Forrige fisketur måtte vi unngå de dypeste partiene av Gandsfjorden og området deromkring siden vi bare hadde 150 meter i snella. Nå var vi utstyrt med nye 300 meter vi kunne spleise på. Jeg ville ha en dobbel uni, mens Kim mente Albright er best. Etter debattering om hvilken knute som var mest egnet til å skjøte gikk jeg for Kim sin, først og fremst fordi han kan knyte denne, og jeg ikke kan andre knuter enn kjerringknute, kirurgknute og en knute jeg trodde var enkel slukknute, men må ha funnet på selv når jeg ser tegninger av åssen den egentlig skal være. Jeg har aldri mistet en sluk i knuta, så den funker åpenbart.
Med over 400 meter snøre og makrell som agn var vi trygge på at i dag skulle vi få brosme på kroken. Rett sør for Ligrunnen er det en renne de liker seg i. Men nå var det begynt å blåse kraftig fra sydvest og umulig å holde seg i ro. Det ble mer trolling enn bunnfiske. Det resulterte i to små torsk til Kim.
En annen kjent brosme lokasjon er mellom Lifjell og Jåttåvågen. Vi dro dit i håp om mindre vind. Det var noe bedre her, nok til at Kaptein Kim klarte å aktivt holde oss noenlunde over samme plass. Men å holde en stang og styre og reversere samtidig er ganske slitsomt i lengden.
Vi bestemte oss for et siste forsøk på brosme sør for Litle Teistholmen mens vi fortsatt hadde dagslys. Først en svipptur innom hummerteinene utfor Ysken. Bare krabbe, så «nytt» agn (råtnende makrell) i posen. Etter litt tørrbrekninger over ripa; ut igjen med teinene, og svosj, bånn pine ut til nye fiskemarker.
Viss jeg hadde vært med i en film ville det vært spinn-off filmen Haihøst, lavbudsjettprosjektet til avgangsklassen på filmlinja på høgskulen på Volda, for tida. For haier er det nok av nå. Det tok ikke lang tid på den nye lokasjonen før jeg dro opp min første svarthå. Ny art til artslista mi!
Bare idioter slenger ut snøret på nytt når de har hai på kroken, men vi hadde ikke nok dagslys til å forflytte oss igjen så Kim slapp ut snøret mens jeg holdt på med å få haien min avkroket. Svarthå lever i små stimer, men kan også være enslige individer. Vi gamblet på at det var en slik jeg hadde dratt opp. Så feil vi tok. Han fikk fort napp, og hans var tyngre enn min. Trodde vi. Det var to svarthå på takkelet hans.
Litt fakta om svarthå
Som pigghå har svarthåen pigger foran hver av de to ryggfinnene, men disse er ikke giftige på sistnevnte. Og i motsetning til pigghåen er ikke svarthåen fredet. Antagelig fordi den ikke har noen kommersiell verdi er statusen LC (least concern). I Nord-Europa sliter stammen litt mer enn sine sørlige brødre.
Svarthå er den minste haien vi har i her til lands. Norgesrekorden er visstnok 960 gram og 57 cm, ifølge det tillitsvekkende og etterrettelige siden klikk.no. Vi trodde vi hadde fått ganske små individer, men spesielt Kim sin nederste kunne kanskje tangert denne rekorden. Synd vi googlet dette i etterkant og ikke gadd å veie og måle.
På den svarte buken har svarthåen små lysorganer for enten kommunikasjon, kamuflasje eller tiltrekke seg bytte, eller en kombinasjon. Alt etter hvilken ekspert på Svarthå man lytter til.
Spirakel er et hull som fungerer som gjeller på bunnlevende haier. På Svarthå er spiraklene overutviklet og gjellene underutviklet, og tyder på mindre bevegelse i vannet. Haier har ikke svømmeblære, og enkelte arter må svømme hele tiden for å få nok oksygenrikt vann gjennom gjellene. Andre haier har muskler i kjeve og svelg som pumper vann gjennom gjellespaltene og spiraklene, og må derfor ikke være i konstant bevegelse. Jeg leser ofte at alle haier alltid må være i bevegelse. Det stemmer ikke.
Svarthå er ovovivipariske. De ruger ut eggene i kroppen og føder levende unger hvert andre eller tredje år. Kullene er små, typisk 6-20 unger. Så om det er mulig å sette de ut, så gjøres det. Alle våre tre svarthåer ble forsiktig satt tilbake (ikke nese først, for der ligger det tett med sanseorganer) og svømte fornøyd videre.
