Det ble ikke noe fisk denne gangen heller, men Kim hevder det er perfekt å fiske på natta. Helst på sommeren og med mørke sluker. Og denne Kim er en kar som vet hva han snakker om. Og han snakker mye, så det betyr at han vet mye er den logiske konklusjonen.
Måned: mars 2020
Napp kalender 2020
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.
Yakult bekreftet kjøpt i Norge
En av mine favorittbutikker; Norvina i Pedersgata i Stavanger, selger Yakult. Adressen er Nytorget 6, 4013 Stavanger.
Personen som rapporterte dette kjøpte yakult med blå kork (light versjonen) og det er usikkerhet om de fører yakult med rød kork. Dette må undersøkes nærmere i nærmeste fremtid.
Om yakult selges i de andre norske byene som Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø eller Fitjar vet jeg ikke. Har ikke funnet noen ennå ihvertfall, men jakten fortsetter!
PS jeg liker smaken av Yakult. Den påståtte positive effekten på helsen og tarmfloraen tar jeg ikke stilling til. Men Yakult er godt da!
Oppdatering! De har original Yakult med rød kork på Greenpeas i Stavanger. 
Lubbesild, kubbesild eller nubbesild
Kjært barn har tre navn. Andreas. Berger. Jørgensen. Med fare for å hisse på meg Hordaland påstår jeg at lubbesild, nubbesild og kubbesild er det samme. I Sogn og Fjordane kaller de det bare tørka sild. For ikke lenge siden hadde de en kåring på P1 hva det offisielle navnet i Vestland skulle være. Lubbesild vant den kampen greit med over 70 prosent av stemmene. Forøvrig er P1 samme radiokanal som ga oss fossekallen som nasjonalfugl.
Årets deltagere i lubbesild fisket var Robert «Tex» Hooper, Sondre «Crank» Lilledrange, Andreas «Florian» Ente, Svein Kristian «Esskå» Reiersen og Andreas «Jessmann» Jørgensen. Selvsagt savnet vi Fercho, men han hadde gått på en kalenderblemme på hjemmebane. Kim hadde nettopp hatt babyshooteln og dermed plikter på hjemmefronten. Degern er dratt til Nord-Norge, og ikke hørt fra siden, bortsett fra en og annen snapp hvis han har noe stort på tilhengeren. Heldigvis aksepterte Robert (Månedens lagspiller i ERP prosjektet i november 2019) invitasjonen til Lubbesild 2020, og han var en fullgod erstatning for alle tre. Kanskje ikke fullgod for Kim forresten. Kim er uerstattelige.
Fredag var det bare å få unna kjernetiden på jobb og komme seg av gårde. Med Ente bak rattet var vi på hytta nesten før vi hadde startet, og fikk god tid å fyre i peisen og NKVOe. Nytt av året var at vi supplerte de tradisjonelle rekene med hvitvinsdampede blåskjell. Litt usikker på om denne tradisjonen er kommet for å bli.
Etter noen Wongraven for meget begynte vi å tippe hvor mange sild vi trodde vi kom til å få i garnet neste dag: Sondre 34, Robert 55, SK 123, Ente 150 og Andreas 221. Noen har mer trua på mirakler enn andre, men så er jeg fra en familie som mener at noen fisker fort blir mer enn de opprinnelig er med guddommelig inngrep.
Til tross for en lenger og hyggeligere aften enn vanlig for meg, var det en relativt tidlig morgen dagen derpå. Siden jeg var først oppe tok jeg inspirasjon fra Ente og serverte de andre brukerne kaffi på sengen som er blitt hans greie mens bacon og egg ble klare.
Ved godt mot etter en fortreffelig frokost satte vi oss i båten i solskinn og vindstille og var klare for å krysse sjøen til kaia til Martin «Minken». Han hadde satt to garn dagen før, og nå var vi tidlig nok på vei til at skarven og ærfuglen ikke hadde vært for mye å plukket i fisken.
Det gikk fort skeis. Først ble jeg angrepet av en svane som kom opp i blindsonen min. Så begynte en alarm å pipe i båten. Det viste seg å være oljetrykket det var noe galt med. Og så begynte det å blåse opp. Tex, Crank og Jessmann ble satt i land for å kjøre bil til Minken, mens SK og Ente skulle se om de fikk skikk på båten. Det fikk de ikke, men Minken er ikke vanskelig å ha med å gjøre når det gjelder lubbesildfiske, og han ble gladelig ut på tokt med oss.
SK og jeg dro opp første garn, og da det dukket opp tre fine sild i begynnelsen trodde vi at dette skulle bli ny rekord. Det var de tre sildene vi fikk på garnet, og anklager om jukse-haill og lyve-haill ble slengt frem og tilbake. Neste garn dro Sondre og Ente. De hadde mer å jobbe med. Da vi hadde dratt begge garna telte vi til sammen… 221 sild! Akkurat det jeg hadde tippet dagen før! For et lykketreff! *
Oppskrift på hvordan skjære lubbesild
Man tar en sild og kutter av store deler av buken fra over brystfinnen helt bak til forbi gatten. Pass også å få vekk tappen som blir igjen på hodet bak nedre kjeve. Riv ut gjellebuer og alt som kan røskes ut inne i hodet.
Silden må vaskes godt så ingen bakterier får utvikle seg. Bruk neglene for å få vekk alt blod og grums opp mot ryggraden. Ta en grovvask først, skift vann og vask på nytt.
Hvordan henges lubbesild
Lubbesild henges opp i to omganger. Første runde skal den tørkes etter saltbadet før kaldrøykingen. Da trer man hodet på den ene gjennom munnen til den andre. De skal henge buk mot buk.
Etter røyking skal de modnes tørt og luftig til rundt mai, eller til gjøken sier koko. SK sin teori er at det kalles lubbesild siden det ser ut som et par sokker som henger til tørk. Sokker heter lubbe på Bømlo. Einer som brukes til røykinga heter brakje her.
Hvordan tenne i peisen
Bruk tennvæske. Rikelig.
Strekk så hele kroppen ut på et egnet sted og ta deg en cowboystrekk.
Etter en god cowboystrekk er det sosial samling foran peisen. De som mente at det var varmt nok ble nedstemt og temperaturen må ha kommet opp i førti grader. Ingen grunn til å fyre mindre. Hiv på noen kubber til. SK har derfor i sin visdom innført hytte-shorts.
Kveldens rett stod SK bak, og han disket opp med entrecôte (ɑ̃. tʁə. kot) med béarnaise (be. aʁ. nɛz) og stekte amadinepoter, sjalottlauk og asparges surret i bacon. Béarnaisen manglet den vanlige grønnsjateringen den vanligvis får på turene våre, men den var god denne også altså, men jeg mener at tradisjon er tradisjon. Neste år blir det vel å ta med konditorfarge.
Neste morgen var alt tilbake som normalt, og Ente disket opp med morgenkaffe på senga mens egg og bacon stekte på panna.
* Det er ikke riktig at vi fikk 221 og jeg tippet riktig. Vi fikk til sammen 38 på begge garna, altså var det Sondre som gikk av med seieren da han tippet 34. Så hadde Martin 38 sild liggende som han donerte oss. Takk Martin, uten deg hadde det ikke blitt noe lubbesild! Martin setter garn for oss, han kjører oss ut med båt så vi får trekke det, han lar oss få disponere kai og båthus for prosessering, han røyker silden og henger den for modning på loftet. Vi setter utrolig pris på din hjelp og din kunnskap!
Kim og Andreas kjøper teppe i Egersund
Marita liker Finn, og hun har øye for et godt kjøp. Og finner hun et godt kjøp sender hun meg for å hente det. Da med en stilltiende forståelse av at jeg fisker på veien. En vinn-vinn situasjon uten tapere, viss en ser bort fra fiskene selvsagt.
Denne gangen hadde hun sett seg ut et teppe i Egersund av god kvalitet til en billig penge. Da hun begynte å tvile litt på farge og mønster måtte jeg forsikre henne om at jeg syns det var et veldig fint teppe. Jeg hadde lyst å sjekke ut kystfisket i Egersundtraktene.
Det menneskelige kinderegget Kim (siden han er venn, nabo og kollega, ikke fordi han er brun på utsiden og hvit inni) lot seg lett overtale til en roadtrip. Ikke bare er han en hyggelig følgesvenn, men han er også lokalkjent der nede, og bare ute etter sjøørret. For meg er fiske morsomt uansett, men Kim er artsfisker og sjekker flyfoto for å finne tigerbunn og leopardbunn.
Handelen med det vi er sikre på var broren til Roar gikk fort unna, og søndagen var vår. Carpe Solis som romerne sa. Vi startet forsiktig i Kremmarviga der Bjerkreimselva renner ut. Nedenfor fiskeforbudssonen selvsagt. Været var surt og med motvind fikk vi ikke ut hverken spinner eller sluk. Min gode, gamle bombarda kom i retur som en boomerang. Så stranda utenfor XL-bygg i Hellvik var et mer egnet sted mente Kinder-Kim. Men uten hell også her. Vinden var om mulig enda kraftigere på dette stedet.
Så kom lokalkunnskapen til Kim til sin rett. Han dro oss til en vik i Hellvik som heter Marbotnen. Vipps var vinden borte. Det kom fortsatt kraftige regnbyger, men med regnbukse og vanntett jakke er ikke det noe problem. Bergans, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær (Du kan vipse meg de pengene nå Jan Tore. Vi holder det skattefritt siden jeg er en blogger).
Jeg hadde ikke hevet min 22 grams møresild i kobber mange ganger før det hogg til. Opp til overflaten kom en sjøørret så speilblank og sølvfarget i skinnet at jeg så mitt eget røde fjes i det. Den ble mer overrasket av fargen i mitt fjes, og siden jeg hadde bremsen alt for slapp, så den raste den ut igjen. Men med litt skruing på bremsen samtidig som jeg prøvde å holde snøret stramt fikk jeg den inn til slutt. Det var ikke store karen, men over minstemålet, og godt nok for meg.
Den var 38,5 cm og veide 480 gram. Eller som jeg liker å si: den var 47,5 cm og veide 750 gram. Det er mye snakk om catch and release på forumer for tia, og folk skryter nærmest av sin godhet til fisken. Ikke denne fiskeren. De dras opp og avlives og ender opp i panna når jeg kommer hjem. Ikke noe smaker bedre enn en fersk selvdratt fisk. Med ørret i panna, nappes laksen i hanna, sier de i Nord-Norge.
Omtrent annethvert kast var en fisk borti kroken, men ingen satt. Og jeg sa ikke noe til Kim, for kroppsspråket hans tydet på at han mente det var han sin tur å få napp nå. Jeg er en mester i å tyde andres kroppsspråk. Eller var det da han sa at han syns det var han sin tur å få fisk nå siden det var han som visste om alle de gode stedene jeg forstod sinnsstemninga hans. Ikke vits å forsure stemninga med å si hver gang det var noe borti min og han ikke fikk noe.
Helt til det hugg til igjen, og denne rakkeren kunne jeg ikke holde skjult. Den kjempet en tapper kamp og hoppet høyt med kroken i kjeften. Den dro til så haspelen hvinte. Et siste hopp opp i lufta tok den, og den var fri. Den nydeligste sjøørreten hadde kommet seg løs i lufta og svømte triumferende vekk. Jeg anslår den til minst to kilo, sannhetsvitnet Kim mener den kunne vært opp mot tre. Sikkert er det ihverfall at mine sinte rop og skrik skremte vekk hver eneste fisk i vika. Eller kanskje det var tårene mine som gjorde vannet for salt.
For å trøste meg dro Kim meg med til noe som sikkert er en fin strand på sommeren, men nå var det et tornado inferno. Jeg plumpet ned i det iskalde vannet og ble klissbløt, slo skinnleggen i en stein og mistet min dyrebare 22 grams møresild i kobber. Alt i løpet av tretti sekunder. Nok er nok. Alt i alt var det en fin tur. Takk for guidet tur Kim, og dine anbefalinger av farger på sluken. Jeg hadde ikke fått årets første sjøørret uten din kunnskap!
