Etter at jeg ble artsfisker har Nordmarka kommet i skyggen når jeg ferierer på Østlandet hvert år. Det er så mange fiskeslag her borte at en kveld på rett sted kan øke antall fisk på artslista mi med flere nye arter. Arter jeg aldri har hørt om: asp, gjørs, hork, flire, brasme, lake, laue og mange, mange flere. Det er noe annet enn ørret, ørret og ørreten jeg er vant til vestpå. Så er det jo bare å finne rett lokasjon når man er på nytt sted. Der kommer de lokale fiskebutikkene inn, både med kunnskap om hvilke fisker som finnes i området, hvor fisken står og anbefalinger om riktig utstyr. Jeg tar alltid en tur innom disse sjappene for en prat. Campelen i Bergen, Nubben på Bryne eller Ålgård Sport og fiske i Rogaland og Torshov Sportsfiske på Østlandet. De er alle enere innen sitt fag med dedikerte fiskere. Gutta på Torshov Sportsfiske forklarte meg hvor den legendariske Dynovika i Lillestrøm er, et sted jeg har lest om på diverse fiskeforum, men aldri helt forstått hvor ligger. Den ligger rett ved Sørumneset naturreservat, der det flyter en lense rundt et spillvarme rør fra Dynea AS (tidligere Dyno), derav navnet Dynovika. Et navn kun fiskere bruker mistenker jeg, for navnet er ikke på noe offisielle kart ihvertfall. Fisk inni lensen, eller på østsiden av denne fikk jeg anbefalt. Da garanteres minst tre nye arter pr dag.
Jeg parkerte ved maxbo og trasket ned til Dyno vika påfølgende lørdag aften med bitte små kroker, pinnedupp, duppstoppere og fersk magott i sekken, bare for å oppdage at hele vika var okkupert av en rumensk delegasjon på syv åtte personer som fisket med dupp etter gjørs, og en som satt overstadig beruset på en benk å skrålte. Litt skuffa over at det ikke var plass til meg, ble jeg forvist til vestbredden, og begynte å fiske etter små fisk blant liljeblader uten hell. Den eneste arten som bet var myggen. Snart kom en ambassadør fra den rumenske kontingenten bort for å slå av en prat og unnskylde sin bråkete venn. Han inviterte meg bort til sine landsmenn og viste dagens fangst: en enslig gjørs på kiloen i et nett i vannet. Mine nye rumenske venner kunne bekrefte at dette var det de skulle gjøre den lørdagen, og jeg ga opp Dynovika for denne gang. Med sånn cirka 100 myggstikk gikk jeg slukøret tilbake til bilen mens jeg tenkte over rådene jeg hadde fått på Torshov: ikke gå i helgen, gå før fire på en arbeidsdag. Og husk myggmiddel!
Mandag formiddag gjorde jeg et nytt forsøk, denne gangen med med roll on mygga i sekken. Det stod en kar og kastet utenfor lensen, så det var god plass til meg innenfor. Det viste seg å være en tysker som ba meg snakke tysk da jeg spurte om han hadde fått noe fisk, og virket oppriktig provosert av at jeg ikke var «villig» til å snakke tysk med ham. Vi kommuniserte ikke noe mer etter det.
Jeg slang ut min lille dupp med 10-er krok og en maggot på. Det beit på umiddelbart, men jeg slet med å få noe opp. Hyppig påfyll av agn måtte til da maggoten ble nappet av da jeg røsket til. Noen sier jeg må gjøre tilslag med en gang så kroken setter seg fast, men jeg hadde mer hell med å la fisken svelge og sveive rolig inn.
Snart hadde jeg min første nye art: en fin flire. Jeg er usikker på de fleste innlandsfisker, men er nokså sikker på flire pga gattfinnen som går langt opp på haleroten. Andre bruker øyets diameter på å skille denne fra små brasmer. Øyets diameter er lenger enn snuten = flire.
Jeg fikk masse flire før jeg fikk min første mort. Art nummer to på en halvtime.
Jeg fikk mange flere flire, men merket at det var mindre fisk som niblet på min maggot, så jeg skiftet til 14-krok. Opp kom en laue.
Nå ville jeg ha hork, og disse visste jeg lever på bunnen, så jeg satte en splitthagl på senen. Etter noen flere flire fikk jeg dagens fjerde og siste art. Jeg tuslet opp til bilen i en helt annen sinnsstemning enn fredagen.
På kvelden åpnet muligheten for mer fiske seg, så jeg tok en tur ned til elva Leira. Under broen på Frogner er en åpning i en ellers overgrodd elv. Det er mye døde trær og stokker under vann, så jeg mistet nesten alle sluker og spinnere jeg hadde tatt med. Siste jeg hadde var en lett spinner i sølv med røde prikker. Og da satt det på en fisk. Først trodde jeg at jeg hadde satt meg fast i en stokk, men merket at kroken ikke var umulig å dra inn. Dette var en stor fisk. Da jeg fikk den helt inn mot land så jeg at det var en stor gjørs, mye større enn kilos gjørsen rumenerne hadde vist meg. Minst fire kilo må den ha vært, men uten håv hadde jeg ikke sjangs til å få den på land, og senen røk og med det min siste krok. Halvt i svime ser jeg at fisken ikke farer ut i vannet men forblir ved vannkanten i en slags vik av stokker og steiner. Lettere panisk finner jeg en kvist på bakken og prøver å nå den for å dra den inn. Da pinnen viser seg å være for kort hopper jeg likesågodt ut i vannet for å ta den med henda. Da våkner fisken til og piler vekk. Forbitret og med våte ben måtte jeg luske hjem og gjorde livet til kone og barn så utrivelig som mulig.
Neste dag var vi i Oslo sentrum. Jeg var fortsatt ugrei å ha med å gjøre, og ville bare snakke om fisken jeg mistet eller ikke snakke i det hele tatt, så da vi kom hjem ble jeg oppfordret på det sterkeste å gå ut og fiske. Jeg hadde ikke engang tid til å skifte min nyervervede hvite pique, så bråttom hadde jeg det med å komme meg ut.
Da jeg kom til Fiskeplassen i Leira stod en litauer og fisket med dupp. Han stod høyere opp i elva, så det gikk greit siden jeg ville fiske nedstrøms. Eneste problemet nå var at jeg hadde mistet de fleste krokene dagen før, og bare hadde sjøørret krokene mine. Etter å ha mistet noen møresild satt jeg på en 15 grams Jensen Seatrout S/Bl. Det var det som skulle til. Første kast satt gjørsen på. Etter å ha yppet seg en gang eller to lot den seg lett føre til land. Denne gangen hadde jeg planlagt landingssted nøye, og fikk den enkelt på land. Denne fisken var betraktelig mindre enn gårsdagens med sine 1036 gram, men nå hadde jeg i alle fall fått en gjørs på land. Jeg gikk lykkelig hjem og var en god far og hengiven husbond resten av kvelden.
Med gjørs har jeg nå alle de tre medlemmene i abborfamilien som finnes i Norge: Gjørs (Sander lucioperca), Hork (Gymnocephalus cernuus) og Abbor (Perca fluviatilis)
Litt overrasket over den slappe motstanden gjørsen ga meg ville jeg prøve en fisk som sies å gi en god kamp. En skikkelig batalje ville jeg ha etter bare småfisk og slapp gjørs. Jeg ble helt oppslukt av å få asp på kroken den siste dagen jeg hadde til disposisjon, og dro inn til mine nye venner på Torshov Sportsfiske for å få tips og triks. Jeg kom ut med nye kroker og ny kunnskap. I kveld skal det bli asp, smilte jeg for meg selv på trikken. Jeg har alltid trua når nytt utstyr er kjøpt.
Den aftenen tenkte jeg at jeg for en gangs skyld skulle bidra litt som far, så jeg gikk ikke ut før jeg hadde lest om Emma som faller ned fra et tre og må til doktoren og en bok om en skrubbsulten larve og selvsagt litt kikking på bilder i Per Pethon med fireåringen. Det passa fint å være en god forelder siden det sies at aspen jager etter at solen har gått ned. Selvom det ikke blir skikkelig mørkt i slutten av juni tenkte jeg skumring fikk duge. Da jeg parkerte bilen ved Dynovika stod to polskregistrert biler der og jeg fryktet en reprise av fredagen. Heldigvis var vika folketom da jeg kom.
Det nappet ved flere anledninger, men om det var asp vet jeg ikke. Plutselig var det noe som glefset til på kroken, og det ble et realt basketak. Dette var aspen jeg hadde ventet på, det var jeg sikker på. Da den viste seg i vannskorpa så jeg at det slett ikke var en asp, men en gjedde. Personlig rekord med 2615 gram, så jeg var ikke altfor skuffet. Det var på tide å gi seg for denne gang, men jeg har ikke gitt opp aspen. Antagelig får dere oftere besøk av meg fremover mamma og pappa, men mulig dere kommer til å se enda mindre av meg.
