Se huggtabell for hele 2024 her
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Kilde: https://www.nappochnytt.com/home
Huggtabell 2023
Oppdatert nappkalender for resten av 2023 og begynnelsen av 2024 finner du her
Godt nytt! Ventetiden er over og fasiten på når man kan forvente fangst er her. Napp och nytt har endelig publisert sin etterlengtede huggtabell for 2022 og frem til mars 2023! Jeg må innrømme at jeg begynte å tvile på at den noensinne ville bli utgitt, men her er den altså:
Kilde: https://www.nappochnytt.com/home
Denne artikkelen ble endret 31. mai 2022 klokken 21.15
Siden 1953 har Abu Garcia gitt oss sin fiskekalender i sin reklamekatalog: Napp og Nytt. Dessverre virker det som nappkalender i Napp og Nytt for 2022 ikke kommer til å bli publisert. Det har gått hardnakkede rykter, spesielt på svenske fiskeforum, at det skulle bli publisert en digital utgave i midten av mars, men dette har ennå ikke skjedd. Så nå blir det bare å fiske på lykke og fromme fra nå av. Egentlig som jeg alltid har gjort for å være helt ærlig.
Om 2022 og 2023 versjonen av bettkalender, nappkalender, huggtabell eller hva du velger å kalle den, plutselig mot formodning skulle dukke opp digitalt eller analogt, lover jeg å publisere den umiddelbart her på maiselyn.no
På senvinteren og vårparten kommer torsk inn fra havet for å gyte langs det meste av norskekysten. Den har forskjellig opphav og forskjellige navn rundt omkring. I Rogaland heter den Ferdatorsk eller feratorsk, som betyr en torsk som er på ferde, akkurat som skrei betyr å skride, kort oppsummert vandrende torsk, i motsetning til den oftest brunlige stedbundne torsken man kan få året rundt. Skrei kommer inn fra Barentshavet for å gyte, mens ferdatorsken kommer fra en sørligere stamme. I Ålesundtraktene kalles vandrende torsk Borgundfjordtorsk. På Sørlandet heter den vandrende torsken gregoriustorsk, eller gregoren, fordi den kommer 12. mars som er pave Gregorius den førstes dødsdag, skytshelgenen mot gikt.
Vi satset på at torsken ikke følger den gregorianske kalender eller at de ikke hedrer gamle sankt Gregg, for vi hadde ikke anledning 13. mars, bare 7. mars var en av disse dagene da andre plikter var fraværende og båten til vår disposisjon. I alle fall til klokken halv tre. Så vi måtte starte grytidlig søndagen om vi skulle få klokket inn noen akseptable timer fisking. Planen var å kjøre 06.30, men det ble prioritert å koke poteter til potetsalat istedenfor å dra til avtalt tidspunkt. En helt grei prioritering syns jeg, spesielt siden jeg satt i sikringsbua og prøvde å få unnagjort dagens første og viktigste plikter. Dessverre uten gjennomføringsevnen til å dra den helt i land, noe som frembrakte litt i overkant munterhet hos min kumpan.
Endelig i båten startet vi å debattere om hvor ferdatorsken gikk. En av oss mente at torsk er torsk, og de ville være å finne på de vanlige torskeplassene. Den andre mente at ferdatorsken gikk dypere på sin vei til sine gyteplasser i fjordene. For vi var enige om at noen hadde sagt at de gyter i fjordene, men en av oss mente at Boknafjorden er en fjord siden den da VITTERLIG har fjord i navnet sitt. Rogaland er da VITTERLIG ikke et land selvom det har land i navnet sitt ble det raskt kontret fra den andre. Man skulle tro vi hadde lest oss litt opp på ferdatorsk før vi satte oss i båten, men det er sabla lite informasjon om dette fisket. Ingen bøker jeg har lest har noe om ferdetorsk fiske, bare masse om skrei, skrei, skrei, og nettet har bare noen få referanser på fiskediskusjonsforum med motstridende anbefalinger som fort ender i opphetede diskusjoner og bitre anklager. Hva er det med sportsfiskere og krangling på nett? Det tar ikke lang tid før trådene som startet med et saklig spørsmål ender opp med anklager og trusler. Kanskje det gjelder alle forum, men jeg leser uansett bare fiskeforum. Forumforumforumforum.
Vi satte ned farten ved Gandsflua for at ekkoloddet skulle kunne fange opp hva som foregikk under vannoverflaten. Det tok ikke lang tid før vi så vår første stim, og uti med spetakkelet. Jeg dro opp to sei som hadde bitt på på vei ned. Jeg har hørt at ferdatorsken ofte svømmer under seistimene, men det var umulig å trenge gjennom det øvre laget av sei.
Da vi begynte å få tre sei på hvert kast bestemte vi oss for å prøve andre lokasjoner og satte kursen mot Riskafjorden. Her fikk Kim en finfin torsk han lenge prøvde å overbevise både meg og seg selv om at var en ferdatorsk, men den hadde hverken rogn eller melke og det var og ble en altfor brun fisk til å kunne misoppfattes som noe annet enn kysttorsk eller taretorsk. Etter noen timers forsøk rundt omkring Ysken uten store utslag på ekkoloddet eller på stanga bestemte vi oss for at utfluktens egentlig mål ikke var ferdatorsken allikevel, men sei. Så mange sei at ungenes badebalje ble fylt til randen. Og vi visste hvor seien var.
Selvom ferdatorsken ikke var i bettet, eventuelt at vi bomma stygt hvor vi satset, fikk vi suksess på turens reviderte mål. Balja ble fylt opp, og jeg var klar for å komme meg hjem til et nytt forsøk i sikringsbua, til litt for høy latter fra min venn. Jeg syns tilogmed måkenes skrik da vi sløyet fisken hørtes ut som skriklatter.
Om noen lokalkjente har en god fiskeplass i Boknafjorden der det tas ferdatorsk eller informasjon om hvordan man fisker etter denne så skriv gjerne en kommentar eller send meg en e-post på jorgensenandreas@hotmail.com . Obsobs! Ikke send meg lokasjon om du ønsker å holde den hemmelig. Jeg kommer til å publisere det.
Jeg er sosialantropolog av utdannelse og praktiserende på fritiden, men siden jeg ikke kan dra til andre kulturer må andre kulturer komme til meg. Hvordan fisker andre kulturer er det som opptar meg for tiden. Først ut: tysk fisking fra båt. Vi har alle sett dem stående i overfylte båter ute i fjorden. Time etter time er de ute, fra morgen til kveld. Hva gjør de der ute bortsett fra det åpenbare?
Oppmøtetid på Hommersåk kai var klokken syv, en time før soloppgang. Jeg kom fem minutter for sent, og da var Benjamin, Robert og Marian alt i gang med å sette båten på vannet. Presise og effektive, to fordommer bekreftet.
Straks alle var ombord hørte jeg pschhh, pschhh, pschhh, og fikk en øl i hånda. Pschhh. Jeg skulle til å ta første slurk, men ble kraftig irettesatt. Første slurk går til havet. Hvorfor vet jeg ikke. Respekt for de som har omkommet på havet, eller bedøve fisken går jeg ut ifra.
Vi kjørte ut i mørket i en litt for liten aluminiumsbåt med 15 hester uten lanterne i stigende vind. Jeg fryktet at vi skulle bli fire av de fremtidige fiskere kom til å helle øl over bord for. Robert beroliget meg med at han hadde med hodelykt, men fant den ikke fram. Han fant isteden frem frokosten sin, som var brødskiver med noe som luktet en blanding av vellagret servelat og makrell.
Vi startet på Ligrunna, for det var ikke interesse for dypvannsfiske. Som Marian påpekte minsker det sjansen for at snørene skal gå i hverandre om det ikke er så altfor langt ned. Det hørtes logisk ut for meg. Moderne logisk tenkning, det begynte faktisk i Tyskland det, da Gottlob Frege på 1800-tallet fant ut at Aristoteles’ syllogismer ikke nødvendigvis var svaret på alle spørsmål. Og nå hadde vi jammen en tysk filosof om bord også.
Det blåste opp kraftig her ute, så vi forflyttet oss først til Håtangen for å komme i le, uten noe resultat på kroken, så vi dro dypere inn i Riskafjorden.
Mellom Riskaholmene og Grødvig ligger det mange fine steintopper på 30 meter over mudderbunnen. Så hvorfor vi la oss rett på mudderbunnen på 60 meter i sørøst slik at vi aldri kom til å drifte over en av toppene, men holde oss på mudderbunn hele tiden vet jeg ikke. Jeg var med som observatør av tyske fisketekniker, ikke besserwisser.
Men de visste hva de holdt på med, for her var det mye fisk. Om man er tilhenger av hvitting, mye hvitting (tysk: Wittling). Jeg noterte i den brune feltarbeidsboken: «tyskere ser ut til å nå et nytt stadie av entusiasme og barnlig glede for hver eneste nye hvitting de drar opp i båten, uansett størrelse og kondisjon. Og akkurat som barn har de ikke noe forståelse av den fremtidige jobben det er å sløye og filetere alle disse små fiskene. Dette er nok kvinnene sin plikt hos denne germanske stammen. Og tatt i betraktning den store fangsten mennene drar opp fra havet trekker jeg den konklusjonene at kvinnene også oppfyller sine ekteskapelige plikter».
Robert sørget for litt biodiversitet i fangsten med en knurr (tysk: Graue Knurrhahn). Knurr har visst fått navnet etter lyden den lager, men hverken denne, eller noen knurr jeg har landet har ytret en lyd i min nærhet.
Til slutt forflyttet vi oss til en av bergene og der fikk jeg en av de beste matfiskene i disse trakter: lange (tyske: Lenge). Ikke blant de største eksemplarene, men stor nok til å steke til kvelds for meg selv, en liten godbit mens jeg ser en gammel episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 2001-sesongen er best.
Fiskeentusiast og hobbykokk Robert er ikke overbegeistret for denne fisken. Han kan prate i timesvis om fisking og tilberedning av fisk, og så liker han ikke denne havets hummer? Nesten så jeg mister trua på at han egentlig vet noe som helst om fisk.
Siste sted vi prøvde fisket ble rett utenfor Ulsnes. Her klarte alle fire å sette seg skikkelig fast i bunnen samtidig. Ingen manøvrering kunne få oss løs, og alle mistet sine oppheng og gode deler av snøret. Feltarbeidet mitt hos de tyske fiskerne fikk en brå slutt, men nok materiale til en bok som skal hete «Fishers in The barrels». Pensum for fremtidens grunnfags studenter i sosialantropologi regner jeg med. I det minste en nobelpris i litteratur og kanskje en fredspris på toppen.
Forrige fisketur måtte vi unngå de dypeste partiene av Gandsfjorden og området deromkring siden vi bare hadde 150 meter i snella. Nå var vi utstyrt med nye 300 meter vi kunne spleise på. Jeg ville ha en dobbel uni, mens Kim mente Albright er best. Etter debattering om hvilken knute som var mest egnet til å skjøte gikk jeg for Kim sin, først og fremst fordi han kan knyte denne, og jeg ikke kan andre knuter enn kjerringknute, kirurgknute og en knute jeg trodde var enkel slukknute, men må ha funnet på selv når jeg ser tegninger av åssen den egentlig skal være. Jeg har aldri mistet en sluk i knuta, så den funker åpenbart.
Med over 400 meter snøre og makrell som agn var vi trygge på at i dag skulle vi få brosme på kroken. Rett sør for Ligrunnen er det en renne de liker seg i. Men nå var det begynt å blåse kraftig fra sydvest og umulig å holde seg i ro. Det ble mer trolling enn bunnfiske. Det resulterte i to små torsk til Kim.
En annen kjent brosme lokasjon er mellom Lifjell og Jåttåvågen. Vi dro dit i håp om mindre vind. Det var noe bedre her, nok til at Kaptein Kim klarte å aktivt holde oss noenlunde over samme plass. Men å holde en stang og styre og reversere samtidig er ganske slitsomt i lengden.
Vi bestemte oss for et siste forsøk på brosme sør for Litle Teistholmen mens vi fortsatt hadde dagslys. Først en svipptur innom hummerteinene utfor Ysken. Bare krabbe, så «nytt» agn (råtnende makrell) i posen. Etter litt tørrbrekninger over ripa; ut igjen med teinene, og svosj, bånn pine ut til nye fiskemarker.
Viss jeg hadde vært med i en film ville det vært spinn-off filmen Haihøst, lavbudsjettprosjektet til avgangsklassen på filmlinja på høgskulen på Volda, for tida. For haier er det nok av nå. Det tok ikke lang tid på den nye lokasjonen før jeg dro opp min første svarthå. Ny art til artslista mi!
Bare idioter slenger ut snøret på nytt når de har hai på kroken, men vi hadde ikke nok dagslys til å forflytte oss igjen så Kim slapp ut snøret mens jeg holdt på med å få haien min avkroket. Svarthå lever i små stimer, men kan også være enslige individer. Vi gamblet på at det var en slik jeg hadde dratt opp. Så feil vi tok. Han fikk fort napp, og hans var tyngre enn min. Trodde vi. Det var to svarthå på takkelet hans.
Som pigghå har svarthåen pigger foran hver av de to ryggfinnene, men disse er ikke giftige på sistnevnte. Og i motsetning til pigghåen er ikke svarthåen fredet. Antagelig fordi den ikke har noen kommersiell verdi er statusen LC (least concern). I Nord-Europa sliter stammen litt mer enn sine sørlige brødre.
Svarthå er den minste haien vi har i her til lands. Norgesrekorden er visstnok 960 gram og 57 cm, ifølge det tillitsvekkende og etterrettelige siden klikk.no. Vi trodde vi hadde fått ganske små individer, men spesielt Kim sin nederste kunne kanskje tangert denne rekorden. Synd vi googlet dette i etterkant og ikke gadd å veie og måle.
På den svarte buken har svarthåen små lysorganer for enten kommunikasjon, kamuflasje eller tiltrekke seg bytte, eller en kombinasjon. Alt etter hvilken ekspert på Svarthå man lytter til.
Spirakel er et hull som fungerer som gjeller på bunnlevende haier. På Svarthå er spiraklene overutviklet og gjellene underutviklet, og tyder på mindre bevegelse i vannet. Haier har ikke svømmeblære, og enkelte arter må svømme hele tiden for å få nok oksygenrikt vann gjennom gjellene. Andre haier har muskler i kjeve og svelg som pumper vann gjennom gjellespaltene og spiraklene, og må derfor ikke være i konstant bevegelse. Jeg leser ofte at alle haier alltid må være i bevegelse. Det stemmer ikke.
Svarthå er ovovivipariske. De ruger ut eggene i kroppen og føder levende unger hvert andre eller tredje år. Kullene er små, typisk 6-20 unger. Så om det er mulig å sette de ut, så gjøres det. Alle våre tre svarthåer ble forsiktig satt tilbake (ikke nese først, for der ligger det tett med sanseorganer) og svømte fornøyd videre.
Egentlig er overskriften litt feil. Artsfiske er målrettet fiske etter arter, jeg slenger bare uti snøret på samme måte som alltid: en paternoster med en tung krok på enden. Hvis jeg har en makrell for hånden agner jeg. Så slipper jeg spetakkelet i vannet og lar den synke ned til jeg kjenner grunnen og banker den gjentatte ganger i bunnen. Lette napp opp, og så falle til bunns igjen. Ikke de harde rykkene jeg ser de gjør i nord.
Egentlig skulle jeg og Kim ut og sette hummerteiner, men denne lørdagen var av den nesten vindstille typen som sjelden kommer i november, så vi klarte å forhandle oss frem til noen ekstra timer på sjøen.
Da teinene var satt etter skipper Kim sine befalinger prøvde vi ut noen viker med leopardbunn vi har sett oss ut på kartet, men som er utilgjengelige uten båt. Jeg har sikla på stredet mellom Stora Marøya og Litla Marøya lenge. Men ørreten var ikke i bettet i dag, så da var det frem med havstanga og ut på dypere farvann.
Min fiskemetode med å hele tiden være i bunnen har over tid resultert i over gjennomsnittet tap av takler og sene, så jeg hadde bare rundt 150 meter igjen på snella. Derfor kunne vi ikke utforske de helt store dypene, men konsentrere oss om toppene. Vi starta ved Gandsflua uten mye hell til å begynne med. Både Kim og jeg fikk en makrell på vei ned. Nå hadde vi ihvertfall agn. Jeg agna nederste krok med hodet og to andre av de tre krokene og prøvde på rundt 50 meter.
Jeg blir aldri klok på dypvannsfisker. Jeg var usikker på om jeg hadde noe på, men dro opp siden vi uansett hadde planer om å forflytte oss. Rundt tretti meter igjen begynte jeg å bli sikker, og på tjue meter merket jeg at det ikke var en sypike, men noe større. Opp kom en finfin torsk som veide 2,25 kilo etter bløgging, personlig rekord. Ikke en stor torsk om du er fra Lofoten og er vant med skrei, men en akseptabel fangst i Stavanger regionen. Torsk har gitt opphav til mange økenavn, blant annet tosk og dorsk, siden den er en enfoldig fisk som biter på det meste, og at den ikke er en fighter, men lar seg heise opp til overflaten uten mye kamp. Dissekering av magesekken viste en halvfordøyd sjøkreps (nephrops norvegicus) av grei størrelse.
Kaptein Kim vendte nå skuta mot Ligrunnen, og det var ikke meg imot. Tidligere har jeg hatt hell på Ligrunnen, spesielt i skrenten på sørsiden. Og det tok ikke lang tid før stanga mi begynte å vibrere. En rød fisk ble dratt opp, og jeg kunne notere meg en ny art på artslista mi: lusuer. Alltid morsomt med nye arter.
Etter de obligatoriske bildene var tatt var det uti igjen. Vi hadde driftet sørover og lå mellom Ligrunnen og Håtangen. På rundt hundre meter merket jeg at noe satt på. Og mens jeg dro opp merket jeg mer svai i stanga enn på torsken, og at denne fisken i alle fall ikke var like medgjørlig. Det et slitsomt å dra opp 150 meter når den der nede helst vil forbli der nede. Da jeg til slutt fikk den opp bannet jeg høyt på tysk. Det var en pigghå. Jeg er entusiastisk for nye arter, men denne haien er fredet, og ikke minst har den to giftige pigger.
Det finnes tre giftige fisker i norske vann: pigghå, havmus og fjesing, der sistnevnte er den som gir størst smerte. Den mest effektive lindringen er varmt vann opp mot 45 grader i en til to timer hvis man blir stukket av en av disse fiskene. Vi hadde ikke noe varmt vann ombord, og med mindre man er en fyrrig muy caliente latino tviler jeg på urin kommer opp i disse temperaturene.
Jeg fikk buksert pigghåen oppi balja og var litt rådvill hvordan jeg skulle få ut kroken. Med olme, smaragdblåe øyne stirret den på meg, og hver gang jeg nærmet meg med hånden fyrte den av bakkroppen med bakpiggen mot meg. Men Kim er rolig under stressende situasjoner, det er derfor jeg stoler på ham som kaptein. Han brukte håven til å holde den nede mens jeg kunne konsentrere meg om å få ut kroken.
Pigghåen er visst en delikatesse, men fredet. Hunnen går drektig i to år før den føder levende unger. Og med en vekst på 3 mm i året sier det seg selv at det tar tid å få bestanden på akseptable nivåer igjen. Da jeg slapp den ut igjen svømte den akkurat som haier man ser på Discovery Chanel.
Pigghå går i stim som sies å kunne ha flere tusen individer, og jeg var ikke lysten på en til som potensielt var større enn min på 2,5 kilo. De kan komme opp i nærmere 10 kilo, så på tide å flytte på seg til toppen av Ligrunnen igjen.
Vi driftet nok en gang sørover mot Håtangen på Lihalsen. Aha! Det er derfor det heter Håtangen! Sikkert et vanlig sted å få pigghå. På hundre meter beit det på, og jeg fryktet at det var en ny pigghå på kroken. Det var kamp i denne også, så ikke torsk i alle fall. Men det var en torskefisk. En fin lange på 1,5 kilo. Nok en ny art for meg. Jeg har fått brosme, og det er uten tvil den beste matfisken, og siden lange er i brosmefamilien håpte jeg kjøttet hadde mye av de samme egenskapene: lyst, smakfullt og fast tekstur, på grensen til hummeraktig. Terningkast seks.
Kaptein Kim ville nå gå helt inn til Håtangen der det stuper fra 0 til 200 meter ganske brått. Han hadde valgt ut bra steder hittil, så jeg hadde ingen problem med å følge hans ordre. Her fikk jeg en lyr på mellom 1,5 og 2 kilo, men nå var jeg så blasert at jeg ikke engang gadd å veie den før jeg slapp den uti igjen. Himmelen var begynt å få en farge som minner om min favorittsluk (møresild i kobber), og det var på tide å vende skuta hjem. Tre nye arter, inkludert min første hai, på noen timers fiske kan ikke kalles noe annet enn en dundrende suksess.
«Hele Gandsfjord er mudder» sier de som har alt vettet på fiskefora (forum singularis, fora pluralis) på nettet. Vel, flaks at jeg ikke er kjente for å sitte på alt vettet. Det er faktisk flere som sier at jeg ikke har noe vett i det hele tatt, spesielt når det kommer til fiske. Og jeg er enig, for jeg tviholder på min overbevisning om at fiske er vel så mye kvantitet som kvalitet.
Min bror fra en annen mor, Kim, er heller ikke kjent som en briljant sjakkspiller og var mer enn villig til å prøve den mudrige Gandsfjorden. Og viktigst av alt hadde han en tidsbegrenset tilgang til båt som lå i Hillevågsvannet før den måtte ta turen til hytta til svigers.
Vi studerte sjøkartene instendig, og det er virkelig mye M på kartet. Men også noen flekker med S. Og noe som ser ut som IS rett nord for Fiskaneset i Sandnes jeg ikke forstod. Helt til jeg kom til konklusjonen at det som ser ut som I i virkeligheten er en svakt trykt f. Det gir mer mening med fS enn IS på et sjøkart. Vi var mest opptatt av å finne Sandbunn siden Kim var lysten på flatfisk, mens jeg var ute etter å krysse av sypike fra min artsfiske liste. Så vidt jeg vet trives denne fisken best på mer fast grunn med lyr og torsk. Fine Ferdatorsk var vi nok litt for seine til, men denne var også et hemmelig ønske. Så vi ble enige om å prøve ut Ligrunnen rett vest for Usken først (eller Uskjo som det står på kart, men jeg har aldri hørt noen kalle øya det).
Da vi tok ut fra Hillevågsvannet var det strålende sol og høy stemning. På vei ut monterte vi stengene. Jeg med et klassisk lodd fulgt av en paternoster med rosa reker og agna med mort (småsei, ikke ferskvannsfisken). En shoutout til Norges fremste sjøørret blogg: rosa reke! Dessverre er sjøørreten fredet på denne tiden i hele Boknafjorden, utenom Lysefjorden av mystiske årsaker. Kim gikk for et jæroppheng: pilk nederst, og akkar på topp.
Det var ikke mye liv på toppen av grunna, så vi lot oss drive over den og sør ned i renna. Her tok det ikke lang tid før jeg fikk fullført min misjon og jeg kunne dra opp min første sypike. Tilfreds tok jeg meg en trukket oste og baconpølse fra termosen og kostet på meg ketchup tur retur.
Men jeg fikk ikke nytt pølsen for nå hadde Kim napp, og denne var en større fisk enn min kjære sypike. Jeg tok frem haken og hjalp til å få opp en finfin lyr på 1,6 kilo. Etter de obligatoriske bildene var tatt var det rett i balja med den. Først litt senere kom vi på at den skulle bløgges, og muligens var dette for sent. Blodet var allerede koagulert.
Nå var det på tide å prøve å drifte over renna på nytt. Og nå var det min tur å få napp. En lyr på 0,8 kilo var ikke verdt å ta bilde av, men god nok til å ta med hjem for å spise. Og denne ble umiddelbart bløgget. Den beit på den ene kroken jeg ikke hadde agnet. Nå hadde vi fått mat til middag, og vi kunne dra videre for å prøve lykken på flatfisk. På vei til vårt utpekte sted ved Fiskaneset oppdaget vi den idyliske stranda ved Dalsvågen. Her måtte fiskelykken prøves spontant. Men nå var både fiskelykken og vår tilmålte tid i båten brukt opp, og det var på tide å vende hjem til familien med middagen sikret.
Kjært barn har tre navn. Andreas. Berger. Jørgensen. Med fare for å hisse på meg Hordaland påstår jeg at lubbesild, nubbesild og kubbesild er det samme. I Sogn og Fjordane kaller de det bare tørka sild. For ikke lenge siden hadde de en kåring på P1 hva det offisielle navnet i Vestland skulle være. Lubbesild vant den kampen greit med over 70 prosent av stemmene. Forøvrig er P1 samme radiokanal som ga oss fossekallen som nasjonalfugl.
Årets deltagere i lubbesild fisket var Robert «Tex» Hooper, Sondre «Crank» Lilledrange, Andreas «Florian» Ente, Svein Kristian «Esskå» Reiersen og Andreas «Jessmann» Jørgensen. Selvsagt savnet vi Fercho, men han hadde gått på en kalenderblemme på hjemmebane. Kim hadde nettopp hatt babyshooteln og dermed plikter på hjemmefronten. Degern er dratt til Nord-Norge, og ikke hørt fra siden, bortsett fra en og annen snapp hvis han har noe stort på tilhengeren. Heldigvis aksepterte Robert (Månedens lagspiller i ERP prosjektet i november 2019) invitasjonen til Lubbesild 2020, og han var en fullgod erstatning for alle tre. Kanskje ikke fullgod for Kim forresten. Kim er uerstattelige.
Fredag var det bare å få unna kjernetiden på jobb og komme seg av gårde. Med Ente bak rattet var vi på hytta nesten før vi hadde startet, og fikk god tid å fyre i peisen og NKVOe. Nytt av året var at vi supplerte de tradisjonelle rekene med hvitvinsdampede blåskjell. Litt usikker på om denne tradisjonen er kommet for å bli.
Etter noen Wongraven for meget begynte vi å tippe hvor mange sild vi trodde vi kom til å få i garnet neste dag: Sondre 34, Robert 55, SK 123, Ente 150 og Andreas 221. Noen har mer trua på mirakler enn andre, men så er jeg fra en familie som mener at noen fisker fort blir mer enn de opprinnelig er med guddommelig inngrep.
Til tross for en lenger og hyggeligere aften enn vanlig for meg, var det en relativt tidlig morgen dagen derpå. Siden jeg var først oppe tok jeg inspirasjon fra Ente og serverte de andre brukerne kaffi på sengen som er blitt hans greie mens bacon og egg ble klare.
Ved godt mot etter en fortreffelig frokost satte vi oss i båten i solskinn og vindstille og var klare for å krysse sjøen til kaia til Martin «Minken». Han hadde satt to garn dagen før, og nå var vi tidlig nok på vei til at skarven og ærfuglen ikke hadde vært for mye å plukket i fisken.
Det gikk fort skeis. Først ble jeg angrepet av en svane som kom opp i blindsonen min. Så begynte en alarm å pipe i båten. Det viste seg å være oljetrykket det var noe galt med. Og så begynte det å blåse opp. Tex, Crank og Jessmann ble satt i land for å kjøre bil til Minken, mens SK og Ente skulle se om de fikk skikk på båten. Det fikk de ikke, men Minken er ikke vanskelig å ha med å gjøre når det gjelder lubbesildfiske, og han ble gladelig ut på tokt med oss.
SK og jeg dro opp første garn, og da det dukket opp tre fine sild i begynnelsen trodde vi at dette skulle bli ny rekord. Det var de tre sildene vi fikk på garnet, og anklager om jukse-haill og lyve-haill ble slengt frem og tilbake. Neste garn dro Sondre og Ente. De hadde mer å jobbe med. Da vi hadde dratt begge garna telte vi til sammen… 221 sild! Akkurat det jeg hadde tippet dagen før! For et lykketreff! *
Man tar en sild og kutter av store deler av buken fra over brystfinnen helt bak til forbi gatten. Pass også å få vekk tappen som blir igjen på hodet bak nedre kjeve. Riv ut gjellebuer og alt som kan røskes ut inne i hodet.
Silden må vaskes godt så ingen bakterier får utvikle seg. Bruk neglene for å få vekk alt blod og grums opp mot ryggraden. Ta en grovvask først, skift vann og vask på nytt.
Lubbesild henges opp i to omganger. Første runde skal den tørkes etter saltbadet før kaldrøykingen. Da trer man hodet på den ene gjennom munnen til den andre. De skal henge buk mot buk.
Etter røyking skal de modnes tørt og luftig til rundt mai, eller til gjøken sier koko. SK sin teori er at det kalles lubbesild siden det ser ut som et par sokker som henger til tørk. Sokker heter lubbe på Bømlo. Einer som brukes til røykinga heter brakje her.
Bruk tennvæske. Rikelig.
Strekk så hele kroppen ut på et egnet sted og ta deg en cowboystrekk.
Etter en god cowboystrekk er det sosial samling foran peisen. De som mente at det var varmt nok ble nedstemt og temperaturen må ha kommet opp i førti grader. Ingen grunn til å fyre mindre. Hiv på noen kubber til. SK har derfor i sin visdom innført hytte-shorts.
Kveldens rett stod SK bak, og han disket opp med entrecôte (ɑ̃. tʁə. kot) med béarnaise (be. aʁ. nɛz) og stekte amadinepoter, sjalottlauk og asparges surret i bacon. Béarnaisen manglet den vanlige grønnsjateringen den vanligvis får på turene våre, men den var god denne også altså, men jeg mener at tradisjon er tradisjon. Neste år blir det vel å ta med konditorfarge.
Neste morgen var alt tilbake som normalt, og Ente disket opp med morgenkaffe på senga mens egg og bacon stekte på panna.
* Det er ikke riktig at vi fikk 221 og jeg tippet riktig. Vi fikk til sammen 38 på begge garna, altså var det Sondre som gikk av med seieren da han tippet 34. Så hadde Martin 38 sild liggende som han donerte oss. Takk Martin, uten deg hadde det ikke blitt noe lubbesild! Martin setter garn for oss, han kjører oss ut med båt så vi får trekke det, han lar oss få disponere kai og båthus for prosessering, han røyker silden og henger den for modning på loftet. Vi setter utrolig pris på din hjelp og din kunnskap!
Takk for turen. Det var hyggelig så lenge det varte!
Det første jeg gjør når jeg skal på fisketur er å sjekke huggtabellen for aktuell dato, dernest tidevannet på kartverket. Min erfaring er at fisket er som best en time før toppen er nådd. Jeg ble irritert på kartverket da jeg slo opp lokasjonen Egersund i søkefeltet på tidevannstabellen og alt jeg fikk av informasjon tilbake var: «Beklager, det finnes ikke data om vannstand for Egersund». Kan det være for mye forlangt at kartverket tar seg bryet med å ha Egersund i sine systemer, tenkte jeg krenket og forbitret.
Men det er slett ikke slett arbeid og dårlig data fra Kartverket som er årsaken til at det ikke finnes tidevannstabbel for Eigersund. Nei, området bryr seg rett og slett ikke om månen (eller sola, som faktisk også har stor betydning, men bare noe mer enn en tredjedel av månens kraft).
Forskjellen på høyvann og lavvann er på beskjedne 23 cm. Til sammenlikning er forskjellen på flo og fjære 17 meter i Bay of Fundy i Canada. Årsaken er at det litt sør for Egersund (Tregde) ligger et amfidromisk punkt som er et punkt der forskjellige tidevannsbølger utligner hverandre. Kort fortalt. Det har også litt med min favoritteffekt; corioliseffekten og geografiske og geologiske trekk.
Dette gjelder kun det astronomiske tidevannet. Havnivået kan variere en del, men da er det pga meteorologiske fenomener som lufttrykk og vindretning. En tidevannssyklus tar 12 timer og 25 minutter.
Nabo, fisketeoretiker og bobler på min topp-ti venneliste, Kim, hadde invitert meg på hytta si for en innføring i laksefiske og sjøørretfiske ved Hellvik. Han vet alle de gode stedene i området av egen erfaring og kunnskap han har tilegnet seg ved sengelektyre som «laksens vandring fra istid til nå», «Ørret; en beretning om hvordan kunstig befruktning, utenlandske gener og naiv driftighet skapte Norges nasjonalfisk», «sjå laksen min; eit inbleik i laksa si betydnad hjå buarane i Eigersund og Egenes» og selvsagt side 168-171 i «Aschehougs store fiskebok; Norges fisker i farger». Når han har tatt seg et glass Amarone etter at alle andre har lagt seg leser han ofte «The Concept of Presocratic Philosophy; Its Origin, Development, and Significance» av sin favorittforfatter Andre Laks.
Kim er kaptein med papirene i orden og styrer skuta med stødig hånd. Jeg er så gammel at jeg ikke trenger papirer for å føre båt, men fant meg til rette akter i båten på styrbord side for litt lat dorging. Kim hadde sin stang ute på babord side mens han styrte. Han klarer to ting på én gang.
Kim har fått så mange sjøørret og laks gjennom et liv på sjøen at han bestemte seg for at han skulle artsfiske etter lyr. Og da helst de aller minste. Og han var kjempeflink! Fire bittesmå lyr fikk han, mens jeg kun fikk to sjøørret. Så den klare vinneren denne dagen var uten tvil Kim, 4-2 hjemmeseier.
Den første ørreten vet jeg ikke størrelsen på, for Kaptein Kim ble plutselig vàr på at han var kaptein, og blei maktsyk og krevde at jeg skulle sløye fisken umiddelbart i høy sjø. Og nåde meg om fisken blødde! Om jeg skulle tippe var den nok ikke mer enn 400 gram og litt over 35 cm. Den var i alle fall over minstemål malen Kim har tegnet i båten. Neste ørret gjorde jeg myttani, eller muterert. Det ble mytteri. Jeg stappet fisken hel i en pose og tok den med hjem for dokumentasjon. Den var på 509 gram og 39 centimeter.
Neste artsfiske var laks, og Kim skuffet ikke med lokasjonen her heller. Ved Tengs, der jernbanen krysser over var det se og bli sett for laksen. De hoppet og spratt, og de var svære. En laks hoppet halvannen meter fra båten og jeg sverger jeg kunne lukte fisken. Vi kunne nok bare puttet håven i vannet og dratt opp fisk, men vi sto i båten og prøvde med sluk, spinnere, woblere, tassier og flue. Mark hadde vi ikke gravd etter. Uansett er det en opplevelse å være i båt med laks hoppende på alle kanter.
