En tradisjon på Hommersåk er fisking på dagen på nyttårsaften. En tradisjon er riktignok noe som har skjedd flere ganger, men dette er fødselen på en fin tradisjon.
Jeg avtalte med Benjamin å møtes klokken tolv på Riskastranda. Og du kan si mye om Benny, men punktlig, det er han, som et menneskelig sveitsisk ur. Han bomma riktignok med to minutter, så COSC sertifisert er han ikke.
Etter en kaffe og høfligheter om hvordan julen hadde vært var det slutt på vennligheten og rett på konkurransen. Vi var ikke lenger venner, bare bitre konkurrenter der stjeling av fiskeplasser er godtatt og blokkerende kast er en yndet taktikk.
Det tok ikke lang tid før jeg kunne hale inn første fangst. Jeg trodde først det var en hvitting siden den hadde et markant svart område ved gjellene, men underbittet avslørte at det var en sei. Den var ikke stor, men den ga meg ett poeng. 1-0 Andreas-Benjamin.
Vi ble enige om å røre på oss og jeg forslo svaberget ved Breivika ved Breivigsholmen. Der det er en stige for badegjester. På kartet ser dette ut som et sted ørreten kan trives på vinterstid, og jeg har alltid hatt lyst til å prøve her på denne årstiden.
Og jeg fikk rett. Her var det ørret. Benjamin fikk en på første kast på en liten, brun tasmanian devil. Sjøørret er to poeng ihht HOFF-reglementet. 1-2 fordel Benjamin.
Og det ble stillingen for årets siste Fish-off. Det var på tide å komme seg hjem, ta en dusj og få på seg finstasen, for i dag var nyttårsaften, og i kveld er det paaaaarty!
Om en stor lyr hadde bitt på hadde det nok blitt et ufrivillig og kaldt julebadEn stolt far og scheptisk datter
Jeg er blitt kjent som Fiskjaren på Halsnøya. Det er et kallenavn jeg kan leve med.
Lokalbefolkningen ror fiskelorden til de beste fiskeplassene for en slant og ingentingFiskjaren helgarderer med dorg og stang når juletorsken skal drasMort blir småsild kalt her. Mort er jo egentlig en ferskvannsfisk i karpefamilien, så dette er veldig forvirrende for megAldri gi opp! Klokka er ti på kvelden, men ennå ikke noe torsk. Men masse mort og noen fine lyr ble det. Morten fikk leve, men ser ut til at det blir lyrkake første juledag
Svenno er min nemesis, min læremester og min venn, i den rekkefølgen. Spørs hvor lenge det siste stemmer om vi fortsetter å spille The Battle of Polytopia mot hverandre.
Damiponian Forest utviklet seg til å bli en real skyttergravskrig der vann skilte oss på vestfronten, men Svenno hadde klart å posisjonere nok katapulter til å nå havnebyen Popexi og invadere hver runde. Og jeg gjenerobret den med å bombardere byen hver gang det var min tur for å bygge en forsvars soldat som han bombarderte når det var hans tur igjen. Ingen stor trussel, bare irriterende.
På østfronten var det landkontakt, og her hadde jeg klart å bygge opp en forsvarende rad av katapulter som var ugjennomtrengelige for fiendtlige fremstøt. Så vi skøyt noen runder mot hverandre mens vi bygde opp enheter til formidable styrker. Men det er grenser for hvor mange enheter byene kan støtte. Til slutt sier det stopp, og det er ikke mer å gjøre enn å akkumulere store summer stjerner.
Svenno virket alt for komfortabel med at dette spillet kunne ta evigheter, så det måtte bli opp til meg å være en ekte mann å ta det første steget. Strategien hans er å vente som en pyse. Jeg kaller ikke Svenno pyse, bare at strategien hans er pysete. Jeg kaller Svenno styggere ting.
Det første fremstøtet mitt var ment som en maktdemonstrasjon, og rekognosere terrenget. Det var ikke en umiddelbar suksess, så jeg trakk meg tilbake for å konsolidere grensen. Jeg regnte meg frem til at kavaleriet og katapultene hans ikke kunne nå bak til katapultene mine. Jeg skulle fulgt bedre med i mattetimene, for ett sted hadde jeg telt feil. Åååh, så feil jeg tok. Hele katapultstyrken på østfronten ble annihilert av én kavalerist, og dette ga ham anledning til å sette inn marinen med full styrke.
Min marine var også av en anselig størrelse, men nå hadde jeg ikke katapultene som kunne bombadert de skitne drittbåtene hans eller havnene, så det var fritt frem å sette enda flere båter trygt på vannet. Og siden stredet var smalt nådde båtene frem i neste omgang.
Samtidig måtte jeg holde stand på østfronten mot et artilleri som kom stadig nærmere bak en mur av kjemper. Og hestene lå på lur for lynraske, suksessive angrep.
Kartet mitt var oppdelt av et sund mellom øst og vest, så det var umulig å sende kavaleriet mitt effektivt fra den ene siden til den andre. En runde på å få de opp i båten, en runde på å gå ut av båten, en runde til å nå frem til kamp. Det holdt ikke, rett og slett, og moralen til den øverste lederen fikk seg en alvorlig knekk da det på nytt var masseslakt av katapulter på østfronten. Jeg må slutte å sette dem på rekke så det blir en uendelig massakre om motstanderen trenger gjennom første ledd av forsvaret.
Spillet er over når motstanderen inntar hovedstaden din. Og det var etterhvert uungåelig at dette skjedde siden hovedstaden min lå helt i vest uten at forsterkninger kunne sendes og det var kun en omgangs overfart. Svenno vant fullt ufortjent som hver gang han vinner over meg. Han hadde ti byer mot mine syv, og ikke noe strede å krysse.
Hvorfor vinner Svenno i 9 av 10 tilfeller? Jeg spurte ham, og metodisk som han er listet han det opp i nummerert rekkefølge. Her er hemmelighetene hans:
Den utrolig sjeldne og dyre møresilda med navnet Rainbow Harvest har ekte haifinne og Swarowski krystaller i øyet og selges kun i én spesiell butikk i Hindu Kush; Sararhgrad Tacle and Bait Top Shop. Dessverre sender de ikke. Prisen er svimlende 623 000 rupi.
Heldigvis er jeg fornøyd med vanlig møresild med fargekombinasjonen BLPS til jul. Det er den Aune sier fungerer best på sjøørret. Og den koster bare 623 rupi på en helt vanlig assortert sportsbutikk i Norge.
PO 4600196646 er et innkjøp på bordtennis utstyr. Dette er blitt kode på møteinnkallingene for bordtennis i arbeidstiden, så sjefen tror jeg jobber hvis han sjekker kalenderen min. Jeg er smart, men ikke så smart at jeg klarer å holde det hemmelig. Cato-boss, dette er viktig teambuilding altså! Jeg har ikke spurt min makker om lov til å legge ut bilder, men vet han har det han kaller en forsiktig digital profil, så han har jeg anonymisert. Og siden han er direktør så forstår jeg at han ikke vil at det skal komme ut at han spiller pingpong i arbeidstiden.
På jobb er det en mystisk dør i en mystisk gang med et advarende STOPP skilt. Her har bare direktører adgang.
Siden jeg også er en gravejournalist i tillegg til bordtennisentusiast kan jeg avsløre at bak denne døren er det en lounge, en bar og et bordtennisbord. Eller som direktørene liker at du tror det er: pulter, en vask med kaldt vann og et bordtennisbord. Hit ble jeg altså invitert av direktør H. Ikke direktør H som du tror viss du kjenner direktør H, men en annen direktør H. Det er mange direktører i Lyse. Jeg er selv direktør for trivsel og samarbeid, og det sees på lønna.
Direktør H vet ikke at jeg tar bilde til Norges fremste bordtennis blogg, og forstår ikke hvorfor jeg ber ham serve uten motstander mens jeg tar bildeHan skjønner enda mindre når jeg ber han ta bilde av meg mens jeg dryler til
Scoreboarden avslører uhyrlig tette kamper. Jeg er ikke teknikker av samme rang som H, men jeg psyker ham ut. Han er vant til bordtennis i ordnede rammer, ikke street pingpong som der jeg kommer fra.
Under oppvarmingen snakket Øyvind om hvor dårlig han er i bordtennis, og han traff ikke ballen. Jeg måtte forklare reglene for ham. Et enkelt bytte tenkte jeg, det skal bli gøy å gruse ham, akkurat slik jeg gjør når vi fisker ørret. Men Øyvind er ikke dårlig. Han har en naturlig skru , han returnerer de umuligste ballene og smashene er det kinesisk klasse over. Servene er gode, men heldigvis lette å forutse siden de alltid kommer helt ute på høyre side.
Resultat ble Øyvind-Andreas 11-9, 7-11, 16-14
Sykt spennende siste sett som jeg unner alle å ha sett, men ingen gadd å bli med ut for å se. Synd for dem.
Jeg burde ikke veddet en flaske vin under oppvarming da jeg trodde Øyvind var dårlig. Her velger han en chataue briand 1985
Woodcock er rugde på engelsk. På tysk er den kjent som Der Vogel mit dem langen Gesicht. Rugdejakt er jakt for noblessen i Europa. Så forskjellig det er her oppe i Norge. Her kan en lurvete ansamling i gule vernevester møtes for en helg med jakt. Kanskje ser vi ut som noen forvokste barnehagebarn på tur, men sikkerhet først ved jakt på denne fuglen. Flybanen er uberegnelig når den letter, og kjapp som en rakett i lufta. Det er ikke for ingenting at rugda er kjent som fuglenes svar på F16. Dumt at F-16 ikke er kjent som flyenes svar på rugde, men heter Fighting Falcon. Den skulle heller hett Hawker Woodcock, eller noe i den dur.
Rugda trykker lengre enn noen andre fugler, som også gjør jakta noe mer risikabel enn feks rypejakt. Den satser på sin gode kamuflasje i krattet og letter ikke før man omtrent tråkker på den. Jakt uten hund er håpløst. Jeg vet noen gjør dette, men da tipper jeg de går forbi minst 99,9 prosent av fuglene.
Fredag
Etter lunsj på fredag satte vi oss i bilen til Kim for en rolig biltur til Flekkefjord og hytta til Sondre. Som med rugdejakt er det sikkerhet først når Kim kjører, og fart dreper. På veien stoppet vi hos foreldrene til Sondre og plukket opp de viktigste medlemmene i jaktlaget: to vorstehhunder. Totalt pling i bollen begge to, med kun en ting i hodet: ut og spane birds. Ut ut ut, løpe løpe løpe. Visste du at Cocker Spaniel er alet opp for jakt på rugde? Det ligger i navnet, nå når du vet at rugde heter Woodcock på engelsk. Egentlig er dette min teori som jeg begynner å bli litt usikker på siden det er flere fugler som har cock i seg. Lurer på om cock kan være hannfugl, men jeg våger ikke Google cock.
Da vi kom til hytta hadde vi fortsatt noen timer med dagslys, så vi satte opp lerduekasteren og jeg trente opp sikringsfingeren. Jeg har en tendens til å glemme å skru av sikringen når jeg skal skyte på småvilt, så greit å få den bevegelsen inn i rutinen.
Det var også en grei innføring for Kim som ikke har hatt så mye befatning med våpen tidligere. Litt vanskelig å gi ham instrukser og kommunisere med ham siden han hadde ørepropper innenfor øreklokkene, men sikkerhet først når det gjelder hørsel også.
Kim etter sitt første skudd. Det er alltid det første skuddet som er best
Mørket kommer altfor tidlig i slutten av november, men vi klarte å brenne av noen skudd for å si det sånn før vi måtte trekke inn i hytta for kvelden. Og på kjøkkenet regjerte SK akkompagnert av altmuligmann og doer Andreas F. Ente. Altså doer på engelsk. En som får ting gjort. Ikke en dass.
Kim blir kjekkere og kjekkere jo mer cognac han drikkerDagens meny: ytrefilet av storfe med opphøgde poteter og bearnaisesaus, asparges surret i bacon og soppstuingAv og til er en lampeskjerm på hodet bare en lampeskjerm på hodet, og ikke gjøn med andre kulturerGod stemning utover kvelden når SK drar en skrøne
Lørdag
Ente, også kjent som Endre, feilet stort på denne turen. Hvor ble det av ditt varemerke; kaffe servert på senga med et smil? Gretten måtte jeg til slutt stå opp uten kaffe, men på kjøkkenet ble jeg møtt med en kopp kaffe og ferdig stekte egg og plenty med bacon av selvsamme Ente. Etter en tur i sikringsbua for å lade mobilen var det på med refleksvestene og bli med resten av barnehagen ut på tur. Sola var på vei opp, og morgenen er visst tidspunktet rugda er mest på farten. Det gjelder vel de fleste fugler forøvrig, uten at jeg skal påberope meg noe ornitologisk kunnskap utover å se forskjell på gråspurv og pilfink. Forbausende mange tror det er samme fugl. Jeg kan forresten se forskjell på en gråmåke, sildemåke, fiskemåke, svartbak og krøkje. Kanskje jeg faktisk er en ornitolog, but didnt know it.
Opp i otta for å ta morgentrekket.Kim sin første jakt. Han skjøt av sin høyre fot, men er like positiv. Kim er en sann helt
Vi var seks deltagere, og det ble derfor naturlig å dele oss i to lag med tre personer på hver. Jeg, Fercho og Sondre på ett lag, og SK, Ente og Kim på det andre laget. Planen var at hvert lag skulle ha hver sin hund, men jeg tror ikke noen ga hundene beskjed, for de fulgte kun etter Sondre. Det gjorde jeg også, men å holde tritt med to fuglehunder og ham viste seg å være nærmest umulig. Han forserer kratt som om det skulle være bar mark, han klatret opp fjellskråninger som en fjellgeit, og når jeg andpusten kaver meg opp på toppen av et fjell er han allerede nede i neste dal med hundene på slep. Ryktet skal ha det til at Sondre ble født i blåbærlyng med beina først og umiddelbart begynte å gå rundt og plukke bær han kunne ha i melken.
Hundene tok stand to ganger, bare for at jeg og Fercho skulle ankomme for sent til å se fuglene fly avgårde. Faktisk gikk det så sent at hjertet til Sondre måtte ta igjen de mange tapte slagene den dagen på et senere tidspunkt.
Fercho sin hagle peker ikke alltid i riktig retning. Sondre stopper et vådeskudd med hånda, akkurat som du gjør i Crank «Sondre»
Da jakta ble planlagt for måneder siden hadde vi gamblet på siste helgen i november. Rugda trekker sørover mot England og kontinentet på vinteren. Men først stopper den på Sørlandet for ideelle forhold for overfarten. Det kan samles store mengder fugl her hvis tilgangen på mat er stor før de bestemmer seg for å fly videre. Dessverre hadde det kommet store snømengder to uker før. Rugda pirker mark fra jorda med sine lange nebb og er avhengig av at jorda ikke fryser for å få mat. Dette hadde skjedd for to uker siden, og de fleste hadde allerede dratt på sin farefulle ferd over Nordsjøen.
Det sies også at de drar når det er fullmåne for å kunne navigere bedre. Faktisk kalles første fullmåne i november Woodcock Full Moon i det tweed bekledde miljøet i England.
Men ikke alle rugder forlater Norge. Det er noen som blir igjen, og disse overvintrerne var vi nå på jakt etter. Bokstavelig talt. Men først en kaffeklaff for å pønske ut nye strategier og lag.
Boys in The WoodFra fotoshooten til Paco Rabanne sin nye duft «Nature for men»: bål lukt med et hint av svetteEnte sørger for servering av kaffe overalt han befinner seg
Vi delte oss opp i to nye lag. Så jeg, Kim og Fercho prøvde å skremme opp fugler på egen hånd, som jo tidligere nevnt er en jaktform med tilnærmet 0 prosent sjans for å lykkes, mens SK og Ente fikk bli med Sondre og hundene. Og det tok ikke lang tid før vi hørte et skudd og så en fugl fly over oss. Den så ikke skadet ut. På jaktradioen bekreftet SK at han hadde truffet og fjærene hadde nærmest eksplodert i en fjærball og snødd ned på bakken som på en amerikansk julefilm. Disse grafiske historiene kom senere på kvelden, og jeg har mine tvil om at det var nøyaktig slik det utspant seg. For fuglen vi så fløy godt, og den fløy langt. Antagelig med en fjær eller to fattigere, men med livet i behold.
Etter at vi hadde gått gjennom noen få meter med einebærkratt ble det opprørsstemning hos visse deltagere i laget som mente at det burde anlegges sti her. Sola var på vei ned allerede uansett, så det var på tide å komme seg hjemover.
Det andre laget hadde hatt mer hell med seg fortalte de da vi møttes i hytta. Ikke så rart siden de hadde hatt to hunder, og for å være helt ærlig er de i mye bedre form. Tror de telte opp til ti fugler. To ble skutt på, ingen falt til bakken.
Kim hadde mest lyst å ta med pølsemaskinen sin og lage pølse på turen men ble nedstemt. Han insisterte derfor på å ta med sous vidden sin, og Sondre donerte gladelig et lår fra hjorten han hadde felt noen helger tidligere i samme område. Så låret hadde ligget og god-hjort seg hele dagen mens vi var ute på tur, muligens også i løpet av natta, og det kjentes på mørheten.
Dagens meny: Lår av hjort sous vide, fløtegratinerte poteter, viltsaus, glaserte gulrøtter, grillet løk og paprika og soppstuingJason Statham var så vennlig å vise hvordan man rengjør min .22 WMR mellom filmtagningene. Dette har han lært etter utallige roller i actionfilmer. Crank! Beste filmen… EVER
Søndag
Noen mener vi er på hyttetur med gutta og drar den helt ut på natta. Jeg mener vi er på jakttur så jeg er frisk og rask dagen etter. SK mener at vi er på begge deler, og han klarer begge deler. Skulle bare ønske han kunne holde inne bedre. Det et ikke en udelt glede å gå etter ham opp en bratt fjellskrent, hvis du skjønner hva jeg sier.
Søndag morgen var det altså bare oss to som tok turen ut. Og Zelda og Saga selvsagt, som hadde klynket og klagd på å komme seg ut i noen timer allerede. Og med kun to jegere blir det en annen dynamikk og større ro i søket. Det tok ikke lang tid før Zelda tok stand, og denne gangen var jeg på plass i tide. SK tok høyre side, og jeg dekket venstre flanke. Fuglen fløy ikke rett opp, men skøyt avsted langs bakken, og skudd var uforsvarlig. Dette var min første rugde på mange måter. Og den var betraktelig mye større enn antatt. De skal være på samme størrelse som lirype, men den må da ha vært større.
Vi trasket oss gjennom daler og opp fjell i noen timer før vi bestemte oss for å ta turen hjemover. Vi fikk en ny sjans på hjemveien, med samme utfall som den første.
Ser du Soria Moria der borte SK? Eller er det bare en posørpause? Eller antagelig en odør-pause. Roe’an ner med kjøtt og bønner til frokost elleh?
Da vi kom til hytta var Sondre klar for en runde jakt, og den menneskelige vorsteh SK takker ikke nei til noen timer til på jakt. Jeg, derimot, var fornøyd med å ha hatt sjans på to rugder, og var mer klar for å ta av støvlene og drikke en kaffe foran peisen.
Svein Kristian, en kjærlighetshistorie
Noen fakta om rugda
Bilde fra Ottar’s Fotoblogg, siden alle fuglene jeg så fløy avgårde som en F-16
Noen tror øynene på rugda er plassert høyt oppe på hodet for at den skal ha godt syn. Men faktisk er det for å kunne se tippen av det lange nebbet. Utgravninger har vist at evolusjonen ga rugda et langt nebb først, og at øynene har flyttet seg etterpå. Dette gir fuglen en blindsone rett ved nebbroten, og har ført til at den ofte går rett inn i trestammer når den roter etter mark i jorden. Det er derfor rugdene har et veldig flatt forhode. Dette er det Kim som har fortalt meg, og han får stå for sannferdigheten av dette.
The Shooting Time Woodcock Club
Ingen av oss ble medlemmer av den eksklusive klubben The Shooting Times Woodcock Club i år heller. For å oppnå dette medlemskapet må man skyte doublé. En ekte doublé altså, ikke en Spori-doublé. Medlemmene har hvert år en middag i ærverdige lokaler med mange oljemalerier i tjukke rammer på veggen. I år var selveste Sir Nicholas Soames hovedtaler. Nick er som kjent barnebarnet til Winston Churchill. Da han var fem år spurte han sin bestefar om det stemte at han var den største mennesket i live, hvorpå Churchill svarte bryskt: Yes I am. Now bugger off. Nick er også blitt utpekt som den største sexisten i parlamentet (Bl.a. ved å illustrere kvinnelige former med hendene når kvinner taler i parlamentet), driver med skattesnusk, sa til Diana at hun var psykisk syk og paranoid da hun anklaget Charles for utroskap med Camilla, dømt trafikksvin flere ganger og driver med telefonterror på fritiden ( skal ha ringt en rival og sagt i en sarkastisk tone: «you sex god, you Adonis, you the greatest of all great men», før han innså at han snakket til sønnen). Ah, den engelske overklassen. De er herlige i den klassen. Er jommen ikke sikker på om jeg hadde takket ja til medlemskap i The Shooting Times Woodcock Club om jeg noengang hadde oppnådd medlemskriteriet. Joda, høres faktisk ut som min type folk.
Som den selvsentrert gjengen overklassefolk som populerer The Shooting Time Woodcock Club hevder de uten blygsel at rugdejakta er opphavet til uttrykket «en fjær i hatten». Riktignok er det tradisjon å feste en fjær i hatten om man skulle ha hellet med seg på rugdejakt, men det er det forsåvidt i mange andre fuglejakter også. Så å ublutt ta den fulle og hele æren for dette uttrykket sier mye om medlemmene. Som sagt, min type mennesker.
Tony Woodcock
Ikke i slekt med Tony Tiger. Noen husker godt at Arsenalspilleren Tony Woodcock scoret fem mål mot Aston Villa 29. oktober 1983, andre prøver å glemme det. På akkurat samme dag nettet forøvrig Ian Rush likt antal mål for Liverpool mot Luton Town. De som sier at fotball var bedre før har kanskje rett.
Tips til rugdejakt.
Hvis mulig, vær fleksibel med tidspunktet for jakten. Det er ikke lenge de samler seg på Sørlandet før de trekker videre.
Helgen etter dro Sondre på jakt alene med Zelda. Ingen ble invitert, for nå ville han ha rugde, og kunne ikke bli sinket av andre. Det er det jeg tipper han tenkte i sitt stille sinn. Og rugde ble det. Sjekk så god rugda si kamuflasje er på bildet under. Hadde du ikke visst den var der er det ikke sikkert du hadde sett den. Gleder meg til du inviterer på rugdemiddag slik vi har tradisjon for etter rypejakt Sondre!
I Tyskland der er vanlig for naboer å møtes når ny baby født er. Dette hete baby pinkeln. Den store bål blir til fyr und øl und den bratwurst servert blier. Naboer und venner fra nærhet og fjernhet på besøk blier å komme for stor festlighet. Jippi, ny baby født!
Velkommen til ny traditionen: Freitag Pinkeln hver fredag i Steinskjellveien
