Storaberget 070618

Storaberget har kneiset foran meg hver gang jeg kjører forbi på vei til og fra jobb, nesten hånende med sine 342 meter. Hver dag har jeg tenkt at dette fjellet skal bestiges. Og endelig etter over ett år på Hommersåk var dagen her.

Vi parkerte på parkeringsplassen rett etter å ha tatt av fra Hommersåkveien (516). Det finnes en parkeringsplass lenger ned grusveien oppdaget jeg da vi hadde gått noen hundre meter, og jeg ble litt irritert, helt til jeg kom på at dette var en gåtur, og noen hundre meter fra eller til egentlig ikke betydde så mye.

Turen starter ved en grind ved et sandtak og går slakt gjennom kulturlandskap som kan minne om Toscana, viss man legger en god porsjon godvilje til. Marita hadde ikke denne godviljen.

Vi hadde glemt bæremeisen til Åsa på Halsnøy, så valgte den enkleste ruten til toppen av Storaberg. Den går ikke forbi Grindavatnet, men forbi Lomstjørna.

Etter veikrysset blir stien brattere og mer utfordrende uten at det er for vanskelig. Stien er bygd opp av steiner i forskjellige størrelser man kan trå på. Antagelig lagt da tyskerne demmet opp Grindavatnet og Lomstjørna for å forsyne området med ferskt vann. Dette vannverket var i bruk helt til 1969. Etter den første stigningen er det lange strekninger med flatt terreng.

Etter å ha gått forbi Lomstjørna begynner en ny stigning opp mot toppen av Storaberg. Halvveis opp møtes vi av et skilt som forteller oss at her er det en «bygdaborg». Og bygdeborg skriver jeg i anførselstegn, for få vet den sanne historien:

De to bestevennene og ungkarene Arve Holger Hogstad og Ansgar Horveland var viden kjent for sine påfunn og spillopper. De hadde ikke mye boklig kunnskap, og ikke mye til overs for dem som hadde det. Spesielt mislikte de arkeologer da det viste seg at Ansgar sin gård på Jødestad inneholdt en gravhaug fra tidlig bronsealder, og store deler av gården ble fredet og derfor ikke lenger var lov å pløye.

Selvom de to ungkarene ikke var av den beleste typen manglet de ikke vidd og forstand, og de kom opp med en plan for å sette det arkeologiske miljøet i forlegenhet. Planen var å bygge en borg på et på den tid utilgjengelig sted. Egentlig ikke mer enn en steingard, og var det noe Arve og Ansgar var gode til var det å flytte stein.

Det ble tilkalt ekspert, og Christian Zaphanias Graf fra Christiania Archelogiske Samfund tok en befaring på stedet. Graf var utdannet tannlege og hobbyarkeolog, og hadde mer interesse for, enn kunnskap om, arkeologi. Siden hans rival i Samfundet, forstander Hans Petter Jørgensen, nettopp hadde funnet spor av bosetning fra jernalderen på Øvre Langøyre i Hedmark, var Christian Zaphanias Graf klar for å gjøre sin første store oppdagelse selv.

Han kunne i 1938 stadfeste at dette var en konstruksjon rundt 1500 år gammel og brukt som et forsvarsverk. At borgen lå på et lite strategisk sted falt ham ikke inn. Her kan man lett angripe ovenfra og fra flankene. Ansgar og Arve tenkte å la «oppdagelsen» få leve en stund før de avslørte sannheten, men da tyskerne invaderte landet fikk de kalde føtter. Best å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet i krig er alltid en fornuftig strategi. Spesielt siden stedet krydde av tyskere som konstruerte vannanlegget i området.

Arve døde i en tragisk fallulykke i en silo i 1944, og Ansgar fortalte villig vekk hva de hadde gjort til alle som ville høre etter krigen. Men hvem tror man mest på: en tannlege og hobbyarkeolog, eller en ungkar som på dette tidspunktet hadde begynt å falme litt, både når det kom til det mentale og det ytre (Ansgar hadde helt sluttet å vaske seg etter Arve sin død, og ble kalt Puss-maen på Riskalandet).

Men tilbake til turen. Siste etappe er på snaufjell, og egner seg ikke for babyer. Spesielt ikke om det blåser så kraftig som det gjorde da vi var der. Så Åsa og Marita dannet basecamp på en lun hylle, og vi kunne legge igjen sekkene og danse opp de siste hundre metrene til toppen.

Pølsepause nummer to tok vi på hjemturen ved Lomstjern, eller Lomstjørna eller Lomstjønn. Uansett navn er det idyllisk.

Jeg og Yngve ble værende siden stedet krydde av vårt favoritt insekt: øyenstikkere. Vi så masse blå øyenstikkere (spydblåvannymfe) og enda flere store øyenstikkere (kongeøyenstikker). Da fikk jeg anledning til å fortelle om hytta vår på Nojiri i Japan  og hvordan vi fanget dem med håv. Jeg fortalte ikke at vi pleide å rive av tuppene av vingene for å markere dem før vi slapp dem ut igjen. Min merking var å rive av tuppen av fremste vinge på høyre og tuppen av begge vingene på venstre side.

Nedturen går alltid lettere enn oppover, men denne gangen støtte vi på et uventet hinder: kuer. De blokkerte veien og nektet å flytte seg. Noen i følget syns dette var litt skummelt, men Andreas kommer fra en lang slekt med staute melkebønder og brautet seg selvsikkert vei med sekk og baby på armen. Skal mer enn noen NRF for å vippe den karen av pinnen. Andreas liker å snakke om seg selv i tredje person, spesielt når det er om hvor barsk han er.

Turen på 5,9 km tok oss to timer og tre kvarter inkludert to pølsepauser og tid til å observere både flora og fauna og lokal historie. Høydeforskjell noe over 300 meter. Min Casio G-shock Rangeman påstod det var 378 meter, men den er ikke alltid til å stole på, og i og med at dette er høyere enn selve fjellet, tviler jeg på at det stemmer.