Våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing pleier å publisere huggtabell i katalogen som kommer i mars hvert år, så det er bare å smøre seg med tålmodighet og utsette planleggingen av sommerferien til den uka du vet du er i betten. Resten av ferien kan man tilbringe med familien.
Oppdatering 18. mars 2020. Ny side med huggtabell finner du ved å trykke på saken under. Denne linken er til og med mars 2021.
Huggtabbell for 2021-2022 finner du på denne linken
En tradisjon på Hommersåk er fisking på dagen på nyttårsaften. En tradisjon er riktignok noe som har skjedd flere ganger, men dette er fødselen på en fin tradisjon.
Jeg avtalte med Benjamin å møtes klokken tolv på Riskastranda. Og du kan si mye om Benny, men punktlig, det er han, som et menneskelig sveitsisk ur. Han bomma riktignok med to minutter, så COSC sertifisert er han ikke.
Etter en kaffe og høfligheter om hvordan julen hadde vært var det slutt på vennligheten og rett på konkurransen. Vi var ikke lenger venner, bare bitre konkurrenter der stjeling av fiskeplasser er godtatt og blokkerende kast er en yndet taktikk.
Det tok ikke lang tid før jeg kunne hale inn første fangst. Jeg trodde først det var en hvitting siden den hadde et markant svart område ved gjellene, men underbittet avslørte at det var en sei. Den var ikke stor, men den ga meg ett poeng. 1-0 Andreas-Benjamin.
Vi ble enige om å røre på oss og jeg forslo svaberget ved Breivika ved Breivigsholmen. Der det er en stige for badegjester. På kartet ser dette ut som et sted ørreten kan trives på vinterstid, og jeg har alltid hatt lyst til å prøve her på denne årstiden.
Og jeg fikk rett. Her var det ørret. Benjamin fikk en på første kast på en liten, brun tasmanian devil. Sjøørret er to poeng ihht HOFF-reglementet. 1-2 fordel Benjamin.
Og det ble stillingen for årets siste Fish-off. Det var på tide å komme seg hjem, ta en dusj og få på seg finstasen, for i dag var nyttårsaften, og i kveld er det paaaaarty!
Om en stor lyr hadde bitt på hadde det nok blitt et ufrivillig og kaldt julebad
En stolt far og scheptisk datter
Jeg er blitt kjent som Fiskjaren på Halsnøya. Det er et kallenavn jeg kan leve med.
Lokalbefolkningen ror fiskelorden til de beste fiskeplassene for en slant og ingenting
Fiskjaren helgarderer med dorg og stang når juletorsken skal dras
Mort blir småsild kalt her. Mort er jo egentlig en ferskvannsfisk i karpefamilien, så dette er veldig forvirrende for meg
Aldri gi opp! Klokka er ti på kvelden, men ennå ikke noe torsk. Men masse mort og noen fine lyr ble det. Morten fikk leve, men ser ut til at det blir lyrkake første juledag
Woodcock er rugde på engelsk. På tysk er den kjent som Der Vogel mit dem langen Gesicht. Rugdejakt er jakt for noblessen i Europa. Så forskjellig det er her oppe i Norge. Her kan en lurvete ansamling i gule vernevester møtes for en helg med jakt. Kanskje ser vi ut som noen forvokste barnehagebarn på tur, men sikkerhet først ved jakt på denne fuglen. Flybanen er uberegnelig når den letter, og kjapp som en rakett i lufta. Det er ikke for ingenting at rugda er kjent som fuglenes svar på F16. Dumt at F-16 ikke er kjent som flyenes svar på rugde, men heter Fighting Falcon. Den skulle heller hett Hawker Woodcock, eller noe i den dur.
Rugda trykker lengre enn noen andre fugler, som også gjør jakta noe mer risikabel enn feks rypejakt. Den satser på sin gode kamuflasje i krattet og letter ikke før man omtrent tråkker på den. Jakt uten hund er håpløst. Jeg vet noen gjør dette, men da tipper jeg de går forbi minst 99,9 prosent av fuglene.
Fredag
Etter lunsj på fredag satte vi oss i bilen til Kim for en rolig biltur til Flekkefjord og hytta til Sondre. Som med rugdejakt er det sikkerhet først når Kim kjører, og fart dreper. På veien stoppet vi hos foreldrene til Sondre og plukket opp de viktigste medlemmene i jaktlaget: to vorstehhunder. Totalt pling i bollen begge to, med kun en ting i hodet: ut og spane birds. Ut ut ut, løpe løpe løpe. Visste du at Cocker Spaniel er alet opp for jakt på rugde? Det ligger i navnet, nå når du vet at rugde heter Woodcock på engelsk. Egentlig er dette min teori som jeg begynner å bli litt usikker på siden det er flere fugler som har cock i seg. Lurer på om cock kan være hannfugl, men jeg våger ikke Google cock.
Da vi kom til hytta hadde vi fortsatt noen timer med dagslys, så vi satte opp lerduekasteren og jeg trente opp sikringsfingeren. Jeg har en tendens til å glemme å skru av sikringen når jeg skal skyte på småvilt, så greit å få den bevegelsen inn i rutinen.
Det var også en grei innføring for Kim som ikke har hatt så mye befatning med våpen tidligere. Litt vanskelig å gi ham instrukser og kommunisere med ham siden han hadde ørepropper innenfor øreklokkene, men sikkerhet først når det gjelder hørsel også.
Kim etter sitt første skudd. Det er alltid det første skuddet som er best
Mørket kommer altfor tidlig i slutten av november, men vi klarte å brenne av noen skudd for å si det sånn før vi måtte trekke inn i hytta for kvelden. Og på kjøkkenet regjerte SK akkompagnert av altmuligmann og doer Andreas F. Ente. Altså doer på engelsk. En som får ting gjort. Ikke en dass.
Kim blir kjekkere og kjekkere jo mer cognac han drikkerDagens meny: ytrefilet av storfe med opphøgde poteter og bearnaisesaus, asparges surret i bacon og soppstuingAv og til er en lampeskjerm på hodet bare en lampeskjerm på hodet, og ikke gjøn med andre kulturerGod stemning utover kvelden når SK drar en skrøne
Lørdag
Ente, også kjent som Endre, feilet stort på denne turen. Hvor ble det av ditt varemerke; kaffe servert på senga med et smil? Gretten måtte jeg til slutt stå opp uten kaffe, men på kjøkkenet ble jeg møtt med en kopp kaffe og ferdig stekte egg og plenty med bacon av selvsamme Ente. Etter en tur i sikringsbua for å lade mobilen var det på med refleksvestene og bli med resten av barnehagen ut på tur. Sola var på vei opp, og morgenen er visst tidspunktet rugda er mest på farten. Det gjelder vel de fleste fugler forøvrig, uten at jeg skal påberope meg noe ornitologisk kunnskap utover å se forskjell på gråspurv og pilfink. Forbausende mange tror det er samme fugl. Jeg kan forresten se forskjell på en gråmåke, sildemåke, fiskemåke, svartbak og krøkje. Kanskje jeg faktisk er en ornitolog, but didnt know it.
Opp i otta for å ta morgentrekket.Kim sin første jakt. Han skjøt av sin høyre fot, men er like positiv. Kim er en sann helt
Vi var seks deltagere, og det ble derfor naturlig å dele oss i to lag med tre personer på hver. Jeg, Fercho og Sondre på ett lag, og SK, Ente og Kim på det andre laget. Planen var at hvert lag skulle ha hver sin hund, men jeg tror ikke noen ga hundene beskjed, for de fulgte kun etter Sondre. Det gjorde jeg også, men å holde tritt med to fuglehunder og ham viste seg å være nærmest umulig. Han forserer kratt som om det skulle være bar mark, han klatret opp fjellskråninger som en fjellgeit, og når jeg andpusten kaver meg opp på toppen av et fjell er han allerede nede i neste dal med hundene på slep. Ryktet skal ha det til at Sondre ble født i blåbærlyng med beina først og umiddelbart begynte å gå rundt og plukke bær han kunne ha i melken.
Hundene tok stand to ganger, bare for at jeg og Fercho skulle ankomme for sent til å se fuglene fly avgårde. Faktisk gikk det så sent at hjertet til Sondre måtte ta igjen de mange tapte slagene den dagen på et senere tidspunkt.
Fercho sin hagle peker ikke alltid i riktig retning. Sondre stopper et vådeskudd med hånda, akkurat som du gjør i Crank «Sondre»
Da jakta ble planlagt for måneder siden hadde vi gamblet på siste helgen i november. Rugda trekker sørover mot England og kontinentet på vinteren. Men først stopper den på Sørlandet for ideelle forhold for overfarten. Det kan samles store mengder fugl her hvis tilgangen på mat er stor før de bestemmer seg for å fly videre. Dessverre hadde det kommet store snømengder to uker før. Rugda pirker mark fra jorda med sine lange nebb og er avhengig av at jorda ikke fryser for å få mat. Dette hadde skjedd for to uker siden, og de fleste hadde allerede dratt på sin farefulle ferd over Nordsjøen.
Det sies også at de drar når det er fullmåne for å kunne navigere bedre. Faktisk kalles første fullmåne i november Woodcock Full Moon i det tweed bekledde miljøet i England.
Men ikke alle rugder forlater Norge. Det er noen som blir igjen, og disse overvintrerne var vi nå på jakt etter. Bokstavelig talt. Men først en kaffeklaff for å pønske ut nye strategier og lag.
Boys in The WoodFra fotoshooten til Paco Rabanne sin nye duft «Nature for men»: bål lukt med et hint av svetteEnte sørger for servering av kaffe overalt han befinner seg
Vi delte oss opp i to nye lag. Så jeg, Kim og Fercho prøvde å skremme opp fugler på egen hånd, som jo tidligere nevnt er en jaktform med tilnærmet 0 prosent sjans for å lykkes, mens SK og Ente fikk bli med Sondre og hundene. Og det tok ikke lang tid før vi hørte et skudd og så en fugl fly over oss. Den så ikke skadet ut. På jaktradioen bekreftet SK at han hadde truffet og fjærene hadde nærmest eksplodert i en fjærball og snødd ned på bakken som på en amerikansk julefilm. Disse grafiske historiene kom senere på kvelden, og jeg har mine tvil om at det var nøyaktig slik det utspant seg. For fuglen vi så fløy godt, og den fløy langt. Antagelig med en fjær eller to fattigere, men med livet i behold.
Etter at vi hadde gått gjennom noen få meter med einebærkratt ble det opprørsstemning hos visse deltagere i laget som mente at det burde anlegges sti her. Sola var på vei ned allerede uansett, så det var på tide å komme seg hjemover.
Det andre laget hadde hatt mer hell med seg fortalte de da vi møttes i hytta. Ikke så rart siden de hadde hatt to hunder, og for å være helt ærlig er de i mye bedre form. Tror de telte opp til ti fugler. To ble skutt på, ingen falt til bakken.
Kim hadde mest lyst å ta med pølsemaskinen sin og lage pølse på turen men ble nedstemt. Han insisterte derfor på å ta med sous vidden sin, og Sondre donerte gladelig et lår fra hjorten han hadde felt noen helger tidligere i samme område. Så låret hadde ligget og god-hjort seg hele dagen mens vi var ute på tur, muligens også i løpet av natta, og det kjentes på mørheten.
Dagens meny: Lår av hjort sous vide, fløtegratinerte poteter, viltsaus, glaserte gulrøtter, grillet løk og paprika og soppstuingJason Statham var så vennlig å vise hvordan man rengjør min .22 WMR mellom filmtagningene. Dette har han lært etter utallige roller i actionfilmer. Crank! Beste filmen… EVER
Søndag
Noen mener vi er på hyttetur med gutta og drar den helt ut på natta. Jeg mener vi er på jakttur så jeg er frisk og rask dagen etter. SK mener at vi er på begge deler, og han klarer begge deler. Skulle bare ønske han kunne holde inne bedre. Det et ikke en udelt glede å gå etter ham opp en bratt fjellskrent, hvis du skjønner hva jeg sier.
Søndag morgen var det altså bare oss to som tok turen ut. Og Zelda og Saga selvsagt, som hadde klynket og klagd på å komme seg ut i noen timer allerede. Og med kun to jegere blir det en annen dynamikk og større ro i søket. Det tok ikke lang tid før Zelda tok stand, og denne gangen var jeg på plass i tide. SK tok høyre side, og jeg dekket venstre flanke. Fuglen fløy ikke rett opp, men skøyt avsted langs bakken, og skudd var uforsvarlig. Dette var min første rugde på mange måter. Og den var betraktelig mye større enn antatt. De skal være på samme størrelse som lirype, men den må da ha vært større.
Vi trasket oss gjennom daler og opp fjell i noen timer før vi bestemte oss for å ta turen hjemover. Vi fikk en ny sjans på hjemveien, med samme utfall som den første.
Ser du Soria Moria der borte SK? Eller er det bare en posørpause? Eller antagelig en odør-pause. Roe’an ner med kjøtt og bønner til frokost elleh?
Da vi kom til hytta var Sondre klar for en runde jakt, og den menneskelige vorsteh SK takker ikke nei til noen timer til på jakt. Jeg, derimot, var fornøyd med å ha hatt sjans på to rugder, og var mer klar for å ta av støvlene og drikke en kaffe foran peisen.
Svein Kristian, en kjærlighetshistorie
Noen fakta om rugda
Bilde fra Ottar’s Fotoblogg, siden alle fuglene jeg så fløy avgårde som en F-16
Noen tror øynene på rugda er plassert høyt oppe på hodet for at den skal ha godt syn. Men faktisk er det for å kunne se tippen av det lange nebbet. Utgravninger har vist at evolusjonen ga rugda et langt nebb først, og at øynene har flyttet seg etterpå. Dette gir fuglen en blindsone rett ved nebbroten, og har ført til at den ofte går rett inn i trestammer når den roter etter mark i jorden. Det er derfor rugdene har et veldig flatt forhode. Dette er det Kim som har fortalt meg, og han får stå for sannferdigheten av dette.
The Shooting Time Woodcock Club
Ingen av oss ble medlemmer av den eksklusive klubben The Shooting Times Woodcock Club i år heller. For å oppnå dette medlemskapet må man skyte doublé. En ekte doublé altså, ikke en Spori-doublé. Medlemmene har hvert år en middag i ærverdige lokaler med mange oljemalerier i tjukke rammer på veggen. I år var selveste Sir Nicholas Soames hovedtaler. Nick er som kjent barnebarnet til Winston Churchill. Da han var fem år spurte han sin bestefar om det stemte at han var den største mennesket i live, hvorpå Churchill svarte bryskt: Yes I am. Now bugger off. Nick er også blitt utpekt som den største sexisten i parlamentet (Bl.a. ved å illustrere kvinnelige former med hendene når kvinner taler i parlamentet), driver med skattesnusk, sa til Diana at hun var psykisk syk og paranoid da hun anklaget Charles for utroskap med Camilla, dømt trafikksvin flere ganger og driver med telefonterror på fritiden ( skal ha ringt en rival og sagt i en sarkastisk tone: «you sex god, you Adonis, you the greatest of all great men», før han innså at han snakket til sønnen). Ah, den engelske overklassen. De er herlige i den klassen. Er jommen ikke sikker på om jeg hadde takket ja til medlemskap i The Shooting Times Woodcock Club om jeg noengang hadde oppnådd medlemskriteriet. Joda, høres faktisk ut som min type folk.
Som den selvsentrert gjengen overklassefolk som populerer The Shooting Time Woodcock Club hevder de uten blygsel at rugdejakta er opphavet til uttrykket «en fjær i hatten». Riktignok er det tradisjon å feste en fjær i hatten om man skulle ha hellet med seg på rugdejakt, men det er det forsåvidt i mange andre fuglejakter også. Så å ublutt ta den fulle og hele æren for dette uttrykket sier mye om medlemmene. Som sagt, min type mennesker.
Tony Woodcock
Ikke i slekt med Tony Tiger. Noen husker godt at Arsenalspilleren Tony Woodcock scoret fem mål mot Aston Villa 29. oktober 1983, andre prøver å glemme det. På akkurat samme dag nettet forøvrig Ian Rush likt antal mål for Liverpool mot Luton Town. De som sier at fotball var bedre før har kanskje rett.
Tips til rugdejakt.
Hvis mulig, vær fleksibel med tidspunktet for jakten. Det er ikke lenge de samler seg på Sørlandet før de trekker videre.
Helgen etter dro Sondre på jakt alene med Zelda. Ingen ble invitert, for nå ville han ha rugde, og kunne ikke bli sinket av andre. Det er det jeg tipper han tenkte i sitt stille sinn. Og rugde ble det. Sjekk så god rugda si kamuflasje er på bildet under. Hadde du ikke visst den var der er det ikke sikkert du hadde sett den. Gleder meg til du inviterer på rugdemiddag slik vi har tradisjon for etter rypejakt Sondre!
Endelig var helga her, som vi har lengtet etter. Nærmere bestemt tredje helg i rypesesongen i Hjelmeland Statsallmenning. Første uken på Blåfjellhytta har Finnøy-folket med sin danske senior og sine fem bikkjer, andre uken har SK og hans venner, og tredje helg har SK og hans enda bedre venner. Av og til dukker Finnøy folket opp i andre helgen, og da blir også de SK sine venner. SK har mange venner.
Torsdag
Etter lunsj var det bare å komme seg avgårde fra jobb. Klok av skade vet vi at å kjøre båt på Blåsjø er å foretrekke i dagslys, og ifølge min Casio G-shock GW9400 Rangeman gikk solen ned 19:07. Den er kalibrert på Hommersåk, men vi tok en råsjans på at sola gikk ned på cirka samme tid ved Blåfjell.
I motsetning til i fjor sank ikke den ene båten da vi sjøsatt den, så vi hadde to båter og det var god stemning. Jeg hadde investert i egen jervenduk i år, men som en kan se på bildet under er det ikke noe i veien for å dele sin duk med den ene spesielle vennen sin.
SK viser en vennlig finger. Erik og Erik deler en jervenduk
Ente viser tre vennlige fingre. Rrrring meg, handling uten ord. Terje koser seg. Terje koser seg alltid. Jo råere situasjonen og været, dess mer koser han seg
Båtturen fra Førrevassdammen og til blåsjøhytta tar ganske nøyaktig en time, og vi rakk det greit før solen gikk ned. Det første å gjøre i hytta er å finne frem flasken med tennvæske og sprute inn i peisen. Hvor mye tennvæske spør du? En dæsj og så la trekke mener jeg. Rikelig mener SK, og en fining ekstra på topp for sikkerhets skyld. Trekk tilbake og hiv inn en fyrstikk så ikke håret tar fyr av stikkflammene. Og så fylle på mens det er fullt fyr i ovnen et par tolv ganger. Ingen kos uten at tennvæske eimen setter seg i alle klær og porer.
SK vartet opp med lammegryte han hadde laget dagen før. Bare å sette oppå ovnen og varm den opp. Den karen har vært på tur før, og vet viktigheten av å gjøre ting enkelt første kvelden. Vanligvis er det reker på loff, men han bestemte seg for å kjøpe noen kilo lam i nitiden kvelden i forveien og lage den ferdig i løpet av natta. Døgnet til SK har heldigvis 27 timer.
Ankomstdag er hyggedag, og dette var Degern sin bursdag, så alle var ekstra hyggelige med ham. Når tilogmed Fercho skrur opp positivitetsvolumet til elleve og overøser Degern med komplimenter blir det ubehagelig. Og er det noe han slett ikke takler så godt, så er det straight up kos og positivitet rettet mot seg. Sjelden har jeg sett en kar så ukomfortabel som da vi sang bursdagssangen for ham. Han vred seg og unngikk øyekontakt med oss i flere timer etterpå. Han trakk seg usikker og redd tilbake til hjørnet sitt resten av kvelden og mumlet nordnorske eder og kraftsalver for seg selv.
Selv om sauegryta smakte utmerket ble vi sultne utover natta, og morgendagens middag, pinnekjøttet som putret på ovnen, viste seg å være en for stor fristelse til å få stå i fred. Alle tok seg noen fininger. Alle utenom Terje, for han tåler ikke salt kjøtt så sent.
Ente mente fettet fra pinnekjøttet ville være et utmerket smøremiddel for o-ringen i SK sitt defekte stormkjøkken, og begynte å demontere dette med stor iver. Jeg visste ikke engang at en primus har oring, og enda mindre at den trengte smurning. Det er ikke den praktiske utfordring han ikke har en løsning på. Han kan alt! Det kan forøvrig alle sammen som var med. Min forte er at jeg er veldig flink på å tippe en sang i løpet av de første to sekundene, men dette er en egenskap som ikke er mye verdt annet sted en på Martinique på onsdager.
Ente letter etter fett mens SK har mer matvett
Jeg lot gutta få ha sin Hendricks med pepper i fred og puttet ørepropper i begge øra før jeg trakk glidelåsen i soveposen godt igjen. Heldigvis har Deger modnet som menneske siden han er ett år eldre, og ingen kom og feis meg i trynet i løpet av natta.
Fredag
Etter frokost er det kruttsterk kokekaffe som gjelder. Hell kaffe til rimmen på kjela uansett hvor mye vann det er i den. Ganske raskt etter dette er det førstemann til sikringsbua for å smøre o-ringen og riste sin boa godt. Det ble fort kø siden Terje sin geografi-interesse ble vekket av et magasin fra slutten av 60-tallet.
Ute var det kommet sporsnesnø, sporsnesnø, sporsnesnø og det var minus 2-3 grader og 10-11 m/s med snø i lufta, så ganske sure forhold. Eller perfekte forhold som noen friskuser skulle ha det til. Da slipper man å bli så varm.
Den første klatringen som har fått navnet Spyveggen var underlig nok ikke blitt lettere å forsere i år, så egg og bacon og halvt fordøyet pinnekjøtt kilte drøvelen også denne gangen. Skulle ønske jeg kunne skylde på alder, men Terje er så og si en generasjon eldre enn meg, og klatret opp som en fjellgeit. Jeg må begynne å trene. Riskahallen hver torsdag fra nå av. Jeg har jo så dårlige knær at jeg må starte rolig.
På toppen avtalte vi å spre oss og gå i grupper på to, for så å møtes ved Statnett sin hytte når terrenget i sørlige Sanddalsheia var dekket. Ente og Deger valgte å høre feil, og mente vi ble enige om at det var om å gjøre å komme seg til hytta fortest mulig, og tok derfor turstien rett bort. Alt er en konkurranse for dem. De hadde spist og drukket kakao og stått og slått fokker i tre kvarter allerede da vi endelig kom frem og de var klar til å gå med en gang jeg sa hei. Det var ikke jeg klar for, og våre veier skiltes. Noen måtte sørge for at hytta holdt seg varm, og jeg påtok meg oppgaven.
Blåsjøhytta ligger i sørenden av Blåsjø på merket løype. Foran hytta kan man skimte Blysjø
Da jeg kom hjem til hytta fylte jeg opp ovnen med ved så jeg så vidt fikk lukket luken og gikk ut igjen med fiskestang og børse for å sondere nærmiljøet litt. Selve Blåsjø hadde jeg ikke store forhåpninger til at jeg skulle få fisk i, men av kartet så Skutevatn lovende ut. Hjelper ikke å se på kart når man ikke har fersk hall. Ingen napp. Jeg så ingen grunn til å stå ute og fryse når hytta var varm, og behovet for en cowboystrekk trumfet ønsket om ørret eller røye.
Fem slitne karer kom danglende utpå ettermiddagen til ren oppvask og varm hytte.
Det var fortsatt en stor gryte pinnekjøtt igjen, så vi gikk ikke sultne til til sengs. Kanskje de som mener at pinnekjøtt har fått dette navnet pga stykkene er pinner har et poeng, for SK brukte poteter i bunnen, ikke pinner. Og potetene ble perfekte selv om de hadde ligget der i flere timer på bunnen.
Dagens jaktterreng var Reinsstølheia på andre siden av Nedra Sanddalsvatn. Blåsjø er en kunstig innsjø som har blitt ett stort vann der det var flere vann før de demmet opp, og man har beholdt mange av de gamle navnene innover i sjøen. Det var et urgammelt reintråkk her før det ble demmet opp. Selv om reinsdyr er utmerkede svømmere var nok Blåsjø litt i lengste laget for dem, og de er ikke her lenger. Nå er det kun ryper og lemmen og en og annen hare.
Klar
Dette terrenget er mye enklere enn Sanddalsheiene. Mer rullende heier når man kommer på toppen, og ikke altfor mange overraskende juv. Her var jeg i mitt ess. Vi spredte oss ut i grupper på tre og var på alerten hele tia med patron i våpen. Rypene trykte lenge, så mulig vi gikk rett forbi mange siden vi ikke har med hund.
Plutselig flakser det opp en rype rett til høyre for meg. Den tar en perfekt bue fra høyre mot venstre, og jeg har denne. Da jeg trykker i avtrekkeren skjer ingenting. Jeg har glemt sikringen, og anledning til å treffe har flakset vekk. Noen ramsalte gloser som en sjømann i fra Vestvågøya ville blusset av ljomer i heiene.
Er det en fugl på toppen? Best å skyte først i tilfelle
Katalogjeger Jørgensen tar seg en velfortjent safaripause
På tide å samles for lunsj. SK finner frem primusen med nysmurt o-ring og koker kaffe. Jeg står over, for min bizniss i sikringsbua ble ikke avsluttet tilfredsstillende, og jeg risikerer ikke at en kaffeklaff skal fremskynde prosessen.
Jesos Fercho fra bibelbeltet holder sin egen bergpreken. Salig er de som tier
Svoveldunsten har lagt seg, og Jesos Ferchos fire disipler kan drikke kaffen og spise safarikjeksen i fred. I to minutter. Den karen kan ikke holde kjeft lenge
Etter rasten er det ny runde jakt. Jeg går rett på tre ryper som flyr vekk fra meg. Denne gangen husker jeg å ta av sikringen og plaffer løs. Som den etiske jegeren jeg er sikter jeg på den bakerste fuglen. I frykt for å treffe de andre fuglene sikter jeg for langt bak og bommer. Men jeg har fått skutt nå, og er fornøyd. At jeg bommer tilskriver jeg at jeg faktisk er en elendig skytter.
Det var en annen i jaktensemblet som kom over et kull på syv åtte stykker som fikk inn en doublé. Da vi diskuterte dette fantastiske jaktens svar på hole in one viste det seg at han ikke hadde truffet de han siktet på. Hvit jeger, svart hjerte.
Selv om Reinsstølheia er en gangske oversiktelig odde klarte jeg å feilberegne og gå meg vill også her. Jeg hadde sola og Stora Blåfjell som er ganske greie å gå etter, men endte opp helt vest da jeg trodde jeg var lenger sør ved båtene. Gleden var derfor stor da jeg hørte SK sin plystring noen hundre meter borte. Bare ned en islagt ravine, og opp snøkledd åskam, gå meg litt fast ved en større sprekk, rundt et tjern, så kom jeg til en varm klem.
Han var den eneste som hadde ventet på meg. De andre kunne ikke gitt mer beng, og hadde tatt den ene båten og forlatt meg for å dø alene.
En gjennomsvett, solbrent og kald, men mest lettet, katalog jeger vender hjem
Takk SK, for at du ventet på meg
Da vi kom tilbake til hytta var det stemning for en kveldsøkt i Sanddalsheiene, men min erfaring med Spybakken gjorde at jeg takket nei, og heller prøvde fiskelykken. Ingen napp.
Helt avsondret fra verden siden det ikke er dekning her oppe levde vi en boble. Det utviklet seg en paranoia om det var noe igjen av resten av verden om et visst twitter troll hadde startet tredje verdenskrig med en tweet. Konklusjonen ble at vi kunne levd ganske komfortabelt her oppe med nok medbrakt mat til å gå i kalorioverskudd i flere sesonger. Dessuten har jeg eget rom med lås og slå om gutta skulle få andre behov når det røyner på.
Middagen stod chef extraordinær Degerstrøm for. Indrefilet med ekte potetmos, asparges med surret bacon, og høstlig soppstuing. Og en béarnaise som fikk en underlig grønnsjattering pga metallet i gryta tror jeg. Beste béarnaise jeg har smakt uansett farge. Selv om jeg uttalte det bærnés, tilga mine kumpaner dette. Bearnaise uttales selvsagt bærné uten S for det er jo en fransk saus. Sånn uttaler man det iafall i en hytte med bare menn over tregrensa hvis man vil unngå å bli banket opp og forlatt ute for å dø. Heldigvis var det indrefilet, og ikke entrecôte som ble servert, for jeg hadde nok uttalt det også helt feil. Om jeg har noe å utsette på maten ville det vært at det var litt for lite smør i alle rettene.
Deger viser hvordan ekte mannfolk tenner stearinlys
Siste kveld på fjellet, og tilogmed jeg firer på prinsippene og sitter oppe lenge. Det er ikke noe klatring opp Spyveggen eller endeløse dalfører som skal forseres i morgen, kun utvask og en smooth overfart med båt, etterfulgt av noen timer i en varm bil. Tilogmed Deger var imponert og berømmet meg for å ta min del av fluidikummen. Hendricks, no problem, bare dropp peppern for min del. Overrøykt single malt, nei takk. En te, sier Ente, og fyller eggeglasset mitt fullt. Drikk det sjæl sier jeg, og som den økologiske sosialisten han er kan han ikke la noe gå til spille og tar min også. SK som mener han har vært på hyttetur med KRIK hittil deltar gjerne.
Dagen hadde vært helt perfekt, og med en viss vemod la jeg meg da det slo meg at jeg aldri kom til å få denne dagen igjen.
Søndag
Søndag starter alltid med en rask frokost og andakt forrettet av Fercho. I dag var utgangspunktet Genesis 27:3, der Jakob lurer sin far Isak mens Esau er ute og jakter. Noe å tenke på for alle jegere. Jakob blir senere selv lurt av Laban, og etter å ha forvillet seg inn i en filosofisk diskusjon om karma egentlig kommer fra Palestina, og Karma er hunden til Sondre bestemte vi oss for å avslutte med en flerstemt kombaya i kanon og starte på utvask av hytta.
Kanskje karma er en tispe, men den lever i alle fall i beste velgående i Blåsjø. Da vi lempet utstyret opp i båtene var det en som hadde glemt å lukke futteralet til hagla, noe som endte med at futteralet gikk i båten, mens hagla gled ned i Blåsjø. Der lå den og glimtet i det iskalde, klare vannet på fire meter. Å la en hagle ligge der er uaktuelt. SK var på vei til å stupe uti, men han ble fysisk holdt igjen.
Jeg prøvde med fiskestang, men hagla var uten stropp, og dermed var det et dødfødt forsøk før det engang var påbegynt. Et annet idiotisk påfunn var å finne et garn og binde en dregg på enden og håpe at hagla på magisk vis havnet i garnet. Etter å ha prøvd og feilet i et kvarter… så funka det! Garnet hadde så vidt hektet seg til stroppeklemmen. Alle holdt pusten mens SK dro den forsiktig oppover. Tilogmed Fercho holdt kjeft. I triumf holdt SK hagla over hodet da den var trygt på land. Nå var det fortsatt mulighet for at Degern kunne nå flyet til Narvik. Og alle som har sett Deger kjøre vet han rekker alt han vil.
Siden bilen til Ente mangler håndbrekk la vi oss utpå i påvente av at de skulle ta opp den andre båten først. Noe som ga meg en gyllen mulighet til å dorge litt. Ingen napp.
Da vi kom til Tau viste det seg at Deger hadde rikelig av tid til å nå direkteflyet sitt til Narvik, og jeg nådde leggetid. En hyper entusiastisk Åsa møtte meg med hopp og sprett, og jeg lurte på om jakt turer er verdt det når jeg har det så fint hjemme. Det er det, for da kan jeg lettere sette pris på det jeg har. Ikke minst hadde jeg savnet vannklosettet. Ta fra meg strøm og innlagt vann, men aldri, aldri ta fra meg en skikkelig do!
Primus motor og initiativtager SK kan se tilbake på nok en vellykket jakt. Vel blåst sir! Vel blåst.
Predatorfiske i Bråstein suksess. Nesten. Mistet gjedda da jeg skulle dra den opp. Men gjedde bekreftet. Bet på 22 grams møresild i kobber og svart rygg. Hevet fra den første fluefiskebrygga mot den lille stranda med siv på venstre bredd. Ca 60 cm lang, så ganske liten til gjedde å være.
Men jeg vet ikke om det er store gjedder i Bråsteinvannet. Den er satt ut av noen som tok naturen i egne hender og bestemte seg for at også Rogaland måtte ha et gjeddevann. Men når den er satt ut er det bare de som vet. Gjedden har også spredd seg ned til Stokkalandsvatnet.
En art er regnet som en regionalt fremmed art om den er satt ut etter 1800. Det mange ikke tenker på er at ørret også er satt ut, men dette er ofte for hundrevis, ja tusenvis, av år siden. Helt siden eldre steinalder har mennesket i Norge flyttet med seg fisken. Da var tanken å flytte med seg en matkilde de kunne høste av om noen år. Og med konserveringsmetoder som graving, raking og røyking kunne de sikre matforsyningen i lang tid.
Idiotene som setter ut gjedde nå til dags gjør det kun for sportsfiske, og vet veldig godt at det har potensiale til å ødelegge et helt biotop, for om vannet er lite nok og grunt nok er det ikke plass til både denne predatoren og annen fisk. Dessuten spiser den frosk og fugl og alt annet den kan få tak i.
Siden jeg og fjorårets konkurrent ikke klarte å bli enige om reglene for Hommersåk fish off 2017 og 2018 uten en bitter krangel der de emosjonelle sårene ennå ikke er helt grodd, ble Isak invitert i år. Reglene var klare i år: fisk er fisk, og første fisk vinner.
Det ble satt tidsbegrensning på halvannen time. Det trengte vi ikke. Jeg skal ikke lyve, jeg inviterte Isak først og fremst fordi jeg trodde at jeg er en bedre fisker, og dermed lett ville ta seieren hjem, selv om mitt hjem strengt tatt også er hans hjem.
Isak hadde to napp før han dro opp seieren med en fin makrell. Jeg hadde ikke engang føling. Vi dro hjem og vendte fisken i salt og mel og stekte med masse smør, og hadde hver vår makrell filet uten tilbehør, slik makrell skal spises. Til dessert hadde jeg en trippel royal og Isak valgte Giant.
Frafjord ligger som siste sidearm til Høgsfjorden. Endearmen, eller endetarmen som vittige personer pleier å si. Frafjordelva, eller Frafjordåna som den egentlig heter, ligger inderst i Frafjord, og er ikke kjent for de største laksene, men det taes fisk av god størrelse hele sesongen (1. juni-31. august). Gjennomsnittsvekta på laksen ligger på seks-sju kilo, og det tas mellom 1100 og 1500 kilo i sesongen. Arne Myhre er en legende med sin laks på 20,5 kilo og 125 centimeter, som han forøvrig dro bare noen timer etter han hadde fått en på åtte kilo i 2015. På sluk begge to. Flaks for meg, for jeg er ikke en fluemann.
Som en dedikert sluk- og spinnerfisker gir det visse begrensninger hvor jeg kan fiske i elva, og det er kulper og steder med høy vannføring som er mitt foretrukne jaktområde. Nederste område mot fjorden er et fint område (markert gult), men kun ved høyvann. Her ble det nylig tatt en 12 kilos laks kunne lokal campingentusiast og svoren møresild tilhenger Svein meddele en sen natt på broen. Det er også mye sjøørret her, som dessverre er fredet i hele elva. Det er nok en del store brunørret som dras her, uten at jeg oppfordrer til denne type oppførsel, og aldri ville gjort det samme selv.
Neste akseptable strekning for meg er markert rødt, en rundt 25 minutters gange fra gul sone hvis du tar veien. Spesielt nordlige del ved en fjellskrent opp til Migaren. Fossen Migaren har fått dette navnet siden den har en sprut ved høy vannføring som kan se ut som en som miger. Under denne er det noen dype partier som kan huse stor fisk. Jeg så flere fire-fem-seks kiloser som viste seg i overflaten der. Og min eneste kjenning av fisk var her da det var en illsint laks som tok et dobbeljafs av min røde og svarte spinner. Jeg var totalt uforberedt på dette etter omtrent 2 milliarder kast, og fisken kom seg unna.
Grønn sirkel er en kulp rett etter et stryk som er et av mine favoritt steder i Frafjordsåna. Her ligger storfisken og venter på mer vann i elva. Det er på parkeringsplassen rett ovenfor den påbudte desinfiseringstasjonen ligger.
Etter fisingen måtte utstyret desinfiseres på nytt
Jeg fikk IKKE med meg at også en del av Molaugvatnet var inkludert i fiskekort i Frafjordåna. Dette alene er grunn nok til å dra opp igjen ved første anledning. Der oppe regjerer mannen og myten Minken, og han er visst en særdeles hyggelig kar. Håper han står på sin faste sten på nordsiden av innløpet neste gang jeg er der og serverer en fiskeskrøne eller to.
Det er mange biler med en D på skiltet parkert mellom de stupbratte fjellsidene innerst i Frafjord. På hver side av dalen, som går i vest øst retning, er det 600 meter rett opp. Våre skilt er N, men gutta er utvilsomt D. D-Boys er veldig glad i det våte element, enten det er fisk i, eller de finner det i bunnen av en flaske.
Noen trodde dette var en guttetur, mens andre var på fisketur. Én, viss navn skal forbli unevnt, var overbevist om at det er stum k i fisketur og det var fisetur han var på. Han er ikke av de kondisjonerte for å si det sånn.
Marian er en velsignet fluefisker
Fredag
Dette var siste helg i ferien for meg, Benjamin og Marian, så vi hadde anledning til å dra tidlig på fredag, men siden det var ferie klarte vi ikke komme oss av gårde tidlig. Men i tolvtiden var vi på plass i grønn sone og bevegde oss nedover.
Dette bildet sendte Marian meg. Er jo et frimerke jo!
De mer ansvarlige fedrene Robert og Jarle kom senere, og vi hadde grillen klar da de ankom, Jarle i El-bilen sin, og Robert i det kjæreste han eier og der han bruker mesteparten av sin tid: båten. Han kom dorgende helt inn på kaia og ble møtt av en varm klem og en varm Bratwurst.
Lørdag
Hele gjengen dro samlet opp til grønn sone i otta. Uten et ord hoppet vi ut av bilen, for det er om å gjøre å sikre seg de beste plassene først. Merkelig nok spredte vi oss fort utover, da en god fiskeplass ikke er en eksakt vitenskap, og oppfattelse av god fiskeplass åpenbart er veldig forskjellige blant oss.
Etter hvert samlet vi oss i rød sone. Det var ganske dødt i elva, så en idiot bestemte seg for å late som en stor fisk var i elva og heiv en stein uti. Nein! Verboten! Det var ikke før pokeren på kvelden noen ville snakke med meg igjen.
Etter pokeren var det høyvann og gul sone var igjen i spill. Det var bekmørkt da Svein plutselig dukket opp ved min side. Jeg hverken så ham eller hørte ham før han var to meter unna og kvakk skikkelig til da han spurte med buldrende stemme hva jeg fisket med. For å være en rørslig kar beveger han seg unaturlig lydløst, nesten som en ånd. Etter mange år i elva hadde han flere gode tips, og det viktigste av alle er dette: man vet aldri når fisken biter. Det er like mye kvantitet som kvalitet.
Søndag
Mens de andre dro på sjøen og den dølleste måten å fiske på og dorga og drakk sin øl var jeg i elven alene og drakk vann. Jeg hadde P2 og reprise på Urix på Lørdag på øret, mens mine tyske venner hadde German Trance på medbrakt høyttaleranlegg.
Hele elva for meg selv bortsett fra en fluemann som hoppet fra sten til sten i strykene. Han plaget ikke meg, og jeg plagde ikke ham. Etter hvert hoppet han ut av syne.
Solen stekte og vannet rislet dovent nedover elva etter lang tid uten regn. Ikke perfekt laksefiskeforhold, men alene i naturen er det andbeste jeg vet. Jeg tok av meg T-skjorten og kroppen glinset i den stekende solen. En svettedråpe trillet ned mine firskårne kjever og fortsatte ned i halsgropen. Musklene i hele kroppen samspilte for hvert kast, og jeg må ha sett ut som en gresk statue da jeg sveivet inn.
Da Benjamin ringte i tretiden regnte jeg med at han skulle informere om at de var på vei inn med båten og jeg måtte komme meg hjem pronto og bli med og vaske ut hytta. Men han kunne informere om at hytta allerede var ferdigvasket og bilen pakket. Lett til sinns tok jeg min stang og nynnet lystig i solskinnet og tok fatt på veien hjem med spenst i hvert steg.
For meg er ingen fisketur bomtur selv om ingen fisk ble tatt. Jeg ser på dette som en første sondering av en elv jeg definitivt skal besøke igjen. Jeg er en halvfull-kopp-type-kar.
Det stemmer egentlig ikke at ingen fisk ble tatt. Det ble foretatt catch & release på 3 fisk. Benjamin fikk en, mens Robert gikk seirende ut med hele to fisk. Alle tre ble satt ut igjen. Sees om noen år fisker! Kanskje ikke Benjamin sin da…
Poker i Frafjord
Det kommer alltid til et tidspunkt der fisketuren glir over i en guttetur og på guttetur spilles det poker med høy innsats. Første kveld dro Jarle en klassisk Color of Money og påstod han bare hadde spilt poker én gang, og dro selvsikkert inn hele potten. Ånkli Fast Eddie-shit. Derfor er han sensurert ut av alle bilder. Neida, jeg bare glemte å spørre ham om det var greit at jeg brukte bilde av ham, slik jeg glemte å spørre Odd. Kort fortalt, det likte Odd meeeeeget dårlig. Jarle fikk kallenavnet Sinsenkrysset Kid etter seieren. Referansen her er for de spesielt interesserte i film.
To solbrune kompiser skåler, en kompis furter (idioten! Han kastet den stein i den elv!) og en kompis er sensurert
Denne turen hadde noen historiske hender, som jeg har glemt de fleste av, bortsett fra de to jeg har bilde av. Og hukommelsen skranter ikke på grunn av alkohol. Se de små, nusselige glassene jeg og Benny drikker av mor! Ikke mulig å engang bli litt brisen av dette.
Første kveld viser det seg at fire av fem sitter med par på hendene. Hva er oddsen for det? Hvis du leser dette Vegard, er jeg genuint interessert i å vite dette.
Andre kveld. Seint på kvelden. Vi har avtalt at dette blir siste runde fem runder tidligere. Jeg sitter på knekt og nier. Floppen er par i syv og dame. Benjamin og jeg ser på hverandre og som vi pleier går vi all in siste runde med åpne kort. Knekt kommer på turnen. Nå er det kun ett kort som kan redde Benjamin, nemlig konge. Dealer bruker lang tid på river. Men til slutt snur han kortet: det er konge!
Jarle opphevet mitt selvpålagte fotoforbud, og har her gleden av å vise hvordan han haler inn potten fra en fortsatt regnende Benjamin.
Og Jarle er chipleader, og later som det kommer som en overraskelse.
Øyungen er stor en stor innsjø, men den er grunn, og dermed blir den fort varmet opp på sommeren. Det finnes få vann i Nordmarka som er så varme som Øyungen. Dette visste jeg ikke da jeg tok 51 bussen til Skar med min lillebror.
Ørret liker ikke varme sier de som har greie på slikt. Hvis jeg bare skal fiske når de som har greie på slikt sier at fisken biter, hadde jeg gått glipp av mange gode opplevelser. Et godt eksempel er min svoger som fisket etter sjøørret en sommerdag og fikk en havabbor på kroken.
Av og til er ikke det å få fisk engang målet og meningen med fiskingen. Jeg kan tilogmed bli irritert om jeg får fisk, for hva skal jeg med en fin ørret om jeg er på telttur uten primus og panne og det er over 30 grader?
Fredrik ble med opp til Øyungen, og vannstanden var såpass lav at vi kunne gå tørrskodd over noen stokker til Storholmen. Her satte jeg opp ettmannsteltet mitt umiddelbart for å markere revir. Det var noen i kano som kom forbi, men med morsk mine skremte jeg dem vekk, og fikk hele øya for meg selv da Fredrik dro på kvelden. Jeg har alltid drømt om min egen øy siden jeg leste Robinson Crusoe som liten. Ærlig talt så forstod jeg aldri hvorfor han hadde det så travelt med å komme seg vekk fra øya. Nå når jeg er eldre og har min egen familie forstår jeg det fortsatt ikke.
Det gikk som ekspertene kunne forutse: ingen ørret bet på. Det var masse vaking da solen begynte å gå ned, men ingen napp. Jeg fikk en liten abbor da, også kalt innsjøenes makrell siden den biter på det meste.
