8-10. oktober 2021.
Jeg feilberegner alltid hvor dryg kjøreturen fra Sandnes til Bergen er. Forventningen om at Bergen er rett rundt hjørnet når vi krysser brua over til Bømlo for så å innse at det er over to timer igjen gjør meg alltid litt nedstemt og molefonken. Min chauffeur du jour; Tor Åge, klarte å fange opp mine subtile sukk og stønn og foreslo at vi skulle få opp blodsukkeret med noe mat akkurat da vi så en gul M i horisonten. Men han skuffet stort da han svingte av E39 og kjørte motsatt vei fordi han insisterte på at bensinstasjonpølse er bedre enn en quarterpounder meny. Her må vi bare være enige om at han er spik spenna loco og jeg har mer rett enn ham. Jeg fikk meg ihvertfall en Villa som de ikke har på McDonald’s, så noe godt kom det ut av sjåførens karakterbrist. Jeg må innrømme at den var ikke så verst heller, den 100 grams burgeren de pusher på Esso.
Med påfyll av mat og drikke og en glohet kaffe mellom låra fullførte vi turen uten flere alvorlige uoverstemmelser, og ankom hytta som min fiskementor; Dag Tore, disponerer i Øygarden i åttetiden torsdag kveld. Vindusviskerne hadde jobbet turbo og regnet stod sidelengs slik det så ofte gjør på disse kanter i måneden oktober. Det er den type vind som alltid er motvind uansett hvilken retning man går. Og folka på metrologisk institutt truet med at det skulle bli enda verre utover helga. Men alt dette var noe vi ikke tenkte over nå, for verten stod i døråpningen og inviterte inn til nachos. Trond kom senere på kvelden, og med det var vi fire og fulltallige.
Neste morgen var været blitt betraktelig bedre, og vi kunne nyte vår egg og bacon uten at regnet trommet mot vinduet. Vi hadde tatt turen opp for å få Conger Conger, også kjent som havål. Disse jakter på nattestid, men da Dag Tore nevnte at det også var mulig å få kveite og andre typer fisk her på dagtid tygga vi fortere og slurpet opp kaffen så tungene ble brent. Vi måtte ut brennkvikt og få uti noe agn.
Vi hadde med to surfstenger vi kasta ut på strategiske steder. Det var begynt å blåse opp, så vi la de et stykke fra hverandre for å unngå at linene skulle gå inn i hverandre. Jeg stod på sydspissen mens Dag Tore så seg ut en berghylle å fiske fra. Trond og Tor Åge er mer aktive fiskere og gikk etter påfyll av agnfisk. Trond hadde arvet en multiplikatorsnelle han ville lære seg å mestre, og etter en noe klumsete start fikk han raskt draget på teknikken. Snart hadde han svart belte i multipkikatorkasting og dro opp den ene makrellen etter den andre, og agn for resten av turen var sikret. Tor Åge fikk masse små lyr, og virket egentlig fornøyd med det.
Vi returnerte til hytta uten å få krysse av noe spennende fisk. Utstyret lot vi ligge igjen til nattfiske, som et slags gissel for å returnere, uansett åssen været utviklet seg. Det var nå stiv kuling og det skulle smake med varm kaffe, tørre klær og en cowboystrekk.
Da det begynte å mørkne gikk jeg til vinduet og gjorde de siste meteorologiske observasjonene. Det regnte sidelengs fra sør. Bare gale mennesker går ut og fisker i vær som dette. Så vi tok på oss regntøyet og gikk ut. Det var såpass røffe tilstander at vi tilogmed tok på oss redningsvester.
Mye rart kan skje ved sjøen. Fenomener som ikke er så lett å forklare. Det kom noen grønne blink fra sjøen nå og da. Først trodde jeg det var lysene vi hadde festet som atraktor på gøtten som hadde slitt seg og nå duppa i overflaten. Men da vi sveivde opp blinka de grønn disko på lina fortsatt. Morild tror jeg er blått, men siden jeg aldri har sett dette fenomenet vet jeg ikke. Når jeg fisker fra land på natten ser jeg at langfingerkreps eller trollhummer reflekterer lyset fra hodelykten orange, mens sypike og andre Torskefisker har en mer blåhvit refleksjon. Haier har jeg bare sett i dagslys, men det var samme grønnfarge som refleksjonen til en Svarthå. Nå påstår jeg ikke at det var Svarthå helt oppe i bølgeskvulpet vi observerte, men jeg syns teorien om at det var fiskeøyne vi så er plausibel.
Det er jo også en ørliten sjans for at alt bare var en hallusinasjon. Stiv kuling med storm i kasta kombinert med konstant piskeregn uten opphold gjør noe med psyken.
Rundt seks timer etter at vi hadde hevet uti første makrell måtte vi motvillig gi opp. Ikke en eneste Conger hadde bitt på denne natten, men vi hadde ny sjanse neste natt. Vi kjempet oss hjem i motvind og la oss under hver vår varme dyne.
Neste morgen var været bedre. Det blåste litt, men det var i alle fall opphold mellom bygene. Dag Tore tok oss med til et sund med sterke strømmer og store muligheter for fisk. Noen timer ute og et par greie torsk og lyr fikk vi opp før været igjen ble surt og vi returnerte hjem for å tørke oss og spare krefter til nattas utflukt.
Med mørket kom stormen denne kvelden også. Det hadde vært såpass hasardiøst å fiske natten før at valget var enkelt for i alle fall meg og Tor Åge. Vi hadde indrefilet og vi hadde plenty drikke. Vi hadde chips og smågodt. Det var tørt og varmt inne. Sannsynligheten for å få ål på samme sted denne gangen var ikke større enn foregående natt. Været var om mulig blitt enda verre. Summa sumarium: vi nektet å flytte på oss, til milde protester fra visse miljøer i hytta som jeg mistenker bare tøffet seg siden det nå var klart at det ikke ble noen utflukt.
Jeg tror vi gjorde det riktige valget. Og alle protester stilnet ihvertfall da Tor Åge anbrakte den blodigste biffen jeg har sett på våre asjetter og Trond tilbød sitt tilbehør i form av en magisk soppstuing. Den natten fikk vi oss en god natts søvn istedenfor ål. Ål kan vi alltids få ved en senere anledning. Hvis ikke Artur har fisket opp alle da.
Selv om vi dro hjem uten havål lærte jeg masse på denne turen. Kanskje den viktigste lærdommen er å ikke dra til Bergensområdet i oktober.