Fiske Laks i Frafjordelva

Det er blitt tradisjon nå: en gang i året drar et knippe håpefulle laksefiskere nesten uten erfaring til Frafjordelva for å fiske etter laks, litt for seint i sesongen og alltid med lav vannstand. De som vet noe om laksefiske sier at vannmåleren i Molaugvatnet må være på 70 for at laksen skal gå opp. I år var den på 35. Men som alle laksefiskere vet, og som våre koner også er innforstått med, er ikke det å dra på laksefiske bare å stå i en elv å fiske etter laks. Neineinei. Det er bare en unnskyldning for å ta en helg borte og ikke minst for nevnte koner å få fri fra sine menn en hel helg. Det er en ikkeverbal enighet her som er i begge parters interesse. Jeg er ikke sikker på hvem som gleder seg mest til fisketurene mine hjemme. Det blir i alle fall kjøpt inn enorme mengder superchips, cola og sure føtter dagene før, og ikke noe av dette får jeg ta med meg på tur.

Noen av gutta hadde allerede vært i elva en dag og en natt før Kim, SK og jeg svingte inn på tunet foran hytta. De var nettopp kommet ut av våte vadebukser og fyrte nå opp i uthuset og diskuterte dagens fangst. Nærmere bestemt hvorfor den var fraværende. Robert, som definitivt må kunne kalles den desidert mest dedikerte fiskeren, var dypt inni månefaser og høyvann og hvor lang tid fisken brukte etter høyvann på å svømme opp visse deler i elva. Han gledet seg allerede til klokka to på natta da det var nytt høyvann. Han drømte om en blank og fin laks, ikke en brun en som hadde funnet seg til rette i en kulp. Disse er det nesten umulig å få forklarte han, bortsett fra hvis det kommer til ny fisk som utfordrer territoriet hans. Ikke bare vet han det meste om all fisk, men han er også en framifrå hobbykokk som kan det meste om tilbereding av fisk.

Men i dag stod kjøtt på menyen, og den enorme flammen Benjamin hadde kost seg sånn med å bygge var nå blitt perfekt grillkull. Alle var skrubbsultne. Nå skulle det jammen smake med en grillpølse med brød og ketchup tur/retur. Men jeg og Kim har en greie på gang for godt kjøtt, og valget stod mellom en Côte Boeuf eller Picanha.

Ingen av delene er lettstekte og klar på fem minutter. Ekstra tid tar det også når Kim begynner å svinse etter Bluetooth steketermometer her, spesialkrydderet sitt der. Kullet var for lengst kaldt før kjøttet var klart, men heldigvis hadde vår tyske venn med pyromaniske tendenser satt i gang et nytt bål, og nytt kull ble skyflet over på grillen. Noen timer etter at de andre var ferdig å spise kunne vi endelig sette tennene i côten uten noe annet tilbehør enn en maiskolbe. Potetsalaten og asparges med bacon var blitt forfremmet fra garnityr til forrett.

Kim ser med attrå på kjøttet SK gafler i seg uten å dele. Litt sånn valpeaktig tigging som blir totalt ignorert av eieren

Kjøttet var utsøkt, og verdt å vente på. Men neste gang foreslår jeg et par ventepølser Kim. Det løsnet på stemninga etter å ha fått i seg noe mat og mer å drikke, og konversasjonen gikk på kryss og tvers, ble flettet sammen og misforståelser oppstod og klarnet opp i og latter runget mellom fjellene i Frafjorddalen, som er både en U-dal og V-dal ifølge SK, helt til noen av mine tyske venner reagerte på noe jeg sa. Jeg hadde vært dypt inni en monolog der jeg øste om meg av mine kunnskaper om nasjonalstater og freden i Westfalen og dannelse av den moderne nasjonalstaten da jeg påstod at Tyskland, slik landet er i dag, er en ung nasjon.

Jeg skjønte ikke egentlig den påfølgende diskusjonen, for jeg hadde jo bare sagt at Tyskland, slik vi kjenner det i dag, er en ung nasjon fra 1871 med litt godvilje. Hvordan kunne noen bli sinte for det? Kanskje de reagerte på at jeg blandet begreper og brukte nasjon og nasjonalstat om hverandre? Tyskland er jo egentlig en gammel nasjon, men en ung nasjonalstat tenkte jeg.

Etter en stund gikk det opp for meg at ordene som hadde blitt hørt var «ond nasjon». Hay hadde hørt «ung versjon». Kanskje jeg må jobbe med min diksjon. Som jeg pleier å si: møter du en idiot på morgenen så er han antagelig en idiot. Møter du mange idioter i løpet av dagen er det antagelig du som er idioten. Samme med uttale. Møter jeg en som ikke forstår hva jeg sier er han antagelig tysk, møter jeg mange som ikke forstår hva jeg sier er de antagelig fulle.

Etter at misforståelsen var ryddet opp i, og alle hadde blitt venner, var det på tide å sette seg inn og ta frem kort og sjetonger. Det ble en langdryg affære der jeg til slutt var mer interessert i å legge meg enn vinne, så jeg gikk all in på en syver og konge. Det gikk som det måtte gå, jeg vant, men nå var resten også blitt trøtte, og fra nå var hver runde all in. SK dro inn siste seier, og med løfte om at vi skulle vipse ham penger la vi oss i to tia, akkurat tidspunktet for høyvann. Jeg tror jeg så silhuetten til Robert borte i elva, men da jeg gnidde meg i øynene var han borte.

Neste morgen våknet jeg i noe redusert tilstand i halv seks-tiden. Det hadde vært en urolig natt i andreetasjen i køyesengen siden han som lå i førsteetasjen er en velrenommert snorker som våkner midt på natten for å dampe noen trekk og så rulle rundt og snorke videre. Jeg har hørt rykter om at min snorking er like sjenerende, og forstod nå at de andre hadde plassert snorkerne på samme rom, så alle andre kunne få sove godt. Det går ikke an å argumentere mot den logikken.
Det var umulig å sove mer. Skjelvende og ustabil stod jeg opp og tok på meg ytterklærne. Jeg møtte en entusiastisk og litt for opplagt Robert som allerede var på vei ut døra med stanga i handa.

Jeg gikk ned til elva og begynte å kaste ut en klassisk laksespinner i sølv med røde prikker. Helt nyinnkjøpt for anledningen. Jeg hadde hevet omtrent ti ganger da det hogg til helt inne ved bredden. Jeg så fisken, jeg så den jafse, jeg så den spytte ut kroken. Jeg ble skjelven og mo i knærne. I min tilstand hadde jeg ikke taklet å dra opp en laks uansett. Jeg satt meg ned på en stein og studerte kroken. Jeg hadde glemt å ta av beskyttelseshettene i plastikk på krokene. Jeg gikk hjem og la meg.

Ingenting er så viktig som søvn, og etter en to timers lur var jeg en ny mann. Jeg våknet til klirring av kasseroller og pådekking og kunne kjenne duften av egg og bacon over eimen av svette, fis, dårlig ånde og en eller rar odør av mynte eller eukalyptus som min romkamerat slapp ut av damp pipen sin. «Guten morgen mein freund» smilte han gjennom dampen. En av oss hadde i alle fall sovet godt.
Etter en solid frokost og en tur i sikringsbua var jeg tilbake i storform. Borte var frynsete nerver og usikkerhet. Vi splittet oss og Kim, SK og jeg tok for oss hølene midt i elven. Jeg hadde bestemt meg for å gå for den nedrigste formen for laksefiske: mark. Kim hadde gått diametralt motsatt vei: flue. SK hadde gått for kos og hadde med tre campingstoler, primus og kaffe. Så mens Kim stod midt i elva og vispa opp vannet satt jeg og SK behagelig i hver vår stol og drøste og drakk kaffe.

Jeg hadde ved en feil kjøpt mark i størrelsen XXL, og det ble tørt bemerket fra min sidemann at jeg ikke trengte søkke for å få disse monstrene ut og ned. Men man trenger stort for å få stort parerte jeg uten å innrømme at jeg hadde kjøpt feil. Og det var masse liv der nede, det kjente jeg, men ingenting satt på, ikke engang marken var igjen da jeg sveivet inn. Helt til denne rakkeren ble med inn:

Jeg hadde nå fått fisk på kroken, så jeg var strålende fornøyd. Usikker på om det var ørret eller laks, så skal ikke sette den på artslista mi som laks. Jeg har en mistanke om at den var under minstemålet, så den fikk uansett leve videre før jeg telte stråler i gattfinnen eller åssen man ser forskjell på ørret og laks. Jeg hadde nå bare to mark igjen og festet begge på kroken. Og nå satt det noe større på kroken. Men den kom ikke opp for å hoppe og prøve å komme seg unna, som jeg regner med en laks vil gjøre. Dette kjentes mer som en liten lyr, men det er jo umulig her langt opp i elva. Det var en ål!

Jeg er alltid glad for fangst, og når det er ny art blir jeg i ekstase. Min ekstase ble feiltolket som nervøsitet av de andre, men jeg vil bare si dette: jeg er ikke redd for noenting, og i alle fall ikke en liten ål. Men jeg må innrømme den var litt vanskelig å håndtere. Også ålen fikk leve videre. Den er fredet.

Jeg var nå tom for mark og tiden var uansett moden for å skifte terreng. Vi forflyttet oss fra kulpen ved campingplassen ved desinfiseringsstasjonen og til Berghølen. Her så vi en enorm laks som hoppet i en perfekt bue, og noen påstod det måtte være en hybrid mellom delfin og laks, så pent var det å se på. Stort mer skjedde ikke her, og etter et par timer tok sulten overhånd. På tide å komme seg hjem og klargjøre picanhaen for grillen.

Det var et godt valg å dra hjem til hytta, for Picanha tar om mulig enda lenger tid å preparere enn gårsdagens rett, med snitting i fettet her og gnikking av kjøttet der. En stund trodde jeg Kim skulle insistere på 40 døgngrader, men kjøttstykket havnet på grillen til slutt, og jeg fikk servert en halv kilo saftig kjøtt med fett. Perfekt stekt igjen Kim!

Nå var tiden inne for røverhistorier og skryt, og hvis du noensinne befinner deg i nærheten av Kjeldsen må du nyte hvert ord. Egentlig er hovedhistoriene hans ganske vanlige, men det er sidehistoriene som er helt eksepsjonelle. Jeg kan ikke gjengi en autentisk Kjeldsen-historie da det er altfor utleverende, og jeg er ikke Knausgårds-typen, men en typisk historie ville vært noe à la dette: «Jeg var i en landsby i Kamerun og ble tørst på en iskald Cola, men de hadde bare Pepsi!» «Hva gjorde du i Kamerun?» «Jeg måtte hoppe ut av flyet i fallskjerm før det styrtet» «hva? Hvorfor styrtet det?» «Det ble skutt ned av flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk. Morsom historie med flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk: den er nesten ikke eksisterende bortsett fra et par utrangerte Mil Mi-8 helikoptre» «Mitt favoritthelikoter er Mil Mi-24. Men hvorfor skjøt de deg ned?» «Åh. Jeg snublet over en kasse uran i Bakouma ingen eide og hadde hørt at en gruppe i Tchad kunne være interessert i noen kilo uran. Snille gutter, hverken drakk eller bannet.»

Hay var i dyp samtale med SK om brygging av øl med ananas smak. Den hadde slått godt an, og oppskrifter og fremgangsmåter for perfekt hveteøl ble diskutert. Hay hadde ikke vært i elva, for han fisker bare etter makrell. Hay elsker en makrell med sin ananasøl. For ham er det ikke vits å hverken spise eller fiske etter andre arter en makrell. Det finnes makrellstørje, makrellgjedde, og nå finnes det også makrell-hay.

Da alle var gode i siget i ellevetida var det på tide å slenge inn håndkleet og kjøre hjem. Kim hadde stått i mot fristelsen å smake på Hays legendariske ananasøl, og ble utpekt som sjåfør. Neste år blir det minst to fulle dager i elva. Jeg lover!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.