På lørdag var jeg ute i båt med Magnus og Roy på jakt etter ferda-torsken. Båten hadde ikke ekkolodd, så det var som å jakte rugde uten hund. Vi kjørte rundt i blinde uten å få annet enn en lien torsk (Magnus) og en liten lyr (jeg). Roy mumlet noe om hall i skjegget. Søndag fisket jeg og Øyvind etter sjøørret i Hafrsfjord i syv timer uten ett eneste napp. Mandag bestemte jeg meg for å fiske alene etter jobb. Jeg ville prøve gjeddefiske i Bråsteinvatnet, et fiske jeg vet lite eller ingenting om.
Hva biter gjedde på? Hvor er den i vannet, hvilken årstid osv. Jeg gjør som alltid når jeg er usikker: bruker møresild i kobber. 15 gram på en stålfortom. Jeg begynte å kaste inn mot sivet som jeg mener å ha hørt er typisk gjeddehabitat. Ingenting. Kanskje de parer i siv, men jeg var for tidlig ute for parings sesongen? Jeg heiv midt i vannet og prøvde forskjellige dybder. Da jeg lot sluken falle helt til bunnen og sveivet sakte inn hogg det til. Det ble en helsikkes kamp som ble dratt til overflaten. Jeg ante størrelsen på fisken som ploget i vannskorpa. En liten gjedde, men jeg var glad for endelig ha fått noe på kroken.
Da den kom nærmere land så jeg at det slettes ikke var en liten gjedde, men en finfin ørret. Jeg har blitt fortalt at etter at gjedda ble satt ut i Bråstein har den spist opp ørreten og bestanden er borte. Her var beviset på at de lever godt side om side i dette vannet. For det var en gris jeg dro opp. Meget god kondisjon var det på fisken.
For å finne kondisjonsfaktoren til ørret er det vanlig å bruke Fultons formel, oppkalt etter Thomas Weymess Fulton som ikke kom frem til formelen som bærer hans navn. Lang historie. Formelen er: gang vekta i gram med 100 og del dette på lengden i cm i tredje potens. Min fisk var 619 gram og 36 centimeter, som gir regnestykket (100 x 619)/(36x36x36) = 1,33. Det letteste er selvsagt å bruke en K-faktor kalkulator, og den jeg liker best er er Oslomarka JFF sin kalkulator. Trykk her for å komme til den.
K-faktor 1 er normalen, eller egentlig en akseptabel matfisk. Tallet kan si mye om bestanden på en lokasjon, men det kan også være store sesong-variasjoner og lokale miljøfaktorer kan spille en rolle. Noen steder har ørreten utviklet litt avvikende kroppsfasonger etter mange isolerte år feks. Brunørret og sjøørret er samme art og har samme genetikk, men det er vanligere å få en staut sjøørret enn brunørret.
K-faktor er fortrinnsvis utviklet for laksefisker, og vil ikke nødvendigvis gi en normal K på 1 for feks torsk eller abbor. K-faktor brukes også i slakterinæringen, men her snakker man om gjennomsnittlig K-verdier rundt 32. Den høyeste målte verdien for storfe er en k-faktor på 64. En ørret med k-faktor 64 vil jeg ikke engang tenke på åssen ville sett ut, men en uforglemmelig fight ville det helt sikkert vært.