt høyere der. Men på femte kast beit det til på samme sted. Det hadde vært fisk hver gang, og denne gangen satt den på.
En helt OK fisk rundt 40 cm. Vekten er jeg usikker på siden jeg plutselig ble grepet av en rar og for meg ukjent følelse. Tror den følelsen blir kalt medlidenhet. Ett eller annet ved denne fisken må ha spilt på noen dyptliggende emosjoner hos meg. Det var som den var litt pjusk og forsoffen, med store blanke øyne uten sjel. Før jeg visste ordet av det hadde jeg sluppet fisken fri, og den pilte avsted i en fryktelig fart.
Den neste følelsen var anger. Jeg fisker for å spise fisken, og ikke for å slippe den uti igjen. Jeg vet ikke om hevn er en følelse, men jeg prøvde å få den manipulerende fisken tilbake. Selvsagt uten hell.
Nå var jeg uansett på sjøørret skjøret. Og været og tidevannet var gunstig for å prøve meg på et sted jeg har sett meg ut en annen sen nattestime: Lihalsen.
Jeg forsøkte meg først der det er markert blått på kartet. En god del vibrering i stanga som jeg tror var litt smånafsing fra ørret avslørte at her var det fisk. Beviset fikk jeg da det hogg til, og en sølvfisk hoppet opp av vannet med sluken min i kjeften. Og jeg mistet den av kroken.
Jeg prøvde meg deretter på rød sirkel fra en brygge som står litt ut fra vika og heiv inn mot stranda. Og det var ikke mange kast før det hogg til en perfekt sjøørret på min mørke Jensen Seatrout. Og denne var det muskler på. En real kamp var det å få den inn, akkurat som en sjøørret skal oppføre seg. Med hopp og utfall og alle triks i sjøørret boka.
46 cm og vekt på 1,75 jin (Jeg har begynt å bruke jin istedenfor kilo nå. Siden Jin er dobbelt så mye som kilo er det lett å regne om, og selvsagt går jeg for den enheten som gir høyest tall på displayet. Det er også greit å være rustet til den dagen kineserne tar over verden. Jeg frykter ikke sinofiseringen av verden, jeg tar den imot med åpne armer. Lenge leve president Xi Jinping og hans fiskeriminister Fang Sei!)
