Stikkordarkiv: telttur

Sjøørret åpningsfiske i Rogaland

Første mai er markert i rødt i min kalender, ikke for å gå under en parole, men det er åpningen av sjøørret fiske. Sjøørret er fredet i nesten hele Ryfylkefjorden/Boknafjorden i Rogaland fra 1. mars til og med 31. april. Det er derfor blitt tradisjon med åpningsfiske natt til 1. mai. Vi bruker kvelden 31. april til å sette opp telt, grille og generell NKVO frem til klokken viser 00.01. Da er det førstemann uti med snøret.

På øya Talgje i Ryfylke ligger det en fantastisk vik, ganske grunn og skjermet for nordvesten og sydøsten og alle andre vinder av slake åser og stupbratte skrenter. Her er vannet varmere og påstått brakkere enn i sjøen utenfor, uten at jeg skal gå god for siste påstand. Når solen farger himmelen rosa og speiler seg i det vindstille vannet og den store ørretens høye hoppe lager ekko er det ikke noe bedre sted å være på denne jord. På andre siden av vika har et ørnepar bygget rede bare for å komplettere idyllen. Denne vika har tilogmed blitt kåret til Norges beste plass å fiske sjøørret fra land.

Erfaringsmessig kan det være lurt å være tre og ikke to på disse turene, spesielt når grillmaten ikke lager seg selv, teltet ikke er medgjørlig og blodsukkeret daler. Så i år var sjølvaste sjøørret-kongen Øyvind med som guide og buffer. Han har fagbrev fra Monsen-skolen, og er godt vant til livet i telt og liker å dele tips og triks om å overleve på vidda. Teltplassen vår var fire minutter unna parkeringsplassen, så vi hørte ikke på Øyvinds pakke tips for en lett oppakning. Vi gikk heller to ganger for å kunne ta med oss alle bekvemmeligheter og litt ekstra. Hvorfor sove uten pute når man kan sove med pute?

Øyvind er kongen av Talgje og herre over sjøørret

Vi var ferdig utpakka i åttetiden og kunne nyte aftenen med grillmat og slikt snakk som hører gutteturer med. Først og fremst barns avføring. Det var ikke mye liv i det glassklare og stille vannet, men noen hopp var det nå og da. Tiden frem til tolv gikk sakte, så sakte at jeg ropte «perkele» og hoppet over på Helsinki-tid. Klokka tolv Helsinki-tid heiv jeg uti markklysa mi og starta å meite eller hva det heter når du drar inn mot land. Øyvind fulgte fortsatt norsk lov og ventet til klokken ett Helsinkitid. Ikke at den timen utgjorde noen forskjell, for aure ble det ikke på noen. Jeg fikk en liten taretorsk som Øyvind ble avbildet med, langt under minstemål. Etter mange kast med både mark, flue og sluk merket jeg at jeg hadde gjort den klassiske tabben å ikke kle meg godt nok. Dagen og kvelden hadde vært varm, men da solen forsvant fulgte gradestokken ned mot blått uten at jeg hadde helt fått det med meg. Kulden hadde satt seg ryggmargen og det var på tide for meg å krype i soveposen.

Midt på natten våknet jeg av en gjøk i naboteltet som febrilsk begynte å åpne og lukke glidelåser. Ritsjratsj. Riiiitsj. Ritrasj. Riiiiiitsj? Ritsjrasjritsjrasj. Riiiiiiiitsj. Ritsjritsjritsj. Riiiiitsj. Riririritriiiiiiits. Ritsjrasj. Slik holdt han på mellom 02:45 til 03:00 med konstant åpning og lukking av glidelåser. Da jeg trodde han var ferdig begynte han på’an igjen. Etter dette var det umulig å få sove igjen. Jeg frøys på nesetippen og tærne hadde aldri blitt skikkelig varme. Rundt seks hadde jeg gitt opp og gikk ned til vannet og heiv uti sluken med flueoppheng. Det var ikke mange kasta før jeg fikk det jeg kan garantere var kjenning med fisk. Den var dessverre ikke interessert i bli på kroken og sluken ble dratt opp uten fisk. Ett napp til fikk jeg med samme resultat, så var det helt dødt.

Jeg hadde glemt å legge bilnøklene til Marita igjen hjemme, og måtte derfor låne bilen til Kim og ta turen fra Talgje til Hommersåk. De andre lå fortsatt å sov da jeg kjørte. Kanskje jeg hadde glemt bilnøklene med vilje underbevisst, for det var deilig å få gutta litt på avstand. Humøret steg også betraktelig da jeg svingte opp på drive throughen på McDonalds og bestilte tre McToast og en stor cola. Avogtil er dispensercola selve meningen med livet, og dette var så visst en av disse gangene. Da jeg kom hjem var sikringsbua første prekære stopp og så en lang, varm dusj. Kulden hadde satt seg skikkelig helt ned i tærne men tødde nå opp slik at jeg fikk tilbake full førlighet. Jeg drømte om en cowboystrekk, men lot det bli med tanken. Tenk om ørreten plutselig hadde kommet i bettet, og jeg gikk glipp av all moroa. På vei ut døra tok jeg med en neve ørepropper så jeg var forberedt på den kommende natten og kjørte fort tilbake i fartsgrensa.

Da jeg kom tilbake hadde de andre akkurat stått opp og satt i taushet og stirret på vannet. De påstod de hadde baksnakka meg og stoppet da de hørte meg, men jeg er nok det sosiale limet som holder kohorten sammen. Nå når lederen deres var kommet tilbake var vi klare for en ny dag i stekende solskinn og vindstille overflater. Noen påstår at slikt vær ikke hjelper på ørretbettet, men det hjelper på psyken. Jeg blåste opp packraften min, Marita II, og la ut på padletur med en stang med flue bak, og en stang jeg kunne fiske aktivt med.

Kim stilte seg opp i innløpet av vika med fluestanga og heiv som om navnet hans skulle vært Toffa, den beste fluefiskeren på Hommersåk. Han heiv som en ballettdanser i vadebukse. Jeg har aldri sett en ballett, men har hørt at det skal være veldig fint å se på.

Øyvind måtte ut noen kjappe ærender og ble borte i mange timer. Da han endelig kom tilbake på kveldinga var det en særdeles oppstemt mann med stort smil som kunne garantere at i hvert fall han skulle få fisk nå. Han satte seg i den lånte kajakken, tok en runde i bukta og kunne konstatere at det er enklere å fiske fra land enn kajakk. Resten av aftenen tilbrakte han med beina solid planta på jorda.

Da ingenting skjedde i viken vår tok jeg turen ut i sjøen og sjekket forholdene i den store verden. Det var ikke annerledes her. Dødt i alle vannlag. Nå var jeg så desperat etter fisk at jeg tilogmed hadde tatt til takke med lyr, men ikke engang denne fisken var i bettet. Jeg padlet tilbake og monterte på ekkolodd av typen deeper smart sonar pro+ på stanga der jeg hadde hatt en flue. Nå skulle jeg sjekke om det var noe liv under overflaten i det hele tatt og samtidig kartlegge bunnforholdene. Ikke uventet var resultatet null fisk og lettere solbrenthet til tross for faktor 50 på nesetippen. Årets første hele soldager ved sjøen er farlige.

Jeg gikk ikke på land før det var mørkt og på tide å ta på seg mer klær. jeg ville ikke gå på samme bommert som dagen før og få kulsa i meg. Det var mange teorier hvorfor fisket var så ræva blues. For mye sol, for kaldt i vannet, for varmt i vannet, for få ørret i sjøen, for mye børstemark og lett tilgjengelig mat, og selvsagt beskyldninger om fravær av hall og lyvehall. Da Kim påstod jeg løy måtte Øyvind fysisk holde meg tilbake så jeg ikke blekka ‘an ner. På tide å fyre opp grillen og få oss noe mat.

Etter å ha fylt magen med kjøtt var alle igjen bestevenner. Det var nå blitt helt mørkt og fisket fikk nytt fokus. Vi hadde ikke sett noe vak eller tegn på ørret, men til gjengjeld yret det av annet liv inntil land. Når vi lyste ned i vannet med hodelyktene var det børstemark klekking og vi fanget dem med håven og satte de på kroker for å se hva vi kunne få. Dessverre var krokene i største laget for at de små fiskene kunne bli kroket skikkelig, men vi ble hensatt til fisking slik det utartet seg i barndommen. Vi holdt på i flere timer med dette fisket som om vi skulle vært tre åtte år gamle gutter på brygga i sommerferien uten leggetid. Spesielt stas var det da vi klarte å lure frem en bitteliten steinbit.

Søndag morgen var det Kim sin tur å våkne tidlig. Han hadde blitt holdt våken av noen som snorket i et nabotelt. Jeg vet jeg snorker høyt, så det var nok jeg som hadde holdt ham våken, men selvsagt sa jeg at jeg også hadde hørt at noen hadde snorket og vi ble enige om at Øyvind snorket forferdelig høyt. Dessuten hadde liggeunderlaget hans sklidd fra høyeste punkt i teltet til laveste punkt hele natten, så han måtte flytte på det hele tiden. Hvorfor han ikke la liggeunderlaget på det laveste punktet fra start av i firemannsteltet sitt må du spørre ham om. Han hadde ikke spist frokost ennå, så jeg turte ikke spørre. Takket være øreproppene mine hadde jeg ikke fått med meg romsteringen og jeg sov til langt på dag. Han hadde fått en ørret på kroken rett ved land kunne han meddele begeistret, men den hadde glippet unna. Det var kjempesynd. Jeg hadde virkelig unna Kim å få en sjøørret. Han hadde fortjent å få fisk nå.

Jeg hadde gitt opp ørreten og gikk inn for å nyte dagen til det fulle. Om ikke mange timene ville hverdagen nok engang innhente meg. Det beste jeg vet er ingenting. Gjøre ingenting, høre ingenting og se ingenting. Så ingenting var det jeg valgte å gjøre helt til vi måtte dra hjemover.

Andreas holder inne magen

Men vi var ikke helt ferdig å fiske bare fordi vi var på vei hjem. Tidevannet gikk nå mot topp, så Kim og jeg bestemte oss for å prøve en siste gang ved Askjesundet. På vei ned mot stranda så vi på lang avstand to kvinnelige dykkere som nettopp var kommet opp av sjøen og stod ved bilen sin og tørket håret sitt og småpludret. Du vet når de legger hodet på skrått og patter lett på håret sitt med håndkleet. Plutselig begynte de å vrenge av seg våtdrakten sine, og de hadde ikke noe under. Skrittfrekvensen vår økte drastisk mot dem, på kanten til småspurt. Stegene våre saknet da det viste seg å være to menn med langt hår. De kunne bekrefte våre mistanker om lite fisk i vannet. De hadde aldri sett så lite fisk sa de, før de begynte å snakke om sikt, nitrogen og teknikaliteter ved dykking. Da var de ikke lenger av interesse for meg og jeg trasket videre til moloen isteden. Alle hobbyer kan man nerde på slo det meg. Håper jeg aldri blir en fiskenerd som bare snakker om fisking.

Kim ropte på meg. Han hadde sett en torsk på minst fem kilo nede i tangen sa han. Jeg så aldri denne fisken, men vi så en berggylt rett ved kanten. Den største gylten jeg har sett i mitt liv, minst 60 centimeter og mørk som en vinternatt. Når de blir så store kommer de forhistorisk pregene mer fram. Det så akkurat ut som et fossil som hadde våknet fra sin 300 millioner års tornerosesøvn på jakt etter trilobitter. Jeg hengte noen mark på min vanlige ørretsluk og slapp den ned rett forran nesen på fisken. Den var borti et par ganger før jeg klarte å kroke den godt. Det likte han slett ikke og dro ned mot ura med uante krefter. Jeg trodde bremsen var åpen, så fort gikk spolen, men den var nesten på helt lukka. Hvilken Kraft det er i disse fiskene! Hvorfor er jeg så oppsatt på sjøørret når det ultimate fisket er bergsugge? Dessverre klarte jeg ikke styre den unna steinene, og etter kort tid slet snøret seg mot en stein før jeg fikk den opp og søke om norgesrekord. Alt endte opp som en fiskeskrøne, men heldigvis har jeg et tidsvitne som kan gå god for den. Vi tusla opp til Sala Thai og bestilte to vårruller, to innbakte scampi og to friterte kyllinger og kjørte hjem.


Rv 504 Fiskje, Rogalands Best tilrettelagte ørretFiske

Alt startet med en plan. Kohorten skulle opp til det legendariske Nilsebuvatnet nord for Lysefjorden for å prøve oss på storørret 1.mai helgen. Så sies det at det var en mann i orienten som var sulten på flaggermus i slutten av 2019, og vips ble det umulig å dra en gjeng opp dit. Mulig det oppstod på annen måte, men for grunnløse konspirasjonsteorier anbefaler jeg å følge USAs president på Twitter.

1.-mai helgen var allerede krysset av i kalenderen, og Marita hadde stemplet og godkjent tur for mange måneder siden. Tur var planlagt, og tur skulle det bli, om enn en kortere tur og i mindre målestokk. Jeg har prøvd Storamoset og vanna rundt tidligere, men nå tenkte jeg at tiden var moden for en mer omfattende ekspedisjon alene i telt. En plan B begynte å ta form.

Plan C oppstod da den eneste fra Nilsebugjengen ringte og spurte om jeg hadde planer nå når Nilsebu var utilgjengelig. Han ble så entusiastisk over min plan B at før jeg visste ordet av det var planen min blitt til planen vår. Hyggelig med selskap, og så var logistikkutfordringen også løst. Kim kjører alltid.

Vi så oss ut en øy midt i Holmavatn som base. Kun ti-femten minutters gange fra parkeringsplassen gjorde at vi ikke trengte å tenke for mye på oppakningen, men trekkpunktet for meg var at det var en øy. Jeg har en dragning mot telting på øde øyer. Psykologen min sier det er fordi jeg er født i øynasjonen Japan.

Holmavatn fisketur fisk ørret røye Rogaland

På vei ut til øya kastet vi ut mens vi gikk og fant ut at vi måtte ha noe form for premiering. Kim foreslo en Amarone til den som fikk flest fisk, og jeg en whisky som begynte på Glen til den som fikk den største fisken. Greie og enkle regler og ikke mye å diskutere.

fiske ørret i Storamoset Holmavatn telttur Rogaland 504 Fiskje

Etter at vi hadde satt opp teltene gikk vi tilbake for runde to i bilen og fisket selvsagt på veien. Solen skinte og vannet var klart, så Kim mente bestemt at det var blått som gjaldt. Jeg klarer ikke koble vannfarge, sesong, vær osv, så jeg ender som regel på møresild i kobber uansett innsjø eller saltvann. Men i disse vanna har jeg hatt mye hell med grønt tidligere, så grønn spinner på meg.

Jeg liker fisk, men Kim elsker fisk 504 fiske fiskje
Jeg liker fisk, men Kim elsker fisk

Heldigvis var ikke første fisk en premie, for Kim hadde en fin fisk på kroken. Veiing og måling viste den til 31cm og 3,75 hekto. En akseptabel pannefisk i disse trakter. Men ikke no fisk i noe panne i dag, for i dag stod picanha på menyen, et kjøttstykke rett før halen på en okse. Siden h blir j på portugisisk tenker jeg det uttales pikanja med en litt nasal n (at C blir K gjør meg også fly forbanna, men det er ikke bare på portugisisk. C og X er totalt unyttige bokstaver og burde vært kassert). Hvorfor bruker ikke portugiserne bare ñ som spanjolene istedenfor nh for samme lyd? Picaña. Og hvorfor blir L i slutten av ord en O? Brazio? Hvem skulle trodd  Brasil egentlig heter Brazio? Kanskje de uttaler det annerledes i Portugal forresten, og brasilianerne som har forvansket språket.

Jeg elsker kjøtt, men Kim tilber kjøtt grille picanha
Jeg elsker kjøtt, men Kim tilber kjøtt

Mens picanhaen ble tilberedt slang vi ut mark og dupp. Og det ble ytterligere to ørret over 3 hekto. Begge på Kims stang. Dette var hans dag. Første dag, og det var allerede 3-0. Det ble en tidlig kveld, for vi var innstilt på morgenvaket, og solen står opp kvart på seks.

8C1E6A95-C79A-4A1E-A36A-B291C00A1592

Det hadde vært en kald natt, og nå lå frosten som et skjørt teppe over all lyngen i grålysningen. Dette er første gang jeg har prøvd å fiske i otta, og til tross for alle godord jeg har hørt om at fisken skal være ekstra på hugget på dette tidspunktet, skjedde det ingen ting hverken med sluken eller vaking på det blikkstille vannet. På tide med en kaffeklaff og frokost og strategimøte over kartet.

93231451-2F99-4EFE-9F86-0FAABBBFA57C

Vi bestemte oss for å ta for oss selveste Storamoset, Høg-Jærens svar på Loch Ness. Her skal det skjule seg stor fisk på bunnen av innsjøen som bare kommer frem ved femte fullmåne hver tredje sesong ifølge onkelen til Tobba, en venn av Steffen, som gjerne kombinerer fisketur og fylletur.

Da vi spankulerte med fiskestengene til Storamoset var det blitt T-skjorte vær og nesetippen begynte allerede å rødme. Nede ved vannet var det enda varmere pga speileffekten og fravær av den minste bris. Sånn skal første mai helgen feires, og jeg sendte takknemlige tanker til alle arbeidere i alle land som hadde forent eder bare for at jeg kunne få en ekstra fiskedag.

Fiske Ørret i Storamoset Rogaland brunørret

Gode og mette etter frokost hadde vi glemt å pakke med oss lunsj, og erfaring tilsier at blodsukker er viktig for gruppedynamikken. Vi måtte returnere til basecampen for påfyll av nevnte blodsukker tidligere enn planlagt. Like greit, for ingen hadde på seg solkrem på vinterblek hud.

Etter en prima matpause som bestod i å helle varmt vann på pulver og vente i åtte minutter for så å spise litt mindre tørt pulver, tok vi bil for å utforske de andre vannene som er på fiskekortet. Kim hadde i ungdommen fått røye i Oslandsvatnet (heter Mellomstrandsvatnet i Google maps), så naturligvis prøvde vi her først. Vi begynte i den delen som er nord for 504, og helt i vika i vest.

Fiske Ørret brunørret oslandsvatnet Mellomstrandsvatnet oslandsvannet

Oslansvatnet/Mellomstrandsvatnet leverte ikke røye, men masse små fisk. For meg. Første kast, bang! Fjerde kast, bom! Syvende kast, smæck! Med ett var stillingen 3-3. Det var kun brune og små ørret, men jeg gikk for kvantitet nå, ikke kvalitet. Dette var for enkelt, jeg begynte å eksperimentere med andre farger enn grønn spinner (9 gram), og gikk også opp i størrelse. Da var det plutselig ingen fisk som var bitevillig. Vi gikk over i den sørlige delen, men etter å ha trålt en odde og kun ett bekreftet napp var det på tide å prøve et nytt vann.

Vi kjørte til Røyslandsvatnet der elven fra Litlavatnet renner ut helt i vest. Her er det sandstrender med det som så ut som marbakke, og ideelt for fiske ørret tenkte vi. Litt vanskelig å se i det brune vannet. Etter en halvtime var stillingen 5-3 i min favør. Tiden var moden for å komme seg tilbake til leiren mente Kim som ville hjem til sin blåe sjø der han var herskeren. Jeg var klar for en cowboystrekk uansett.

På vei ut til øya vår fikk Kim nok en fin fisk. Kongen av  Holmavatnet var returnert for å kreve sin krone og trone tilbake. 5-4. Jeg la meg i teltet og fryktet at han skulle hente inn mitt forsprang, men stillingen var ikke endret da jeg stod opp etter to velfortjente timer senere. Han er også en stor tilhenger av ettermiddagsluren.
fiske ørret med blå sluk spinner Storamoset Holmavatn holmevann hå time Bjerkreim Rogaland høg-Jæren

Vi supplerte pulvermiddagen med selvfanget (Kims) ørret. Knallrøde i kjøttet og overraskende god smak. Ikke den vanlige myrsmaken som jeg har erfart at de ofte har her i området. Denne kvelden beit ikke noe fisk på marken. Da vi la oss ble vi enige om å ikke sette på vekkerklokken for morgenfiske.

Grille Selvfanget fersk ørret i mørket på telttur

Neste morgen våknet jeg av at Kim kom fornøyd tilbake fra fisketur. Nå var stillingen plutselig 5-5, men jeg var uansett fornøyd med min prioritering om å sove istedenfor å fiske. Nå var jeg uthvilt og fiskelysten var på topp. Men som så ofte biter ikke fisken når den skal. Jeg varierte farger, størrelser, teknikker, fart, alt, men ingen ørret var interessert. Heldigvis var det samme situasjon for Kim. Vi bestemte oss for å pakke ned og prøve Litlamoset på vei hjem.

Stillingen 5-5, altså uavgjort, og Kim vant på størrelsen. Trodde vi… På vei tilbake heiv vi mens vi gikk selvsagt. Nå hadde jeg på min yndlingssluk: møresild i kobber med svart rygg(10 gram). Jeg hadde tatt stilling på noen steiner i vannet da det røsket til. Endelig ga Holmavatnet en fisk, og denne var større enn de jeg hadde fått opp til dette punktet. Opp kom en fisk som kunne måle seg med de fiskene Kim hadde fått, men var det en vinner? Den var 32 centimeter og 320 gram. Kim sin største fisk var 31 centimeter og 375 gram. Kim jublet, for han hadde fått den største med sine 3,75 hektogram mot mine 320 gram.

Ørret i Holmavatn Holmavatnet Rogaland Vestlandet

Det som skjedde så er jeg ikke stolt av, men min indre advokat våknet og jeg argumenterte for at vi hadde blitt enige om størst fisk, ikke tyngst. Til store protester som gikk over i tverr stillhet ettersom prosederingen min skred frem. Med overbevisende fakta og veivende armer fikk jeg det til at jeg var den rettmessige vinneren av både størst fisk og flest fisk. Jeg endret litt syn midt i bevisførselen, og endte med at jeg fikk størst fisk, mens Kim hadde tyngst fisk. Som den moderne tids Salomo steg jeg ned fra steinen jeg hadde klatret opp på og avsa dommen: i mitt storsinn frasa jeg meg min rettmessige gevinst og sa det ble uavgjort. Jeg fikk lengst og han fikk tyngst. Begge er størst på sin måte. Og ikke nok med det. Jeg ble rent rørt av min egen uselviske visdom og sa vi kunne glemme Amaronen også. Jeg drikker hverken whisky eller rødvin uansett.

Vi stoppet innom nordenden av Litlamoset på vei hjem. Et litt utilgjengelig vann som ikke endret scoren, og det var på tide å få seg en bensinstasjonsburger på Bryne før vi dro hjem til familien. Ørreten skulle kaldrøkes etter barna var lagt og nytes med eggerøre til frokost neste dag.

Her fikk vi fiskene:

Fiskekart Holmavatn 504 Fiskje Rogaland stavanger

7FB4CCAE-53AB-485E-BF5C-E95F76CA811D

Pesca na Noruega

Slik fisker man (lubbe) sild

Fiske i Nordmarka del 2: Øyungen

Øyungen er stor en stor innsjø, men den er grunn, og dermed blir den fort varmet opp på sommeren. Det finnes få vann i Nordmarka som er så varme som Øyungen. Dette visste jeg ikke da jeg tok 51 bussen til Skar med min lillebror.

Ørret liker ikke varme sier de som har greie på slikt. Hvis jeg bare skal fiske når de som har greie på slikt sier at fisken biter,  hadde jeg gått glipp av mange gode opplevelser. Et godt eksempel er min svoger som fisket etter sjøørret en sommerdag og fikk en havabbor på kroken.

Av og til er ikke det å få fisk engang målet og meningen med fiskingen. Jeg kan tilogmed bli irritert om jeg får fisk, for hva skal jeg med en fin ørret om jeg er på telttur uten primus og panne og det er over 30 grader?

Ørret abbor Øyungen storholmen Maridalen fisketur Nordmarka fisk Oslo

Fredrik ble med opp til Øyungen, og vannstanden var såpass lav at vi kunne gå tørrskodd over noen stokker til Storholmen. Her satte jeg opp ettmannsteltet mitt umiddelbart for å markere revir. Det var noen i kano som kom forbi, men med morsk mine skremte jeg dem vekk, og fikk hele øya for meg selv da Fredrik dro på kvelden. Jeg har alltid drømt om min egen øy siden jeg leste Robinson Crusoe som liten. Ærlig talt så forstod jeg aldri hvorfor han hadde det så travelt med å komme seg vekk fra øya. Nå når jeg er eldre og har min egen familie forstår jeg det fortsatt ikke.

Det gikk som ekspertene kunne forutse: ingen ørret bet på. Det var masse vaking da solen begynte å gå ned, men ingen napp. Jeg fikk en liten abbor da, også kalt innsjøenes makrell siden den biter på det meste.

Øyungen storholmen Maridalen fisketur Nordmarka fisk Oslo

Fiske i Nordmarka del 1 Sognsvann og Store Åklungen