jakt – Maiselyn

Flikkflakk og rugdejakt

I år hadde vi planlagt rugdejakta til å skje før den mytiske Woodcock Full Moon. Fullmånen i november 2022 var 8. november, og vi dro ned 4. november med en drøm om at alle rugder bare ventet på fullmånen for å flakse sørover. Datoen greide vi å planlegge, men ingen hadde påtatt seg oppgaven som reiseleder, så etter en uorganisert avreise inkludert en ikke klarert tur innom Madla for levering av en bil og retur til Sandnes fordi noen hadde glemt en samekniv, kunne sjåfør André senke skuldrene og cruise nedover E39 retning sør før fredagsrushet begynte. Det var jeg, André, Sondre, Svein Kristian og en liten blindpassasjer i bilen. Da vi ankom Flekkefjord byttet vi blindpassasjeren i en langhåret vorsteh, og alle parter var fornøyd med den transaksjonen. Nå kunne vi endelig bytte Crazy Frog sin cover av Axel F og Popcorn med Ramstein og Sepultura.

*André er i sitt trassige hjørne og nekter å se på veien og holde på rattet mens han kjører. Bare fordi jeg tørte å antyde at det var 60-sone her*

Til sjåførens store frustrasjon satte vi oss fast i det lokale rushet i Flekkefjord etter handelen hos den lokale kjøpmannen Prix. Der var julebrusen kommet for salg allerede. Jeg kan forøvrig informere om at jeg har snudd 180 grader i mitt syn på julebrus. Nå er jeg 100 % for brun julebrus og hater alle som mener julebrus skal være rød. Rødt er dødt.

Etter å ha stått fast i rushet i minst to minutter var det rett til landstedet til Lillelord Lilledrange, der vår medbrakte kokk Svein Kristian straks ble direktert i retning kjøkkenet og fikk to kilo indrefilet i hånda han kunne tilberede etter eget ønske mens han kunne høre fra hverdagsstuen pssst, pssst, pssst. Etter noe skramling med kopper og kar og småbanning hørte vi et pssst fra kjøkkenet også, og brisen var i gang.

Etter en bedre middag var jeg klar for en lang aften der jeg ble stukket en øl fra venstre og høyre, oppenfra og nedenfra, men festen ebbet raskt ut blandt disse gutta som var kommet for å jakte, ikke slå flikkflakk. Jeg unnskyldte meg og gikk på do, fant frem mobilen mens jeg lagde fiselyder med leppene, og sendte en SMS til den eneste som kunne redde meg fra ledersamlingen til KRIK. Nemlig partyboy nummer 1; Andreas 2. Med et lystig pling informerte telefonen at han kunne ta turen og være fremme neste kveld. Helgen var reddet! Da var det bare å gå i seng og glede seg til morgendagen.

Som vanlig ble jeg vekket av en varm kopp kaffe på senga med beskjed om at egg, bacon og bønner snart var klart. Etter frokosten var jeg innom sikringsbua en tur for å inngå en rammeavtale med to opsjoner, og vi var klare for å slappe av og drikke litt mer kaffe til Zelda sin frustrasjon.

Siden jeg ikke er i stand til å jakte for tiden lot jeg de andre få et forsprang og benyttet anledningen til å utøve en opsjon til. Lett til sinns og tom i tarmen knyttet jeg en dobbeltknute på turstøvlene, låste døra og tok fatt på opphentingen i solskinn. Da jeg tok første steg utenfor stien begynte det å regne. Og slik var været den dagen: varierende.

Jeg tok en snarvei dit jeg mente de andre ville gå, men bommet litt. Jeg så dem komme over en åsrygg, og jeg ventet på dem på åsrygg ved siden av. Mellom oss var det et myrområde begge partier nødig ville krysse. Siden åsryggene gikk parallelt endte vi opp med å gå på hver vår side av myra. Jeg jaktet jo ikke, så mens jeg kunne observere de andre føk opp og ned sidene på sin leting etter rugde spasert jeg i bedagelig tempo. Av og til satt jeg meg godt til rette på en stein og kikket med munterhet på disse raringene 200 meter unna som løp etter der hunden tok stand, bare for å oppdage at den hadde seg en liten pust i bakken.

Etter å noen timer på hver vår tue var det på tide å samle troppene og fyre bål. De kunne informere om at Sondre hadde skutt en rugde, selv om jeg hverken hadde hørt skudd, eller fikk lov å se fuglen. Det var så utrolig vanskelig å åpne sekken fordi det var en floke på snøringen verre en ledningene til iPods som hadde vært i en jakkelomme i mer enn to minutter. SK skiftet tema med en analyse av termodynamikkens lover, og mente at varme stiger, men røyk alltid fulgte etter ham. Jeg foreslo å lage skikkelig røyk, «speiderstil», for å motbevise dette, men dette mente de andre var barnslig.

*Den karen til høyre vil man ikke møte alene i skogen*. Ikke han til venstre heller forsåvidt. Han i midten ville det være mer naturlig å treffe på og slå av en prat med

*André har en fruktbasert lederstil når bål skal tennes og tre brennes*

Til tross for en opphetet diskusjon om A-ha sin «Hunting high and Low» var en Bond-sang eller bare en utrolig fin sang, skiltes vi som venner, og jeg tok en annen rute hjem enn jegerne. Selvom jeg tok den korte ruta hjem uten å jakte var søren meg alle ankommet hytta før meg. Åssen de hadde klart dette vet jeg ikke, men det var fyr i peisen, varm kaffe og en avslappet stemning. Og tid for min grunn til å dra på jakt: cowboystrekken.

Da jeg omsider kom ned etter hvilen var det mørkt og partyboy Andreas 2 var ankommet med flanellskjorte og pærebrennevin og var allerede i full gang med muntre historier fra tiden han bodde alene i en seilbåt og sang shantyer solo.

Vi flyttet oss ut i pizzaboden der vi ble satt til å lage våre egne pizzaer. En tradisjon vi alle setter pris på, ikke minst jeg, som syns pizzaer generelt har for lite ost og kjøtt, og for mye grønnsaker. På denne måten slipper jeg i alle fall å pelle av paprika.

Forrige gang vi var på disse jaktmarker og lagde pizza minte Sondre meg om en kokk jeg jobbet under på NB Sørensen på 90-tallet. Denne kokken heiv tallerkener i veggen om noe ikke var etter hans standard. Jeg husker fortsatt den gangen jeg var på mise en place og skulle kutte gulrøtter brunoise, men hadde lagt det fra meg ved julienne for en liten pause, som alle hadde på 90-tallet. Da jeg kom tilbake fra bakgården var alt arbeidet hevet på gulvet og jeg fikk gjennomgå verbalt med lovnad om fysisk avstraffelse uten å få forklart meg. Sondre var ikke sånn i år. Jeg tror han er mildnet fordi han har giftet seg. Som en takk til kona for denne nye og forbedre versjonen av Sondre overrakte vi ham derfor en (snart) inngravert dobbel samekniv i bryllupspresang.

Årets digestif var Andreas 2 sin pærebrennevin brent av en tante i Nederland hevdet han, men tenker nok en 96 på femlitersdunk kjøpt på en parkeringsplass på Revheim er nærmere sannheten. Tilsatt rikelige mengder pære essens. Etter dette ble kvelden noe uklar, med noen bruddstykker av at SK kom løpende med en motorsag og jeg fikk en trang til å fortelle alle hvor glad jeg var i dem, og at jeg ikke trengte drikke for å fortelle dem det. Jeg ble geleidet opp i seng men klarte å snøvle at i morgen skulle jeg fortelle dem akkurat det samme.

Neste morgen var det igjen servert en kaffe på nattbordet, men istedenfor to sukkerbiter på tefatet var det to Paracet.

Etter frokost ville jegerne ut igjen, mens jeg og Andreas 2 var mere klare for å komme oss hjem. Så vi vasket ut av landstedet mens de andre jaktet. Det var i alle fall en Andreas som vasket ut. Den andre Andreas påtok seg en lederrolle. En fruktbasert ledelses stil med lite detaljstyring. Når store avgjørelser skulle tas ble jeg involvert, og da han spurte om vi skulle dra sa jeg ja.

Siden jeg ikke viser bilde av skutt vilt på influencer siden min, så har jeg tatt bilde av en rugde som deiset inn i vinduet på jobb og lå ved sykkelparkeringen. Tror det er rugde i alle fall. Kan være en bekkasin også, for ærlig talt er jeg en elendig jeger som bare bestod jegerprøven siden jeg hadde lest meg til hva boghøyden til en hund kan være på elgjakt.

Ryktet skal ha det til at alle jegerne fikk hver sin rugde den siste dagen, men hvor er beviset for dette?

Rugdejakt; Jakten på en stor, feit Woodcock

Rugdejakt i Agder, eller Andreas slapper av i lyngen

Hawaii Six-O

Torsdag

Jeg har ennå til gode å oppleve en problemfri sjøsetting av båtene på Blåsjø. Enten har de begynt å synke eller så har motorene sviktet. En gang var det umulig å få båten på hengeren for det var for mye vann i skroget. Ny deltager på turen i år var derfor Blåsjø-ekspressen aka Blåsjø-svanen, en oransje Askeladden med hele 25 lunefulle hestekrefter og defekt forgasser. Vi hadde problemer med begge båtene i år også.

Terje og Sondre endte til slutt opp i en av de gamle aluminiumsbåtene og nøyt farten i den lette båten. Som to brunstige tenåringer rånte de forbi oss i plan. I blåsjøekspressen satt resten av oss og tøffet oss frem i bedagelig tempo, men med vindfang var dette en luksus vi ikke var vant med på overfarten fra Førrevassdammen til så nærme hytta vi kommer. Stemninga ble om mulig enda bedre da SK tryllet frem et fenalår og en fining og to fra sekken.

*Overrekkelse av fenalår over ripa i fart*

Blåsjø er en regulert innsjø mellom 1055,9 moh og 930 moh. Da vi dro inn med båt i år var vannstanden 1036 moh. som gjorde at vi måtte legge til land og gå fra Reinstølsvatnet og inn til hytta. Fritt etter hukommelsen tar dette rundt 20 minutter. Litt mer om jaktlaget insisterer på glamping med kulinariske opplevelser og fråtsing i mat og drikke hver kveld som en middag rett før Romerrikets fall. Om det var romerske orgier på nattestid vet jeg ikke, for jeg legger meg alltid tidlig.

Hvert år har vi en debatt om maten der jeg alltid blir nedstemt. For min del kunne det vært stekt pølse med potetstappe (Mills) første dagen, stekt pølse med spaghetti (Sopps) den andre dagen og siste dagen har jeg faktisk ikke noen god ide om hva som skulle vært på menyen, men noe lett å bære jaffall. Men neeeida, det var overlesset med masse poteter, alle ingredienser til bacalao, flere kilo med indrefilet og kjøttdeig, egg og bacon og flere fat med øl. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg klager, for av en eller annen grunn klarte jeg å ikke bidra til fellesskapet og bar ikke noe av disse fellesgodene, bare mitt eget. Men forsynte jeg meg grådig og spiste og drakk jeg godt i helga? Oh, hells yes! Nesten litt skammelig mye når jeg tenker meg om for en som alltid mener vi skal pakke spartansk.

Hawaii etymologi

Hawaiihytta Hawaii Hjelmeland fjellstyre blåsjø

Da Statnett skulle legge høyspent på 60-tallet måtte arbeiderne ha et sted å bo. De fløy opp en brakke med helikopter midt på vinteren og satte den ned der de trodde det var fast grunn. Da våren kom og snøen smeltet viste det seg at de hadde satt brakka på en øy i en innsjø. Hytta ble fra det øyeblikket hetende Hawaii. Dagens versjon av Hawaii-hytta er flyttet til et forblåst platå og oppgradert, men navnet var så godt i sin treffende ironi at det hadde kommet for å bli.

Da vi omsider ankom hytta ved solnedgang ble spaghetti med to kilo kjøttdeig straks satt i gang av Sondre. Tomatsausen ble selvsagt laget uten å jukse med en Toro pose, men fra scratch med tomater og fersk basilikum. Det ble tilogmed laget en ekstrasaus for de som liker sin mat humide supplémentaire.

Jeg hadde planlagt å dele rom med Texas-Bob, men han hadde gått på en Fercho, så han kunne ikke bli med. Derfor delte jeg rom med nevnte Fercho for første gang, og det var en udelt positiv opplevelse. Gode samtaler på putekanten og da han var sovna kom små fornøyde grynt og smattelyder og noe som hørtes ut som parringslydene til bardehvalen. Heldigvis var det ikke paringsritualene til spermhvalen han etterliknet, spesielt siden jeg lå i underkøya og han i toppkøya. Kim var den andre jeg delte rom med, men han lager ikke en eneste lyd når han omsider får trukket opp glidelåsen i soveposen for siste gang og sovnet. Jeg fikk selv positive tilbakemeldinger fra begge for snorkingen min. Den ble sammenliknet med en beroligende bassdur som humler på en varm julikveld.

Fredag

*Sosialt med sitt morgentoalett rett ved inngangen til hytta.*

Første morgen delte vi oss opp i grupper der Andreas 2 og Kim dro det lengste strået og fikk lov å gå med meg. Vi så oss ut mitt favoritt jaktmark, nemlig Reinstølsheia. Her kjenner jeg hver topp og hvert juv, og best av alt er det umulig å gå seg vill siden heia er omkranset av vann på de fleste kanter. Men ikke nok med sikkerhetsperspektivet for en risikoavers person som meg selv så er terrenget ganske slakt og bølgende. I år var det dessuten mulig å traske relativt tørrskodd over pga lav vannstand i Blåsjø.

*Jeg får betalt av staten for å ta med disse to gutta på tur, men de vet det ikke selv*. *Det er selvsagt blankt i patronene*

På stølen delte vi oss opp, og etter fem minutter kunne vi observere at Andreas 2 gikk ned i full Vietnam modus og snek seg innpå to fugler som moret seg med å gå rundt kollen på venstre siden mens Andreas 2 gikk på høyre. Straks han nærmet seg trippet fuglene bare rundt samme vei. Alt dette kunne jeg og Kim observere i kikkerten på to hundre meters avstand. Etter to runder ble de leie og fløy avsted uten at jegeren så det, så han fortsatte å gå rundt og rundt som om det var juletrefest.

Noe mer skjedde egentlig ikke den dagen. Det var lite fugl å se. Som en slags trøst gikk et annet lag i det samme terrenget en time etter vi hadde forlatt Reinstølsheia og de hadde ikke sett én eneste fugl der. På vei hjem gikk vi innom båtene for å sjekke fortøyninga og hente fiskestanga mi som jeg mente jeg hadde glemt i bilen, men Kim insisterte på han hadde sett i en av båtene. Båtene lå trygt fortøyd og Andreas 2 fant fiskestanga mens jeg og Kim foretok nødvendige geologiske undersøkelser i området.

*Andreas 2 triumferende med fiskestang i hånd*

*Kim er klar for sin årlige prostata undersøkelse*

SK disket opp med sin bacalao og brorens hjemmebryggede øl på kvelden.

*Fra venstre: Andreas 2, Kim, SK, Fercho, Sondre, André og Terje*

Lørdag

Denne dagen meldte SK seg frivillig til å vise meg området rundt Stora Blåfjell i et mer bedagelig tempo enn vanlig er. Kim slo seg sammen med oss med min .22 WMR på ryggen. Et stygt bomkjøp fra noen år tilbake da jeg trodde .22 var kun én ting, nemlig LR. Men kanskje anledningen ville by på situasjoner der vi kunne plukke på avstand. Da er det dumt å ikke ha med rett verktøy, selvom kulene er ekspanderende og jeg er usikker på hvor mye rype det ville være igjen ved et eventuelt treff.

På denne turen fikk jeg skuddsjans på en fugl, men hadde ikke kontroll på hvor SK var. Jeg lot derfor være å skyte, noe som var en klok avgjørelse siden andre på laget mitt hardnakket påstod det var en heilo. SK bommet på en 100 prosenter pga kalde fingre. Det var i alle fall hans forklaring.

Vi returnerte til Hawaii tidlig, for SK visste om gode fiskeplasser nær hytta som han brant etter å vise oss. Jeg er en elendig jeger, men i fisking er jeg, om jeg skal være helt ærlig, en mester. Nå brant SK såpass etter å vise oss stedet at han stod og trippet som en gordon setter med lat eier straks jeg hadde satt meg ned med en kaffekopp. Han nektet meg gleden av mer enn to slurker før han jaga meg ut igjen. Tror kanskje jaktturen tidligere hadde gått i litt vel bedagelig tempo for ham.

Vi hadde to stenger på tre fiskere, så etter tre kast lot jeg SK få prøve. Han har en teknikk som innebærer noen heftige rykk. Han bruker hele kroppen og røsker stanga 180 grader i et veldig tempo. Jeg måtte le. Han skremmer jo fisken på den måten. Jeg lo ikke mer da første fisk bet på på andre kastet hans. Både jeg og Kim kopierte stilen hans, og ørreten var bitevillig straks teknikken, som fort fikk navnet «en Reiersen», satt. Man sveiver inn i vanlig tempo, og så smeller man til med en Reiersen, sveiver inn litt mer, og så en Reiersen til. Man skal klare omtrent fire fem Reiersen på ett kast.

Fiskene var så store at de ikke engang fikk plass i bildet Blåsjø fiske aure — *Fiskene var så store at de ikke engang fikk plass i bildet*

På en times fisking på to forskjellige lokasjoner i Øvre og Nedra Sandalsvatnet fikk vi seks fisk. Mine to var på 850 og 900, men Kim tok dagens største på 1100. Fine og røde i kjøttet var de også. Tatt på 12 gram sølvkroken spesial Classic kobber rød, utenom den største som Kim tok på noe annet jeg ikke husker hva var.

Stor Ørret i Blåsjø fiske brunørret Sandalsvatnet

Utover kvelden begynte det å blåse opp. Det ble full storm både ute og inne da SK ble satt til veggs for risikobildet ved NVE eller Statnett sine utbygginger på tidlig 90-tallet til tross for at han ikke har jobbet noen av stedene, og var mest opptatt av å brette kruttlapper og sprenge postkasser på dette tidspunktet uansett. Jeg var bare glad de ikke kom inn på innkjøperes rolle i samfunnet, denne nedrigste livsformen som helst burde steines eller i det minste fått blodpupp eller merrabitt i deres øyne.

Til middag var det enorme mengder indrefilet. Så mye at vi ikke klarte å spise opp alt faktisk, noe som aldri tidligere har skjedd når jeg sitter ved bordet. Mens vi koste oss inne i den lune hytta blåste det full storm utenfor.

Søndag

Søndag er dagen Andreas 2 virkelig kommer til sin rett. Er det én person du vil ha med på utvasking av hytte er det denne karen. Hawaii har nok aldri vært så ren som etter at han var ferdig med siste vinduskarm og innerste hylle.

Med mye lettere oppakning siden maten var spist opp og drikken bånska gikk vi ned til båtene ved godt mot. Vinden hadde løyet og tilbaketuren over Blåsjø skulle nok gå lett så vi for oss. Men det er aldri noe som er så enkelt her oppe.

Da vi kom frem så vi at blåsjøekspressen aka Blåsjøsvanen og plastjolla hadde slitt seg og var nå på andre siden av sundet. Heldigvis hadde de kilt seg fast i bergveggen, ellers kunne de lett ha forlatt Rogaland og endt opp i Agder mange nautiske mil unna. Og det viktigste var at vi fortsatt hadde en aluminiumsbåt som var skikkelig dratt opp på land og forsvarlig fortøyd.

Det gikk greit å få tilbake båtene og tilbaketuren gikk uten videre problemer. Da vi ankom opptrekkingsplassen ved Førrevassdammen oppdaget noen lyse hoder at vi hadde glemt to årer der båtene hadde ligget. André og Terje tok den lange turen tilbake for å hente disse, selvom jeg ymtet frempå at jeg kunne betale for to årer av min egen lomme om vi bare kunne komme oss hjemover. Jeg hadde jo selvsagt ingen intensjoner om å gjøre dette, men nå ville jeg hjem til mine kjære, og var villig til å si å gjøre hva som helst for å få litt fortgang. Isteden ble det venting i en ekstra time for to årer.

Etter avhending av båt var det hjem til god klem, lapskaus, varm dusj og rene sengeklær. Neste helg er det havålfiske!

Oppsummert ble det seks ryper på de andre, null på meg. Hawaii six-0.

Jakt og fiske ved Blåsjø

Rugdejakt i Agder, eller Andreas slapper av i lyngen

I år var planen å ha med mange deltagere på rugdejakta og treffe rett tidspunkt for optimal uttelling. Med sitt lange nebb graver rugda etter føde i jorda, og blir bakken hard sliter den med å få i seg nok næring. Derfor migrerer den sørover før dette inntreffer, og store mengder rugde kan samles langs kysten før de flyr sørover. Noen påstår også at de trekker ved fullmåne, og siden jeg har grunnkurs i astronomi og antikk arkitektur er jeg opptatt av månefaser og joniske søyler, som jeg syns likner ugleøyner, og selvfølgelig gjør andreetasjen til min favoritt etasje i Colosseum.

Vi så oss ut helgen 20. november, god tid før fullmåne 30. november, og sent nok på året til at rugdene begynner å gjøre seg klare for overfarten. Men livet har en tendens til å forpurre planer, og vi endte etterhvert opp på helgen 4. desember, altså etter fullmånen som engelskmennene kaller Woodcock full Moon. Dessuten satte en pandemi begrensninger på antall deltagere, og kun deltagere med egne hagler og spesialkompetanse ble prioritert: Sondre: landeier og initiativtager, Eirik: mesterskytter og fashionista, Svein Kristian: kokk og storyteller, Andreas: kronikør og oppvasker, André: Andreas’ sjåfør.

Fredag morgen ble jeg hentet av André. Han er en bobler på vennelisten min, og gjør alt for å ta plassen til Kim på syvende plass. Vi får se åssen helgen går sa jeg til ham, men jeg tror ikke jeg kan ha en venn som heter André, for det er et tåpelig navn. Til tross det uheldige navnet vokste dette nye tilskuddet i min eksklusive nære sfære på meg under bilturen, og bilturen kunne gjerne tatt en time eller to ekstra for min del. Dessverre hadde vi nådd Flekkefjord før vi visste ordet av det, og før jeg hadde forklart ferdig hvordan man kan lage mørtel selv. Jeg fikk ikke fortalt viktigheten av halm i mixen, så håper ikke han prøver å bygge en vegg etter mine spesifikasjoner uten denne lille, men vitale detaljen.

Vi møtte Sondre ved brushyllene på Rema1000 i Flekkefjord. Jeg har lest i avisene om mennesker som mener at julebrus skal være brun, men aldri møtt noen av disse utskuddene. Trodde jeg. Sondre er nemlig en av disse sære menneskene og lempet flere flasker brun julebrus i tralla si. Noen mener det er geografiske forskjeller på hvilken farge man foretrekker. Det syns jeg er rasistisk, og mener alle burde like rød julebrus best, for inni er vi alle like. Men siden Sondre er min venn og jakt-mentor lot jeg denne karakterbristen passere i stillhet. Han er dessuten eieren av hytta og jaktterrenget vi skulle til, så enhver konfrontasjon kan lett resultere i fravær av invitasjon ved neste års jakt.

*Biglord Lilledrange og han André* *speider over terrenget*

Da vi ankom hytta var det knapt tid til å skifte til utetøy før vi var ute med hund og hagle. En etterlengtet cowboystrekk var i alle fall utelukket. Vi hadde gått tjue meter inn i skogen da hunden tok stand. Jeg tok venstre flanke, André høyre og Sondre avanserte i midten. Det fløy opp en stor orrhøne, men en busk skjulte den for Sondre, og den fløy slik at et skudd fra oss andre ville forkortet jakten til Sondre og fengselsstraff for oss andre. Uansett lovet dette godt for plenty med fugl i skogen.

Ikke lenge etter heiv Sondre opp hagla på ny. Han sa det fløy opp en ny orrfugl. Hverken jeg, André eller hunden fikk det med oss til tross for at vi knapt hadde covid-avstand, så troverdigheten i denne observasjonen var i beste fall skrant. Men jeg kjenner følelsen når noen betviler at jeg har hatt storørreten på kroken og så mistet den, så jeg lar tvilen komme ham til gode her.

Det er begrenset med sollys på denne tiden av året, så vi måtte returnere til hytta ganske tidlig. Men selvom dagene er korte er det fortsatt 24 timer i døgnet, noe vi bittert skulle innse neste morgen. De to siste tilskuddene, eller utskuddene som noen har karakterisert alle på turen utenom seg selv, ankom skrensende ned lia mens vi fyrte opp pizzaovnen. De hadde både en og to corneliusfat hjemmebrygget godsaker i bagasjen som måtte smakes på umiddelbart.
Jeg er alltid måteholden på jaktturer, og blir anklaget for å være med i KRIK. Kanskje jeg hadde vært med i KRIK i min ungdom hvis jeg hadde vært god i idrett, men de eneste som ville ha meg med var Laget.

*Pizzaene må gjennom en rigid pizzakontroll før de ender i ovnen, eller på gulvet*

Stikk meg ei øl, ellers slår eg flikk-flakk. Stikk meg toooooo, ellers slår eg flikk-flakk i Flekkefjord. Vi glemte helt pizzaen, så god er SK sin øl i Flekkefjord. Da vi endelig husket at vi måtte spise var noen blitt så ustødige på bena at egenkomponerte pizzaer fløy både øst og vest og ned i gresset på den korte turen til pizzahuset. Andre pizzaer ble slengt på bakken pga dårlig kvalitet på bunnen av en streng men rettferdig Sondre. Hullete bunner ødelegger pizzaovnen når plata får smeltet ost på seg.

Etter at de pizzaene som var funnet verdige var trygt på vei gjennom forskjellige stadier av fordøyelseskanalen bar det inn i peisestuen for litt NKVO. Store flasker og små glass ble satt frem, og gruppepress ble utøvd. Historier, med i beste fall en kjerne av sannhet, ble fortalt og anerkjent for sin underholdningsverdi, ikke sin sannhetsgehalt.

Utover kvelden gikk den ene etter den andre på do, for å aldri returnere til gildet. Til slutt var det bare meg og ingeniører igjen, og favoritt temaet dems: ingeniører vet alt og alle andre er unødvendige duster. Hva er vitsen med andre funksjoner i et selskap enn ingeniører som planlegger egentlig? Selvom det er interessant å oppleve folk som lever i et ekkokammer på jobb var det på tide å legge seg da diskusjonen gikk i ring og ble litt for opphetet for min konfliktsky personlighet.

Neste morgen var det uvanlig stille rundt frokostbordet. Korte kommandoer om smørsending var de eneste lydene over kaffeslurpingen fra gamle poselenskopper. Spede forsøk på å starte konversasjoner ble fort nedstemt av grynt og mumlende enstavelsesord.

Eneste botemiddel er å komme seg opp og ut og starte å gå. Opp en topp, ned en dal, over en myr, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal og enda mer myr. Og så gjenta prosedyren evinnelige ganger til mørket tvinger en inn. Etter å nettopp ha kommet meg etter en sykdomsperiode måtte jeg innse at min fysiske form var langt under pari, og pari for meg er allikevel dårligere form enn resten av gutta. Etterhvert så hver lynghaug ut som en himmelseng for meg og hvert einerkratt var som en luftmadrass som måtte prøves.

*Andreas er helt skutt*. Foto: André Lalid

Det eneste som hjalp meg fremover var at vi ikke var langt unna en jakthytte, og ikke minst en hjelpende hånd fra herren opp den siste kneika. Herren her er selvsagt landeieren selv, ikke han helt der oppe over skyene. Han der oppe er mer opptatt av sultne barn og krig enn når jeg kan sette meg ned på en brisk skulle jeg tro.

*Alle kan trenge* *herrens hjelpende hånd*. Foto André Lalid

I hytta dannet det seg en plan. Jeg hadde rett og slett ikke mer å gi, og verst av alt er jo å holde gjengen tilbake når det eneste de vil er å gå opp en topp, ned en dal, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal. Helst så fort som mulig som om det er en norgesrekord i klappjakt vi skal slå. Jeg bestemte meg for å returnere til hytta.

Nå var det jeg som tok initiativet til å komme oss opp. Hytta var kald, og all svetten jeg hadde produsert på vei opp skrenter, ned daler og opp topper hadde nå kjølt meg ned til frostbitt temperatur. Bevegelse, om enn så ubehagelig for slitne muskler, var en nødvendighet. Jeg sa farvel til jegerne og lett til sinns og med lette steg begynte jeg på hjemveien på både rød- og blåmerket sti som sivilist. Nå kunne jeg nyte naturen i perfekt tempo, som de andre ville omtalt som sneglefart. Halvannen time brukte jeg på noe som vanligvis tar 20 minutter. Men det inkluderte en lang rast ved en bekk og anerkjennelse av at livet er godt. En klukkende bekk og en kvikklunsj er alt som skal til.

Endelig fremme i hytta kollapsa jeg ned i senga mi og hadde feberaktige drømmer om runde hull og firkantede stokker som måtte passe inn, men aldri fikk plass. Da jeg endelig stod opp fra dvalen var de andre for lengst kommet tilbake fra jakta og veden spraket livlig i peisen.

Det hadde blitt skutt to rugder og skutt enda flere hull i skyene. Sondre hadde truffet den ene og Erik hadde tatt den andre hundre meter fra hytta. Visstnok det reneste treffet de andre hadde sett. Synd jeg ikke fikk gratulert ham siden han allerede hadde dratt hjem. Kona var enten døende, sinnsyk eller litt forkjølet. Han brukte et ord på dialekt jeg ikke forstod, og jeg turte ikke spørre.

*Nå er rugda nær ginen*. Foto: André Lalid

Kvelden ble tilbragt med god mat (takk SK!) og mer kontinental omgang med det flytende enn kvelden før.

Neste morgen var det en lystigere gjeng som troppet opp til frokost. Jeg tok en kort runde og begynte nedvaskingen av hytta straks jeg kom inn. De andre kom hjem tomhendte til en strøken hytte, og det var bare å pakke i bilen og komme seg hjemover til egne senger.

I år hadde ikke jakten på rugda vært kjært besvær forgjeves.

Rugdejakt; Jakten på en stor, feit Woodcock

Andreas’ fiske Artsoversikt

Harand- og Sakkand jakt på Horpestad

Andejakt er min type jakt. Sitte i en fluktstol i taushet og speide utover vannet i soloppgang. Det er ofte mer bynært enn andre jaktformer, så den kan utføres på en vanlig arbeidsdag. Har heller ikke noe i mot å stå opp halv fem for å nå morgentrekket en gang i blant. Er man en spesielt entusiastisk andejeger kan man også rekke tilbake til kveldstrekket etter endt arbeidsdag. Jaktkortet varer hele dagen. For 120 kroner vil man jo ha valuta for pengene.

Etter å ha spredd lokkefugler på vann og land er det bare å sette seg i stolen og ta frem termosen og hele en rykende varm kopp kaffe og vente mens lyset kommer smygende og verden sakte våkner til liv.

Det var i grålysningen jeg plutselig så en kvinand som hadde smøget seg til utkanten av lokkeendene i vannet. Litt langt unna for hagle. Det er for slike anledninger jeg tar med min 22 wmr. Jeg hadde den i midten av retikkelen og trakk av. Fulltreffer. Crispy duck a l’orange til middag om 40 døgngrader. Jeg gikk til båten for å plukke den opp av vannet da den plutselig bestemte seg for heller å fly videre enn å bli middag. Heldigvis var den ikke skadeskutt. Eneste skade var på min stolthet. Jeg tuslet tilbake til stolen min og så utover vannet.

Like etterpå var det nok en and som landet ved oss. Denne gangen innen haglerekkevidde. «Harand» hvisket Magnus i en anspent tone som jeg forstod betydde at jeg ikke skulle skyte på den. Jeg har aldri hørt om harand, så jeg skjøt ikke. Jeg er sikker på stokkand, i alle fall hannen, og ganske sikker på kvinand. Alt annet våger jeg ikke skyte på, i alle fall ikke arter jeg ikke har hørt om. Men harand er visst ikke fredet, for han skjøt og han traff. Anda forsvant under vann.

Men plutselig dukket den opp igjen. Både Magnus og jeg var klare til å skyte da den forsvant under vann på nytt. Den dukket opp etter en lang stund utenfor skuddvidde, og fløy uskadd videre.

«Sakkand» hveste han oppgitt ut med sammenbitte tenner. Enda en andeart jeg ikke har hørt om. Sekkand vet jeg hva er. Jeg syns uansett denne sakkanden eller haranden så nøyaktig ut som en kvinand, men jeg må nok pugge pensum på nytt. Vi satt tause og så utover vannet.

En flokk med gjess fløy rett over oss. Dessverre litt for høyt. Det var flere flokker, men i dag hadde vi nok valgt litt feil posisjon for trekket, for ingen kom på skuddhold. På sørsiden av Horpestadvatnet hørtes det ut som de hadde mer suksess.

Det var på tide å pakke sammen. Avdelingsmøtet mitt klokka ti hadde blitt kansellert dagen før, så jeg hadde all verdens tid. Men mine jaktkamerater er unge, ambisiøse og i begynnelsen av yrkeskarrieren, og ville komme seg på jobb så de fikk en fullverdig arbeidsdag. De tror at hardt arbeid vil hjelpe dem opp og frem i arbeidslivet. Åhhh, den herlig naive ungdommen.

Jakt og fiske ved Blåsjø

Babyshooteln

Der jeg kommer fra er det tradisjon å møtes etter fødselen og skyte en nyfødt baby inn i verden. Metaforisk selvsagt. Babyer og alkohol er strengt forbudt på skytebanen. Den høye lyden fra skuddene skremmer vekk onde ånder og de pulveriserte leirduene symboliserer knuste drømmer som følge av at du nå må være far og ikke lenger kan dra på en to måneder lang tur alene når det måtte passe. Det er like mange kvinner på babyshooteln som menn på babyshower. Så der fikk dere den, dere som syns denne tradisjonen var kjønnsdiskriminerende!

ACFF2D2B-4D5C-4A61-A34F-BD7CFB3E1D5D — Fercho, lager du sweet, sweet love med hagla di?

Dessverre var dagens æresgjest Kim forhindret fra å delta pga ett eller annet, men slike små detaljer var ikke noe hinder for at babyshooteln ble gjennomført.

B3F7464A-92B0-49FE-B55B-B261564258FF — Gratulerer med ny gutt, Kim! Gledelig babyshooteln!

Bareksten norwegian botanical gin — På babyshooteln er det tradisjon å gi noe til faren for at han skal sove bedre

Det er vel ikke så lenge til det blir ny babyshooteln hvis vi kjenner deg rett Kimosabi, The Maudland Express.

D90C93C3-E6D6-4EE3-A70B-B35B410146C0 — Arkivbilde av Kim

En spesiell takk til Arne som ordnet utløsermekanismen i forskjeftet på min Churchill hagle, og hans utrolig tålmodige kone som ventet i bilen i de tre kvarterene det tok.

Norwegische Babypinkeln

Rugdejakt; Jakten på en stor, feit Woodcock

Woodcock er rugde på engelsk. På tysk er den kjent som Der Vogel mit dem langen Gesicht. Rugdejakt er jakt for noblessen i Europa. Så forskjellig det er her oppe i Norge. Her kan en lurvete ansamling i gule vernevester møtes for en helg med jakt. Kanskje ser vi ut som noen forvokste barnehagebarn på tur, men sikkerhet først ved jakt på denne fuglen. Flybanen er uberegnelig når den letter, og kjapp som en rakett i lufta. Det er ikke for ingenting at rugda er kjent som fuglenes svar på F16. Dumt at F-16 ikke er kjent som flyenes svar på rugde, men heter Fighting Falcon. Den skulle heller hett Hawker Woodcock, eller noe i den dur.

Rugda trykker lengre enn noen andre fugler, som også gjør jakta noe mer risikabel enn feks rypejakt. Den satser på sin gode kamuflasje i krattet og letter ikke før man omtrent tråkker på den. Jakt uten hund er håpløst. Jeg vet noen gjør dette, men da tipper jeg de går forbi minst 99,9 prosent av fuglene.