«Hele Gandsfjord er mudder» sier de som har alt vettet på fiskefora (forum singularis, fora pluralis) på nettet. Vel, flaks at jeg ikke er kjente for å sitte på alt vettet. Det er faktisk flere som sier at jeg ikke har noe vett i det hele tatt, spesielt når det kommer til fiske. Og jeg er enig, for jeg tviholder på min overbevisning om at fiske er vel så mye kvantitet som kvalitet.
Min bror fra en annen mor, Kim, er heller ikke kjent som en briljant sjakkspiller og var mer enn villig til å prøve den mudrige Gandsfjorden. Og viktigst av alt hadde han en tidsbegrenset tilgang til båt som lå i Hillevågsvannet før den måtte ta turen til hytta til svigers.
Vi studerte sjøkartene instendig, og det er virkelig mye M på kartet. Men også noen flekker med S. Og noe som ser ut som IS rett nord for Fiskaneset i Sandnes jeg ikke forstod. Helt til jeg kom til konklusjonen at det som ser ut som I i virkeligheten er en svakt trykt f. Det gir mer mening med fS enn IS på et sjøkart. Vi var mest opptatt av å finne Sandbunn siden Kim var lysten på flatfisk, mens jeg var ute etter å krysse av sypike fra min artsfiske liste. Så vidt jeg vet trives denne fisken best på mer fast grunn med lyr og torsk. Fine Ferdatorsk var vi nok litt for seine til, men denne var også et hemmelig ønske. Så vi ble enige om å prøve ut Ligrunnen rett vest for Usken først (eller Uskjo som det står på kart, men jeg har aldri hørt noen kalle øya det).
Da vi tok ut fra Hillevågsvannet var det strålende sol og høy stemning. På vei ut monterte vi stengene. Jeg med et klassisk lodd fulgt av en paternoster med rosa reker og agna med mort (småsei, ikke ferskvannsfisken). En shoutout til Norges fremste sjøørret blogg: rosa reke! Dessverre er sjøørreten fredet på denne tiden i hele Boknafjorden, utenom Lysefjorden av mystiske årsaker. Kim gikk for et jæroppheng: pilk nederst, og akkar på topp.
Det var ikke mye liv på toppen av grunna, så vi lot oss drive over den og sør ned i renna. Her tok det ikke lang tid før jeg fikk fullført min misjon og jeg kunne dra opp min første sypike. Tilfreds tok jeg meg en trukket oste og baconpølse fra termosen og kostet på meg ketchup tur retur.
Men jeg fikk ikke nytt pølsen for nå hadde Kim napp, og denne var en større fisk enn min kjære sypike. Jeg tok frem haken og hjalp til å få opp en finfin lyr på 1,6 kilo. Etter de obligatoriske bildene var tatt var det rett i balja med den. Først litt senere kom vi på at den skulle bløgges, og muligens var dette for sent. Blodet var allerede koagulert.
Nå var det på tide å prøve å drifte over renna på nytt. Og nå var det min tur å få napp. En lyr på 0,8 kilo var ikke verdt å ta bilde av, men god nok til å ta med hjem for å spise. Og denne ble umiddelbart bløgget. Den beit på den ene kroken jeg ikke hadde agnet. Nå hadde vi fått mat til middag, og vi kunne dra videre for å prøve lykken på flatfisk. På vei til vårt utpekte sted ved Fiskaneset oppdaget vi den idyliske stranda ved Dalsvågen. Her måtte fiskelykken prøves spontant. Men nå var både fiskelykken og vår tilmålte tid i båten brukt opp, og det var på tide å vende hjem til familien med middagen sikret.
