Bunnfiske på grensen til artsfiske

Egentlig er overskriften litt feil. Artsfiske er målrettet fiske etter arter, jeg slenger bare uti snøret på samme måte som alltid: en paternoster med en tung krok på enden. Hvis jeg har en makrell for hånden agner jeg. Så slipper jeg spetakkelet i vannet og lar den synke ned til jeg kjenner grunnen og banker den gjentatte ganger i bunnen. Lette napp opp, og så falle til bunns igjen. Ikke de harde rykkene jeg ser de gjør i nord.

Egentlig skulle jeg og Kim ut og sette hummerteiner, men denne lørdagen var av den nesten vindstille typen som sjelden kommer i november, så vi klarte å forhandle oss frem til noen ekstra timer på sjøen.

Da teinene var satt etter skipper Kim sine befalinger prøvde vi ut noen viker med leopardbunn vi har sett oss ut på kartet, men som er utilgjengelige uten båt. Jeg har sikla på stredet mellom Stora Marøya og Litla Marøya lenge. Men ørreten var ikke i bettet i dag, så da var det frem med havstanga og ut på dypere farvann.

Min fiskemetode med å hele tiden være i bunnen har over tid resultert i over gjennomsnittet tap av takler og sene, så jeg hadde bare rundt 150 meter igjen på snella. Derfor kunne vi ikke utforske de helt store dypene, men konsentrere oss om toppene. Vi starta ved Gandsflua uten mye hell til å begynne med. Både Kim og jeg fikk en makrell på vei ned. Nå hadde vi ihvertfall agn. Jeg agna nederste krok med hodet og to andre av de tre krokene og prøvde på rundt 50 meter.

Jeg blir aldri klok på dypvannsfisker. Jeg var usikker på om jeg hadde noe på, men dro opp siden vi uansett hadde planer om å forflytte oss. Rundt tretti meter igjen begynte jeg å bli sikker, og på tjue meter merket jeg at det ikke var en sypike, men noe større. Opp kom en finfin torsk som veide 2,25 kilo etter bløgging, personlig rekord. Ikke en stor torsk om du er fra Lofoten og er vant med skrei, men en akseptabel fangst i Stavanger regionen. Torsk har gitt opphav til mange økenavn, blant annet tosk og dorsk, siden den er en enfoldig fisk som biter på det meste, og at den ikke er en fighter, men lar seg heise opp til overflaten uten mye kamp. Dissekering av magesekken viste en halvfordøyd sjøkreps (nephrops norvegicus) av grei størrelse.

Kaptein Kim vendte nå skuta mot Ligrunnen, og det var ikke meg imot. Tidligere har jeg hatt hell på Ligrunnen, spesielt i skrenten på sørsiden. Og det tok ikke lang tid før stanga mi begynte å vibrere. En rød fisk ble dratt opp, og jeg kunne notere meg en ny art på artslista mi: lusuer. Alltid morsomt med nye arter.

Etter de obligatoriske bildene var tatt var det uti igjen. Vi hadde driftet sørover og lå mellom Ligrunnen og Håtangen. På rundt hundre meter merket jeg at noe satt på. Og mens jeg dro opp merket jeg mer svai i stanga enn på torsken, og at denne fisken i alle fall ikke var like medgjørlig. Det et slitsomt å dra opp 150 meter når den der nede helst vil forbli der nede. Da jeg til slutt fikk den opp bannet jeg høyt på tysk. Det var en pigghå. Jeg er entusiastisk for nye arter, men denne haien er fredet, og ikke minst har den to giftige pigger.

Det finnes tre giftige fisker i norske vann: pigghå, havmus og fjesing, der sistnevnte er den som gir størst smerte. Den mest effektive lindringen er varmt vann opp mot 45 grader i en til to timer hvis man blir stukket av en av disse fiskene. Vi hadde ikke noe varmt vann ombord, og med mindre man er en fyrrig muy caliente latino tviler jeg på urin kommer opp i disse temperaturene.

Jeg fikk buksert pigghåen oppi balja og var litt rådvill hvordan jeg skulle få ut kroken. Med olme, smaragdblåe øyne stirret den på meg, og hver gang jeg nærmet meg med hånden fyrte den av bakkroppen med bakpiggen mot meg. Men Kim er rolig under stressende situasjoner, det er derfor jeg stoler på ham som kaptein. Han brukte håven til å holde den nede mens jeg kunne konsentrere meg om å få ut kroken.

Pigghåen er visst en delikatesse, men fredet. Hunnen går drektig i to år før den føder levende unger. Og med en vekst på 3 mm i året sier det seg selv at det tar tid å få bestanden på akseptable nivåer igjen. Da jeg slapp den ut igjen svømte den akkurat som haier man ser på Discovery Chanel.

Pigghå går i stim som sies å kunne ha flere tusen individer, og jeg var ikke lysten på en til som potensielt var større enn min på 2,5 kilo. De kan komme opp i nærmere 10 kilo, så på tide å flytte på seg til toppen av Ligrunnen igjen.

Vi driftet nok en gang sørover mot Håtangen på Lihalsen. Aha! Det er derfor det heter Håtangen! Sikkert et vanlig sted å få pigghå. På hundre meter beit det på, og jeg fryktet at det var en ny pigghå på kroken. Det var kamp i denne også, så ikke torsk i alle fall. Men det var en torskefisk. En fin lange på 1,5 kilo. Nok en ny art for meg. Jeg har fått brosme, og det er uten tvil den beste matfisken, og siden lange er i brosmefamilien håpte jeg kjøttet hadde mye av de samme egenskapene: lyst, smakfullt og fast tekstur, på grensen til hummeraktig. Terningkast seks.

Kaptein Kim ville nå gå helt inn til Håtangen der det stuper fra 0 til 200 meter ganske brått. Han hadde valgt ut bra steder hittil, så jeg hadde ingen problem med å følge hans ordre. Her fikk jeg en lyr på mellom 1,5 og 2 kilo, men nå var jeg så blasert at jeg ikke engang gadd å veie den før jeg slapp den uti igjen. Himmelen var begynt å få en farge som minner om min favorittsluk (møresild i kobber), og det var på tide å vende skuta hjem. Tre nye arter, inkludert min første hai, på noen timers fiske kan ikke kalles noe annet enn en dundrende suksess.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *