Stikkordarkiv: Fiske

Høy K-faktor i Bråsteinvatnet

På lørdag var jeg ute i båt med Magnus og Roy på jakt etter ferda-torsken. Båten hadde ikke ekkolodd, så det var som å jakte rugde uten hund. Vi kjørte rundt i blinde uten å få annet enn en lien torsk (Magnus) og en liten lyr (jeg). Roy mumlet noe om hall i skjegget. Søndag fisket jeg og Øyvind etter sjøørret i Hafrsfjord i syv timer uten ett eneste napp. Mandag bestemte jeg meg for å fiske alene etter jobb. Jeg ville prøve gjeddefiske i Bråsteinvatnet, et fiske jeg vet lite eller ingenting om.

Hva biter gjedde på? Hvor er den i vannet, hvilken årstid osv. Jeg gjør som alltid når jeg er usikker: bruker møresild i kobber. 15 gram på en stålfortom. Jeg begynte å kaste inn mot sivet som jeg mener å ha hørt er typisk gjeddehabitat. Ingenting. Kanskje de parer i siv, men jeg var for tidlig ute for parings sesongen? Jeg heiv midt i vannet og prøvde forskjellige dybder. Da jeg lot sluken falle helt til bunnen og sveivet sakte inn hogg det til. Det ble en helsikkes kamp som ble dratt til overflaten. Jeg ante størrelsen på fisken som ploget i vannskorpa. En liten gjedde, men jeg var glad for endelig ha fått noe på kroken.

Da den kom nærmere land så jeg at det slettes ikke var en liten gjedde, men en finfin ørret. Jeg har blitt fortalt at etter at gjedda ble satt ut i Bråstein har den spist opp ørreten og bestanden er borte. Her var beviset på at de lever godt side om side i dette vannet. For det var en gris jeg dro opp. Meget god kondisjon var det på fisken.

Ørret kondisjonsfaktor utregning k-faktor

For å finne kondisjonsfaktoren til ørret er det vanlig å bruke Fultons formel, oppkalt etter Thomas Weymess Fulton som ikke kom frem til formelen som bærer hans navn. Lang historie. Formelen er: gang vekta i gram med 100 og del dette på lengden i cm i tredje potens. Min fisk var 619 gram og 36 centimeter, som gir regnestykket (100 x 619)/(36x36x36) = 1,33. Det letteste er selvsagt å bruke en K-faktor kalkulator, og den jeg liker best er er Oslomarka JFF sin kalkulator. Trykk her for å komme til den.

K-faktor 1 er normalen, eller egentlig en akseptabel matfisk. Tallet kan si mye om bestanden på en lokasjon, men det kan også være store sesong-variasjoner og lokale miljøfaktorer kan spille en rolle. Noen steder har ørreten utviklet litt avvikende kroppsfasonger etter mange isolerte år feks. Brunørret og sjøørret er samme art og har samme genetikk, men det er vanligere å få en staut sjøørret enn brunørret.

K-faktor er fortrinnsvis utviklet for laksefisker, og vil ikke nødvendigvis gi en normal K på 1 for feks torsk eller abbor. K-faktor brukes også i slakterinæringen, men her snakker man om gjennomsnittlig K-verdier rundt 32. Den høyeste målte verdien for storfe er en k-faktor på 64. En ørret med k-faktor 64 vil jeg ikke engang tenke på åssen ville sett ut, men en uforglemmelig fight ville det helt sikkert vært.

På jakt etter Ferdatorsk

På senvinteren og vårparten kommer torsk inn fra havet for å gyte langs det meste av norskekysten. Den har forskjellig opphav og forskjellige navn rundt omkring. I Rogaland heter den Ferdatorsk, som betyr en torsk som er på ferde, akkurat som skrei betyr å skride, kort oppsummert vandrende torsk, i motsetning til den oftest brunlige stedbundne torsken man kan få året rundt. Skrei kommer inn fra Barentshavet for å gyte, mens ferdatorsken kommer fra en sørligere stamme. I Ålesundtraktene kalles vandrende torsk Borgundfjordtorsk. På Sørlandet heter den vandrende torsken gregoriustorsk, eller gregoren, fordi den kommer 12. mars som er pave Gregorius den førstes dødsdag, skytshelgenen mot gikt.

Vi satset på at torsken ikke følger den gregorianske kalender eller at de ikke hedrer gamle sankt Gregg, for vi hadde ikke anledning 13. mars, bare 7. mars var en av disse dagene da andre plikter var fraværende og båten til vår disposisjon. I alle fall til klokken halv tre. Så vi måtte starte grytidlig søndagen om vi skulle få klokket inn noen akseptable timer fisking. Planen var å kjøre 06.30, men det ble prioritert å koke poteter til potetsalat istedenfor å dra til avtalt tidspunkt. En helt grei prioritering syns jeg, spesielt siden jeg satt i sikringsbua og prøvde å få unnagjort dagens første og viktigste plikter. Dessverre uten gjennomføringsevnen til å dra den helt i land, noe som frembrakte litt i overkant munterhet hos min kumpan.

Endelig i båten startet vi å debattere om hvor ferdatorsken gikk. En av oss mente at torsk er torsk, og de ville være å finne på de vanlige torskeplassene. Den andre mente at ferdatorsken gikk dypere på sin vei til sine gyteplasser i fjordene. For vi var enige om at noen hadde sagt at de gyter i fjordene, men en av oss mente at Boknafjorden er en fjord siden den da VITTERLIG har fjord i navnet sitt. Rogaland er da VITTERLIG ikke et land selvom det har land i navnet sitt ble det raskt kontret fra den andre. Man skulle tro vi hadde lest oss litt opp på ferdatorsk før vi satte oss i båten, men det er sabla lite informasjon om dette fisket. Ingen bøker jeg har lest har noe om ferdetorsk fiske, bare masse om skrei, skrei, skrei, og nettet har bare noen få referanser på fiskediskusjonsforum med motstridende anbefalinger som fort ender i opphetede diskusjoner og bitre anklager. Hva er det med sportsfiskere og krangling på nett? Det tar ikke lang tid før trådene som startet med et saklig spørsmål ender opp med anklager og trusler. Kanskje det gjelder alle forum, men jeg leser uansett bare fiskeforum. Forumforumforumforum.

Vi satte ned farten ved Gandsflua for at ekkoloddet skulle kunne fange opp hva som foregikk under vannoverflaten. Det tok ikke lang tid før vi så vår første stim, og uti med spetakkelet. Jeg dro opp to sei som hadde bitt på på vei ned. Jeg har hørt at ferdatorsken ofte svømmer under seistimene, men det var umulig å trenge gjennom det øvre laget av sei.

Da vi begynte å få tre sei på hvert kast bestemte vi oss for å prøve andre lokasjoner og satte kursen mot Riskafjorden. Her fikk Kim en finfin torsk han lenge prøvde å overbevise både meg og seg selv om at var en ferdatorsk, men den hadde hverken rogn eller melke og det var og ble en altfor brun fisk til å kunne misoppfattes som noe annet enn kysttorsk eller taretorsk. Etter noen timers forsøk rundt omkring Ysken uten store utslag på ekkoloddet eller på stanga bestemte vi oss for at utfluktens egentlig mål ikke var ferdatorsken allikevel, men sei. Så mange sei at ungenes badebalje ble fylt til randen. Og vi visste hvor seien var.

Selvom ferdatorsken ikke var i bettet, eventuelt at vi bomma stygt hvor vi satset, fikk vi suksess på turens reviderte mål. Balja ble fylt opp, og jeg var klar for å komme meg hjem til et nytt forsøk i sikringsbua, til litt for høy latter fra min venn. Jeg syns tilogmed måkenes skrik da vi sløyet fisken hørtes ut som skriklatter.

Om noen lokalkjente har en god fiskeplass i Boknafjorden der det tas ferdatorsk eller informasjon om hvordan man fisker etter denne så skriv gjerne en kommentar eller send meg en e-post på jorgensenandreas@hotmail.com . Obsobs! Ikke send meg lokasjon om du ønsker å holde den hemmelig. Jeg kommer til å publisere det.

Napp Kalender 2021 (april 2021 til mars 2022 )

Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.

huggtabell 2021 og 2022 bitt kalender kallender bitkalender huggkallender hugg tabell bettkalender bett kalender nappkalender napp kallender 2019 w 2020 2021 Abu garcia napp og nytt nappognytt abugarcia Fish calendar callender

Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.

Nyttårsaften Fish-Off på Selestranda 2020

Når en begivenhet gjentas mer enn en gang er det blitt en tradisjon. Nyttårsaften Fish-off 2019 var starten, i år ble tradisjonen sementert på Selestranda, den lille stranda rett nord for Bore, på andre siden av utløpet til Figgjoelva.

I år hadde ryktet gått, og nye deltagere hadde flokket til fra Tyskland, Uruguay, England, Japan, USA, Nord-Norge, Brasil og India. Det var faktisk flere nasjonaliteter enn deltagere i år. I tillegg til meg og Benjamin hadde Gabriel og Bror Erlend med sønnen Felix betalt medlemskap i HoFF og meldte seg på årets siste Fishoff. Før neste års Fish-offs skal lokasjon og tidspunkt annonseres i god tid i forveien, så får vi se hvor mange som dukker opp.

Fish off 2020 jakten på ørret
Fra venstre: Andreas, Benjamin, Gabriel, Erlend og Felix

Høyvann 31/12 2020 var ganske nøyaktig klokken 11, så styret i HoFF satte tidspunktet fra klokken 10 til 12. De som kommer for sent får bli med på konkurransen, men får da naturligvis mindre fisketid siden ingen fisk etter klokken tolv teller med. Forsentkomming var ikke noe problem i år, og startskuddet, eller rettere sagt startraketten, ble avfyrt nøyaktig klokken tolv. Egentlig ikke, for jeg fant ikke lighteren min med en gang, så tipper den var to over tolv.

Etter at startraketten var avfyrt var det slutt på gemyttlig småprat, nå var det første ned til stranda for å kapre de beste plassene. Min strategi var klar: jeg ville så nær utløpet til Figgjo som lovlig er. Sjøørret er to poeng. Gabriel hadde samme tanke som meg la jeg merke til. Problemet mitt er at jeg er dårlig på avstandsbedømmelse, en særdeles dårlig egenskap på jakt, potensielt ulovlig ved fisking. Så jeg turte ikke gå nærmere utløpet enn ham, og endte derfor opp lenger nord enn ønskelig. Erlend hadde en annen strategi og beveget seg mot Sele Moloen. Felix stoppet på rullesteinene. De håpte nok på sei, som bare gir ett poeng. Benjamin tok en mer metodisk tilnærming og fisket seg oppover mot moloen.

Neida, det er ikke napp, men enda en tapt sluk Foto: Erlend

Etter tap av flere sluker måtte jeg innse at sjøørret ikke ville gi meg seieren. Gabriel hadde også innsett at SØ ikke var i bettet i kulden. Det var 2 røde, og litt for mye brytende bølger. Sammen tok vi følge til moloen. Benjamin hadde tatt stilling på en prekestol-lignende stein på sørenden og Erlend hadde satt seg i bunnen med for sterk sene til å kunne slite løs uten hjelp av kniv. Han satt og kikket på Felix som virkelig gikk inn for å seire med ungdommelig iver.

Etter noen kast fra glatte steiner på moloen ble det enighet om at det var kaffeklaff. Der lærte jeg noe om Gabriel jeg helst skulle ønske han aldri hadde fortalt meg. Han skuffet meg rett og slett med det han sa. Han sa rett ut: Jeg liker godt torsk, laks og uer. Men jeg liker ikke brosme. Det er helt luni å ikke like brosme, men jeg tilga ham da han helte oppi en kopp kaffi til og tilbød meg den siste pepperkaken.

Kaffiklaff med Andreas og Gabriel. Foto: Erlend
Sjekk vimpelen. Helt vindstille foto: Erlend

Det var for behagelig å sitte å drøse og drikke kaffe til å reise seg og fiske mer. Ingen hadde så mye som fått et napp. Vi lot klokken tikke til tolv, og årets siste fishoff gikk over i historien som den første uten en vinner. Men det finnes ikke dårlige fisketurer. To grader og vindstille hadde bidratt til en eksepsjonelt fin dag, i tillegg til det gode selskapet selvsagt.

Fiske sjøørret selestranda Rogaland sele nord for bore
Foto: Erlend

Pattegris? Mer som Peppa Gris

Når dagene blir korte og kulda setter inn er det greit å få en innendørs hobby. Og om jeg samtidig kan gjøre noe som potensielt sparer meg penger, mye penger, desto bedre. Faktum er at jeg mister masse sluker og fluer når jeg fisker etter sjøørret siden jeg er en slukmann med flueoppheng. Og hvis hver sluk koster rundt 70 kroner (møresild kobber) og en flue rundt 30, går ukelønna mi stort sett rett i lommene til de gode folkene på Nubben (årets butikk 2019). Hva skjer forresten med møresild? Spesielt den i kobber med svart rygg er jo nesten umulig å oppdrive for tiden.

Jeg tror i hvertfall det er billigere å lage sine egne fluer enn å kjøpe dem, men materialene ser ganske dyre ut i butikken. Det er uansett gratis når man bruker andres utstyr, så jeg SMSet Kim for et kurs. Hans svar var av det korte slaget, men bekreftende. Uten smiley.

Da jeg kom til avtalt tid ble servert lefseruller med spekemat og fenalår. Vi bestemte oss for å starte med flua jeg har tatt mest ørret med: den rosa reka som har fått navnet pattegris. En dansk, moderne klassiker. Sies å være en av de vanskeligere fluene å lage, men alle som kjenner meg vet at jeg tar en utfordring på strake lanker.

Slik, min venn, skal en pattegris se ut. Nå skal du lage en mens jeg leser en bok.

Noen sier at utfordringer gjør oss bedre, men denne utfordringen gjorde meg mest bitter. Jeg fulgte ikke instruksjonene korrekt, ble utålmodig midt i prosessen og min pattegris endte opp som en rosa loklatt en katt har spyttet opp.

Kim sin pattegris til venstre. Min rosa loklatt til høyre.

Jeg kunne skyldt på utstyret og materialene til rådighet, men Kim sin ble helt annerledes enn min på samme utstyr og samme materiell. Han hadde jo selvsagt fordelen av hjemmebane og ikke minst at han brukte store deler av ungdomstiden på å lage fluer på gutterommet. Kanskje jeg ikke passer som fluebinder? Selvinnsikt er ikke min sterke side, så nå er starterkit for fluebinding på ønskelisten til jul. På forhånd takk mamma!

Kim lærte meg et godt triks. Istedenfor å kjøpe rekeøyer brettet han en sen og brant tuppene litt så det ble en kule i hver ende. Og disse farget han med en svart vannfast tusj. Penger spart er penger tjent, rett i pengegrisen.

Slik skal en ekte pattegris se ut Foto: ScandicAngler.com
Sjøørret tatt med kjøpt pattegris. Foto: Andreas Berger Jørgensen

Angeln im Meer mit meinen Deutschen Freunden

Jeg er sosialantropolog av utdannelse og praktiserende på fritiden, men siden jeg ikke kan dra til andre kulturer må andre kulturer komme til meg. Hvordan fisker andre kulturer er det som opptar meg for tiden. Først ut: tysk fisking fra båt. Vi har alle sett dem stående i overfylte båter ute i fjorden. Time etter time er de ute, fra morgen til kveld. Hva gjør de der ute bortsett fra det åpenbare?

Oppmøtetid på Hommersåk kai var klokken syv, en time før soloppgang. Jeg kom fem minutter for sent, og da var Benjamin, Robert og Marian alt i gang med å sette båten på vannet. Presise og effektive, to fordommer bekreftet.
Straks alle var ombord hørte jeg pschhh, pschhh, pschhh, og fikk en øl i hånda. Pschhh. Jeg skulle til å ta første slurk, men ble kraftig irettesatt. Første slurk går til havet. Hvorfor vet jeg ikke. Respekt for de som har omkommet på havet, eller bedøve fisken går jeg ut ifra.

Vi kjørte ut i mørket i en litt for liten aluminiumsbåt med 15 hester uten lanterne i stigende vind. Jeg fryktet at vi skulle bli fire av de fremtidige fiskere kom til å helle øl over bord for. Robert beroliget meg med at han hadde med hodelykt, men fant den ikke fram. Han fant isteden frem frokosten sin, som var brødskiver med noe som luktet en blanding av vellagret servelat og makrell.

Vi startet på Ligrunna, for det var ikke interesse for dypvannsfiske. Som Marian påpekte minsker det sjansen for at snørene skal gå i hverandre om det ikke er så altfor langt ned. Det hørtes logisk ut for meg. Moderne logisk tenkning, det begynte faktisk i Tyskland det, da Gottlob Frege på 1800-tallet fant ut at Aristoteles’ syllogismer ikke nødvendigvis var svaret på alle spørsmål. Og nå hadde vi jammen en tysk filosof om bord også.

Fishermans friends

Det blåste opp kraftig her ute, så vi forflyttet oss først til Håtangen for å komme i le, uten noe resultat på kroken, så vi dro dypere inn i Riskafjorden.

Mellom Riskaholmene og Grødvig ligger det mange fine steintopper på 30 meter over mudderbunnen. Så hvorfor vi la oss rett på mudderbunnen på 60 meter i sørøst slik at vi aldri kom til å drifte over en av toppene, men holde oss på mudderbunn hele tiden vet jeg ikke. Jeg var med som observatør av tyske fisketekniker, ikke besserwisser.

Men de visste hva de holdt på med, for her var det mye fisk. Om man er tilhenger av hvitting, mye hvitting (tysk: Wittling). Jeg noterte i den brune feltarbeidsboken: «tyskere ser ut til å nå et nytt stadie av entusiasme og barnlig glede for hver eneste nye hvitting de drar opp i båten, uansett størrelse og kondisjon. Og akkurat som barn har de ikke noe forståelse av den fremtidige jobben det er å sløye og filetere alle disse små fiskene. Dette er nok kvinnene sin plikt hos denne germanske stammen. Og tatt i betraktning den store fangsten mennene drar opp fra havet trekker jeg den konklusjonene at kvinnene også oppfyller sine ekteskapelige plikter».

Robert sørget for litt biodiversitet i fangsten med en knurr (tysk: Graue Knurrhahn). Knurr har visst fått navnet etter lyden den lager, men hverken denne, eller noen knurr jeg har landet har ytret en lyd i min nærhet.

Liten lange utenfor stavanger

Til slutt forflyttet vi oss til en av bergene og der fikk jeg en av de beste matfiskene i disse trakter: lange (tyske: Lenge). Ikke blant de største eksemplarene, men stor nok til å steke til kvelds for meg selv, en liten godbit mens jeg ser en gammel episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 2001-sesongen er best.
Fiskeentusiast og hobbykokk Robert er ikke overbegeistret for denne fisken. Han kan prate i timesvis om fisking og tilberedning av fisk, og så liker han ikke denne havets hummer? Nesten så jeg mister trua på at han egentlig vet noe som helst om fisk.

Siste sted vi prøvde fisket ble rett utenfor Ulsnes. Her klarte alle fire å sette seg skikkelig fast i bunnen samtidig. Ingen manøvrering kunne få oss løs, og alle mistet sine oppheng og gode deler av snøret. Feltarbeidet mitt hos de tyske fiskerne fikk en brå slutt, men nok materiale til en bok som skal hete «Fishers in The barrels». Pensum for fremtidens grunnfags studenter i sosialantropologi regner jeg med. I det minste en nobelpris i litteratur og kanskje en fredspris på toppen.

Hai på day 2

Forrige fisketur måtte vi unngå de dypeste partiene av Gandsfjorden og området deromkring siden vi bare hadde 150 meter i snella. Nå var vi utstyrt med nye 300 meter vi kunne spleise på. Jeg ville ha en dobbel uni, mens Kim mente Albright er best. Etter debattering om hvilken knute som var mest egnet til å skjøte gikk jeg for Kim sin, først og fremst fordi han kan knyte denne, og jeg ikke kan andre knuter enn kjerringknute, kirurgknute og en knute jeg trodde var enkel slukknute, men må ha funnet på selv når jeg ser tegninger av åssen den egentlig skal være. Jeg har aldri mistet en sluk i knuta, så den funker åpenbart.

Med over 400 meter snøre og makrell som agn var vi trygge på at i dag skulle vi få brosme på kroken. Rett sør for Ligrunnen er det en renne de liker seg i. Men nå var det begynt å blåse kraftig fra sydvest og umulig å holde seg i ro. Det ble mer trolling enn bunnfiske. Det resulterte i to små torsk til Kim.

En annen kjent brosme lokasjon er mellom Lifjell og Jåttåvågen. Vi dro dit i håp om mindre vind. Det var noe bedre her, nok til at Kaptein Kim klarte å aktivt holde oss noenlunde over samme plass. Men å holde en stang og styre og reversere samtidig er ganske slitsomt i lengden.

Vi bestemte oss for et siste forsøk på brosme sør for Litle Teistholmen mens vi fortsatt hadde dagslys. Først en svipptur innom hummerteinene utfor Ysken. Bare krabbe, så «nytt» agn (råtnende makrell) i posen. Etter litt tørrbrekninger over ripa; ut igjen med teinene, og svosj, bånn pine ut til nye fiskemarker.

Viss jeg hadde vært med i en film ville det vært spinn-off filmen Haihøst, lavbudsjettprosjektet til avgangsklassen på filmlinja på høgskulen på Volda, for tida. For haier er det nok av nå. Det tok ikke lang tid på den nye lokasjonen før jeg dro opp min første svarthå. Ny art til artslista mi!

Svarthå Etmopterus spinax Norway velvet belly lanternshark

Bare idioter slenger ut snøret på nytt når de har hai på kroken, men vi hadde ikke nok dagslys til å forflytte oss igjen så Kim slapp ut snøret mens jeg holdt på med å få haien min avkroket. Svarthå lever i små stimer, men kan også være enslige individer. Vi gamblet på at det var en slik jeg hadde dratt opp. Så feil vi tok. Han fikk fort napp, og hans var tyngre enn min. Trodde vi. Det var to svarthå på takkelet hans.

Avkroking er matrosen sin oppgave sier kaptein Kim

Litt fakta om svarthå

Som pigghå har svarthåen pigger foran hver av de to ryggfinnene, men disse er ikke giftige på sistnevnte. Og i motsetning til pigghåen er ikke svarthåen fredet. Antagelig fordi den ikke har noen kommersiell verdi er statusen LC (least concern). I Nord-Europa sliter stammen litt mer enn sine sørlige brødre.

Svarthå er den minste haien vi har i her til lands. Norgesrekorden er visstnok 960 gram og 57 cm, ifølge det tillitsvekkende og etterrettelige siden klikk.no. Vi trodde vi hadde fått ganske små individer, men spesielt Kim sin nederste kunne kanskje tangert denne rekorden. Synd vi googlet dette i etterkant og ikke gadd å veie og måle.

etymologi quiz: hva har svarthåen fått navnet sitt av?
etymologi quiz: hva har svarthåen fått navnet sitt av?

På den svarte buken har svarthåen små lysorganer for enten kommunikasjon, kamuflasje eller tiltrekke seg bytte, eller en kombinasjon. Alt etter hvilken ekspert på Svarthå man lytter til.

Spirakel hai svarthå
Hullet bak øyet kalles spirakel

Spirakel er et hull som fungerer som gjeller på bunnlevende haier. På Svarthå er spiraklene overutviklet og gjellene underutviklet, og tyder på mindre bevegelse i vannet. Haier har ikke svømmeblære, og enkelte arter må svømme hele tiden for å få nok oksygenrikt vann gjennom gjellene. Andre haier har muskler i kjeve og svelg som pumper vann gjennom gjellespaltene og spiraklene, og må derfor ikke være i konstant bevegelse. Jeg leser ofte at alle haier alltid må være i bevegelse. Det stemmer ikke.

Svarthå er ovovivipariske. De ruger ut eggene i kroppen og føder levende unger hvert andre eller tredje år. Kullene er små, typisk 6-20 unger. Så om det er mulig å sette de ut, så gjøres det. Alle våre tre svarthåer ble forsiktig satt tilbake (ikke nese først, for der ligger det tett med sanseorganer) og svømte fornøyd videre.

Bunnfiske på grensen til artsfiske

Egentlig er overskriften litt feil. Artsfiske er målrettet fiske etter arter, jeg slenger bare uti snøret på samme måte som alltid: en paternoster med en tung krok på enden. Hvis jeg har en makrell for hånden agner jeg. Så slipper jeg spetakkelet i vannet og lar den synke ned til jeg kjenner grunnen og banker den gjentatte ganger i bunnen. Lette napp opp, og så falle til bunns igjen. Ikke de harde rykkene jeg ser de gjør i nord.

Egentlig skulle jeg og Kim ut og sette hummerteiner, men denne lørdagen var av den nesten vindstille typen som sjelden kommer i november, så vi klarte å forhandle oss frem til noen ekstra timer på sjøen.

Da teinene var satt etter skipper Kim sine befalinger prøvde vi ut noen viker med leopardbunn vi har sett oss ut på kartet, men som er utilgjengelige uten båt. Jeg har sikla på stredet mellom Stora Marøya og Litla Marøya lenge. Men ørreten var ikke i bettet i dag, så da var det frem med havstanga og ut på dypere farvann.

Min fiskemetode med å hele tiden være i bunnen har over tid resultert i over gjennomsnittet tap av takler og sene, så jeg hadde bare rundt 150 meter igjen på snella. Derfor kunne vi ikke utforske de helt store dypene, men konsentrere oss om toppene. Vi starta ved Gandsflua uten mye hell til å begynne med. Både Kim og jeg fikk en makrell på vei ned. Nå hadde vi ihvertfall agn. Jeg agna nederste krok med hodet og to andre av de tre krokene og prøvde på rundt 50 meter.

Jeg blir aldri klok på dypvannsfisker. Jeg var usikker på om jeg hadde noe på, men dro opp siden vi uansett hadde planer om å forflytte oss. Rundt tretti meter igjen begynte jeg å bli sikker, og på tjue meter merket jeg at det ikke var en sypike, men noe større. Opp kom en finfin torsk som veide 2,25 kilo etter bløgging, personlig rekord. Ikke en stor torsk om du er fra Lofoten og er vant med skrei, men en akseptabel fangst i Stavanger regionen. Torsk har gitt opphav til mange økenavn, blant annet tosk og dorsk, siden den er en enfoldig fisk som biter på det meste, og at den ikke er en fighter, men lar seg heise opp til overflaten uten mye kamp. Dissekering av magesekken viste en halvfordøyd sjøkreps (nephrops norvegicus) av grei størrelse.

Kaptein Kim vendte nå skuta mot Ligrunnen, og det var ikke meg imot. Tidligere har jeg hatt hell på Ligrunnen, spesielt i skrenten på sørsiden. Og det tok ikke lang tid før stanga mi begynte å vibrere. En rød fisk ble dratt opp, og jeg kunne notere meg en ny art på artslista mi: vanlig uer (sebastes norvegicus). Alltid morsomt med nye arter, og siden jeg sjelden har tilgang på båt

Etter de obligatoriske bildene var tatt var det uti igjen. Vi hadde driftet sørover og lå mellom Ligrunnen og Håtangen. På rundt hundre meter merket jeg at noe satt på. Og mens jeg dro opp merket jeg mer svai i stanga enn på torsken, og at denne fisken i alle fall ikke var like medgjørlig. Det et slitsomt å dra opp 150 meter når den der nede helst vil forbli der nede. Da jeg til slutt fikk den opp bannet jeg høyt på tysk. Det var en pigghå. Jeg er entusiastisk for nye arter, men denne haien er fredet, og ikke minst har den to giftige pigger.

Det finnes tre giftige fisker i norske vann: pigghå, havmus og fjesing, der sistnevnte er den som gir størst smerte. Den mest effektive lindringen er varmt vann opp mot 45 grader i en til to timer hvis man blir stukket av en av disse fiskene. Vi hadde ikke noe varmt vann ombord, og med mindre man er en fyrrig muy caliente latino tviler jeg på urin kommer opp i disse temperaturene.

Jeg fikk buksa pigghåen oppi balja og var litt rådvill hvordan jeg skulle få ut kroken. Med olme, smaragdblåe øyne stirret den på meg, og hver gang jeg nærmet meg med hånden fyrte den av bakkroppen med bakpiggen mot meg. Men Kim er rolig under stressende situasjoner, det er derfor jeg stoler på ham som kaptein. Han brukte håven til å holde den nede mens jeg kunne konsentrere meg om å få ut kroken.

Pigghåen er visst en delikatesse, men fredet. Hunnen går drektig i to år før den føder levende unger. Og med en vekst på 3 mm i året sier det seg selv at det tar tid å få bestanden på akseptable nivåer igjen. Da jeg slapp den ut igjen svømte den akkurat som haier man ser på Discovery Chanel.

Pigghå går i stim som sies å kunne ha flere tusen individer, og jeg var ikke lysten på en til som potensielt var større enn min på 2,5 kilo. De kan komme opp i nærmere 10 kilo, så på tide å flytte på seg til toppen av Ligrunnen igjen.

Vi driftet nok en gang sørover mot Håtangen på Lihalsen. Aha! Det er derfor det heter Håtangen! Sikkert et vanlig sted å få pigghå. På hundre meter beit det på, og jeg fryktet at det var en ny pigghå på kroken. Det var kamp i denne også, så ikke torsk i alle fall. Men det var en torskefisk. En fin lange på 1,5 kilo. Nok en ny art for meg. Jeg har fått brosme, og det er uten tvil den beste matfisken, og siden lange er i brosmefamilien håpte jeg kjøttet hadde mye av de samme egenskapene: lyst, smakfullt og fast tekstur, på grensen til hummeraktig. Terningkast seks.

Kaptein Kim ville nå gå helt inn til Håtangen der det stuper fra 0 til 200 meter ganske brått. Han hadde valgt ut bra steder hittil, så jeg hadde ingen problem med å følge hans ordre. Her fikk jeg en lyr på mellom 1,5 og 2 kilo, men nå var jeg så blasert at jeg ikke engang gadd å veie den før jeg slapp den uti igjen. Himmelen var begynt å få en farge som minner om min favorittsluk (møresild i kobber), og det var på tide å vende skuta hjem. Tre nye arter, inkludert min første hai, på noen timers fiske kan ikke kalles noe annet enn en dundrende suksess.

Andreas’ fiske Artsoversikt

Lister er viktig. Jeg er blitt mer opptatt av å registrere vitale mål med alderen, så de fleste mangler lengde og vekt. Og noen fisker har jeg rett og slett glemt å ta bilde av. Her er min fiskeliste som utvides etter hver ny fangst.

1 Lyr (Pollachius pollachius)

orden: torskefisker

Lyr

2 Torsk (Gadus morhua)

orden: Torskefisker
2,25 kilogram. Les artikkelen om torskefiske her

3 Blåstål (Labrus mixtus)

orden: piggfinnefisker

Blåstål

4 Rødnebb (Labrus mixtus)

For vanlig fisk til at jeg har tatt bilde. Bilde kommer neste fangst.

5 Sei (Pollachius virens)

orden: Torskefisker
Fått større sei enn den på bildet, men aldri målt

Liten sei Pollachius virens norway

6 Sild (Clupea harengus)

orden: sildefisker
Tatt på garn. Les en av mange artikler om sildefiske og lubbesild her

Som Sild i stampe Clupea harengus

7 Horngjel (Belone belone)

orden: horngjelfisker

Horngjell stavanger Belone belone

8 Bergylt (Labrus bergylta)

orden: piggfinnefisker

Berggylt bergnebb Labrus bergylta

9 Knurr (Eutrigla gurnardus)

orden: ulkefisker
Ikke kamera tilgjengelig

10 Abbor (Perca fluviatilis)

orden: piggfinnefisker
43cm 1070 gram. Les artikkelen om abborfiske her

Stor abbor med pukkelrygg kjøttnakke Perca fluviatilis

11 Sandflyndre (Limanda limanda)

orden: flyndrefisker

Sandflyndre Limanda limanda

12 Brosme (Brosme brosme)

orden: torskefisker
Les artikkelen om brosmefiske her

Brosme Brosme brosme

13 Lange (Molva molva)

orden: Torskefisker
1500 gram. Les artikkelen om langefiske her

Lange Molva molva


14 Sypike (Trisopterus minutus)

Orden: Torskefisker
Les artikkel om sypikefisking her

Sypike

15 Hvitting (Merlangius merlangus)

Orden: Torskefisker

Hvitting

16 Gjedde (Esox lucius)

orden: gjeddefisker
Les artikkelen om gjeddefiske ved Stavanger/Sandnes her

Gjedde Esox lucius

17 Ål (Anguilla anguilla)

orden: ålefisker
Fisket og sluppet fri Frafjordselva. Les artikkelen om ålefiske her

Ål Anguilla anguilla

18 SjøØrret (Salmo trutta)

Orden: Laksefisker
55cm 1610 gram. Les en artikkel om sjøørretfiske her, eller søk sjøørret på siden

19 Brunørret (Salmo trutta)

Ja, brunørret og sjøørret er samme fisk. Ja, blåstål og rødnebb er samme art. Men dette er MIN liste, ikke din. Lag din egen om du ikke liker den.

20 Tobis/Småsil (Ammodytes tobianus)

orden: piggfinnefisker

Småsil Tobis Ammodytes tobianus

21 Uer (Sebastes norvegicus)

Orden: Ulkefisker
Les artikkelen om uerfiske her

Uer Sebastes norvegicus

22 Pigghå (Squalus acanthias)

Orden: Håer
2500 gram. Les artikkelen om pigghåfiske her

23 Makrell (Scomber scombrus)

orden: piggfinnefisker
47cm 750 gram (ikke den på bildet)

Makrell Scomber scombrus

24 Svarthå (Etmopterus spinax)

Les artikkelen om svarthåfiske her
orden: håer

Svarthå sorthå Etmopterus spinax

Øyepål (Trisopterus esmarkii)

Orden: Torskefisker

Øyepål Øyepål (Trisopterus esmarkii)

Høstfisket etter sjøørret er i gang

Jeg må komme med en tilståelse: jeg sliter med å få Sjøørret på sommeren. Jeg ser de er der, de hopper rett foran meg, men de biter ikke på. Antagelig bruker jeg feil sluker med feil farge og drar antagelig inn for seint. Eller kanskje de ikke er sultne når vanntemperaturen er for høy. Det er en kode jeg ikke har knekt ennå.

Men når høsten kommer klaffer det på nytt. Mine sluker og teknikker fungerer atter en gang. Og etter at jeg konstant knyttet en opphenger med flue foran sluken har jeg fordoblet fangsten. Jeg har blitt ekspert på kirurgknuten. Kan knyte en kirurgknute i stummende mørke nå.

Angående årstider og tips til teknikker, lokasjoner og sluk/flue kan du gå nederst på denne artikkelen og trykke deg videre på siden til en som har knekt koden: selveste rosa reke, Norges fremste sjøørret-blogger.

Den første høstørreten fikk jeg 28. august. Jeg tok meg ikke engang bryet med å veie den før den ble tilbakeført til sitt rette element. Tipper 200 til kvartkiloen. Tatt på Guideline Blå Sildegreve #2

Neste tok jeg 12. september. Den var 404 gram. Lengde usikker siden jeg slapp den ut igjen, men rundt 40 cm. Tatt på noe jeg alltid har trodd ble kalt rosa reke på opphengeren, men heter visst pattegris. Jeg burde kalt bloggen min pattegris, men vet ikke om rosa reke ville likt det. Ville jo vært en hyllest til ham, men kanskje han ikke hadde forstått det. Merker jeg har litt for mye respekt for ham, kanskje tilogmed ærefrykt. Alle trenger en helt.

Kim har også en helt, men det er ikke meg. Han overgår meg i fiskevitenskap, og hans råd om farger og steder er alltid verdt å lytte til. Dessverre er han i en fluefase i livet, og mener at alt vær tillater fluefisking. Spesielt motvind krever fluestang med dertil fiskelykke. Han hadde fått nyss om at ørreten hadde begynt å bite igjen, og ble med ned på Riskastranda 13. september. Han begynner å bli flink til å ta bilder av meg med fisk i alle fall.

Jeg dro opp dagens første ørret kvart på sju, på Blå Sildegreve #2 igjen. Denne bikka 600 gram og 42 cm. Jeg merket meg en oppadgående trend hva gjelder størrelse. For å beregne vekten på neste fangst prøvde jeg å huske hva jeg hadde lært på MX2 på Kongsgård, men alt jeg erindret var at læreren hadde dårlig ånde og var enda dårligere på personlig rom. En dødelig kombo som ikke oppfordrer til å be om hjelp om man står fast på en spesielt kinkig matematisk utfordring.

Heldigvis for nattesøvn og familieliv blir det tidligere mørkt nå, for jeg kan stå timesvis, og på sommeren kommer jeg ofte hjem etter ett på en vanlig skoledag. Rundt klokka åtte går sola ned nå til dags, noe som gir rundt en halvtime tre kvarter før det er umulig å se hva man kaster ut, eller hva man drar inn.

Jeg var på nippet til å gi meg da det beit på klokka 20.32. I tillegg til ørreten hadde jeg i løpet av fisket fått to lyr og syv makrell (en gang var det to fullvoksne samtidig, en på sluken og en på flua), men denne fisken dro kampen oppover nesten umiddelbart. Mye plasking i vannskorpa er ikke nødvendigvis bevis, men da den hoppet var all tvil borte: Dette var ørret, og av det større slaget.

Da jeg fikk den opp var jeg glad for å få ørret, men ørlite skuffet over størrelsen. Den var 46 cm og 800 gram. En finfin fisk, så absolutt, men jeg hadde fantasert om å bikke kiloen i kampens hete. Denne hadde tatt på sluken. En mørk Sølvkroken Jensen Seatrout 15 gram.

Så første fisk veide 200, etterfulgt av 400, så 600 og til sist 800. Dette er faktiske vekter, og ikke noe jeg finner på. Har nærbilde av vektene for referanse. Etter mine kalkulasjoner skal neste sjøørret måtte være akkurat kiloen, og etter dette 1,2 kilo, så 1,4 osv. Matte lyver aldri.

Hvordan fiske sjøørret i forskjellige sesonger? Det vet jeg ikke så mye om, så les heller på bloggen til en som har knekt koden.

Hvordan fiske sjøørret på sommeren: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-sommeren/

Hvordan fiske sjøørret på høsten: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-hosten/

Hvordan fiske sjøørret på vinteren: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-vinteren/

Hvordan fiske sjøørret på våren: https://www.rosareke.no/hvordan-fiske-sjoorret-om-varen/