Måned: oktober 2016

JAPANSK BARNE-TV PÅ 80-TALLET

Da jeg var liten nektet Mamma meg og mine brødre å se på barne-tv. Da tok vi på oss flippfloppene og løp over til naboen.
I retrospekt, og etter å ha fått unger selv, forstår jeg Mamma sitt ønske om å skåne oss, selv om det var fånyttes, og jeg tror hun ga opp til slutt. Det var voldelige saker. Spesielt Hokuto No Ken, som kommer i sjangeren hypervoldelig. Han hadde for vane å si til sine fiender: Omae wa mo shindeiru. Noe sånn som: Du er allerede død. I de neste sekundene eksploderte fienden med angst i øyet og blod stående ut fra alle de nye kroppsåpningene Ken hadde laget med sine Tatatatatatatatata-slag. Denne Bruce Lee kopien var en hard negl, og har påført mange barn arr i sjelen og utløst flere epilepsianfall.

Hokuto no Ken. Omaewa mo shindeiru. Dette klippet er ikke veldig overveldende, da de fleste slike scener har mye mer blod.

Tokusatsu

Tokusatsu er dokumentarfilmer fra Japan som omhandler Kaiju (store monstre) som søker inn mot byer hver fredag, eller super sentai (nei, ikke hentai) . Sentai kan oversettes med innsatsgruppe og var ofte (men ikke alltid) bestående av fem individer med forskjellige spesialiteter og hver gruppe hadde sitt eget kamprop for å gå fra vanlige borgere og til en super sentai. Med tilhørende dans og kung-fu bevegelser selvsagt.

 

Årsaken til denne etter hvert store buketten av superhelter er den samme som fotballklubber så ofte bytter sponsorer. Hver sesong hadde nye mecha‘er, og mechaer er perfekte leker. Egentlig var disse programmene ikke noe annet enn lange reklamer.

Mecha’er kan variere i størrelse og utseende, men vanligvis er de så store at de kan trampe ned byer i klimaksene. Mecha’er i super sentai er som regel bygget opp av forskjellige komponenter styrt av de forskjellige medlemene i gruppen.

Jeg husker godt at jeg fikk Dai Jupita (Dyjupiter) fra serien Kagaku Sentai Dynaman i bursdagspresang da jeg var syv år. Inne i Dai Jupita var det et fly (hodet) og to mindre kjøretøy (beina og overkroppen) som ble til den sentrale mecha’en i serien: Daina Robo (Dyna Robo).

 

 

Daina Robo reddet byen fra en ny  Kaiju på ukentlig basis på TV, og hver dag etter skolen på gutterommet. Etter at byen var trampet ned riktignok.

Jeg har alltid trodd at Power Rangers bare er inspirert av japansk super sentai, men de bruker klippene fra de japanske slåsskampene med engelsk dubbing, og spiller inn scenene der de er i sivil på nytt med hvite skuespillere. Ikke alltid helt gjennomført, da det kan være en solrik vårdag i den originale japanske versjonen og overskyet sommerdag i den amerikanske versjonen, plenty av japanske skilt og mange tilsvarende goofs som imdb ville kalt det.

Anime

Tegnefilm. Gjenkjennes enklest ved at menneskene mangler epikantisk fold som man skulle tro var mest naturlig for japanske serier.

Gandamu (Gundam)

Mecha’er styrt av mennesker som sitter inne i overkroppen på dem, derav det fulle navnet Mobile Suit Gundam.

Space Battleship Yamato

Japanerne tok ordet romskip bokstavelig og puttet et skip i rommet.

 

Det var ikke all TV vi ble nektet å se. Vi var da NMS, ikke NLM!

Doraemon

Hvorfor Doraemon skrives på både katagana og hiragana er utenfor min ekspertise. Kanskje det er sånn man skriver i fremtidens Japan. For denne mekaniske katten fra fremtiden er sendt av protagonisten Nobitas etterkommere. Nobita er en ikke spesielt glup gutt som konstant gjør dumme valg, og for å bedre sin egen situasjon sender etterkommerne hans Doraemon tilbake i tid for å hjelpe til. Altså ikke mye respekt for bestefarparadokset, men hey, hvem bryr seg? Bortsett fra en 40-åring i Norge.

På magen har Doraemon en lomme som inneholder duppedingser som ofte er mye større enn ham selv. Dokodemo doa (hvorsomhelst dør) er en gjenganger. Det er en dør som kan ta dem, jepp, du gjettet riktig, hvorsomhelst. En annen favoritt er takekopta, som kan settes på hodet og gjøre bæreren i stand til å fly.

Rupan

Rupan = swagger, nuff said.

Captain Tsubasa

En standard fotballbane er mellom 90 og 120 meter lang. Det hadde ikke Tsubasa fått med seg, for han løp og løp og løp og løp og løp. Og løp litt mer. Hvis Tsubasa sprintet, la oss si 20 km/t, og løper konstant i samme retning 30 sekunder og bare kommer fram til midtbanen regner vi ved hjelp av det gode gamle SVT-triangelet ut følgende om jeg husker rett fra skolen: først må vi få 20 km til meter= 20 000m. Og samme enheter. La oss velge minutter. Én time er 60 min, altså 20 000/60= 333,33 meter/minuttet. 30 sekunder er 0,5 minutter. Ergo får vi 333,33 meter/minuttet x 0,5 minutter = 166,67 meter. Banen er over 330 meter. Hmmm, hadde trodd den skulle vært lenger… Kanskje fordi jeg dro tallene fra løse luften. Hvis jeg ikke hadde vært født i Japan hadde jeg blitt en god Presidentkandidat for republikanerne, bortsett fra at jeg hadde vært uaktuell fordi jeg faktisk klarte å utføre et regnestykke.

Pro Golfer Saru

Purogorufa Saru (pro golfer Saru). Saru betyr ape. Som mye annet innen japansk Barne-TV er det usikkert om showet resulterte i et videospill, eller serien ble laget for å selge spillet. Jeg hadde spillet på min Nintendo Famicon (Famicom) og spilte det med stor iver. Spesialiteten til herr Saru var å dundre golfballen i flagget, for så å falle ned i hullet. Jeg klarte aldri å replikere dette på golfbanen på hytta vår ved Nojiri sjøen.

 

Norsk Barne TV på samme tid

Mens jeg koste meg med gladvold og roboter var Norsk barne TV i samme periode mest om voksne som snakket med bamser eller østeuropeisk stop motion som dreide seg om fremmedgjøring. Det dreide seg iallfall ikke mest om merchandising. En og annen Tittentei ble jo solgt, men ikke på samme industrielle nivå som i Japan. Et annet punkt som skilte var at i Japan handlet det om eneren, den som var bedre enn andre. Et tabubelagt tema i Norge, at ikke alle var like. I japan hadde vi superhelter, i Norge hadde dere litt småcreepy eldre menn som forstod hva bamser sa.

Ramune