En totalt upålitelig tabell, men som jeg tror på allikevel. Fiskerens svar på horoskop. Kombiner denne med hail, og du er garantert fisk!
Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.
Jeg fikk min beste sjøørret til dags dato 27.juli 2018, som var en hvit dag ifølge huggtabell 2018. Lærdommen her er altså fisk når du har anledning.
Hvorfor finner jeg ikke noe informasjon om vann rundt Hommersåk det går an å fiske i? På kart ser det jo ut som det er en rekke fine vann øst for havnen på Hommersåk. Jeg får ta fiskestanga med og ta turen selv.
Jeg starter fra ytterste kai på østsiden av marinaen og bestiger berget der det ligger en båt i fjellsiden. På toppen ligger første vann: Heståvatn. Dette er et lite tjern som jeg ikke har noe tro på, men vil prøve uansett. En eldre mann kommer bort og forteller at det er fisk her, men bare av den minste typen. Ål derimot, det er det mye av her. Pga den mudrete bunnen kan han fortelle. Og dette er noe av det jeg setter mest pris på med fisking. Totalt fremmede mennesker har ingen problem med å komme bort og begynne å snakke så lenge man har en fiskestang i hendene.
Etter en hyggelig passiar, men ingen ørret eller ål, bestemmer jeg meg for å gå til neste vann: Vassbaktjørnene. Etter å ha forvillet meg rundt i et hyttefelt og kommet bardust inn på en familie som hadde lunsj i hyttehagen sin finner jeg veien ut og kommer til nordre Vassbaktjørn. For en skuffelse. Et grunt, mudrete tjern fullt av siv. Jeg hiver to kast siden poenget med turen var å prøve alle vann i området. Søndre Vassbaktjørn er om mulig enda verre. Her gidder jeg ikke engang ta fram stanga.
Egentlig hadde jeg mest tro på at Hetlandsvatnet skulle være mulig å få noe god fisk i. Og mulig dette også er tilfellet, men det får jeg aldri vite, for alle bredder var dekket av siv. Så en nydelig gråhegre som fløy dovent over vannet, ergo ingen bomtur. Og disse våtmarksområdene er nok viktigere for fugl enn fisk. Det var ornitolog man skulle vært.
Nå forstår jeg hvorfor jeg ikke kunne finne noe informasjon om ørretfiske i området: det er jo ikke mulig å fiske her. Heldigvis har vi Lutsi og Frøylandsvatnet, og den gamle mannen ved havet mente Måkatjørna overfor Maudland skulle være bra. Det er min neste destinasjon.
Når Kim setter seg inn i bilen og tar på seg caps og solbriller glir han umerkelig over i rollen som Kimi Räikkönen anno 2009-2011 (rallyepoken, ikke formel1 karrieren). Ford Mondeon er med ett en Citröen C4 WRC, capsen hjelm og solbrillene visir. Svein Kristian blir til kartleser Kaj Lindström, som også kjørte med Tommi Mäkinen. Kaj altså. Så vidt jeg vet har Svein Kristian aldri møtt Tommi Mäkinen.
De er Kimmi og Kaj. Helt til Tante Olga kommer opp bakfra og blinker med lysene at det han må se til å få opp farten. Hun skal rekke frem til fredagssamlingen på grendahuset før Dagmar har tatt siste biten av napoleonskaka. Og hele Bømlo er 80 km/h uansett hva veistandarden skulle tilsi. En hyggelig ting på Bømlo er at bilister bruker blinklys når de takker. Husk å blinke mot bilisten. Ikke det at Kim bryr seg med å blinke, tøtche fjernlyset to ganger, tute vennlig eller løfte en hånd om en motgående motorist er aldri så samarbeidsvillig og stopper i en lomme så han kan kjøre forbi.
Men vi kom da fram til slutt, og sove-situasjonen måtte avklares. Enkelt for meg, for jeg har jeg fast rom. Dette har Svein Kristian selv sagt er offisielt på hytta hans. Jeg har eget fast rom som er bare mitt når jeg er der. Det er rommet som er rett til venstre når man kommer innenfor entréen. Tradisjoner må holdes i hevd. Så også den tradisjonelle rekefesten på ankomstdagen.
For noen gikk rekefesten over i vanlig fest. Andre prioriterte en god natts søvn på sitt offisielt eget, faste rom. Erfaren som jeg er blitt på å legge meg tidlig hadde jeg niksa en neve sov-i-ro på jobb så jeg ikke hørte noe av Cypress Sild og Dusty Springsild på volum 11.
Ente har den uvanen å være munter og opplagt på morgenen. Men det har vi lært å dra nytte av. Vi har dressert ham opp til å komme med kaffe på sengen når baconet er ferdig i ovnen og eggene er speilet. Han logrer rundt klar for dagens eventyr. Etter frokost og kaffe er det bare en tur i sikringsbua før alle er klare, og han endelig slipper ut og kan løpe fritt rundt.
Ifølge kjendis-Farmen fisket man sild med dynamitt i gamle dager. Men tror han blander gamle dager med 1986, og klassikeren Crocodile Dundee: «Bastards won’t bite». Han påstår også at det er best å fiske med garn med strøm. Tenker han misforstår og har hørt at det er best å sette garn der strømmen fører raudåten. Raudåte har det latinske navnet Calanus finmarchicus, og burde nesten være med i min liste over latinske navn på dyr med Norge i seg. Se oversikten her. Men om jeg skulle inkludert alle latinske artsnavn med noe som har med stedsnavn i Norge ville listen blitt lang.
Siden ingen var syke i år utenom Benjamin var vi litt for mange til én båt. Svigerfar og mentor Martin «Minken» ble derfor tvunget ut på sjøen. Trengte vel egentlig ikke så mange ville hester for å overtale ham. Hvorfor han kalles Minken? For hvert år vi har lagt lubbesild får vi mindre tilbake enn vi henger opp. Og hvert år sier han at «Minken» tok dem. I fjor lot «Minken» bare fire være igjen. Det var Fercho som kom på kallenavnet.
Jeg skal ikke legge skjul på at «Minken» er mitt store forbilde når det gjelder alt som har med sjøliv å gjøre. Og han tar seg tid til å vise meg både båtmannsknopp og halvstikk. Og historier fra hine hårde dager.
Sildefiske i gamle dager foregikk på nøyaktig samme måte som i dag: en mann drar og to mann følger med
Første garn var satt på rundt 5 meters dybde. Dette er et skikkelig 20 meters sildegarn på 22 omfar. Sildegarnsettet har gått i arv fra far til sønn i generasjoner, og samme sted som vi fikk 121 sild og en liten lyr tilbake i 2017. I 2018 fikk vi 75 sild. Og i år (2019) fikk vi 7. Og 6 av disse hadde det vært fugl på. Båt SK fikk æren av å dra opp dette garnet manuelt, og det var en blanding av skuffelse og lettelse å spore hos dem. Skuffelse siden det var så lite, lettelse siden det dermed også er lite jobb. Å træ silda gjennom maska er en kunst bare SK, Martin og jeg mestrer.
Vi hadde også to andre garn, ett torskegarn og ett makrellgarn. Siden Martin sin båt har vinsj tok vi opp disse to. Torskegarnet var satt på rundt 100 meter fra land med en dybde på rundt 50 meter.
Alt vi fikk her var en slags bløtkreps med lilla gusjete tråder tytende ut. Dette er faktisk ikke ett dyr, men to dyr som lever i et mutualistisk symbiotisk forhold. Eremittkrepsen Pagurus prideaux med anemonen Adamsia palliata. Anemonen spiser matrestene fra krepsen, og beskytter den som en gjentjeneste. De lilla trådene har stingende celler, og skytes ut når eremitt-anemonen er truet. Ikke veldig sterke erfarte jeg da jeg holdt en. Kunne ikke registrere noenting faktisk, men kanskje nok til å holde reker unna. Anemonen vokser i takt med eremittkrepsen, og denne slipper da å lete etter ny beskyttelse når den har vokst seg ut av sin gamle beskyttelse.
Makrellgarnet var satt høyere, på ca 10 meter, men like langt ute som torskegarnet. Her var det heller ikke mye fisk, kun lusne 10 sild og en makrell fikk vi. Dette tror jeg ikke er et eldgammelt sildgarnsett, men Martin som sjekker rundt etter nye sett som han kan viderebringe til neste generasjon.
17 sild og en makrell er ikke mye å skryte av, om man ikke har fem brød til, så vi gjorde det eneste riktige: vi gikk på sildaslang. Her ute i havgapet er det langt mellom epletrærne, så om de rampete barna skulle slange noe, så måtte det bli sild. Martin hadde fått nyss om en nabo som hadde hatt bedre haill enn oss, og hadde en hel tønne full av sild. Vi listet oss ned dit og slanga til oss rundt 140 av havets gull som Kim bestemt mente at det het. Han mener forøvrig også at Volbeat er et bra band. Så metall vet han altså ikke noe om.
Med 140 sild kunne storproduksjonen starte. Sløying, vasking, salting og tørking. Røykingen av lubbesild skjer etter at fisken har hengt noen dager.
En mer detaljert fremgangsmåte på lubbeprosessen finner du her.
Noen timer på sjøen, noen timer på å prosessere fisken. Da fortjener jeg noen timer cowboystrekk. Med fem unger hjemme er disse turene eneste måten å få seg litt søvnoverskudd. Dessverre sov jeg ikke til jeg våknet til dekket bord. Et brudd på tradisjon altså.
Alle gjenger har innvielsesritualer. Noen gjenger banker opp prospects, andre får en bøtte med urin og avføring helt over seg. Noen må drepe og spise et helt menneskehjerte. I lubbesildgjengen må prospects vise seg verdige ved å lage lørdagsmiddagen. Kim er heldigvis bedre på kjøkkenet enn bak rattet. Han er faktisk helt chef.
Her er menyen:
Aperitiff: GT & Grissini med trøffelkrem
Forrett: Spretten overraskelse
Hovedrett: langtidsstekt entrecôte i følge med rosmarin og timianbakte amadinepoteter, asparges med bacon, kremet soppstuing på en seng av stekt løk og paprika.
Jeg ble utnevnt til sous chef fortrinnsvis pga min evne til å finne balansepunktet for trøffel i soppstuingen. Denne soppen er ikke bare dyr, men også en lunefull ingrediens. For lite, og du har bare kastet bort pengene, for mye, og retten blir totalt dominert. Jeg sørget også for en mise en place verdig en Michelin restaurant.
Etter at kjøttsvetten hadde gitt seg var det bare å gå i seng. Hey! Jeg er 43 år gammel! Jeg har så mange unger at hvis jeg får en til må jeg ta busslappen. Jeg fortjener å få slappet litt av.
Neste morgen var det Sondre som kom med kaffe.
Takk til Svein kristian, Kim og Florian for bilder. De andre krevde 3500 kroner for alle publiserte bilder.
Du vil kanskje også være interessert i å lese om tidligere lubbeturer:
Noen drar på fjellet i vinterferien, noen drar til syden. De fleste blir nok hjemme, men vi drar til familiens gullgruver på Lykling i Bømlo for å utvinne gull. Zephanias Tullerius Jørgensen kjøpte rettighetene til Jørgensens Gruber for 120 spesidaler i 1876, og disse rettighetene har gått i arv fra far til favorittsønn ved fylte 43 år. Zephanias’ bestevenn og forretningspartner het Hans og kjøpte rettighetene til Hans Gruber som ligger 420 meter nordøst.
Dette var noen år før gullrushet på Bømlo startet for alvor på begynnelsen av 1880-årene. Stedet het på den tiden Løkling, og ikke Lykling. Årsaken til navnendringen er at engelskmennene så godt som tok over driften, og i England har de ikke Ø. Lite er igjen av de britiske bedrifter, og de fleste gruver er fylt med vann etter at de ikke lenger ble pumpet døgnet rundt.
Gjennom historien er det på jorden tatt ut 190 000 tonn gull i verden (pr utgangen av 2017. Pluss på 2500-3000 tonn årlig). Hadde alt det rene gullet blitt smeltet til en terning ville sidene målt noe over 21 meter (kilde: world gold council). Siden gull så og si er umulig å destruere, og alltid har vært ettertraktet, er brorparten av all historiens gull fortsatt i sirkulasjon. Bømlo sine gruver bidro til mellom 200 og 300 kg av dette i årene mellom 1884 til 1910, da siste gruve ble lagt ned for kommersiell drift.
25. februar 2019 ble jeg 43 år, og dermed tok jeg over Jørgensens Gruber, og fast bestemt på å bidra til å øke terningens volum. Med nøkkel i hånd og de korrekte papirer på innerlomma entret vi gruven som bærer mitt navn. Læringskurven er bratt for små gullgravere, og vi hadde glemt hakke, spett og spade, så alle måtte improvisere med hver sin stein å hakke i berget med. Vi hadde heller ikke med kvikksølv, så hele kvartsblokker måtte taes med hjem for videre analyser. Heldigvis hadde vi med vogn så vi fikk transportert alle steinene med noe som glimtet i hjem.
Jeg hadde ikke hjerte til å fortelle små entusiastiske gullgravere at det som skinte som gull i kvartssteinene er kobberkis (kobbar-tchiis for de lokale) og ikke gull. Enkleste måten å finne det ut på er å se på steinen i skygge. Kobber kis kan skinne gult akkurat som gull i godt utelys, men tar man den inn i skyggen vil den miste glansen. Andre måter er å prøve å ripe litt med en nål. Gull vil la seg ripe lett. Har man med en tang, kan man knipe gullet, og se at det deformeres, men ikke knuses eller splintres i mange biter.
Etter en hard dag i gullgruven tilbrakte vi resten av dagen på min favorittrestaurant, avdeling Leirvik, Stord. Etablissementet der man slipper å tipse, men man faktisk nå får bordservering. Det ble ingen nuggets i gruven men på bursdagen min kan jeg få så mange chicken McNuggets jeg bare vil. Godt som gull.
Takk til SK for lån av hytte! Og som alle artikler på www.maiselyn.no garanterer jeg ikke for alle fakta. Til alle ungdomskole elever som skal skrive særemne om gullgruvane på Bømlo: gå til neste google-treff.
Først litt fakta om Blåsjø
Blåsjø er Norges tolvte eller trettende største innsjø og deles mellom Rogaland og Aust-Agder, Ryfylke og Setesdal. Årsak til usikkerheten om rangeringen er at Blåsjø er regulert, og kan tappes med enorme 125 meter, med topp 1055 meter over havet, og helt ned til 930 moh. Når den er på 1055 er arealet 80,53 kvadratkilometer. Altevatnet i Troms har et areal på 79,65, og tar tolvteplassen når Blåsjø er regulert på sitt laveste. Altevatnet er også regulert, men kun med 16 meter.
På sitt høyeste rommer Blåsjø 3 105 millioner kubikkmeter/3 105 milliarder liter. Ifølge en tavle på Lyse Elnett er det tilsvarende 500 liter per person på kloden, men jeg får det til 408 liter per person. Typisk Elnett å være litt runde på fakta. Nesten ubegripelige mengder vann er det uansett. Med et energipotensiale på 8,82 TWh (Wikipedia påstår 7,8 TWh. Feil!) er dette flerårsmagasinet som penger i banken for Norge siden det kan spares over flere år, i motsetning til andre magasin som ofte må tømme overskuddsvannet i år med mye nedbør og snøsmelting.
Det er 20 mindre og større dammer som demmer opp den menneskeskapte innsjøen, og flere av disse demningene har norgesrekorder, bl.a. Førrevassdammen som er Norges største betongdam.
Det var ikke tilgang på sand til betongen da de bygde Førrevassdammen, og det ble isteden blandet med knust stein. Det er heller ikke brukt armeringsstål i konstruksjonen, og forståsegpåere hevder at dette er grunnen til at den har fått en konveks utforming. Nydelig ingeniørarbeid er dammen åkke som, og den fikk i 1989 æresprisen Betongtavlen, som også har gått til Norsk Bremuseum, Grieghallen og nesten alt Sverre Fehn har tegnet.
Ved Førreskardammen er det en sjøsettingsplass som var utgangspunktet for jaktturen. Men ikke alt gikk som planlagt.
Båtene var satt igjen på Hjelmeland Kraftstasjon etter forrige helgs jakttur, og det viste seg at bånnproppen vi hadde med ikke passet. Etter forsøk med elektrikertape tok høyskoleingeniør Sondre frem kniven og fikset en perfekt propp av nærmeste furu.
Da vi hadde sjøsatt begge båtene begynte den andre båten å ta inn vann. Det var en skjøt som hadde sprukket bak ved motoren, og jo mer vann og lavere den stod, dess mer vann tok den inn. Sjøen begynte å bli særdeles rufsete nå, og det eneste forsvarlige var å snu og vende hjem.
Det var ikke de mest fornuftige representantene fra Neo, Elnett og Konsern som var med på turen, så vi bestemte at to skulle ta båten som ikke var FUBAR og fortsatt fløt med alt utstyret, og tre ta beina fatt med hver sin hagle.
Jeg og jegern Degern tok båten og bagasjen. Deger som kaptein, jeg innpakket i en jervenduk med alle hull lukket. Ganske hyggelig skulle mann tro. Det var det ikke. Etter regn og høye bølger som sprutet inn vann var det spesielt én stor som skylte over båten. Furupluggen holdt, men vi tok vann raskt inn og båten lå faretruende lavt i vannet.
Vinden kom fra sørøst, altså rett mot oss. Å krysse Førrevatnet var hardt, Andrevatnet var verre. Da vi kom halvveis i Tredjevatnet ble det bedre. Nå var det uansett for sent å snu. Og da vi så høyspentmastene ved Reinstølvatnet var humøret igjen på topp. Resten av turen var innaskjærs. Jeg begynte tilogmed å snakke om å finne frem fiskestanga å dorge litt, noe Erik avfeide med et ne-eh. Turen hadde vært røffere enn forventet, og jekka den sjøvante nordlendingen ned et par hakk.
Da vi kom inn i Nedre Sandalsvatnet dukket Blåfjell hytta opp, og vi var trygge. Bagasjen ut av båten og opp i hytta og tenne i ovnen. Jeg fant ikke noe å tenne opp med, men visste at Svein Kristian hadde vært der to helger før. Og er det en ting som alltid følger SK er det tennvæske, den karen elsker tennvæske. Det måtte være tennvæske et sted. Og tennvæske fant vi. Plenty tennvæske. Takk for den SK!
Så var det bare å lense båten og komme seg ut for å hente de andre på halvveien. De hadde ikke hastverk med å møte oss, for de hadde støtt på en flokk som de hevdet var på alt fra 200 ryper, til utover kvelden da historien utviklet seg til 1700 fugler.
Sondre bagget to fine ryper og en liten hare, Terje null og Fercho null. Da vi alle ankom hytta var den god og varm. Nå var det blitt for sent å dra ut, og resten av dagen ble tilbragt i hytta mens vinden ulte og fikk veggene til å riste. Vi hadde startet fra Sandnes klokken seks på morgenen.
Blåfjellhytta
Blåfjellhytta ligger mellom Skudevatten og Nedre Sandalsvatten. Hytta ble bygd i slutten av 1920 åra av Stavanger Turistforening, og er senere bygd om og sist restaurert i 1996 av Hjelmeland Fjellstyre som overtok hytta i 1976 av STF.
I alt er det plass til 24 personer i hytta, men da er det trangt. Det er sengeklær, ved og propan. Ta med sengetøy eller sovepose.
Fjellstyret bygde i 1985 et uthus med to senger, som fungerer som sikringsbu. Her er også utedassen. Med plenty dopapir da vi var der ihvertfall.
Hytten står åpen hele året, og av hytteboka kan en lese at det en god blanding av fjellvandrere, jegere og sauebønder som bruker den. En hytte til alle formål. Prisen er 200 kroner per person per natt.
Jakten på Sandalsheia
Etter en god natts søvn på stappfull mage (Elgskav og potetstappe à la Degerstrøm) var vi klare for rypejakt. Bare frokost, to kopper kruttsterk kaffe og en tur i sikringsbua først.
Etter en litt for bratt stigning litt for raskt etter en litt for stor frokost var vi oppå platået. Noe tørrbrekninger med smak av bacon, og jeg var atter på topps mentalt.
Til tross for den tidlige knekken tok det seg opp da vi med hagle i hånd saumfarte terrenget. Rypa hadde fått hvite fjær, men snøen hadde smeltet etter en unaturlig varm uke. Så dette var flekkjakt der vi så rypene på hundrevis av meter.
Sondre fikk en rype som havnet på en holme. Han kledde av seg og vadet til livet for å hente den. Vannet var 2 cm kaldt. Bear Grylls moment som dessverre ikke ble fotografisk dokumentert.
Det var både flokker på opp til tredve ryper og enslige ryper i heia. Det mest frustrerende med naturen er at den er så kupert. Vi så en flokk med tjue ryper tre hundre meter fra oss, men det var en ravine mellom som var umulig å komme over og som gikk flere hundre meter. Mens vi gikk langs stupet og prøvde å finne en vei over så vi enda en flokk av hvite fugler på mørk stein på andre siden. Og vi så Terje og Deger som hadde tatt andre veien rundt vannet og på vei rett mot flokkene. De kom, de så, de bommet. Mottoet dems er: venerunt, viderunt, non desiderari.
Kanskje like greit, så slapp vi noen halsbrekkende hopp i vått terreng som vi vurderte. Jeg hadde på dette tidspunktet tre liter vann i hver støvel og var klar for å ta fatt på hjemturen. Det var de to andre også, selvom de sier noe annet i ettertid.
Det kanskje ikke alle vet er at jeg er O.J. : Original Jeger. Med bestått jegerprøve fra 1992 var jeg den med desidert lengst erfaring. Utenom Terje da. Terje er så gammel at han ikke engang trenger jegerprøven. Terje er så gammel at han var på jakt da Buzz Aldrin for alltid ble nummer to. Allikevel bommer han på hvert skudd. Men han er som en fuglehund, og finner masse fugl. Bare synd han bommer på alle. Nevnte jeg at han ikke traff en eneste fugl, og bommet på alle skudd?
På vei hjem så vi en ensom elg. Den stod i profil på toppen av en kolle og speidet to hundre meter fra oss. Det var litt for perfekt norsk natur til at jeg trodde på det selv, men både Sondre og Fercho så det samme. Hva en ensom elg gjorde her i dette terrenget vet jeg ikke, men mulig den hadde blitt skremt oppover av jakta lenger nede.
I hytta var det godt og varmt, for Terje og Erik 😀 var kommet før oss og hevet en halv sekk ved i ovnen allerede.
Etter en drøs om jakta og litt mat var det tid for min signatur: den lille cowboy strekken. Ikke noe er som å legge seg litt nedpå på ettermiddagen etter en rufsete dag ute. Sosialisering blir det nok av på kvelden.
Denne kvelden serverte Erik 😀 pampasbiff med fløtegratinerte poteter og rødvinssaus. Terje mente han burde bruke Toro og ikke ekte vin til sausen. Bortkasta vin. Han endret mening da han fikk smake sausen.
Kvelden gikk med til å spise, spille kort og god gammeldags hyttekos. Noen koste seg litt vel mye utover kvelden og bestemte seg for å brase inn på rommet mitt da jeg hadde lagt meg og fise meg i trynet. Sånt hører med når man har med gutter som gikk i bleie da jeg tok jegerprøven.
Uansett mengde kos kvelden i forveien var det ikke noe å si på humøret søndag morgen. Lukten av stekt bacon vekket meg, og da er det bare å adlyde magen og stå opp.
Som på fredag ble Degern kaptein, og jeg skårunge. Erik F, Sondre og Terje tok med hver sin hagle og overlot utvasken av hytta til båtfolket. De skulle gå fra hytta til bilen og jakte litt om anledningen bød seg på ruta. Jeg håpte at de brukte lang tid, så jeg kunne finne fram fiskestanga og sjekke forholdene mens vi venta på dem. Ryktet skal ha det til at det er noen store ørret i vannet, og bekkerøye har visstnok vandret til Blåsjø etter å ha blitt satt ut i vassdrag i nærheten på det sure 80-tallet.
Skuffelsen var stor da vandrerne bare brukte tre og en halv time på turen fra hytta til Førrevassdammen. Vi brukte akkurat én time med båt i medvind. Bortsett fra litt røff sjø på Tredjevatn gikk turen strålende, og et lite solgløtt varmet psyken. Den prammen av en båt vi hadde til rådighet duger kun til fisketur på blikkstille vann.
På hjemveien ble Erik og Erik vinket inn av politiet med en annen bil som viste seg å være sivilt politi. De hadde blitt observert på ferja og systemet viste at eieren av bilen ikke hadde BE sertifikat. Heldigvis var det ikke eieren som kjørte. Manglende kjørelys på hengeren, børse uten våpenkort (som jeg hadde i lomma) i baksetet, henger uten vognkort og andre feil og mangler brydde de seg ikke noe om. Helt craycray beskrev Fercho opplevelsen. Han har ikke blitt stoppet av en gjeng gendarmerie på natta i bushen i Burkina Faso med AK-47 i hånd.
Fiske i Blåsjø ble det ikke noe av. Jeg tar selvkritikk på valg av misledende overskrift.
Muligheten for å sjekke ut fiske i Sirdal meldte seg da vi hadde lånt en hytte på Tjørhom, men glemt å rette opp vanntanken før vi dro, og med det potensielt få fuktskader og råte. Så da meldte jeg meg frivillig til å dra opp igjen alene dagen etter for å sette tanken i riktig posisjon, og få en hel dag og kveld til fisking (og en hel natts ubrutt søvn).
Fiskekart kjøpte jeg for 50 kroner på Joker Sinnes/GP Tjørhom. Området er delt opp i forskjellige soner, og jeg valgte meg ut område 3 fra Tjørhomvatnet i sør til halve Ortevatnet i nord. Fiskekort kjøpte jeg på Haugen Camping med en god cheeseburger, pom fritt og salat uten dressing takk. Man kan lett kjøpe fiskekort på sms, men jeg liker å snakke fisk med lokalbefolkningen og få noen tips og gode fiskeskrøner. Dessverre var ikke verten videre interessert i fisking, men han var en hyggelig kar til tross for denne skavanken.
God og mett lot jeg bilen stå på parkeringsplassen og begynte fiskingen i Sirdal.
Svart (med firkant) – Sira mellom Haugen Camping og Kvæven Golfbane
I elva mellom Haugen Hytteutleie & Camping og golfbanen ved Kvæven står ørreten tett! Og den biter på alt. Skal ungene introduseres for ørretfiskets gleder er det her man burde gå. Jeg fikk glatt tjue små aurer på de tre timene jeg bevegde meg oppover elva, og like mange som glapp. Ingen store fisk, men gleden jeg kjenner hver gang det rykker i stanga er likevel det nærmeste jeg kommer utilslørte lykke slik jeg husker det fra barndommen.
Favoritt stedet mitt er en sandbanke der midterste svart pil med firkant peker på kartet over. Her var fisken ekstra glad i Tasmanian Devil.
I vannet som omkranses av golfbanen var det et par prøvebit på en sluk jeg prøver meg på fra tid til annen. Denne er ganske stor, så kan tyde på at det stod noen fisk av grei størrelse her. Dessverre var det ingen som bet skikkelig på.
Hvitt – Fidjelandsvatnet sør
Jeg parkerte på en stor parkering rett etter brua. Det står et skilt der som er veldig vanskelig å tyde at står privat parkering på. Så vanskelig at om det hadde kommet noen kunne jeg lett spilt dum og uvitende. Noen onde tunger skal ha det til at det ikke hadde vært nødvendig med mye skuespill for å framstå dum og uvitende.
Litt vanskelig å komme seg ned til vannet, og heller ikke verdt hverken å få bilen tauet eller brekke halebenet. Det var dessuten litt for grunt og en det kom med sjøplanter hver gang jeg dro inn. Heter det tang og tare, eller er dette forbeholdt planter i salt sjø?
Grønn – Boghølen, mellom Orrevatnet og Fidjelandsvatnet
I Orrevatnet er det masse ørret, og noen av de jeg kunne se hoppe så store ut. Men de er langt utenfor mine evner å hive. Kan sikkert være fint å fiske fra båt. Dessverre er det ingen lette måter å komme seg ned til Orrevatnet fra veien, hverken med tanke på parkering, eller nedstigning. At det er lagt så dårlig til rette for fisking i dette området er ikke mindre enn en skandale.
Rødt – Svartevatn
Svartevatn er vannet som ligger rett ved GP’en. Jeg valgte å stå i sørenden der det er brannstasjon og Risa holder til. Noe forsiktig vaking avslørte at det var liv der, men ingen som ville smake på spinner eller Tasmanian Devil.
Blått – Tjørhomvatnet
Tjørhomvatnet er en forblåst innsjø. Alle de andre sjøene og vannene jeg var ved var ganske stille, men her var det som å stå ved kysten. Jeg hadde hørt at det skulle være dårlig med fisk her, noe som skulle vise seg å være en sannhet med visse modifikasjoner. På syvende kast bet en ørret på helt inne da jeg skulle dra opp tassyen. Den kom skytende mot den, og det ble mye sprell, og jeg var ikke forberedt, og auren datt av. De sier at den største fisken er den du ikke får i land, men denne anslår jeg til 17cm. Etter dette var det ikke en eneste fisk som var borti å snuste engang.
Mye av grunnen til at jeg ikke fikk den opp (fisken altså) er at jeg måtte stå halvannen meter over vannet på en knaus. Andre steder var det langgrunt. Som et dedikert fiskested holder ikke dette. Og det går igjen i hele område 3 på fiskekartet. Sirdal og grunneiere har ikke lagt til rette for fisking eller parkering. Det er så å si umulig å finne parkeringsplasser langs veien, og siden det ofte er langsgående grøfter og/eller gjerder kan man heller ikke parkere inn til siden av veien.
Bildet over er et godt eksempel på tåpelig plassert «fiskeplass». På andre siden av autovernet er det bratt og glatt skrent, så kommer tett med bjørk så man ikke kan hive, og ikke noe fast grunn å stå på. Totalt meningsløst å ha en fiskeplass her.
Gult – Beinesvatnet
Vannet som ligger nedenfor Sirdal Skisenter er en perle av et vann. En kan fiske rett fra en innbydende sandstrand siden det er brådypt, eller bevege seg bortover på berg. Fisken biter villig, men er av samme størrelse som hele område 3. Nå hadde det blitt mørkt fort, så det var bare å sette seg i bilen og kjøre hjem til hytta og spise en cup noodle og legge seg i soveposen.
Epilog
Da jeg var på vei opp fra Beinesvatnet traff jeg på to hobbyfiskere i fiskebua ved stranda. De kunne fortelle at de hadde sett bever i vannet, jeg fortalte at jeg hadde sett flere lemmen ved Haugen. De sa det var fritt fram å bruke kanoene som lå ved stranda, årene lå i bunnen. Dessverre var det blitt sent og mørkt, så jeg sa kanskje neste gang. Vi diskuterte også fisket i forskjellige vann i området, og de underrettet meg om en gutt på 15 år som hadde fått en halvannen kilo aure i det regulerte vannet Gravatn samme dag. For åtte år siden ble en ørret på 9,5 kilo tatt her, riktignok i garn. Det er tappet ned til historisk lave nivåer, så ørreten står så tett at det var mulig å gå tørrskodd til andre siden hevdet de. Takk for tipset, og god natt sa jeg og dro hjemover og la meg i soveposen og drømte om storfangsten og en heroisk hjemkomst med mat til familien i ukesvis.
Neste morgen tok jeg av på anleggsveien på sørsiden av Gravatn og kjørte den til endes. Det var en nydelig dag, men ingenting beit på. Jeg hadde stor tro på en sluk formet som en liten ørret siden denne fisken også spiser sine egne. Mudderet jeg stod på var veldig våt og jeg sank ned i den hele tiden, så jeg stod ikke lenge nok til å få gjort et skikkelig forsøk. Mulig jeg gikk glipp av min første storfangst av fjellørret.
Siden Maserati Haute Route 2018 ble syklet på RV45 valgte jeg å kjøre hjem langs Sira og via Tonstad. Lengre å kjøre = flere vann å sjekke ut. Veien ned fra Tjørhom til Tonstad er av fantastisk kvalitet. Dessuten slipper man drittsekk kjøringen som karakteriserer hytteeierne i Sirdal. Der kuttes svinger og motgående trafikk er langt over i andre kjørebane hele tiden. Jeg sier ikke at alle stavangerfolk som har hytte i Sirdal er dårlige sjåfører, bare at de er noen egoister med for store biler.
Ifølge betjeningen på Sirdal Ullstove er det fritt fiske i vann og elver fra Dorgefoss til Tonstad. Og jeg stoppet mange ganger, men ikke noe napp noe sted.
PS ingen fisk ble drept i denne reportasjen fra Sirdal. Alle ble sluppet ut igjen.
Slik fisker vi sjøaure i Ryfylke: still deg på en kai på Halsnøya. Hiv uti helt vanlig streit sluk, fortrinnsvis gul. Stå pal og hiv, dra inn, hiv, sveiv inn og hiv igjen og igjen i to timer uten napp. Midt på dagen, i stekende sol og skyfri himmel og sterk fønvind er optimalt. At lokalbefolkningen ler og rister oppgitt på hodet gjør ingenting, for egentlig er jeg ikke ute etter fisk, bare ute etter å slippe å ta i et tak med unger og matlaging og styr og stell.
Jeg trodde jeg hadde en grei størrelse lyr på kroken da jeg kjente det beit på, og ble litt irritert, for etter å ha spist selvfisket makrell til middag i går og fiskekake av lyr til lønsj i dag var jeg ikke klar for mer fisk. Jeg er egentlig en kjøtteter. Men da jeg så i vannet hvilken fisk jeg var i ferd med å hale inn økte min entusiasme et par hakk. Marerittet er selvsagt at den glipper i det du drar den opp, og det er to lange meter opp til kaia. Ingen ville ha trodd at jeg hadde hatt en såpass stor sjøørret fra kai på den sluken i det været viss den glapp. Og det er det verste som finnes: å fortelle en sann fiskehistorie og publikum bare er liksom «yeah, sure dude». Mitt publikum er oftest amerikansk.
Dette var en besynderlig ørret. Det var som om den hadde bestemt seg for at jeg var dens utkårede fisker. Som nevnt trodde jeg det var en lyr siden det ikke var mye kamp, så jeg sveivet bare inn i jevnt tempo, og ga den ikke noe line. Ingen byksing over vann for å vise seg til kjenne, den fulgte bare lydig etter senen. Og ikke noe problem å dra den opp heldigvis. Og for å gjøre alt perfekt sprelte den så ivrig da den var trygt på land at kroken falt ut av seg selv. Så det var plenty av liv og muskler i den, men den hadde bare valgt meg. Som takk fikk den et par velrettede knyttnever i fleisen og åndet med det ut.
Øyvind har alltid en fiskevekt og tommestokk parat i bilen. Akkurat én kilo var den, og det er ikke noe avrunding oppover. Og 43 centimeter lang. Den hadde rognposer, men ikke rogn. Sjøørreten (Salmo trutta trutta) gyter på høsten i elver og mindre vassdrag og yngelen klekkes på våren. I ryfylkefjordene er fisken fredet fra 1.mars til 30.april ved stangfiske fra land eller båt.
Middagstips
Filetér auren. Behold skinnet på.
Del fileten i passe størrelser og salt og pepre med sitronpepper. Ikke salt for meget. Hakk opp løk og ha i ildfast form med smør. Sett inn i midten av ovnen i 200 grader i ca 20 minutter.
Hva er best å fiske ørret med? Dette har vært et hett tema i flere hundre tusen år viser hulemalerier, så jeg bestemte meg for å samle en trio for en vitenskapelig test.
Jeg er selvsagt en spinnermann, Svein Esskå Kristian er flue ekspert og Benjamin Tassy sverger til Tasmanian Devil.
Benjamin visste om et fint sted på Lutsi. Og fint var det, men det er aldri før blitt dratt ørret derfra, så hva var vitsen å være der? Så vi dro videre.
Svein Kristian valgte Skjelbreidtjørna. Der var det så fullt av ørret at vi kunne plukke dem med bare henda om vi ville påstod han. Etter å ha forsert piggtrådgjerder og elver for å komme dit oppdaget vi at det var en grusvei som gikk direkte til vannet om vi hadde parkert ti meter lenger før.
Og fisk var det. Fluemannen fikk to som var borti, og Tassy tre, men de glapp. Mr Spinner påstod han fikk en som glapp, men det var bare en løgn for å ikke være helt utenfor.
Benjamin har gått på fiskekurs i Polen, og det betalte seg da han dro opp dagens første ørret. Auren hadde ikke bitt på, men fått kroken i siden. Han mente det er en mye større bragd enn å få en fisk til å gå etter åte, og dette må jeg si jeg et enig i. Tasmanian Devil 1, flue 0, spinner 0.
Siste vann var Frøylandsvatnet (det på Hommersåk, ikke det ved Bryne). Jeg valgte dette ikke fordi jeg hadde noe tro på det, men det var geografisk fornuftig for meg. Bare å parkere hos Benjamin og tasse ned.
På dette tidspunktet hadde Svein Kristian takket for seg, og Benjamin skulle snart gjøre det samme. Alene og forlatt er jeg som best og det var med ett masse ørret i vannskorpa. Det glinset i sølv utover vannet, og det plasket og plompet rundt meg. Men da jeg kastet til høyre vaket det til venstre, og da jeg kastet til venstre var det en som hoppet høyt til høyre for meg. Meget frustrerende, og for å håne meg ekstra fikk jeg en sokk på kroken.
Men aldri gi opp lærte en av vennene til min bror meg. «Ikke gi opp!» hører jeg ham si. Helt til flaggermusene kom fram. Jeg hater flaggermus. Spesielt når det virker som det er meg de er på jakt etter, og de kommer flaksende rett mot meg og bare unngår hodet mitt med centimetre. Så jeg ga opp.
En venn og jeg skulle ut og fiske ørret i Lutsivannet, men han hadde endt opp på akutten med CO2 forgiftning som følge av ølbrygging. Jeg skal ikke nevne navnet hans. Kanskje huske å bytte den pakningen til neste gang eller?
Som bestilt ringte min svigerbror og svirebror og var interessert i å vise meg de legendariske vannene på Høy-Jæren. Øyvind hadde hørt mye fint om Storamos, og vi bestemte oss for å prøve der. Det var 25 grader selv såpass høyt opp.
Kanskje varmen gjorde at ørreten ikke bet. Da søker den dypere og kaldere vann sier forståsegpåere. Og de mangler det ikke på i fiskemiljøet. Vi prøvde alt: spinnere, woblere, fluer, mark, tasmanian devil, four chucks og tilogmed stingsild. Alt uten hell. Da er det bare én ting å gjøre: lage pulverkaffe og ostesmørbrød og ta en drøs.
Etter tre timer uten et eneste lite napp var det på tide å se fakta i øynene: det er ikke en eneste aure igjen i Storamosvannet. På tide å bytte beite. Vi kjørte til Røyslandsvatnet og startet med fornyet optimisme, bare for å innse at heller ikke her beit fisken på. Lars Monsen sier det ikke er noen vits i å hive ut samme sluk/flue mer enn syv ganger. Biter ikke fisken da, må du bytte. Jeg har fire, så drit i Monsen.
Øyvind fikk dagens første fisk og var fornøyd. Vi begynte å fiske i seks-tiden, og klokka var nå elleve. Alt vi hadde fått var en ørret som ikke kan ha vært mer enn 17 cm. Jeg hadde ikke fått noe, men hadde punget ut med 70 kroner for dagskort i området, og jeg er en valuta-for-penga-type-fyr (de sier 50 kroner på inatur.no, men legger på 20 i administrasjonsutgifter rett før du skal betale).
Jeg ga opp Røyslandsvatnet og kjørte til et vann der jeg så så mye vaking at det så ut som et tropisk regn. Hvis jeg ikke får noe her, tenkte jeg, så får jeg aldri noe. Og tredje kast fikk jeg napp, og den var stor! Og den glapp! Tre kast til og jeg hadde en ny på kroken. Lot den få litt snøre, dro inn, lot den få litt mer, og slet den ut. Og fikk den på land! Jeg fikk min nydelig ørret klokken 23:49.
Vannet heter Søylandsvatnet, og ved nærmere googling i ettertid kan det virke som det er et naturreservat. Så arrester meg! Jeg var allerede en forbryter fra før i dag siden jeg vannet plenen uten å vite at det hadde blitt innført vanningsforbud fra og med i dag 10/7 i Sandnes. Bad to the bone. Rebelman Andreas out!
Storaberget har kneiset foran meg hver gang jeg kjører forbi på vei til og fra jobb, nesten hånende med sine 342 meter. Hver dag har jeg tenkt at dette fjellet skal bestiges. Og endelig etter over ett år på Hommersåk var dagen her.
Vi parkerte på parkeringsplassen rett etter å ha tatt av fra Hommersåkveien (516). Det finnes en parkeringsplass lenger ned grusveien oppdaget jeg da vi hadde gått noen hundre meter, og jeg ble litt irritert, helt til jeg kom på at dette var en gåtur, og noen hundre meter fra eller til egentlig ikke betydde så mye.
Turen starter ved en grind ved et sandtak og går slakt gjennom kulturlandskap som kan minne om Toscana, viss man legger en god porsjon godvilje til. Marita hadde ikke denne godviljen.
Vi hadde glemt bæremeisen til Åsa på Halsnøy, så valgte den enkleste ruten til toppen av Storaberg. Den går ikke forbi Grindavatnet, men forbi Lomstjørna.
Etter veikrysset blir stien brattere og mer utfordrende uten at det er for vanskelig. Stien er bygd opp av steiner i forskjellige størrelser man kan trå på. Antagelig lagt da tyskerne demmet opp Grindavatnet og Lomstjørna for å forsyne området med ferskt vann. Dette vannverket var i bruk helt til 1969. Etter den første stigningen er det lange strekninger med flatt terreng.
Etter å ha gått forbi Lomstjørna begynner en ny stigning opp mot toppen av Storaberg. Halvveis opp møtes vi av et skilt som forteller oss at her er det en «bygdaborg». Og bygdeborg skriver jeg i anførselstegn, for få vet den sanne historien:
De to bestevennene og ungkarene Arve Holger Hogstad og Ansgar Horveland var viden kjent for sine påfunn og spillopper. De hadde ikke mye boklig kunnskap, og ikke mye til overs for dem som hadde det. Spesielt mislikte de arkeologer da det viste seg at Ansgar sin gård på Jødestad inneholdt en gravhaug fra tidlig bronsealder, og store deler av gården ble fredet og derfor ikke lenger var lov å pløye.
Selvom de to ungkarene ikke var av den beleste typen manglet de ikke vidd og forstand, og de kom opp med en plan for å sette det arkeologiske miljøet i forlegenhet. Planen var å bygge en borg på et på den tid utilgjengelig sted. Egentlig ikke mer enn en steingard, og var det noe Arve og Ansgar var gode til var det å flytte stein.
Det ble tilkalt ekspert, og Christian Zaphanias Graf fra Christiania Archelogiske Samfund tok en befaring på stedet. Graf var utdannet tannlege og hobbyarkeolog, og hadde mer interesse for, enn kunnskap om, arkeologi. Siden hans rival i Samfundet, forstander Hans Petter Jørgensen, nettopp hadde funnet spor av bosetning fra jernalderen på Øvre Langøyre i Hedmark, var Christian Zaphanias Graf klar for å gjøre sin første store oppdagelse selv.
Han kunne i 1938 stadfeste at dette var en konstruksjon rundt 1500 år gammel og brukt som et forsvarsverk. At borgen lå på et lite strategisk sted falt ham ikke inn. Her kan man lett angripe ovenfra og fra flankene. Ansgar og Arve tenkte å la «oppdagelsen» få leve en stund før de avslørte sannheten, men da tyskerne invaderte landet fikk de kalde føtter. Best å ikke tiltrekke seg oppmerksomhet i krig er alltid en fornuftig strategi. Spesielt siden stedet krydde av tyskere som konstruerte vannanlegget i området.
Arve døde i en tragisk fallulykke i en silo i 1944, og Ansgar fortalte villig vekk hva de hadde gjort til alle som ville høre etter krigen. Men hvem tror man mest på: en tannlege og hobbyarkeolog, eller en ungkar som på dette tidspunktet hadde begynt å falme litt, både når det kom til det mentale og det ytre (Ansgar hadde helt sluttet å vaske seg etter Arve sin død, og ble kalt Puss-maen på Riskalandet).
Men tilbake til turen. Siste etappe er på snaufjell, og egner seg ikke for babyer. Spesielt ikke om det blåser så kraftig som det gjorde da vi var der. Så Åsa og Marita dannet basecamp på en lun hylle, og vi kunne legge igjen sekkene og danse opp de siste hundre metrene til toppen.
Pølsepause nummer to tok vi på hjemturen ved Lomstjern, eller Lomstjørna eller Lomstjønn. Uansett navn er det idyllisk.
Jeg og Yngve ble værende siden stedet krydde av vårt favoritt insekt: øyenstikkere. Vi så masse blå øyenstikkere (spydblåvannymfe) og enda flere store øyenstikkere (kongeøyenstikker). Da fikk jeg anledning til å fortelle om hytta vår på Nojiri i Japan og hvordan vi fanget dem med håv. Jeg fortalte ikke at vi pleide å rive av tuppene av vingene for å markere dem før vi slapp dem ut igjen. Min merking var å rive av tuppen av fremste vinge på høyre og tuppen av begge vingene på venstre side.
Nedturen går alltid lettere enn oppover, men denne gangen støtte vi på et uventet hinder: kuer. De blokkerte veien og nektet å flytte seg. Noen i følget syns dette var litt skummelt, men Andreas kommer fra en lang slekt med staute melkebønder og brautet seg selvsikkert vei med sekk og baby på armen. Skal mer enn noen NRF for å vippe den karen av pinnen. Andreas liker å snakke om seg selv i tredje person, spesielt når det er om hvor barsk han er.
Turen på 5,9 km tok oss to timer og tre kvarter inkludert to pølsepauser og tid til å observere både flora og fauna og lokal historie. Høydeforskjell noe over 300 meter. Min Casio G-shock Rangeman påstod det var 378 meter, men den er ikke alltid til å stole på, og i og med at dette er høyere enn selve fjellet, tviler jeg på at det stemmer.
