Klokke entusiast, småbarnsfar og fast gjesteskribent; Roger Fagerli Karlsen, tar denne gangen for seg en litt ukjent, men viktig klokke i Seikos rike historie
Burde gjort noe fornuftig i dag, men fant ut at jeg heller vil bruke litt tid på å skrive om klokker😅 Og, som jeg har skrevet før – når jeg først begynte å fatte interesse for vintage klokker for noen år siden – var det spesielt et merke jeg falt pladask for. Jeg hadde arvet en gull Omega Seamaster som så mange andre. Klokkene jeg hadde som guttunge var plutselig vintage. Men, det var ikke Omega jeg kicket på i starten. Det var Seiko. Og, spesielt de tidlige kronografene i den myriaden av klokker som Seiko har produsert. I dette skribleriet skal jeg kikke litt nærmere på Seikos aller første kronograf, en klokke som har fått en gjenopplivning gjennom re-issues i Presage-serien, og som fyller 60 år neste år.
Utover 1950-tallet begynte Japan med god internasjonal hjelp å reise seg igjen økonomisk etter krigen, og når de fikk tildelt arrangeringen av OL i Tokyo i 1964, var det som en slags internasjonal markering og anerkjennelse av at krigens skjensel var et tilbakelagt stadium, og at de igjen kunne få være med i det gode selskap. Ettersom de fikk OL ville de jo selvfølgelig benytte seg av egenprodusert idrettstiming, selv om de hadde null erfaring med dette fra før, i motsetning til sveitsiske produsenter som for eksempel Omega. Klokkehuset Seiko fikk oppdraget, og begynte å eksperimentere og produsere det som skulle bli de offisielle OL-klokkene fra 1961. Den internasjonale OL-komiteen den gang måtte forsvare hvorfor Seiko fikk oppdraget. Det ble kommentert at «we are not assigning official timekeeping to a Japanese manufacturer because the Olympics will be held in Tokyo, but because these are actual functional timepieces, backed up by solid theory.» Hvis det skulle være noen tvil. Punktum🙂
Seikos historie med intern konkurranse på 2 forskjellige fabrikker har opp gjennom resultert i en mengde legendariske klokker med inhouse verk. Seiko har stått for mengder av nyvinninger i klokkeverden, men det snakkes ikke så mye om det. Vi i Europa liker at klokkene kommer fra Sveits, eller muligens også fra Glashütte i nyere tid. Med tanke på at Seiko begynte sin produksjon av den første mekaniske kronografen til Tokyo-OL i 1961, er det ganske imponerende at de kom med automatisk krono gjennom 6139-serien bare 8 år etter det igjen i 1969. Seiko utviklet flere klokker til OL, men dagens hyllest utøves over en monopusher kronograf som er produsert i mai 1964, et tidlig eks av denne modellen.
Referansenummeret 5719 ble solgt på markedet en kort periode under og etter OL, og ble deretter fjernet fra sortimentet. Seiko lanserte selvfølgelig flere modeller til OL på hjemmebane. 5717, den ekstremt sjeldne 5718, Seikos første GMT – 6217, og denne 5719 med svart eller hvit skive. Tidlige 5719 er mer ettertraktet ettersom de hadde den olympiske ilden på baklokket, akkurat som det eksemplaret jeg har her. Logoen er slitt, men den synes godt allikevel. Den er trykket på, og ikke frest eller gravert inn i stålet. De klokkene som ble produsert etter OL har ikke dette samme baklokket. Denne monopusheren har kolonnehjul i verket, og starter, stopper og tilbakestiller den sveipende sekundviseren med en og samme pusher. Det er et manuelt opptrekk med et 21-juvelers verk og bph på 18000. Minuttene kan times på den dreibare bezelen. Bezelen er ofte det store «problemet» med disse klokkene. Den er produsert i bakelitt, og tålte ikke all verdens. Samme greia som med alle andre vintage klokker med bezel fra 50 og tidlig 60-tall. Er en grunn til at de gikk over til aluminium🙂 Derfor er det veldig vanskelig å finne original bezel til disse klokkene. 38 mm, 41 mm m/krone, 44,5 mm lug til lug 👌
Denne klokken ble funnet i en skuff hos en gammel urmaker av et medlem her på Klokkeriet for et par år siden omtrent. Jeg kan bare forestille meg suget i magan i det øyeblikket. «Hva er det der? Hæ?». En god dags jakt😅 Der hadde den ligget urørt siden 1980-tallet skjermet for lys og for folk. Den hadde selvfølgelig ikke bezel, men samme bezel som opprinnelig sto på, også selvfølgelig av bakelitt, produseres av en vintage Seikoentusiast i Frankrike. Dette ble bestilt sporenstreks. Klokken gikk så videre i en byttehandel med en Seiko 6138 Panda Gold og en vintage Tissot, og den ble servet. Alt fungerer tipp topp. Deretter kom den til meg ifjor. Jeg tenkte med en gang at den er relumet, men det er den ikke. Det er original vintage grønn oldschool lume som sitter på visere og markører. Jeg har blitt fortalt at disse klokkene ble sendt ut til forhandlere uten lume, og at det var opp til hver enkelt forhandler om de skulle lumes eller ikke. Lumen her dør selvfølgelig kjapt ut, men den har ikke misfarget skiven eller markører noe. Det ses ikke ofte. Skiven har en nydelig hvit sunburst som heller over mot champagne i noen vinkler etter 59 års jevn patinering. Markørene er glinsende og polerte med en slags rygg midt på, og teksten Seiko Chronograph og diashock 21 jewels preger skiven. Made in Japan nederst i kanten ved glassring. Klassisk minuttring rundt skiven, og et lett domet pleksiglass som stikker opp et par mm. Enkelt og greit, men et nydelig og tidløst klassisk design som det ikke er vanskelig å forstå at Seiko har gjenopplivet de siste årene sammen med re-issues av for eksempel Willard og 62-mas.
Innimellom tenker jeg på å selge den for å kjøpe noe annet, som alle andre som har klokkebasillen. Det er samlere og andre som jeg vet gjerne skulle hatt denne klokken. Det er Seikos første kronograf så den er jo uansett kult å ha i samlingen, men jeg samler jo egentlig ikke på vintage Seiko lenger. Jeg bare har noen! Hvis jeg skulle solgt den hadde det vært på sin plass at det blir en birthyear for noen tenker jeg. Jaja, den har det fint her hos meg også. Er det andre med vintage Seiko i dag? Uansett hva som bæres, så kos deg med det du har på håndleddet. Klokkeglede er heldigvis så mangt ♥️ God dag videre godtfolk!
Roger Fagerli Karlsen