Innerst i Høgsfjorden ligger Frafjorden. I Frafjord ligger Robert med båt mye av tiden og prøver å overtale laksen til å komme ombord før den går opp enten i Dirdalsåna eller Frafjordelva for å gyte. Etter 2000 døgn i Norge, og 1990 av disse i båten sin mener han å kunne snakke bedre med laksen enn han kan snakke norsk. Han tilbringer åpenbart litt for mye av tiden sin alene i båten, så kona mente han kunne ha godt av å snakke med noen voksne mennesker. Så hvorfor hun sendte meg og Benjamin er et mysterium.
Som den ansvarlige fiskeren jeg er brukte jeg mye av arbeidstiden på fredag til å studere fredningssoner. All fiske etter laks og ørret er forbudt i så og si hele Boknafjorden og tilstøtende fjordarmer, bortsett fra Lysefjorden mellom 1. mars og 30. april. Minstemålet for sjøørret er 35 cm. Havål med det latinske navnet Conger Conger er visst ikke fredet. Jeg trodde all ål i Norge var fredet, men det er bare Anguilla anguilla som er det. Har alle åler samme navn to ganger? Aner ikke. Men ikke ta mitt ord for sannhet når det kommer til lover: oversikt over fredet fiskearter kan du finne på denne lenken. Minstemål er her. Fisketider er her.
Det var fredag, det var rød dag på huggtabellen og 22 grader og sørlig vind. Altså en kort arbeidsdag. Jeg og Benny tok bilen og møtte Robert i Dirdal. Han hadde vært ute siden klokken ni, uten å ha fått noen fisk. Han hadde hatt en laks på kroken, så han var allikevel strålende fornøyd og i godt humør. Merkelig med fiskere. Man kan nesten gi opp håpet på å få noe, så får man et hugg, og håp-barometeret er umiddelbart på topp igjen, og klar for nye ørkesløse timer før man mister håpet. Så et napp til, og man får håpet tilbake, og er klar for noen timer til.
Vi monterte tre stenger på båten og startet dorgingen med godt mot. Det var Toby Magnum som var foretrukket på alle tre. Det finnes en Facebook side der man legger ut bilder av laks tatt i Høgsfjorden, og der er nesten alle tatt på Toby.
Robert og Benjamin så laks hoppe i øst og vest. Jeg så ingen, men ble grepet av entusiasmen, og begynte å peke og rope: «så dere den? Wow, sikkert en seks kilos, minst!» Men det var løgn. Jeg er ikke erfaren nok til å anslå størrelse og vekt på avstand, om jeg hadde sett en. Robert er dyktigere. Vi kjørte forbi en båt som dro opp en fisk. Laksen hoppet høyt i været, og Robert anslo kjapt og selvsikkert at den var 6,2 kilo. Laksen sleit seg rett før den skulle dras over relinga, og ramsalte gloser ljomet som ekko i dalen lenge.
Men nå var det vår tur å få napp. Vsssssss, spolen løp løpsk. Ta ut stanga av holderen, lås haspelen og rykk hardt. Den satt på. Robert fikk ansvaret for laksestanga, mens jeg og Benjamin hadde fått opp dampen og trakk inn de to andre i en forrykende fart før det ble totalt kaos i snører.
Det var liv i denne rakkeren, men Robert visste akkurat hvordan man behandler en laks på kroken. Det var som en dans, der de byttet på hvem som var mannen og førte. Først laksen utover. Så til babord, og to steg til styrbord. Som en innbitt Ahab var Robert nå. Kall meg Ishmael. Det gjør vel Benjamin til Queequeg skulle jeg tro. Han er iallfall brunere enn både meg og Robert.
Til slutt hadde laksen tapt dansen, og Benjamin nettet den inn. Var det samme laks vi så gikk tapt hos den andre fiskeren? Nei, for denne veide 5,7 kilo, og ikke 6,2 kilo. Og 86 centimeter. En nydelig laks. Og dette er bare første tur for sesongen.
Vi måtte dessverre gi oss allerede klokken sju, for Robert hadde bestilt Thaimat. Den gutten elsker thaimat. Nesten like mye som å være alene i båten. Eller var det bare en unnskyldning for å hive meg og Benjamin på land, så han kunne være alene på båten og snakke med laksen?
Blåsjø er Norges tolvte eller trettende største innsjø og deles mellom Rogaland og Aust-Agder, Ryfylke og Setesdal. Årsak til usikkerheten om rangeringen er at Blåsjø er regulert, og kan tappes med enorme 125 meter, med topp 1055 meter over havet, og helt ned til 930 moh. Når den er på 1055 er arealet 80,53 kvadratkilometer. Altevatnet i Troms har et areal på 79,65, og tar tolvteplassen når Blåsjø er regulert på sitt laveste. Altevatnet er også regulert, men kun med 16 meter.
På sitt høyeste rommer Blåsjø 3 105 millioner kubikkmeter/3 105 milliarder liter. Ifølge en tavle på Lyse Elnett er det tilsvarende 500 liter per person på kloden, men jeg får det til 408 liter per person. Typisk Elnett å være litt runde på fakta. Nesten ubegripelige mengder vann er det uansett. Med et energipotensiale på 8,82 TWh (Wikipedia påstår 7,8 TWh. Feil!) er dette flerårsmagasinet som penger i banken for Norge siden det kan spares over flere år, i motsetning til andre magasin som ofte må tømme overskuddsvannet i år med mye nedbør og snøsmelting.
Det er 20 mindre og større dammer som demmer opp den menneskeskapte innsjøen, og flere av disse demningene har norgesrekorder, bl.a. Førrevassdammen som er Norges største betongdam.
Det var ikke tilgang på sand til betongen da de bygde Førrevassdammen, og det ble isteden blandet med knust stein. Det er heller ikke brukt armeringsstål i konstruksjonen, og forståsegpåere hevder at dette er grunnen til at den har fått en konveks utforming. Nydelig ingeniørarbeid er dammen åkke som, og den fikk i 1989 æresprisen Betongtavlen, som også har gått til Norsk Bremuseum, Grieghallen og nesten alt Sverre Fehn har tegnet.
Ved Førreskardammen er det en sjøsettingsplass som var utgangspunktet for jaktturen. Men ikke alt gikk som planlagt.
Båtene var satt igjen på Hjelmeland Kraftstasjon etter forrige helgs jakttur, og det viste seg at bånnproppen vi hadde med ikke passet. Etter forsøk med elektrikertape tok høyskoleingeniør Sondre frem kniven og fikset en perfekt propp av nærmeste furu.
Da vi hadde sjøsatt begge båtene begynte den andre båten å ta inn vann. Det var en skjøt som hadde sprukket bak ved motoren, og jo mer vann og lavere den stod, dess mer vann tok den inn. Sjøen begynte å bli særdeles rufsete nå, og det eneste forsvarlige var å snu og vende hjem.
Det var ikke de mest fornuftige representantene fra Neo, Elnett og Konsern som var med på turen, så vi bestemte at to skulle ta båten som ikke var FUBAR og fortsatt fløt med alt utstyret, og tre ta beina fatt med hver sin hagle.
Jeg og jegern Degern tok båten og bagasjen. Deger som kaptein, jeg innpakket i en jervenduk med alle hull lukket. Ganske hyggelig skulle mann tro. Det var det ikke. Etter regn og høye bølger som sprutet inn vann var det spesielt én stor som skylte over båten. Furupluggen holdt, men vi tok vann raskt inn og båten lå faretruende lavt i vannet.
Vinden kom fra sørøst, altså rett mot oss. Å krysse Førrevatnet var hardt, Andrevatnet var verre. Da vi kom halvveis i Tredjevatnet ble det bedre. Nå var det uansett for sent å snu. Og da vi så høyspentmastene ved Reinstølvatnet var humøret igjen på topp. Resten av turen var innaskjærs. Jeg begynte tilogmed å snakke om å finne frem fiskestanga å dorge litt, noe Erik avfeide med et ne-eh. Turen hadde vært røffere enn forventet, og jekka den sjøvante nordlendingen ned et par hakk.
Da vi kom inn i Nedre Sandalsvatnet dukket Blåfjell hytta opp, og vi var trygge. Bagasjen ut av båten og opp i hytta og tenne i ovnen. Jeg fant ikke noe å tenne opp med, men visste at Svein Kristian hadde vært der to helger før. Og er det en ting som alltid følger SK er det tennvæske, den karen elsker tennvæske. Det måtte være tennvæske et sted. Og tennvæske fant vi. Plenty tennvæske. Takk for den SK!
Så var det bare å lense båten og komme seg ut for å hente de andre på halvveien. De hadde ikke hastverk med å møte oss, for de hadde støtt på en flokk som de hevdet var på alt fra 200 ryper, til utover kvelden da historien utviklet seg til 1700 fugler.
Sondre bagget to fine ryper og en liten hare, Terje null og Fercho null. Da vi alle ankom hytta var den god og varm. Nå var det blitt for sent å dra ut, og resten av dagen ble tilbragt i hytta mens vinden ulte og fikk veggene til å riste. Vi hadde startet fra Sandnes klokken seks på morgenen.
Blåfjellhytta
Blåfjellhytta ligger mellom Skudevatten og Nedre Sandalsvatten. Hytta ble bygd i slutten av 1920 åra av Stavanger Turistforening, og er senere bygd om og sist restaurert i 1996 av Hjelmeland Fjellstyre som overtok hytta i 1976 av STF.
I alt er det plass til 24 personer i hytta, men da er det trangt. Det er sengeklær, ved og propan. Ta med sengetøy eller sovepose.
Fjellstyret bygde i 1985 et uthus med to senger, som fungerer som sikringsbu. Her er også utedassen. Med plenty dopapir da vi var der ihvertfall.
Hytten står åpen hele året, og av hytteboka kan en lese at det en god blanding av fjellvandrere, jegere og sauebønder som bruker den. En hytte til alle formål. Prisen er 200 kroner per person per natt.
Jakten på Sandalsheia
Etter en god natts søvn på stappfull mage (Elgskav og potetstappe à la Degerstrøm) var vi klare for rypejakt. Bare frokost, to kopper kruttsterk kaffe og en tur i sikringsbua først.
Etter en litt for bratt stigning litt for raskt etter en litt for stor frokost var vi oppå platået. Noe tørrbrekninger med smak av bacon, og jeg var atter på topps mentalt.
Til tross for den tidlige knekken tok det seg opp da vi med hagle i hånd saumfarte terrenget. Rypa hadde fått hvite fjær, men snøen hadde smeltet etter en unaturlig varm uke. Så dette var flekkjakt der vi så rypene på hundrevis av meter.
Sondre fikk en rype som havnet på en holme. Han kledde av seg og vadet til livet for å hente den. Vannet var 2 cm kaldt. Bear Grylls moment som dessverre ikke ble fotografisk dokumentert.
Det var både flokker på opp til tredve ryper og enslige ryper i heia. Det mest frustrerende med naturen er at den er så kupert. Vi så en flokk med tjue ryper tre hundre meter fra oss, men det var en ravine mellom som var umulig å komme over og som gikk flere hundre meter. Mens vi gikk langs stupet og prøvde å finne en vei over så vi enda en flokk av hvite fugler på mørk stein på andre siden. Og vi så Terje og Deger som hadde tatt andre veien rundt vannet og på vei rett mot flokkene. De kom, de så, de bommet. Mottoet dems er: venerunt, viderunt, nondesiderari.
Kanskje like greit, så slapp vi noen halsbrekkende hopp i vått terreng som vi vurderte. Jeg hadde på dette tidspunktet tre liter vann i hver støvel og var klar for å ta fatt på hjemturen. Det var de to andre også, selvom de sier noe annet i ettertid.
Det kanskje ikke alle vet er at jeg er O.J. : Original Jeger. Med bestått jegerprøve fra 1992 var jeg den med desidert lengst erfaring. Utenom Terje da. Terje er så gammel at han ikke engang trenger jegerprøven. Terje er så gammel at han var på jakt da Buzz Aldrin for alltid ble nummer to. Allikevel bommer han på hvert skudd. Men han er som en fuglehund, og finner masse fugl. Bare synd han bommer på alle. Nevnte jeg at han ikke traff en eneste fugl, og bommet på alle skudd?
På vei hjem så vi en ensom elg. Den stod i profil på toppen av en kolle og speidet to hundre meter fra oss. Det var litt for perfekt norsk natur til at jeg trodde på det selv, men både Sondre og Fercho så det samme. Hva en ensom elg gjorde her i dette terrenget vet jeg ikke, men mulig den hadde blitt skremt oppover av jakta lenger nede.
I hytta var det godt og varmt, for Terje og Erik 😀 var kommet før oss og hevet en halv sekk ved i ovnen allerede.
Etter en drøs om jakta og litt mat var det tid for min signatur: den lille cowboy strekken. Ikke noe er som å legge seg litt nedpå på ettermiddagen etter en rufsete dag ute. Sosialisering blir det nok av på kvelden.
Denne kvelden serverte Erik 😀 pampasbiff med fløtegratinerte poteter og rødvinssaus. Terje mente han burde bruke Toro og ikke ekte vin til sausen. Bortkasta vin. Han endret mening da han fikk smake sausen.
Kvelden gikk med til å spise, spille kort og god gammeldags hyttekos. Noen koste seg litt vel mye utover kvelden og bestemte seg for å brase inn på rommet mitt da jeg hadde lagt meg og fise meg i trynet. Sånt hører med når man har med gutter som gikk i bleie da jeg tok jegerprøven.
Uansett mengde kos kvelden i forveien var det ikke noe å si på humøret søndag morgen. Lukten av stekt bacon vekket meg, og da er det bare å adlyde magen og stå opp.
Som på fredag ble Degern kaptein, og jeg skårunge. Erik F, Sondre og Terje tok med hver sin hagle og overlot utvasken av hytta til båtfolket. De skulle gå fra hytta til bilen og jakte litt om anledningen bød seg på ruta. Jeg håpte at de brukte lang tid, så jeg kunne finne fram fiskestanga og sjekke forholdene mens vi venta på dem. Ryktet skal ha det til at det er noen store ørret i vannet, og bekkerøye har visstnok vandret til Blåsjø etter å ha blitt satt ut i vassdrag i nærheten på det sure 80-tallet.
Skuffelsen var stor da vandrerne bare brukte tre og en halv time på turen fra hytta til Førrevassdammen. Vi brukte akkurat én time med båt i medvind. Bortsett fra litt røff sjø på Tredjevatn gikk turen strålende, og et lite solgløtt varmet psyken. Den prammen av en båt vi hadde til rådighet duger kun til fisketur på blikkstille vann.
På hjemveien ble Erik og Erik vinket inn av politiet med en annen bil som viste seg å være sivilt politi. De hadde blitt observert på ferja og systemet viste at eieren av bilen ikke hadde BE sertifikat. Heldigvis var det ikke eieren som kjørte. Manglende kjørelys på hengeren, børse uten våpenkort (som jeg hadde i lomma) i baksetet, henger uten vognkort og andre feil og mangler brydde de seg ikke noe om. Helt craycray beskrev Fercho opplevelsen. Han har ikke blitt stoppet av en gjeng gendarmerie på natta i bushen i Burkina Faso med AK-47 i hånd.
Fiske i Blåsjø ble det ikke noe av. Jeg tar selvkritikk på valg av misledende overskrift.
Denne hytteturen hadde Sjøfiske på Bømlo som tema. Tidligere turer har vært sentrert rundt lubbesild, hummerfiske, lubbesild og sjøfugljakt. Nappkallenderen var sjekket, yr.no viste godvær, måkenes skrik var analysert og hall var ordnet, selvom noen påstod at autohall er like effektivt. Dette siste skulle vise seg å faktisk stemme.
Nye fjes denne gangen var tremenningen til Lido Lido; Sindre og Vegard, kjent fra filmer som «Die Hard» og en scene med en klokke i «Pulp Fiction». Poker ble introdusert som kvelds underholdning for første gang av Vegard, og enorme summer byttet hender i løpet av kvelden. Jeg må få meg vips. Noen konsumerte brunt brennevin de skulle komme til å angre på dagen etter.
Ingen skal påstå at vi er noen morgenfugler, og vi kom oss ikke utpå før i ett tia på lørdag.
Jeg hadde sett meg ut Yraskallen på sjøkartet rundt halvannen nautisk mil vest for Hiskjo. På vei ut ditt stoppet vi innom Oddaskallene i Hiskahavet rett utenfor Hiskjo. Og her tok det ikke lang tid før det beit på kroken. Vegard og Sindre fikk hver sine store lyr, og jeg en makrell. Denne ble brukt som agn i påfølgende kast. Loddet traff bunnen på rundt 50 meter, og bølgene sørget for bevegelse så jeg ikke trengte å nøkke i snøret. Vent, satte snøret seg i bånn? Nei, det er bevegelse i stanga, den vibrerer lett på tuppen. Det er noe levende der. Noe som trekker nedover. Ta det rolig nå Andreas, ikke dra for fort. La fisken jobbe og slite seg ut og sveiv inn rolig. Og over rellingen kan jeg dra inn en fin Brosme.
Dette eksemplaret var på 2,2 kilo, og skal rett i panna når jeg kommer hjem. Smaken blir karakterisert som hummer-liknende. Jeg har ikke spist denne fisken tidligere, og gleder meg til å sette tenna i en brosme filet.
Mens jeg dro opp brosmen var noen i besetningen begynt å angre på at de hadde drukket whiskey og whisky kvelden i forveien. Som Benjamin sier: havet gir, og havet tar. Tyskland har fostret mange store tenkere: Imanuel Kant, Friedrich Nietzsche, Martin Heidegger, Benjamin Knupper, Scooter. It’s nice to be important, but it’s more important to be nice. Ntsntsntsnts.
Så brosme var det eneste som ble tatt på Oddaskallene, og å dra til Yraskallen var nå bare blitt en fjern drøm, for det ble besluttet å dra innaskjærs. Hvem vet hva vi kunne fått om vi hadde blitt der lenger enn ti minutter.
Vi dro inn på joker’n i Kuleseidkanalen og kjøpte plaster, for SK hadde fått en stor krok gjennom fingeren som han dro ut uten hjelp, eller stort drama, og det viste seg at Sindre hadde et dypt kutt i fingeren han fikk da han bestemte seg å sløye en lyr vi hadde fått i rom sjø uten å fortelle det til noen. For noen menn!
Som et kompromiss på sjøfiske innaskjærs la vi oss så utfor Helgeneset. Her stuper det fort til 170 meter, og muligheten for å få noe annet enn makrell og lyr er så absolutt til stede sa eksperten blant oss.
Men renna ga oss ikke annet enn noen eggsekker av noe slag. To niser bestemte seg for å gi oss et lite show rett ved båten, så det var jo hyggelig å duppe der i sol og vindstillhet, men fisk var det skralt med.
Etter litt tid i lun sjø var vi klare for mer action fiske. Vi prøvde oss på Grunnarevet mellom Toska og Nautøya. Her fikk jeg en enorm fisk på kroken. Den dro og halte, og beit av senen etter en kort og frenetisk kamp. Men jeg hadde den på kroken, en stund var den min og jeg kjente dens kraft. Antagelig var det en steinbit på rundt 10 kilo, kanskje mer.
Etter å ha mistet ruggen bestemte jeg meg for å legge fisket dødt, og surmulte resten av turen. Jeg satte meg ned, armene i kors og stirret tvert ned i dørken. Ikke engang Benjamins barnlige fryd over bølger kunne få meg opp av slumpen. Da vi så en sel i vannskorpa forstod jeg hva som hadde bitt på, og var glad lina hadde røket.
Vel hjemme innså vi at indrefileten fortsatt lå i kjøleskapet og ikke var fullt tint. Da er det bare en ting å gjøre: ta en cowboystrekk til kjøttet er klart. Eller diskutere planlagt foreldelse og synet på menneskeheten til debattantene står oppreist. Blodsukkeret var lavt da indrefileten ble servert i ellevetida.
Svein Kristian; Kaptein på dagen, kokk på kvelden, serverte som vanlig indrefilet med en egenkomponert saus med perfeksjonert balanse.
Kveldsunderholdningen var igjen poker. Noen ønsket å vinne tilbake hus og hjem som ble tapt kvelden i forveien. Det endte opp med tap av hytte i tillegg.
Dagen etter var det utflukt i lokalmiljøet. Siden jeg har vært her før, og min familie drev gullgruvene (Jørgensens Gruber) påtok jeg meg guide-rollen.
Sindre og Benjamin var imponert over hva jeg kunne fortelle om hvor det var skinneganger i tidligere tider, og hvorfor slagghaugene ikke var gjengrodd, men ser ut som det kunne være tatt ut av fjellet forrige uke. Det de trodde var marmor kunne jeg fortelle er kvarts, og at kvarts og gullårer ofte finnes ved hverandre.
Jeg angrer på at jeg lot dem gå ned i gruvene på egen hånd. Som turleder burde jeg visst bedre enn å la ta uerfarne dyphavsfiskere gå ned i en mørk hule uten utstyr eller engang annen lommelykt enn iPhonen sin blitz.
Da de ikke kom opp igjen på en time gikk jeg hjem og spiste frokost som Vegard hadde lagt. En fantastisk frokost Vegard, bedre enn Scandic Nidelven!
De kom heller ikke tilbake til utvaskingen av hytta, og det syns vi tre gjenværende var så dårlig gjort at vi bestemte oss for å dra hjem uten dem.
Det går nå lokale rykter om lyder fra Jørgensens Gruber på nattestider. Uhyggelige grynt og buldring fra fjellets indre. Noen påstår også å ha hørt fnising og dårlige vitser.
Martin: «Sildo e komen, månen e foll og måsen saie dan e feit». Det er meldingen vi har ventet på et helt år. Årets lubbesild skal dras opp, så familien har noe å spise på. Vi gjør dette for familien. Uheldigvis viste det seg at dette var midt i herjingene til the beast from the east, og båten var iset inne.
Femten blå i flere uker hadde også ført til mannefall, og vår venn og inspirasjon; Benjamin, måtte melde forfall etter å ha kjempet mot døden med feber helt opp mot 38,6 grader. (Heldigvis er han på bedringens vei nå, for verden trenger Benjamin, og vi kunne ikke levd med enda et manflu-relatert dødsfall).
Men dette ga også andre en mulighet for å oppleve sildefisket. Det mangler ikke på søknader for å bli med på lubbesild turene våre, og vi fant frem de tre beste kandidatene: Erik, Erik og Andreas fra Elnett. Mye god humor oppstår når det er to Andreaser og to Eriker. Det gjorde også utvelgelsesprosessen enklere at alle brygger egen øl, og de lovte å ta med enten et fat, eller en kasse egenprodusert brygg.
Selvom både skjærebrenner og øks ble foreslått for å få båten isfri, så var den beste løsningen å låne både Martin og båten hans. Og han stilte med båt, kaffe og gode historier.
Til tross for overutviklet overkropp etter å ha bært all stein til Harstads molo alene, valgte Erik å blande saltlaken med drill. Den nye vinen begynner å surne til eddik. Men det gir nå en ledig hånd til kaffekoppen. Det var hardere tilbake i 2017, før elektrisiteten kom til Bømlo.
Andreas Ente skal ta permisjon fra jobb for å gå Norge på langs. Følg hans eventyr på Facebook her . Lukket gruppe, men han aksepterer enhver som er interessert. Ni måneder senere skal han ta ny permisjon. Det var en vits jeg fant på, og Andreas holdt på å falle av stolen, så mye lo han. ROFL ass. Regner med han lager frokost hver dag, og vekker sin kumpan med en kopp kaffe hver morgen, slik han gjorde på Bømlo. Ente, det var en sann glede å ha deg med!
Avslutningsmiddagen sto den importerte nordlendingen for, og han kjenner en kar som jobber i en restaurant oppe i nord som spesialiserer seg på hvalkjøtt. Marinert, grillet hvalbiff med fløtegratinerte poteter til Esskå sin APA var en perfekt avslutning på en dag på sjøen.
Siden Andreas aldri klarte å sende bilder fra selve fiskingen mangler disse i reportasjen. Jeg holdt ihvertfall min del av avtalen og publiserte ikke før 10.mars.
For en oppskrift på hvordan man lager lubbesild, trykk på denne lenken fra lubbesildturen i 2017.
PS Som alle artikler på Maiselyn.no, er ikke nødvendigvis sannhetsgehalten helt 100%. Det er essensen vi er ute etter.
Endelig kom beskjeden vi hadde ventet på fra svigerfaren til Svein Kristian. Han hørte på måkene at silden hadde kommet og månen var full. «Sildo har komen». Da var det bare å sette seg i fangstmobilen og kjøre opp til Bømlo i 110.
Det første som må gjøres når man kommer fram til en hytte er å få fyr på peisen. Det nestviktigste er å jekke en øl. Det går fint å kombinere disse to aktivitetene om man glemmer rekkefølgen.
Det tredje er selvsagt å spise reker. 3 voksne menn trenger 3 kilo reker. Heldigvis var ikke onkel Reke-Leif hjemme, så vi fikk ha våre tre kilo for oss selv.
Husk å begrense alkoholinntaket og legg deg tidsnok. Det kan være fristende å sitte lenge oppe og fortelle sjørøverhistorier, men det er sildefisket vi er her for. Ikke hytteturen og kameraderi. Våre koner setter sin lit til at vi kommer hjem med mat til familien.
Neste morgen våknet vi til vindstille solskinn. Meget godt mars-vær. Ypperste klasse.
Svigerfar Martin hadde satt ut garn kvelden før, så det var bare å sanke inn havets sølv.
Thomas og Svein Kristian hadde ikke fersk hall (eller haill som noen liker å si). Kanskje svigerfar hadde fått, men spørsmålet kom aldri opp. Fangsten skulle tilsi at noen hadde fått hall ihvertfall. 121 sild fikk vi. Og to små lyr.
HVORDAN LAGE LUBBESILD
Etter at silden har tørket i to dager skal den røykes med brakje, og atter henges opp for mer tørking. Men innen den tid var vi allerede over alle hauger, så det måtte Martin ta seg av. Nå må vi bare vente til han ringer og sier «gauken gol i dag». Da er nemlig lubbesilden klar for konsum og vi hiver oss atter i fangstmobilen og kjører i 110.
Når du holder på: Husk å spare en sild til hver for steking. Oppskriften er denne: masse smør i pannen, vend fisken i mel med salt og pepper. Stek og spis med henda.
Silden er en allsidig fisk, og kan også brukes som instrument. Når silden er tørket kan man blåse inn i øyehulen. Dette kalles å spille på nynna. I gamle dager gikk «nynna-korpset» sist i 17. mai toget.
Horngjell blir på disse kanter kalt nebbsild. Folket på Bømlo kaller en spade for en spade, og en fisk for en sild. I Sverige heter den forøvrig nebbgjedde (Näbbgädda). Da jeg var yngre fikk jeg en horngjell på kroken og skvatt så til at jeg klubbet en sten momentant i hodet på den. Den har jo hele nebbet fullt i kvasse tenner. Men jeg hadde aldri hørt om denne åleliknende fisken og trodde jeg hadde drept en utrydningstruet art. Den natten fikk jeg ikke sove. Det var i forifjor.
Har du forresten hørt at makrellstørjen er tilbake? Hvis noen på Hillersøy leser dette, så ring meg da vel! Eller ikke gjør det. Ser egentlig ut til å være mer manuelt arbeid enn jeg er komfortabel med. Makrellfiskene er den råeste banden i havet. Inkluderer drittsekker som barracuda, sverdfisk og havgjedde. Arrogante fisker med personlighet, og de gir ikke opp uten en real fight. Havets kveg med sine tomme blikk og tåpelige bukkeskjegg er torskefamilien. Inkluderer nolduser som lyr, sei og kanskje mest betegnende for hele familien: sypike.
En stor takk til Martin for innføring i gamle skikker og for historier slik bare en havets mann kan fortelle dem.
På sjøgugljakt med SK16 og YOLO Juul på Bømlo 28/10-30/10 2016. Svein Kristian har selv tegnet og bygget hytta. Fin utsikt utover havet, men uansett hva han påstår, så kan man ikke se Themsen fra hemsen.
Fredag
Vi dro rett fra jobb på fredag, så ble ikke tid til jakt denne dagen. Svippet innom en lokal kontakt og plukket med oss et snes levende krabber som endte sine dager i gryta.
Lørdag
For mye vind og regn til at vi kunne gå ut ved soloppgang, så vi gikk glipp av morgentrekket. Men etterhvert ble forholdene bedre. Thomas spottet en havørn med sitt falkeblikk, men den lot vi være å skyte.
Mye skarv og hegre og måker. Men endene var utenfor skuddvidde.
Vi gikk også glipp av kveldstrekket, for mine to venner lurte meg til å tro vi skulle ta en liten kaffepause på hytta. De hadde ingen intensjon om å dra utpå igjen. Litt bitter tok jeg meg en cowboy hvil. Heldigvis hadde jeg fått skutt fra meg på en holme.
Svein Kristian disket opp med indrefilet, og zubrowka. Denne herlige polske vodkaen som er destillert på rug og smakstilsatt med bison gress. De har tilogmed puttet et bison gress strå i flasken. Et gress strå er jo selvsagt å foretrekke fremfor mezcal der de putter en larve i flasken. Uansett var smaken som baken. Men en liten fining måtte vi ha.
søndag
Zubrowkaen og vintertid gjorde at vi igjen gikk glipp av morgentrekket til endene. Men etter en real cowboyfrokost var det ut på havet igjen.
Jeg og 2mas gikk i land på en øy med hver vår hagle og fullt patronbelte, mens SK16 ble i båten for å skremme fugler i vår retning. Og han gjorde en god jobb! Plutselig var himmelen full av fugl. Det var bare om å gjøre å trykke på avtrekkeren og lade om så fort som mulig. Jeg traff trettito ender. Thomas traff ingen for han fomlet med sikringen.