Innerst i Høgsfjorden ligger Frafjorden. I Frafjord ligger Robert med båt mye av tiden og prøver å overtale laksen til å komme ombord før den går opp enten i Dirdalsåna eller Frafjordelva for å gyte. Etter 2000 døgn i Norge, og 1990 av disse i båten sin mener han å kunne snakke bedre med laksen enn han kan snakke norsk. Han tilbringer åpenbart litt for mye av tiden sin alene i båten, så kona mente han kunne ha godt av å snakke med noen voksne mennesker. Så hvorfor hun sendte meg og Benjamin er et mysterium.
Som den ansvarlige fiskeren jeg er brukte jeg mye av arbeidstiden på fredag til å studere fredningssoner. All fiske etter laks og ørret er forbudt i så og si hele Boknafjorden og tilstøtende fjordarmer, bortsett fra Lysefjorden mellom 1. mars og 30. april. Minstemålet for sjøørret er 35 cm. Havål med det latinske navnet Conger Conger er visst ikke fredet. Jeg trodde all ål i Norge var fredet, men det er bare Anguilla anguilla som er det. Har alle åler samme navn to ganger? Aner ikke. Men ikke ta mitt ord for sannhet når det kommer til lover: oversikt over fredet fiskearter kan du finne på denne lenken. Minstemål er her. Fisketider er her.
Det var fredag, det var rød dag på huggtabellen og 22 grader og sørlig vind. Altså en kort arbeidsdag. Jeg og Benny tok bilen og møtte Robert i Dirdal. Han hadde vært ute siden klokken ni, uten å ha fått noen fisk. Han hadde hatt en laks på kroken, så han var allikevel strålende fornøyd og i godt humør. Merkelig med fiskere. Man kan nesten gi opp håpet på å få noe, så får man et hugg, og håp-barometeret er umiddelbart på topp igjen, og klar for nye ørkesløse timer før man mister håpet. Så et napp til, og man får håpet tilbake, og er klar for noen timer til.
Vi monterte tre stenger på båten og startet dorgingen med godt mot. Det var Toby Magnum som var foretrukket på alle tre. Det finnes en Facebook side der man legger ut bilder av laks tatt i Høgsfjorden, og der er nesten alle tatt på Toby.
Robert og Benjamin så laks hoppe i øst og vest. Jeg så ingen, men ble grepet av entusiasmen, og begynte å peke og rope: «så dere den? Wow, sikkert en seks kilos, minst!» Men det var løgn. Jeg er ikke erfaren nok til å anslå størrelse og vekt på avstand, om jeg hadde sett en. Robert er dyktigere. Vi kjørte forbi en båt som dro opp en fisk. Laksen hoppet høyt i været, og Robert anslo kjapt og selvsikkert at den var 6,2 kilo. Laksen sleit seg rett før den skulle dras over relinga, og ramsalte gloser ljomet som ekko i dalen lenge.
Men nå var det vår tur å få napp. Vsssssss, spolen løp løpsk. Ta ut stanga av holderen, lås haspelen og rykk hardt. Den satt på. Robert fikk ansvaret for laksestanga, mens jeg og Benjamin hadde fått opp dampen og trakk inn de to andre i en forrykende fart før det ble totalt kaos i snører.
Det var liv i denne rakkeren, men Robert visste akkurat hvordan man behandler en laks på kroken. Det var som en dans, der de byttet på hvem som var mannen og førte. Først laksen utover. Så til babord, og to steg til styrbord. Som en innbitt Ahab var Robert nå. Kall meg Ishmael. Det gjør vel Benjamin til Queequeg skulle jeg tro. Han er iallfall brunere enn både meg og Robert.
Til slutt hadde laksen tapt dansen, og Benjamin nettet den inn. Var det samme laks vi så gikk tapt hos den andre fiskeren? Nei, for denne veide 5,7 kilo, og ikke 6,2 kilo. Og 86 centimeter. En nydelig laks. Og dette er bare første tur for sesongen.
Vi måtte dessverre gi oss allerede klokken sju, for Robert hadde bestilt Thaimat. Den gutten elsker thaimat. Nesten like mye som å være alene i båten. Eller var det bare en unnskyldning for å hive meg og Benjamin på land, så han kunne være alene på båten og snakke med laksen?
PS Er det noen som var med på turen som skriver at det ikke var akkurat slik alt skjedde så deleter jeg kommentaren.
