Alt startet med en plan. Kohorten skulle opp til det legendariske Nilsebuvatnet nord for Lysefjorden for å prøve oss på storørret 1.mai helgen. Så sies det at det var en mann i orienten som var sulten på flaggermus i slutten av 2019, og vips ble det umulig å dra en gjeng opp dit. Mulig det oppstod på annen måte, men for grunnløse konspirasjonsteorier anbefaler jeg å følge USAs president på Twitter.
1.-mai helgen var allerede krysset av i kalenderen, og Marita hadde stemplet og godkjent tur for mange måneder siden. Tur var planlagt, og tur skulle det bli, om enn en kortere tur og i mindre målestokk. Jeg har prøvd Storamoset og vanna rundt tidligere, men nå tenkte jeg at tiden var moden for en mer omfattende ekspedisjon alene i telt. En plan B begynte å ta form.
Plan C oppstod da den eneste fra Nilsebugjengen ringte og spurte om jeg hadde planer nå når Nilsebu var utilgjengelig. Han ble så entusiastisk over min plan B at før jeg visste ordet av det var planen min blitt til planen vår. Hyggelig med selskap, og så var logistikkutfordringen også løst. Kim kjører alltid.
Vi så oss ut en øy midt i Holmavatn som base. Kun ti-femten minutters gange fra parkeringsplassen gjorde at vi ikke trengte å tenke for mye på oppakningen, men trekkpunktet for meg var at det var en øy. Jeg har en dragning mot telting på øde øyer. Psykologen min sier det er fordi jeg er født i øynasjonen Japan.
På vei ut til øya kastet vi ut mens vi gikk og fant ut at vi måtte ha noe form for premiering. Kim foreslo en Amarone til den som fikk flest fisk, og jeg en whisky som begynte på Glen til den som fikk den største fisken. Greie og enkle regler og ikke mye å diskutere.
Etter at vi hadde satt opp teltene gikk vi tilbake for runde to i bilen og fisket selvsagt på veien. Solen skinte og vannet var klart, så Kim mente bestemt at det var blått som gjaldt. Jeg klarer ikke koble vannfarge, sesong, vær osv, så jeg ender som regel på møresild i kobber uansett innsjø eller saltvann. Men i disse vanna har jeg hatt mye hell med grønt tidligere, så grønn spinner på meg.
Heldigvis var ikke første fisk en premie, for Kim hadde en fin fisk på kroken. Veiing og måling viste den til 31cm og 3,75 hekto. En akseptabel pannefisk i disse trakter. Men ikke no fisk i noe panne i dag, for i dag stod picanha på menyen, et kjøttstykke rett før halen på en okse. Siden h blir j på portugisisk tenker jeg det uttales pikanja med en litt nasal n (at C blir K gjør meg også fly forbanna, men det er ikke bare på portugisisk. C og X er totalt unyttige bokstaver og burde vært kassert). Hvorfor bruker ikke portugiserne bare ñ som spanjolene istedenfor nh for samme lyd? Picaña. Og hvorfor blir L i slutten av ord en O? Brazio? Hvem skulle trodd Brasil egentlig heter Brazio? Kanskje de uttaler det annerledes i Portugal forresten, og brasilianerne som har forvansket språket.
Mens picanhaen ble tilberedt slang vi ut mark og dupp. Og det ble ytterligere to ørret over 3 hekto. Begge på Kims stang. Dette var hans dag. Første dag, og det var allerede 3-0. Det ble en tidlig kveld, for vi var innstilt på morgenvaket, og solen står opp kvart på seks.
Det hadde vært en kald natt, og nå lå frosten som et skjørt teppe over all lyngen i grålysningen. Dette er første gang jeg har prøvd å fiske i otta, og til tross for alle godord jeg har hørt om at fisken skal være ekstra på hugget på dette tidspunktet, skjedde det ingen ting hverken med sluken eller vaking på det blikkstille vannet. På tide med en kaffeklaff og frokost og strategimøte over kartet.
Vi bestemte oss for å ta for oss selveste Storamoset, Høg-Jærens svar på Loch Ness. Her skal det skjule seg stor fisk på bunnen av innsjøen som bare kommer frem ved femte fullmåne hver tredje sesong ifølge onkelen til Tobba, en venn av Steffen, som gjerne kombinerer fisketur og fylletur.
Da vi spankulerte med fiskestengene til Storamoset var det blitt T-skjorte vær og nesetippen begynte allerede å rødme. Nede ved vannet var det enda varmere pga speileffekten og fravær av den minste bris. Sånn skal første mai helgen feires, og jeg sendte takknemlige tanker til alle arbeidere i alle land som hadde forent eder bare for at jeg kunne få en ekstra fiskedag.
Gode og mette etter frokost hadde vi glemt å pakke med oss lunsj, og erfaring tilsier at blodsukker er viktig for gruppedynamikken. Vi måtte returnere til basecampen for påfyll av nevnte blodsukker tidligere enn planlagt. Like greit, for ingen hadde på seg solkrem på vinterblek hud.
Etter en prima matpause som bestod i å helle varmt vann på pulver og vente i åtte minutter for så å spise litt mindre tørt pulver, tok vi bil for å utforske de andre vannene som er på fiskekortet. Kim hadde i ungdommen fått røye i Oslandsvatnet (heter Mellomstrandsvatnet i Google maps), så naturligvis prøvde vi her først. Vi begynte i den delen som er nord for 504, og helt i vika i vest.
Oslansvatnet/Mellomstrandsvatnet leverte ikke røye, men masse små fisk. For meg. Første kast, bang! Fjerde kast, bom! Syvende kast, smæck! Med ett var stillingen 3-3. Det var kun brune og små ørret, men jeg gikk for kvantitet nå, ikke kvalitet. Dette var for enkelt, jeg begynte å eksperimentere med andre farger enn grønn spinner (9 gram), og gikk også opp i størrelse. Da var det plutselig ingen fisk som var bitevillig. Vi gikk over i den sørlige delen, men etter å ha trålt en odde og kun ett bekreftet napp var det på tide å prøve et nytt vann.
Vi kjørte til Røyslandsvatnet der elven fra Litlavatnet renner ut helt i vest. Her er det sandstrender med det som så ut som marbakke, og ideelt for fiske ørret tenkte vi. Litt vanskelig å se i det brune vannet. Etter en halvtime var stillingen 5-3 i min favør. Tiden var moden for å komme seg tilbake til leiren mente Kim som ville hjem til sin blåe sjø der han var herskeren. Jeg var klar for en cowboystrekk uansett.
På vei ut til øya vår fikk Kim nok en fin fisk. Kongen av Holmavatnet var returnert for å kreve sin krone og trone tilbake. 5-4. Jeg la meg i teltet og fryktet at han skulle hente inn mitt forsprang, men stillingen var ikke endret da jeg stod opp etter to velfortjente timer senere. Han er også en stor tilhenger av ettermiddagsluren.
Vi supplerte pulvermiddagen med selvfanget (Kims) ørret. Knallrøde i kjøttet og overraskende god smak. Ikke den vanlige myrsmaken som jeg har erfart at de ofte har her i området. Denne kvelden beit ikke noe fisk på marken. Da vi la oss ble vi enige om å ikke sette på vekkerklokken for morgenfiske.
Neste morgen våknet jeg av at Kim kom fornøyd tilbake fra fisketur. Nå var stillingen plutselig 5-5, men jeg var uansett fornøyd med min prioritering om å sove istedenfor å fiske. Nå var jeg uthvilt og fiskelysten var på topp. Men som så ofte biter ikke fisken når den skal. Jeg varierte farger, størrelser, teknikker, fart, alt, men ingen ørret var interessert. Heldigvis var det samme situasjon for Kim. Vi bestemte oss for å pakke ned og prøve Litlamoset på vei hjem.
Stillingen 5-5, altså uavgjort, og Kim vant på størrelsen. Trodde vi… På vei tilbake heiv vi mens vi gikk selvsagt. Nå hadde jeg på min yndlingssluk: møresild i kobber med svart rygg(10 gram). Jeg hadde tatt stilling på noen steiner i vannet da det røsket til. Endelig ga Holmavatnet en fisk, og denne var større enn de jeg hadde fått opp til dette punktet. Opp kom en fisk som kunne måle seg med de fiskene Kim hadde fått, men var det en vinner? Den var 32 centimeter og 320 gram. Kim sin største fisk var 31 centimeter og 375 gram. Kim jublet, for han hadde fått den største med sine 3,75 hektogram mot mine 320 gram.
Det som skjedde så er jeg ikke stolt av, men min indre advokat våknet og jeg argumenterte for at vi hadde blitt enige om størst fisk, ikke tyngst. Til store protester som gikk over i tverr stillhet ettersom prosederingen min skred frem. Med overbevisende fakta og veivende armer fikk jeg det til at jeg var den rettmessige vinneren av både størst fisk og flest fisk. Jeg endret litt syn midt i bevisførselen, og endte med at jeg fikk størst fisk, mens Kim hadde tyngst fisk. Som den moderne tids Salomo steg jeg ned fra steinen jeg hadde klatret opp på og avsa dommen: i mitt storsinn frasa jeg meg min rettmessige gevinst og sa det ble uavgjort. Jeg fikk lengst og han fikk tyngst. Begge er størst på sin måte. Og ikke nok med det. Jeg ble rent rørt av min egen uselviske visdom og sa vi kunne glemme Amaronen også. Jeg drikker hverken whisky eller rødvin uansett.
Vi stoppet innom nordenden av Litlamoset på vei hjem. Et litt utilgjengelig vann som ikke endret scoren, og det var på tide å få seg en bensinstasjonsburger på Bryne før vi dro hjem til familien. Ørreten skulle kaldrøkes etter barna var lagt og nytes med eggerøre til frokost neste dag.
Her fikk vi fiskene: