Fisking forener alle mennesker av alle nasjoner. Faktisk hadde det ikke vært krig i verden om alle hadde dratt på fisketur sammen på tvers av landegrenser. Ved nærmere ettertanke tror jeg ikke jeg får Nobels Fredspris for denne tanken, for det er det mer sannsynlighet for at atomkrig ville bryte ut enn fred etter tre kast når jeg leser forum på internett og ser hvor spinnville og bombastiske mange sportsfiskere er. Les ethvert fiskeforum og etter omtrent fire-fem kommentarer begynner beskyldninger, anklager og motanklager å dominere kommentarfeltet. Laksefiskere er verst, og jeg våger ikke engang å dra til en lakseelv i frykt for å treffe på en av dem.
Jeg bestemte meg uansett for et forsøk på å skape fred blandt tre-fire nasjoner og tre Lyse-selskaper i Saudaheiene helgen 11. juni. Gabriel var vert, sjåfør, guide og representant for Uruguay. Benjamin var (og er, og kommer alltid til å være) tysk. Jeg utpekte meg selv som japansk i dette tilfellet. Etter jobb fredag kjørte vi timer i våt, vill og vakker natur på vei opp til Gabriel sin hytte i Saudaheiene. Det tok nok noen ekstra timer siden vi måtte stoppe ofte da passasjerene led av den medisinske diagnosen sterkt fremskredet mikroblære, påskyndet av for mye kaffe på jobb og kontinuerlig pimping i bilen. Humøret steg for hver kilometer i baksetet, og det gjorde også frekvensen på tissepauser.
Da vi omsider kom frem til hytta fant vi straks frem kartet og magnum gammel dansken (egentlig i motsatt rekkefølge) og planla morgendagens utflukt. Gabriel har sjekket om ikke hvert eneste ett, så iallefall de aller fleste vanna i omegnen og ville vise oss hva området har å by på. I motsetning til fiskeplasser jeg har funnet selv oppgir jeg ikke andre sine fiskeplasser. Vi var Nord for Hellelandsbygda men aldri utenfor Rogaland er alt jeg vil si om den saken.
Vi var trøtte og slitne etter en lang dag på jobb og i bil og pfizer i armen, men alle tok en for laget for sammen å lage en av de triveligste kveldene jeg har hatt på lenge. Det var latter, det var seriøse diskusjoner og det var tradisjonell folkesang. Gabriel sang milonga, Andreas sang enka og Benjamin sang Roland Kaiser. Kvelden endte som den måtte; jeg gikk og la meg først.
Neste morgen merket jeg at det hadde blitt en for sen natt, men etter en solid frokost og en dobbeltur i sikringsbua var jeg klar for skog og mark og fiskestang. Vi prøvde noen vann lett tilgjengelige fra bil, og Gabriel fikk fire ganger så mange som oss andre til sammen.
Så bestemte Gabriel at det var på tide å vise oss et vann med garantert fisk, men det var tre kvarters gange fra parkeringsplassen. På veien gikk vi langs et annet vann og fisket, og Gabriel dro opp fisk, vi andre ingen. Solen begynte å skinne etter konstant regnvær, og jeg angret på at jeg hadde ull, fleece og regnjakke på.
Fremme ved destinasjonsvannet begynte vi å hive ut ved en foss fra vannet vi hadde gått langs. Jeg fikk en fin fisk på andre kast, og fornøyd skulle jeg vise den til Gabriel for litt anerkjennelse. Han dro opp en fisk da jeg kom bort, og nikka bort til en grop der det allerede lå tre ørret. Åssen hadde han allerede fått tre ørret når jeg bare hadde hatt tid til to kast? Litt sånn to brød og fem fisker vibber her.
Jeg har alltid ment at fisking er mer flaks enn dyktighet. Jeg innser nå at dette er noe jeg har overbevist meg selv om når det har gått litt trått, at fisken ikke er der jeg fisker eller at de ikke er i bettet, at de allerede er forsynte, været er feil eller egentlig hva som helst for å skylde på alt annet enn meg selv. Det mener jeg ikke lenger. Noen mennesker er dyktigere å få fisk, og når det gjentar seg gang på gang er det ikke lenger snakk om fiskelykke, men fiskedyktighet.
Vi gikk tilbake til bilen og bestemte oss for å prøve et siste vann før vi måtte hjem til middag. Her gjentok mirakelet seg. Jeg fikk en fisk, Gabriel fikk tifold. På tide å komme seg hjem for en cowboy-strekk.
Jeg våknet opp til lyden av at Gabriel lagte sin kjente burrito, og gikk ned og spurte: «hva skal jeg gjøre?». Ikke det internasjonale kodeordet for å late som man vil hjelpe, men egentlig ikke vil gjøre noe: «si ifra om du trenger noe hjelp». Jeg ble satt til å lage salat. Nasjonsfreden opphørte da vi skulle spise og de fikk se min blandede salat med tomater, agurk og rødløk. Jeg syns romanosalatbladene så delikate ut og lot det være hele blader, ikke kuttet, dandert utover et fat. Det var den største tabben jeg kunne gjort. Jeg hadde visst fornærmet både det latinske og germanske kjøkken, og de lot meg få høre dette. Da jeg påpekte at de var voksne menn som hadde fått utdelt kniv og gaffel og sikkert hadde lært å bruke disse av sin mor, haglet det med trusler om å bestille fem nettstasjoner feil for at jeg skulle komme i trøbbel hos leverandøren og verre ting. Dessverre for dem tar ikke jeg innkjøp så lenge jeg er på Dynamics implementering, så jeg lovte å lage den nye ERPen så lite intuitivt og kronglete for brukerne som mulig som hevn, noe jeg tror jeg jeg har lykkes med.
Søndag var jeg livredd for å tråkke i salaten igjen da jeg lagde frokost, men med nøye og detaljerte beskrivelser hvordan de ønsket sine egg og bacon var det heldigvis en fornøyd gjeng som dro ut på fisketur, og gårsdagens batalje var noe bare langsinte mennesker bar videre i sitt hjerte for å skrive ned i sin blogg. Vi hadde kun tid til ett vann før vi måtte dra hjemover. Det var et regulert vann Gabriel hadde sett seg ut denne dagen, og vannstanden var lav nå. Da står fisken tettere og er lettere å finne. Sier sånne som Gabriel som får fisk. Jeg syns det var vanskelig å få, men det syns åpenbart ikke Gabriel. Mirakuløst dro han opp fisk etter fisk, mens jeg måtte lyve om at jeg fikk napp, selvom jeg vet det ikke var noe som var i nærheten av kroken min.
Både jeg og Benjamin skiftet til samme rød og kobber lillauren og heiv på samme plasser som ham straks han var uoppmerksom, lot kroken synke like lenge og dro inn i samme tempo som ham. Til ingen nytte. Så heiv han på samme plass igjen og fikk napp etter noen kast. Det var bare en ting å gjøre: vi gikk ned på kne og begynte å tilbe Gabriel som en helgen. Jeg hadde blitt forbanna på andre som hadde gjort det samme, men når noen utmerker seg innen sitt felt dag etter dag må man bare måpe og beundre. Jeg ble like provosert av at den hellige sankt Gabriel av Sauda dro mer fisk enn meg, som jeg hadde blitt provosert av at Carl Lewis hadde slått meg på 100 meter. Gammel referanse, men jeg sluttet å følge friidrett da jeg kom i puberteten og fikk andre interesser.
Det var nok litt tidlig i sesongen ble vi enige om. Det var 12. juni, og ennå ikke noe innsektsliv så høyt som vi befant oss over havet. Vi hadde bare fått smått og de store fiskene glimret med sitt fravær. De var nok fortsatt på dypere vann.
Hjemturen hadde vi kun en tissepause, og den var på ferja.