Stikkord: Tradisjon

Første mai er markert i rødt i min kalender, ikke for å gå under en parole, men det er åpningen av sjøørret fiske. Sjøørret er fredet i nesten hele Ryfylkefjorden/Boknafjorden i Rogaland fra 1. mars til og med 31. april. Det er derfor blitt tradisjon med åpningsfiske natt til 1. mai. Vi bruker kvelden 31. april til å sette opp telt, grille og generell NKVO frem til klokken viser 00.01. Da er det førstemann uti med snøret.

På øya Talgje i Ryfylke ligger det en fantastisk vik, ganske grunn og skjermet for nordvesten og sydøsten og alle andre vinder av slake åser og stupbratte skrenter. Her er vannet varmere og påstått brakkere enn i sjøen utenfor, uten at jeg skal gå god for siste påstand. Når solen farger himmelen rosa og speiler seg i det vindstille vannet og den store ørretens høye hoppe lager ekko er det ikke noe bedre sted å være på denne jord. På andre siden av vika har et ørnepar bygget rede bare for å komplettere idyllen. Denne vika har tilogmed blitt kåret til Norges beste plass å fiske sjøørret fra land.

Erfaringsmessig kan det være lurt å være tre og ikke to på disse turene, spesielt når grillmaten ikke lager seg selv, teltet ikke er medgjørlig og blodsukkeret daler. Så i år var sjølvaste sjøørret-kongen Øyvind med som guide og buffer. Han har fagbrev fra Monsen-skolen, og er godt vant til livet i telt og liker å dele tips og triks om å overleve på vidda. Teltplassen vår var fire minutter unna parkeringsplassen, så vi hørte ikke på Øyvinds pakke tips for en lett oppakning. Vi gikk heller to ganger for å kunne ta med oss alle bekvemmeligheter og litt ekstra. Hvorfor sove uten pute når man kan sove med pute?

Vi var ferdig utpakka i åttetiden og kunne nyte aftenen med grillmat og slikt snakk som hører gutteturer med. Først og fremst barns avføring. Det var ikke mye liv i det glassklare og stille vannet, men noen hopp var det nå og da. Tiden frem til tolv gikk sakte, så sakte at jeg ropte «perkele» og hoppet over på Helsinki-tid. Klokka tolv Helsinki-tid heiv jeg uti markklysa mi og starta å meite eller hva det heter når du drar inn mot land. Øyvind fulgte fortsatt norsk lov og ventet til klokken ett Helsinkitid. Ikke at den timen utgjorde noen forskjell, for aure ble det ikke på noen. Jeg fikk en liten taretorsk som Øyvind ble avbildet med, langt under minstemål. Etter mange kast med både mark, flue og sluk merket jeg at jeg hadde gjort den klassiske tabben å ikke kle meg godt nok. Dagen og kvelden hadde vært varm, men da solen forsvant fulgte gradestokken ned mot blått uten at jeg hadde helt fått det med meg. Kulden hadde satt seg ryggmargen og det var på tide for meg å krype i soveposen.

Midt på natten våknet jeg av en gjøk i naboteltet som febrilsk begynte å åpne og lukke glidelåser. Ritsjratsj. Riiiitsj. Ritrasj. Riiiiiitsj? Ritsjrasjritsjrasj. Riiiiiiiitsj. Ritsjritsjritsj. Riiiiitsj. Riririritriiiiiiits. Ritsjrasj. Slik holdt han på mellom 02:45 til 03:00 med konstant åpning og lukking av glidelåser. Da jeg trodde han var ferdig begynte han på’an igjen. Etter dette var det umulig å få sove igjen. Jeg frøys på nesetippen og tærne hadde aldri blitt skikkelig varme. Rundt seks hadde jeg gitt opp og gikk ned til vannet og heiv uti sluken med flueoppheng. Det var ikke mange kasta før jeg fikk det jeg kan garantere var kjenning med fisk. Den var dessverre ikke interessert i bli på kroken og sluken ble dratt opp uten fisk. Ett napp til fikk jeg med samme resultat, så var det helt dødt.

Jeg hadde glemt å legge bilnøklene til Marita igjen hjemme, og måtte derfor låne bilen til Kim og ta turen fra Talgje til Hommersåk. De andre lå fortsatt å sov da jeg kjørte. Kanskje jeg hadde glemt bilnøklene med vilje underbevisst, for det var deilig å få gutta litt på avstand. Humøret steg også betraktelig da jeg svingte opp på drive throughen på McDonalds og bestilte tre McToast og en stor cola. Avogtil er dispensercola selve meningen med livet, og dette var så visst en av disse gangene. Da jeg kom hjem var sikringsbua første prekære stopp og så en lang, varm dusj. Kulden hadde satt seg skikkelig helt ned i tærne men tødde nå opp slik at jeg fikk tilbake full førlighet. Jeg drømte om en cowboystrekk, men lot det bli med tanken. Tenk om ørreten plutselig hadde kommet i bettet, og jeg gikk glipp av all moroa. På vei ut døra tok jeg med en neve ørepropper så jeg var forberedt på den kommende natten og kjørte fort tilbake i fartsgrensa.

Da jeg kom tilbake hadde de andre akkurat stått opp og satt i taushet og stirret på vannet. De påstod de hadde baksnakka meg og stoppet da de hørte meg, men jeg er nok det sosiale limet som holder kohorten sammen. Nå når lederen deres var kommet tilbake var vi klare for en ny dag i stekende solskinn og vindstille overflater. Noen påstår at slikt vær ikke hjelper på ørretbettet, men det hjelper på psyken. Jeg blåste opp packraften min, Marita II, og la ut på padletur med en stang med flue bak, og en stang jeg kunne fiske aktivt med.

Kim stilte seg opp i innløpet av vika med fluestanga og heiv som om navnet hans skulle vært Toffa, den beste fluefiskeren på Hommersåk. Han heiv som en ballettdanser i vadebukse. Jeg har aldri sett en ballett, men har hørt at det skal være veldig fint å se på.

Øyvind måtte ut noen kjappe ærender og ble borte i mange timer. Da han endelig kom tilbake på kveldinga var det en særdeles oppstemt mann med stort smil som kunne garantere at i hvert fall han skulle få fisk nå. Han satte seg i den lånte kajakken, tok en runde i bukta og kunne konstatere at det er enklere å fiske fra land enn kajakk. Resten av aftenen tilbrakte han med beina solid planta på jorda.

Da ingenting skjedde i viken vår tok jeg turen ut i sjøen og sjekket forholdene i den store verden. Det var ikke annerledes her. Dødt i alle vannlag. Nå var jeg så desperat etter fisk at jeg tilogmed hadde tatt til takke med lyr, men ikke engang denne fisken var i bettet. Jeg padlet tilbake og monterte på ekkolodd av typen deeper smart sonar pro+ på stanga der jeg hadde hatt en flue. Nå skulle jeg sjekke om det var noe liv under overflaten i det hele tatt og samtidig kartlegge bunnforholdene. Ikke uventet var resultatet null fisk og lettere solbrenthet til tross for faktor 50 på nesetippen. Årets første hele soldager ved sjøen er farlige.

Jeg gikk ikke på land før det var mørkt og på tide å ta på seg mer klær. jeg ville ikke gå på samme bommert som dagen før og få kulsa i meg. Det var mange teorier hvorfor fisket var så ræva blues. For mye sol, for kaldt i vannet, for varmt i vannet, for få ørret i sjøen, for mye børstemark og lett tilgjengelig mat, og selvsagt beskyldninger om fravær av hall og lyvehall. Da Kim påstod jeg løy måtte Øyvind fysisk holde meg tilbake så jeg ikke blekka ‘an ner. På tide å fyre opp grillen og få oss noe mat.

Etter å ha fylt magen med kjøtt var alle igjen bestevenner. Det var nå blitt helt mørkt og fisket fikk nytt fokus. Vi hadde ikke sett noe vak eller tegn på ørret, men til gjengjeld yret det av annet liv inntil land. Når vi lyste ned i vannet med hodelyktene var det børstemark klekking og vi fanget dem med håven og satte de på kroker for å se hva vi kunne få. Dessverre var krokene i største laget for at de små fiskene kunne bli kroket skikkelig, men vi ble hensatt til fisking slik det utartet seg i barndommen. Vi holdt på i flere timer med dette fisket som om vi skulle vært tre åtte år gamle gutter på brygga i sommerferien uten leggetid. Spesielt stas var det da vi klarte å lure frem en bitteliten steinbit.

Søndag morgen var det Kim sin tur å våkne tidlig. Han hadde blitt holdt våken av noen som snorket i et nabotelt. Jeg vet jeg snorker høyt, så det var nok jeg som hadde holdt ham våken, men selvsagt sa jeg at jeg også hadde hørt at noen hadde snorket og vi ble enige om at Øyvind snorket forferdelig høyt. Dessuten hadde liggeunderlaget hans sklidd fra høyeste punkt i teltet til laveste punkt hele natten, så han måtte flytte på det hele tiden. Hvorfor han ikke la liggeunderlaget på det laveste punktet fra start av i firemannsteltet sitt må du spørre ham om. Han hadde ikke spist frokost ennå, så jeg turte ikke spørre. Takket være øreproppene mine hadde jeg ikke fått med meg romsteringen og jeg sov til langt på dag. Han hadde fått en ørret på kroken rett ved land kunne han meddele begeistret, men den hadde glippet unna. Det var kjempesynd. Jeg hadde virkelig unna Kim å få en sjøørret. Han hadde fortjent å få fisk nå.

Jeg hadde gitt opp ørreten og gikk inn for å nyte dagen til det fulle. Om ikke mange timene ville hverdagen nok engang innhente meg. Det beste jeg vet er ingenting. Gjøre ingenting, høre ingenting og se ingenting. Så ingenting var det jeg valgte å gjøre helt til vi måtte dra hjemover.

Men vi var ikke helt ferdig å fiske bare fordi vi var på vei hjem. Tidevannet gikk nå mot topp, så Kim og jeg bestemte oss for å prøve en siste gang ved Askjesundet. På vei ned mot stranda så vi på lang avstand to kvinnelige dykkere som nettopp var kommet opp av sjøen og stod ved bilen sin og tørket håret sitt og småpludret. Du vet når de legger hodet på skrått og patter lett på håret sitt med håndkleet. Plutselig begynte de å vrenge av seg våtdrakten sine, og de hadde ikke noe under. Skrittfrekvensen vår økte drastisk mot dem, på kanten til småspurt. Stegene våre saknet da det viste seg å være to menn med langt hår. De kunne bekrefte våre mistanker om lite fisk i vannet. De hadde aldri sett så lite fisk sa de, før de begynte å snakke om sikt, nitrogen og teknikaliteter ved dykking. Da var de ikke lenger av interesse for meg og jeg trasket videre til moloen isteden. Alle hobbyer kan man nerde på slo det meg. Håper jeg aldri blir en fiskenerd som bare snakker om fisking.

Kim ropte på meg. Han hadde sett en torsk på minst fem kilo nede i tangen sa han. Jeg så aldri denne fisken, men vi så en berggylt rett ved kanten. Den største gylten jeg har sett i mitt liv, minst 60 centimeter og mørk som en vinternatt. Når de blir så store kommer de forhistorisk pregene mer fram. Det så akkurat ut som et fossil som hadde våknet fra sin 300 millioner års tornerosesøvn på jakt etter trilobitter. Jeg hengte noen mark på min vanlige ørretsluk og slapp den ned rett forran nesen på fisken. Den var borti et par ganger før jeg klarte å kroke den godt. Det likte han slett ikke og dro ned mot ura med uante krefter. Jeg trodde bremsen var åpen, så fort gikk spolen, men den var nesten på helt lukka. Hvilken Kraft det er i disse fiskene! Hvorfor er jeg så oppsatt på sjøørret når det ultimate fisket er bergsugge? Dessverre klarte jeg ikke styre den unna steinene, og etter kort tid slet snøret seg mot en stein før jeg fikk den opp og søke om norgesrekord. Alt endte opp som en fiskeskrøne, men heldigvis har jeg et tidsvitne som kan gå god for den. Vi tusla opp til Sala Thai og bestilte to vårruller, to innbakte scampi og to friterte kyllinger og kjørte hjem.