Dag: 28. juli 2021

Lysing, check

Jeg har mistet alle hemninger når det kommer til å invitere meg selv på fisketur når det er snakk om å få en ny art på artslista mi. Hvis jeg er på Prix og jeg treffer mannen til en nabo av en venninne til kona mi som har en bror som driver med lysingfiske utenfor Bergen maser jeg til jeg har sikret meg en invitasjon til lysingfiske. Da får jeg får sjekket av lysing, samtidig som jeg får en ny venn for livet.

Etter måneder med sms, messenger og nattlige telefonoppringninger med alt fra smiger til halvt skjulte trusler om å tenne på huset hans hvis det ikke ble noen fisketur snart ga Tor Åge etter, og fredag 25. juni var vi endelig på E39 på vei mot Bergen nøyaktig på fartsgrensen. Det gikk strålende helt til nedi byfjordtunnelen, der det stoppet opp pga bilberging i nevnte tunell/tunnel. Etter 90 minutter bom fast løsnet køen opp, og to halvannen time eldre, nye bestevenner, kunne kjøre ut i lyset videre på sine eventyr.

På D (StorD) ble vi forbikjørt av noen lokale helter i en lilla metalic BMW med lilla film i bakruta i en veldig fart. Vi var ti minutter unna ferjeleiet, så de skulle nok rekke en ferje. I en totalt uoversiktlig høyresving på toppen av en bakke kjørte de forbi enda en bil. Hadde det kommet en småbarnsfamilie i sin Skoda andre vei ville alle involverte garantert være døde i et inferno av sammenvevd metall med små barnelemmer stikkende ut her og der og avkappede hoder rullende ned bakken. På sletta etterpå var det flat pedal og de la de seg ut i venstre felt og kjørte forbi enda en bil som lå rundt fartsgrensa. Og der stod politiet i fartskontroll. Dette er en situasjon der umiddelbar rettferdighet inntreffer som jeg har drømt om å oppleve mange ganger, og endelig fikk jeg sett lovens lange arm være på rett sted til rett tid. Jeg har aldri vært så lykkelig (utenom bryllupsdagen da, Marita!) som da vi kjørte forbi og kunne se føreren miste sin rett til å kjøre for lang tid fremover. Han missa ikke bare ferja, men også førerkortet. Håper de selger tråsykler i lilla metalic ihverfall til år 2071. Ekstra bonus i skadefryden var det at da vi kom frem til ferja måtte vi vente i fire minutter. Han hadde altså fint nådd ferja ved å holde fartsgrensa.

Vi hadde mistet dyrebar avslapningstid da vi stod fast i Byfjordtunnelen, så det var ikke tid til en cowboystrekk på hotellet i Bergen siden vi skulle møte Trond på en burger og gin restaurant. Jeg har ligget i dvale på utelivsfronten lenge, men det virker som gin er den nye vodkaen. Burgerne er i alle fall blitt altfor store med alt for mye fyll. Jeg husker da det gikk an å spise en burger med to hender. Når jeg skriver dette skjønte jeg plutselig at jeg har blitt en gammel mann som syns alt var bedre før. Ikke få meg til å begynne å mene noe om musikken ungdommen hører på nå til dags!

Trond hadde sittet litt for lenge alene da vi ankom noe forsinket og var overveldende i sin velkomst. Samtalen handlet selvsagt om fisk fra første øyeblikk, og han er dykker. Dykkere fisker steinbitt på sin egen måte: de har en kniv i hver hånd og svømmer rett opp til fisken uten naturlige fiender og som derfor ikke svømmer vekk. Med en rask bevegelse plantes én kniv i hodet og den andre i siden. Alt dette ble selvsagt demonstrert med veivende armer med kniv og gaffel som kniv og kniv, der burgeren plutselig var blitt en steinbit som kjempet imot. Vi ble så imponert over gjenskapningen og ballzene som må til for å utføre dette at han umiddelbart ble rekruttert til morgendagens fisketur. Vi glemte å opplyse at det var lysingfisking vi skulle på.

Neste morgen traff vi Tor Åge sin bror og min nye mentor; Dag Tore, på marinaen. Hvor den er og hvor vi dro er strengt hemmelig, og jeg måtte sverge på å ikke avsløre dette på min blogg før vi kunne kaste loss. Jeg lovte ikke bare å ikke skrive hvor det er, men også skravere bildene som kan avsløre lokasjonen. Med dette var jeg akseptert og vi kuttet oss selv på tommelen og ble blodsbrødre for livet.

Etter en lang båttur til havs var vi ved destinasjonen. Det var i lysingens parringssessong og de samler seg i stort antall på flate områder på rundt hundre meter med myk bunn, gjerne ved steder med lett tilgang på brått dyp ned til 300 meter. Det var ihvertfall det jeg tolker det som utfra der vi fisket og studering av sjøkartet. Mulig det er andre faktorer enn dette som teller inn som strømmer eller fravær av predatorer eller kollektiv hukommelse.

Dag Tore hadde en demonstrasjon av hvordan man agner for lysing. Hel makrell får en fireball gjennom kjeven og ut snuten, en ekstra krok i siden og surr godt fast, for ellers napper denne glupske fisken bare av godbiten. Du vil at den skal svelge den godt. Og dette er vanskelig for en ørretfisker som meg: ikke umiddelbart tilslag! Fisken skal få tid til at agnet er langt ned i svelget, gjerne 20 sekunder, og så røske så hardt du klarer to-tre ganger så krokene virkelig setter seg fast i svelget. Kutt av halen på agnet så den ikke svirrer for mye nedi vannet.

Lysing er en pelagisk fisk og kan fåes overalt, men vi var etter de gytende fiskene på bunnen. Da slipper man helt ned og fisker oppover noen meter og slipper ned igjen. Eller man kan slippe ned, dra opp en meter og la agnet henge der. Jeg valgte selvsagt det siste alternativet.

Nå var vi klare for å fiske. Det er mest fornuftig med kun to snører uti når det fiskes fra drivende båt, og jeg og Tor Åge dro de lengste stråene. Jeg var først uti og det tok nøyaktig halvannet minutt før jeg hadde fisk på kroken. Jeg klarte ikke å vente med tilslaget, men heldigvis satt fisken på helt til overflaten. Den ble veid inn til 2,4 kg, som ikke er en veldig imponerende lysing, men godt nok for meg. Vi ble enige om å bytte fisker hver gang vi fikk fisk. Jeg ga stanga til Trond.

Tor Åge viste hvordan det skulle gjøres. Han klarte å vente med tilslag og fikk en perfekt kroka lysing på 3,6 kilo. Da hadde vi vært ute i ti minutter.

Etter dette ble det helt stille, og jeg angra på at vi hadde inngått avtale om å bytte fisker hver gang vi fikk fisk. Ikke noe mer fisk den neste timen. Vi hadde sett for oss et helt vilt fiske etter den gode starten, men ikke engang et napp kunne vi registrere.

Dag Tore ble overtalt til å prøve, og det tok ikke lange tiden før han dro opp en lysing. Og så en til. Nå var det igjen liv på bunnen. Dag Tore dro opp tre, Tor Åge fikk to og jeg hadde kun en lysing.

Trond hadde ikke fått fisk da vi pakket sammen for å dra inn mot land. Han insisterte på et siste desperat forsøk, og der satt den! Som tidligere nevnt hadde vi glemt å opplyse Trond om at det var lysing vi skulle fiske, så han dro likesågodt opp en brosme, min desiderte favoritt fisk. I mine øyne så det ut som en god størrelse, i alle fall langt større enn noe brosme jeg har fått. Den ble allikevel karakterisert som en brunsnegle, antagelig mest for å jekke ned den lykkelige fiskeren. Jeg kunne heller ikke holde meg fra å rakke ned på fangsten, selvom jeg var misunnelig. Jeg mumlet noe om at det var lysing vi fisket, og at all annen fangst var en hån mot opplegget og at han ikke var velkommen på havålfisket i oktober, selvom jeg ikke har noe makt til å invitere eller nekte noen å bli med.

Trond med sin brunsnegle
Merluccius merluccius, the European hake norway
Andreas holder sin lysing på strake armer, en lysing som har ligget litt for lenge og falmet
Merluccius merluccius Hechtdorsch norwegen
Dag Tore viser frem et ferskere eksemplar av lysing
Lysing blir også kalt svartkjeft eller kolkjeft. fiske lysing norge
Lysing blir også kalt svartkjeft eller kolkjeft

Søndag hadde vi tid til en rask tur innom Campelen på bryggen, en liten, fantastisk fiskeutstyrsbutikk på bryggen i Bergen. Da vi forlot butikken var det gått halvannen time med gode samtaler og råd fra betjeningen. Og selvsagt noe tynnere lommebok. Denne butikken er på kortlisten til Årets butikk 2021.

Campelen på bryggen sportsfiske butikk Bergen

På heiatur med Sankt Gabriel

Fisking forener alle mennesker av alle nasjoner. Faktisk hadde det ikke vært krig i verden om alle hadde dratt på fisketur sammen på tvers av landegrenser. Ved nærmere ettertanke tror jeg ikke jeg får Nobels Fredspris for denne tanken, for det er det mer sannsynlighet for at atomkrig ville bryte ut enn fred etter tre kast når jeg leser forum på internett og ser hvor spinnville og bombastiske mange sportsfiskere er. Les ethvert fiskeforum og etter omtrent fire-fem kommentarer begynner beskyldninger, anklager og motanklager å dominere kommentarfeltet. Laksefiskere er verst, og jeg våger ikke engang å dra til en lakseelv i frykt for å treffe på en av dem.

Jeg bestemte meg uansett for et forsøk på å skape fred blandt tre-fire nasjoner og tre Lyse-selskaper i Saudaheiene helgen 11. juni. Gabriel var vert, sjåfør, guide og representant for Uruguay. Benjamin var (og er, og kommer alltid til å være) tysk. Jeg utpekte meg selv som japansk i dette tilfellet. Etter jobb fredag kjørte vi timer i våt, vill og vakker natur på vei opp til Gabriel sin hytte i Saudaheiene. Det tok nok noen ekstra timer siden vi måtte stoppe ofte da passasjerene led av den medisinske diagnosen sterkt fremskredet mikroblære, påskyndet av for mye kaffe på jobb og kontinuerlig pimping i bilen. Humøret steg for hver kilometer i baksetet, og det gjorde også frekvensen på tissepauser.

Da vi omsider kom frem til hytta fant vi straks frem kartet og magnum gammel dansken (egentlig i motsatt rekkefølge) og planla morgendagens utflukt. Gabriel har sjekket om ikke hvert eneste ett, så iallefall de aller fleste vanna i omegnen og ville vise oss hva området har å by på. I motsetning til fiskeplasser jeg har funnet selv oppgir jeg ikke andre sine fiskeplasser. Vi var Nord for Hellelandsbygda men aldri utenfor Rogaland er alt jeg vil si om den saken.

Vi var trøtte og slitne etter en lang dag på jobb og i bil og pfizer i armen, men alle tok en for laget for sammen å lage en av de triveligste kveldene jeg har hatt på lenge. Det var latter, det var seriøse diskusjoner og det var tradisjonell folkesang. Gabriel sang milonga, Andreas sang enka og Benjamin sang Roland Kaiser. Kvelden endte som den måtte; jeg gikk og la meg først.

Neste morgen merket jeg at det hadde blitt en for sen natt, men etter en solid frokost og en dobbeltur i sikringsbua var jeg klar for skog og mark og fiskestang. Vi prøvde noen vann lett tilgjengelige fra bil, og Gabriel fikk fire ganger så mange som oss andre til sammen.

Så bestemte Gabriel at det var på tide å vise oss et vann med garantert fisk, men det var tre kvarters gange fra parkeringsplassen. På veien gikk vi langs et annet vann og fisket, og Gabriel dro opp fisk, vi andre ingen. Solen begynte å skinne etter konstant regnvær, og jeg angret på at jeg hadde ull, fleece og regnjakke på.

Fremme ved destinasjonsvannet begynte vi å hive ut ved en foss fra vannet vi hadde gått langs. Jeg fikk en fin fisk på andre kast, og fornøyd skulle jeg vise den til Gabriel for litt anerkjennelse. Han dro opp en fisk da jeg kom bort, og nikka bort til en grop der det allerede lå tre ørret. Åssen hadde han allerede fått tre ørret når jeg bare hadde hatt tid til to kast? Litt sånn to brød og fem fisker vibber her.

Jeg har alltid ment at fisking er mer flaks enn dyktighet. Jeg innser nå at dette er noe jeg har overbevist meg selv om når det har gått litt trått, at fisken ikke er der jeg fisker eller at de ikke er i bettet, at de allerede er forsynte, været er feil eller egentlig hva som helst for å skylde på alt annet enn meg selv. Det mener jeg ikke lenger. Noen mennesker er dyktigere å få fisk, og når det gjentar seg gang på gang er det ikke lenger snakk om fiskelykke, men fiskedyktighet.

Fishermans friend og rødhette på tur

Vi gikk tilbake til bilen og bestemte oss for å prøve et siste vann før vi måtte hjem til middag. Her gjentok mirakelet seg. Jeg fikk en fisk, Gabriel fikk tifold. På tide å komme seg hjem for en cowboy-strekk.

Jeg våknet opp til lyden av at Gabriel lagte sin kjente burrito, og gikk ned og spurte: «hva skal jeg gjøre?». Ikke det internasjonale kodeordet for å late som man vil hjelpe, men egentlig ikke vil gjøre noe: «si ifra om du trenger noe hjelp». Jeg ble satt til å lage salat. Nasjonsfreden opphørte da vi skulle spise og de fikk se min blandede salat med tomater, agurk og rødløk. Jeg syns romanosalatbladene så delikate ut og lot det være hele blader, ikke kuttet, dandert utover et fat. Det var den største tabben jeg kunne gjort. Jeg hadde visst fornærmet både det latinske og germanske kjøkken, og de lot meg få høre dette. Da jeg påpekte at de var voksne menn som hadde fått utdelt kniv og gaffel og sikkert hadde lært å bruke disse av sin mor, haglet det med trusler om å bestille fem nettstasjoner feil for at jeg skulle komme i trøbbel hos leverandøren og verre ting. Dessverre for dem tar ikke jeg innkjøp så lenge jeg er på Dynamics implementering, så jeg lovte å lage den nye ERPen så lite intuitivt og kronglete for brukerne som mulig som hevn, noe jeg tror jeg jeg har lykkes med.

Søndag var jeg livredd for å tråkke i salaten igjen da jeg lagde frokost, men med nøye og detaljerte beskrivelser hvordan de ønsket sine egg og bacon var det heldigvis en fornøyd gjeng som dro ut på fisketur, og gårsdagens batalje var noe bare langsinte mennesker bar videre i sitt hjerte for å skrive ned i sin blogg. Vi hadde kun tid til ett vann før vi måtte dra hjemover. Det var et regulert vann Gabriel hadde sett seg ut denne dagen, og vannstanden var lav nå. Da står fisken tettere og er lettere å finne. Sier sånne som Gabriel som får fisk. Jeg syns det var vanskelig å få, men det syns åpenbart ikke Gabriel. Mirakuløst dro han opp fisk etter fisk, mens jeg måtte lyve om at jeg fikk napp, selvom jeg vet det ikke var noe som var i nærheten av kroken min.

Både jeg og Benjamin skiftet til samme rød og kobber lillauren og heiv på samme plasser som ham straks han var uoppmerksom, lot kroken synke like lenge og dro inn i samme tempo som ham. Til ingen nytte. Så heiv han på samme plass igjen og fikk napp etter noen kast. Det var bare en ting å gjøre: vi gikk ned på kne og begynte å tilbe Gabriel som en helgen. Jeg hadde blitt forbanna på andre som hadde gjort det samme, men når noen utmerker seg innen sitt felt dag etter dag må man bare måpe og beundre. Jeg ble like provosert av at den hellige sankt Gabriel av Sauda dro mer fisk enn meg, som jeg hadde blitt provosert av at Carl Lewis hadde slått meg på 100 meter. Gammel referanse, men jeg sluttet å følge friidrett da jeg kom i puberteten og fikk andre interesser.

Det var nok litt tidlig i sesongen ble vi enige om. Det var 12. juni, og ennå ikke noe innsektsliv så høyt som vi befant oss over havet. Vi hadde bare fått smått og de store fiskene glimret med sitt fravær. De var nok fortsatt på dypere vann.

Hjemturen hadde vi kun en tissepause, og den var på ferja.