Jeg er sosialantropolog av utdannelse og praktiserende på fritiden, men siden jeg ikke kan dra til andre kulturer må andre kulturer komme til meg. Hvordan fisker andre kulturer er det som opptar meg for tiden. Først ut: tysk fisking fra båt. Vi har alle sett dem stående i overfylte båter ute i fjorden. Time etter time er de ute, fra morgen til kveld. Hva gjør de der ute bortsett fra det åpenbare?
Oppmøtetid på Hommersåk kai var klokken syv, en time før soloppgang. Jeg kom fem minutter for sent, og da var Benjamin, Robert og Marian alt i gang med å sette båten på vannet. Presise og effektive, to fordommer bekreftet.
Straks alle var ombord hørte jeg pschhh, pschhh, pschhh, og fikk en øl i hånda. Pschhh. Jeg skulle til å ta første slurk, men ble kraftig irettesatt. Første slurk går til havet. Hvorfor vet jeg ikke. Respekt for de som har omkommet på havet, eller bedøve fisken går jeg ut ifra.
Vi kjørte ut i mørket i en litt for liten aluminiumsbåt med 15 hester uten lanterne i stigende vind. Jeg fryktet at vi skulle bli fire av de fremtidige fiskere kom til å helle øl over bord for. Robert beroliget meg med at han hadde med hodelykt, men fant den ikke fram. Han fant isteden frem frokosten sin, som var brødskiver med noe som luktet en blanding av vellagret servelat og makrell.
Vi startet på Ligrunna, for det var ikke interesse for dypvannsfiske. Som Marian påpekte minsker det sjansen for at snørene skal gå i hverandre om det ikke er så altfor langt ned. Det hørtes logisk ut for meg. Moderne logisk tenkning, det begynte faktisk i Tyskland det, da Gottlob Frege på 1800-tallet fant ut at Aristoteles’ syllogismer ikke nødvendigvis var svaret på alle spørsmål. Og nå hadde vi jammen en tysk filosof om bord også.
Det blåste opp kraftig her ute, så vi forflyttet oss først til Håtangen for å komme i le, uten noe resultat på kroken, så vi dro dypere inn i Riskafjorden.
Mellom Riskaholmene og Grødvig ligger det mange fine steintopper på 30 meter over mudderbunnen. Så hvorfor vi la oss rett på mudderbunnen på 60 meter i sørøst slik at vi aldri kom til å drifte over en av toppene, men holde oss på mudderbunn hele tiden vet jeg ikke. Jeg var med som observatør av tyske fisketekniker, ikke besserwisser.
Men de visste hva de holdt på med, for her var det mye fisk. Om man er tilhenger av hvitting, mye hvitting (tysk: Wittling). Jeg noterte i den brune feltarbeidsboken: «tyskere ser ut til å nå et nytt stadie av entusiasme og barnlig glede for hver eneste nye hvitting de drar opp i båten, uansett størrelse og kondisjon. Og akkurat som barn har de ikke noe forståelse av den fremtidige jobben det er å sløye og filetere alle disse små fiskene. Dette er nok kvinnene sin plikt hos denne germanske stammen. Og tatt i betraktning den store fangsten mennene drar opp fra havet trekker jeg den konklusjonene at kvinnene også oppfyller sine ekteskapelige plikter».
Robert sørget for litt biodiversitet i fangsten med en knurr (tysk: Graue Knurrhahn). Knurr har visst fått navnet etter lyden den lager, men hverken denne, eller noen knurr jeg har landet har ytret en lyd i min nærhet.
Til slutt forflyttet vi oss til en av bergene og der fikk jeg en av de beste matfiskene i disse trakter: lange (tyske: Lenge). Ikke blant de største eksemplarene, men stor nok til å steke til kvelds for meg selv, en liten godbit mens jeg ser en gammel episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 2001-sesongen er best.
Fiskeentusiast og hobbykokk Robert er ikke overbegeistret for denne fisken. Han kan prate i timesvis om fisking og tilberedning av fisk, og så liker han ikke denne havets hummer? Nesten så jeg mister trua på at han egentlig vet noe som helst om fisk.
Siste sted vi prøvde fisket ble rett utenfor Ulsnes. Her klarte alle fire å sette seg skikkelig fast i bunnen samtidig. Ingen manøvrering kunne få oss løs, og alle mistet sine oppheng og gode deler av snøret. Feltarbeidet mitt hos de tyske fiskerne fikk en brå slutt, men nok materiale til en bok som skal hete «Fishers in The barrels». Pensum for fremtidens grunnfags studenter i sosialantropologi regner jeg med. I det minste en nobelpris i litteratur og kanskje en fredspris på toppen.
