Seiko klokke lokk

Baklokket til en vintage Seiko inneholder en god del informasjon. Jeg kjenner best til klokker fra 70-tallet, da fortrinnsvis 6139, 6138, 6119 og lignende, og det trenger ikke nødvendigvis være samme logikk på andre linjer, type klokke eller kaliber. Og quartz-klokker har jeg utelatt helt. Dessuten inneholder denne artikkelen store mengder synsing og antagelser, og siden den omhandler Seiko er det alltid unntak fra regelen.

I 1966 gikk Seiko fra serienummer på 7 siffer og begynte med 6 sifret serienummer, med en overgangsperiode. Dette betyr at det ikke nødvendigvis er en Feiko om det er 7 siffer på en klokke fra 1967. Det er den 6 sifrede serienummeret jeg tar for meg.

Det er to hovedtyper baklokk på de SEIKO vintage klokkene jeg tar for meg: hestesko og enkel. På begge typer Seiko-lokk fremkommer samme informasjon: Materialet kassen er laget av, urverk-kasse (rød sirkel), vann toleranse, SEIKO, logoen til Seiko Suwa eller Seiko Daini (blå sirkel), serienummer (gul firkant) og det jeg vil kalle en produksjonslokale-indikator.

Urverk – Kassenummer og material

Rød sirkel: Første fire sifrene er urverket, eller kaliberet. Det finnes variasjoner innen et kaliber, som feks 6139A og 6139B, men dette angis ikke her. Da må klokken åpnes for inspeksjon.
De siste fire sifrene, etter bindestreken, er kassenummeret. Det aller siste nummeret er en indikator på hvilket marked den var tiltenkt.
Som regel sier ikke baklokket noe om stilen på klokka, altså hvilken skive, visere, daghjul osv, bare hvilken kasse det er. Unntaket er materialet på klokka. Det absolutt vanligste er Stainless Steel, men på klokken nedenfor står SGP BACK ST. STEEL. Altså er kassen i Seiko Gold Plated (SGP), og baklokket i stainless steel (rustfritt stål på godt norsk, selvom jeg kjenner kverulanter som påpeker at det ikke finnes stål som er rustfritt).

Seiko 6139 sgp gold Plated 6139-6012 simple back

Seiko Serienummer

Gul firkant: som nevnt tar jeg for meg sekssifrede serienummer. Noe av det beste med Seiko er at man kan datere en klokke helt ned til hvilken måned den er produsert. Det første sifferet er produksjonsår, siffer to er måned. Min 7005-8052 har serienummer 300224. Den er altså produsert i 1973 i måned null. Logikken med måneder er 1 januar, 2 februar, 3 mars …. 9 september, 0 oktober. November er N, og desember D. Siden det er kun siste siffer i årstallet som fremkommer må man vite tiår for produksjonen. Det er sjeldent samme linje produseres over tiår, men i de tilfellene dette skjer er det som regel andre tegn, feks markeringer på skiva som avslører tiåret.
De siste sifrene er et løpende serienummer. Altså er 300224 den tohundre og tjue fjerde klokken produsert i oktober 1973. Ihvertfall teoretisk.

Seiko back water resistant vs water proof 7005-8052 vintage Seiko 1970 1973

Vann tolleranse

Seikolokk har også en vanntolleranse. Dette er enten WATERPROOF eller WATER RESISTANT. Det er ikke spesifisert til hvilken dybder den er vanntett. Dette står på skiven, om det er noe å skryte av. Det står WATERPROOF på lokk og skive til ca midten av 1970. I 1970 finnes noen overgangsklokker som har WATERPROFF på skive, men WATER RESISTANT på lokket. Jeg har en 6139-7010 fra mai 1970 som er proof/proof, og en 6139-6011 fra november 1970 som er proof/resist. En proof/resist er ekstra stas å ha i samlingen syns jeg, siden det bare varte noen måneder.

Seiko Bruce lee 6139-6011 6139 6011 JDM black dial water70proof proof/resist back kanji

Seiko produksjonssted

Produksjonslokal-indikatoren er en gåte jeg ikke helt har klart å knekke. Om A er en egen fabrikk, eller A og J kan være samme fabrikk med to produksjonslinjer vet jeg ikke. Jeg er ikke engang sikker på at JAPAN betyr at den er produsert i Japan, selvom mye tyder på det. Det er mange som kommer med bastante meninger på Seikoforum på nett, men min erfaring med Seiko er å være varsom med skråsikkerhet.

Jeg ville trodd at Daini og Suwa hadde separate fabrikker. Men feks A står på klokker fra begge selskapene. På Daini sine A-klokker er det en strek etter Japan; JAPAN-A, mens det på Suwa sine er det uten strek; JAPAN A. Betyr denne streken noe? Aner ikke.

Det har gått så langt for meg at jeg har begynt å «spare» på forskjellige bokstaver. En klokke som kan være sånn passelig interessant kan øke i ønskelighet om det er en bokstav jeg ikke har fra før.
De vanligste bokstavene på de klokkene jeg eier er A og J. Men jeg har også F, Q, G, M. Jeg har også sett U (66-8050 oktober 1972), V (11-1170 januar 1979), R (en Seiko ring klokke 17-0850 fra ca 1974, merkelig nok uten serienummer), L (7005-7031 desember 1973), S (7321-549A “Dolce” november 1984), E (66-7061 fra november 1968), C (7005-7130)

Seiko watch back a m f g u Seiko baklokk

Baklokk kan også gi instruksjoner for hvordan klokken skal åpnes. Feks er det noen klokker som åpnes på glass siden.

Mysterier

Det er noen merkinger som bare dukker opp på noen klokker, og som jeg ikke aner hva betyr.

Mysterium nummer 1: Klokken under har en -G etter WATERRESISTANT. Dette har jeg bare sett på 6139-8010. Legg merke til teksten i begynnelsen av hesteskoen. Her står det NSB, som betyr at kassen er sprayet i et hardere material enn kassa, typisk keramikk. Hvilket materiale 6139 8010 er sprajet med er jeg usikker på, da alle kilder jeg har sett bare sier den er PVD coated, som ikke er et materiale, men teknikk (Physical Vapor Deposition). Jeg tipper -G det har noe med dette å gjøre.

Mysterium nummer 2: På en del serier (som feks 6309-5810) står det TL under serienummeret (rød pil). Dessuten er A i en firkant (gul pil). Beklager dårlig bilde, men dette er det eneste bildet jeg fant av en 6309 5810. Jeg har også sett 6309-5605 med ikke bare A i en firkant, men også A4, A5 eller A6 i firkant. Alle jeg har sett med firkant mangler JAPAN på baklokket. Så mye mulig TL kan stå for Thailand, og bokstav i firkant indikerer noe helt annet enn de det står JAPAN på. Hvis TL står for Thailand er det nok flere markeringer jeg ennå ikke har sett.

Seiko 6309 er også ett av urverkene som driver Seiko Turtle JDM: 6309-7000/7001. Det andre urverket for det internasjonale markedet er 6306. Mange dykkerur har annen utforming på baklokket enn de jeg har tatt for meg her, med en stilisert bølge i sentrum. Men det er mange dykkere som også ikke har det. Seiko er dejlig.

Feikos

Det er big bizniz med fake Seiko, Feiko. De enkleste er det lett å se på skiven, feks at de skriver JAPAN MADE ved klokka seks, noe Seiko aldri selv har gjort. Disse uekte klokkene gidder de heller ikke endre serienummeret på Baklokket på, så feks Seiko serial number 335718 går ofte igjen. Disse selges på eBay fra India for en slikk og ingenting, og kan ofte være ekte kasse og ekte urverk. Så totalt bom trenger det jo ikke være. Sier jeg til meg selv når jeg kikker i klokkeskuffen og ser på mitt kjøp av en 6309-5820 fra begynnelsen av min klokkereise.

Feiko Seiko serial number 335718 6309-5820 Mumbai India Japan made dial

https://www.plus9time.com/seiko-case-codes

https://www.seiko.co.jp/en/group/global_network/

https://www.grand-seiko.com/uk-en/special/10stories/vol7/1

Seiko kaliber 6139

Jeg liker sportsklokker fra 70 tallet. Klokkene er fra en tid da menn hadde hår på brystet, kjørte raske biler, var astronauter eller kampsportsutøvere eller trommeslagere i Progrog band. Når man spenner fast en 6139 spretter de fire øverste knappene i skjorta opp automatisk.

Det var den Fantastisk 70 talls design som først appellerte til meg da jeg kjøpte min første Seiko 6139. Det var en gul Pogue, men jeg oppdaget fort at det er så mange fargevariasjoner, forskjellig kassedesign, markeringer på skive, ulikt materiell som gjør denne linjen av klokker til en favoritt hos de av oss som har krysset grensen fra entusiast til maniske. Spesielt merking på skivene, noen lette å se, andre mer subtile og mange som bare er synlige for den dedikerte ekspert, gang dette med utgaver av versjoner, så har man nærmest en uendelighet av variasjoner. Kanskje ikke akkurat uendelig som et liggende åtte-tall, men veldig mange i alle fall.

Historie

På sekstitallet var det et kappløp mellom project 99/Kaliber 11 til Chronomatic Group (Heier/Büren/Dubois-Depraz/Breitling) og zenith el primero om å produsere den første automatiske kronografen. Inn fra sidelinjen kom seiko, som puslet med sitt i Japan, og kanskje ikke helt fikk med seg at det ville være en PR seier å vise frem prototyper av dette først. Seiko var nok mer opptatt av en virkelig revolusjon i klokkeverdenen på denne tiden; nemlig kvartsklokken. Og for å være helt ærlig så er jeg sikker på at 99% av verdens befolkning ikke vet hva en automatisk kronograf er, 101% gir en beng uansett, men så har du den lille prosenten som syns dette er veldig stas. Helt enkel, grunnleggende matematikk her altså.
Hvem som egentlig var først ute med en automatisk kronograf er gjenstand for debatt, men det virker i alle fall som det er en slags enighet om at Seiko var først til å serieprodusere og selge på det åpne markedet i 1969. Antagelig var dette 6139-6010.

At 6139 var den første automatiske kronograf i verdensrommet da Pogue tok sin 6139-6005 med på Skylab 4 i 1973 er så definitivt et faktum. Eller? Antagelig. I ettertid er det kommet fram at astronauter var notoriske i å smugle personlige eiendeler opp i rommet, spesielt klokker de kjente godt til og stolte mer på enn omega Speedmaster de fikk utdelt av NASA tett opp til utskyting. Siden dette var strengt forbudt er det ikke noe de involverte uten videre har annonsert altfor høyt i etterkant. Antagelig tok kollega Gerald Carr på samme tur til Skylab (Skylab 4) med en Movado Datachron HS 360 rundt ankelen. Pogue smuglet sin opp i verdensrommet i en av bukselommene. Flaks at Pulp Fiction ikke kom på kino før 1994 og ga idéer til andre steder å skjule klokka si.

Seiko 6139 Norge nedsenkte krone
Vintage Seiko Norge 6139
Seiko 6139 med nedsenkte kroner

For å virkelig understreke at dette var en automatisk, og ikke manuell klokke, som ikke måtte trekkes opp ved å vri på kronen, senket Seiko kronen til at den gikk i nærmest flukt med kassa.

Ofte kan en automatisk klokke også bli trukket opp manuelt, men ikke en 6139. Gangreserven er sjelden de originale 45 timene, og en liten runde risting på kvelden må ofte til for at den ikke skal stoppe i løpet av natta. Eventuelt ha klokken på høyre arm om du er singel.
På klokkens høyre side stikker derfor som to ører kun start/stopp pusheren øverst og tilbakestilleren nederst. Egentlig litt rart Seiko ikke utnyttet dette og lagde en bullhead av 6139. Som jeg vet om i alle fall. Som sagt må man aldri, aldri være bombastisk når det kommer til Seiko, selvom jeg her er relativt sikker i min sak. Jeg har kallenavnet klart om det skulle ha eksistert og med litt større pushere: Seiko 6139 «Mickey». Antagelig stod Seiko over siden subdialen da ville kommet på klokka tre og ødelagt symmetrien. Da var det lettere med 6138-0040 Bullhead som har to subdials.

Brukermanual

For å skifte dato trykkes kronen lett inn. Dag skiftes med å trykke kronen hardt inn. For å skifte språk må kronen presses helt inn. Klokken stilles ved å dra kronen ut og vri. Er det dreibar innerbezel, som på 6139-600x eller 6139-702x, dreies kronen i utgangsposisjon.

Tidtaking . Start og stoppknappen er øverst, og tilbakestilleren nederst. Så lenge stoppeklokka ikke er på er sekundviseren på tolv, og viseren i subdial rett opp den også, på 30 tallet. 6139 kan bare måle tid opp til en halv time, noe som holder plenty for steking av Grandiosa eller ta tiden på 60-metern, som jo uansett er de eneste tingene verdt å ta tiden på. Og en ting til selvsagt, men kona liker ikke at jeg fikler med klokka da.

Tidtakingens intervallet skulle bli bedre med kaliber 6138 som merkelig nok kom etter 6139. Hva som er årsak til at et urverk som kommer etter et annet ikke får etterfølgende nummer vites ikke, men ikke alt i Seiko-verden skal forstås. Jeg antar at planen var at begge skulle lanseres samtidig, men det mer kompliserte 6138 var ikke klart for å lanseres i begynnelsen av 1969.

Alle 6139 har to språk. Så vidt jeg vet er det ene språket alltid engelsk, mens det andre kan være japanske kanji, kinesisk, tysk, spansk, arabisk, finsk, svensk, romertall, portugisisk og sikkert også mange jeg ikke har sett.

fra venstre: Seiko daghjul tysk/engelsk, portugisisk/engelsk, romertall/engelsk, fransk/engelsk, kanji/engelsk
Gamle Seiko klokker norge
fra venstre: tysk/engelsk, portugisisk/engelsk, romertall/engelsk, fransk/engelsk, kanji/engelsk


Seiko er notorisk dårlige til å ha noe sentralt register. De har ingen informasjon om antall solgte av hver modell, endringer i produksjon eller egentlig noe som helst. De har tullet det til på mange andre måter også, som å bytte om på visere eller bezel fra andre modeller for å bruke opp et utgående lager, eller Daini elementer i en Suwa modell, noe som har ført til uendelige diskusjoner på forum om ekthet.
Den kanskje mest legendariske forvirringen er den mystiske Aussie Pogue som har sort innerbezel, i motsetning til alle andre versjoner som har gul innerbezel. Eksistensen og ektheten ble debattert i flere år, og Seiko selv hadde ingen anelse. Det er nå konsensus om at dette er en egen versjon produsert for det Australske og øst asiatiske markedet utenfor Japan etter at noen fant en gammel annonse i et australsk herremagasin som viste denne konfigurasjonen.

Aussie Pogue. En av tre autentiske i Norge som jeg vet om. Foto: Roger Fagerli Karlsen
Aussie Pogue. En av tre autentiske i Norge som jeg vet om. Foto: Roger Fagerli Karlsen

6139 er i all hovesak en sporty linje, ofte med tachymeter på chapter ringen, men det finnes også finere modeller som nærmer seg dressklokke.

Skiven

Det er mange modeller og fargevariasjoner i 6139 serien. Men noe av det morsomste er alle de forskjellige markeringene på skiva som ble til av nødvendighet eller naturlig evolusjon. Jeg tror ikke Seiko hadde noe filosofi om at noe skulle være Limited Edition på denne tiden, men noen markeringer er mye mer ettertraktet enn andre.

Skiven på denne 6139 6011 har mye på gang: antall juveler, Speed-Timer, 5 SPORTS, og ikke minst WATER 70 PROOF
Skiven på denne 6139 6011 har mye på gang: antall juveler, Speed-Timer, 5 SPORTS, og ikke minst WATER 70 PROOF

På de eldste modellene er det innskriften WATER70mPROOF (evnt WATER70PROOF, som min 6139-6011). Dette endret seg rundt 1971 til WATER70mRESIST pga lovgivning. Resist overgangsmodellene, der skiven er proof og baklokket resistant, eksisterte så vidt jeg vet kun i en periode i 1970. Rundt 1972 faller også denne skriften vekk fra skiven, og det er blankt der det pleide å stå proof eller resist. Water resistant ble stående på baklokket, men uten å garantere hvor mange meter.


Nederst på skiva står JAPAN6139 mellom 35 og 40 minutter. Mellom 20 og 25 minutter er det en bindestrek etterfulgt av et firesifret tall og så en T eller R. (Det eksisterer også T AD, men dette varte bare fra februar til april i 1969). Hva det firesifrete tallet betyr vet jeg ikke. Av og til er det modellnummeret, andre ganger ikke. Hva R eller T står for er også usikkert, kanskje forskjellige fabrikker? Men det er visse forskjeller på skiven. Eksempler er: 10 tallet i minutt telleren på R ligner på et ettall (1), mens det på T bare er en strek (l) uten seriff. A-ene i JAPAN er spisse på R og butte på T. Det er mellomrom mellom JAPAN og 6139 på T, mens det på R går mer i ett. Det er flere forskjeller, men de som er nevnt er de letteste å se. T-skiver er mest utbredt, og R forsvinner etter ca 1976. Antagelig. Som nevnt tidligere er alt Seiko i beste fall rotete. Man skulle tro japanere hadde system på alt. De kan ikke engang svare med sikkerhet når siste produksjonsår for 6139 var, men de fleste anslag er 1979.

Modellnummeret kommer etter kalibernummeret på Seikoer. Det aller siste sifferet angir hvilket marked det var ment for. Så det er ikke noe forskjell på en 6139-6002 og 6139-6005, annet enn at 6002 var ment for Europa og 6005 Nord-Amerika. Som regel er de numrene som slutter på 0 eller 1 JDM versjoner, litt avhengig av modell. Modellnummeret er først og fremst kasseformen, og har ikke noe med farger på skiven eller visere å gjøre.
Speed-timer står bare på JDM. Der det står Chronograph Automatic (evnt kun Automatic på feks 6139-6009) på de internasjonale utgavene står det Speedtimer, eventuelt en kombinasjon av 5 sports speedtimer på de tidligste versjonene. Det ser ut som 5 Sports faller bort i 1977 katalogen, og kun Speedtimer står, som betyr at det egentlig skjedde en gang i løpet av 1976.

Noen modeller har Seiko logoen printet på, andre har hevet Seiko logo.

Baklokk

Det er to hovedtyper baklokk på seiko 6139. En som ligner en hestesko, og en enkel utgave. Begge gir samme informasjon. Det står SEIKO, Suwa logoen, materialet på kassen, kaliber- og modell, vanntetthet (waterproof eller water resistant), serienummer og JAPAN etterfulgt av en bokstav. De vanligste bokstavene er A og J, men det finnes flere andre. Ifølge mine instagramvenner er det en «case manufacturer code», uten at jeg ble altfor mye klokere av dette.

Seiko Hestesko baklokk
Hestesko baklokk

Noe som gjør vintage Seiko ekstra samleverdig er at det er lett å finne alderen til en 6139 (og alle eldre Seikoer) ved å ta de to første tallene i serienummeret. Det første tallet er år, det neste er måned (januar 1, februar 2 osv). Så 6139-7010 på bildet over med serienummer 052430 er fra mai 1970, og 6139-6012 under er fra september 1974. November er N og desember D. Jeg er alltid ekstra interessert når det er en birthyear som skal skifte eier.

Materialet på kassen er SGP som står for Seiko Gold Plated, med et stainless steel baklokk
Materialet på kassen er SGP som står for Seiko Gold Plated, med et stainless steel baklokk

Visere

På en 6139 er det alltid fire visere. To som er vanlig klokkefunksjon for time og minutter, og to som tar tiden (kronograf). Sekundviseren står på sentralaksen med de vanlige viserne og peker på 12 når kronografen ikke er i bruk. Ved å trykke på den øverste knappen begynner tidtakingen. Samme knapp er også stopperen. Den nederste knappen er tilbakestilleren. Lar man stoppeklokken gå lenge nok vil viseren i det lille vinduet begynne å røre på seg. Denne måler minuttene opp til en halv time, og begynner så en ny runde. Så vidt jeg vet er det tre hovedtyper av visere i halvtimes vinduet: Nåla, Kilen og Dråpeformet. Kileformen er muligens kun på JDM.


Sekundviseren har ganske lik utforming. De tidligste modellene kan virke som hadde todelt sekundviser som vist på bildet av 6139-7010 fra mai 1970 over.

Pris

Det blir ofte hevdet at 6139 var en billig klokke da den kom, men jeg er ikke så sikker. En blå 6139-600x kostet i 1969 95 dollar (kilde), mens en Rolex Submariner 14060 til sammenligning kostet 250 dollar «in early 70’s» (kilde). En blå 6139-600x kan man for tiden få fra 4000 kroner og oppover, mens en Rolex 14060 koster fra 90 000 kroner, kanskje mer, og oppover (uten at jeg har noe kjennskap til Rolex, om modellen er ettertraktet og prising av disse. Jeg tok bare en vilkårlig Rolexmodell fra matrisen på siden).
Uansett om jeg er litt skeptisk til at en 6139 kostet noe mellom en tredjedel og halvparten av en Rolex, så er det i alle fall ikke noe tvil om hvilken klokke som har vært den beste invisteringen. Men vel så mye sier det også litt om hvor billig det egentlig er å kjøpe en 6139. Prisen varierer, men generelt ligger de mellom 2000 og 7000 kroner. De mest ettertraktede modellene kan gå for 15 000 og mer, men dette er langt under prisen av en tilsvarende model det står Sveits på. For å være ærlig håper jeg ikke noen leser denne bloggen og får opp øynene for denne litt oversette klokke linjen, og dermed driver prisene opp. For en bedre introduksjon til alle 6139 modeller enn det jeg har, og en ganske kurant prisestimering i dagens marked anbefaler jeg å lese denne siden.

Den lave prisen, tross tekniske nyvinninger som første kronograf med kolonnehjul og vertikal clutch, historisk viktighet og funky design kan også forklares med antall klokker produsert. Heldigvis pumpet Seiko ut mange, men siden det er Seiko finnes selvsagt ikke noen oversikt. Tilstanden på en original 6139 er også ofte dårlig. Dette var hverdagsklokken som ble brukt til de falt fra hverandre. Og i motsetning til nevnte Rolex ble disse antagelig sjeldent sendt på service. Når også mange av disse ble solgt i Øst-Asia med sin fuktighet som trenger inn overalt er ofte urverket rustent. Så å kjøpe disse på nett er ren gambling. Her gjelder det gamle jungelordet: kjøp selgeren, ikke klokka. Det er mange feiko der ute, og noen av mine er ikke fullt ut originale.

Etter noen hektiske måneder med raske kjøp har jeg klart å samle meg en fin bukett 6139 fra Finn.no, Facebook og ikke minst med hjelp fra kontakter i Bodø, Bergen og Holmenkollen.
En liten presentasjon av disse følger under. Dette er ikke en oversikt over hele 6139 linja, kun de jeg har klart å få tak i. Det er ikke den største eller fineste samlingen av vintage Seiko 6139 i Norge, men etterhvert kanskje blant de mest varierte. Jeg tar sikte på å ha en i hver modell av 6139 før jeg anser det samlingen for fullført. Det er viktig å ha en mening med livet.

L2L betyr her lug to lug. Altså fra toppen av en lug til motstående lug, eller skulder på norsk. Det er noen modeller som har skjulte lugs, og da er målet den største avstanden. Alle tall i millimeter

Seiko 6319-6002

Diameter: 41, Rembredde: 19, L2L: 46

Seiko 6139 6002 fra juli 1976 Seiko 6139-6002 6139-6003 6139-6004 6139-6001
Sexy klokke (dagene er på portugisisk, og fredag er Sexta). Seiko 6139 6002 fra juli 1976

Den mest legendariske og mest outrerte fargekombinasjonen av alle 6139, og dermed den mest ettertraktede og forfalskede modellen. Noe jeg fikk erfare da jeg sendte min 1976 6139-6002 for service til min spesialist: bezel og visere var ikke ekte, og ble umiddelbart erstattet. Pepsi bezel med tachymeter er ikke roterende, men det er inner ringen/innerbezelen. Visstnok veldig nyttig for å ta tiden på hjelperaketter i verdensrommet.

Det et tre hovedgrupper av 600x: Med gul skive (Pogue), med mørk blå skive (Cevert) og med sølv skive, sistnevnte er gjevest blant samlere da den er den mest sjeldne. Men på toppen troner den sagnomsuste Teal i en nydelig grønnsjatering og oransj markering til ti på subdialen og 15 minutter på skiven. En sjeldenhet.
En ekte Seiko Pogue er gul 6139-6005 med resist skive, og kun Automatic istedenfor Chronograph Automatic. Men alle gule 6139 600x er i mine øyne en Pogue, først og fremst fordi jeg vil ha en Pogue, men ikke har råd til en som stemmer med alle nevnte kriterier.

Min 6139-6002 er dessverre overpolert, og kantene skal være mye skarpere definert.

Seiko 6139-601x Bruce Lee

Diameter: 39,5, rembredde: 19, L2L: 43

Seiko 6139 6011 Bruce Lee fra november 1970 Seiko 6139-6011
Seiko 6139 6011 Bruce Lee fra november 1970

Antagelig var 6139-6010 den første 6139 i salg. Kalles også for Bruce Lee. En ekte Bruce Lee er antagelig en svart skivet proof, men ikke JDM som min 6139-6011. Som med Pouge, der alle 6139-600x med gul skive kan kalles Pogue, kan alle 6139-601x med svart skive gå under navnet Bruce Lee. Så kan de som er uenig i dette skrive sin egen blogg. I motsetning til Pogue som personlig kunne bekrefte sin klokke (og denne ble auksjonert bort til latterlige 6000 dollar), ble Mr Lee aldri spurt av en klokkenerd hvilken nøyaktige modell han brukte før han døde i 1973. Alt man har er kornete bilder fra før digital alderen, logisk deduksjon og en datters hukommelse (hvem husker sin fars klokke detaljert fra da du var åtte? «Var det proof eller resist på skiva?»).

Seiko 6139 6012 SGP fra september 1974 Seiko gold plated Seiko 6139-6012
Seiko 6139 6012 SGP fra september 1974

Det finnes flere farger og materialer i denne linja. Blant mine absolutt favoritter er det jeg trodde var en gullfarget klokke, men som viste seg å være ekte gull. På baklokket står det SGP, som betyr Seiko Gold Plated. Dessverre er den originale triple railroad lenka i samme materiell umulig å oppdrive. Eller kanskje gullet er slitt vekk på alle, som det jo som oftest gjør med gold plated når det kommer friksjon, og det bare er igjen stålet som ligger under det tynne laget av gull igjen.

Seiko 6139 6012 fra august 1972 Seiko 6139-6012
Seiko 6139 6012 fra august 1972

Seiko 6139-7002

Diameter: 41, rembredde: 19, L2L: 44

Seiko 6139 7002 fra desember 1976 Seiko 6139-7002 fra desember 1976
Seiko 6139 7002 fra desember 1976

Innerbezel med intervaller på 10 som går til 100. Jeg vet hva tachymeter skal gjøre (teoretisk), men hva denne skalaen skal måle aner jeg ikke.
En pen klokke, men litt kjedelig med sine avrundede former. Skulle man tro , men klokken har nesten et organisk uttrykk, som øyeeplet til et mytologisk monster. Se lenge nok på den, og den ser tilbake på deg, til du er usikker på hvem som observerer hvem.

Seiko 6139-701x Military

Diameter: 41, rembredde: 19, L2L: 44

Seiko 6139 7010 fra mai 1970 Military original Seiko 6139-7010 black dial
Seiko 6139 7010 Military fra mai 1970

Med mattsvart skive, tall i hvitt og tydelige markører, og krone som ikke kan hekte seg fast i ting oppfyller denne kriteriet til mang et lands MIL-spec, og ble også i sin tid utstedt til tjenestemenn i både det japanske flyvåpenet og marinen. Kallenavnet er derfor «military».

Eneste 6139 med tall på 5-minuttene på skiva (finnes også utgaver uten tall). Også eneste med sirkler i motsetning til de vanlige strekene hvert femte minutt (utenom 15 og 30.)

Min 6139-7010 har todelt sekundviser. Når Seiko sluttet med disse vet jeg ikke, bare at det øker samlerverdien. Dette eksemplaret ble kjøpt av en japaner i Japan på 70 tallet og aldri skiftet en del på. Derfor skifter jeg heller ikke det litt medtatte glasset, som er det eneste glasset jeg er sikker på er originalt.

Seiko 6139-702x Apple eller Flying Saucer

Diameter: 41, rembredde: 19, L2L: 44

Seiko 6139 7020, ukjent årgang Seiko 6139-7020 JDM
Seiko 6139 7020, ukjent årgang

Jeg har bare sett denne klokken med Seiko 5 sports speed-timer logo, så mulig dette bare var en JDM, uten at jeg skal være for bombastisk. Roterende innerbezel som går til 100. Jeg har en (teoretisk) forståelse for hva tachymeter måler, men hva som kan måles med en skala på 100 i løpet av 60 sekunder er jeg usikker på, enda mindre siden skalaen går i mot klokkeretningen og teller ned.

Min versjon av 6139-7020 er ganske herjet og tilogmed jeg kan se at viseren i subdial er uekte. Denne modellen skal ha en kile-viser som er nesten umulig å oppdrive. Baklokket er fra en 6139-7080, så hva mer som skjuler seg av overraskelser inni blir spennende å se når jeg sender den til min urmaker i Bodø for service.

Seiko 6139-7071 Baby Jumbo

Diameter: 39, rembredde: 19, L2L: 45

Seiko 6139 7071 Baby Jumbo fra oktober 1977 Seiko 6139-7071
Seiko 6139 7071 Baby Jumbo fra oktober 1977

Den mest forseggjorte skiven med sine tre lag (fire om man tar med den skrånede tachymeter ringen), og min personlige favoritt som passer til hverdags og fest.

Baby jumbo er ikke spesielt stor med sine 39 mm, men har fått sitt kallenavn siden den ligner på sin storebror 6138-300x Jumbo, som heller ikke er så stor for å være en 6138 (42 mm, men siden skiven går helt ut til kassen uten bezel fremstår den større).

Det finnes også en annen 6139 som er til forveksling helt lik, nemlig 6139-7030.

Det er Pogue som har romfarts historie, men Baby Jumbo har noe Omega Speedmaster over seg, og er et godt alternativ for deg som ikke har råd til en av de sistnevnte. Om du får tak i en selvsagt.

6138 Jumbo til venstre og 6139 Baby Jumbo til høyre
Seiko baby jumbo vs jumbo
6138 Jumbo til venstre og 6139 Baby Jumbo til høyre

Seiko 6139-7101 Helmet

Diameter: 40,5, rembredde: 20, L2L: 48,5

Seiko 6139 7101 fra april 1978 Seiko 6139-7101 helmet darth vader
Seiko 6139 7101 fra april 1978

En av de særeste kasseformene. Bygger høyt på håndleddet, og er umulig å selge som en dressklokke ihvertfall. Anbefales kun brukt med kortermet plagg. Forunderlig nok sitter den som støpt på hånda takket være at lugsene skråner nedover og former seg rundt håndleddet. Utformerne hos Seiko må ha fått frie tøyler, og muligens en sake eller to for mye da de kom opp med denne kassa.
Uansett er den klokken som gjør meg gladest å ta på. Den overfører selvtillit til brukeren og med denne på leddet garanteres en dag der motgang preller av.

Med svart skive kalles den Darth Vader, mens den hvite kalles Storm Trooper. Turkise markører og tall i subdialen og rustbrune tall ved fem minutters markørene.

To forskjellige poleringer. På toppen høypolert, på kassa en røffere sidelengs polering som gir riller. Mange Helmets er polert feil og mister da noe av særegenheten, og ikke minst verdi. Dette er forøvrig en av de modellene det fortsatt går an å få tak i billig.

Seiko helmet polish

Seiko 6139-8002

Diameter: 40,5, rembredde: 19, L2L: 44,5

Seiko 6139 8002 fra april 1973 Seiko 6139-8002
Seiko 6139 8002 fra april 1973

Min 6139-8002 har Sølv skive med en subtil oransj rand helt ytterst. Den eneste 6139 jeg foretrekker uten ytterligere tekst. Så rent, så enkelt, så minimalistisk, så pent.

Seiko 6139-8010

Diameter: 41,5, rembredde: 18, L2L: 41

Seiko 6139 8010 fra august 1972 6139-8010 vintage Seiko Norge Norway
Seiko 6139 8010 fra august 1972

Kassen (og den originale lenka) på 8010 er PVD (Physicaly Vapor deposition) oppå stålet. Hva materialet er har jeg ikke klart å finne ut, men virker som noe keramisk. Dette er en utrolig sterk coating som beskytter mot skraper, og disse klokkene ser oftest like fine ut som da de først ble satt på et håndledd på 70-tallet.

Kun solgt på det japanske markedet, så kan være vanskelig å få tak i.

Seiko 6139-802x Retro Racer

Diameter: 40, rembredde: 20, L2L:

Seiko 6139 8021 fra mars 1978 Retro racer Seiko 6139-8021
Seiko 6139 8021 fra mars 1978

En ganske hexagonal kasse, men med avrundede kanter (i motsetning til 6139-7080 «hexagon» med skarpe, definerte kanter). Kom originalt med en rå rallylenke med store hull som passet sømløst i de skjulte lugsene, og blir derfor kalt «Retro racer»

De bildene jeg har sett av den versjonen av 6139-802x med svart skive har gitt inntrykk av en dyp svart farge. Jeg ble derfor litt overrasket da min 6139-8021 viste seg å ha et nydelig blått fargespill i riktig belysning. Den hvite randen står i fin kontrast, og hiv på en subdial i platt blåfarge og kronograf visere i livlige farger, så har du 70-tallet på hånda.

Seiko 6139-8030

Diameter: 38,5, rembredde: 19, L2L: 42

Seiko 6139 8030 fra november 1972 Seiko blue dial 6139-8030
Seiko 6139 8030 fra november 1972

Den minste 6139 i samlingen min med sine 38,5 millimeter. Dessuten den kanskje kjedeligste designen, som derfor antagelig ikke solgte så godt. Dårlig salg er lik sjelden nå, og dette eksemplaret er den eneste jeg har sett noensinne.
Originalt var det forskjellig farge på kronograf viserne. Det kommer ikke så godt fram på bildet av min versjon, men sekundviseren er mer beige enn hvit, så høyst sannsynlig er dette den originale viseren som er falmet fra gul ifølge han som nylig tok en lettere service på den.
Blå er en farge Seiko traff blink med på 70-tallet, men på akkurat denne modellen er det en litt plattere blåfarge enn feks en blå 6139-6012. Den nærmer seg dressklokke estetikken, og kan lett brukes i mer formelle omstendigheter. Takk igjen, Anders!

Urverket

  • 21600 bph (seks tikk i sekundet)
  • 17 juveler eller 21 juveler
  • diameter 27 mm
  • tykkelse 6139A: 6,65mm. 6139B: 7,10 mm
  • Dato-vindu
  • Dag-vindu med to forskjellige språk
  • To versjoner: 6139A (1969-1971) og 6139B (1971-1979) sånn cirka
  • Produsert fra 1969 til rundt 1979
  • 30 minutters tidtakings-indikator
  • 45 timers gangreserve (originalt)
  • Automatisk, kan ikke trekkes opp manuelt
  • Hardlex glass (seiko-plexiglass) på de fleste, men også noen med mineralglass
  • 19 modeller


Seiko Surprise

Daghjul på 6139 er alltid på to språk, og alltid tre bokstaver på hvert språk. Trodde jeg. Men nå og da dukker det opp daghjul med to bokstaver på det ene språket. Konsensus blant autoriteter er at disse er ekte. Så aldri vær for sikker på Seiko, de har fortsatt evnen til å overraske etter 50 år. Jeg elsker Seiko.

Bildene over gjengitt med tillatelse fra Seikowithpatina på Instagram

Engelsk/tysk daghjul der engelske dager har 3 bokstaver, mens det på tysk har 2 bokstaver. Bilde gjengitt med tillatelse av classicseiko på Instagram

https://www.plus9time.com/seiko-case-back-information

https://www.dcvintagewatches.com/the-seiko-6139-true-bruce-lee

Flikkflakk og rugdejakt

I år hadde vi planlagt rugdejakta til å skje før den mytiske Woodcock Full Moon. Fullmånen i november 2022 var 8. november, og vi dro ned 4. november med en drøm om at alle rugder bare ventet på fullmånen for å flakse sørover. Datoen greide vi å planlegge, men ingen hadde påtatt seg oppgaven som reiseleder, så etter en uorganisert avreise inkludert en ikke klarert tur innom Madla for levering av en bil og retur til Sandnes fordi noen hadde glemt en samekniv, kunne sjåfør André senke skuldrene og cruise nedover E39 retning sør før fredagsrushet begynte. Det var jeg, André, Sondre, Svein Kristian og en liten blindpassasjer i bilen. Da vi ankom Flekkefjord byttet vi blindpassasjeren i en langhåret vorsteh, og alle parter var fornøyd med den transaksjonen. Nå kunne vi endelig bytte Crazy Frog sin cover av Axel F og Popcorn med Ramstein og Sepultura.

André er i sitt trassige hjørne og nekter å se på veien og holde på rattet mens han kjører. Bare fordi jeg tørte å antyde at det var 60-sone her

Til sjåførens store frustrasjon satte vi oss fast i det lokale rushet i Flekkefjord etter handelen hos den lokale kjøpmannen Prix. Der var julebrusen kommet for salg allerede. Jeg kan forøvrig informere om at jeg har snudd 180 grader i mitt syn på julebrus. Nå er jeg 100 % for brun julebrus og hater alle som mener julebrus skal være rød. Rødt er dødt.

Etter å ha stått fast i rushet i minst to minutter var det rett til landstedet til Lillelord Lilledrange, der vår medbrakte kokk Svein Kristian straks ble direktert i retning kjøkkenet og fikk to kilo indrefilet i hånda han kunne tilberede etter eget ønske mens han kunne høre fra hverdagsstuen pssst, pssst, pssst. Etter noe skramling med kopper og kar og småbanning hørte vi et pssst fra kjøkkenet også, og brisen var i gang.

Etter en bedre middag var jeg klar for en lang aften der jeg ble stukket en øl fra venstre og høyre, oppenfra og nedenfra, men festen ebbet raskt ut blandt disse gutta som var kommet for å jakte, ikke slå flikkflakk. Jeg unnskyldte meg og gikk på do, fant frem mobilen mens jeg lagde fiselyder med leppene, og sendte en SMS til den eneste som kunne redde meg fra ledersamlingen til KRIK. Nemlig partyboy nummer 1; Andreas 2. Med et lystig pling informerte telefonen at han kunne ta turen og være fremme neste kveld. Helgen var reddet! Da var det bare å gå i seng og glede seg til morgendagen.

Som vanlig ble jeg vekket av en varm kopp kaffe på senga med beskjed om at egg, bacon og bønner snart var klart. Etter frokosten var jeg innom sikringsbua en tur for å inngå en rammeavtale med to opsjoner, og vi var klare for å slappe av og drikke litt mer kaffe til Zelda sin frustrasjon.


Siden jeg ikke er i stand til å jakte for tiden lot jeg de andre få et forsprang og benyttet anledningen til å utøve en opsjon til. Lett til sinns og tom i tarmen knyttet jeg en dobbeltknute på turstøvlene, låste døra og tok fatt på opphentingen i solskinn. Da jeg tok første steg utenfor stien begynte det å regne. Og slik var været den dagen: varierende.

Jeg tok en snarvei dit jeg mente de andre ville gå, men bommet litt. Jeg så dem komme over en åsrygg, og jeg ventet på dem på åsrygg ved siden av. Mellom oss var det et myrområde begge partier nødig ville krysse. Siden åsryggene gikk parallelt endte vi opp med å gå på hver vår side av myra. Jeg jaktet jo ikke, så mens jeg kunne observere de andre føk opp og ned sidene på sin leting etter rugde spasert jeg i bedagelig tempo. Av og til satt jeg meg godt til rette på en stein og kikket med munterhet på disse raringene 200 meter unna som løp etter der hunden tok stand, bare for å oppdage at den hadde seg en liten pust i bakken.

Etter å noen timer på hver vår tue var det på tide å samle troppene og fyre bål. De kunne informere om at Sondre hadde skutt en rugde, selv om jeg hverken hadde hørt skudd, eller fikk lov å se fuglen. Det var så utrolig vanskelig å åpne sekken fordi det var en floke på snøringen verre en ledningene til iPods som hadde vært i en jakkelomme i mer enn to minutter. SK skiftet tema med en analyse av termodynamikkens lover, og mente at varme stiger, men røyk alltid fulgte etter ham. Jeg foreslo å lage skikkelig røyk, «speiderstil», for å motbevise dette, men dette mente de andre var barnslig.

Den karen til høyre vil man ikke møte alene i skogen. Ikke han til venstre heller forsåvidt. Han i midten ville det være mer naturlig å treffe på og slå av en prat med
André har en fruktbasert lederstil når bål skal tennes og tre brennes

Til tross for en opphetet diskusjon om A-ha sin «Hunting high and Low» var en Bond-sang eller bare en utrolig fin sang, skiltes vi som venner, og jeg tok en annen rute hjem enn jegerne. Selvom jeg tok den korte ruta hjem uten å jakte var søren meg alle ankommet hytta før meg. Åssen de hadde klart dette vet jeg ikke, men det var fyr i peisen, varm kaffe og en avslappet stemning. Og tid for min grunn til å dra på jakt: cowboystrekken.

Da jeg omsider kom ned etter hvilen var det mørkt og partyboy Andreas 2 var ankommet med flanellskjorte og pærebrennevin og var allerede i full gang med muntre historier fra tiden han bodde alene i en seilbåt og sang shantyer solo.

Vi flyttet oss ut i pizzaboden der vi ble satt til å lage våre egne pizzaer. En tradisjon vi alle setter pris på, ikke minst jeg, som syns pizzaer generelt har for lite ost og kjøtt, og for mye grønnsaker. På denne måten slipper jeg i alle fall å pelle av paprika.

Forrige gang vi var på disse jaktmarker og lagde pizza minte Sondre meg om en kokk jeg jobbet under på NB Sørensen på 90-tallet. Denne kokken heiv tallerkener i veggen om noe ikke var etter hans standard. Jeg husker fortsatt den gangen jeg var på mise en place og skulle kutte gulrøtter brunoise, men hadde lagt det fra meg ved julienne for en liten pause, som alle hadde på 90-tallet. Da jeg kom tilbake fra bakgården var alt arbeidet hevet på gulvet og jeg fikk gjennomgå verbalt med lovnad om fysisk avstraffelse uten å få forklart meg. Sondre var ikke sånn i år. Jeg tror han er mildnet fordi han har giftet seg. Som en takk til kona for denne nye og forbedre versjonen av Sondre overrakte vi ham derfor en (snart) inngravert dobbel samekniv i bryllupspresang.

Årets digestif var Andreas 2 sin pærebrennevin brent av en tante i Nederland hevdet han, men tenker nok en 96 på femlitersdunk kjøpt på en parkeringsplass på Revheim er nærmere sannheten. Tilsatt rikelige mengder pære essens. Etter dette ble kvelden noe uklar, med noen bruddstykker av at SK kom løpende med en motorsag og jeg fikk en trang til å fortelle alle hvor glad jeg var i dem, og at jeg ikke trengte drikke for å fortelle dem det. Jeg ble geleidet opp i seng men klarte å snøvle at i morgen skulle jeg fortelle dem akkurat det samme.

Neste morgen var det igjen servert en kaffe på nattbordet, men istedenfor to sukkerbiter på tefatet var det to Paracet.

Etter frokost ville jegerne ut igjen, mens jeg og Andreas 2 var mere klare for å komme oss hjem. Så vi vasket ut av landstedet mens de andre jaktet. Det var i alle fall en Andreas som vasket ut. Den andre Andreas påtok seg en lederrolle. En fruktbasert ledelses stil med lite detaljstyring. Når store avgjørelser skulle tas ble jeg involvert, og da han spurte om vi skulle dra sa jeg ja.

Siden jeg ikke viser bilde av skutt vilt på influencer siden min, så har jeg tatt bilde av en rugde som deiset inn i vinduet på jobb og lå ved sykkelparkeringen. Tror det er rugde i alle fall. Kan være en bekkasin også, for ærlig talt er jeg en elendig jeger som bare bestod jegerprøven siden jeg hadde lest meg til hva boghøyden til en hund kan være på elgjakt.

Ryktet skal ha det til at alle jegerne fikk hver sin rugde den siste dagen, men hvor er beviset for dette?

Tiny Tennis Tournament III

Når Mars står i vertikal integrasjon med Venus og O-punktet er penetrert i horisontal akse skal middelalderens indre raseri få utløp i en garasje på Hommersåk. Da møtes en håndplukket bukket menn til det årlige Tiny Tennis Tournament (TTT) for å avgjøre hvem som er Alfa på pingpong bordet.

Spillet er Tiny Tennis, som er ganske likt bordtennis, men med noen forskjellige regler. For eksempel spilles det til 11 i hvert sett, men det er tre server hver. Dette er fordi jeg hadde fått med meg at poengsystemet i bordtennis var endret fra 21 til 11, men ikke at serven var endret fra 3 til 2 siden sist jeg spilte en gang på 80-tallet. Ved å kalle det Tiny Tennis, og ikke bordtennis, står jeg fritt til å definere alle regler uten at en besserwisser skal påpeke at slik er ikke bordtennisreglene. Og for noen stakkars sensommerstimer kan jeg bekle rollen som diktator, noe jeg mener jeg burde fått prøve meg på i den ekte verden utenfor en garasje på Hommersåk. Streng, men rettferdig, det er meg i et eggeskall, og utover kvelden ganske mild og animert.

Invitasjon sendes ut i god tid, og følger «Lutefisk» regelen. De som ikke har respondert på invitasjonen innen frist eller sagt de skal bli med, men ikke dukker opp, får ikke invitasjon neste år eller noen etterfølgende TTTer. Vi kjenner alle den typen som skal holde alle muligheter åpne og sier kanskje, og man er aldri helt sikre på om han kommer før han enten er på festen eller ikke. Jeg liker ikke denne typen. Denne typen er ikke velkommen på TTT. Mange av mine venner og bekjente er ikke med på fremtidige invitasjoner til TTT fordi de ikke tok mitt regime for respondering seriøst.

Opplegget startet som vanlig klokka 14.00, og forbausende mange møtte opp på tida, i motsetning til i fjor, der folk kom danglende når det måtte passe dem. Antagelig fordi jeg ikke inviterte igjen de som kom for sent i fjor. Det var ikke en tom trussel. Sola skinte fra skyfri himmel og mitt sinn var lyst da jeg kunne telle 23 oppmøtte og trekninga kunne begynne. Trekninga ble foretatt av tysker og kasserer i HTTC, selveste Benjamin «Pupper» Knupper, den eneste jeg stoler på kommer punktlig, først og fremst fordi han er tysk, men også siden han bor i nabolaget og ikke kan skylde på at det var kø i trafikken til Hommersåk en lørdag formiddag. Det kan faktisk skje. Mange bønder med traktor og den lokale Tempo-klubben sine lørdagsutflukter sørger for det.

Trekte grupper

 Navn
A1Marian «Concrete» Wagner
A2Lars André «Milliard-mannen» Kalve
A3Stian «Jan-Ove» Bakke
A4Benjamin «Pupper» Knupper
A5Roar «Colonel» Fosse
B1Thomas «2mas» Juul
B2Eirik «AceFace» Gudmundsen
B3Endre «Forandre» Surnevik
B4Pål «Slider» Tumyr
B5«Bjørn» Tommy Tollefsen
B6Robert «Texas Bob» Hooper
C1Frode «Gjedda» Michaelsen
C2Andreas «BJ» Berger Jørgensen
C3Bjørn «Rawdog» Pedersen
C4Svein Kristian «SK» Reisersen
C5Erlend «Helluvah Bruvah» Berger Jørgensen
C6André «Lalí» Lalid
D1Kim «7 Hood» Stangeland Osen
D2Andreas «2» Ente
D3Dan «Pæra» Allingham
D4Magnus «Glass» Skår Falang

Forbedringsforslag til TTT IV er å trekke på forhånd så jeg kan fylle i navn i kampoppsettet, med de uunngåelige anklagene om rigging dette vil medføre fra taperne, og de som klager og kverulerer på alt uansett (dere vet hvem dere er!). Men å fylle ut kampoppsettet ved å erstatte alle felter med C3 med Bjørn, og alle felter med D4 med Magnus gidder jeg ikke å kaste bort tia på når korker skal poppes og baller smashes. Følgelig var det noen grupper som ikke skjønte hvem som skulle spille med hvem, når det var pause og hvem som egentlig gikk videre.

Stian med sin stekepanne putter ping i Ping Pong

Som leder må man ofte ta vanskelige valg. Blant deltagerne er entreprenør, filantrop og tidligere junior kretsmester fra D, Stian «Jan-Ove» Bakke. Han er den klart beste Tinien, og har allerede vunnet to turneringer. Det er ingen tvil om at han ville dominert all fremtidig inngravering på vandrepokalen om ikke reglene ble endret i hans disfavør. Etter en brainstorming seanse og workshop i HTTC sine lokaler (toalettet mitt i andre etasje), ble det besluttet at Stian måtte spille med stekepanne. For at det skal virke som en rettferdig regel er det besluttet at «alle som vinner Tiny Tennis 2 (to) etterfølgende deltagelser skal i 2 (to) år spille med stekepanne det går an å steke et egg i. Egget skal spises av deltageren om nødvendig.» Dette betyr at han kan delta med vanlig racket igjen etter to år, altså på Tiny Tennis Tournament V (2024).

Etter en rask gjennomgang av regler og spillopsett med etterfølgende forvirring om hva som egentlig var blitt sagt fordi noen av gutta hadde åpnet en flaske eller to på veien og ikke klarte å holde kjeft og ropte ukvemsord mot sin elskede leder, ble første gruppe sendt i garasjen for første runde. De andre gruppene ble værende i hagen og fyrte opp grillen, poppa en brun en og satt og løste verdensproblemer langs min enormt store pikk nikk bord.


Erlend viser André hvordan man griller i India

Kampoppsettet i Tiny Tennis Tournament er gruppespill der alle i samme gruppe spiller mot hverandre. Det er innebygd pause så ingen grupper skal spille alle gruppekamper i ett, noe som er klart angitt i spilloppsettet og bare en idiot ikke vil forstå, eller en kverulant nekter å forstå. De to beste fra hver gruppe går videre til kvartfinale i et oppsett der vinneren av en gruppe møter nummer to i en annen gruppe.

Til min store overraskelse tok Stian seg lett videre til kvartfinalen med sin medbrakte stekepanne.

1. plass A2. plass1. sett2. sett3. sett
Stian Eirik11 – 612 – 10 
1. plass C2. plass D1. sett2. sett3. sett
SKDan N/AN/A  
1. plass B2. plass C1. sett2. sett3. sett
TommyErlend11 – 810 – 1211 – 13
1. plass D2. plass A1. sett2. sett3. sett
MagnusBenjamin4 – 115 – 11 
Tribunen var fullstappet av entusiastiske Tilskuere med stor T

Vinnerne av kvartfinalene møtes til semifinale. Til min store skrekk kom Stian seg også hit. Hva sier det om motstanderne, når de ikke klarer å slå ut en mann på vei til livets solnedgang utstyrt med en stekepanne som sier PING hver gang han slår så hele tribunen bryter ut i latter.

I semifinalen skulle Stian møte fjorårets bronsevinner, selveste Svein Kristian. På spørsmål om hvor mye han hadde drukket var det lakoniske svaret: «Rikelig». Han er en moderne spartaner. Men uten 299 av sine svirebrødre ble Stian med sine PING for mye for selv denne stoikeren. Halve kampen lå han nede på gulvet i gapskratt over denne tåpelig regelen som ga slik en lyd hver gang en ball ble returnert. Ikke LOL, men ekte ROFL.

1. plass 11. plass 21. sett2. sett 3. sett
Stian SK7 – 1111 – 714 – 12
1. plass 31. plass 41. sett2. sett 3. sett
Tommy Benjamin11 – 411 – 9 

Finalen var nå klar mellom Stian og turneringens store overraskelse: Tommy, lærer av yrke, kverulant av natur. Men en venn som på mystisk vis dukker opp når det trengs. Uten han og kona hadde jeg nok hatt flere mangelsykdommer enn det jeg har pga ensidig kost i student tida. Utenom B-vitaminer. Har aldri hatt manko på B-vitaminer. Men han insisterte uansett på at jeg alltids kunne trenge mer.

Tommy var konsentrert under hele finalen og lot seg ikke affisere av det jeg trodde skulle være Stians akilleshæl, men som ble hans styrke i turneringen. Hvert Ping ble returnert med et undertrykt stønn. Ping-ngahh, Ping-ngahh, Ping-ngaaaaahh.

Og etter en forrykende spennende finale vant Tommy en fortjent seier, og Stian sin seiersrekke var dermed brutt til stor lettelse for meg som arrangør. Hva scoren ble var det ingen som gadd å skrive ned, og kommer til å forbli et mysterium.

En glad Tommy får overrakt pokal han kan sette på peishylla
Det er alltid en som ikke finner sin plass i gjengen

Finalen ble avsluttet ganske nøyaktig klokka ni, og de fleste forsvant derfor i mørket som hadde senket seg over Hommersåk. Men de som fikk lov av kona ble værende for videre hygge. Ingen tyskere ble værende.

Poeng


Hver seier gir ett poeng. Men siden ikke alle gruppene var like store pga noen noshows (og dermed eliminering fra fremtidig invitasjon), så ble denne poenggivning litt vanskelig. Gruppene med 6 spillere hadde 15 poeng og potensielt 5 poeng til den beste, mens gruppen med fire ville ha kun 6 poeng, og den beste ville fått kun tre poeng. Så isteden er det gitt 15 poeng å fordele i hver gruppe. Da får den beste i gruppe D 5 poeng, men den dårligste får 2 poeng selvom han vel antagelig hadde fått 0 også i en full gruppe. Merker det er et forbedringspotensiale her til Tiny Tennis Tournament IV, men ikke kom med forbedrings forslag, for jeg går i kjelleren ved det minste tegn på kritikk.

«Bjørn» Tommy Tollefsen8
Stian «Jan-Ove» Bakke7
Svein Kristian «SK» Reiersen6
Benjamin «Pupper'» Knupper5
Magnus «Glass» Skår Falang5
Dan «Pæra» Allingham4
Erlend «Helluvah Bruvah» Berger Jørgensen4
Eirik «AceFace» Gudmundsen4
Pål «Slider» Tumyr3
André «Lalí» Lalid3
Marian «Concrete» Wagner3
Andreas «2» Ente3
Lars André «Milliard-mannen» Kalve2
Thomas «2mas» Juul2
Andreas «BJ» Berger Jørgensen2
Bjørn «Rawdog» Pedersen2
Kim «7 Hood» Stangeland Osen2
Roar»Colonel» Fosse1
Robert «Texas Bob» Hooper1
Endre «Forandre» Surnevik0
Frode «Gjedda» Michaelsen0

Napp kalender 2022 og 2023


Oppdatert nappkalender for resten av 2023 og begynnelsen av 2024 finner du her

Godt nytt! Ventetiden er over og fasiten på når man kan forvente fangst er her. Napp och nytt har endelig publisert sin etterlengtede huggtabell for 2022 og frem til mars 2023! Jeg må innrømme at jeg begynte å tvile på at den noensinne ville bli utgitt, men her er den altså:

huggtabell 2022 og 2023 bitt kalender kallender bitkalender huggkallender hugg tabell bettkalender bett kalender nappkalender napp kallender 2019 w 2020 2021 Abu garcia napp og nytt nappognytt abugarcia Fish calendar callender napp och nytt

Kilde: https://www.nappochnytt.com/home

Denne artikkelen ble endret 31. mai 2022 klokken 21.15

Siden 1953 har Abu Garcia gitt oss sin fiskekalender i sin reklamekatalog: Napp og Nytt. Dessverre virker det som nappkalender i Napp og Nytt for 2022 ikke kommer til å bli publisert. Det har gått hardnakkede rykter, spesielt på svenske fiskeforum, at det skulle bli publisert en digital utgave i midten av mars, men dette har ennå ikke skjedd. Så nå blir det bare å fiske på lykke og fromme fra nå av. Egentlig som jeg alltid har gjort for å være helt ærlig.

Om 2022 og 2023 versjonen av bettkalender, nappkalender, huggtabell eller hva du velger å kalle den, plutselig mot formodning skulle dukke opp digitalt eller analogt, lover jeg å publisere den umiddelbart her på maiselyn.no

Nyttårs Fish-off 2021

Det er i romjulen de fleste skilsmisser skjer. Kanskje ikke på papiret, men valget om å gå hver til sitt blir tatt da, eller i sommerferien. For å redde ekteskap i regionen invitere HoFF (Hommersåk Fisk og Fritid) derfor alltid til årets siste Fish-off rundt nyttårsaften. Dette er et åpent arrangement for alle de som er interesserte i å komme seg vekk fra kone, barn og svigerfamilie i romjulen. De som vil kan møte opp med den beste unnskyldningen som er funnet på for å komme seg unna: fiske. Eller mer treffende «fiske», for innsatsen under årets Nyttårs-Fish-Off var varierende, og resultatet deretter.

Reglene i HoFF Fishoff er enkle, men lagt unødvendig kompliserte for det er slik styret i HoFF liker å gjøre ting. Det er kun antall fisk dratt i land som teller, men hver fiskeart gir en viss poengscore utfra hva som erfaringsmessig er enklest å få på kroken i Hommersåkfjorden. Poengskalaen kan du lese ved å trykke på bildet under:

I år var det flere enn vanlig som ville ha litt fri fra hjemlige plikter, kanskje mest fordi datoen var flyttet fra selve nyttårsaften til 28. desember. Oppmøtetid var klokka tolv i gapahuken på Neset på Hommersåk, og som alltid var det bare jeg og to tyske langtidsturister som var der presis. Greit for meg, det ga oss bare et fortrinn tidsmessig. Alle hadde fått starttiden, og streng beskjed om at alle som returnerte etter klokka to ville få underkjent resultatet.

Etterhvert tikket det inn meldinger om at folk allerede hadde begynt å fiske på forskjellige lokasjoner på Neset. Kanskje jeg ikke hadde spesifisert godt nok at startposisjon var i gapahuken, men at konkurransen var slutt klokka to og at alle som ikke var i gapahuken innen da fikk underkjent fangsten sin var jeg helt sikker på at alle hadde fått beskjed om.

Robert og Erlend på «fisketur». Felix på fisketur

Gårsdagen var brukt til å lage takler. Jeg hadde bundet tre stykker med tre kroker på hver og et lodd på 60 gram i enden. Agnet med kokt reke hadde jeg stor tro på en god og variert fangst. Spesielt siden jeg hadde prøvefisket litt dagen før, og fått opp en del småsei og to blåstål.

Det var masse fisk som var borte på agnet mitt og nappet, men ingen som satt. Da klokken nærmet seg to dro jeg opp snøret for å møte de andre i gapahuken. Ikke noe vits i å haste på når jeg uansett ikke hadde noe fangst å vise til. Men der var det jammen en sypike som satt på uten at jeg hadde merket det engang. Nå hadde jeg dårlig tid, og klusset selvsagt med avkroking og kroket meg selv med en av de andre krokene i tackelet. Jeg avkroket meg selv og løp mot gapahuken for å rekke tidsfristen.

Foto: Robert
Sypike

Ingen Fish Off uten noen disputter om reglementet. Det er tradisjon. Denne gangen var det diskusjon om tidsbruk. Det stod helt klart at man måtte være tilbake i gapahuken innen klokken to i innbydelsen, ellers var fangsten ikke gjeldende. I og med at det var jeg som hadde skrevet dette var jeg den største forkjemperen for streng håndhevelse av denne regelen. Eneste problem var jo at jeg og Robert var de eneste som kom tilbake for sent med fem minutter. Men samtidig var det bare jeg som hadde fått fisk med min unnselige sypike. Under sterke protester fra meg ble jeg allikevel utkåret til vinneren av årets Fish Off 2022.

F.v Kim, Vegard, Felix, Erlend, Andreas, Robert, Benjamin, Jarle, Marian Foto: Selvutløser

Nå kunne den egentlige grunnen til arrangementet starte: gode venners lag og generell NKVO. Vi fyrte opp bål og fant fram pølse og varm og kald drikke. Jarle, som ikke var i stand til å fiske pga brukket fot, og støttekontakt Vegard hadde sittet i bilen frem til nå. De hadde nok blitt veldig sultne i den varme bilen, for de kom med fire pizzaer fra PizzaBakern. Plutselig fristet ikke forbrent grillpølse så mye lenger, og jeg forsynte meg grovt av de pizzaene som var uten ananas.

Bildet er tatt ett hundredel etter at et velfortjent balleklask med slappe puselanker ble servert etter en morsom, men sårende bemerkning Foto: Kim

Etter noen timer i gapahuken var vi igjen klare for å returnere tilbake til våre respektive familier med lave skuldre og en liten buzz. Som jeg pleier å si: «For å gjøre kona di gla’, må du av og til bare dra». Jeg gjør dette for deg Marita.


En helt Conger Conger fisketur for de spesielt interesserte

8-10. oktober 2021.
Jeg feilberegner alltid hvor dryg kjøreturen fra Sandnes til Bergen er. Forventningen om at Bergen er rett rundt hjørnet når vi krysser brua over til Bømlo for så å innse at det er over to timer igjen gjør meg alltid litt nedstemt og molefonken. Min chauffeur du jour; Tor Åge, klarte å fange opp mine subtile sukk og stønn og foreslo at vi skulle få opp blodsukkeret med noe mat akkurat da vi så en gul M i horisonten. Men han skuffet stort da han svingte av E39 og kjørte motsatt vei fordi han insisterte på at bensinstasjonpølse er bedre enn en quarterpounder meny. Her må vi bare være enige om at han er spik spenna loco og jeg har mer rett enn ham. Jeg fikk meg ihvertfall en Villa som de ikke har på McDonald’s, så noe godt kom det ut av sjåførens karakterbrist. Jeg må innrømme at den var ikke så verst heller, den 100 grams burgeren de pusher på Esso.

Med påfyll av mat og drikke og en glohet kaffe mellom låra fullførte vi turen uten flere alvorlige uoverstemmelser, og ankom hytta som min fiskementor; Dag Tore, disponerer i Øygarden i åttetiden torsdag kveld. Vindusviskerne hadde jobbet turbo og regnet stod sidelengs slik det så ofte gjør på disse kanter i måneden oktober. Det er den type vind som alltid er motvind uansett hvilken retning man går. Og folka på metrologisk institutt truet med at det skulle bli enda verre utover helga. Men alt dette var noe vi ikke tenkte over nå, for verten stod i døråpningen og inviterte inn til nachos. Trond kom senere på kvelden, og med det var vi fire og fulltallige.

Neste morgen var været blitt betraktelig bedre, og vi kunne nyte vår egg og bacon uten at regnet trommet mot vinduet. Vi hadde tatt turen opp for å få Conger Conger, også kjent som havål. Disse jakter på nattestid, men da Dag Tore nevnte at det også var mulig å få kveite og andre typer fisk her på dagtid tygga vi fortere og slurpet opp kaffen så tungene ble brent. Vi måtte ut brennkvikt og få uti noe agn.

Vi hadde med to surfstenger vi kasta ut på strategiske steder. Det var begynt å blåse opp, så vi la de et stykke fra hverandre for å unngå at linene skulle gå inn i hverandre. Jeg stod på sydspissen mens Dag Tore så seg ut en berghylle å fiske fra. Trond og Tor Åge er mer aktive fiskere og gikk etter påfyll av agnfisk. Trond hadde arvet en multiplikatorsnelle han ville lære seg å mestre, og etter en noe klumsete start fikk han raskt draget på teknikken. Snart hadde han svart belte i multipkikatorkasting og dro opp den ene makrellen etter den andre, og agn for resten av turen var sikret. Tor Åge fikk masse små lyr, og virket egentlig fornøyd med det.

Surf’s up
Lyr-jeger og Multiplikator-Trond

Vi returnerte til hytta uten å få krysse av noe spennende fisk. Utstyret lot vi ligge igjen til nattfiske, som et slags gissel for å returnere, uansett åssen været utviklet seg. Det var nå stiv kuling og det skulle smake med varm kaffe, tørre klær og en cowboystrekk.

Da det begynte å mørkne gikk jeg til vinduet og gjorde de siste meteorologiske observasjonene. Det regnte sidelengs fra sør. Bare gale mennesker går ut og fisker i vær som dette. Så vi tok på oss regntøyet og gikk ut. Det var såpass røffe tilstander at vi tilogmed tok på oss redningsvester.

Mye rart kan skje ved sjøen. Fenomener som ikke er så lett å forklare. Det kom noen grønne blink fra sjøen nå og da. Først trodde jeg det var lysene vi hadde festet som atraktor på gøtten som hadde slitt seg og nå duppa i overflaten. Men da vi sveivde opp blinka de grønn disko på lina fortsatt. Morild tror jeg er blått, men siden jeg aldri har sett dette fenomenet vet jeg ikke. Når jeg fisker fra land på natten ser jeg at langfingerkreps eller trollhummer reflekterer lyset fra hodelykten orange, mens sypike og andre Torskefisker har en mer blåhvit refleksjon. Haier har jeg bare sett i dagslys, men det var samme grønnfarge som refleksjonen til en Svarthå. Nå påstår jeg ikke at det var Svarthå helt oppe i bølgeskvulpet vi observerte, men jeg syns teorien om at det var fiskeøyne vi så er plausibel.

Illustrasjonsfoto av Svarthå sine grønne øyne. Fisken er tatt på annen tur
Illustrasjonsfoto av Svarthå sine grønne øyne. Fisken er tatt på annen tur

Det er jo også en ørliten sjans for at alt bare var en hallusinasjon. Stiv kuling med storm i kasta kombinert med konstant piskeregn uten opphold gjør noe med psyken.

Det er ikke bare sol som får huden min til å få en klassisk Peppa Gris glød
Det er ikke bare sol som får huden min til å få en klassisk Peppa Gris glød

Rundt seks timer etter at vi hadde hevet uti første makrell måtte vi motvillig gi opp. Ikke en eneste Conger hadde bitt på denne natten, men vi hadde ny sjanse neste natt. Vi kjempet oss hjem i motvind og la oss under hver vår varme dyne.

Neste morgen var været bedre. Det blåste litt, men det var i alle fall opphold mellom bygene. Dag Tore tok oss med til et sund med sterke strømmer og store muligheter for fisk. Noen timer ute og et par greie torsk og lyr fikk vi opp før været igjen ble surt og vi returnerte hjem for å tørke oss og spare krefter til nattas utflukt.

Klassisk sluk i bånn bilde som ser ut som storfangst

Med mørket kom stormen denne kvelden også. Det hadde vært såpass hasardiøst å fiske natten før at valget var enkelt for i alle fall meg og Tor Åge. Vi hadde indrefilet og vi hadde plenty drikke. Vi hadde chips og smågodt. Det var tørt og varmt inne. Sannsynligheten for å få ål på samme sted denne gangen var ikke større enn foregående natt. Været var om mulig blitt enda verre. Summa sumarium: vi nektet å flytte på oss, til milde protester fra visse miljøer i hytta som jeg mistenker bare tøffet seg siden det nå var klart at det ikke ble noen utflukt.

Ivo Caprino sin siste film

Jeg tror vi gjorde det riktige valget. Og alle protester stilnet ihvertfall da Tor Åge anbrakte den blodigste biffen jeg har sett på våre asjetter og Trond tilbød sitt tilbehør i form av en magisk soppstuing. Den natten fikk vi oss en god natts søvn istedenfor ål. Ål kan vi alltids få ved en senere anledning. Hvis ikke Artur har fisket opp alle da.

Selv om vi dro hjem uten havål lærte jeg masse på denne turen. Kanskje den viktigste lærdommen er å ikke dra til Bergensområdet i oktober.

Hawaii Six-O

Torsdag

Jeg har ennå til gode å oppleve en problemfri sjøsetting av båtene på Blåsjø. Enten har de begynt å synke eller så har motorene sviktet. En gang var det umulig å få båten på hengeren for det var for mye vann i skroget. Ny deltager på turen i år var derfor Blåsjø-ekspressen aka Blåsjø-svanen, en oransje Askeladden med hele 25 lunefulle hestekrefter og defekt forgasser. Vi hadde problemer med begge båtene i år også.

Terje og Sondre endte til slutt opp i en av de gamle aluminiumsbåtene og nøyt farten i den lette båten. Som to brunstige tenåringer rånte de forbi oss i plan. I blåsjøekspressen satt resten av oss og tøffet oss frem i bedagelig tempo, men med vindfang var dette en luksus vi ikke var vant med på overfarten fra Førrevassdammen til så nærme hytta vi kommer. Stemninga ble om mulig enda bedre da SK tryllet frem et fenalår og en fining og to fra sekken.

Overrekkelse av fenalår over ripa i fart

Blåsjø er en regulert innsjø mellom 1055,9 moh og 930 moh. Da vi dro inn med båt i år var vannstanden 1036 moh. som gjorde at vi måtte legge til land og gå fra Reinstølsvatnet og inn til hytta. Fritt etter hukommelsen tar dette rundt 20 minutter. Litt mer om jaktlaget insisterer på glamping med kulinariske opplevelser og fråtsing i mat og drikke hver kveld som en middag rett før Romerrikets fall. Om det var romerske orgier på nattestid vet jeg ikke, for jeg legger meg alltid tidlig.

Hvert år har vi en debatt om maten der jeg alltid blir nedstemt. For min del kunne det vært stekt pølse med potetstappe (Mills) første dagen, stekt pølse med spaghetti (Sopps) den andre dagen og siste dagen har jeg faktisk ikke noen god ide om hva som skulle vært på menyen, men noe lett å bære jaffall. Men neeeida, det var overlesset med masse poteter, alle ingredienser til bacalao, flere kilo med indrefilet og kjøttdeig, egg og bacon og flere fat med øl. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg klager, for av en eller annen grunn klarte jeg å ikke bidra til fellesskapet og bar ikke noe av disse fellesgodene, bare mitt eget. Men forsynte jeg meg grådig og spiste og drakk jeg godt i helga? Oh, hells yes! Nesten litt skammelig mye når jeg tenker meg om for en som alltid mener vi skal pakke spartansk.

Hawaii etymologi

Hawaiihytta Hawaii Hjelmeland fjellstyre blåsjø

Da Statnett skulle legge høyspent på 60-tallet måtte arbeiderne ha et sted å bo. De fløy opp en brakke med helikopter midt på vinteren og satte den ned der de trodde det var fast grunn. Da våren kom og snøen smeltet viste det seg at de hadde satt brakka på en øy i en innsjø. Hytta ble fra det øyeblikket hetende Hawaii. Dagens versjon av Hawaii-hytta er flyttet til et forblåst platå og oppgradert, men navnet var så godt i sin treffende ironi at det hadde kommet for å bli.

Da vi omsider ankom hytta ved solnedgang ble spaghetti med to kilo kjøttdeig straks satt i gang av Sondre. Tomatsausen ble selvsagt laget uten å jukse med en Toro pose, men fra scratch med tomater og fersk basilikum. Det ble tilogmed laget en ekstrasaus for de som liker sin mat humide supplémentaire.

Jeg hadde planlagt å dele rom med Texas-Bob, men han hadde gått på en Fercho, så han kunne ikke bli med. Derfor delte jeg rom med nevnte Fercho for første gang, og det var en udelt positiv opplevelse. Gode samtaler på putekanten og da han var sovna kom små fornøyde grynt og smattelyder og noe som hørtes ut som parringslydene til bardehvalen. Heldigvis var det ikke paringsritualene til spermhvalen han etterliknet, spesielt siden jeg lå i underkøya og han i toppkøya. Kim var den andre jeg delte rom med, men han lager ikke en eneste lyd når han omsider får trukket opp glidelåsen i soveposen for siste gang og sovnet. Jeg fikk selv positive tilbakemeldinger fra begge for snorkingen min. Den ble sammenliknet med en beroligende bassdur som humler på en varm julikveld.

Fredag

Sosialt med sitt morgentoalett rett ved inngangen til hytta.

Første morgen delte vi oss opp i grupper der Andreas 2 og Kim dro det lengste strået og fikk lov å gå med meg. Vi så oss ut mitt favoritt jaktmark, nemlig Reinstølsheia. Her kjenner jeg hver topp og hvert juv, og best av alt er det umulig å gå seg vill siden heia er omkranset av vann på de fleste kanter. Men ikke nok med sikkerhetsperspektivet for en risikoavers person som meg selv så er terrenget ganske slakt og bølgende. I år var det dessuten mulig å traske relativt tørrskodd over pga lav vannstand i Blåsjø.

Jeg får betalt av staten for å ta med disse to gutta på tur, men de vet det ikke selv. Det er selvsagt blankt i patronene

På stølen delte vi oss opp, og etter fem minutter kunne vi observere at Andreas 2 gikk ned i full Vietnam modus og snek seg innpå to fugler som moret seg med å gå rundt kollen på venstre siden mens Andreas 2 gikk på høyre. Straks han nærmet seg trippet fuglene bare rundt samme vei. Alt dette kunne jeg og Kim observere i kikkerten på to hundre meters avstand. Etter to runder ble de leie og fløy avsted uten at jegeren så det, så han fortsatte å gå rundt og rundt som om det var juletrefest.

Noe mer skjedde egentlig ikke den dagen. Det var lite fugl å se. Som en slags trøst gikk et annet lag i det samme terrenget en time etter vi hadde forlatt Reinstølsheia og de hadde ikke sett én eneste fugl der. På vei hjem gikk vi innom båtene for å sjekke fortøyninga og hente fiskestanga mi som jeg mente jeg hadde glemt i bilen, men Kim insisterte på han hadde sett i en av båtene. Båtene lå trygt fortøyd og Andreas 2 fant fiskestanga mens jeg og Kim foretok nødvendige geologiske undersøkelser i området.

Andreas 2 triumferende med fiskestang i hånd
Kim er klar for sin årlige prostata undersøkelse

SK disket opp med sin bacalao og brorens hjemmebryggede øl på kvelden.

Fra venstre: Andreas 2, Kim, SK, Fercho, Sondre, André og Terje

Lørdag

Denne dagen meldte SK seg frivillig til å vise meg området rundt Stora Blåfjell i et mer bedagelig tempo enn vanlig er. Kim slo seg sammen med oss med min .22 WMR på ryggen. Et stygt bomkjøp fra noen år tilbake da jeg trodde .22 var kun én ting, nemlig LR. Men kanskje anledningen ville by på situasjoner der vi kunne plukke på avstand. Da er det dumt å ikke ha med rett verktøy, selvom kulene er ekspanderende og jeg er usikker på hvor mye rype det ville være igjen ved et eventuelt treff.

På denne turen fikk jeg skuddsjans på en fugl, men hadde ikke kontroll på hvor SK var. Jeg lot derfor være å skyte, noe som var en klok avgjørelse siden andre på laget mitt hardnakket påstod det var en heilo. SK bommet på en 100 prosenter pga kalde fingre. Det var i alle fall hans forklaring.

Vi returnerte til Hawaii tidlig, for SK visste om gode fiskeplasser nær hytta som han brant etter å vise oss. Jeg er en elendig jeger, men i fisking er jeg, om jeg skal være helt ærlig, en mester. Nå brant SK såpass etter å vise oss stedet at han stod og trippet som en gordon setter med lat eier straks jeg hadde satt meg ned med en kaffekopp. Han nektet meg gleden av mer enn to slurker før han jaga meg ut igjen. Tror kanskje jaktturen tidligere hadde gått i litt vel bedagelig tempo for ham.

En errekt Reiersen
En errekt Reiersen

Vi hadde to stenger på tre fiskere, så etter tre kast lot jeg SK få prøve. Han har en teknikk som innebærer noen heftige rykk. Han bruker hele kroppen og røsker stanga 180 grader i et veldig tempo. Jeg måtte le. Han skremmer jo fisken på den måten. Jeg lo ikke mer da første fisk bet på på andre kastet hans. Både jeg og Kim kopierte stilen hans, og ørreten var bitevillig straks teknikken, som fort fikk navnet «en Reiersen», satt. Man sveiver inn i vanlig tempo, og så smeller man til med en Reiersen, sveiver inn litt mer, og så en Reiersen til. Man skal klare omtrent fire fem Reiersen på ett kast.

Fiskene var så store at de ikke engang fikk plass i bildet Blåsjø fiske aure
Fiskene var så store at de ikke engang fikk plass i bildet

På en times fisking på to forskjellige lokasjoner i Øvre og Nedra Sandalsvatnet fikk vi seks fisk. Mine to var på 850 og 900, men Kim tok dagens største på 1100. Fine og røde i kjøttet var de også. Tatt på 12 gram sølvkroken spesial Classic kobber rød, utenom den største som Kim tok på noe annet jeg ikke husker hva var.

Stor Ørret i Blåsjø fiske brunørret Sandalsvatnet

Utover kvelden begynte det å blåse opp. Det ble full storm både ute og inne da SK ble satt til veggs for risikobildet ved NVE eller Statnett sine utbygginger på tidlig 90-tallet til tross for at han ikke har jobbet noen av stedene, og var mest opptatt av å brette kruttlapper og sprenge postkasser på dette tidspunktet uansett. Jeg var bare glad de ikke kom inn på innkjøperes rolle i samfunnet, denne nedrigste livsformen som helst burde steines eller i det minste fått blodpupp eller merrabitt i deres øyne.

Til middag var det enorme mengder indrefilet. Så mye at vi ikke klarte å spise opp alt faktisk, noe som aldri tidligere har skjedd når jeg sitter ved bordet. Mens vi koste oss inne i den lune hytta blåste det full storm utenfor.

Søndag

Søndag er dagen Andreas 2 virkelig kommer til sin rett. Er det én person du vil ha med på utvasking av hytte er det denne karen. Hawaii har nok aldri vært så ren som etter at han var ferdig med siste vinduskarm og innerste hylle.

Med mye lettere oppakning siden maten var spist opp og drikken bånska gikk vi ned til båtene ved godt mot. Vinden hadde løyet og tilbaketuren over Blåsjø skulle nok gå lett så vi for oss. Men det er aldri noe som er så enkelt her oppe.

Da vi kom frem så vi at blåsjøekspressen aka Blåsjøsvanen og plastjolla hadde slitt seg og var nå på andre siden av sundet. Heldigvis hadde de kilt seg fast i bergveggen, ellers kunne de lett ha forlatt Rogaland og endt opp i Agder mange nautiske mil unna. Og det viktigste var at vi fortsatt hadde en aluminiumsbåt som var skikkelig dratt opp på land og forsvarlig fortøyd.

Det gikk greit å få tilbake båtene og tilbaketuren gikk uten videre problemer. Da vi ankom opptrekkingsplassen ved Førrevassdammen oppdaget noen lyse hoder at vi hadde glemt to årer der båtene hadde ligget. André og Terje tok den lange turen tilbake for å hente disse, selvom jeg ymtet frempå at jeg kunne betale for to årer av min egen lomme om vi bare kunne komme oss hjemover. Jeg hadde jo selvsagt ingen intensjoner om å gjøre dette, men nå ville jeg hjem til mine kjære, og var villig til å si å gjøre hva som helst for å få litt fortgang. Isteden ble det venting i en ekstra time for to årer.

Etter avhending av båt var det hjem til god klem, lapskaus, varm dusj og rene sengeklær. Neste helg er det havålfiske!

Oppsummert ble det seks ryper på de andre, null på meg. Hawaii six-0.

Tiny Tennis Tournament II

Klokken to skulle den offisielle trekningen begynne. Eneste problem var at det bare var jeg og to andre der klokken to, og de var ikke engang noen av de tyske deltagerne. Jeg begynte å frykte at hele turneringen skulle falle sammen som et stråhus bygd på sand, og fortrengte minner fra åtteårsdagen min begynte å komme tilbake til overflaten. Heldigvis kom de sigende etterhvert, først enslige deltagere, så to og to, og så i større grupper, helt til jeg kunne telle alle fingrene på en hånd fire ganger.

øverst fra venstre: Colonel, Texas Bob, Esskå, Lillelord, Blåe Skoda, Lalí, Jamin’, Hammer, Lenny, Orange County
midten: Slider, Concrete, Jan-Ove, Mojo, Messy, På deg
første rekke: Sankt Gabriel, Forandre, BJ, Supplies

Endelig kunne arrangementet offisielt åpnes og trekningen kunne starte i halv tre tia. Jeg hadde brukt mesteparten av min arbeidsdag de to foregående ukene på å lage et sinnrikt kampoppsett og alt falt nå på plass i nydelige kolonner akkurat som planlagt. Som i Tetris falt navn ned og de tomme feltene fyltes opp til det ikke lenger var ett eneste hvitt felt igjen i matrisene. Det var et stort øyeblikk for meg, og jeg hadde vanskeligheter med å skjule hvor stolt jeg var. Jeg vinner kanskje ikke turneringen, tenkte jeg med meg selv, men gutta kommer helt sikkert til å ikke være misfornøyde med oppsettet. Jeg sikter meg aldri inn på å gjøre folk fornøyde, bare de ikke er misfornøyde er jeg tilfreds. Årets font var Bauhaus 93.

Gruppene ble seende slik ut:

Gruppe A

  • «Sankt» Gabriel Leiton
  • Svein Kristian «Esskå» Reiersen
  • Odd «Hammer» Brommeland
  • Erik «Blåe Skoda» Fercho Nesvold
  • Len Atle «Lenny» Langvik

Gruppe B

  • Benjamin «Jamin’ » Knupper
  • Ole Christian «Orange County» Galde
  • Hay «På deg» Duong
  • Roar «Colonel» Fosse
  • Marian «Concrete» Wagner

Gruppe C

  • Axel «Supplies» Hermans
  • André «Lalí» Lalid
  • Endre «Forandre» Surnevik
  • Sondre «Lillelord» Lilledrange
  • Andreas «BJ» Berger Jørgensen

Gruppe D

  • Pål «Slider» Tumyr
  • Robert «Texas Bob» Hooper
  • Dan «Messy» Allingham
  • Bjørn «Mojo» Pedersen
  • Stian «Jan-Ove» Bakke

Turneringsformen var gruppespill og cup. Vi var 20 deltagere, og det var derfor fire grupper med fem spillere i hver gruppe. Det blir 10 kamper i hver gruppe, oppdelt i to runder så ikke noen måtte vente altfor lenge før de fikk spille, med potensielt økt handikapp i form av promille. Fra gruppespillet gikk de to beste til semifinale, fulgt av kvartfinale og så endelig finale.

Det finnes bokstavelig talt ikke noe så slitsomt som å spille to sett bordtennis på rappen. Maxing and relaxing ble gjort i hagen og langs min enorme pikk nikk bord der de som ikke spilte fikk servert grillpølser og rehydrerte med fortrinnsvis gjæret drikke.

NKVO på Hommersåk

Gruppespillet

I desperasjon gikk noen deltagere litt lengre enn andre for å psyke ut konkurrenten. Til liten nytte. BJ tapte 3 av fire kamper, men var fornøyd med å kunne vise SK21 han hadde jobbet så mye med. BJ er ikke tysk til tross for sin hang til å kle av seg i sosiale lag.
 A-KLASSEN 1.sett2.sett3.sett
1. RUNDEGabriel Svein Kristian4 – 113 – 11 –
 OddErik11 – 74 – 1111 – 3
 AtleGabriel9 – 114 – 11 –
 Svein KristianOdd11 – 511 – 3 –
 ErikAtle13 – 1111 – 4 –
2.RUNDEGabrielOdd5 – 1111 – 211 – 7
 Svein KristianErik11 – 511 – 5 –
 AtleOdd4 – 113 – 11 –
 GabrielErik11 – 911 – 7 –
 Svein KristianAtle11 – 411 – 5 –
 B-KLASSEN 1.sett2.sett3.sett
1. RUNDEBenjaminOC11 – 811 – 2 –
 HayRoar9 – 117 – 11 –
 MarianBenjamin6 – 117 – 11 –
 OCHay11 – 211 – 7 –
 RoarMarian7 – 118 – 11 –
2.RUNDEBenjaminHay25 – 2311 – 9 –
 OCRoar11 – 811 – 3 –
 MarianHay8 – 1111 – 911 – 8
 BenjaminRoar11 – 411 – 0 –
 OCMarian11 – 811 – 5 –
 C-KLASSEN 1.sett2.sett3.sett
1. RUNDEAxelAndre4 -114 – 11 –
 EndreSondre7 – 1111 – 612 – 10
 AndreasAxel11 – 411 – 4 –
 AndreEndre10 – 1212 – 101 – 11
 SondreAndreas11 – 211 – 9 –
2.RUNDEAxelEndre4 – 113 – 11 –
 AndreSondre11 – 89 – 119 – 11
 AndreasEndre0 – 113 – 11 –
 AxelSondre8 – 117 – 11 –
 AndreAndreas11 – 911 – 9 –
 D-KLASSEN 1.sett2.sett3.sett
1. RUNDEPålRobert11 – 211 – 2 –
 DanBjørn11 – 89 – 1111 – 4
 StianPål11 – 311 – 6 –
 RobertDan8 – 113 – 11 –
 BjørnStian3 – 112 – 11 –
2.RUNDEPålDan11 – 66 – 116 – 11
 RobertBjørn7 – 118 – 11 –
 StianDan11 – 211 – 6 –
 PålBjørn11 – 99 – 1111 – 0
 RobertStian2 – 117 – 11 –

Semifinaler

The Christians.
1. plass A2. plass B1. sett2. sett3. sett
Svein KristianOle Christian11 – 611 – 9  –
1. Plass C2. plass D   
EndreDan12 – 102 – 117 – 11
1. Plass B2. Plass C
BenjaminSondre11 – 913 – 11  –
1. plass D2. plass A   
Stian Gabriel11 – 410 – 2  –
Messy messer med massene
Hey!
Sankt Gabriel får servert en djevel-serv

Kvartfinaler

Kvartfinale 1

1. plass 11. plass 21. sett2. sett3. sett
Svein KristianDan11 – 811 – 4  –

Kvartfinale 2

1. plass 31. plass 41. sett2. sett3. sett
BenjaminStian3 – 113 – 11  –

Finale

Ikke helt uventet kom tidligere juniorkretsmester i Stord, Fitjar og Bømlo bordtenniskrets; Stian «Jan-Ove» Bakke, til finalen (han tar referansen, og det er godt nok for meg). Motstander var Svein Kristian «Esskå» Reiersen fra Østfold Tiny Tennis og Minigolf Forbund.

XY1. sett2. sett3. sett
Svein KristianStian11- 511 – 3  –

Selvsagt var det gamblet en del under årets Tournament, og de som hadde satset på Stian som vinner kunne nå gå for å innkassere premien på sin foretrukne bettingside på Internett. Det viste seg at alle hadde tippet Stian som vinner og Oddsen var på 1:1.

Tiny Tennis Tournament II hadde vart fra 15:00 og ble avsluttet 21:30. Noen valgte å bli værende på eiendommen etter dette og fortsette det sosiale.

Seierherren forklarer at han bare er et menneske som alle andre, bare litt bedre

I tolvtida dukket et hode opp over gjerdet og snerret navnet mitt. Det var naboen som skulle klage på bråket tenkte jeg. Snarere tvert imot, det var en litt hes nabo som kom med små ovnsbakte poteter og oppskåret indrefilet stekt til terningkast 10. Det er Hommersåk i et bananskall for deg.

Det er ikke en skikkelig fest før Esskå får en flaske tennvæske og fyrstikker

Rating

NavnPoeng
Stian7
Svein Kristian6
Benjamin5
Dan4
Endre4
Gabriel3
OC3
Sondre3
Odd2
Marian2
André2
Pål2
Andreas1
Bjørn1
Erik1
Roar1
Atle0
Axel0
Hay0
Robert0

Ratingen på selve arrangementet må kunne sies å være fire stjerner. Fire av hvor mange? Det er opp til hver deltager å avgjøre, så lenge de ikke er misfornøyde er jeg fornøyd.

The last play

Artsfiske i Nitelva og Leira

Etter at jeg ble artsfisker har Nordmarka kommet i skyggen når jeg ferierer på Østlandet hvert år. Det er så mange fiskeslag her borte at en kveld på rett sted kan øke antall fisk på artslista mi med flere nye arter. Arter jeg aldri har hørt om: asp, gjørs, hork, flire, brasme, lake, laue og mange, mange flere. Det er noe annet enn ørret, ørret og ørreten jeg er vant til vestpå. Så er det jo bare å finne rett lokasjon når man er på nytt sted. Der kommer de lokale fiskebutikkene inn, både med kunnskap om hvilke fisker som finnes i området, hvor fisken står og anbefalinger om riktig utstyr. Jeg tar alltid en tur innom disse sjappene for en prat. Campelen i Bergen, Nubben på Bryne eller Ålgård Sport og fiske i Rogaland og Torshov Sportsfiske på Østlandet. De er alle enere innen sitt fag med dedikerte fiskere. Gutta på Torshov Sportsfiske forklarte meg hvor den legendariske Dynovika i Lillestrøm er, et sted jeg har lest om på diverse fiskeforum, men aldri helt forstått hvor ligger. Den ligger rett ved Sørumneset naturreservat, der det flyter en lense rundt et spillvarme rør fra Dynea AS (tidligere Dyno), derav navnet Dynovika. Et navn kun fiskere bruker mistenker jeg, for navnet er ikke på noe offisielle kart ihvertfall. Fisk inni lensen, eller på østsiden av denne fikk jeg anbefalt. Da garanteres minst tre nye arter pr dag.

Kart over Dynovika Lillestrøm Nitelva nitelv
Dynovika i rød sirkel. Fisk inni lensa (rød pil) eller hiv i retning blå pil

Jeg parkerte ved maxbo og trasket ned til Dyno vika påfølgende lørdag aften med bitte små kroker, pinnedupp, duppstoppere og fersk magott i sekken, bare for å oppdage at hele vika var okkupert av en rumensk delegasjon på syv åtte personer som fisket med dupp etter gjørs, og en som satt overstadig beruset på en benk å skrålte. Litt skuffa over at det ikke var plass til meg, ble jeg forvist til vestbredden, og begynte å fiske etter små fisk blant liljeblader uten hell. Den eneste arten som bet var myggen. Snart kom en ambassadør fra den rumenske kontingenten bort for å slå av en prat og unnskylde sin bråkete venn. Han inviterte meg bort til sine landsmenn og viste dagens fangst: en enslig gjørs på kiloen i et nett i vannet. Mine nye rumenske venner kunne bekrefte at dette var det de skulle gjøre den lørdagen, og jeg ga opp Dynovika for denne gang. Med sånn cirka 100 myggstikk gikk jeg slukøret tilbake til bilen mens jeg tenkte over rådene jeg hadde fått på Torshov: ikke gå i helgen, gå før fire på en arbeidsdag. Og husk myggmiddel!

Mandag formiddag gjorde jeg et nytt forsøk, denne gangen med med roll on mygga i sekken. Det stod en kar og kastet utenfor lensen, så det var god plass til meg innenfor. Det viste seg å være en tysker som ba meg snakke tysk da jeg spurte om han hadde fått noe fisk, og virket oppriktig provosert av at jeg ikke var «villig» til å snakke tysk med ham. Vi kommuniserte ikke noe mer etter det.

Jeg slang ut min lille dupp med 10-er krok og en maggot på. Det beit på umiddelbart, men jeg slet med å få noe opp. Hyppig påfyll av agn måtte til da maggoten ble nappet av da jeg røsket til. Noen sier jeg må gjøre tilslag med en gang så kroken setter seg fast, men jeg hadde mer hell med å la fisken svelge og sveive rolig inn.

Snart hadde jeg min første nye art: en fin flire. Jeg er usikker på de fleste innlandsfisker, men er nokså sikker på flire pga gattfinnen som går langt opp på haleroten. Andre bruker øyets diameter på å skille denne fra små brasmer. Øyets diameter er lenger enn snuten = flire.

Jeg fikk masse flire før jeg fikk min første mort. Art nummer to på en halvtime.

Mort i Nitelva
Mort

Jeg fikk mange flere flire, men merket at det var mindre fisk som niblet på min maggot, så jeg skiftet til 14-krok. Opp kom en laue.

Laue

Nå ville jeg ha hork, og disse visste jeg lever på bunnen, så jeg satte en splitthagl på senen. Etter noen flere flire fikk jeg dagens fjerde og siste art. Jeg tuslet opp til bilen i en helt annen sinnsstemning enn fredagen.

Hork (Gymnocephalus cernuus) Nitelva Lillestrøm Østlandet Dynovika
Hork

På kvelden åpnet muligheten for mer fiske seg, så jeg tok en tur ned til elva Leira. Under broen på Frogner er en åpning i en ellers overgrodd elv. Det er mye døde trær og stokker under vann, så jeg mistet nesten alle sluker og spinnere jeg hadde tatt med. Siste jeg hadde var en lett spinner i sølv med røde prikker. Og da satt det på en fisk. Først trodde jeg at jeg hadde satt meg fast i en stokk, men merket at kroken ikke var umulig å dra inn. Dette var en stor fisk. Da jeg fikk den helt inn mot land så jeg at det var en stor gjørs, mye større enn kilos gjørsen rumenerne hadde vist meg. Minst fire kilo må den ha vært, men uten håv hadde jeg ikke sjangs til å få den på land, og senen røk og med det min siste krok. Halvt i svime ser jeg at fisken ikke farer ut i vannet men forblir ved vannkanten i en slags vik av stokker og steiner. Lettere panisk finner jeg en kvist på bakken og prøver å nå den for å dra den inn. Da pinnen viser seg å være for kort hopper jeg likesågodt ut i vannet for å ta den med henda. Da våkner fisken til og piler vekk. Forbitret og med våte ben måtte jeg luske hjem og gjorde livet til kone og barn så utrivelig som mulig.

Neste dag var vi i Oslo sentrum. Jeg var fortsatt ugrei å ha med å gjøre, og ville bare snakke om fisken jeg mistet eller ikke snakke i det hele tatt, så da vi kom hjem ble jeg oppfordret på det sterkeste å gå ut og fiske. Jeg hadde ikke engang tid til å skifte min nyervervede hvite pique, så bråttom hadde jeg det med å komme meg ut.

Da jeg kom til Fiskeplassen i Leira stod en litauer og fisket med dupp. Han stod høyere opp i elva, så det gikk greit siden jeg ville fiske nedstrøms. Eneste problemet nå var at jeg hadde mistet de fleste krokene dagen før, og bare hadde sjøørret krokene mine. Etter å ha mistet noen møresild satt jeg på en 15 grams Jensen Seatrout S/Bl. Det var det som skulle til. Første kast satt gjørsen på. Etter å ha yppet seg en gang eller to lot den seg lett føre til land. Denne gangen hadde jeg planlagt landingssted nøye, og fikk den enkelt på land. Denne fisken var betraktelig mindre enn gårsdagens med sine 1036 gram, men nå hadde jeg i alle fall fått en gjørs på land. Jeg gikk lykkelig hjem og var en god far og hengiven husbond resten av kvelden.

Gjørs. Foto: random litauer

Med gjørs har jeg nå alle de tre medlemmene i abborfamilien som finnes i Norge: Gjørs (Sander lucioperca), Hork (Gymnocephalus cernuus) og Abbor (Perca fluviatilis)

Litt overrasket over den slappe motstanden gjørsen ga meg ville jeg prøve en fisk som sies å gi en god kamp. En skikkelig batalje ville jeg ha etter bare småfisk og slapp gjørs. Jeg ble helt oppslukt av å få asp på kroken den siste dagen jeg hadde til disposisjon, og dro inn til mine nye venner på Torshov Sportsfiske for å få tips og triks. Jeg kom ut med nye kroker og ny kunnskap. I kveld skal det bli asp, smilte jeg for meg selv på trikken. Jeg har alltid trua når nytt utstyr er kjøpt.

Den aftenen tenkte jeg at jeg for en gangs skyld skulle bidra litt som far, så jeg gikk ikke ut før jeg hadde lest om Emma som faller ned fra et tre og må til doktoren og en bok om en skrubbsulten larve og selvsagt litt kikking på bilder i Per Pethon med fireåringen. Det passa fint å være en god forelder siden det sies at aspen jager etter at solen har gått ned. Selvom det ikke blir skikkelig mørkt i slutten av juni tenkte jeg skumring fikk duge. Da jeg parkerte bilen ved Dynovika stod to polskregistrert biler der og jeg fryktet en reprise av fredagen. Heldigvis var vika folketom da jeg kom.

Det nappet ved flere anledninger, men om det var asp vet jeg ikke. Plutselig var det noe som glefset til på kroken, og det ble et realt basketak. Dette var aspen jeg hadde ventet på, det var jeg sikker på. Da den viste seg i vannskorpa så jeg at det slett ikke var en asp, men en gjedde. Personlig rekord med 2615 gram, så jeg var ikke altfor skuffet. Det var på tide å gi seg for denne gang, men jeg har ikke gitt opp aspen. Antagelig får dere oftere besøk av meg fremover mamma og pappa, men mulig dere kommer til å se enda mindre av meg.

Gjedde i Nitelva Dynovika