Rugdejakt i Agder, eller Andreas slapper av i lyngen

I år var planen å ha med mange deltagere på rugdejakta og treffe rett tidspunkt for optimal uttelling. Med sitt lange nebb graver rugda etter føde i jorda, og blir bakken hard sliter den med å få i seg nok næring. Derfor migrerer den sørover før dette inntreffer, og store mengder rugde kan samles langs kysten før de flyr sørover. Noen påstår også at de trekker ved fullmåne, og siden jeg har grunnkurs i astronomi og antikk arkitektur er jeg opptatt av månefaser og joniske søyler, som jeg syns likner ugleøyner, og selvfølgelig gjør andreetasjen til min favoritt etasje i Colosseum.

Vi så oss ut helgen 20. november, god tid før fullmåne 30. november, og sent nok på året til at rugdene begynner å gjøre seg klare for overfarten. Men livet har en tendens til å forpurre planer, og vi endte etterhvert opp på helgen 4. desember, altså etter fullmånen som engelskmennene kaller Woodcock full Moon. Dessuten satte en pandemi begrensninger på antall deltagere, og kun deltagere med egne hagler og spesialkompetanse ble prioritert: Sondre: landeier og initiativtager, Eirik: mesterskytter og fashionista, Svein Kristian: kokk og storyteller, Andreas: kronikør og oppvasker, André: Andreas’ sjåfør.

Fredag morgen ble jeg hentet av André. Han er en bobler på vennelisten min, og gjør alt for å ta plassen til Kim på syvende plass. Vi får se åssen helgen går sa jeg til ham, men jeg tror ikke jeg kan ha en venn som heter André, for det er et tåpelig navn. Til tross det uheldige navnet vokste dette nye tilskuddet i min eksklusive nære sfære på meg under bilturen, og bilturen kunne gjerne tatt en time eller to ekstra for min del. Dessverre hadde vi nådd Flekkefjord før vi visste ordet av det, og før jeg hadde forklart ferdig hvordan man kan lage mørtel selv. Jeg fikk ikke fortalt viktigheten av halm i mixen, så håper ikke han prøver å bygge en vegg etter mine spesifikasjoner uten denne lille, men vitale detaljen.

Vi møtte Sondre ved brushyllene på Rema1000 i Flekkefjord. Jeg har lest i avisene om mennesker som mener at julebrus skal være brun, men aldri møtt noen av disse utskuddene. Trodde jeg. Sondre er nemlig en av disse sære menneskene og lempet flere flasker brun julebrus i tralla si. Noen mener det er geografiske forskjeller på hvilken farge man foretrekker. Det syns jeg er rasistisk, og mener alle burde like rød julebrus best, for inni er vi alle like. Men siden Sondre er min venn og jakt-mentor lot jeg denne karakterbristen passere i stillhet. Han er dessuten eieren av hytta og jaktterrenget vi skulle til, så enhver konfrontasjon kan lett resultere i fravær av invitasjon ved neste års jakt.

Biglord Lilledrange og han André speider over terrenget

Da vi ankom hytta var det knapt tid til å skifte til utetøy før vi var ute med hund og hagle. En etterlengtet cowboystrekk var i alle fall utelukket. Vi hadde gått tjue meter inn i skogen da hunden tok stand. Jeg tok venstre flanke, André høyre og Sondre avanserte i midten. Det fløy opp en stor orrhøne, men en busk skjulte den for Sondre, og den fløy slik at et skudd fra oss andre ville forkortet jakten til Sondre og fengselsstraff for oss andre. Uansett lovet dette godt for plenty med fugl i skogen.

Ikke lenge etter heiv Sondre opp hagla på ny. Han sa det fløy opp en ny orrfugl. Hverken jeg, André eller hunden fikk det med oss til tross for at vi knapt hadde covid-avstand, så troverdigheten i denne observasjonen var i beste fall skrant. Men jeg kjenner følelsen når noen betviler at jeg har hatt storørreten på kroken og så mistet den, så jeg lar tvilen komme ham til gode her.

Det er begrenset med sollys på denne tiden av året, så vi måtte returnere til hytta ganske tidlig. Men selvom dagene er korte er det fortsatt 24 timer i døgnet, noe vi bittert skulle innse neste morgen. De to siste tilskuddene, eller utskuddene som noen har karakterisert alle på turen utenom seg selv, ankom skrensende ned lia mens vi fyrte opp pizzaovnen. De hadde både en og to corneliusfat hjemmebrygget godsaker i bagasjen som måtte smakes på umiddelbart.
Jeg er alltid måteholden på jaktturer, og blir anklaget for å være med i KRIK. Kanskje jeg hadde vært med i KRIK i min ungdom hvis jeg hadde vært god i idrett, men de eneste som ville ha meg med var Laget.

Pizzaene må gjennom en rigid pizzakontroll før de ender i ovnen, eller på gulvet

Stikk meg ei øl, ellers slår eg flikk-flakk. Stikk meg toooooo, ellers slår eg flikk-flakk i Flekkefjord. Vi glemte helt pizzaen, så god er SK sin øl i Flekkefjord. Da vi endelig husket at vi måtte spise var noen blitt så ustødige på bena at egenkomponerte pizzaer fløy både øst og vest og ned i gresset på den korte turen til pizzahuset. Andre pizzaer ble slengt på bakken pga dårlig kvalitet på bunnen av en streng men rettferdig Sondre. Hullete bunner ødelegger pizzaovnen når plata får smeltet ost på seg.

Etter at de pizzaene som var funnet verdige var trygt på vei gjennom forskjellige stadier av fordøyelseskanalen bar det inn i peisestuen for litt NKVO. Store flasker og små glass ble satt frem, og gruppepress ble utøvd. Historier, med i beste fall en kjerne av sannhet, ble fortalt og anerkjent for sin underholdningsverdi, ikke sin sannhetsgehalt.

Utover kvelden gikk den ene etter den andre på do, for å aldri returnere til gildet. Til slutt var det bare meg og ingeniører igjen, og favoritt temaet dems: ingeniører vet alt og alle andre er unødvendige duster. Hva er vitsen med andre funksjoner i et selskap enn ingeniører som planlegger egentlig? Selvom det er interessant å oppleve folk som lever i et ekkokammer på jobb var det på tide å legge seg da diskusjonen gikk i ring og ble litt for opphetet for min konfliktsky personlighet.

Neste morgen var det uvanlig stille rundt frokostbordet. Korte kommandoer om smørsending var de eneste lydene over kaffeslurpingen fra gamle poselenskopper. Spede forsøk på å starte konversasjoner ble fort nedstemt av grynt og mumlende enstavelsesord.

Dagen derpå er en lang oppoverbakke

Eneste botemiddel er å komme seg opp og ut og starte å gå. Opp en topp, ned en dal, over en myr, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal og enda mer myr. Og så gjenta prosedyren evinnelige ganger til mørket tvinger en inn. Etter å nettopp ha kommet meg etter en sykdomsperiode måtte jeg innse at min fysiske form var langt under pari, og pari for meg er allikevel dårligere form enn resten av gutta. Etterhvert så hver lynghaug ut som en himmelseng for meg og hvert einerkratt var som en luftmadrass som måtte prøves.

Andreas er helt skutt. Foto: André Lalid

Det eneste som hjalp meg fremover var at vi ikke var langt unna en jakthytte, og ikke minst en hjelpende hånd fra herren opp den siste kneika. Herren her er selvsagt landeieren selv, ikke han helt der oppe over skyene. Han der oppe er mer opptatt av sultne barn og krig enn når jeg kan sette meg ned på en brisk skulle jeg tro.

Alle kan trenge herrens hjelpende hånd. Foto André Lalid

I hytta dannet det seg en plan. Jeg hadde rett og slett ikke mer å gi, og verst av alt er jo å holde gjengen tilbake når det eneste de vil er å gå opp en topp, ned en dal, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal. Helst så fort som mulig som om det er en norgesrekord i klappjakt vi skal slå. Jeg bestemte meg for å returnere til hytta.

Klokken 12:25 Andreas er på bunn
Klokken 12:27 Andreas er på topp

Nå var det jeg som tok initiativet til å komme oss opp. Hytta var kald, og all svetten jeg hadde produsert på vei opp skrenter, ned daler og opp topper hadde nå kjølt meg ned til frostbitt temperatur. Bevegelse, om enn så ubehagelig for slitne muskler, var en nødvendighet. Jeg sa farvel til jegerne og lett til sinns og med lette steg begynte jeg på hjemveien på både rød- og blåmerket sti som sivilist. Nå kunne jeg nyte naturen i perfekt tempo, som de andre ville omtalt som sneglefart. Halvannen time brukte jeg på noe som vanligvis tar 20 minutter. Men det inkluderte en lang rast ved en bekk og anerkjennelse av at livet er godt. En klukkende bekk og en kvikklunsj er alt som skal til.

Fire rugder i en rett

Endelig fremme i hytta kollapsa jeg ned i senga mi og hadde feberaktige drømmer om runde hull og firkantede stokker som måtte passe inn, men aldri fikk plass. Da jeg endelig stod opp fra dvalen var de andre for lengst kommet tilbake fra jakta og veden spraket livlig i peisen.

Det hadde blitt skutt to rugder og skutt enda flere hull i skyene. Sondre hadde truffet den ene og Erik hadde tatt den andre hundre meter fra hytta. Visstnok det reneste treffet de andre hadde sett. Synd jeg ikke fikk gratulert ham siden han allerede hadde dratt hjem. Kona var enten døende, sinnsyk eller litt forkjølet. Han brukte et ord på dialekt jeg ikke forstod, og jeg turte ikke spørre.

Nå er rugda nær ginen. Foto: André Lalid

Kvelden ble tilbragt med god mat (takk SK!) og mer kontinental omgang med det flytende enn kvelden før.

Neste morgen var det en lystigere gjeng som troppet opp til frokost. Jeg tok en kort runde og begynte nedvaskingen av hytta straks jeg kom inn. De andre kom hjem tomhendte til en strøken hytte, og det var bare å pakke i bilen og komme seg hjemover til egne senger.

I år hadde ikke jakten på rugda vært kjært besvær forgjeves.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.