Kategori: Gjesten har ordet

Klokke entusiast, småbarnsfar og fast gjesteskribent; Roger Fagerli Karlsen, tar denne gangen for seg en litt ukjent, men viktig klokke i Seikos rike historie

Burde gjort noe fornuftig i dag, men fant ut at jeg heller vil bruke litt tid på å skrive om klokker😅 Og, som jeg har skrevet før – når jeg først begynte å fatte interesse for vintage klokker for noen år siden – var det spesielt et merke jeg falt pladask for. Jeg hadde arvet en gull Omega Seamaster som så mange andre. Klokkene jeg hadde som guttunge var plutselig vintage. Men, det var ikke Omega jeg kicket på i starten. Det var Seiko. Og, spesielt de tidlige kronografene i den myriaden av klokker som Seiko har produsert. I dette skribleriet skal jeg kikke litt nærmere på Seikos aller første kronograf, en klokke som har fått en gjenopplivning gjennom re-issues i Presage-serien, og som fyller 60 år neste år.

Utover 1950-tallet begynte Japan med god internasjonal hjelp å reise seg igjen økonomisk etter krigen, og når de fikk tildelt arrangeringen av OL i Tokyo i 1964, var det som en slags internasjonal markering og anerkjennelse av at krigens skjensel var et tilbakelagt stadium, og at de igjen kunne få være med i det gode selskap. Ettersom de fikk OL ville de jo selvfølgelig benytte seg av egenprodusert idrettstiming, selv om de hadde null erfaring med dette fra før, i motsetning til sveitsiske produsenter som for eksempel Omega. Klokkehuset Seiko fikk oppdraget, og begynte å eksperimentere og produsere det som skulle bli de offisielle OL-klokkene fra 1961. Den internasjonale OL-komiteen den gang måtte forsvare hvorfor Seiko fikk oppdraget. Det ble kommentert at «we are not assigning official timekeeping to a Japanese manufacturer because the Olympics will be held in Tokyo, but because these are actual functional timepieces, backed up by solid theory.» Hvis det skulle være noen tvil. Punktum🙂

Seikos historie med intern konkurranse på 2 forskjellige fabrikker har opp gjennom resultert i en mengde legendariske klokker med inhouse verk. Seiko har stått for mengder av nyvinninger i klokkeverden, men det snakkes ikke så mye om det. Vi i Europa liker at klokkene kommer fra Sveits, eller muligens også fra Glashütte i nyere tid. Med tanke på at Seiko begynte sin produksjon av den første mekaniske kronografen til Tokyo-OL i 1961, er det ganske imponerende at de kom med automatisk krono gjennom 6139-serien bare 8 år etter det igjen i 1969. Seiko utviklet flere klokker til OL, men dagens hyllest utøves over en monopusher kronograf som er produsert i mai 1964, et tidlig eks av denne modellen.

Referansenummeret 5719 ble solgt på markedet en kort periode under og etter OL, og ble deretter fjernet fra sortimentet. Seiko lanserte selvfølgelig flere modeller til OL på hjemmebane. 5717, den ekstremt sjeldne 5718, Seikos første GMT – 6217, og denne 5719 med svart eller hvit skive. Tidlige 5719 er mer ettertraktet ettersom de hadde den olympiske ilden på baklokket, akkurat som det eksemplaret jeg har her. Logoen er slitt, men den synes godt allikevel. Den er trykket på, og ikke frest eller gravert inn i stålet. De klokkene som ble produsert etter OL har ikke dette samme baklokket. Denne monopusheren har kolonnehjul i verket, og starter, stopper og tilbakestiller den sveipende sekundviseren med en og samme pusher. Det er et manuelt opptrekk med et 21-juvelers verk og bph på 18000. Minuttene kan times på den dreibare bezelen. Bezelen er ofte det store «problemet» med disse klokkene. Den er produsert i bakelitt, og tålte ikke all verdens. Samme greia som med alle andre vintage klokker med bezel fra 50 og tidlig 60-tall. Er en grunn til at de gikk over til aluminium🙂 Derfor er det veldig vanskelig å finne original bezel til disse klokkene. 38 mm, 41 mm m/krone, 44,5 mm lug til lug 👌

Denne klokken ble funnet i en skuff hos en gammel urmaker av et medlem her på Klokkeriet for et par år siden omtrent. Jeg kan bare forestille meg suget i magan i det øyeblikket. «Hva er det der? Hæ?». En god dags jakt😅 Der hadde den ligget urørt siden 1980-tallet skjermet for lys og for folk. Den hadde selvfølgelig ikke bezel, men samme bezel som opprinnelig sto på, også selvfølgelig av bakelitt, produseres av en vintage Seikoentusiast i Frankrike. Dette ble bestilt sporenstreks. Klokken gikk så videre i en byttehandel med en Seiko 6138 Panda Gold og en vintage Tissot, og den ble servet. Alt fungerer tipp topp. Deretter kom den til meg ifjor. Jeg tenkte med en gang at den er relumet, men det er den ikke. Det er original vintage grønn oldschool lume som sitter på visere og markører. Jeg har blitt fortalt at disse klokkene ble sendt ut til forhandlere uten lume, og at det var opp til hver enkelt forhandler om de skulle lumes eller ikke. Lumen her dør selvfølgelig kjapt ut, men den har ikke misfarget skiven eller markører noe. Det ses ikke ofte. Skiven har en nydelig hvit sunburst som heller over mot champagne i noen vinkler etter 59 års jevn patinering. Markørene er glinsende og polerte med en slags rygg midt på, og teksten Seiko Chronograph og diashock 21 jewels preger skiven. Made in Japan nederst i kanten ved glassring. Klassisk minuttring rundt skiven, og et lett domet pleksiglass som stikker opp et par mm. Enkelt og greit, men et nydelig og tidløst klassisk design som det ikke er vanskelig å forstå at Seiko har gjenopplivet de siste årene sammen med re-issues av for eksempel Willard og 62-mas.

Innimellom tenker jeg på å selge den for å kjøpe noe annet, som alle andre som har klokkebasillen. Det er samlere og andre som jeg vet gjerne skulle hatt denne klokken. Det er Seikos første kronograf så den er jo uansett kult å ha i samlingen, men jeg samler jo egentlig ikke på vintage Seiko lenger. Jeg bare har noen! Hvis jeg skulle solgt den hadde det vært på sin plass at det blir en birthyear for noen tenker jeg. Jaja, den har det fint her hos meg også. Er det andre med vintage Seiko i dag? Uansett hva som bæres, så kos deg med det du har på håndleddet. Klokkeglede er heldigvis så mangt ♥️ God dag videre godtfolk!

Roger Fagerli Karlsen

Klokke-entusiast, anerkjent DS-2 samler og seiko-venn; selveste Roger Fagerli Karlsen tar oss på en Australia-reise, Seiko-style!

Når jeg begynte å fatte interesse for vintage klokker, var det spesielt et merke jeg falt pladask for. Jeg hadde allerede arvet en gull Omega Seamaster som så mange andre. Men, det var ikke Omega jeg kicket på. Det var Seiko. Og, spesielt kronografene i den myriaden av klokker som Seiko har produsert. Hva er så en av de mest ikoniske Seikoene som er produsert? 62 mas? Willard? Panda? Ufo? Bullhead? SKX?Det evigvarende dilemma. I Seikos tilfelle er det jo så mange. I dette skribleriet skal jeg kikke litt nærmere på den legendariske Pogue. Umulig å ikke dra kjensel på med sin gule sunburst skive og pepsi bezel. Legendarisk kombo. Er jo egentlig en litt ulogisk fargekombinasjon? I hvert fall lett gjenkjennelig.

Pogue er enkelt og greit kalt opp etter astronauten William Pogue. NASA hadde jo sin avtale med Omega om å bruke Speedmaster måneklokke på sine eskapader i verdensrommet, men Pogue fikk ikke utlevert noen Speedy under trening før rommisjonen. Han brukte derfor Pogue til forberedelsene for å time maskiner, utskytninger, utstyr og andre prosjekter i treningsperioden. Da han dro ut på Skylabmisjonen i 1973, hadde han derfor med seg sin egen private Pogue sammen med den offisielle og obligatoriske Speedy. Kvitteringen for dette kjøpet av den eksakte Poguen foreligger faktisk til den nette sum av 71 dollar. Pogue ble derfor offisielt uoffisielt den første automatiske kronografen i verdensrommet hvor den tilbragte hele 84 dager, og det eksisterer bilder som selvfølgelig bekrefter dette. Den opererte i tospann med Speedy, men alle vet jo at måneklokka er manuell. Pogues originale Seiko 6139-6005 som ble brukt under Skylab gikk på auksjon i 2008, og blant dedikerte samlere er akkurat denne modellen med det ref.nr referert til som «True Pogue». Dette er jo Seiko både som nøtteskall og i-landsproblem. Det eksisterer en voldsom produksjon for forskjellige markeder i verden, som igjen utgjør enkelte detaljforskjeller på klokkene, og hvor Seiko har lite arkivdetaljer og info å bidra med selv. Denne infoen er det primært blodfans opp gjennom som har stått for.

Noen hater Seiko, andre elsker Seiko. Noen synes det er dritt at det ikke er swiss made. Snakker ned kvaliteten. Synes det er for billig. Snobberi spør du meg. Seiko er ikke voldsomt kjent for finish og horologisk revolusjon, med selvfølgelige unntak av Credor og Grand Seiko kanskje, men kvaliteten til en hyggelig pris er jo generelt udiskutabel. Seikos historie med intern konkurranse på 2 forskjellige fabrikker har jo resultert i en mengde legendariske klokker og inhouse verk som minst er på høyde med mye av det som er produsert i Sveits. Seiko har stått for mengder av nyvinninger i klokkeverden, men det snakkes ikke så mye om det. Det er liksom ikke schwung det. Mange hevder at Seiko faktisk var først ute med automatisk kronograf i 1969 i samme serie som Pogue – legendariske 6139 verk-serien. Da El Primero og andre automatiske kronografer ble introdusert av sveitsiske produsenter på Baselmessen våren 1969, kom Seikos automatiske 6139-kronografer på markedet bare dager eller uker etterpå. Jeg har sett eksemplarer med serienummer datert til mai 1969. Prototyper eksisterer selvfølgelig før det igjen. Med tanke på at Seiko produserte sin første mekaniske kronograf til Tokyo-OL i 1964, er det ganske imponerende at de kom med automatisk krono bare 5 år etter. I samme periode utviklet de også senere generasjoner av KS, GS og den første Astronquartz. El Primero og de andre autokronoene kom senere i butikkene enn mai 69 ihvertfall. Quartzbølgen som Seiko også pushet for alt det var verdt fra 1969 og utover, holdt også på å ta livet av sveitsisk klokkeindustri, og mangt et klokkehus i sveitsiske dalfører overlevde ikke 1970-tallet. Jeg har sett reklameplakater fra rundt 1970 hvor en Seiko quartz koster omtrent det dobbelte av Omegas måneklokke. Tenk på det! Seiko hadde også verdens første analoge quartzkrono i 1983 var det vel. Kinetic rett etter det igjen. Spring Drive på 2000-tallet som konsekvens av mange års innovasjon og perfeksjon. Jaja. Nok fremsnakk om Seiko. Personlig er mine størstepreferanser at jeg liker designet, fasongen, utseendet og materialvalget på vintage Seiko. Alltid gjort, kommer alltid til å gjøre. Også er det unormalt svære klokker til å være vintage, og selv om jeg har små håndledd og generelt trives godt med klokker på 35-38 mm, så er det enkelte større klokker jeg også er veldig glad i. Enkelte 6138-modeller er hele 44 mm.

Dagens hyllest utøves over en Seiko Pogue ref.nr 6139-6000som er produsert i 1969. 6139 verket – selv om det finnes a, b og c – er et inhouse kronografverk med kolonnehjul. Denne spesifikke klokken er nærmere bestemt en Aussie Pogue, og dette kjennetegnes ved ref.nr og den svarte indre bezelringensom kun denne modellen hadde. Ref.nr 6139-6000 ses også kun på disse tidlige modellene, og dette eksemplaret er nærmere bestemt produsert i oktober 1969. Aussie Pogue hadde også ref.nr 6139-6001 og 6139-6002, men det er på modeller utover 1970-tallet, selv om 6001 også hadde en proof-skive. Den var produsert for markedet i Singapore, Hong Kong og Australia, eller dagens Oseania. 

Det sitter på et mineralglass som stikker opp en mm eller to, ikke noe å si på det. Det er ikke glasset som gjør denne klokken gjenkjennelig. Lett å få riper i, vanskelig å pusse bort😊 Den har to klassiske kronopushere med start/stopp øverst og resetting nederst. Så er det Seikos geniale dag/datohjul på kronen for 6139-verket. For de som ikke kjenner til det, så er det så enkelt og brilliant. Et halvt trykk på kronen skifter dag, et helt trykk inn skifter både dag og dato. Artig å stille inn dag/dato på vanlig måte også, men det er noe med denne mekanismen som appellerer til guttungen i meg😊Noen ganger må jeg faktisk tenke slik at dag kommer riktig med, så jeg slipper å måtte trykke 30 ganger til på kronen for å få dato riktig. Dag/dato kan kun stilles på denne måten. Ser samme tendens til å stille dag/dato på noen quartzmodeller fra Omega og Tissot på 70-tallet, men er stort sett Seiko som har hatt dette systemet. Klokken er gode 41 mm i diameter og har en veldig karakteristisk C-formet kasse med skarpe kanter på flere sider av kassen og lugs. Dette har jo Seiko på mange forskjellige modeller. 

Tekst på baklokk står i hesteskoform, noe Seiko sluttet med i 74 var det vel. Rød kronografviser og minutteller på 30-minutters subdial kl 6. Dette piffer opp helhetsinntrykket skikkelig, og skaper også en symmetri med pepsibezelen. Klokken kom på klassisk Seiko skranglelenke, og endlinks til lenken er også meget karakteristisk for Pogue. Denne klokken har ikke original lenke, men det sitter på en god erstatter fra Uncle Seiko. Det er en US presidentlenke. Noen vil ha H-link, noen vil ha president. Andre igjen vil ha noe helt annet, men ofte ser du Pogue på lenke heller enn reim pga kasseform til endlinks. Det er også vanskelig – om ikke mer eller mindre direkte umulig – med mindre du har veldig gode kontakter, å finne fine originale vintage Seikolenker. Jeg pratet med en kar en gang som hadde lett i 6 år etter lenke til sin Worldtimer 1969—modell. Pepsibezel på Poguen er fast med tachymeter. Kronen brukes selvfølgelig også til å stille klokken, men du kan også dreie den indre bezelringen med den når den er inne i fast posisjon, og den indre bezelringenhar minutteller. Den reguleres med en fjær slik at den ikke dreier veldig enkelt, og dette er ofte et problem på Pogue. Ikke lett å få tak i den fjæra hvis det er noe galt med den. Det som skiller Aussie Pogue fra andre Pogues, er at denne indre bezelringen er svart. De andre modellene har gul. 

Et annet aspekt ved denne klokken er teksten water 70 m proof på skiva. Dette eksisterer kun på modeller produsert i 1969 og et stykke inn i 1970. Dette er jo selvfølgelig attraktivt for kjennere og samlere. Rett under viserne er det Suwasymbol på skiva. Nederst står skriften Japan 6139 på ene siden av subdial, og -6030T på andre siden. Denne klokken er godt bevart, og den er veldig pen selv om den har noen skjønnhetsissues som alle andre 54-åringer. Skiva har noen skrammer rundt dag/datorammene, og det er en liten misfarging nederst på subdial, men det lever jeg fint med. Jeg kjøpte denne av en vintage Seikoentusiast og hobbyurmaker for halvannet år siden, og hver gang jeg poster bilder av denne i ymse klokkeforum blir det fort oppmerksomhet og lovord. Ikke så rart kanskje. Selv om mange ikke kjenner til historien rundt Pogue, så er det noe med designet som appellerer til veldig mange klokkefolk. Jeg vet om 3 Aussie Pogues i Norge, selv om det sikkert er noen flere enn det. Sitter noen luringer rundt omkring som ikke er like attention whores som jeg er! Haha. 

Det eneste som ikke er originalt på denne klokken er lenken, også er den relumet. Litt synd, men samtidig er det også veldig praktisk og greit med luminova istedenfor svarte flekker på gråe markører uten effekt. Hardcore samlere liker dette dårlig, men jeg lever greit med det. Jeg har kjøpt mange andre klokker av samme mann som jeg kjøpte denne av, og han har også servet mange andre vintage Seiko for meg og andre vintage Seikoentusiaster i Norge. Et tips: hvis du selv funderer på å skaffe deg en ikonisk vintage Seiko, så vær varsom og på vakt. Det er ekstreme mengder av Frankenklokker der ute, så kjøp selgeren mer enn selve klokken. Les deg opp på modellen, og send meldinger til folk som har greie på det. Jeg har brent meg mange ganger, før jeg begynte å dobbeltsjekke med folk som kan sine saker. Hvis ikke selger vet nøyaktig hva han har, så er det generelt best å styre unna, med mindre du er villig til å ta en sjanse. De begynner å koste noen kroner disse klokkene, og de mest populære – Pogue, Panda og Bullhead – er kanskje de klokkene som er tuklet mest med. Kanskje ikke alle som er like opptatt av originalitet, men originalitet reflekteres ofte i pris, og det er surt å betale for mye for en klokke som ikke er verdt pengene. 

Innimellom tenker jeg på å selge den for å kjøpe noe annet. Det er samlere og andre som jeg vet gjerne skulle hatt denne klokken. Det er den eneste automatiske kronografen jeg har fra 1969, men jeg samler jo egentlig ikke på vintage Seiko lenger. Jeg bare har noen! Men, jeg regner med at den blir her🙂 Er det andre med vintage Seiko i dag? Uansett hva som bæres, så kos deg med det du har på håndleddet. Klokkeglede er heldigvis så mangt ♥️ God dag videre godtfolk!

Skrevet av og alle bilder tatt av Roger Fagerli Karlsen

Seiko kaliber 6139

Seiko 6117-6400 World Time