Lysing, check

Jeg har mistet alle hemninger når det kommer til å invitere meg selv på fisketur når det er snakk om å få en ny art på artslista mi. Hvis jeg er på Prix og jeg treffer mannen til en nabo av en venninne til kona mi som har en bror som driver med lysingfiske utenfor Bergen maser jeg til jeg har sikret meg en invitasjon til lysingfiske. Da får jeg får sjekket av lysing, samtidig som jeg får en ny venn for livet.

Etter måneder med sms, messenger og nattlige telefonoppringninger med alt fra smiger til halvt skjulte trusler om å tenne på huset hans hvis det ikke ble noen fisketur snart ga Tor Åge etter, og fredag 25. juni var vi endelig på E39 på vei mot Bergen nøyaktig på fartsgrensen. Det gikk strålende helt til nedi byfjordtunnelen, der det stoppet opp pga bilberging i nevnte tunell/tunnel. Etter 90 minutter bom fast løsnet køen opp, og to halvannen time eldre, nye bestevenner, kunne kjøre ut i lyset videre på sine eventyr.

På D (StorD) ble vi forbikjørt av noen lokale helter i en lilla metalic BMW med lilla film i bakruta i en veldig fart. Vi var ti minutter unna ferjeleiet, så de skulle nok rekke en ferje. I en totalt uoversiktlig høyresving på toppen av en bakke kjørte de forbi enda en bil. Hadde det kommet en småbarnsfamilie i sin Skoda andre vei ville alle involverte garantert være døde i et inferno av sammenvevd metall med små barnelemmer stikkende ut her og der og avkappede hoder rullende ned bakken. På sletta etterpå var det flat pedal og de la de seg ut i venstre felt og kjørte forbi enda en bil som lå rundt fartsgrensa. Og der stod politiet i fartskontroll. Dette er en situasjon der umiddelbar rettferdighet inntreffer som jeg har drømt om å oppleve mange ganger, og endelig fikk jeg sett lovens lange arm være på rett sted til rett tid. Jeg har aldri vært så lykkelig (utenom bryllupsdagen da, Marita!) som da vi kjørte forbi og kunne se føreren miste sin rett til å kjøre for lang tid fremover. Han missa ikke bare ferja, men også førerkortet. Håper de selger tråsykler i lilla metalic ihverfall til år 2071. Ekstra bonus i skadefryden var det at da vi kom frem til ferja måtte vi vente i fire minutter. Han hadde altså fint nådd ferja ved å holde fartsgrensa.

Vi hadde mistet dyrebar avslapningstid da vi stod fast i Byfjordtunnelen, så det var ikke tid til en cowboystrekk på hotellet i Bergen siden vi skulle møte Trond på en burger og gin restaurant. Jeg har ligget i dvale på utelivsfronten lenge, men det virker som gin er den nye vodkaen. Burgerne er i alle fall blitt altfor store med alt for mye fyll. Jeg husker da det gikk an å spise en burger med to hender. Når jeg skriver dette skjønte jeg plutselig at jeg har blitt en gammel mann som syns alt var bedre før. Ikke få meg til å begynne å mene noe om musikken ungdommen hører på nå til dags!

Trond hadde sittet litt for lenge alene da vi ankom noe forsinket og var overveldende i sin velkomst. Samtalen handlet selvsagt om fisk fra første øyeblikk, og han er dykker. Dykkere fisker steinbitt på sin egen måte: de har en kniv i hver hånd og svømmer rett opp til fisken uten naturlige fiender og som derfor ikke svømmer vekk. Med en rask bevegelse plantes én kniv i hodet og den andre i siden. Alt dette ble selvsagt demonstrert med veivende armer med kniv og gaffel som kniv og kniv, der burgeren plutselig var blitt en steinbit som kjempet imot. Vi ble så imponert over gjenskapningen og ballzene som må til for å utføre dette at han umiddelbart ble rekruttert til morgendagens fisketur. Vi glemte å opplyse at det var lysingfisking vi skulle på.

Neste morgen traff vi Tor Åge sin bror og min nye mentor; Dag Tore, på marinaen. Hvor den er og hvor vi dro er strengt hemmelig, og jeg måtte sverge på å ikke avsløre dette på min blogg før vi kunne kaste loss. Jeg lovte ikke bare å ikke skrive hvor det er, men også skravere bildene som kan avsløre lokasjonen. Med dette var jeg akseptert og vi kuttet oss selv på tommelen og ble blodsbrødre for livet.

Etter en lang båttur til havs var vi ved destinasjonen. Det var i lysingens parringssessong og de samler seg i stort antall på flate områder på rundt hundre meter med myk bunn, gjerne ved steder med lett tilgang på brått dyp ned til 300 meter. Det var ihvertfall det jeg tolker det som utfra der vi fisket og studering av sjøkartet. Mulig det er andre faktorer enn dette som teller inn som strømmer eller fravær av predatorer eller kollektiv hukommelse.

Dag Tore hadde en demonstrasjon av hvordan man agner for lysing. Hel makrell får en fireball gjennom kjeven og ut snuten, en ekstra krok i siden og surr godt fast, for ellers napper denne glupske fisken bare av godbiten. Du vil at den skal svelge den godt. Og dette er vanskelig for en ørretfisker som meg: ikke umiddelbart tilslag! Fisken skal få tid til at agnet er langt ned i svelget, gjerne 20 sekunder, og så røske så hardt du klarer to-tre ganger så krokene virkelig setter seg fast i svelget. Kutt av halen på agnet så den ikke svirrer for mye nedi vannet.

Lysing er en pelagisk fisk og kan fåes overalt, men vi var etter de gytende fiskene på bunnen. Da slipper man helt ned og fisker oppover noen meter og slipper ned igjen. Eller man kan slippe ned, dra opp en meter og la agnet henge der. Jeg valgte selvsagt det siste alternativet.

Nå var vi klare for å fiske. Det er mest fornuftig med kun to snører uti når det fiskes fra drivende båt, og jeg og Tor Åge dro de lengste stråene. Jeg var først uti og det tok nøyaktig halvannet minutt før jeg hadde fisk på kroken. Jeg klarte ikke å vente med tilslaget, men heldigvis satt fisken på helt til overflaten. Den ble veid inn til 2,4 kg, som ikke er en veldig imponerende lysing, men godt nok for meg. Vi ble enige om å bytte fisker hver gang vi fikk fisk. Jeg ga stanga til Trond.

Tor Åge viste hvordan det skulle gjøres. Han klarte å vente med tilslag og fikk en perfekt kroka lysing på 3,6 kilo. Da hadde vi vært ute i ti minutter.

Etter dette ble det helt stille, og jeg angra på at vi hadde inngått avtale om å bytte fisker hver gang vi fikk fisk. Ikke noe mer fisk den neste timen. Vi hadde sett for oss et helt vilt fiske etter den gode starten, men ikke engang et napp kunne vi registrere.

Dag Tore ble overtalt til å prøve, og det tok ikke lange tiden før han dro opp en lysing. Og så en til. Nå var det igjen liv på bunnen. Dag Tore dro opp tre, Tor Åge fikk to og jeg hadde kun en lysing.

Trond hadde ikke fått fisk da vi pakket sammen for å dra inn mot land. Han insisterte på et siste desperat forsøk, og der satt den! Som tidligere nevnt hadde vi glemt å opplyse Trond om at det var lysing vi skulle fiske, så han dro likesågodt opp en brosme, min desiderte favoritt fisk. I mine øyne så det ut som en god størrelse, i alle fall langt større enn noe brosme jeg har fått. Den ble allikevel karakterisert som en brunsnegle, antagelig mest for å jekke ned den lykkelige fiskeren. Jeg kunne heller ikke holde meg fra å rakke ned på fangsten, selvom jeg var misunnelig. Jeg mumlet noe om at det var lysing vi fisket, og at all annen fangst var en hån mot opplegget og at han ikke var velkommen på havålfisket i oktober, selvom jeg ikke har noe makt til å invitere eller nekte noen å bli med.

Trond med sin brunsnegle
Merluccius merluccius, the European hake norway
Andreas holder sin lysing på strake armer, en lysing som har ligget litt for lenge og falmet
Merluccius merluccius Hechtdorsch norwegen
Dag Tore viser frem et ferskere eksemplar av lysing
Lysing blir også kalt svartkjeft eller kolkjeft. fiske lysing norge
Lysing blir også kalt svartkjeft eller kolkjeft

Søndag hadde vi tid til en rask tur innom Campelen på bryggen, en liten, fantastisk fiskeutstyrsbutikk på bryggen i Bergen. Da vi forlot butikken var det gått halvannen time med gode samtaler og råd fra betjeningen. Og selvsagt noe tynnere lommebok. Denne butikken er på kortlisten til Årets butikk 2021.

Campelen på bryggen sportsfiske butikk Bergen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.