Av og til ligger jeg i sengen på natta uten å få sove. Da finner jeg frem telefonen for å kose meg. Når Marita har sovnet finner jeg frem til min favorittapp: NaVida. Dette er en kart-app som har topografisk kart, sjøkart, flyfoto og kan tracke fiske- og jaktturene mine. Og selvsagt er den gratis.
En av disse nevnte våkenetter fant jeg et sted på kartet som heter Fiskaneset i Gandsfjorden, og der må det jo være plenty med fisk. Jeg var særdeles fornøyd med dette resonnementet. Ifølge sjøkartet blir det fort ganske dypt her om man klarer å hive langt nok, og det er fS bunn. Jeg hadde lyst på flatfisk.
Neste dag stod jeg på odden i Gandsfjorden. Etter å ha mistet tre dyrebare sluker på å fiske etter bunnfisk bestemte jeg meg for å heller prøve meg på sjøørret. Men dette var ikke et lovende ørretsted, og det var aure jeg nå var på jakt etter. Ørret får jeg på sandbunn, helst såkalt leopardbunn, med vekselvis vegetasjon og sand på denne tiden av året.
Litt sør for Fiskaneset ligger Forusstranden. Mer bunnvegetasjon enn ønskelig, men godt nok. Jeg stilte meg på en finfin gjestebrygge og heiv en 18 grams møresild i kobber med noe hologram fiksfakseri mot nord. På tredje kast følte jeg det var noe bortpå, men var ikke sikker på om det var fisk eller vegetasjon. Neste kast skjedde det samme, og siden det var akkurat samme sted var det nok noe tang og tare som stod litt høyere der. Men på femte kast beit det til på samme sted. Det hadde vært fisk hver gang, og denne gangen satt den på.
En helt OK fisk rundt 40 cm. Vekten er jeg usikker på siden jeg plutselig ble grepet av en rar og for meg ukjent følelse. Tror den følelsen blir kalt medlidenhet. Ett eller annet ved denne fisken må ha spilt på noen dyptliggende emosjoner hos meg. Det var som den var litt pjusk og forsoffen, med store blanke øyne uten sjel. Før jeg visste ordet av det hadde jeg sluppet fisken fri, og den pilte avsted i en fryktelig fart.
Den neste følelsen var anger. Jeg fisker for å spise fisken, og ikke for å slippe den uti igjen. Jeg vet ikke om hevn er en følelse, men jeg prøvde å få den manipulerende fisken tilbake. Selvsagt uten hell.
Nå var jeg uansett på sjøørret skjøret. Og været og tidevannet var gunstig for å prøve meg på et sted jeg har sett meg ut en annen sen nattestime: Lihalsen.
Jeg forsøkte meg først der det er markert blått på kartet. En god del vibrering i stanga som jeg tror var litt smånafsing fra ørret avslørte at her var det fisk. Beviset fikk jeg da det hogg til, og en sølvfisk hoppet opp av vannet med sluken min i kjeften. Og jeg mistet den av kroken.
Jeg prøvde meg deretter på rød sirkel fra en brygge som står litt ut fra vika og heiv inn mot stranda. Og det var ikke mange kast før det hogg til en perfekt sjøørret på min mørke Jensen Seatrout. Og denne var det muskler på. En real kamp var det å få den inn, akkurat som en sjøørret skal oppføre seg. Med hopp og utfall og alle triks i sjøørret boka.
46 cm og vekt på 1,75 jin (Jeg har begynt å bruke jin istedenfor kilo nå. Siden Jin er dobbelt så mye som kilo er det lett å regne om, og selvsagt går jeg for den enheten som gir høyest tall på displayet. Det er også greit å være rustet til den dagen kineserne tar over verden. Jeg frykter ikke sinofiseringen av verden, jeg tar den imot med åpne armer. Lenge leve president Xi Jinping og hans fiskeriminister Fang Sei!)
Årets første makrell ble tatt 10. mai. Den sprutet melke da jeg tok den av kroken, så den var nok ihvertfall eldre enn to år.
Jeg har helt glemt hvor rå makrellen er av utseende. Den torpedoformede kroppen er skapt for fart og fullpakket av muskelkraft. De oftest fem små finnene (kan være mellom 4-6) mellom ryggfinnen og halefinnen på oversiden, og mellom gattfinnen og halefinnen på undersiden minner om tunfisk, og et annet navn på tunfisk; makrellstørje, hinter vel også om slektskapet. Ordet makrellstørje kan bety stor makrell, men her strides (som så ofte) de lærde. Vakre farger har den ōg. Skinnende i blått og grønt og uregelmessige svarte streker gir den et litt eksotisk preg, som en tiger eller sebra.
Laks har det som ser ut som to ryggfinner, men den bakerste kalles fettfinne. Dette er ikke en finne, men en hudfold uten finnestråler. Makrellen har to ekte ryggfinner, der den forreste, store finnen er en oppvisning i aerodynamikk fra naturens side. Eller aquadynamikk heter det vel i vann. Men favoritt finnen er selvsagt den dypt splittede halefinnen. Det er her farten kommer fra. Legg merke til at det er en liten kjøl ved starten av halefinnen neste gang du drar opp en makrel. Denne reduserer turbulens sammen med småfinnene som tidligere er nevnt.
Makrell mangler svømmeblære, og kan kjapt endre hvilke dyp den befinner seg i. Derfor ville den sunket om den stoppet å svømme. Den må også være i konstant bevegelse for å få nok oksygenrikt vann til den frenetiske livsstilen og alle musklene sine. Kan bli opp mot 20 år, men blir aldri enorm i masse. Den største makrellen som er registrert var 3,4 kilo.
Alt startet med en plan. Kohorten skulle opp til det legendariske Nilsebuvatnet nord for Lysefjorden for å prøve oss på storørret 1.mai helgen. Så sies det at det var en mann i orienten som var sulten på flaggermus i slutten av 2019, og vips ble det umulig å dra en gjeng opp dit. Mulig det oppstod på annen måte, men for grunnløse konspirasjonsteorier anbefaler jeg å følge USAs president på Twitter.
1.-mai helgen var allerede krysset av i kalenderen, og Marita hadde stemplet og godkjent tur for mange måneder siden. Tur var planlagt, og tur skulle det bli, om enn en kortere tur og i mindre målestokk. Jeg har prøvd Storamoset og vanna rundt tidligere, men nå tenkte jeg at tiden var moden for en mer omfattende ekspedisjon alene i telt. En plan B begynte å ta form.
Plan C oppstod da den eneste fra Nilsebugjengen ringte og spurte om jeg hadde planer nå når Nilsebu var utilgjengelig. Han ble så entusiastisk over min plan B at før jeg visste ordet av det var planen min blitt til planen vår. Hyggelig med selskap, og så var logistikkutfordringen også løst. Kim kjører alltid.
Vi så oss ut en øy midt i Holmavatn som base. Kun ti-femten minutters gange fra parkeringsplassen gjorde at vi ikke trengte å tenke for mye på oppakningen, men trekkpunktet for meg var at det var en øy. Jeg har en dragning mot telting på øde øyer. Psykologen min sier det er fordi jeg er født i øynasjonen Japan.
På vei ut til øya kastet vi ut mens vi gikk og fant ut at vi måtte ha noe form for premiering. Kim foreslo en Amarone til den som fikk flest fisk, og jeg en whisky som begynte på Glen til den som fikk den største fisken. Greie og enkle regler og ikke mye å diskutere.
Etter at vi hadde satt opp teltene gikk vi tilbake for runde to i bilen og fisket selvsagt på veien. Solen skinte og vannet var klart, så Kim mente bestemt at det var blått som gjaldt. Jeg klarer ikke koble vannfarge, sesong, vær osv, så jeg ender som regel på møresild i kobber uansett innsjø eller saltvann. Men i disse vanna har jeg hatt mye hell med grønt tidligere, så grønn spinner på meg.
Jeg liker fisk, men Kim elsker fisk
Heldigvis var ikke første fisk en premie, for Kim hadde en fin fisk på kroken. Veiing og måling viste den til 31cm og 3,75 hekto. En akseptabel pannefisk i disse trakter. Men ikke no fisk i noe panne i dag, for i dag stod picanha på menyen, et kjøttstykke rett før halen på en okse. Siden h blir j på portugisisk tenker jeg det uttales pikanja med en litt nasal n (at C blir K gjør meg også fly forbanna, men det er ikke bare på portugisisk. C og X er totalt unyttige bokstaver og burde vært kassert). Hvorfor bruker ikke portugiserne bare ñ som spanjolene istedenfor nh for samme lyd? Picaña. Og hvorfor blir L i slutten av ord en O? Brazio? Hvem skulle trodd Brasil egentlig heter Brazio? Kanskje de uttaler det annerledes i Portugal forresten, og brasilianerne som har forvansket språket.
Jeg elsker kjøtt, men Kim tilber kjøtt
Mens picanhaen ble tilberedt slang vi ut mark og dupp. Og det ble ytterligere to ørret over 3 hekto. Begge på Kims stang. Dette var hans dag. Første dag, og det var allerede 3-0. Det ble en tidlig kveld, for vi var innstilt på morgenvaket, og solen står opp kvart på seks.
Det hadde vært en kald natt, og nå lå frosten som et skjørt teppe over all lyngen i grålysningen. Dette er første gang jeg har prøvd å fiske i otta, og til tross for alle godord jeg har hørt om at fisken skal være ekstra på hugget på dette tidspunktet, skjedde det ingen ting hverken med sluken eller vaking på det blikkstille vannet. På tide med en kaffeklaff og frokost og strategimøte over kartet.
Vi bestemte oss for å ta for oss selveste Storamoset, Høg-Jærens svar på Loch Ness. Her skal det skjule seg stor fisk på bunnen av innsjøen som bare kommer frem ved femte fullmåne hver tredje sesong ifølge onkelen til Tobba, en venn av Steffen, som gjerne kombinerer fisketur og fylletur.
Da vi spankulerte med fiskestengene til Storamoset var det blitt T-skjorte vær og nesetippen begynte allerede å rødme. Nede ved vannet var det enda varmere pga speileffekten og fravær av den minste bris. Sånn skal første mai helgen feires, og jeg sendte takknemlige tanker til alle arbeidere i alle land som hadde forent eder bare for at jeg kunne få en ekstra fiskedag.
Gode og mette etter frokost hadde vi glemt å pakke med oss lunsj, og erfaring tilsier at blodsukker er viktig for gruppedynamikken. Vi måtte returnere til basecampen for påfyll av nevnte blodsukker tidligere enn planlagt. Like greit, for ingen hadde på seg solkrem på vinterblek hud.
Etter en prima matpause som bestod i å helle varmt vann på pulver og vente i åtte minutter for så å spise litt mindre tørt pulver, tok vi bil for å utforske de andre vannene som er på fiskekortet. Kim hadde i ungdommen fått røye i Oslandsvatnet (heter Mellomstrandsvatnet i Google maps), så naturligvis prøvde vi her først. Vi begynte i den delen som er nord for 504, og helt i vika i vest.
Oslansvatnet/Mellomstrandsvatnet leverte ikke røye, men masse små fisk. For meg. Første kast, bang! Fjerde kast, bom! Syvende kast, smæck! Med ett var stillingen 3-3. Det var kun brune og små ørret, men jeg gikk for kvantitet nå, ikke kvalitet. Dette var for enkelt, jeg begynte å eksperimentere med andre farger enn grønn spinner (9 gram), og gikk også opp i størrelse. Da var det plutselig ingen fisk som var bitevillig. Vi gikk over i den sørlige delen, men etter å ha trålt en odde og kun ett bekreftet napp var det på tide å prøve et nytt vann.
Vi kjørte til Røyslandsvatnet der elven fra Litlavatnet renner ut helt i vest. Her er det sandstrender med det som så ut som marbakke, og ideelt for fiske ørret tenkte vi. Litt vanskelig å se i det brune vannet. Etter en halvtime var stillingen 5-3 i min favør. Tiden var moden for å komme seg tilbake til leiren mente Kim som ville hjem til sin blåe sjø der han var herskeren. Jeg var klar for en cowboystrekk uansett.
På vei ut til øya vår fikk Kim nok en fin fisk. Kongen av Holmavatnet var returnert for å kreve sin krone og trone tilbake. 5-4. Jeg la meg i teltet og fryktet at han skulle hente inn mitt forsprang, men stillingen var ikke endret da jeg stod opp etter to velfortjente timer senere. Han er også en stor tilhenger av ettermiddagsluren.
Vi supplerte pulvermiddagen med selvfanget (Kims) ørret. Knallrøde i kjøttet og overraskende god smak. Ikke den vanlige myrsmaken som jeg har erfart at de ofte har her i området. Denne kvelden beit ikke noe fisk på marken. Da vi la oss ble vi enige om å ikke sette på vekkerklokken for morgenfiske.
Neste morgen våknet jeg av at Kim kom fornøyd tilbake fra fisketur. Nå var stillingen plutselig 5-5, men jeg var uansett fornøyd med min prioritering om å sove istedenfor å fiske. Nå var jeg uthvilt og fiskelysten var på topp. Men som så ofte biter ikke fisken når den skal. Jeg varierte farger, størrelser, teknikker, fart, alt, men ingen ørret var interessert. Heldigvis var det samme situasjon for Kim. Vi bestemte oss for å pakke ned og prøve Litlamoset på vei hjem.
Stillingen 5-5, altså uavgjort, og Kim vant på størrelsen. Trodde vi… På vei tilbake heiv vi mens vi gikk selvsagt. Nå hadde jeg på min yndlingssluk: møresild i kobber med svart rygg(10 gram). Jeg hadde tatt stilling på noen steiner i vannet da det røsket til. Endelig ga Holmavatnet en fisk, og denne var større enn de jeg hadde fått opp til dette punktet. Opp kom en fisk som kunne måle seg med de fiskene Kim hadde fått, men var det en vinner? Den var 32 centimeter og 320 gram. Kim sin største fisk var 31 centimeter og 375 gram. Kim jublet, for han hadde fått den største med sine 3,75 hektogram mot mine 320 gram.
Det som skjedde så er jeg ikke stolt av, men min indre advokat våknet og jeg argumenterte for at vi hadde blitt enige om størst fisk, ikke tyngst. Til store protester som gikk over i tverr stillhet ettersom prosederingen min skred frem. Med overbevisende fakta og veivende armer fikk jeg det til at jeg var den rettmessige vinneren av både størst fisk og flest fisk. Jeg endret litt syn midt i bevisførselen, og endte med at jeg fikk størst fisk, mens Kim hadde tyngst fisk. Som den moderne tids Salomo steg jeg ned fra steinen jeg hadde klatret opp på og avsa dommen: i mitt storsinn frasa jeg meg min rettmessige gevinst og sa det ble uavgjort. Jeg fikk lengst og han fikk tyngst. Begge er størst på sin måte. Og ikke nok med det. Jeg ble rent rørt av min egen uselviske visdom og sa vi kunne glemme Amaronen også. Jeg drikker hverken whisky eller rødvin uansett.
Vi stoppet innom nordenden av Litlamoset på vei hjem. Et litt utilgjengelig vann som ikke endret scoren, og det var på tide å få seg en bensinstasjonsburger på Bryne før vi dro hjem til familien. Ørreten skulle kaldrøkes etter barna var lagt og nytes med eggerøre til frokost neste dag.
Sjøørret er fredet i hele Ryfylkefjordene fra 1. mars til og med 30. april. For det første trodde jeg det het Boknafjorden, men ser ut til at det riktige navnet på hele vannmassen øst for Tungenes fyr og Kårstø altså er Ryfylkefjordene. I alle fall ifølge Fylkesmannen Rogaland, og fylkesmann Lone Marie Solheim er en fylkesmann som kan sin geografi tipper jeg. Hvor søren er Boknafjorden da? For det andre: kan du, fylkesmann Solheim, svare på hvorfor fredningen absolutt ikke skal gjelde i Lysefjorden? Har du hytte der kanskje? Eller var det noe forrige Fylkesmann Magnhild Meltveit Kleppa fikk igjennom mens hun trumfet gjennom Ryfast? Dette må undersøkes nærmere. Neh, det tar for mye tid og det har nok en naturlig forklaring.
Men Hafrsfjord ligger også utenfor fredningssonen, så da my brother from Åsas mothermother ringte og foreslo dette smutthullet trengte han ikke spørre twice for å si det sånn. Vi avtalte å møtes ved Hafrsfjordbruen på Sunde og prøve å fiske oss sørover.
Strømmen er sterk på flo sjø her under brua, og faren for bifangst er høy. Ikke noe annet enn sjøørret var akseptert i dag. Første kast ga meg en mort. Den fikk leve videre, så kanskje jeg treffer den om noen år som en tre kilos lyr. Som Aud pleier å si: mort er siste sort. Hun sier «siste sort» mye. Det liker jeg.
Etter å ha prøvd på forskjellige steder lenger sørover uten hell kokte vi oss en kanne kaffe og diskutere nye lokasjoner og barns avføring. Øyvind fortalte om et sted kalt Hagøyna rett ved Snøde. Her snevres fjorden inn før den igjen åpner seg. Logikken er enkel: all fisk som skal lenger inn i fjorden må gjennom her, og all fisk som skal ut må gjennom dette rundt 300 meter brede stredet. Hadde jeg vært Harald Hårfagre ville jeg plassert bueskytterne mine her, på begge sider.
På disse historiske marker var det to moderne krigere som skulle ut på tokt, men istedenfor våpen hadde vi fiskestenger. Der tidligere generasjoner kjempet om livet, var det farligste vi gjorde å forsere et piggtrådgjerde. Skulle nesten tro noen prøvde å holde oss ute og beholde fiskeplassen for seg selv. Lenge leve allemannsretten!
Vi splittet oss, og jeg kastet ut der sundet er som smalest. Jeg fikk ikke godfølelsen her, så kastet meg sørover. Det kan være frustrerende å fiske etter sjøørret, for de liker seg der det er en del vegetasjon, og når kroken henger seg borti et tareblad kan hjernen tolke det som et bitt i et millisekund eller to. Og omvendt. Nå hadde hjernen min tolket det som noe grums hadde vært borti, men akkurat da jeg dro opp sluken så jeg at det var en ørret etter den. Den så litt forfjamset ut og lurte på hvor fisken den hadde jaget hadde blitt av. Hadde fisker hatt skuldre hadde den nok trukket på disse, for er det noe jeg er ganske sikker på, så er det at fisker ikke tenker mye på etterlivet, og ingen ørret starter en religion bare for at en fisk stiger til himmelen.
Allerede neste kast fikk jeg napp igjen, og denne var en vilter en. Den hoppet og vred seg. Og jeg mistet den. Men i en av byksene så jeg at den var langt under minstemål. Nå visste jeg ihvertfall at jeg var rett mann på rett sted med rett sluk (en mørk sølvkroken Jensen seatrout 18 gram).
Det tok noen fler kast og mer gåing før neste satt på. Jeg kastet ut rett nord for Tedneholmen. Og denne var en skikkelig middagsfisk. Spolen hvinte godt, og det oppstod en kamp som ikke har hatt sin like i disse trakter siden år 872. Jeg var Harald, og fisken var Kjøtve den rike. Men denne Kjøtve skulle ikke slippe unna slik han gjorde for 1148 år siden. Jeg fikk den etter hvert nærmere land, og så at den var rundt halvmeteren. Helt inntil land glapp den av kroken, men den var sliten og treg nå, og jeg heiv meg etter den, og klarte å redde fangsten.
Min digitale vekt viste 1,88 og et kinesisk tegn, og tommestokken viste gode 47 cm. Men en fisk på 47 cm og 1,88 syns jeg virket litt mye. Så jeg veide den på nytt og fikk 1,73. 1,73 kilo er en grei fangst, så jeg trasket fornøyd til Øyvind. Han var mektig imponert, og tilbød seg å veie den med sin vekt. Hans vekt ga meg et slag i trynet: den viste stusselige 0,88. Det kinesiske tegnet på displayet var ikke kilogram på kinesisk, men enheten jin, som er halvparten av kilo. Hvor lenge vekten min har vært satt på jin vet jeg ikke, men jeg tar en Doktor Relling her.
Etter å ha gjennomgått de 5 stadiene til Kübler-Ross på under to minutter aksepterte jeg resultatet og heiv ut på nytt. Og tror du ikke det beit på på første kast. En liten rakker ble dratt opp, tatt bilde av og sluppet ut igjen uten å bli veid. Den veide neppe mer enn 500 jin uansett.
Nå var det Øyvind sin tur. Han kjørte ren kobber og det hadde en stor ørret fått sansen for. Men nå betalte han for å kjøpe billige sluker, for den glapp da han skulle sveive den inn til land, og grunnen var uten tvil at kroken ikke hadde skikkelige mothaker. Men dette ble Øyvinds nemesis, hans Moby Dick. Og du kan kalle meg Ismael. Øyvind var som besatt av denne fisken og fikk den faktisk på ved flere anledninger. Til slutt fant jeg en forlagt fluktstol til ham og sa farvel og adjø og forlot ham der. Og mulig han sitter der fortsatt når jeg kommer neste gang, for nå har jeg fått en ny favoritt sjøørret fiskeplass.
«Hele Gandsfjord er mudder» sier de som har alt vettet på fiskefora (forum singularis, fora pluralis) på nettet. Vel, flaks at jeg ikke er kjente for å sitte på alt vettet. Det er faktisk flere som sier at jeg ikke har noe vett i det hele tatt, spesielt når det kommer til fiske. Og jeg er enig, for jeg tviholder på min overbevisning om at fiske er vel så mye kvantitet som kvalitet.
Min bror fra en annen mor, Kim, er heller ikke kjent som en briljant sjakkspiller og var mer enn villig til å prøve den mudrige Gandsfjorden. Og viktigst av alt hadde han en tidsbegrenset tilgang til båt som lå i Hillevågsvannet før den måtte ta turen til hytta til svigers.
Vi studerte sjøkartene instendig, og det er virkelig mye M på kartet. Men også noen flekker med S. Og noe som ser ut som IS rett nord for Fiskaneset i Sandnes jeg ikke forstod. Helt til jeg kom til konklusjonen at det som ser ut som I i virkeligheten er en svakt trykt f. Det gir mer mening med fS enn IS på et sjøkart. Vi var mest opptatt av å finne Sandbunn siden Kim var lysten på flatfisk, mens jeg var ute etter å krysse av sypike fra min artsfiske liste. Så vidt jeg vet trives denne fisken best på mer fast grunn med lyr og torsk. Fine Ferdatorsk var vi nok litt for seine til, men denne var også et hemmelig ønske. Så vi ble enige om å prøve ut Ligrunnen rett vest for Usken først (eller Uskjo som det står på kart, men jeg har aldri hørt noen kalle øya det).
Da vi tok ut fra Hillevågsvannet var det strålende sol og høy stemning. På vei ut monterte vi stengene. Jeg med et klassisk lodd fulgt av en paternoster med rosa reker og agna med mort (småsei, ikke ferskvannsfisken). En shoutout til Norges fremste sjøørret blogg: rosa reke! Dessverre er sjøørreten fredet på denne tiden i hele Boknafjorden, utenom Lysefjorden av mystiske årsaker. Kim gikk for et jæroppheng: pilk nederst, og akkar på topp.
Det var ikke mye liv på toppen av grunna, så vi lot oss drive over den og sør ned i renna. Her tok det ikke lang tid før jeg fikk fullført min misjon og jeg kunne dra opp min første sypike. Tilfreds tok jeg meg en trukket oste og baconpølse fra termosen og kostet på meg ketchup tur retur.
Sypike, check
Men jeg fikk ikke nytt pølsen for nå hadde Kim napp, og denne var en større fisk enn min kjære sypike. Jeg tok frem haken og hjalp til å få opp en finfin lyr på 1,6 kilo. Etter de obligatoriske bildene var tatt var det rett i balja med den. Først litt senere kom vi på at den skulle bløgges, og muligens var dette for sent. Blodet var allerede koagulert.
Nå var det på tide å prøve å drifte over renna på nytt. Og nå var det min tur å få napp. En lyr på 0,8 kilo var ikke verdt å ta bilde av, men god nok til å ta med hjem for å spise. Og denne ble umiddelbart bløgget. Den beit på den ene kroken jeg ikke hadde agnet. Nå hadde vi fått mat til middag, og vi kunne dra videre for å prøve lykken på flatfisk. På vei til vårt utpekte sted ved Fiskaneset oppdaget vi den idyliske stranda ved Dalsvågen. Her måtte fiskelykken prøves spontant. Men nå var både fiskelykken og vår tilmålte tid i båten brukt opp, og det var på tide å vende hjem til familien med middagen sikret.
Det ble ikke noe fisk denne gangen heller, men Kim hevder det er perfekt å fiske på natta. Helst på sommeren og med mørke sluker. Og denne Kim er en kar som vet hva han snakker om. Og han snakker mye, så det betyr at han vet mye er den logiske konklusjonen.
Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.
Kjært barn har tre navn. Andreas. Berger. Jørgensen. Med fare for å hisse på meg Hordaland påstår jeg at lubbesild, nubbesild og kubbesild er det samme. I Sogn og Fjordane kaller de det bare tørka sild. For ikke lenge siden hadde de en kåring på P1 hva det offisielle navnet i Vestland skulle være. Lubbesild vant den kampen greit med over 70 prosent av stemmene. Forøvrig er P1 samme radiokanal som ga oss fossekallen som nasjonalfugl.
Årets deltagere i lubbesild fisket var Robert «Tex» Hooper, Sondre «Crank» Lilledrange, Andreas «Florian» Ente, Svein Kristian «Esskå» Reiersen og Andreas «Jessmann» Jørgensen. Selvsagt savnet vi Fercho, men han hadde gått på en kalenderblemme på hjemmebane. Kim hadde nettopp hatt babyshooteln og dermed plikter på hjemmefronten. Degern er dratt til Nord-Norge, og ikke hørt fra siden, bortsett fra en og annen snapp hvis han har noe stort på tilhengeren. Heldigvis aksepterte Robert (Månedens lagspiller i ERP prosjektet i november 2019) invitasjonen til Lubbesild 2020, og han var en fullgod erstatning for alle tre. Kanskje ikke fullgod for Kim forresten. Kim er uerstattelige.
Fredag var det bare å få unna kjernetiden på jobb og komme seg av gårde. Med Ente bak rattet var vi på hytta nesten før vi hadde startet, og fikk god tid å fyre i peisen og NKVOe. Nytt av året var at vi supplerte de tradisjonelle rekene med hvitvinsdampede blåskjell. Litt usikker på om denne tradisjonen er kommet for å bli.
Andreas har jobbet som kelner og viser Ente hvordan man serverer vin uten å skjelve på hånda
Etter noen Wongraven for meget begynte vi å tippe hvor mange sild vi trodde vi kom til å få i garnet neste dag: Sondre 34, Robert 55, SK 123, Ente 150 og Andreas 221. Noen har mer trua på mirakler enn andre, men så er jeg fra en familie som mener at noen fisker fort blir mer enn de opprinnelig er med guddommelig inngrep.
Til tross for en lenger og hyggeligere aften enn vanlig for meg, var det en relativt tidlig morgen dagen derpå. Siden jeg var først oppe tok jeg inspirasjon fra Ente og serverte de andre brukerne kaffi på sengen som er blitt hans greie mens bacon og egg ble klare.
Ved godt mot etter en fortreffelig frokost satte vi oss i båten i solskinn og vindstille og var klare for å krysse sjøen til kaia til Martin «Minken». Han hadde satt to garn dagen før, og nå var vi tidlig nok på vei til at skarven og ærfuglen ikke hadde vært for mye å plukket i fisken.
Knoppsvanene i Lyklingvågen sniker opp på meg og skremmer livskiten ut av megDet begynner å blåse opp til Roberts store glede. Eller skrekkblandet fryd?
Det gikk fort skeis. Først ble jeg angrepet av en svane som kom opp i blindsonen min. Så begynte en alarm å pipe i båten. Det viste seg å være oljetrykket det var noe galt med. Og så begynte det å blåse opp. Tex, Crank og Jessmann ble satt i land for å kjøre bil til Minken, mens SK og Ente skulle se om de fikk skikk på båten. Det fikk de ikke, men Minken er ikke vanskelig å ha med å gjøre når det gjelder lubbesildfiske, og han ble gladelig ut på tokt med oss.
Det er første gang Andreas fører båt og sliter litt med å finne riktig stillingPå brygga til Minken er det alltid sol
SK og jeg dro opp første garn, og da det dukket opp tre fine sild i begynnelsen trodde vi at dette skulle bli ny rekord. Det var de tre sildene vi fikk på garnet, og anklager om jukse-haill og lyve-haill ble slengt frem og tilbake. Neste garn dro Sondre og Ente. De hadde mer å jobbe med. Da vi hadde dratt begge garna telte vi til sammen… 221 sild! Akkurat det jeg hadde tippet dagen før! For et lykketreff! *
Oppskrift på hvordan skjære lubbesild
Man tar en sild og kutter av store deler av buken fra over brystfinnen helt bak til forbi gatten. Pass også å få vekk tappen som blir igjen på hodet bak nedre kjeve. Riv ut gjellebuer og alt som kan røskes ut inne i hodet.
Slik kan en lubbesild bli seende ut etter skjæringa
Silden må vaskes godt så ingen bakterier får utvikle seg. Bruk neglene for å få vekk alt blod og grums opp mot ryggraden. Ta en grovvask først, skift vann og vask på nytt.
Lubbesild er blodig alvor. Robert og Sondre sløyer mens Svein Kristian vasker fiskenMartin har alltid en god historie eller noe praktisk info. Her viser Minken en minkfelleSosialt og intimt på siste finvasken før silden går i saltlakenGodt å varme fingrene på kaffekoppen. Andreas forteller om drømmen fra natten før om silden som plutselig tok hevn og angrep. Ente lurer på om det har rablet helt for ham
Hvordan henges lubbesild
Lubbesild henges opp i to omganger. Første runde skal den tørkes etter saltbadet før kaldrøykingen. Da trer man hodet på den ene gjennom munnen til den andre. De skal henge buk mot buk.
Etter røyking skal de modnes tørt og luftig til rundt mai, eller til gjøken sier koko. SK sin teori er at det kalles lubbesild siden det ser ut som et par sokker som henger til tørk. Sokker heter lubbe på Bømlo. Einer som brukes til røykinga heter brakje her.
Opphenging av sild så den får dryppet fra seg før røyking. Noen dager tar det
Hvordan tenne i peisen
Bruk tennvæske. Rikelig.
Strekk så hele kroppen ut på et egnet sted og ta deg en cowboystrekk.
Cowboystrekkens mester in action
Etter en god cowboystrekk er det sosial samling foran peisen. De som mente at det var varmt nok ble nedstemt og temperaturen må ha kommet opp i førti grader. Ingen grunn til å fyre mindre. Hiv på noen kubber til. SK har derfor i sin visdom innført hytte-shorts.
SK forteller sin disippel om hytte-shortsens fordeler
Kveldens rett stod SK bak, og han disket opp med entrecôte (ɑ̃. tʁə. kot) med béarnaise (be. aʁ. nɛz) og stekte amadinepoter, sjalottlauk og asparges surret i bacon. Béarnaisen manglet den vanlige grønnsjateringen den vanligvis får på turene våre, men den var god denne også altså, men jeg mener at tradisjon er tradisjon. Neste år blir det vel å ta med konditorfarge.
Neste morgen var alt tilbake som normalt, og Ente disket opp med morgenkaffe på senga mens egg og bacon stekte på panna.
Virvelvinden Ente hadde støvsugd hele huset mens jeg var på do. Jeg sitter lenge på do, men den karen er effektivSondre, Svein Kristian og Martin må ta båten inn på land. Kan’ke kjøre båt uten oljetrykk!
* Det er ikke riktig at vi fikk 221 og jeg tippet riktig. Vi fikk til sammen 38 på begge garna, altså var det Sondre som gikk av med seieren da han tippet 34. Så hadde Martin 38 sild liggende som han donerte oss. Takk Martin, uten deg hadde det ikke blitt noe lubbesild! Martin setter garn for oss, han kjører oss ut med båt så vi får trekke det, han lar oss få disponere kai og båthus for prosessering, han røyker silden og henger den for modning på loftet. Vi setter utrolig pris på din hjelp og din kunnskap!
Marita liker Finn, og hun har øye for et godt kjøp. Og finner hun et godt kjøp sender hun meg for å hente det. Da med en stilltiende forståelse av at jeg fisker på veien. En vinn-vinn situasjon uten tapere, viss en ser bort fra fiskene selvsagt.
Denne gangen hadde hun sett seg ut et teppe i Egersund av god kvalitet til en billig penge. Da hun begynte å tvile litt på farge og mønster måtte jeg forsikre henne om at jeg syns det var et veldig fint teppe. Jeg hadde lyst å sjekke ut kystfisket i Egersundtraktene.
Det menneskelige kinderegget Kim (siden han er venn, nabo og kollega, ikke fordi han er brun på utsiden og hvit inni) lot seg lett overtale til en roadtrip. Ikke bare er han en hyggelig følgesvenn, men han er også lokalkjent der nede, og bare ute etter sjøørret. For meg er fiske morsomt uansett, men Kim er artsfisker og sjekker flyfoto for å finne tigerbunn og leopardbunn.
Handelen med det vi er sikre på var broren til Roar gikk fort unna, og søndagen var vår. Carpe Solis som romerne sa. Vi startet forsiktig i Kremmarviga der Bjerkreimselva renner ut. Nedenfor fiskeforbudssonen selvsagt. Været var surt og med motvind fikk vi ikke ut hverken spinner eller sluk. Min gode, gamle bombarda kom i retur som en boomerang. Så stranda utenfor XL-bygg i Hellvik var et mer egnet sted mente Kinder-Kim. Men uten hell også her. Vinden var om mulig enda kraftigere på dette stedet.
Så kom lokalkunnskapen til Kim til sin rett. Han dro oss til en vik i Hellvik som heter Marbotnen. Vipps var vinden borte. Det kom fortsatt kraftige regnbyger, men med regnbukse og vanntett jakke er ikke det noe problem. Bergans, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær (Du kan vipse meg de pengene nå Jan Tore. Vi holder det skattefritt siden jeg er en blogger).
Jeg hadde ikke hevet min 22 grams møresild i kobber mange ganger før det hogg til. Opp til overflaten kom en sjøørret så speilblank og sølvfarget i skinnet at jeg så mitt eget røde fjes i det. Den ble mer overrasket av fargen i mitt fjes, og siden jeg hadde bremsen alt for slapp, så den raste den ut igjen. Men med litt skruing på bremsen samtidig som jeg prøvde å holde snøret stramt fikk jeg den inn til slutt. Det var ikke store karen, men over minstemålet, og godt nok for meg.
Den var 38,5 cm og veide 480 gram. Eller som jeg liker å si: den var 47,5 cm og veide 750 gram. Det er mye snakk om catch and release på forumer for tia, og folk skryter nærmest av sin godhet til fisken. Ikke denne fiskeren. De dras opp og avlives og ender opp i panna når jeg kommer hjem. Ikke noe smaker bedre enn en fersk selvdratt fisk. Med ørret i panna, nappes laksen i hanna, sier de i Nord-Norge.
Omtrent annethvert kast var en fisk borti kroken, men ingen satt. Og jeg sa ikke noe til Kim, for kroppsspråket hans tydet på at han mente det var han sin tur å få napp nå. Jeg er en mester i å tyde andres kroppsspråk. Eller var det da han sa at han syns det var han sin tur å få fisk nå siden det var han som visste om alle de gode stedene jeg forstod sinnsstemninga hans. Ikke vits å forsure stemninga med å si hver gang det var noe borti min og han ikke fikk noe.
Helt til det hugg til igjen, og denne rakkeren kunne jeg ikke holde skjult. Den kjempet en tapper kamp og hoppet høyt med kroken i kjeften. Den dro til så haspelen hvinte. Et siste hopp opp i lufta tok den, og den var fri. Den nydeligste sjøørreten hadde kommet seg løs i lufta og svømte triumferende vekk. Jeg anslår den til minst to kilo, sannhetsvitnet Kim mener den kunne vært opp mot tre. Sikkert er det ihverfall at mine sinte rop og skrik skremte vekk hver eneste fisk i vika. Eller kanskje det var tårene mine som gjorde vannet for salt.
For å trøste meg dro Kim meg med til noe som sikkert er en fin strand på sommeren, men nå var det et tornado inferno. Jeg plumpet ned i det iskalde vannet og ble klissbløt, slo skinnleggen i en stein og mistet min dyrebare 22 grams møresild i kobber. Alt i løpet av tretti sekunder. Nok er nok. Alt i alt var det en fin tur. Takk for guidet tur Kim, og dine anbefalinger av farger på sluken. Jeg hadde ikke fått årets første sjøørret uten din kunnskap!
Der jeg kommer fra er det tradisjon å møtes etter fødselen og skyte en nyfødt baby inn i verden. Metaforisk selvsagt. Babyer og alkohol er strengt forbudt på skytebanen. Den høye lyden fra skuddene skremmer vekk onde ånder og de pulveriserte leirduene symboliserer knuste drømmer som følge av at du nå må være far og ikke lenger kan dra på en to måneder lang tur alene når det måtte passe. Det er like mange kvinner på babyshooteln som menn på babyshower. Så der fikk dere den, dere som syns denne tradisjonen var kjønnsdiskriminerende!
Fercho, lager du sweet, sweet love med hagla di?
Dessverre var dagens æresgjest Kim forhindret fra å delta pga ett eller annet, men slike små detaljer var ikke noe hinder for at babyshooteln ble gjennomført.
Gratulerer med ny gutt, Kim! Gledelig babyshooteln!På babyshooteln er det tradisjon å gi noe til faren for at han skal sove bedre
Det er vel ikke så lenge til det blir ny babyshooteln hvis vi kjenner deg rett Kimosabi, The Maudland Express.
Arkivbilde av Kim
En spesiell takk til Arne som ordnet utløsermekanismen i forskjeftet på min Churchill hagle, og hans utrolig tålmodige kone som ventet i bilen i de tre kvarterene det tok.
