Stikkord: Fiske

På senvinteren og vårparten kommer torsk inn fra havet for å gyte langs det meste av norskekysten. Den har forskjellig opphav og forskjellige navn rundt omkring. I Rogaland heter den Ferdatorsk eller feratorsk, som betyr en torsk som er på ferde, akkurat som skrei betyr å skride, kort oppsummert vandrende torsk, i motsetning til den oftest brunlige stedbundne torsken man kan få året rundt. Skrei kommer inn fra Barentshavet for å gyte, mens ferdatorsken kommer fra en sørligere stamme. I Ålesundtraktene kalles vandrende torsk Borgundfjordtorsk. På Sørlandet heter den vandrende torsken gregoriustorsk, eller gregoren, fordi den kommer 12. mars som er pave Gregorius den førstes dødsdag, skytshelgenen mot gikt.

Vi satset på at torsken ikke følger den gregorianske kalender eller at de ikke hedrer gamle sankt Gregg, for vi hadde ikke anledning 13. mars, bare 7. mars var en av disse dagene da andre plikter var fraværende og båten til vår disposisjon. I alle fall til klokken halv tre. Så vi måtte starte grytidlig søndagen om vi skulle få klokket inn noen akseptable timer fisking. Planen var å kjøre 06.30, men det ble prioritert å koke poteter til potetsalat istedenfor å dra til avtalt tidspunkt. En helt grei prioritering syns jeg, spesielt siden jeg satt i sikringsbua og prøvde å få unnagjort dagens første og viktigste plikter. Dessverre uten gjennomføringsevnen til å dra den helt i land, noe som frembrakte litt i overkant munterhet hos min kumpan.

Endelig i båten startet vi å debattere om hvor ferdatorsken gikk. En av oss mente at torsk er torsk, og de ville være å finne på de vanlige torskeplassene. Den andre mente at ferdatorsken gikk dypere på sin vei til sine gyteplasser i fjordene. For vi var enige om at noen hadde sagt at de gyter i fjordene, men en av oss mente at Boknafjorden er en fjord siden den da VITTERLIG har fjord i navnet sitt. Rogaland er da VITTERLIG ikke et land selvom det har land i navnet sitt ble det raskt kontret fra den andre. Man skulle tro vi hadde lest oss litt opp på ferdatorsk før vi satte oss i båten, men det er sabla lite informasjon om dette fisket. Ingen bøker jeg har lest har noe om ferdetorsk fiske, bare masse om skrei, skrei, skrei, og nettet har bare noen få referanser på fiskediskusjonsforum med motstridende anbefalinger som fort ender i opphetede diskusjoner og bitre anklager. Hva er det med sportsfiskere og krangling på nett? Det tar ikke lang tid før trådene som startet med et saklig spørsmål ender opp med anklager og trusler. Kanskje det gjelder alle forum, men jeg leser uansett bare fiskeforum. Forumforumforumforum.

Vi satte ned farten ved Gandsflua for at ekkoloddet skulle kunne fange opp hva som foregikk under vannoverflaten. Det tok ikke lang tid før vi så vår første stim, og uti med spetakkelet. Jeg dro opp to sei som hadde bitt på på vei ned. Jeg har hørt at ferdatorsken ofte svømmer under seistimene, men det var umulig å trenge gjennom det øvre laget av sei.

Da vi begynte å få tre sei på hvert kast bestemte vi oss for å prøve andre lokasjoner og satte kursen mot Riskafjorden. Her fikk Kim en finfin torsk han lenge prøvde å overbevise både meg og seg selv om at var en ferdatorsk, men den hadde hverken rogn eller melke og det var og ble en altfor brun fisk til å kunne misoppfattes som noe annet enn kysttorsk eller taretorsk. Etter noen timers forsøk rundt omkring Ysken uten store utslag på ekkoloddet eller på stanga bestemte vi oss for at utfluktens egentlig mål ikke var ferdatorsken allikevel, men sei. Så mange sei at ungenes badebalje ble fylt til randen. Og vi visste hvor seien var.

Selvom ferdatorsken ikke var i bettet, eventuelt at vi bomma stygt hvor vi satset, fikk vi suksess på turens reviderte mål. Balja ble fylt opp, og jeg var klar for å komme meg hjem til et nytt forsøk i sikringsbua, til litt for høy latter fra min venn. Jeg syns tilogmed måkenes skrik da vi sløyet fisken hørtes ut som skriklatter.

Om noen lokalkjente har en god fiskeplass i Boknafjorden der det tas ferdatorsk eller informasjon om hvordan man fisker etter denne så skriv gjerne en kommentar eller send meg en e-post på jorgensenandreas@hotmail.com . Obsobs! Ikke send meg lokasjon om du ønsker å holde den hemmelig. Jeg kommer til å publisere det.

Jeg er sosialantropolog av utdannelse og praktiserende på fritiden, men siden jeg ikke kan dra til andre kulturer må andre kulturer komme til meg. Hvordan fisker andre kulturer er det som opptar meg for tiden. Først ut: tysk fisking fra båt. Vi har alle sett dem stående i overfylte båter ute i fjorden. Time etter time er de ute, fra morgen til kveld. Hva gjør de der ute bortsett fra det åpenbare?

Oppmøtetid på Hommersåk kai var klokken syv, en time før soloppgang. Jeg kom fem minutter for sent, og da var Benjamin, Robert og Marian alt i gang med å sette båten på vannet. Presise og effektive, to fordommer bekreftet.
Straks alle var ombord hørte jeg pschhh, pschhh, pschhh, og fikk en øl i hånda. Pschhh. Jeg skulle til å ta første slurk, men ble kraftig irettesatt. Første slurk går til havet. Hvorfor vet jeg ikke. Respekt for de som har omkommet på havet, eller bedøve fisken går jeg ut ifra.

Vi kjørte ut i mørket i en litt for liten aluminiumsbåt med 15 hester uten lanterne i stigende vind. Jeg fryktet at vi skulle bli fire av de fremtidige fiskere kom til å helle øl over bord for. Robert beroliget meg med at han hadde med hodelykt, men fant den ikke fram. Han fant isteden frem frokosten sin, som var brødskiver med noe som luktet en blanding av vellagret servelat og makrell.

Vi startet på Ligrunna, for det var ikke interesse for dypvannsfiske. Som Marian påpekte minsker det sjansen for at snørene skal gå i hverandre om det ikke er så altfor langt ned. Det hørtes logisk ut for meg. Moderne logisk tenkning, det begynte faktisk i Tyskland det, da Gottlob Frege på 1800-tallet fant ut at Aristoteles’ syllogismer ikke nødvendigvis var svaret på alle spørsmål. Og nå hadde vi jammen en tysk filosof om bord også.

Det blåste opp kraftig her ute, så vi forflyttet oss først til Håtangen for å komme i le, uten noe resultat på kroken, så vi dro dypere inn i Riskafjorden.

Mellom Riskaholmene og Grødvig ligger det mange fine steintopper på 30 meter over mudderbunnen. Så hvorfor vi la oss rett på mudderbunnen på 60 meter i sørøst slik at vi aldri kom til å drifte over en av toppene, men holde oss på mudderbunn hele tiden vet jeg ikke. Jeg var med som observatør av tyske fisketekniker, ikke besserwisser.

Men de visste hva de holdt på med, for her var det mye fisk. Om man er tilhenger av hvitting, mye hvitting (tysk: Wittling). Jeg noterte i den brune feltarbeidsboken: «tyskere ser ut til å nå et nytt stadie av entusiasme og barnlig glede for hver eneste nye hvitting de drar opp i båten, uansett størrelse og kondisjon. Og akkurat som barn har de ikke noe forståelse av den fremtidige jobben det er å sløye og filetere alle disse små fiskene. Dette er nok kvinnene sin plikt hos denne germanske stammen. Og tatt i betraktning den store fangsten mennene drar opp fra havet trekker jeg den konklusjonene at kvinnene også oppfyller sine ekteskapelige plikter».

Robert sørget for litt biodiversitet i fangsten med en knurr (tysk: Graue Knurrhahn). Knurr har visst fått navnet etter lyden den lager, men hverken denne, eller noen knurr jeg har landet har ytret en lyd i min nærhet.

Til slutt forflyttet vi oss til en av bergene og der fikk jeg en av de beste matfiskene i disse trakter: lange (tyske: Lenge). Ikke blant de største eksemplarene, men stor nok til å steke til kvelds for meg selv, en liten godbit mens jeg ser en gammel episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 2001-sesongen er best.
Fiskeentusiast og hobbykokk Robert er ikke overbegeistret for denne fisken. Han kan prate i timesvis om fisking og tilberedning av fisk, og så liker han ikke denne havets hummer? Nesten så jeg mister trua på at han egentlig vet noe som helst om fisk.

Siste sted vi prøvde fisket ble rett utenfor Ulsnes. Her klarte alle fire å sette seg skikkelig fast i bunnen samtidig. Ingen manøvrering kunne få oss løs, og alle mistet sine oppheng og gode deler av snøret. Feltarbeidet mitt hos de tyske fiskerne fikk en brå slutt, men nok materiale til en bok som skal hete «Fishers in The barrels». Pensum for fremtidens grunnfags studenter i sosialantropologi regner jeg med. I det minste en nobelpris i litteratur og kanskje en fredspris på toppen.

Egentlig er overskriften litt feil. Artsfiske er målrettet fiske etter arter, jeg slenger bare uti snøret på samme måte som alltid: en paternoster med en tung krok på enden. Hvis jeg har en makrell for hånden agner jeg. Så slipper jeg spetakkelet i vannet og lar den synke ned til jeg kjenner grunnen og banker den gjentatte ganger i bunnen. Lette napp opp, og så falle til bunns igjen. Ikke de harde rykkene jeg ser de gjør i nord.

Egentlig skulle jeg og Kim ut og sette hummerteiner, men denne lørdagen var av den nesten vindstille typen som sjelden kommer i november, så vi klarte å forhandle oss frem til noen ekstra timer på sjøen.

Da teinene var satt etter skipper Kim sine befalinger prøvde vi ut noen viker med leopardbunn vi har sett oss ut på kartet, men som er utilgjengelige uten båt. Jeg har sikla på stredet mellom Stora Marøya og Litla Marøya lenge. Men ørreten var ikke i bettet i dag, så da var det frem med havstanga og ut på dypere farvann.

Min fiskemetode med å hele tiden være i bunnen har over tid resultert i over gjennomsnittet tap av takler og sene, så jeg hadde bare rundt 150 meter igjen på snella. Derfor kunne vi ikke utforske de helt store dypene, men konsentrere oss om toppene. Vi starta ved Gandsflua uten mye hell til å begynne med. Både Kim og jeg fikk en makrell på vei ned. Nå hadde vi ihvertfall agn. Jeg agna nederste krok med hodet og to andre av de tre krokene og prøvde på rundt 50 meter.

Jeg blir aldri klok på dypvannsfisker. Jeg var usikker på om jeg hadde noe på, men dro opp siden vi uansett hadde planer om å forflytte oss. Rundt tretti meter igjen begynte jeg å bli sikker, og på tjue meter merket jeg at det ikke var en sypike, men noe større. Opp kom en finfin torsk som veide 2,25 kilo etter bløgging, personlig rekord. Ikke en stor torsk om du er fra Lofoten og er vant med skrei, men en akseptabel fangst i Stavanger regionen. Torsk har gitt opphav til mange økenavn, blant annet tosk og dorsk, siden den er en enfoldig fisk som biter på det meste, og at den ikke er en fighter, men lar seg heise opp til overflaten uten mye kamp. Dissekering av magesekken viste en halvfordøyd sjøkreps (nephrops norvegicus) av grei størrelse.

Kaptein Kim vendte nå skuta mot Ligrunnen, og det var ikke meg imot. Tidligere har jeg hatt hell på Ligrunnen, spesielt i skrenten på sørsiden. Og det tok ikke lang tid før stanga mi begynte å vibrere. En rød fisk ble dratt opp, og jeg kunne notere meg en ny art på artslista mi: lusuer. Alltid morsomt med nye arter.

Etter de obligatoriske bildene var tatt var det uti igjen. Vi hadde driftet sørover og lå mellom Ligrunnen og Håtangen. På rundt hundre meter merket jeg at noe satt på. Og mens jeg dro opp merket jeg mer svai i stanga enn på torsken, og at denne fisken i alle fall ikke var like medgjørlig. Det et slitsomt å dra opp 150 meter når den der nede helst vil forbli der nede. Da jeg til slutt fikk den opp bannet jeg høyt på tysk. Det var en pigghå. Jeg er entusiastisk for nye arter, men denne haien er fredet, og ikke minst har den to giftige pigger.

Det finnes tre giftige fisker i norske vann: pigghå, havmus og fjesing, der sistnevnte er den som gir størst smerte. Den mest effektive lindringen er varmt vann opp mot 45 grader i en til to timer hvis man blir stukket av en av disse fiskene. Vi hadde ikke noe varmt vann ombord, og med mindre man er en fyrrig muy caliente latino tviler jeg på urin kommer opp i disse temperaturene.

Jeg fikk buksert pigghåen oppi balja og var litt rådvill hvordan jeg skulle få ut kroken. Med olme, smaragdblåe øyne stirret den på meg, og hver gang jeg nærmet meg med hånden fyrte den av bakkroppen med bakpiggen mot meg. Men Kim er rolig under stressende situasjoner, det er derfor jeg stoler på ham som kaptein. Han brukte håven til å holde den nede mens jeg kunne konsentrere meg om å få ut kroken.

Pigghåen er visst en delikatesse, men fredet. Hunnen går drektig i to år før den føder levende unger. Og med en vekst på 3 mm i året sier det seg selv at det tar tid å få bestanden på akseptable nivåer igjen. Da jeg slapp den ut igjen svømte den akkurat som haier man ser på Discovery Chanel.

Pigghå går i stim som sies å kunne ha flere tusen individer, og jeg var ikke lysten på en til som potensielt var større enn min på 2,5 kilo. De kan komme opp i nærmere 10 kilo, så på tide å flytte på seg til toppen av Ligrunnen igjen.

Vi driftet nok en gang sørover mot Håtangen på Lihalsen. Aha! Det er derfor det heter Håtangen! Sikkert et vanlig sted å få pigghå. På hundre meter beit det på, og jeg fryktet at det var en ny pigghå på kroken. Det var kamp i denne også, så ikke torsk i alle fall. Men det var en torskefisk. En fin lange på 1,5 kilo. Nok en ny art for meg. Jeg har fått brosme, og det er uten tvil den beste matfisken, og siden lange er i brosmefamilien håpte jeg kjøttet hadde mye av de samme egenskapene: lyst, smakfullt og fast tekstur, på grensen til hummeraktig. Terningkast seks.

Kaptein Kim ville nå gå helt inn til Håtangen der det stuper fra 0 til 200 meter ganske brått. Han hadde valgt ut bra steder hittil, så jeg hadde ingen problem med å følge hans ordre. Her fikk jeg en lyr på mellom 1,5 og 2 kilo, men nå var jeg så blasert at jeg ikke engang gadd å veie den før jeg slapp den uti igjen. Himmelen var begynt å få en farge som minner om min favorittsluk (møresild i kobber), og det var på tide å vende skuta hjem. Tre nye arter, inkludert min første hai, på noen timers fiske kan ikke kalles noe annet enn en dundrende suksess.