Kategorier
Gjesten har ordet Seiko

Seiko Kvarts, en presis anekdote

Kvartsklokker er et område som ikke får nok omtale på maiselyn.no, selv om Seiko virkelig har vært banebrytende på dette feltet. Dette måtte selvsagt gjøres noe med, og gjesteskribent Inge Mauseth, entusiastisk samler av Seiko kvartsklokker, tar oss her gjennom en personlig reise i tid, kvarts-tid, som jo faktisk er mye mer presis enn noen av mine automatiske noensinne vil bli.


Året er 1978 og undertegnede står til konfirmasjon i Børsa kirke. Seiko lanserer kaliber A259. 

Min klokkeinteresse ble vekt tidlig. Jeg husker ennå at jeg drømte om klokkene jeg så i postordrekatalogene. Og sto lenge utenfor vinduene til klokkebutikkene i Trondheim. Spesielt utenfor Håkon Lian på Nordre gate. Der var det alltid mye fint å se på, og det er det jo enda. 

Jeg husker enda godt da Seiko i 1974 lanserte kaliber 0624-5009 «Lemonface». Det var Seiko sin første quartz LCD klokke på det internasjonale markedet. Året før lanserte de kaliber 06LC, men bare for det Japanske markedet. Kaliber 06LC og 0624 var verdens første LCD klokker med 6 siffer. En bragd den gangen. Utfordringen var strømforbruket, men det hadde de altså fått så god kontroll på at de kunne tillate seg 6 siffer og løpende sekunder. Som 11 åring i de trønderske skoger var Lemonface kun en uoppnåelig drøm. Hva den kostet husker jeg ikke, men det må ha vært veldig dyr.

Så gikk jo årene og det kom nye modeller, med nye funksjoner. I 1976 ble kaliber 0634 lansert. Verdens første LCD chronograph. 1/10 sekund, mellomtid og to sluttider. Rått. Den kostet 1864 kroner. Helt urealistisk for en 13 åring. Mer om disse modellene i en senere post. 

Så kom omsider 1978, konfirmasjon og sommerjobb. Og A259. Kaliber A259 har alarm, med ukeprogram, nedtelling og stoppeklokke med 1/100s. Den viser timer, minutter, sekunder, dato, måned og dag samtidig. Dette var ganske så rått i 1978. Jeg brukte noe av konfirmasjonspengene og penger fra sommerjobb til å kjøpe en A259-5010 med lys kant rundt displayet. Midten, nederste rekke på bildet.

Jeg har altså fremdeles den A259-5010 jeg kjøpte i august 1978 hos Håkon Lian. Etter hvert som tiden har gått, så har klokkeinteressen naturlig gått tilbake til mekaniske ur. Men jeg har alltid sørget for å bytte batteri i min A259-5010. Den har ikke vært mye brukt de siste 40 årene, men nå og da har jeg tatt den fram og mimret om en fin ungdomstid. 

På 70 tallet ble disse digitalurene fra Seiko bygd for å kunne repareres. Innmaten består av 32 deler, og kalibret er skrudd sammen, slik at display, høyttaler og brytere lett kan byttes. Likeså glasset. Rammen rundt displayet er av metall og ikke bare trykk på innsiden av glasset, slik mange andre produsenter gjorde. Fremdeles er det mulig å få tak i deler, slik som glass, display, høyttaler og kretskort.

Jeg er samler av natur og har etter hvert fått en pen samling med 70 talls Seiko LCD klokker. Her er min lille samling av A259.  Jeg har altså 5010 i fire modeller, både duble og stål med lys og mørk ramme. 5030 med mørk ramme, 5040 med lys ramme, 5050 med mørk ramme, 5060 med lys og mørk ramme, 5080 med mørk ramme. Alle disse i stål. De fleste med original lenke. 5080 er for øvrig en «silver wave», det betydde på Seiko språket at den var vanntett til 100m

Bakgrunnen til bildet er ett Nå bil ekstra som jeg kjøpte i februar 1978…. Samler sa du???

Inge Mauseth

Kategorier
Gjesten har ordet Seiko

Seiko 6139-6000 Aussie Pogue anekdote

Klokke-entusiast, anerkjent DS-2 samler og seiko-venn; selveste Roger Fagerli Karlsen tar oss på en Australia-reise, Seiko-style!

Når jeg begynte å fatte interesse for vintage klokker, var det spesielt et merke jeg falt pladask for. Jeg hadde allerede arvet en gull Omega Seamaster som så mange andre. Men, det var ikke Omega jeg kicket på. Det var Seiko. Og, spesielt kronografene i den myriaden av klokker som Seiko har produsert. Hva er så en av de mest ikoniske Seikoene som er produsert? 62 mas? Willard? Panda? Ufo? Bullhead? SKX?Det evigvarende dilemma. I Seikos tilfelle er det jo så mange. I dette skribleriet skal jeg kikke litt nærmere på den legendariske Pogue. Umulig å ikke dra kjensel på med sin gule sunburst skive og pepsi bezel. Legendarisk kombo. Er jo egentlig en litt ulogisk fargekombinasjon? I hvert fall lett gjenkjennelig.

Pogue er enkelt og greit kalt opp etter astronauten William Pogue. NASA hadde jo sin avtale med Omega om å bruke Speedmaster måneklokke på sine eskapader i verdensrommet, men Pogue fikk ikke utlevert noen Speedy under trening før rommisjonen. Han brukte derfor Pogue til forberedelsene for å time maskiner, utskytninger, utstyr og andre prosjekter i treningsperioden. Da han dro ut på Skylabmisjonen i 1973, hadde han derfor med seg sin egen private Pogue sammen med den offisielle og obligatoriske Speedy. Kvitteringen for dette kjøpet av den eksakte Poguen foreligger faktisk til den nette sum av 71 dollar. Pogue ble derfor offisielt uoffisielt den første automatiske kronografen i verdensrommet hvor den tilbragte hele 84 dager, og det eksisterer bilder som selvfølgelig bekrefter dette. Den opererte i tospann med Speedy, men alle vet jo at måneklokka er manuell. Pogues originale Seiko 6139-6005 som ble brukt under Skylab gikk på auksjon i 2008, og blant dedikerte samlere er akkurat denne modellen med det ref.nr referert til som «True Pogue». Dette er jo Seiko både som nøtteskall og i-landsproblem. Det eksisterer en voldsom produksjon for forskjellige markeder i verden, som igjen utgjør enkelte detaljforskjeller på klokkene, og hvor Seiko har lite arkivdetaljer og info å bidra med selv. Denne infoen er det primært blodfans opp gjennom som har stått for.

Noen hater Seiko, andre elsker Seiko. Noen synes det er dritt at det ikke er swiss made. Snakker ned kvaliteten. Synes det er for billig. Snobberi spør du meg. Seiko er ikke voldsomt kjent for finish og horologisk revolusjon, med selvfølgelige unntak av Credor og Grand Seiko kanskje, men kvaliteten til en hyggelig pris er jo generelt udiskutabel. Seikos historie med intern konkurranse på 2 forskjellige fabrikker har jo resultert i en mengde legendariske klokker og inhouse verk som minst er på høyde med mye av det som er produsert i Sveits. Seiko har stått for mengder av nyvinninger i klokkeverden, men det snakkes ikke så mye om det. Det er liksom ikke schwung det. Mange hevder at Seiko faktisk var først ute med automatisk kronograf i 1969 i samme serie som Pogue – legendariske 6139 verk-serien. Da El Primero og andre automatiske kronografer ble introdusert av sveitsiske produsenter på Baselmessen våren 1969, kom Seikos automatiske 6139-kronografer på markedet bare dager eller uker etterpå. Jeg har sett eksemplarer med serienummer datert til mai 1969. Prototyper eksisterer selvfølgelig før det igjen. Med tanke på at Seiko produserte sin første mekaniske kronograf til Tokyo-OL i 1964, er det ganske imponerende at de kom med automatisk krono bare 5 år etter. I samme periode utviklet de også senere generasjoner av KS, GS og den første Astronquartz. El Primero og de andre autokronoene kom senere i butikkene enn mai 69 ihvertfall. Quartzbølgen som Seiko også pushet for alt det var verdt fra 1969 og utover, holdt også på å ta livet av sveitsisk klokkeindustri, og mangt et klokkehus i sveitsiske dalfører overlevde ikke 1970-tallet. Jeg har sett reklameplakater fra rundt 1970 hvor en Seiko quartz koster omtrent det dobbelte av Omegas måneklokke. Tenk på det! Seiko hadde også verdens første analoge quartzkrono i 1983 var det vel. Kinetic rett etter det igjen. Spring Drive på 2000-tallet som konsekvens av mange års innovasjon og perfeksjon. Jaja. Nok fremsnakk om Seiko. Personlig er mine størstepreferanser at jeg liker designet, fasongen, utseendet og materialvalget på vintage Seiko. Alltid gjort, kommer alltid til å gjøre. Også er det unormalt svære klokker til å være vintage, og selv om jeg har små håndledd og generelt trives godt med klokker på 35-38 mm, så er det enkelte større klokker jeg også er veldig glad i. Enkelte 6138-modeller er hele 44 mm.

Dagens hyllest utøves over en Seiko Pogue ref.nr 6139-6000som er produsert i 1969. 6139 verket – selv om det finnes a, b og c – er et inhouse kronografverk med kolonnehjul. Denne spesifikke klokken er nærmere bestemt en Aussie Pogue, og dette kjennetegnes ved ref.nr og den svarte indre bezelringensom kun denne modellen hadde. Ref.nr 6139-6000 ses også kun på disse tidlige modellene, og dette eksemplaret er nærmere bestemt produsert i oktober 1969. Aussie Pogue hadde også ref.nr 6139-6001 og 6139-6002, men det er på modeller utover 1970-tallet, selv om 6001 også hadde en proof-skive. Den var produsert for markedet i Singapore, Hong Kong og Australia, eller dagens Oseania. 

Det sitter på et mineralglass som stikker opp en mm eller to, ikke noe å si på det. Det er ikke glasset som gjør denne klokken gjenkjennelig. Lett å få riper i, vanskelig å pusse bort😊 Den har to klassiske kronopushere med start/stopp øverst og resetting nederst. Så er det Seikos geniale dag/datohjul på kronen for 6139-verket. For de som ikke kjenner til det, så er det så enkelt og brilliant. Et halvt trykk på kronen skifter dag, et helt trykk inn skifter både dag og dato. Artig å stille inn dag/dato på vanlig måte også, men det er noe med denne mekanismen som appellerer til guttungen i meg😊Noen ganger må jeg faktisk tenke slik at dag kommer riktig med, så jeg slipper å måtte trykke 30 ganger til på kronen for å få dato riktig. Dag/dato kan kun stilles på denne måten. Ser samme tendens til å stille dag/dato på noen quartzmodeller fra Omega og Tissot på 70-tallet, men er stort sett Seiko som har hatt dette systemet. Klokken er gode 41 mm i diameter og har en veldig karakteristisk C-formet kasse med skarpe kanter på flere sider av kassen og lugs. Dette har jo Seiko på mange forskjellige modeller. 

Tekst på baklokk står i hesteskoform, noe Seiko sluttet med i 74 var det vel. Rød kronografviser og minutteller på 30-minutters subdial kl 6. Dette piffer opp helhetsinntrykket skikkelig, og skaper også en symmetri med pepsibezelen. Klokken kom på klassisk Seiko skranglelenke, og endlinks til lenken er også meget karakteristisk for Pogue. Denne klokken har ikke original lenke, men det sitter på en god erstatter fra Uncle Seiko. Det er en US presidentlenke. Noen vil ha H-link, noen vil ha president. Andre igjen vil ha noe helt annet, men ofte ser du Pogue på lenke heller enn reim pga kasseform til endlinks. Det er også vanskelig – om ikke mer eller mindre direkte umulig – med mindre du har veldig gode kontakter, å finne fine originale vintage Seikolenker. Jeg pratet med en kar en gang som hadde lett i 6 år etter lenke til sin Worldtimer 1969—modell. Pepsibezel på Poguen er fast med tachymeter. Kronen brukes selvfølgelig også til å stille klokken, men du kan også dreie den indre bezelringen med den når den er inne i fast posisjon, og den indre bezelringenhar minutteller. Den reguleres med en fjær slik at den ikke dreier veldig enkelt, og dette er ofte et problem på Pogue. Ikke lett å få tak i den fjæra hvis det er noe galt med den. Det som skiller Aussie Pogue fra andre Pogues, er at denne indre bezelringen er svart. De andre modellene har gul. 

Et annet aspekt ved denne klokken er teksten water 70 m proof på skiva. Dette eksisterer kun på modeller produsert i 1969 og et stykke inn i 1970. Dette er jo selvfølgelig attraktivt for kjennere og samlere. Rett under viserne er det Suwasymbol på skiva. Nederst står skriften Japan 6139 på ene siden av subdial, og -6030T på andre siden. Denne klokken er godt bevart, og den er veldig pen selv om den har noen skjønnhetsissues som alle andre 54-åringer. Skiva har noen skrammer rundt dag/datorammene, og det er en liten misfarging nederst på subdial, men det lever jeg fint med. Jeg kjøpte denne av en vintage Seikoentusiast og hobbyurmaker for halvannet år siden, og hver gang jeg poster bilder av denne i ymse klokkeforum blir det fort oppmerksomhet og lovord. Ikke så rart kanskje. Selv om mange ikke kjenner til historien rundt Pogue, så er det noe med designet som appellerer til veldig mange klokkefolk. Jeg vet om 3 Aussie Pogues i Norge, selv om det sikkert er noen flere enn det. Sitter noen luringer rundt omkring som ikke er like attention whores som jeg er! Haha. 

Det eneste som ikke er originalt på denne klokken er lenken, også er den relumet. Litt synd, men samtidig er det også veldig praktisk og greit med luminova istedenfor svarte flekker på gråe markører uten effekt. Hardcore samlere liker dette dårlig, men jeg lever greit med det. Jeg har kjøpt mange andre klokker av samme mann som jeg kjøpte denne av, og han har også servet mange andre vintage Seiko for meg og andre vintage Seikoentusiaster i Norge. Et tips: hvis du selv funderer på å skaffe deg en ikonisk vintage Seiko, så vær varsom og på vakt. Det er ekstreme mengder av Frankenklokker der ute, så kjøp selgeren mer enn selve klokken. Les deg opp på modellen, og send meldinger til folk som har greie på det. Jeg har brent meg mange ganger, før jeg begynte å dobbeltsjekke med folk som kan sine saker. Hvis ikke selger vet nøyaktig hva han har, så er det generelt best å styre unna, med mindre du er villig til å ta en sjanse. De begynner å koste noen kroner disse klokkene, og de mest populære – Pogue, Panda og Bullhead – er kanskje de klokkene som er tuklet mest med. Kanskje ikke alle som er like opptatt av originalitet, men originalitet reflekteres ofte i pris, og det er surt å betale for mye for en klokke som ikke er verdt pengene. 

Innimellom tenker jeg på å selge den for å kjøpe noe annet. Det er samlere og andre som jeg vet gjerne skulle hatt denne klokken. Det er den eneste automatiske kronografen jeg har fra 1969, men jeg samler jo egentlig ikke på vintage Seiko lenger. Jeg bare har noen! Men, jeg regner med at den blir her🙂 Er det andre med vintage Seiko i dag? Uansett hva som bæres, så kos deg med det du har på håndleddet. Klokkeglede er heldigvis så mangt ♥️ God dag videre godtfolk!

Skrevet av og alle bilder tatt av Roger Fagerli Karlsen

Kategorier
Gjesten har ordet

«Deflorering» av Benjamin Knupper

Første gjesteinnlegg på Maiselyn er skrevet av vår egen tysker fra Maudland, Benjamin Knupper. Benjamin kom til Norge som turist, men ble nektet innreise da han prøvde å dra tilbake til Tyskland, og ble derfor værende i Norge. Han har som alle fra Hochdeutschland anlegg for filosofiske grublerier og blir ofte  sammenlignet med Kant, Heidegger, Schopenhauer, Wittgenstein og Scooter. It’s nice to be important, but it’s more important to be nice. Nts nts nts nts. Ordet er ditt Benjamin Knupper:

Min første kolonne og dette på en historisk datum 20.02.2020 😊 Takk Andreas for å ta min journalistiske deflorering

Photo: Benjamin Knupper
Photo: Benjamin Knupper

Første jeg slå meg, Hva er egentlig en kolonne og finnes det noen grenser her?

Før du forveksler kolonnen med glansen eller essayet, er det bare en rask påminnelse: kolonnen er en av de meningsdannende presentasjonsformene som kommentaren, der du som forfatter kan slippe dampen med synspunktene dine. Det betyr: du kan skrive det du synes ufiltrert og usensurert.

Hmm, da kan jeg telle opp alle slemme ord jeg har lært siste 10 år i Norge og fornærmer alle skjønner og etniske grupper uten konsekvenser? Dette måtte jeg undersøke nærmere før jeg slepper løst.

Hva er ytringsfrihet? En definisjon:

FN som den viktigste overnasjonale organisasjonen er den høyeste autoritet når det gjelder ytringsfrihet.

I teorien er ytringsfriheten menneskerettigheten, uten frykt for forfølgelse eller represalier, til å fritt uttrykke dine synspunkter. Eller, som FN uttrykte det i sin verdenserklæring om menneskerettigheter:

”Alle har rett til ytrings- og ytringsfrihet; denne retten inkluderer friheten til å feste meninger og til å søke, motta og spre informasjon og ideer gjennom alle medier og uavhengig av grenser. «

Trenger vi til og med juridiske grenser for meninger?

På den ene siden er det muligheten for å spre synspunkter som ikke samsvarer med mainstream – historien, spesielt fra nazitiden og DDR, lærer at meningsforbud bare spiller inn i herskernes lommer. Meg som hobbytysker kan alt om dette, altså:

Pro grenser

Ekstremistiske synspunkter forhindres, agitasjon av store grupper blir vanskeligere; ingen skader på følelser mulig

Kontragrenser

Enhver uenig mening kan undertrykkes. Marginaliserte grupper blir tauset. Et sterkt, forankret demokrati trenger ikke frykte andre meninger

På den annen side tilbyr ytringsfriheten også en plattform for misantropiske ideologier – uten grenser kunne ikke bare høyre- og venstreradikale, men også religiøse fanatikere spre meningene. Noe som igjen gjør det vanskelig å tilbakevise dem.

Hvor slutter ytringsfriheten, hvor begynner hatytringer?

Det er jo vel helt klart at alt fornærmelse mot tysker som bor nærmest mot Frøylandsvatnet må være hatytringer og straffes konsekvent, her slutter ytringsfriheten, dette trengs ikkje diskuteres. Men hvordan ser dette ellers ut?

Kollega «google» måtte hjelpe meg her litt. Dem sier:

Ytringsfriheten stopper ved propaganda og krimvask f.eks. hvis massemord nektes eller glorifiseres.

I denne forstand … penis penis penis