Først litt fakta om Blåsjø
Blåsjø er Norges tolvte eller trettende største innsjø og deles mellom Rogaland og Aust-Agder, Ryfylke og Setesdal. Årsak til usikkerheten om rangeringen er at Blåsjø er regulert, og kan tappes med enorme 125 meter, med topp 1055 meter over havet, og helt ned til 930 moh. Når den er på 1055 er arealet 80,53 kvadratkilometer. Altevatnet i Troms har et areal på 79,65, og tar tolvteplassen når Blåsjø er regulert på sitt laveste. Altevatnet er også regulert, men kun med 16 meter.
På sitt høyeste rommer Blåsjø 3 105 millioner kubikkmeter/3 105 milliarder liter. Ifølge en tavle på Lyse Elnett er det tilsvarende 500 liter per person på kloden, men jeg får det til 408 liter per person. Typisk Elnett å være litt runde på fakta. Nesten ubegripelige mengder vann er det uansett. Med et energipotensiale på 8,82 TWh (Wikipedia påstår 7,8 TWh. Feil!) er dette flerårsmagasinet som penger i banken for Norge siden det kan spares over flere år, i motsetning til andre magasin som ofte må tømme overskuddsvannet i år med mye nedbør og snøsmelting.
Det er 20 mindre og større dammer som demmer opp den menneskeskapte innsjøen, og flere av disse demningene har norgesrekorder, bl.a. Førrevassdammen som er Norges største betongdam.
Det var ikke tilgang på sand til betongen da de bygde Førrevassdammen, og det ble isteden blandet med knust stein. Det er heller ikke brukt armeringsstål i konstruksjonen, og forståsegpåere hevder at dette er grunnen til at den har fått en konveks utforming. Nydelig ingeniørarbeid er dammen åkke som, og den fikk i 1989 æresprisen Betongtavlen, som også har gått til Norsk Bremuseum, Grieghallen og nesten alt Sverre Fehn har tegnet.
Ved Førreskardammen er det en sjøsettingsplass som var utgangspunktet for jaktturen. Men ikke alt gikk som planlagt.
Båtene var satt igjen på Hjelmeland Kraftstasjon etter forrige helgs jakttur, og det viste seg at bånnproppen vi hadde med ikke passet. Etter forsøk med elektrikertape tok høyskoleingeniør Sondre frem kniven og fikset en perfekt propp av nærmeste furu.
Da vi hadde sjøsatt begge båtene begynte den andre båten å ta inn vann. Det var en skjøt som hadde sprukket bak ved motoren, og jo mer vann og lavere den stod, dess mer vann tok den inn. Sjøen begynte å bli særdeles rufsete nå, og det eneste forsvarlige var å snu og vende hjem.
Det var ikke de mest fornuftige representantene fra Neo, Elnett og Konsern som var med på turen, så vi bestemte at to skulle ta båten som ikke var FUBAR og fortsatt fløt med alt utstyret, og tre ta beina fatt med hver sin hagle.
Jeg og jegern Degern tok båten og bagasjen. Deger som kaptein, jeg innpakket i en jervenduk med alle hull lukket. Ganske hyggelig skulle mann tro. Det var det ikke. Etter regn og høye bølger som sprutet inn vann var det spesielt én stor som skylte over båten. Furupluggen holdt, men vi tok vann raskt inn og båten lå faretruende lavt i vannet.
Vinden kom fra sørøst, altså rett mot oss. Å krysse Førrevatnet var hardt, Andrevatnet var verre. Da vi kom halvveis i Tredjevatnet ble det bedre. Nå var det uansett for sent å snu. Og da vi så høyspentmastene ved Reinstølvatnet var humøret igjen på topp. Resten av turen var innaskjærs. Jeg begynte tilogmed å snakke om å finne frem fiskestanga å dorge litt, noe Erik avfeide med et ne-eh. Turen hadde vært røffere enn forventet, og jekka den sjøvante nordlendingen ned et par hakk.
Da vi kom inn i Nedre Sandalsvatnet dukket Blåfjell hytta opp, og vi var trygge. Bagasjen ut av båten og opp i hytta og tenne i ovnen. Jeg fant ikke noe å tenne opp med, men visste at Svein Kristian hadde vært der to helger før. Og er det en ting som alltid følger SK er det tennvæske, den karen elsker tennvæske. Det måtte være tennvæske et sted. Og tennvæske fant vi. Plenty tennvæske. Takk for den SK!
Så var det bare å lense båten og komme seg ut for å hente de andre på halvveien. De hadde ikke hastverk med å møte oss, for de hadde støtt på en flokk som de hevdet var på alt fra 200 ryper, til utover kvelden da historien utviklet seg til 1700 fugler.
Sondre bagget to fine ryper og en liten hare, Terje null og Fercho null. Da vi alle ankom hytta var den god og varm. Nå var det blitt for sent å dra ut, og resten av dagen ble tilbragt i hytta mens vinden ulte og fikk veggene til å riste. Vi hadde startet fra Sandnes klokken seks på morgenen.
Blåfjellhytta
Blåfjellhytta ligger mellom Skudevatten og Nedre Sandalsvatten. Hytta ble bygd i slutten av 1920 åra av Stavanger Turistforening, og er senere bygd om og sist restaurert i 1996 av Hjelmeland Fjellstyre som overtok hytta i 1976 av STF.
I alt er det plass til 24 personer i hytta, men da er det trangt. Det er sengeklær, ved og propan. Ta med sengetøy eller sovepose.
Fjellstyret bygde i 1985 et uthus med to senger, som fungerer som sikringsbu. Her er også utedassen. Med plenty dopapir da vi var der ihvertfall.
Hytten står åpen hele året, og av hytteboka kan en lese at det en god blanding av fjellvandrere, jegere og sauebønder som bruker den. En hytte til alle formål. Prisen er 200 kroner per person per natt.
Jakten på Sandalsheia
Etter en god natts søvn på stappfull mage (Elgskav og potetstappe à la Degerstrøm) var vi klare for rypejakt. Bare frokost, to kopper kruttsterk kaffe og en tur i sikringsbua først.
Etter en litt for bratt stigning litt for raskt etter en litt for stor frokost var vi oppå platået. Noe tørrbrekninger med smak av bacon, og jeg var atter på topps mentalt.
Til tross for den tidlige knekken tok det seg opp da vi med hagle i hånd saumfarte terrenget. Rypa hadde fått hvite fjær, men snøen hadde smeltet etter en unaturlig varm uke. Så dette var flekkjakt der vi så rypene på hundrevis av meter.
Sondre fikk en rype som havnet på en holme. Han kledde av seg og vadet til livet for å hente den. Vannet var 2 cm kaldt. Bear Grylls moment som dessverre ikke ble fotografisk dokumentert.
Det var både flokker på opp til tredve ryper og enslige ryper i heia. Det mest frustrerende med naturen er at den er så kupert. Vi så en flokk med tjue ryper tre hundre meter fra oss, men det var en ravine mellom som var umulig å komme over og som gikk flere hundre meter. Mens vi gikk langs stupet og prøvde å finne en vei over så vi enda en flokk av hvite fugler på mørk stein på andre siden. Og vi så Terje og Deger som hadde tatt andre veien rundt vannet og på vei rett mot flokkene. De kom, de så, de bommet. Mottoet dems er: venerunt, viderunt, non desiderari.
Kanskje like greit, så slapp vi noen halsbrekkende hopp i vått terreng som vi vurderte. Jeg hadde på dette tidspunktet tre liter vann i hver støvel og var klar for å ta fatt på hjemturen. Det var de to andre også, selvom de sier noe annet i ettertid.
Det kanskje ikke alle vet er at jeg er O.J. : Original Jeger. Med bestått jegerprøve fra 1992 var jeg den med desidert lengst erfaring. Utenom Terje da. Terje er så gammel at han ikke engang trenger jegerprøven. Terje er så gammel at han var på jakt da Buzz Aldrin for alltid ble nummer to. Allikevel bommer han på hvert skudd. Men han er som en fuglehund, og finner masse fugl. Bare synd han bommer på alle. Nevnte jeg at han ikke traff en eneste fugl, og bommet på alle skudd?
På vei hjem så vi en ensom elg. Den stod i profil på toppen av en kolle og speidet to hundre meter fra oss. Det var litt for perfekt norsk natur til at jeg trodde på det selv, men både Sondre og Fercho så det samme. Hva en ensom elg gjorde her i dette terrenget vet jeg ikke, men mulig den hadde blitt skremt oppover av jakta lenger nede.
I hytta var det godt og varmt, for Terje og Erik 😀 var kommet før oss og hevet en halv sekk ved i ovnen allerede.
Etter en drøs om jakta og litt mat var det tid for min signatur: den lille cowboy strekken. Ikke noe er som å legge seg litt nedpå på ettermiddagen etter en rufsete dag ute. Sosialisering blir det nok av på kvelden.
Denne kvelden serverte Erik 😀 pampasbiff med fløtegratinerte poteter og rødvinssaus. Terje mente han burde bruke Toro og ikke ekte vin til sausen. Bortkasta vin. Han endret mening da han fikk smake sausen.
Kvelden gikk med til å spise, spille kort og god gammeldags hyttekos. Noen koste seg litt vel mye utover kvelden og bestemte seg for å brase inn på rommet mitt da jeg hadde lagt meg og fise meg i trynet. Sånt hører med når man har med gutter som gikk i bleie da jeg tok jegerprøven.
Uansett mengde kos kvelden i forveien var det ikke noe å si på humøret søndag morgen. Lukten av stekt bacon vekket meg, og da er det bare å adlyde magen og stå opp.
Som på fredag ble Degern kaptein, og jeg skårunge. Erik F, Sondre og Terje tok med hver sin hagle og overlot utvasken av hytta til båtfolket. De skulle gå fra hytta til bilen og jakte litt om anledningen bød seg på ruta. Jeg håpte at de brukte lang tid, så jeg kunne finne fram fiskestanga og sjekke forholdene mens vi venta på dem. Ryktet skal ha det til at det er noen store ørret i vannet, og bekkerøye har visstnok vandret til Blåsjø etter å ha blitt satt ut i vassdrag i nærheten på det sure 80-tallet.
Skuffelsen var stor da vandrerne bare brukte tre og en halv time på turen fra hytta til Førrevassdammen. Vi brukte akkurat én time med båt i medvind. Bortsett fra litt røff sjø på Tredjevatn gikk turen strålende, og et lite solgløtt varmet psyken. Den prammen av en båt vi hadde til rådighet duger kun til fisketur på blikkstille vann.
På hjemveien ble Erik og Erik vinket inn av politiet med en annen bil som viste seg å være sivilt politi. De hadde blitt observert på ferja og systemet viste at eieren av bilen ikke hadde BE sertifikat. Heldigvis var det ikke eieren som kjørte. Manglende kjørelys på hengeren, børse uten våpenkort (som jeg hadde i lomma) i baksetet, henger uten vognkort og andre feil og mangler brydde de seg ikke noe om. Helt craycray beskrev Fercho opplevelsen. Han har ikke blitt stoppet av en gjeng gendarmerie på natta i bushen i Burkina Faso med AK-47 i hånd.
Fiske i Blåsjø ble det ikke noe av. Jeg tar selvkritikk på valg av misledende overskrift.