Stikkordarkiv: rogaland

Hawaii Six-O

Torsdag

Jeg har ennå til gode å oppleve en problemfri sjøsetting av båtene på Blåsjø. Enten har de begynt å synke eller så har motorene sviktet. En gang var det umulig å få båten på hengeren for det var for mye vann i skroget. Ny deltager på turen i år var derfor Blåsjø-ekspressen aka Blåsjø-svanen, en oransje Askeladden med hele 25 lunefulle hestekrefter og defekt forgasser. Vi hadde problemer med begge båtene i år også.

Terje og Sondre endte til slutt opp i en av de gamle aluminiumsbåtene og nøyt farten i den lette båten. Som to brunstige tenåringer rånte de forbi oss i plan. I blåsjøekspressen satt resten av oss og tøffet oss frem i bedagelig tempo, men med vindfang var dette en luksus vi ikke var vant med på overfarten fra Førrevassdammen til så nærme hytta vi kommer. Stemninga ble om mulig enda bedre da SK tryllet frem et fenalår og en fining og to fra sekken.

Overrekkelse av fenalår over ripa i fart

Blåsjø er en regulert innsjø mellom 1055,9 moh og 930 moh. Da vi dro inn med båt i år var vannstanden 1036 moh. som gjorde at vi måtte legge til land og gå fra Reinstølsvatnet og inn til hytta. Fritt etter hukommelsen tar dette rundt 20 minutter. Litt mer om jaktlaget insisterer på glamping med kulinariske opplevelser og fråtsing i mat og drikke hver kveld som en middag rett før Romerrikets fall. Om det var romerske orgier på nattestid vet jeg ikke, for jeg legger meg alltid tidlig.

Hvert år har vi en debatt om maten der jeg alltid blir nedstemt. For min del kunne det vært stekt pølse med potetstappe (Mills) første dagen, stekt pølse med spaghetti (Sopps) den andre dagen og siste dagen har jeg faktisk ikke noen god ide om hva som skulle vært på menyen, men noe lett å bære jaffall. Men neeeida, det var overlesset med masse poteter, alle ingredienser til bacalao, flere kilo med indrefilet og kjøttdeig, egg og bacon og flere fat med øl. Jeg vet egentlig ikke helt hvorfor jeg klager, for av en eller annen grunn klarte jeg å ikke bidra til fellesskapet og bar ikke noe av disse fellesgodene, bare mitt eget. Men forsynte jeg meg grådig og spiste og drakk jeg godt i helga? Oh, hells yes! Nesten litt skammelig mye når jeg tenker meg om for en som alltid mener vi skal pakke spartansk.

Hawaii etymologi

Hawaiihytta Hawaii Hjelmeland fjellstyre blåsjø

Da Statnett skulle legge høyspent på 60-tallet måtte arbeiderne ha et sted å bo. De fløy opp en brakke med helikopter midt på vinteren og satte den ned der de trodde det var fast grunn. Da våren kom og snøen smeltet viste det seg at de hadde satt brakka på en øy i en innsjø. Hytta ble fra det øyeblikket hetende Hawaii. Dagens versjon av Hawaii-hytta er flyttet til et forblåst platå og oppgradert, men navnet var så godt i sin treffende ironi at det hadde kommet for å bli.

Da vi omsider ankom hytta ved solnedgang ble spaghetti med to kilo kjøttdeig straks satt i gang av Sondre. Tomatsausen ble selvsagt laget uten å jukse med en Toro pose, men fra scratch med tomater og fersk basilikum. Det ble tilogmed laget en ekstrasaus for de som liker sin mat humide supplémentaire.

Jeg hadde planlagt å dele rom med Texas-Bob, men han hadde gått på en Fercho, så han kunne ikke bli med. Derfor delte jeg rom med nevnte Fercho for første gang, og det var en udelt positiv opplevelse. Gode samtaler på putekanten og da han var sovna kom små fornøyde grynt og smattelyder og noe som hørtes ut som parringslydene til bardehvalen. Heldigvis var det ikke paringsritualene til spermhvalen han etterliknet, spesielt siden jeg lå i underkøya og han i toppkøya. Kim var den andre jeg delte rom med, men han lager ikke en eneste lyd når han omsider får trukket opp glidelåsen i soveposen for siste gang og sovnet. Jeg fikk selv positive tilbakemeldinger fra begge for snorkingen min. Den ble sammenliknet med en beroligende bassdur som humler på en varm julikveld.

Fredag

Sosialt med sitt morgentoalett rett ved inngangen til hytta.

Første morgen delte vi oss opp i grupper der Andreas 2 og Kim dro det lengste strået og fikk lov å gå med meg. Vi så oss ut mitt favoritt jaktmark, nemlig Reinstølsheia. Her kjenner jeg hver topp og hvert juv, og best av alt er det umulig å gå seg vill siden heia er omkranset av vann på de fleste kanter. Men ikke nok med sikkerhetsperspektivet for en risikoavers person som meg selv så er terrenget ganske slakt og bølgende. I år var det dessuten mulig å traske relativt tørrskodd over pga lav vannstand i Blåsjø.

Jeg får betalt av staten for å ta med disse to gutta på tur, men de vet det ikke selv. Det er selvsagt blankt i patronene

På stølen delte vi oss opp, og etter fem minutter kunne vi observere at Andreas 2 gikk ned i full Vietnam modus og snek seg innpå to fugler som moret seg med å gå rundt kollen på venstre siden mens Andreas 2 gikk på høyre. Straks han nærmet seg trippet fuglene bare rundt samme vei. Alt dette kunne jeg og Kim observere i kikkerten på to hundre meters avstand. Etter to runder ble de leie og fløy avsted uten at jegeren så det, så han fortsatte å gå rundt og rundt som om det var juletrefest.

Noe mer skjedde egentlig ikke den dagen. Det var lite fugl å se. Som en slags trøst gikk et annet lag i det samme terrenget en time etter vi hadde forlatt Reinstølsheia og de hadde ikke sett én eneste fugl der. På vei hjem gikk vi innom båtene for å sjekke fortøyninga og hente fiskestanga mi som jeg mente jeg hadde glemt i bilen, men Kim insisterte på han hadde sett i en av båtene. Båtene lå trygt fortøyd og Andreas 2 fant fiskestanga mens jeg og Kim foretok nødvendige geologiske undersøkelser i området.

Andreas 2 triumferende med fiskestang i hånd
Kim er klar for sin årlige prostata undersøkelse

SK disket opp med sin bacalao og brorens hjemmebryggede øl på kvelden.

Fra venstre: Andreas 2, Kim, SK, Fercho, Sondre, André og Terje

Lørdag

Denne dagen meldte SK seg frivillig til å vise meg området rundt Stora Blåfjell i et mer bedagelig tempo enn vanlig er. Kim slo seg sammen med oss med min .22 WMR på ryggen. Et stygt bomkjøp fra noen år tilbake da jeg trodde .22 var kun én ting, nemlig LR. Men kanskje anledningen ville by på situasjoner der vi kunne plukke på avstand. Da er det dumt å ikke ha med rett verktøy, selvom kulene er ekspanderende og jeg er usikker på hvor mye rype det ville være igjen ved et eventuelt treff.

På denne turen fikk jeg skuddsjans på en fugl, men hadde ikke kontroll på hvor SK var. Jeg lot derfor være å skyte, noe som var en klok avgjørelse siden andre på laget mitt hardnakket påstod det var en heilo. SK bommet på en 100 prosenter pga kalde fingre. Det var i alle fall hans forklaring.

Vi returnerte til Hawaii tidlig, for SK visste om gode fiskeplasser nær hytta som han brant etter å vise oss. Jeg er en elendig jeger, men i fisking er jeg, om jeg skal være helt ærlig, en mester. Nå brant SK såpass etter å vise oss stedet at han stod og trippet som en gordon setter med lat eier straks jeg hadde satt meg ned med en kaffekopp. Han nektet meg gleden av mer enn to slurker før han jaga meg ut igjen. Tror kanskje jaktturen tidligere hadde gått i litt vel bedagelig tempo for ham.

En errekt Reiersen
En errekt Reiersen

Vi hadde to stenger på tre fiskere, så etter tre kast lot jeg SK få prøve. Han har en teknikk som innebærer noen heftige rykk. Han bruker hele kroppen og røsker stanga 180 grader i et veldig tempo. Jeg måtte le. Han skremmer jo fisken på den måten. Jeg lo ikke mer da første fisk bet på på andre kastet hans. Både jeg og Kim kopierte stilen hans, og ørreten var bitevillig straks teknikken, som fort fikk navnet «en Reiersen», satt. Man sveiver inn i vanlig tempo, og så smeller man til med en Reiersen, sveiver inn litt mer, og så en Reiersen til. Man skal klare omtrent fire fem Reiersen på ett kast.

Fiskene var så store at de ikke engang fikk plass i bildet Blåsjø fiske aure
Fiskene var så store at de ikke engang fikk plass i bildet

På en times fisking på to forskjellige lokasjoner i Øvre og Nedra Sandalsvatnet fikk vi seks fisk. Mine to var på 850 og 900, men Kim tok dagens største på 1100. Fine og røde i kjøttet var de også. Tatt på 12 gram sølvkroken spesial Classic kobber rød, utenom den største som Kim tok på noe annet jeg ikke husker hva var.

Stor Ørret i Blåsjø fiske brunørret Sandalsvatnet

Utover kvelden begynte det å blåse opp. Det ble full storm både ute og inne da SK ble satt til veggs for risikobildet ved NVE eller Statnett sine utbygginger på tidlig 90-tallet til tross for at han ikke har jobbet noen av stedene, og var mest opptatt av å brette kruttlapper og sprenge postkasser på dette tidspunktet uansett. Jeg var bare glad de ikke kom inn på innkjøperes rolle i samfunnet, denne nedrigste livsformen som helst burde steines eller i det minste fått lange fengselsstraffer i deres øyne.

Til middag var det enorme mengder indrefilet. Så mye at vi ikke klarte å spise opp alt faktisk, noe som aldri tidligere har skjedd når jeg sitter ved bordet. Mens vi koste oss inne i den lune hytta blåste det full storm utenfor.

Søndag

Søndag er dagen Andreas 2 virkelig kommer til sin rett. Er det én person du vil ha med på utvasking av hytte er det denne karen. Hawaii har nok aldri vært så ren som etter at han var ferdig med siste vinduskarm og innerste hylle.

Med mye lettere oppakning siden maten var spist opp og drikken bånska gikk vi ned til båtene ved godt mot. Vinden hadde løyet og tilbaketuren over Blåsjø skulle nok gå lett så vi for oss. Men det er aldri noe som er så enkelt her oppe.

Da vi kom frem så vi at blåsjøekspressen aka Blåsjøsvanen og plastjolla hadde slitt seg og var nå på andre siden av sundet. Heldigvis hadde de kilt seg fast i bergveggen, ellers kunne de lett ha forlatt Rogaland og endt opp i Agder mange nautiske mil unna. Og det viktigste var at vi fortsatt hadde en aluminiumsbåt som var skikkelig dratt opp på land og forsvarlig fortøyd.

Det gikk greit å få tilbake båtene og tilbaketuren gikk uten videre problemer. Da vi ankom opptrekkingsplassen ved Førrevassdammen oppdaget noen lyse hoder at vi hadde glemt to årer der båtene hadde ligget. André og Terje tok den lange turen tilbake for å hente disse, selvom jeg ymtet frempå at jeg kunne betale for to årer av min egen lomme om vi bare kunne komme oss hjemover. Jeg hadde jo selvsagt ingen intensjoner om å gjøre dette, men nå ville jeg hjem til mine kjære, og var villig til å si å gjøre hva som helst for å få litt fortgang. Isteden ble det venting i en ekstra time for to årer.

Etter avhending av båt var det hjem til god klem, lapskaus, varm dusj og rene sengeklær. Neste helg er det havålfiske!

Oppsummert ble det seks ryper på de andre, null på meg. Hawaii six-0.

På heiatur med Sankt Gabriel

Fisking forener alle mennesker av alle nasjoner. Faktisk hadde det ikke vært krig i verden om alle hadde dratt på fisketur sammen på tvers av landegrenser. Ved nærmere ettertanke tror jeg ikke jeg får Nobels Fredspris for denne tanken, for det er det mer sannsynlighet for at atomkrig ville bryte ut enn fred etter tre kast når jeg leser forum på internett og ser hvor spinnville og bombastiske mange sportsfiskere er. Les ethvert fiskeforum og etter omtrent fire-fem kommentarer begynner beskyldninger, anklager og motanklager å dominere kommentarfeltet. Laksefiskere er verst, og jeg våger ikke engang å dra til en lakseelv i frykt for å treffe på en av dem.

Jeg bestemte meg uansett for et forsøk på å skape fred blandt tre-fire nasjoner og tre Lyse-selskaper i Saudaheiene helgen 11. juni. Gabriel var vert, sjåfør, guide og representant for Uruguay. Benjamin var (og er, og kommer alltid til å være) tysk. Jeg utpekte meg selv som japansk i dette tilfellet. Etter jobb fredag kjørte vi timer i våt, vill og vakker natur på vei opp til Gabriel sin hytte i Saudaheiene. Det tok nok noen ekstra timer siden vi måtte stoppe ofte da passasjerene led av den medisinske diagnosen sterkt fremskredet mikroblære, påskyndet av for mye kaffe på jobb og kontinuerlig pimping i bilen. Humøret steg for hver kilometer i baksetet, og det gjorde også frekvensen på tissepauser.

Da vi omsider kom frem til hytta fant vi straks frem kartet og magnum gammel dansken (egentlig i motsatt rekkefølge) og planla morgendagens utflukt. Gabriel har sjekket om ikke hvert eneste ett, så iallefall de aller fleste vanna i omegnen og ville vise oss hva området har å by på. I motsetning til fiskeplasser jeg har funnet selv oppgir jeg ikke andre sine fiskeplasser. Vi var Nord for Hellelandsbygda men aldri utenfor Rogaland er alt jeg vil si om den saken.

Vi var trøtte og slitne etter en lang dag på jobb og i bil og pfizer i armen, men alle tok en for laget for sammen å lage en av de triveligste kveldene jeg har hatt på lenge. Det var latter, det var seriøse diskusjoner og det var tradisjonell folkesang. Gabriel sang milonga, Andreas sang enka og Benjamin sang Roland Kaiser. Kvelden endte som den måtte; jeg gikk og la meg først.

Neste morgen merket jeg at det hadde blitt en for sen natt, men etter en solid frokost og en dobbeltur i sikringsbua var jeg klar for skog og mark og fiskestang. Vi prøvde noen vann lett tilgjengelige fra bil, og Gabriel fikk fire ganger så mange som oss andre til sammen.

Så bestemte Gabriel at det var på tide å vise oss et vann med garantert fisk, men det var tre kvarters gange fra parkeringsplassen. På veien gikk vi langs et annet vann og fisket, og Gabriel dro opp fisk, vi andre ingen. Solen begynte å skinne etter konstant regnvær, og jeg angret på at jeg hadde ull, fleece og regnjakke på.

Fremme ved destinasjonsvannet begynte vi å hive ut ved en foss fra vannet vi hadde gått langs. Jeg fikk en fin fisk på andre kast, og fornøyd skulle jeg vise den til Gabriel for litt anerkjennelse. Han dro opp en fisk da jeg kom bort, og nikka bort til en grop der det allerede lå tre ørret. Åssen hadde han allerede fått tre ørret når jeg bare hadde hatt tid til to kast? Litt sånn to brød og fem fisker vibber her.

Jeg har alltid ment at fisking er mer flaks enn dyktighet. Jeg innser nå at dette er noe jeg har overbevist meg selv om når det har gått litt trått, at fisken ikke er der jeg fisker eller at de ikke er i bettet, at de allerede er forsynte, været er feil eller egentlig hva som helst for å skylde på alt annet enn meg selv. Det mener jeg ikke lenger. Noen mennesker er dyktigere å få fisk, og når det gjentar seg gang på gang er det ikke lenger snakk om fiskelykke, men fiskedyktighet.

Fishermans friend og rødhette på tur

Vi gikk tilbake til bilen og bestemte oss for å prøve et siste vann før vi måtte hjem til middag. Her gjentok mirakelet seg. Jeg fikk en fisk, Gabriel fikk tifold. På tide å komme seg hjem for en cowboy-strekk.

Jeg våknet opp til lyden av at Gabriel lagte sin kjente burrito, og gikk ned og spurte: «hva skal jeg gjøre?». Ikke det internasjonale kodeordet for å late som man vil hjelpe, men egentlig ikke vil gjøre noe: «si ifra om du trenger noe hjelp». Jeg ble satt til å lage salat. Nasjonsfreden opphørte da vi skulle spise og de fikk se min blandede salat med tomater, agurk og rødløk. Jeg syns romanosalatbladene så delikate ut og lot det være hele blader, ikke kuttet, dandert utover et fat. Det var den største tabben jeg kunne gjort. Jeg hadde visst fornærmet både det latinske og germanske kjøkken, og de lot meg få høre dette. Da jeg påpekte at de var voksne menn som hadde fått utdelt kniv og gaffel og sikkert hadde lært å bruke disse av sin mor, haglet det med trusler om å bestille fem nettstasjoner feil for at jeg skulle komme i trøbbel hos leverandøren og verre ting. Dessverre for dem tar ikke jeg innkjøp så lenge jeg er på Dynamics implementering, så jeg lovte å lage den nye ERPen så lite intuitivt og kronglete for brukerne som mulig som hevn, noe jeg tror jeg jeg har lykkes med.

Søndag var jeg livredd for å tråkke i salaten igjen da jeg lagde frokost, men med nøye og detaljerte beskrivelser hvordan de ønsket sine egg og bacon var det heldigvis en fornøyd gjeng som dro ut på fisketur, og gårsdagens batalje var noe bare langsinte mennesker bar videre i sitt hjerte for å skrive ned i sin blogg. Vi hadde kun tid til ett vann før vi måtte dra hjemover. Det var et regulert vann Gabriel hadde sett seg ut denne dagen, og vannstanden var lav nå. Da står fisken tettere og er lettere å finne. Sier sånne som Gabriel som får fisk. Jeg syns det var vanskelig å få, men det syns åpenbart ikke Gabriel. Mirakuløst dro han opp fisk etter fisk, mens jeg måtte lyve om at jeg fikk napp, selvom jeg vet det ikke var noe som var i nærheten av kroken min.

Både jeg og Benjamin skiftet til samme rød og kobber lillauren og heiv på samme plasser som ham straks han var uoppmerksom, lot kroken synke like lenge og dro inn i samme tempo som ham. Til ingen nytte. Så heiv han på samme plass igjen og fikk napp etter noen kast. Det var bare en ting å gjøre: vi gikk ned på kne og begynte å tilbe Gabriel som en helgen. Jeg hadde blitt forbanna på andre som hadde gjort det samme, men når noen utmerker seg innen sitt felt dag etter dag må man bare måpe og beundre. Jeg ble like provosert av at den hellige sankt Gabriel av Sauda dro mer fisk enn meg, som jeg hadde blitt provosert av at Carl Lewis hadde slått meg på 100 meter. Gammel referanse, men jeg sluttet å følge friidrett da jeg kom i puberteten og fikk andre interesser.

Det var nok litt tidlig i sesongen ble vi enige om. Det var 12. juni, og ennå ikke noe innsektsliv så høyt som vi befant oss over havet. Vi hadde bare fått smått og de store fiskene glimret med sitt fravær. De var nok fortsatt på dypere vann.

Hjemturen hadde vi kun en tissepause, og den var på ferja.

Sjøørret åpningsfiske i Rogaland

Første mai er markert i rødt i min kalender, ikke for å gå under en parole, men det er åpningen av sjøørret fiske. Sjøørret er fredet i nesten hele Ryfylkefjorden/Boknafjorden i Rogaland fra 1. mars til og med 31. april. Det er derfor blitt tradisjon med åpningsfiske natt til 1. mai. Vi bruker kvelden 31. april til å sette opp telt, grille og generell NKVO frem til klokken viser 00.01. Da er det førstemann uti med snøret.

På øya Talgje i Ryfylke ligger det en fantastisk vik, ganske grunn og skjermet for nordvesten og sydøsten og alle andre vinder av slake åser og stupbratte skrenter. Her er vannet varmere og påstått brakkere enn i sjøen utenfor, uten at jeg skal gå god for siste påstand. Når solen farger himmelen rosa og speiler seg i det vindstille vannet og den store ørretens høye hoppe lager ekko er det ikke noe bedre sted å være på denne jord. På andre siden av vika har et ørnepar bygget rede bare for å komplettere idyllen. Denne vika har tilogmed blitt kåret til Norges beste plass å fiske sjøørret fra land.

Erfaringsmessig kan det være lurt å være tre og ikke to på disse turene, spesielt når grillmaten ikke lager seg selv, teltet ikke er medgjørlig og blodsukkeret daler. Så i år var sjølvaste sjøørret-kongen Øyvind med som guide og buffer. Han har fagbrev fra Monsen-skolen, og er godt vant til livet i telt og liker å dele tips og triks om å overleve på vidda. Teltplassen vår var fire minutter unna parkeringsplassen, så vi hørte ikke på Øyvinds pakke tips for en lett oppakning. Vi gikk heller to ganger for å kunne ta med oss alle bekvemmeligheter og litt ekstra. Hvorfor sove uten pute når man kan sove med pute?

Øyvind er kongen av Talgje og herre over sjøørret

Vi var ferdig utpakka i åttetiden og kunne nyte aftenen med grillmat og slikt snakk som hører gutteturer med. Først og fremst barns avføring. Det var ikke mye liv i det glassklare og stille vannet, men noen hopp var det nå og da. Tiden frem til tolv gikk sakte, så sakte at jeg ropte «perkele» og hoppet over på Helsinki-tid. Klokka tolv Helsinki-tid heiv jeg uti markklysa mi og starta å meite eller hva det heter når du drar inn mot land. Øyvind fulgte fortsatt norsk lov og ventet til klokken ett Helsinkitid. Ikke at den timen utgjorde noen forskjell, for aure ble det ikke på noen. Jeg fikk en liten taretorsk som Øyvind ble avbildet med, langt under minstemål. Etter mange kast med både mark, flue og sluk merket jeg at jeg hadde gjort den klassiske tabben å ikke kle meg godt nok. Dagen og kvelden hadde vært varm, men da solen forsvant fulgte gradestokken ned mot blått uten at jeg hadde helt fått det med meg. Kulden hadde satt seg ryggmargen og det var på tide for meg å krype i soveposen.

Midt på natten våknet jeg av en gjøk i naboteltet som febrilsk begynte å åpne og lukke glidelåser. Ritsjratsj. Riiiitsj. Ritrasj. Riiiiiitsj? Ritsjrasjritsjrasj. Riiiiiiiitsj. Ritsjritsjritsj. Riiiiitsj. Riririritriiiiiiits. Ritsjrasj. Slik holdt han på mellom 02:45 til 03:00 med konstant åpning og lukking av glidelåser. Da jeg trodde han var ferdig begynte han på’an igjen. Etter dette var det umulig å få sove igjen. Jeg frøys på nesetippen og tærne hadde aldri blitt skikkelig varme. Rundt seks hadde jeg gitt opp og gikk ned til vannet og heiv uti sluken med flueoppheng. Det var ikke mange kasta før jeg fikk det jeg kan garantere var kjenning med fisk. Den var dessverre ikke interessert i bli på kroken og sluken ble dratt opp uten fisk. Ett napp til fikk jeg med samme resultat, så var det helt dødt.

Jeg hadde glemt å legge bilnøklene til Marita igjen hjemme, og måtte derfor låne bilen til Kim og ta turen fra Talgje til Hommersåk. De andre lå fortsatt å sov da jeg kjørte. Kanskje jeg hadde glemt bilnøklene med vilje underbevisst, for det var deilig å få gutta litt på avstand. Humøret steg også betraktelig da jeg svingte opp på drive throughen på McDonalds og bestilte tre McToast og en stor cola. Avogtil er dispensercola selve meningen med livet, og dette var så visst en av disse gangene. Da jeg kom hjem var sikringsbua første prekære stopp og så en lang, varm dusj. Kulden hadde satt seg skikkelig helt ned i tærne men tødde nå opp slik at jeg fikk tilbake full førlighet. Jeg drømte om en cowboystrekk, men lot det bli med tanken. Tenk om ørreten plutselig hadde kommet i bettet, og jeg gikk glipp av all moroa. På vei ut døra tok jeg med en neve ørepropper så jeg var forberedt på den kommende natten og kjørte fort tilbake i fartsgrensa.

Da jeg kom tilbake hadde de andre akkurat stått opp og satt i taushet og stirret på vannet. De påstod de hadde baksnakka meg og stoppet da de hørte meg, men jeg er nok det sosiale limet som holder kohorten sammen. Nå når lederen deres var kommet tilbake var vi klare for en ny dag i stekende solskinn og vindstille overflater. Noen påstår at slikt vær ikke hjelper på ørretbettet, men det hjelper på psyken. Jeg blåste opp packraften min, Marita II, og la ut på padletur med en stang med flue bak, og en stang jeg kunne fiske aktivt med.

Kim stilte seg opp i innløpet av vika med fluestanga og heiv som om navnet hans skulle vært Toffa, den beste fluefiskeren på Hommersåk. Han heiv som en ballettdanser i vadebukse. Jeg har aldri sett en ballett, men har hørt at det skal være veldig fint å se på.

Øyvind måtte ut noen kjappe ærender og ble borte i mange timer. Da han endelig kom tilbake på kveldinga var det en særdeles oppstemt mann med stort smil som kunne garantere at i hvert fall han skulle få fisk nå. Han satte seg i den lånte kajakken, tok en runde i bukta og kunne konstatere at det er enklere å fiske fra land enn kajakk. Resten av aftenen tilbrakte han med beina solid planta på jorda.

Da ingenting skjedde i viken vår tok jeg turen ut i sjøen og sjekket forholdene i den store verden. Det var ikke annerledes her. Dødt i alle vannlag. Nå var jeg så desperat etter fisk at jeg tilogmed hadde tatt til takke med lyr, men ikke engang denne fisken var i bettet. Jeg padlet tilbake og monterte på ekkolodd av typen deeper smart sonar pro+ på stanga der jeg hadde hatt en flue. Nå skulle jeg sjekke om det var noe liv under overflaten i det hele tatt og samtidig kartlegge bunnforholdene. Ikke uventet var resultatet null fisk og lettere solbrenthet til tross for faktor 50 på nesetippen. Årets første hele soldager ved sjøen er farlige.

Jeg gikk ikke på land før det var mørkt og på tide å ta på seg mer klær. jeg ville ikke gå på samme bommert som dagen før og få kulsa i meg. Det var mange teorier hvorfor fisket var så ræva blues. For mye sol, for kaldt i vannet, for varmt i vannet, for få ørret i sjøen, for mye børstemark og lett tilgjengelig mat, og selvsagt beskyldninger om fravær av hall og lyvehall. Da Kim påstod jeg løy måtte Øyvind fysisk holde meg tilbake så jeg ikke blekka ‘an ner. På tide å fyre opp grillen og få oss noe mat.

Etter å ha fylt magen med kjøtt var alle igjen bestevenner. Det var nå blitt helt mørkt og fisket fikk nytt fokus. Vi hadde ikke sett noe vak eller tegn på ørret, men til gjengjeld yret det av annet liv inntil land. Når vi lyste ned i vannet med hodelyktene var det børstemark klekking og vi fanget dem med håven og satte de på kroker for å se hva vi kunne få. Dessverre var krokene i største laget for at de små fiskene kunne bli kroket skikkelig, men vi ble hensatt til fisking slik det utartet seg i barndommen. Vi holdt på i flere timer med dette fisket som om vi skulle vært tre åtte år gamle gutter på brygga i sommerferien uten leggetid. Spesielt stas var det da vi klarte å lure frem en bitteliten steinbit.

Søndag morgen var det Kim sin tur å våkne tidlig. Han hadde blitt holdt våken av noen som snorket i et nabotelt. Jeg vet jeg snorker høyt, så det var nok jeg som hadde holdt ham våken, men selvsagt sa jeg at jeg også hadde hørt at noen hadde snorket og vi ble enige om at Øyvind snorket forferdelig høyt. Dessuten hadde liggeunderlaget hans sklidd fra høyeste punkt i teltet til laveste punkt hele natten, så han måtte flytte på det hele tiden. Hvorfor han ikke la liggeunderlaget på det laveste punktet fra start av i firemannsteltet sitt må du spørre ham om. Han hadde ikke spist frokost ennå, så jeg turte ikke spørre. Takket være øreproppene mine hadde jeg ikke fått med meg romsteringen og jeg sov til langt på dag. Han hadde fått en ørret på kroken rett ved land kunne han meddele begeistret, men den hadde glippet unna. Det var kjempesynd. Jeg hadde virkelig unna Kim å få en sjøørret. Han hadde fortjent å få fisk nå.

Jeg hadde gitt opp ørreten og gikk inn for å nyte dagen til det fulle. Om ikke mange timene ville hverdagen nok engang innhente meg. Det beste jeg vet er ingenting. Gjøre ingenting, høre ingenting og se ingenting. Så ingenting var det jeg valgte å gjøre helt til vi måtte dra hjemover.

Andreas holder inne magen

Men vi var ikke helt ferdig å fiske bare fordi vi var på vei hjem. Tidevannet gikk nå mot topp, så Kim og jeg bestemte oss for å prøve en siste gang ved Askjesundet. På vei ned mot stranda så vi på lang avstand to kvinnelige dykkere som nettopp var kommet opp av sjøen og stod ved bilen sin og tørket håret sitt og småpludret. Du vet når de legger hodet på skrått og patter lett på håret sitt med håndkleet. Plutselig begynte de å vrenge av seg våtdrakten sine, og de hadde ikke noe under. Skrittfrekvensen vår økte drastisk mot dem, på kanten til småspurt. Stegene våre saknet da det viste seg å være to menn med langt hår. De kunne bekrefte våre mistanker om lite fisk i vannet. De hadde aldri sett så lite fisk sa de, før de begynte å snakke om sikt, nitrogen og teknikaliteter ved dykking. Da var de ikke lenger av interesse for meg og jeg trasket videre til moloen isteden. Alle hobbyer kan man nerde på slo det meg. Håper jeg aldri blir en fiskenerd som bare snakker om fisking.

Kim ropte på meg. Han hadde sett en torsk på minst fem kilo nede i tangen sa han. Jeg så aldri denne fisken, men vi så en berggylt rett ved kanten. Den største gylten jeg har sett i mitt liv, minst 60 centimeter og mørk som en vinternatt. Når de blir så store kommer de forhistorisk pregene mer fram. Det så akkurat ut som et fossil som hadde våknet fra sin 300 millioner års tornerosesøvn på jakt etter trilobitter. Jeg hengte noen mark på min vanlige ørretsluk og slapp den ned rett forran nesen på fisken. Den var borti et par ganger før jeg klarte å kroke den godt. Det likte han slett ikke og dro ned mot ura med uante krefter. Jeg trodde bremsen var åpen, så fort gikk spolen, men den var nesten på helt lukka. Hvilken Kraft det er i disse fiskene! Hvorfor er jeg så oppsatt på sjøørret når det ultimate fisket er bergsugge? Dessverre klarte jeg ikke styre den unna steinene, og etter kort tid slet snøret seg mot en stein før jeg fikk den opp og søke om norgesrekord. Alt endte opp som en fiskeskrøne, men heldigvis har jeg et tidsvitne som kan gå god for den. Vi tusla opp til Sala Thai og bestilte to vårruller, to innbakte scampi og to friterte kyllinger og kjørte hjem.


Høy K-faktor i Bråsteinvatnet

På lørdag var jeg ute i båt med Magnus og Roy på jakt etter ferda-torsken. Båten hadde ikke ekkolodd, så det var som å jakte rugde uten hund. Vi kjørte rundt i blinde uten å få annet enn en lien torsk (Magnus) og en liten lyr (jeg). Roy mumlet noe om hall i skjegget. Søndag fisket jeg og Øyvind etter sjøørret i Hafrsfjord i syv timer uten ett eneste napp. Mandag bestemte jeg meg for å fiske alene etter jobb. Jeg ville prøve gjeddefiske i Bråsteinvatnet, et fiske jeg vet lite eller ingenting om.

Hva biter gjedde på? Hvor er den i vannet, hvilken årstid osv. Jeg gjør som alltid når jeg er usikker: bruker møresild i kobber. 15 gram på en stålfortom. Jeg begynte å kaste inn mot sivet som jeg mener å ha hørt er typisk gjeddehabitat. Ingenting. Kanskje de parer i siv, men jeg var for tidlig ute for parings sesongen? Jeg heiv midt i vannet og prøvde forskjellige dybder. Da jeg lot sluken falle helt til bunnen og sveivet sakte inn hogg det til. Det ble en helsikkes kamp som ble dratt til overflaten. Jeg ante størrelsen på fisken som ploget i vannskorpa. En liten gjedde, men jeg var glad for endelig ha fått noe på kroken.

Da den kom nærmere land så jeg at det slettes ikke var en liten gjedde, men en finfin ørret. Jeg har blitt fortalt at etter at gjedda ble satt ut i Bråstein har den spist opp ørreten og bestanden er borte. Her var beviset på at de lever godt side om side i dette vannet. For det var en gris jeg dro opp. Meget god kondisjon var det på fisken.

Ørret kondisjonsfaktor utregning k-faktor

For å finne kondisjonsfaktoren til ørret er det vanlig å bruke Fultons formel, oppkalt etter Thomas Weymess Fulton som ikke kom frem til formelen som bærer hans navn. Lang historie. Formelen er: gang vekta i gram med 100 og del dette på lengden i cm i tredje potens. Min fisk var 619 gram og 36 centimeter, som gir regnestykket (100 x 619)/(36x36x36) = 1,33. Det letteste er selvsagt å bruke en K-faktor kalkulator, og den jeg liker best er er Oslomarka JFF sin kalkulator. Trykk her for å komme til den.

K-faktor 1 er normalen, eller egentlig en akseptabel matfisk. Tallet kan si mye om bestanden på en lokasjon, men det kan også være store sesong-variasjoner og lokale miljøfaktorer kan spille en rolle. Noen steder har ørreten utviklet litt avvikende kroppsfasonger etter mange isolerte år feks. Brunørret og sjøørret er samme art og har samme genetikk, men det er vanligere å få en staut sjøørret enn brunørret.

K-faktor er fortrinnsvis utviklet for laksefisker, og vil ikke nødvendigvis gi en normal K på 1 for feks torsk eller abbor. K-faktor brukes også i slakterinæringen, men her snakker man om gjennomsnittlig K-verdier rundt 32. Den høyeste målte verdien for storfe er en k-faktor på 64. En ørret med k-faktor 64 vil jeg ikke engang tenke på åssen ville sett ut, men en uforglemmelig fight ville det helt sikkert vært.

På jakt etter Ferdatorsk

På senvinteren og vårparten kommer torsk inn fra havet for å gyte langs det meste av norskekysten. Den har forskjellig opphav og forskjellige navn rundt omkring. I Rogaland heter den Ferdatorsk eller feratorsk, som betyr en torsk som er på ferde, akkurat som skrei betyr å skride, kort oppsummert vandrende torsk, i motsetning til den oftest brunlige stedbundne torsken man kan få året rundt. Skrei kommer inn fra Barentshavet for å gyte, mens ferdatorsken kommer fra en sørligere stamme. I Ålesundtraktene kalles vandrende torsk Borgundfjordtorsk. På Sørlandet heter den vandrende torsken gregoriustorsk, eller gregoren, fordi den kommer 12. mars som er pave Gregorius den førstes dødsdag, skytshelgenen mot gikt.

Vi satset på at torsken ikke følger den gregorianske kalender eller at de ikke hedrer gamle sankt Gregg, for vi hadde ikke anledning 13. mars, bare 7. mars var en av disse dagene da andre plikter var fraværende og båten til vår disposisjon. I alle fall til klokken halv tre. Så vi måtte starte grytidlig søndagen om vi skulle få klokket inn noen akseptable timer fisking. Planen var å kjøre 06.30, men det ble prioritert å koke poteter til potetsalat istedenfor å dra til avtalt tidspunkt. En helt grei prioritering syns jeg, spesielt siden jeg satt i sikringsbua og prøvde å få unnagjort dagens første og viktigste plikter. Dessverre uten gjennomføringsevnen til å dra den helt i land, noe som frembrakte litt i overkant munterhet hos min kumpan.

Endelig i båten startet vi å debattere om hvor ferdatorsken gikk. En av oss mente at torsk er torsk, og de ville være å finne på de vanlige torskeplassene. Den andre mente at ferdatorsken gikk dypere på sin vei til sine gyteplasser i fjordene. For vi var enige om at noen hadde sagt at de gyter i fjordene, men en av oss mente at Boknafjorden er en fjord siden den da VITTERLIG har fjord i navnet sitt. Rogaland er da VITTERLIG ikke et land selvom det har land i navnet sitt ble det raskt kontret fra den andre. Man skulle tro vi hadde lest oss litt opp på ferdatorsk før vi satte oss i båten, men det er sabla lite informasjon om dette fisket. Ingen bøker jeg har lest har noe om ferdetorsk fiske, bare masse om skrei, skrei, skrei, og nettet har bare noen få referanser på fiskediskusjonsforum med motstridende anbefalinger som fort ender i opphetede diskusjoner og bitre anklager. Hva er det med sportsfiskere og krangling på nett? Det tar ikke lang tid før trådene som startet med et saklig spørsmål ender opp med anklager og trusler. Kanskje det gjelder alle forum, men jeg leser uansett bare fiskeforum. Forumforumforumforum.

Vi satte ned farten ved Gandsflua for at ekkoloddet skulle kunne fange opp hva som foregikk under vannoverflaten. Det tok ikke lang tid før vi så vår første stim, og uti med spetakkelet. Jeg dro opp to sei som hadde bitt på på vei ned. Jeg har hørt at ferdatorsken ofte svømmer under seistimene, men det var umulig å trenge gjennom det øvre laget av sei.

Da vi begynte å få tre sei på hvert kast bestemte vi oss for å prøve andre lokasjoner og satte kursen mot Riskafjorden. Her fikk Kim en finfin torsk han lenge prøvde å overbevise både meg og seg selv om at var en ferdatorsk, men den hadde hverken rogn eller melke og det var og ble en altfor brun fisk til å kunne misoppfattes som noe annet enn kysttorsk eller taretorsk. Etter noen timers forsøk rundt omkring Ysken uten store utslag på ekkoloddet eller på stanga bestemte vi oss for at utfluktens egentlig mål ikke var ferdatorsken allikevel, men sei. Så mange sei at ungenes badebalje ble fylt til randen. Og vi visste hvor seien var.

Selvom ferdatorsken ikke var i bettet, eventuelt at vi bomma stygt hvor vi satset, fikk vi suksess på turens reviderte mål. Balja ble fylt opp, og jeg var klar for å komme meg hjem til et nytt forsøk i sikringsbua, til litt for høy latter fra min venn. Jeg syns tilogmed måkenes skrik da vi sløyet fisken hørtes ut som skriklatter.

Om noen lokalkjente har en god fiskeplass i Boknafjorden der det tas ferdatorsk eller informasjon om hvordan man fisker etter denne så skriv gjerne en kommentar eller send meg en e-post på jorgensenandreas@hotmail.com . Obsobs! Ikke send meg lokasjon om du ønsker å holde den hemmelig. Jeg kommer til å publisere det.

Nyttårsaften Fish-Off på Selestranda 2020

Når en begivenhet gjentas mer enn en gang er det blitt en tradisjon. Nyttårsaften Fish-off 2019 var starten, i år ble tradisjonen sementert på Selestranda, den lille stranda rett nord for Bore, på andre siden av utløpet til Figgjoelva.

I år hadde ryktet gått, og nye deltagere hadde flokket til fra Tyskland, Uruguay, England, Japan, USA, Nord-Norge, Brasil og India. Det var faktisk flere nasjonaliteter enn deltagere i år. I tillegg til meg og Benjamin hadde Gabriel og Bror Erlend med sønnen Felix betalt medlemskap i HoFF og meldte seg på årets siste Fishoff. Før neste års Fish-offs skal lokasjon og tidspunkt annonseres i god tid i forveien, så får vi se hvor mange som dukker opp.

Fish off 2020 jakten på ørret
Fra venstre: Andreas, Benjamin, Gabriel, Erlend og Felix

Høyvann 31/12 2020 var ganske nøyaktig klokken 11, så styret i HoFF satte tidspunktet fra klokken 10 til 12. De som kommer for sent får bli med på konkurransen, men får da naturligvis mindre fisketid siden ingen fisk etter klokken tolv teller med. Forsentkomming var ikke noe problem i år, og startskuddet, eller rettere sagt startraketten, ble avfyrt nøyaktig klokken tolv. Egentlig ikke, for jeg fant ikke lighteren min med en gang, så tipper den var to over tolv.

Etter at startraketten var avfyrt var det slutt på gemyttlig småprat, nå var det første ned til stranda for å kapre de beste plassene. Min strategi var klar: jeg ville så nær utløpet til Figgjo som lovlig er. Sjøørret er to poeng. Gabriel hadde samme tanke som meg la jeg merke til. Problemet mitt er at jeg er dårlig på avstandsbedømmelse, en særdeles dårlig egenskap på jakt, potensielt ulovlig ved fisking. Så jeg turte ikke gå nærmere utløpet enn ham, og endte derfor opp lenger nord enn ønskelig. Erlend hadde en annen strategi og beveget seg mot Sele Moloen. Felix stoppet på rullesteinene. De håpte nok på sei, som bare gir ett poeng. Benjamin tok en mer metodisk tilnærming og fisket seg oppover mot moloen.

Neida, det er ikke napp, men enda en tapt sluk Foto: Erlend

Etter tap av flere sluker måtte jeg innse at sjøørret ikke ville gi meg seieren. Gabriel hadde også innsett at SØ ikke var i bettet i kulden. Det var 2 røde, og litt for mye brytende bølger. Sammen tok vi følge til moloen. Benjamin hadde tatt stilling på en prekestol-lignende stein på sørenden og Erlend hadde satt seg i bunnen med for sterk sene til å kunne slite løs uten hjelp av kniv. Han satt og kikket på Felix som virkelig gikk inn for å seire med ungdommelig iver.

Etter noen kast fra glatte steiner på moloen ble det enighet om at det var kaffeklaff. Der lærte jeg noe om Gabriel jeg helst skulle ønske han aldri hadde fortalt meg. Han skuffet meg rett og slett med det han sa. Han sa rett ut: Jeg liker godt torsk, laks og uer. Men jeg liker ikke brosme. Det er helt luni å ikke like brosme, men jeg tilga ham da han helte oppi en kopp kaffi til og tilbød meg den siste pepperkaken.

Kaffiklaff med Andreas og Gabriel. Foto: Erlend
Sjekk vimpelen. Helt vindstille foto: Erlend

Det var for behagelig å sitte å drøse og drikke kaffe til å reise seg og fiske mer. Ingen hadde så mye som fått et napp. Vi lot klokken tikke til tolv, og årets siste fishoff gikk over i historien som den første uten en vinner. Men det finnes ikke dårlige fisketurer. To grader og vindstille hadde bidratt til en eksepsjonelt fin dag, i tillegg til det gode selskapet selvsagt.

Fiske sjøørret selestranda Rogaland sele nord for bore
Foto: Erlend

Angeln im Meer mit meinen Deutschen Freunden

Jeg er sosialantropolog av utdannelse og praktiserende på fritiden, men siden jeg ikke kan dra til andre kulturer må andre kulturer komme til meg. Hvordan fisker andre kulturer er det som opptar meg for tiden. Først ut: tysk fisking fra båt. Vi har alle sett dem stående i overfylte båter ute i fjorden. Time etter time er de ute, fra morgen til kveld. Hva gjør de der ute bortsett fra det åpenbare?

Oppmøtetid på Hommersåk kai var klokken syv, en time før soloppgang. Jeg kom fem minutter for sent, og da var Benjamin, Robert og Marian alt i gang med å sette båten på vannet. Presise og effektive, to fordommer bekreftet.
Straks alle var ombord hørte jeg pschhh, pschhh, pschhh, og fikk en øl i hånda. Pschhh. Jeg skulle til å ta første slurk, men ble kraftig irettesatt. Første slurk går til havet. Hvorfor vet jeg ikke. Respekt for de som har omkommet på havet, eller bedøve fisken går jeg ut ifra.

Vi kjørte ut i mørket i en litt for liten aluminiumsbåt med 15 hester uten lanterne i stigende vind. Jeg fryktet at vi skulle bli fire av de fremtidige fiskere kom til å helle øl over bord for. Robert beroliget meg med at han hadde med hodelykt, men fant den ikke fram. Han fant isteden frem frokosten sin, som var brødskiver med noe som luktet en blanding av vellagret servelat og makrell.

Vi startet på Ligrunna, for det var ikke interesse for dypvannsfiske. Som Marian påpekte minsker det sjansen for at snørene skal gå i hverandre om det ikke er så altfor langt ned. Det hørtes logisk ut for meg. Moderne logisk tenkning, det begynte faktisk i Tyskland det, da Gottlob Frege på 1800-tallet fant ut at Aristoteles’ syllogismer ikke nødvendigvis var svaret på alle spørsmål. Og nå hadde vi jammen en tysk filosof om bord også.

Fishermans friends

Det blåste opp kraftig her ute, så vi forflyttet oss først til Håtangen for å komme i le, uten noe resultat på kroken, så vi dro dypere inn i Riskafjorden.

Mellom Riskaholmene og Grødvig ligger det mange fine steintopper på 30 meter over mudderbunnen. Så hvorfor vi la oss rett på mudderbunnen på 60 meter i sørøst slik at vi aldri kom til å drifte over en av toppene, men holde oss på mudderbunn hele tiden vet jeg ikke. Jeg var med som observatør av tyske fisketekniker, ikke besserwisser.

Men de visste hva de holdt på med, for her var det mye fisk. Om man er tilhenger av hvitting, mye hvitting (tysk: Wittling). Jeg noterte i den brune feltarbeidsboken: «tyskere ser ut til å nå et nytt stadie av entusiasme og barnlig glede for hver eneste nye hvitting de drar opp i båten, uansett størrelse og kondisjon. Og akkurat som barn har de ikke noe forståelse av den fremtidige jobben det er å sløye og filetere alle disse små fiskene. Dette er nok kvinnene sin plikt hos denne germanske stammen. Og tatt i betraktning den store fangsten mennene drar opp fra havet trekker jeg den konklusjonene at kvinnene også oppfyller sine ekteskapelige plikter».

Robert sørget for litt biodiversitet i fangsten med en knurr (tysk: Graue Knurrhahn). Knurr har visst fått navnet etter lyden den lager, men hverken denne, eller noen knurr jeg har landet har ytret en lyd i min nærhet.

Liten lange utenfor stavanger

Til slutt forflyttet vi oss til en av bergene og der fikk jeg en av de beste matfiskene i disse trakter: lange (tyske: Lenge). Ikke blant de største eksemplarene, men stor nok til å steke til kvelds for meg selv, en liten godbit mens jeg ser en gammel episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 2001-sesongen er best.
Fiskeentusiast og hobbykokk Robert er ikke overbegeistret for denne fisken. Han kan prate i timesvis om fisking og tilberedning av fisk, og så liker han ikke denne havets hummer? Nesten så jeg mister trua på at han egentlig vet noe som helst om fisk.

Siste sted vi prøvde fisket ble rett utenfor Ulsnes. Her klarte alle fire å sette seg skikkelig fast i bunnen samtidig. Ingen manøvrering kunne få oss løs, og alle mistet sine oppheng og gode deler av snøret. Feltarbeidet mitt hos de tyske fiskerne fikk en brå slutt, men nok materiale til en bok som skal hete «Fishers in The barrels». Pensum for fremtidens grunnfags studenter i sosialantropologi regner jeg med. I det minste en nobelpris i litteratur og kanskje en fredspris på toppen.

Bunnfiske på grensen til artsfiske

Egentlig er overskriften litt feil. Artsfiske er målrettet fiske etter arter, jeg slenger bare uti snøret på samme måte som alltid: en paternoster med en tung krok på enden. Hvis jeg har en makrell for hånden agner jeg. Så slipper jeg spetakkelet i vannet og lar den synke ned til jeg kjenner grunnen og banker den gjentatte ganger i bunnen. Lette napp opp, og så falle til bunns igjen. Ikke de harde rykkene jeg ser de gjør i nord.

Egentlig skulle jeg og Kim ut og sette hummerteiner, men denne lørdagen var av den nesten vindstille typen som sjelden kommer i november, så vi klarte å forhandle oss frem til noen ekstra timer på sjøen.

Da teinene var satt etter skipper Kim sine befalinger prøvde vi ut noen viker med leopardbunn vi har sett oss ut på kartet, men som er utilgjengelige uten båt. Jeg har sikla på stredet mellom Stora Marøya og Litla Marøya lenge. Men ørreten var ikke i bettet i dag, så da var det frem med havstanga og ut på dypere farvann.

Min fiskemetode med å hele tiden være i bunnen har over tid resultert i over gjennomsnittet tap av takler og sene, så jeg hadde bare rundt 150 meter igjen på snella. Derfor kunne vi ikke utforske de helt store dypene, men konsentrere oss om toppene. Vi starta ved Gandsflua uten mye hell til å begynne med. Både Kim og jeg fikk en makrell på vei ned. Nå hadde vi ihvertfall agn. Jeg agna nederste krok med hodet og to andre av de tre krokene og prøvde på rundt 50 meter.

Jeg blir aldri klok på dypvannsfisker. Jeg var usikker på om jeg hadde noe på, men dro opp siden vi uansett hadde planer om å forflytte oss. Rundt tretti meter igjen begynte jeg å bli sikker, og på tjue meter merket jeg at det ikke var en sypike, men noe større. Opp kom en finfin torsk som veide 2,25 kilo etter bløgging, personlig rekord. Ikke en stor torsk om du er fra Lofoten og er vant med skrei, men en akseptabel fangst i Stavanger regionen. Torsk har gitt opphav til mange økenavn, blant annet tosk og dorsk, siden den er en enfoldig fisk som biter på det meste, og at den ikke er en fighter, men lar seg heise opp til overflaten uten mye kamp. Dissekering av magesekken viste en halvfordøyd sjøkreps (nephrops norvegicus) av grei størrelse.

Kaptein Kim vendte nå skuta mot Ligrunnen, og det var ikke meg imot. Tidligere har jeg hatt hell på Ligrunnen, spesielt i skrenten på sørsiden. Og det tok ikke lang tid før stanga mi begynte å vibrere. En rød fisk ble dratt opp, og jeg kunne notere meg en ny art på artslista mi: lusuer. Alltid morsomt med nye arter.

Etter de obligatoriske bildene var tatt var det uti igjen. Vi hadde driftet sørover og lå mellom Ligrunnen og Håtangen. På rundt hundre meter merket jeg at noe satt på. Og mens jeg dro opp merket jeg mer svai i stanga enn på torsken, og at denne fisken i alle fall ikke var like medgjørlig. Det et slitsomt å dra opp 150 meter når den der nede helst vil forbli der nede. Da jeg til slutt fikk den opp bannet jeg høyt på tysk. Det var en pigghå. Jeg er entusiastisk for nye arter, men denne haien er fredet, og ikke minst har den to giftige pigger.

Det finnes tre giftige fisker i norske vann: pigghå, havmus og fjesing, der sistnevnte er den som gir størst smerte. Den mest effektive lindringen er varmt vann opp mot 45 grader i en til to timer hvis man blir stukket av en av disse fiskene. Vi hadde ikke noe varmt vann ombord, og med mindre man er en fyrrig muy caliente latino tviler jeg på urin kommer opp i disse temperaturene.

Jeg fikk buksa pigghåen oppi balja og var litt rådvill hvordan jeg skulle få ut kroken. Med olme, smaragdblåe øyne stirret den på meg, og hver gang jeg nærmet meg med hånden fyrte den av bakkroppen med bakpiggen mot meg. Men Kim er rolig under stressende situasjoner, det er derfor jeg stoler på ham som kaptein. Han brukte håven til å holde den nede mens jeg kunne konsentrere meg om å få ut kroken.

Pigghåen er visst en delikatesse, men fredet. Hunnen går drektig i to år før den føder levende unger. Og med en vekst på 3 mm i året sier det seg selv at det tar tid å få bestanden på akseptable nivåer igjen. Da jeg slapp den ut igjen svømte den akkurat som haier man ser på Discovery Chanel.

Pigghå går i stim som sies å kunne ha flere tusen individer, og jeg var ikke lysten på en til som potensielt var større enn min på 2,5 kilo. De kan komme opp i nærmere 10 kilo, så på tide å flytte på seg til toppen av Ligrunnen igjen.

Vi driftet nok en gang sørover mot Håtangen på Lihalsen. Aha! Det er derfor det heter Håtangen! Sikkert et vanlig sted å få pigghå. På hundre meter beit det på, og jeg fryktet at det var en ny pigghå på kroken. Det var kamp i denne også, så ikke torsk i alle fall. Men det var en torskefisk. En fin lange på 1,5 kilo. Nok en ny art for meg. Jeg har fått brosme, og det er uten tvil den beste matfisken, og siden lange er i brosmefamilien håpte jeg kjøttet hadde mye av de samme egenskapene: lyst, smakfullt og fast tekstur, på grensen til hummeraktig. Terningkast seks.

Kaptein Kim ville nå gå helt inn til Håtangen der det stuper fra 0 til 200 meter ganske brått. Han hadde valgt ut bra steder hittil, så jeg hadde ingen problem med å følge hans ordre. Her fikk jeg en lyr på mellom 1,5 og 2 kilo, men nå var jeg så blasert at jeg ikke engang gadd å veie den før jeg slapp den uti igjen. Himmelen var begynt å få en farge som minner om min favorittsluk (møresild i kobber), og det var på tide å vende skuta hjem. Tre nye arter, inkludert min første hai, på noen timers fiske kan ikke kalles noe annet enn en dundrende suksess.

Harand- og Sakkand jakt på Horpestad

Andejakt er min type jakt. Sitte i en fluktstol i taushet og speide utover vannet i soloppgang. Det er ofte mer bynært enn andre jaktformer, så den kan utføres på en vanlig arbeidsdag. Har heller ikke noe i mot å stå opp halv fem for å nå morgentrekket en gang i blant. Er man en spesielt entusiastisk andejeger kan man også rekke tilbake til kveldstrekket etter endt arbeidsdag. Jaktkortet varer hele dagen. For 120 kroner vil man jo ha valuta for pengene.

Etter å ha spredd lokkefugler på vann og land er det bare å sette seg i stolen og ta frem termosen og hele en rykende varm kopp kaffe og vente mens lyset kommer smygende og verden sakte våkner til liv.

Det var i grålysningen jeg plutselig så en kvinand som hadde smøget seg til utkanten av lokkeendene i vannet. Litt langt unna for hagle. Det er for slike anledninger jeg tar med min 22 wmr. Jeg hadde den i midten av retikkelen og trakk av. Fulltreffer. Crispy duck a l’orange til middag om 40 døgngrader. Jeg gikk til båten for å plukke den opp av vannet da den plutselig bestemte seg for heller å fly videre enn å bli middag. Heldigvis var den ikke skadeskutt. Eneste skade var på min stolthet. Jeg tuslet tilbake til stolen min og så utover vannet.

Like etterpå var det nok en and som landet ved oss. Denne gangen innen haglerekkevidde. «Harand» hvisket Magnus i en anspent tone som jeg forstod betydde at jeg ikke skulle skyte på den. Jeg har aldri hørt om harand, så jeg skjøt ikke. Jeg er sikker på stokkand, i alle fall hannen, og ganske sikker på kvinand. Alt annet våger jeg ikke skyte på, i alle fall ikke arter jeg ikke har hørt om. Men harand er visst ikke fredet, for han skjøt og han traff. Anda forsvant under vann.

Men plutselig dukket den opp igjen. Både Magnus og jeg var klare til å skyte da den forsvant under vann på nytt. Den dukket opp etter en lang stund utenfor skuddvidde, og fløy uskadd videre.

«Sakkand» hveste han oppgitt ut med sammenbitte tenner. Enda en andeart jeg ikke har hørt om. Sekkand vet jeg hva er. Jeg syns uansett denne sakkanden eller haranden så nøyaktig ut som en kvinand, men jeg må nok pugge pensum på nytt. Vi satt tause og så utover vannet.

En flokk med gjess fløy rett over oss. Dessverre litt for høyt. Det var flere flokker, men i dag hadde vi nok valgt litt feil posisjon for trekket, for ingen kom på skuddhold. På sørsiden av Horpestadvatnet hørtes det ut som de hadde mer suksess.

Det var på tide å pakke sammen. Avdelingsmøtet mitt klokka ti hadde blitt kansellert dagen før, så jeg hadde all verdens tid. Men mine jaktkamerater er unge, ambisiøse og i begynnelsen av yrkeskarrieren, og ville komme seg på jobb så de fikk en fullverdig arbeidsdag. De tror at hardt arbeid vil hjelpe dem opp og frem i arbeidslivet. Åhhh, den herlig naive ungdommen.

Jakten på den forsvunnede bulvan

Høstfisket etter sjøørret er i gang

Jeg må komme med en tilståelse: jeg sliter med å få Sjøørret på sommeren. Jeg ser de er der, de hopper rett foran meg, men de biter ikke på. Antagelig bruker jeg feil sluker med feil farge og drar antagelig inn for seint. Eller kanskje de ikke er sultne når vanntemperaturen er for høy. Det er en kode jeg ikke har knekt ennå.

Men når høsten kommer klaffer det på nytt. Mine sluker og teknikker fungerer atter en gang. Og etter at jeg konstant knyttet en opphenger med flue foran sluken har jeg fordoblet fangsten. Jeg har blitt ekspert på kirurgknuten. Kan knyte en kirurgknute i stummende mørke nå.

Angående årstider og tips til teknikker, lokasjoner og sluk/flue kan du gå nederst på denne artikkelen og trykke deg videre på siden til en som har knekt koden: selveste rosa reke, Norges fremste sjøørret-blogger.

Den første høstørreten fikk jeg 28. august. Jeg tok meg ikke engang bryet med å veie den før den ble tilbakeført til sitt rette element. Tipper 200 til kvartkiloen. Tatt på Guideline Blå Sildegreve #2

Neste tok jeg 12. september. Den var 404 gram. Lengde usikker siden jeg slapp den ut igjen, men rundt 40 cm. Tatt på noe jeg alltid har trodd ble kalt rosa reke på opphengeren, men heter visst pattegris. Jeg burde kalt bloggen min pattegris, men vet ikke om rosa reke ville likt det. Ville jo vært en hyllest til ham, men kanskje han ikke hadde forstått det. Merker jeg har litt for mye respekt for ham, kanskje tilogmed ærefrykt. Alle trenger en helt.

Kim har også en helt, men det er ikke meg. Han overgår meg i fiskevitenskap, og hans råd om farger og steder er alltid verdt å lytte til. Dessverre er han i en fluefase i livet, og mener at alt vær tillater fluefisking. Spesielt motvind krever fluestang med dertil fiskelykke. Han hadde fått nyss om at ørreten hadde begynt å bite igjen, og ble med ned på Riskastranda 13. september. Han begynner å bli flink til å ta bilder av meg med fisk i alle fall.

Jeg dro opp dagens første ørret kvart på sju, på Blå Sildegreve #2 igjen. Denne bikka 600 gram og 42 cm. Jeg merket meg en oppadgående trend hva gjelder størrelse. For å beregne vekten på neste fangst prøvde jeg å huske hva jeg hadde lært på MX2 på Kongsgård, men alt jeg erindret var at læreren hadde dårlig ånde og var enda dårligere på personlig rom. En dødelig kombo som ikke oppfordrer til å be om hjelp om man står fast på en spesielt kinkig matematisk utfordring.

Heldigvis for nattesøvn og familieliv blir det tidligere mørkt nå, for jeg kan stå timesvis, og på sommeren kommer jeg ofte hjem etter ett på en vanlig skoledag. Rundt klokka åtte går sola ned nå til dags, noe som gir rundt en halvtime tre kvarter før det er umulig å se hva man kaster ut, eller hva man drar inn.

Jeg var på nippet til å gi meg da det beit på klokka 20.32. I tillegg til ørreten hadde jeg i løpet av fisket fått to lyr og syv makrell (en gang var det to fullvoksne samtidig, en på sluken og en på flua), men denne fisken dro kampen oppover nesten umiddelbart. Mye plasking i vannskorpa er ikke nødvendigvis bevis, men da den hoppet var all tvil borte: Dette var ørret, og av det større slaget.

Da jeg fikk den opp var jeg glad for å få ørret, men ørlite skuffet over størrelsen. Den var 46 cm og 800 gram. En finfin fisk, så absolutt, men jeg hadde fantasert om å bikke kiloen i kampens hete. Denne hadde tatt på sluken. En mørk Sølvkroken Jensen Seatrout 15 gram.

Så første fisk veide 200, etterfulgt av 400, så 600 og til sist 800. Dette er faktiske vekter, og ikke noe jeg finner på. Har nærbilde av vektene for referanse. Etter mine kalkulasjoner skal neste sjøørret måtte være akkurat kiloen, og etter dette 1,2 kilo, så 1,4 osv. Matte lyver aldri.

Hvordan fiske sjøørret i forskjellige sesonger? Det vet jeg ikke så mye om, så les heller på bloggen til en som har knekt koden.

Hvordan fiske sjøørret på sommeren: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-sommeren/

Hvordan fiske sjøørret på høsten: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-hosten/

Hvordan fiske sjøørret på vinteren: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-vinteren/

Hvordan fiske sjøørret på våren: https://www.rosareke.no/hvordan-fiske-sjoorret-om-varen/