Kategorier
Andreas på tur

Flikkflakk og rugdejakt

I år hadde vi planlagt rugdejakta til å skje før den mytiske Woodcock Full Moon. Fullmånen i november 2022 var 8. november, og vi dro ned 4. november med en drøm om at alle rugder bare ventet på fullmånen for å flakse sørover. Datoen greide vi å planlegge, men ingen hadde påtatt seg oppgaven som reiseleder, så etter en uorganisert avreise inkludert en ikke klarert tur innom Madla for levering av en bil og retur til Sandnes fordi noen hadde glemt en samekniv, kunne sjåfør André senke skuldrene og cruise nedover E39 retning sør før fredagsrushet begynte. Det var jeg, André, Sondre, Svein Kristian og en liten blindpassasjer i bilen. Da vi ankom Flekkefjord byttet vi blindpassasjeren i en langhåret vorsteh, og alle parter var fornøyd med den transaksjonen. Nå kunne vi endelig bytte Crazy Frog sin cover av Axel F og Popcorn med Ramstein og Sepultura.

André er i sitt trassige hjørne og nekter å se på veien og holde på rattet mens han kjører. Bare fordi jeg tørte å antyde at det var 60-sone her

Til sjåførens store frustrasjon satte vi oss fast i det lokale rushet i Flekkefjord etter handelen hos den lokale kjøpmannen Prix. Der var julebrusen kommet for salg allerede. Jeg kan forøvrig informere om at jeg har snudd 180 grader i mitt syn på julebrus. Nå er jeg 100 % for brun julebrus og hater alle som mener julebrus skal være rød. Rødt er dødt.

Etter å ha stått fast i rushet i minst to minutter var det rett til landstedet til Lillelord Lilledrange, der vår medbrakte kokk Svein Kristian straks ble direktert i retning kjøkkenet og fikk to kilo indrefilet i hånda han kunne tilberede etter eget ønske mens han kunne høre fra hverdagsstuen pssst, pssst, pssst. Etter noe skramling med kopper og kar og småbanning hørte vi et pssst fra kjøkkenet også, og brisen var i gang.

Etter en bedre middag var jeg klar for en lang aften der jeg ble stukket en øl fra venstre og høyre, oppenfra og nedenfra, men festen ebbet raskt ut blandt disse gutta som var kommet for å jakte, ikke slå flikkflakk. Jeg unnskyldte meg og gikk på do, fant frem mobilen mens jeg lagde fiselyder med leppene, og sendte en SMS til den eneste som kunne redde meg fra ledersamlingen til KRIK. Nemlig partyboy nummer 1; Andreas 2. Med et lystig pling informerte telefonen at han kunne ta turen og være fremme neste kveld. Helgen var reddet! Da var det bare å gå i seng og glede seg til morgendagen.

Som vanlig ble jeg vekket av en varm kopp kaffe på senga med beskjed om at egg, bacon og bønner snart var klart. Etter frokosten var jeg innom sikringsbua en tur for å inngå en rammeavtale med to opsjoner, og vi var klare for å slappe av og drikke litt mer kaffe til Zelda sin frustrasjon.


Siden jeg ikke er i stand til å jakte for tiden lot jeg de andre få et forsprang og benyttet anledningen til å utøve en opsjon til. Lett til sinns og tom i tarmen knyttet jeg en dobbeltknute på turstøvlene, låste døra og tok fatt på opphentingen i solskinn. Da jeg tok første steg utenfor stien begynte det å regne. Og slik var været den dagen: varierende.

Jeg tok en snarvei dit jeg mente de andre ville gå, men bommet litt. Jeg så dem komme over en åsrygg, og jeg ventet på dem på åsrygg ved siden av. Mellom oss var det et myrområde begge partier nødig ville krysse. Siden åsryggene gikk parallelt endte vi opp med å gå på hver vår side av myra. Jeg jaktet jo ikke, så mens jeg kunne observere de andre føk opp og ned sidene på sin leting etter rugde spasert jeg i bedagelig tempo. Av og til satt jeg meg godt til rette på en stein og kikket med munterhet på disse raringene 200 meter unna som løp etter der hunden tok stand, bare for å oppdage at den hadde seg en liten pust i bakken.

Etter å noen timer på hver vår tue var det på tide å samle troppene og fyre bål. De kunne informere om at Sondre hadde skutt en rugde, selv om jeg hverken hadde hørt skudd, eller fikk lov å se fuglen. Det var så utrolig vanskelig å åpne sekken fordi det var en floke på snøringen verre en ledningene til iPods som hadde vært i en jakkelomme i mer enn to minutter. SK skiftet tema med en analyse av termodynamikkens lover, og mente at varme stiger, men røyk alltid fulgte etter ham. Jeg foreslo å lage skikkelig røyk, «speiderstil», for å motbevise dette, men dette mente de andre var barnslig.

Den karen til høyre vil man ikke møte alene i skogen. Ikke han til venstre heller forsåvidt. Han i midten ville det være mer naturlig å treffe på og slå av en prat med
André har en fruktbasert lederstil når bål skal tennes og tre brennes

Til tross for en opphetet diskusjon om A-ha sin «Hunting high and Low» var en Bond-sang eller bare en utrolig fin sang, skiltes vi som venner, og jeg tok en annen rute hjem enn jegerne. Selvom jeg tok den korte ruta hjem uten å jakte var søren meg alle ankommet hytta før meg. Åssen de hadde klart dette vet jeg ikke, men det var fyr i peisen, varm kaffe og en avslappet stemning. Og tid for min grunn til å dra på jakt: cowboystrekken.

Da jeg omsider kom ned etter hvilen var det mørkt og partyboy Andreas 2 var ankommet med flanellskjorte og pærebrennevin og var allerede i full gang med muntre historier fra tiden han bodde alene i en seilbåt og sang shantyer solo.

Vi flyttet oss ut i pizzaboden der vi ble satt til å lage våre egne pizzaer. En tradisjon vi alle setter pris på, ikke minst jeg, som syns pizzaer generelt har for lite ost og kjøtt, og for mye grønnsaker. På denne måten slipper jeg i alle fall å pelle av paprika.

Forrige gang vi var på disse jaktmarker og lagde pizza minte Sondre meg om en kokk jeg jobbet under på NB Sørensen på 90-tallet. Denne kokken heiv tallerkener i veggen om noe ikke var etter hans standard. Jeg husker fortsatt den gangen jeg var på mise en place og skulle kutte gulrøtter brunoise, men hadde lagt det fra meg ved julienne for en liten pause, som alle hadde på 90-tallet. Da jeg kom tilbake fra bakgården var alt arbeidet hevet på gulvet og jeg fikk gjennomgå verbalt med lovnad om fysisk avstraffelse uten å få forklart meg. Sondre var ikke sånn i år. Jeg tror han er mildnet fordi han har giftet seg. Som en takk til kona for denne nye og forbedre versjonen av Sondre overrakte vi ham derfor en (snart) inngravert dobbel samekniv i bryllupspresang.

Årets digestif var Andreas 2 sin pærebrennevin brent av en tante i Nederland hevdet han, men tenker nok en 96 på femlitersdunk kjøpt på en parkeringsplass på Revheim er nærmere sannheten. Tilsatt rikelige mengder pære essens. Etter dette ble kvelden noe uklar, med noen bruddstykker av at SK kom løpende med en motorsag og jeg fikk en trang til å fortelle alle hvor glad jeg var i dem, og at jeg ikke trengte drikke for å fortelle dem det. Jeg ble geleidet opp i seng men klarte å snøvle at i morgen skulle jeg fortelle dem akkurat det samme.

Neste morgen var det igjen servert en kaffe på nattbordet, men istedenfor to sukkerbiter på tefatet var det to Paracet.

Etter frokost ville jegerne ut igjen, mens jeg og Andreas 2 var mere klare for å komme oss hjem. Så vi vasket ut av landstedet mens de andre jaktet. Det var i alle fall en Andreas som vasket ut. Den andre Andreas påtok seg en lederrolle. En fruktbasert ledelses stil med lite detaljstyring. Når store avgjørelser skulle tas ble jeg involvert, og da han spurte om vi skulle dra sa jeg ja.

Siden jeg ikke viser bilde av skutt vilt på influencer siden min, så har jeg tatt bilde av en rugde som deiset inn i vinduet på jobb og lå ved sykkelparkeringen. Tror det er rugde i alle fall. Kan være en bekkasin også, for ærlig talt er jeg en elendig jeger som bare bestod jegerprøven siden jeg hadde lest meg til hva boghøyden til en hund kan være på elgjakt.

Ryktet skal ha det til at alle jegerne fikk hver sin rugde den siste dagen, men hvor er beviset for dette?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *