Breitling Emergency Titanium E56321

Da Breitling Emergency ble lansert i 1995 var det kun piloter som fikk kjøpe den. Frykten var at om allmenheten fikk tak i en av klokkene ville de utløse alarmen uten at det var en reell nødssituasjon og sette i gang kostbare redningsoperasjoner. Etter hvert kom den i butikken, men da måtte det signeres en kontrakt som sier at alarmen ikke skal utløses med mindre liv er i fare og gjør eieren ansvarlig for eventuelle utgifter som følge av utløsning av alarmen. I følge Breitling er aldri alarmen utløst uten grunn, men reddet minst 20 menneskeliv. At ingen har utløst den etter en spesielt fuktig tur på byen og ingen drosje er å oppdrive syns jeg høres underlig ut.

Backcase back case breitling Emergency 1

Inne i klokken sitter en mikrotransmitor utviklet av Breitling og Dassault, folkene bak suksesser som Mirage III og Rafale. Det er en PLB (Personal Locator Beacon) og sender signal som er sterkt nok til at et redningsfly på 20000 fot kan motta signalet over 160 kilometer unna. Litt avhengig av topografi og vær selvsagt. Senderen har en separat batteripakke fra klokken, og reserven er på 48 timer ved 20 grader. Derfor er det anbefalt å ha den nærme kroppen, som på sitt håndledd. Mikrotransmitteren på første generasjon Emergency sender på 121.5 MHz som var den offisielle nødfrekvensene for sivile fly i verden. VHF 121.5MHz blir i stor grad fortsatt brukt og overvåket, men den nye frekvensen er den satellittbaserte 406.040 MHz. Derfor sender nyere modeller, populært kalt Breitling Emergency II, på begge frekvenser. 406MHz har lenger rekkevidde, mens 121,5 MHz er overlegen på å finne eksakt lokasjon ved triangulering. Sier de som har peiling på slikt. Det finnes også en versjon av Emergencyen som heter Breitling Emergency Mission som har et mer konvensjonelt uttrykk uten digitale LCD-skjermer.

Nødpeilesenderen på Emergency I utløses ved å skru av knappen nederst til høyre og dra ut antennen til knappen faller av ledningen. Mer skal ikke til. På Emergency II er det to antenner, en til begge frekvensene. Energiforbruket for 406 er mye høyere enn for 121.5 (30mW vs 3,2 W), så toeren har oppladbare batterier, mens batteriene på eneren må byttes etter noen år. Dette er vanlige batterier av den flate typen man kan kjøpe på Claes Ohlson, men det anbefales å ikke gjøre det selv, selvom det ser veldig enkelt ut på YouTube.

Breitling Emergency 1 E56321

Til tross for all elektronikk og tre batterier (to til PLB og en til klokken) som skal inn i klokken sitter den forbausende bra på håndleddet.  Valget av metall fallt på titan for å holde vekten nede. Med sine 43mm er den heller ikke spesielt stor, selvom den er litt klumpete. Og for de som trodde at kun manuelle eller automatiske urverk ble COSC sertifiserte beviser denne klokken at de tar feil. Som alle andre Breitlinger er også dette et kronometer. Faktisk er Breitling det eneste store merket der hver klokke er COSC sertifisert.

Det er en quartz kaliber B56 som driver klokken, basert på ETA 988.332 (Breitling kaliber 76 på Emergency 2). De kaller den selv for SuperQuartz. Hva det betyr vet jeg ikke, men super er jo bedre enn å ikke være super.

Den roterende besselen er inngravert med kompassretningene, selvom alle som har vært mer enn to ganger i speideren kan bruke time og minuttviserne til å finne sør. Men det er ikke alltid solen er synlig. Glasset er selvsagt ripefritt safir.

Breitling går alltid all in, spesielt i sin professional kolleksjon, der de går målrettet mot en profesjon. Det kan gå på bekostning av andre funksjonaliteter, som vanntetthet i Emergency 1 sitt tilfelle, som er kun 30 meter. Dette er jo tross alt en klokke tiltenkt piloter. Men viss jeg skal ut og dykke kan jeg jo heller bruke min Breitling Superocean 42 som er vanntett til sinnsyke 1500 meter.

Breitling Superocean 42 A17364

Casio G-Shock Rangeman GW9400-1