En overskrift for dere orddelingspoliti der ute. Dere vet hvem dere er, og jeg liker dere ikke.
Kim Nabo, eller Kimmonabo blant naboer, født og oppvokst på Hommersåk, skulle vise meg de hemmelige fiskespottene på Riska. Det var en kveld i mai. En av de aftenene som kommer litt for sjelden og bare er et vagt minne når sommerferien regner bort i juli. Etter en varm dag var det fortsatt rundt 18 grader og vindstille klokken halv ni.
Kim er selverklært fluefiske ekspert og har lest alt det er å lese om fluefiske. Spesielt har han studert Abu Garcia sin fiskebok intenst, side 37-48 der fluefiskeutstyr averteres.
Kim lovte å lære bort alt han kunne, men dessverre var studenten lite engasjert og hadde konsentrasjonsvansker. Flua endte enten en meter foran meg i vannet, eller oftest bak meg i noe kratt. Foretrukket fiskemetode er og bli sluk, så jeg byttet stang. Andre kast med sluk og en fin lyr var på kroken. Kim mente vi burde bevege oss mot stranden siden solen var på vei ned horisonten og ørret visstnok drar ditt på kvelden ifølge noe han hadde lest på Internett en gang. Så vi forlot Ulsneset, eller bare Neset som det er kjent som på Hommersåk, eller Riska som Hommersåk er kjent som på Hommersåk. Nærmere bestemt rett utfor Breivigsholmen. Sweetspot når det ebber eller floer. Nå var det akkurat på sitt høyeste.
Bedre lykke hadde vi på Riskastranda. Der var det masse fisk. Etter en lengre diskusjon om det var 100 meter fra alle elver, eller bare gyte-elver det er forbudt å fiske ved, fant vi det best å fiske 100 meter fra den fislete bekken som munner ut ved Riskastranden. Det er en perfekt brygge å stå på som vi skrittet ut til å være akkurat 101 meter fra osen hvis vi stod ytterst på piren.
Men det var ikke fluefiskeren som fikk napp først. Neida, det var på en enkel svart spinner med gule prikker rundt ti meter fra bryggen. Fisken kan sees på bildet under.
Kim fikk en mindre ørret på flue, så han var også fornøyd. Det hadde vært en fin fiskedag.
PS Ikke aaaalt i denne reportasjen er nødvendigvis hentet fra virkeligheten. De geografiske angivelsen skal dog stemme ganske greit.
Hvorfor finner jeg ikke noe informasjon om vann rundt Hommersåk det går an å fiske i? På kart ser det jo ut som det er en rekke fine vann øst for havnen på Hommersåk. Jeg får ta fiskestanga med og ta turen selv.
Jeg starter fra ytterste kai på østsiden av marinaen og bestiger berget der det ligger en båt i fjellsiden. På toppen ligger første vann: Heståvatn. Dette er et lite tjern som jeg ikke har noe tro på, men vil prøve uansett. En eldre mann kommer bort og forteller at det er fisk her, men bare av den minste typen. Ål derimot, det er det mye av her. Pga den mudrete bunnen kan han fortelle. Og dette er noe av det jeg setter mest pris på med fisking. Totalt fremmede mennesker har ingen problem med å komme bort og begynne å snakke så lenge man har en fiskestang i hendene.
Etter en hyggelig passiar, men ingen ørret eller ål, bestemmer jeg meg for å gå til neste vann: Vassbaktjørnene. Etter å ha forvillet meg rundt i et hyttefelt og kommet bardust inn på en familie som hadde lunsj i hyttehagen sin finner jeg veien ut og kommer til nordre Vassbaktjørn. For en skuffelse. Et grunt, mudrete tjern fullt av siv. Jeg hiver to kast siden poenget med turen var å prøve alle vann i området. Søndre Vassbaktjørn er om mulig enda verre. Her gidder jeg ikke engang ta fram stanga.
Egentlig hadde jeg mest tro på at Hetlandsvatnet skulle være mulig å få noe god fisk i. Og mulig dette også er tilfellet, men det får jeg aldri vite, for alle bredder var dekket av siv. Så en nydelig gråhegre som fløy dovent over vannet, ergo ingen bomtur. Og disse våtmarksområdene er nok viktigere for fugl enn fisk. Det var ornitolog man skulle vært.
Nå forstår jeg hvorfor jeg ikke kunne finne noe informasjon om ørretfiske i området: det er jo ikke mulig å fiske her. Heldigvis har vi Lutsi og Frøylandsvatnet, og den gamle mannen ved havet mente Måkatjørna overfor Maudland skulle være bra. Det er min neste destinasjon.
Når Kim setter seg inn i bilen og tar på seg caps og solbriller glir han umerkelig over i rollen som Kimi Räikkönen anno 2009-2011 (rallyepoken, ikke formel1 karrieren). Ford Mondeon er med ett en Citröen C4 WRC, capsen hjelm og solbrillene visir. Svein Kristian blir til kartleser Kaj Lindström, som også kjørte med Tommi Mäkinen. Kaj altså. Så vidt jeg vet har Svein Kristian aldri møtt Tommi Mäkinen.
De er Kimmi og Kaj. Helt til Tante Olga kommer opp bakfra og blinker med lysene at det han må se til å få opp farten. Hun skal rekke frem til fredagssamlingen på grendahuset før Dagmar har tatt siste biten av napoleonskaka. Og hele Bømlo er 80 km/h uansett hva veistandarden skulle tilsi. En hyggelig ting på Bømlo er at bilister bruker blinklys når de takker. Husk å blinke mot bilisten. Ikke det at Kim bryr seg med å blinke, tøtche fjernlyset to ganger, tute vennlig eller løfte en hånd om en motgående motorist er aldri så samarbeidsvillig og stopper i en lomme så han kan kjøre forbi.
Men vi kom da fram til slutt, og sove-situasjonen måtte avklares. Enkelt for meg, for jeg har jeg fast rom. Dette har Svein Kristian selv sagt er offisielt på hytta hans. Jeg har eget fast rom som er bare mitt når jeg er der. Det er rommet som er rett til venstre når man kommer innenfor entréen. Tradisjoner må holdes i hevd. Så også den tradisjonelle rekefesten på ankomstdagen.
For noen gikk rekefesten over i vanlig fest. Andre prioriterte en god natts søvn på sitt offisielt eget, faste rom. Erfaren som jeg er blitt på å legge meg tidlig hadde jeg niksa en neve sov-i-ro på jobb så jeg ikke hørte noe av Cypress Sild og Dusty Springsild på volum 11.
Ente har den uvanen å være munter og opplagt på morgenen. Men det har vi lært å dra nytte av. Vi har dressert ham opp til å komme med kaffe på sengen når baconet er ferdig i ovnen og eggene er speilet. Han logrer rundt klar for dagens eventyr. Etter frokost og kaffe er det bare en tur i sikringsbua før alle er klare, og han endelig slipper ut og kan løpe fritt rundt.
Ifølge kjendis-Farmen fisket man sild med dynamitt i gamle dager. Men tror han blander gamle dager med 1986, og klassikeren Crocodile Dundee: «Bastards won’t bite». Han påstår også at det er best å fiske med garn med strøm. Tenker han misforstår og har hørt at det er best å sette garn der strømmen fører raudåten. Raudåte har det latinske navnet Calanus finmarchicus, og burde nesten være med i min liste over latinske navn på dyr med Norge i seg.Se oversikten her. Men om jeg skulle inkludert alle latinske artsnavn med noe som har med stedsnavn i Norge ville listen blitt lang.
Siden ingen var syke i år utenom Benjamin var vi litt for mange til én båt. Svigerfar og mentor Martin «Minken» ble derfor tvunget ut på sjøen. Trengte vel egentlig ikke så mange ville hester for å overtale ham. Hvorfor han kalles Minken? For hvert år vi har lagt lubbesild får vi mindre tilbake enn vi henger opp. Og hvert år sier han at «Minken» tok dem. I fjor lot «Minken» bare fire være igjen. Det var Fercho som kom på kallenavnet.
Jeg skal ikke legge skjul på at «Minken» er mitt store forbilde når det gjelder alt som har med sjøliv å gjøre. Og han tar seg tid til å vise meg både båtmannsknopp og halvstikk. Og historier fra hine hårde dager.
Sildefiske i gamle dager foregikk på nøyaktig samme måte som i dag: en mann drar og to mann følger med
Første garn var satt på rundt 5 meters dybde. Dette er et skikkelig 20 meters sildegarn på 22 omfar. Sildegarnsettet har gått i arv fra far til sønn i generasjoner, og samme sted som vi fikk 121 sild og en liten lyr tilbake i 2017. I 2018 fikk vi 75 sild. Og i år (2019) fikk vi 7. Og 6 av disse hadde det vært fugl på. Båt SK fikk æren av å dra opp dette garnet manuelt, og det var en blanding av skuffelse og lettelse å spore hos dem. Skuffelse siden det var så lite, lettelse siden det dermed også er lite jobb. Å træ silda gjennom maska er en kunst bare SK, Martin og jeg mestrer.
Vi hadde også to andre garn, ett torskegarn og ett makrellgarn. Siden Martin sin båt har vinsj tok vi opp disse to. Torskegarnet var satt på rundt 100 meter fra land med en dybde på rundt 50 meter.
Alt vi fikk her var en slags bløtkreps med lilla gusjete tråder tytende ut. Dette er faktisk ikke ett dyr, men to dyr som lever i et mutualistisk symbiotisk forhold. Eremittkrepsen Pagurus prideaux med anemonen Adamsia palliata. Anemonen spiser matrestene fra krepsen, og beskytter den som en gjentjeneste. De lilla trådene har stingende celler, og skytes ut når eremitt-anemonen er truet. Ikke veldig sterke erfarte jeg da jeg holdt en. Kunne ikke registrere noenting faktisk, men kanskje nok til å holde reker unna. Anemonen vokser i takt med eremittkrepsen, og denne slipper da å lete etter ny beskyttelse når den har vokst seg ut av sin gamle beskyttelse.
Makrellgarnet var satt høyere, på ca 10 meter, men like langt ute som torskegarnet. Her var det heller ikke mye fisk, kun lusne 10 sild og en makrell fikk vi. Dette tror jeg ikke er et eldgammelt sildgarnsett, men Martin som sjekker rundt etter nye sett som han kan viderebringe til neste generasjon.
17 sild og en makrell er ikke mye å skryte av, om man ikke har fem brød til, så vi gjorde det eneste riktige: vi gikk på sildaslang. Her ute i havgapet er det langt mellom epletrærne, så om de rampete barna skulle slange noe, så måtte det bli sild. Martin hadde fått nyss om en nabo som hadde hatt bedre haill enn oss, og hadde en hel tønne full av sild. Vi listet oss ned dit og slanga til oss rundt 140 av havets gull som Kim bestemt mente at det het. Han mener forøvrig også at Volbeat er et bra band. Så metall vet han altså ikke noe om.
Med 140 sild kunne storproduksjonen starte. Sløying, vasking, salting og tørking. Røykingen av lubbesild skjer etter at fisken har hengt noen dager.
En mer detaljert fremgangsmåte på lubbeprosessen finner du her.
Noen timer på sjøen, noen timer på å prosessere fisken. Da fortjener jeg noen timer cowboystrekk. Med fem unger hjemme er disse turene eneste måten å få seg litt søvnoverskudd. Dessverre sov jeg ikke til jeg våknet til dekket bord. Et brudd på tradisjon altså.
Alle gjenger har innvielsesritualer. Noen gjenger banker opp prospects, andre får en bøtte med urin og avføring helt over seg. Noen må drepe og spise et helt menneskehjerte. I lubbesildgjengen må prospects vise seg verdige ved å lage lørdagsmiddagen. Kim er heldigvis bedre på kjøkkenet enn bak rattet. Han er faktisk helt chef.
Her er menyen:
Aperitiff: GT & Grissini med trøffelkrem
Forrett: Spretten overraskelse
Hovedrett: langtidsstekt entrecôte i følge med rosmarin og timianbakte amadinepoteter, asparges med bacon, kremet soppstuing på en seng av stekt løk og paprika.
Jeg ble utnevnt til sous chef fortrinnsvis pga min evne til å finne balansepunktet for trøffel i soppstuingen. Denne soppen er ikke bare dyr, men også en lunefull ingrediens. For lite, og du har bare kastet bort pengene, for mye, og retten blir totalt dominert. Jeg sørget også for en mise en place verdig en Michelin restaurant.
Etter at kjøttsvetten hadde gitt seg var det bare å gå i seng. Hey! Jeg er 43 år gammel! Jeg har så mange unger at hvis jeg får en til må jeg ta busslappen. Jeg fortjener å få slappet litt av.
Neste morgen var det Sondre som kom med kaffe.
Takk til Svein kristian, Kim og Florian for bilder. De andre krevde 3500 kroner for alle publiserte bilder.
Du vil kanskje også være interessert i å lese om tidligere lubbeturer:
Denne hytteturen hadde Sjøfiske på Bømlo som tema. Tidligere turer har vært sentrert rundt lubbesild, hummerfiske, lubbesild og sjøfugljakt. Nappkallenderen var sjekket, yr.no viste godvær, måkenes skrik var analysert og hall var ordnet, selvom noen påstod at autohall er like effektivt. Dette siste skulle vise seg å faktisk stemme.
Nye fjes denne gangen var tremenningen til Lido Lido; Sindre og Vegard, kjent fra filmer som «Die Hard» og en scene med en klokke i «Pulp Fiction». Poker ble introdusert som kvelds underholdning for første gang av Vegard, og enorme summer byttet hender i løpet av kvelden. Jeg må få meg vips. Noen konsumerte brunt brennevin de skulle komme til å angre på dagen etter.
Ingen skal påstå at vi er noen morgenfugler, og vi kom oss ikke utpå før i ett tia på lørdag.
Jeg hadde sett meg ut Yraskallen på sjøkartet rundt halvannen nautisk mil vest for Hiskjo. På vei ut ditt stoppet vi innom Oddaskallene i Hiskahavet rett utenfor Hiskjo. Og her tok det ikke lang tid før det beit på kroken. Vegard og Sindre fikk hver sine store lyr, og jeg en makrell. Denne ble brukt som agn i påfølgende kast. Loddet traff bunnen på rundt 50 meter, og bølgene sørget for bevegelse så jeg ikke trengte å nøkke i snøret. Vent, satte snøret seg i bånn? Nei, det er bevegelse i stanga, den vibrerer lett på tuppen. Det er noe levende der. Noe som trekker nedover. Ta det rolig nå Andreas, ikke dra for fort. La fisken jobbe og slite seg ut og sveiv inn rolig. Og over rellingen kan jeg dra inn en fin Brosme.
Dette eksemplaret var på 2,2 kilo, og skal rett i panna når jeg kommer hjem. Smaken blir karakterisert som hummer-liknende. Jeg har ikke spist denne fisken tidligere, og gleder meg til å sette tenna i en brosme filet.
Mens jeg dro opp brosmen var noen i besetningen begynt å angre på at de hadde drukket whiskey og whisky kvelden i forveien. Som Benjamin sier: havet gir, og havet tar. Tyskland har fostret mange store tenkere: Imanuel Kant, Friedrich Nietzsche, Martin Heidegger, Benjamin Knupper, Scooter. It’s nice to be important, but it’s more important to be nice. Ntsntsntsnts.
Så brosme var det eneste som ble tatt på Oddaskallene, og å dra til Yraskallen var nå bare blitt en fjern drøm, for det ble besluttet å dra innaskjærs. Hvem vet hva vi kunne fått om vi hadde blitt der lenger enn ti minutter.
Vi dro inn på joker’n i Kuleseidkanalen og kjøpte plaster, for SK hadde fått en stor krok gjennom fingeren som han dro ut uten hjelp, eller stort drama, og det viste seg at Sindre hadde et dypt kutt i fingeren han fikk da han bestemte seg å sløye en lyr vi hadde fått i rom sjø uten å fortelle det til noen. For noen menn!
Som et kompromiss på sjøfiske innaskjærs la vi oss så utfor Helgeneset. Her stuper det fort til 170 meter, og muligheten for å få noe annet enn makrell og lyr er så absolutt til stede sa eksperten blant oss.
Men renna ga oss ikke annet enn noen eggsekker av noe slag. To niser bestemte seg for å gi oss et lite show rett ved båten, så det var jo hyggelig å duppe der i sol og vindstillhet, men fisk var det skralt med.
Etter litt tid i lun sjø var vi klare for mer action fiske. Vi prøvde oss på Grunnarevet mellom Toska og Nautøya. Her fikk jeg en enorm fisk på kroken. Den dro og halte, og beit av senen etter en kort og frenetisk kamp. Men jeg hadde den på kroken, en stund var den min og jeg kjente dens kraft. Antagelig var det en steinbit på rundt 10 kilo, kanskje mer.
Etter å ha mistet ruggen bestemte jeg meg for å legge fisket dødt, og surmulte resten av turen. Jeg satte meg ned, armene i kors og stirret tvert ned i dørken. Ikke engang Benjamins barnlige fryd over bølger kunne få meg opp av slumpen. Da vi så en sel i vannskorpa forstod jeg hva som hadde bitt på, og var glad lina hadde røket.
Vel hjemme innså vi at indrefileten fortsatt lå i kjøleskapet og ikke var fullt tint. Da er det bare en ting å gjøre: ta en cowboystrekk til kjøttet er klart. Eller diskutere planlagt foreldelse og synet på menneskeheten til debattantene står oppreist. Blodsukkeret var lavt da indrefileten ble servert i ellevetida.
Svein Kristian; Kaptein på dagen, kokk på kvelden, serverte som vanlig indrefilet med en egenkomponert saus med perfeksjonert balanse.
Kveldsunderholdningen var igjen poker. Noen ønsket å vinne tilbake hus og hjem som ble tapt kvelden i forveien. Det endte opp med tap av hytte i tillegg.
Dagen etter var det utflukt i lokalmiljøet. Siden jeg har vært her før, og min familie drev gullgruvene (Jørgensens Gruber) påtok jeg meg guide-rollen.
Sindre og Benjamin var imponert over hva jeg kunne fortelle om hvor det var skinneganger i tidligere tider, og hvorfor slagghaugene ikke var gjengrodd, men ser ut som det kunne være tatt ut av fjellet forrige uke. Det de trodde var marmor kunne jeg fortelle er kvarts, og at kvarts og gullårer ofte finnes ved hverandre.
Jeg angrer på at jeg lot dem gå ned i gruvene på egen hånd. Som turleder burde jeg visst bedre enn å la ta uerfarne dyphavsfiskere gå ned i en mørk hule uten utstyr eller engang annen lommelykt enn iPhonen sin blitz.
Da de ikke kom opp igjen på en time gikk jeg hjem og spiste frokost som Vegard hadde lagt. En fantastisk frokost Vegard, bedre enn Scandic Nidelven!
De kom heller ikke tilbake til utvaskingen av hytta, og det syns vi tre gjenværende var så dårlig gjort at vi bestemte oss for å dra hjem uten dem.
Det går nå lokale rykter om lyder fra Jørgensens Gruber på nattestider. Uhyggelige grynt og buldring fra fjellets indre. Noen påstår også å ha hørt fnising og dårlige vitser.
Muligheten for å sjekke ut fiske i Sirdal meldte seg da vi hadde lånt en hytte på Tjørhom, men glemt å rette opp vanntanken før vi dro, og med det potensielt få fuktskader og råte. Så da meldte jeg meg frivillig til å dra opp igjen alene dagen etter for å sette tanken i riktig posisjon, og få en hel dag og kveld til fisking (og en hel natts ubrutt søvn).
Fiskekart kjøpte jeg for 50 kroner på Joker Sinnes/GP Tjørhom. Området er delt opp i forskjellige soner, og jeg valgte meg ut område 3 fra Tjørhomvatnet i sør til halve Ortevatnet i nord. Fiskekort kjøpte jeg på Haugen Camping med en god cheeseburger, pom fritt og salat uten dressing takk. Man kan lett kjøpe fiskekort på sms, men jeg liker å snakke fisk med lokalbefolkningen og få noen tips og gode fiskeskrøner. Dessverre var ikke verten videre interessert i fisking, men han var en hyggelig kar til tross for denne skavanken.
God og mett lot jeg bilen stå på parkeringsplassen og begynte fiskingen i Sirdal.
Svart (med firkant) – Sira mellom Haugen Camping og Kvæven Golfbane
I elva mellom Haugen Hytteutleie & Camping og golfbanen ved Kvæven står ørreten tett! Og den biter på alt. Skal ungene introduseres for ørretfiskets gleder er det her man burde gå. Jeg fikk glatt tjue små aurer på de tre timene jeg bevegde meg oppover elva, og like mange som glapp. Ingen store fisk, men gleden jeg kjenner hver gang det rykker i stanga er likevel det nærmeste jeg kommer utilslørte lykke slik jeg husker det fra barndommen.
Favoritt stedet mitt er en sandbanke der midterste svart pil med firkant peker på kartet over. Her var fisken ekstra glad i Tasmanian Devil.
I vannet som omkranses av golfbanen var det et par prøvebit på en sluk jeg prøver meg på fra tid til annen. Denne er ganske stor, så kan tyde på at det stod noen fisk av grei størrelse her. Dessverre var det ingen som bet skikkelig på.
Hvitt – Fidjelandsvatnet sør
Jeg parkerte på en stor parkering rett etter brua. Det står et skilt der som er veldig vanskelig å tyde at står privat parkering på. Så vanskelig at om det hadde kommet noen kunne jeg lett spilt dum og uvitende. Noen onde tunger skal ha det til at det ikke hadde vært nødvendig med mye skuespill for å framstå dum og uvitende.
Litt vanskelig å komme seg ned til vannet, og heller ikke verdt hverken å få bilen tauet eller brekke halebenet. Det var dessuten litt for grunt og en det kom med sjøplanter hver gang jeg dro inn. Heter det tang og tare, eller er dette forbeholdt planter i salt sjø?
Grønn – Boghølen, mellom Orrevatnet og Fidjelandsvatnet
I Orrevatnet er det masse ørret, og noen av de jeg kunne se hoppe så store ut. Men de er langt utenfor mine evner å hive. Kan sikkert være fint å fiske fra båt. Dessverre er det ingen lette måter å komme seg ned til Orrevatnet fra veien, hverken med tanke på parkering, eller nedstigning. At det er lagt så dårlig til rette for fisking i dette området er ikke mindre enn en skandale.
Rødt – Svartevatn
Svartevatn er vannet som ligger rett ved GP’en. Jeg valgte å stå i sørenden der det er brannstasjon og Risa holder til. Noe forsiktig vaking avslørte at det var liv der, men ingen som ville smake på spinner eller Tasmanian Devil.
Blått – Tjørhomvatnet
Tjørhomvatnet er en forblåst innsjø. Alle de andre sjøene og vannene jeg var ved var ganske stille, men her var det som å stå ved kysten. Jeg hadde hørt at det skulle være dårlig med fisk her, noe som skulle vise seg å være en sannhet med visse modifikasjoner. På syvende kast bet en ørret på helt inne da jeg skulle dra opp tassyen. Den kom skytende mot den, og det ble mye sprell, og jeg var ikke forberedt, og auren datt av. De sier at den største fisken er den du ikke får i land, men denne anslår jeg til 17cm. Etter dette var det ikke en eneste fisk som var borti å snuste engang.
Mye av grunnen til at jeg ikke fikk den opp (fisken altså) er at jeg måtte stå halvannen meter over vannet på en knaus. Andre steder var det langgrunt. Som et dedikert fiskested holder ikke dette. Og det går igjen i hele område 3 på fiskekartet. Sirdal og grunneiere har ikke lagt til rette for fisking eller parkering. Det er så å si umulig å finne parkeringsplasser langs veien, og siden det ofte er langsgående grøfter og/eller gjerder kan man heller ikke parkere inn til siden av veien.
Bildet over er et godt eksempel på tåpelig plassert «fiskeplass». På andre siden av autovernet er det bratt og glatt skrent, så kommer tett med bjørk så man ikke kan hive, og ikke noe fast grunn å stå på. Totalt meningsløst å ha en fiskeplass her.
Gult – Beinesvatnet
Vannet som ligger nedenfor Sirdal Skisenter er en perle av et vann. En kan fiske rett fra en innbydende sandstrand siden det er brådypt, eller bevege seg bortover på berg. Fisken biter villig, men er av samme størrelse som hele område 3. Nå hadde det blitt mørkt fort, så det var bare å sette seg i bilen og kjøre hjem til hytta og spise en cup noodle og legge seg i soveposen.
Epilog
Da jeg var på vei opp fra Beinesvatnet traff jeg på to hobbyfiskere i fiskebua ved stranda. De kunne fortelle at de hadde sett bever i vannet, jeg fortalte at jeg hadde sett flere lemmen ved Haugen. De sa det var fritt fram å bruke kanoene som lå ved stranda, årene lå i bunnen. Dessverre var det blitt sent og mørkt, så jeg sa kanskje neste gang. Vi diskuterte også fisket i forskjellige vann i området, og de underrettet meg om en gutt på 15 år som hadde fått en halvannen kilo aure i det regulerte vannet Gravatn samme dag. For åtte år siden ble en ørret på 9,5 kilo tatt her, riktignok i garn. Det er tappet ned til historisk lave nivåer, så ørreten står så tett at det var mulig å gå tørrskodd til andre siden hevdet de. Takk for tipset, og god natt sa jeg og dro hjemover og la meg i soveposen og drømte om storfangsten og en heroisk hjemkomst med mat til familien i ukesvis.
Neste morgen tok jeg av på anleggsveien på sørsiden av Gravatn og kjørte den til endes. Det var en nydelig dag, men ingenting beit på. Jeg hadde stor tro på en sluk formet som en liten ørret siden denne fisken også spiser sine egne. Mudderet jeg stod på var veldig våt og jeg sank ned i den hele tiden, så jeg stod ikke lenge nok til å få gjort et skikkelig forsøk. Mulig jeg gikk glipp av min første storfangst av fjellørret.
Siden Maserati Haute Route 2018 ble syklet på RV45 valgte jeg å kjøre hjem langs Sira og via Tonstad. Lengre å kjøre = flere vann å sjekke ut. Veien ned fra Tjørhom til Tonstad er av fantastisk kvalitet. Dessuten slipper man drittsekk kjøringen som karakteriserer hytteeierne i Sirdal. Der kuttes svinger og motgående trafikk er langt over i andre kjørebane hele tiden. Jeg sier ikke at alle stavangerfolk som har hytte i Sirdal er dårlige sjåfører, bare at de er noen egoister med for store biler.
Ifølge betjeningen på Sirdal Ullstove er det fritt fiske i vann og elver fra Dorgefoss til Tonstad. Og jeg stoppet mange ganger, men ikke noe napp noe sted.
PS ingen fisk ble drept i denne reportasjen fra Sirdal. Alle ble sluppet ut igjen.
Slik fisker vi sjøaure i Ryfylke: still deg på en kai på Halsnøya. Hiv uti helt vanlig streit sluk, fortrinnsvis gul. Stå pal og hiv, dra inn, hiv, sveiv inn og hiv igjen og igjen i to timer uten napp. Midt på dagen, i stekende sol og skyfri himmel og sterk fønvind er optimalt. At lokalbefolkningen ler og rister oppgitt på hodet gjør ingenting, for egentlig er jeg ikke ute etter fisk, bare ute etter å slippe å ta i et tak med unger og matlaging og styr og stell.
Jeg trodde jeg hadde en grei størrelse lyr på kroken da jeg kjente det beit på, og ble litt irritert, for etter å ha spist selvfisket makrell til middag i går og fiskekake av lyr til lønsj i dag var jeg ikke klar for mer fisk. Jeg er egentlig en kjøtteter. Men da jeg så i vannet hvilken fisk jeg var i ferd med å hale inn økte min entusiasme et par hakk. Marerittet er selvsagt at den glipper i det du drar den opp, og det er to lange meter opp til kaia. Ingen ville ha trodd at jeg hadde hatt en såpass stor sjøørret fra kai på den sluken i det været viss den glapp. Og det er det verste som finnes: å fortelle en sann fiskehistorie og publikum bare er liksom «yeah, sure dude». Mitt publikum er oftest amerikansk.
Dette var en besynderlig ørret. Det var som om den hadde bestemt seg for at jeg var dens utkårede fisker. Som nevnt trodde jeg det var en lyr siden det ikke var mye kamp, så jeg sveivet bare inn i jevnt tempo, og ga den ikke noe line. Ingen byksing over vann for å vise seg til kjenne, den fulgte bare lydig etter senen. Og ikke noe problem å dra den opp heldigvis. Og for å gjøre alt perfekt sprelte den så ivrig da den var trygt på land at kroken falt ut av seg selv. Så det var plenty av liv og muskler i den, men den hadde bare valgt meg. Som takk fikk den et par velrettede knyttnever i fleisen og åndet med det ut.
Øyvind har alltid en fiskevekt og tommestokk parat i bilen. Akkurat én kilo var den, og det er ikke noe avrunding oppover. Og 43 centimeter lang. Den hadde rognposer, men ikke rogn. Sjøørreten (Salmo trutta trutta) gyter på høsten i elver og mindre vassdrag og yngelen klekkes på våren. I ryfylkefjordene er fisken fredet fra 1.mars til 30.april ved stangfiske fra land eller båt.
Middagstips
Filetér auren. Behold skinnet på.
Del fileten i passe størrelser og salt og pepre med sitronpepper. Ikke salt for meget. Hakk opp løk og ha i ildfast form med smør. Sett inn i midten av ovnen i 200 grader i ca 20 minutter.
Hva er best å fiske ørret med? Dette har vært et hett tema i flere hundre tusen år viser hulemalerier, så jeg bestemte meg for å samle en trio for en vitenskapelig test.
Jeg er selvsagt en spinnermann, Svein Esskå Kristian er flue ekspert og Benjamin Tassy sverger til Tasmanian Devil.
Benjamin visste om et fint sted på Lutsi. Og fint var det, men det er aldri før blitt dratt ørret derfra, så hva var vitsen å være der? Så vi dro videre.
Svein Kristian valgte Skjelbreidtjørna. Der var det så fullt av ørret at vi kunne plukke dem med bare henda om vi ville påstod han. Etter å ha forsert piggtrådgjerder og elver for å komme dit oppdaget vi at det var en grusvei som gikk direkte til vannet om vi hadde parkert ti meter lenger før.
Og fisk var det. Fluemannen fikk to som var borti, og Tassy tre, men de glapp. Mr Spinner påstod han fikk en som glapp, men det var bare en løgn for å ikke være helt utenfor.
Benjamin har gått på fiskekurs i Polen, og det betalte seg da han dro opp dagens første ørret. Auren hadde ikke bitt på, men fått kroken i siden. Han mente det er en mye større bragd enn å få en fisk til å gå etter åte, og dette må jeg si jeg et enig i. Tasmanian Devil 1, flue 0, spinner 0.
Siste vann var Frøylandsvatnet (det på Hommersåk, ikke det ved Bryne). Jeg valgte dette ikke fordi jeg hadde noe tro på det, men det var geografisk fornuftig for meg. Bare å parkere hos Benjamin og tasse ned.
På dette tidspunktet hadde Svein Kristian takket for seg, og Benjamin skulle snart gjøre det samme. Alene og forlatt er jeg som best og det var med ett masse ørret i vannskorpa. Det glinset i sølv utover vannet, og det plasket og plompet rundt meg. Men da jeg kastet til høyre vaket det til venstre, og da jeg kastet til venstre var det en som hoppet høyt til høyre for meg. Meget frustrerende, og for å håne meg ekstra fikk jeg en sokk på kroken.
Men aldri gi opp lærte en av vennene til min bror meg. «Ikke gi opp!» hører jeg ham si. Helt til flaggermusene kom fram. Jeg hater flaggermus. Spesielt når det virker som det er meg de er på jakt etter, og de kommer flaksende rett mot meg og bare unngår hodet mitt med centimetre. Så jeg ga opp.
En venn og jeg skulle ut og fiske ørret i Lutsivannet, men han hadde endt opp på akutten med CO2 forgiftning som følge av ølbrygging. Jeg skal ikke nevne navnet hans. Kanskje huske å bytte den pakningen til neste gang eller?
Som bestilt ringte min svigerbror og svirebror og var interessert i å vise meg de legendariske vannene på Høy-Jæren. Øyvind hadde hørt mye fint om Storamos, og vi bestemte oss for å prøve der. Det var 25 grader selv såpass høyt opp.
Kanskje varmen gjorde at ørreten ikke bet. Da søker den dypere og kaldere vann sier forståsegpåere. Og de mangler det ikke på i fiskemiljøet. Vi prøvde alt: spinnere, woblere, fluer, mark, tasmanian devil, four chucks og tilogmed stingsild. Alt uten hell. Da er det bare én ting å gjøre: lage pulverkaffe og ostesmørbrød og ta en drøs.
Etter tre timer uten et eneste lite napp var det på tide å se fakta i øynene: det er ikke en eneste aure igjen i Storamosvannet. På tide å bytte beite. Vi kjørte til Røyslandsvatnet og startet med fornyet optimisme, bare for å innse at heller ikke her beit fisken på. Lars Monsen sier det ikke er noen vits i å hive ut samme sluk/flue mer enn syv ganger. Biter ikke fisken da, må du bytte. Jeg har fire, så drit i Monsen.
Øyvind fikk dagens første fisk og var fornøyd. Vi begynte å fiske i seks-tiden, og klokka var nå elleve. Alt vi hadde fått var en ørret som ikke kan ha vært mer enn 17 cm. Jeg hadde ikke fått noe, men hadde punget ut med 70 kroner for dagskort i området, og jeg er en valuta-for-penga-type-fyr (de sier 50 kroner på inatur.no, men legger på 20 i administrasjonsutgifter rett før du skal betale).
Jeg ga opp Røyslandsvatnet og kjørte til et vann der jeg så så mye vaking at det så ut som et tropisk regn. Hvis jeg ikke får noe her, tenkte jeg, så får jeg aldri noe. Og tredje kast fikk jeg napp, og den var stor! Og den glapp! Tre kast til og jeg hadde en ny på kroken. Lot den få litt snøre, dro inn, lot den få litt mer, og slet den ut. Og fikk den på land! Jeg fikk min nydelig ørret klokken 23:49.
Vannet heter Søylandsvatnet, og ved nærmere googling i ettertid kan det virke som det er et naturreservat. Så arrester meg! Jeg var allerede en forbryter fra før i dag siden jeg vannet plenen uten å vite at det hadde blitt innført vanningsforbud fra og med i dag 10/7 i Sandnes. Bad to the bone. Rebelman Andreas out!