Endelig var helga her, som vi har lengtet etter. Nærmere bestemt tredje helg i rypesesongen i Hjelmeland Statsallmenning. Første uken på Blåfjellhytta har Finnøy-folket med sin danske senior og sine fem bikkjer, andre uken har SK og hans venner, og tredje helg har SK og hans enda bedre venner. Av og til dukker Finnøy folket opp i andre helgen, og da blir også de SK sine venner. SK har mange venner.
Torsdag
Etter lunsj var det bare å komme seg avgårde fra jobb. Klok av skade vet vi at å kjøre båt på Blåsjø er å foretrekke i dagslys, og ifølge min Casio G-shock GW9400 Rangeman gikk solen ned 19:07. Den er kalibrert på Hommersåk, men vi tok en råsjans på at sola gikk ned på cirka samme tid ved Blåfjell.
I motsetning til i fjor sank ikke den ene båten da vi sjøsatt den, så vi hadde to båter og det var god stemning. Jeg hadde investert i egen jervenduk i år, men som en kan se på bildet under er det ikke noe i veien for å dele sin duk med den ene spesielle vennen sin.
Båtturen fra Førrevassdammen og til blåsjøhytta tar ganske nøyaktig en time, og vi rakk det greit før solen gikk ned. Det første å gjøre i hytta er å finne frem flasken med tennvæske og sprute inn i peisen. Hvor mye tennvæske spør du? En dæsj og så la trekke mener jeg. Rikelig mener SK, og en fining ekstra på topp for sikkerhets skyld. Trekk tilbake og hiv inn en fyrstikk så ikke håret tar fyr av stikkflammene. Og så fylle på mens det er fullt fyr i ovnen et par tolv ganger. Ingen kos uten at tennvæske eimen setter seg i alle klær og porer.
SK vartet opp med lammegryte han hadde laget dagen før. Bare å sette oppå ovnen og varm den opp. Den karen har vært på tur før, og vet viktigheten av å gjøre ting enkelt første kvelden. Vanligvis er det reker på loff, men han bestemte seg for å kjøpe noen kilo lam i nitiden kvelden i forveien og lage den ferdig i løpet av natta. Døgnet til SK har heldigvis 27 timer.
Ankomstdag er hyggedag, og dette var Degern sin bursdag, så alle var ekstra hyggelige med ham. Når tilogmed Fercho skrur opp positivitetsvolumet til elleve og overøser Degern med komplimenter blir det ubehagelig. Og er det noe han slett ikke takler så godt, så er det straight up kos og positivitet rettet mot seg. Sjelden har jeg sett en kar så ukomfortabel som da vi sang bursdagssangen for ham. Han vred seg og unngikk øyekontakt med oss i flere timer etterpå. Han trakk seg usikker og redd tilbake til hjørnet sitt resten av kvelden og mumlet nordnorske eder og kraftsalver for seg selv.
Selv om sauegryta smakte utmerket ble vi sultne utover natta, og morgendagens middag, pinnekjøttet som putret på ovnen, viste seg å være en for stor fristelse til å få stå i fred. Alle tok seg noen fininger. Alle utenom Terje, for han tåler ikke salt kjøtt så sent.
Ente mente fettet fra pinnekjøttet ville være et utmerket smøremiddel for o-ringen i SK sitt defekte stormkjøkken, og begynte å demontere dette med stor iver. Jeg visste ikke engang at en primus har oring, og enda mindre at den trengte smurning. Det er ikke den praktiske utfordring han ikke har en løsning på. Han kan alt! Det kan forøvrig alle sammen som var med. Min forte er at jeg er veldig flink på å tippe en sang i løpet av de første to sekundene, men dette er en egenskap som ikke er mye verdt annet sted en på Martinique på onsdager.
Jeg lot gutta få ha sin Hendricks med pepper i fred og puttet ørepropper i begge øra før jeg trakk glidelåsen i soveposen godt igjen. Heldigvis har Deger modnet som menneske siden han er ett år eldre, og ingen kom og feis meg i trynet i løpet av natta.
Fredag
Etter frokost er det kruttsterk kokekaffe som gjelder. Hell kaffe til rimmen på kjela uansett hvor mye vann det er i den. Ganske raskt etter dette er det førstemann til sikringsbua for å smøre o-ringen og riste sin boa godt. Det ble fort kø siden Terje sin geografi-interesse ble vekket av et magasin fra slutten av 60-tallet.
Ute var det kommet sporsnesnø, sporsnesnø, sporsnesnø og det var minus 2-3 grader og 10-11 m/s med snø i lufta, så ganske sure forhold. Eller perfekte forhold som noen friskuser skulle ha det til. Da slipper man å bli så varm.
Den første klatringen som har fått navnet Spyveggen var underlig nok ikke blitt lettere å forsere i år, så egg og bacon og halvt fordøyet pinnekjøtt kilte drøvelen også denne gangen. Skulle ønske jeg kunne skylde på alder, men Terje er så og si en generasjon eldre enn meg, og klatret opp som en fjellgeit. Jeg må begynne å trene. Riskahallen hver torsdag fra nå av. Jeg har jo så dårlige knær at jeg må starte rolig.
På toppen avtalte vi å spre oss og gå i grupper på to, for så å møtes ved Statnett sin hytte når terrenget i sørlige Sanddalsheia var dekket. Ente og Deger valgte å høre feil, og mente vi ble enige om at det var om å gjøre å komme seg til hytta fortest mulig, og tok derfor turstien rett bort. Alt er en konkurranse for dem. De hadde spist og drukket kakao og stått og slått fokker i tre kvarter allerede da vi endelig kom frem og de var klar til å gå med en gang jeg sa hei. Det var ikke jeg klar for, og våre veier skiltes. Noen måtte sørge for at hytta holdt seg varm, og jeg påtok meg oppgaven.
Da jeg kom hjem til hytta fylte jeg opp ovnen med ved så jeg så vidt fikk lukket luken og gikk ut igjen med fiskestang og børse for å sondere nærmiljøet litt. Selve Blåsjø hadde jeg ikke store forhåpninger til at jeg skulle få fisk i, men av kartet så Skutevatn lovende ut. Hjelper ikke å se på kart når man ikke har fersk hall. Ingen napp. Jeg så ingen grunn til å stå ute og fryse når hytta var varm, og behovet for en cowboystrekk trumfet ønsket om ørret eller røye.
Fem slitne karer kom danglende utpå ettermiddagen til ren oppvask og varm hytte.
Det var fortsatt en stor gryte pinnekjøtt igjen, så vi gikk ikke sultne til til sengs. Kanskje de som mener at pinnekjøtt har fått dette navnet pga stykkene er pinner har et poeng, for SK brukte poteter i bunnen, ikke pinner. Og potetene ble perfekte selv om de hadde ligget der i flere timer på bunnen.
Lørdag
Dagens jaktterreng var Reinsstølheia på andre siden av Nedra Sanddalsvatn. Blåsjø er en kunstig innsjø som har blitt ett stort vann der det var flere vann før de demmet opp, og man har beholdt mange av de gamle navnene innover i sjøen. Det var et urgammelt reintråkk her før det ble demmet opp. Selv om reinsdyr er utmerkede svømmere var nok Blåsjø litt i lengste laget for dem, og de er ikke her lenger. Nå er det kun ryper og lemmen og en og annen hare.
Dette terrenget er mye enklere enn Sanddalsheiene. Mer rullende heier når man kommer på toppen, og ikke altfor mange overraskende juv. Her var jeg i mitt ess. Vi spredte oss ut i grupper på tre og var på alerten hele tia med patron i våpen. Rypene trykte lenge, så mulig vi gikk rett forbi mange siden vi ikke har med hund.
Plutselig flakser det opp en rype rett til høyre for meg. Den tar en perfekt bue fra høyre mot venstre, og jeg har denne. Da jeg trykker i avtrekkeren skjer ingenting. Jeg har glemt sikringen, og anledning til å treffe har flakset vekk. Noen ramsalte gloser som en sjømann i fra Vestvågøya ville blusset av ljomer i heiene.
På tide å samles for lunsj. SK finner frem primusen med nysmurt o-ring og koker kaffe. Jeg står over, for min bizniss i sikringsbua ble ikke avsluttet tilfredsstillende, og jeg risikerer ikke at en kaffeklaff skal fremskynde prosessen.
Etter rasten er det ny runde jakt. Jeg går rett på tre ryper som flyr vekk fra meg. Denne gangen husker jeg å ta av sikringen og plaffer løs. Som den etiske jegeren jeg er sikter jeg på den bakerste fuglen. I frykt for å treffe de andre fuglene sikter jeg for langt bak og bommer. Men jeg har fått skutt nå, og er fornøyd. At jeg bommer tilskriver jeg at jeg faktisk er en elendig skytter.
Det var en annen i jaktensemblet som kom over et kull på syv åtte stykker som fikk inn en doublé. Da vi diskuterte dette fantastiske jaktens svar på hole in one viste det seg at han ikke hadde truffet de han siktet på. Hvit jeger, svart hjerte.
Selv om Reinsstølheia er en gangske oversiktelig odde klarte jeg å feilberegne og gå meg vill også her. Jeg hadde sola og Stora Blåfjell som er ganske greie å gå etter, men endte opp helt vest da jeg trodde jeg var lenger sør ved båtene. Gleden var derfor stor da jeg hørte SK sin plystring noen hundre meter borte. Bare ned en islagt ravine, og opp snøkledd åskam, gå meg litt fast ved en større sprekk, rundt et tjern, så kom jeg til en varm klem.
Han var den eneste som hadde ventet på meg. De andre kunne ikke gitt mer beng, og hadde tatt den ene båten og forlatt meg for å dø alene.
Da vi kom tilbake til hytta var det stemning for en kveldsøkt i Sanddalsheiene, men min erfaring med Spybakken gjorde at jeg takket nei, og heller prøvde fiskelykken. Ingen napp.
Helt avsondret fra verden siden det ikke er dekning her oppe levde vi en boble. Det utviklet seg en paranoia om det var noe igjen av resten av verden om et visst twitter troll hadde startet tredje verdenskrig med en tweet. Konklusjonen ble at vi kunne levd ganske komfortabelt her oppe med nok medbrakt mat til å gå i kalorioverskudd i flere sesonger. Dessuten har jeg eget rom med lås og slå om gutta skulle få andre behov når det røyner på.
Middagen stod chef extraordinær Degerstrøm for. Indrefilet med ekte potetmos, asparges med surret bacon, og høstlig soppstuing. Og en béarnaise som fikk en underlig grønnsjattering pga metallet i gryta tror jeg. Beste béarnaise jeg har smakt uansett farge. Selv om jeg uttalte det bærnés, tilga mine kumpaner dette. Bearnaise uttales selvsagt bærné uten S for det er jo en fransk saus. Sånn uttaler man det iafall i en hytte med bare menn over tregrensa hvis man vil unngå å bli banket opp og forlatt ute for å dø. Heldigvis var det indrefilet, og ikke entrecôte som ble servert, for jeg hadde nok uttalt det også helt feil. Om jeg har noe å utsette på maten ville det vært at det var litt for lite smør i alle rettene.
Siste kveld på fjellet, og tilogmed jeg firer på prinsippene og sitter oppe lenge. Det er ikke noe klatring opp Spyveggen eller endeløse dalfører som skal forseres i morgen, kun utvask og en smooth overfart med båt, etterfulgt av noen timer i en varm bil. Tilogmed Deger var imponert og berømmet meg for å ta min del av fluidikummen. Hendricks, no problem, bare dropp peppern for min del. Overrøykt single malt, nei takk. En te, sier Ente, og fyller eggeglasset mitt fullt. Drikk det sjæl sier jeg, og som den økologiske sosialisten han er kan han ikke la noe gå til spille og tar min også. SK som mener han har vært på hyttetur med KRIK hittil deltar gjerne.
Dagen hadde vært helt perfekt, og med en viss vemod la jeg meg da det slo meg at jeg aldri kom til å få denne dagen igjen.
Søndag
Søndag starter alltid med en rask frokost og andakt forrettet av Fercho. I dag var utgangspunktet Genesis 27:3, der Jakob lurer sin far Isak mens Esau er ute og jakter. Noe å tenke på for alle jegere. Jakob blir senere selv lurt av Laban, og etter å ha forvillet seg inn i en filosofisk diskusjon om karma egentlig kommer fra Palestina, og Karma er hunden til Sondre bestemte vi oss for å avslutte med en flerstemt kombaya i kanon og starte på utvask av hytta.
Kanskje karma er en tispe, men den lever i alle fall i beste velgående i Blåsjø. Da vi lempet utstyret opp i båtene var det en som hadde glemt å lukke futteralet til hagla, noe som endte med at futteralet gikk i båten, mens hagla gled ned i Blåsjø. Der lå den og glimtet i det iskalde, klare vannet på fire meter. Å la en hagle ligge der er uaktuelt. SK var på vei til å stupe uti, men han ble fysisk holdt igjen.
Jeg prøvde med fiskestang, men hagla var uten stropp, og dermed var det et dødfødt forsøk før det engang var påbegynt. Et annet idiotisk påfunn var å finne et garn og binde en dregg på enden og håpe at hagla på magisk vis havnet i garnet. Etter å ha prøvd og feilet i et kvarter… så funka det! Garnet hadde så vidt hektet seg til stroppeklemmen. Alle holdt pusten mens SK dro den forsiktig oppover. Tilogmed Fercho holdt kjeft. I triumf holdt SK hagla over hodet da den var trygt på land. Nå var det fortsatt mulighet for at Degern kunne nå flyet til Narvik. Og alle som har sett Deger kjøre vet han rekker alt han vil.
Siden bilen til Ente mangler håndbrekk la vi oss utpå i påvente av at de skulle ta opp den andre båten først. Noe som ga meg en gyllen mulighet til å dorge litt. Ingen napp.
Da vi kom til Tau viste det seg at Deger hadde rikelig av tid til å nå direkteflyet sitt til Narvik, og jeg nådde leggetid. En hyper entusiastisk Åsa møtte meg med hopp og sprett, og jeg lurte på om jakt turer er verdt det når jeg har det så fint hjemme. Det er det, for da kan jeg lettere sette pris på det jeg har. Ikke minst hadde jeg savnet vannklosettet. Ta fra meg strøm og innlagt vann, men aldri, aldri ta fra meg en skikkelig do!
Poengscore:
Terje: 4 ryper
Ente: 1 rype
Fercho: 1 1/2 rype (skadeskutt fugl)
Deger: 6 1/2 ryper (avlivet skadeskutt fugl)
SK: 4 ryper på 4 skudd helgen før