Tiny Tennis Tournament I

Velkommen til TinyTennisTournament I, dette halvårlige arrangementet som har vært planlagt lenge, men har blitt hindret helt til regjeringa åpna for fem besøkende. Bordtennis er som skapt for sosial distanse og tribunen var satt opp slik at det var en meter mellom setene hvis man satt på annenhver stol. Fem deltagere ble invitert, først og fremst av geografisk bekvemmelighet, og de som kom langveisfra ble innlosjert på gjesterom.

Tiny Tennis er egentlig det samme som bordtennis, men siden jeg er uenig i noen små regler kan jeg selv definere alle regler om spillet kalles noe annet. De største avvikene er at det er tre server hver, og ingen regel på hvor høyt man skal hive ballen opp ved serven. Treffer ballen racketen uten at den treffer din banehalvdel først får motstanderen poeng. Uansett om racketen er over bordet eller ikke. Noen byaser har tidligere protestert på reglene, og de har fått tilbudet om å innrette seg eller dra seg tilbake der de kommer fra. De blir alltid værende og syter ikke mer etter det. På Hommersåk trumfer house rules alt. For en innføring i Tiny Tennis reglementet kan du trykke på denne lenken.

Deltagere i historiens første offisielle Tiny Tennis Tournament var som følger:

  • Kim «Seven Hood» Olsen. Nabo og 7. plass på min venneliste. FunBoy med tvilsom musikksmak. Spillestil: blomstrende.
  • Benjamin «Jaming» Knupper. Multitalent med multifilament og spesialist på dobbeltbetydninger. Spillestil: aggressiv.
  • Marian «Concrete» XXX. Spiser armering til frokost for å få i seg jern og drikker plumbo mot den påfølgende forstoppelsen. Spillestil: øst-tysk street.
  • Svein Kristian «Esskå» Reiersen. Du vet de vandrehistoriene om en venn av en venn som gjorde en ting som virker usannsynlige? De historiene er faktisk alltid om Esskå, og de er faktisk alltid sanne. Spillestil: ungdomsklubb.
  • Stian «Trixie» Bakke. En penhold looper på banen og totalt luni på tribunen. Det store trekkplasteret i turneringen. Spillestil: penhold looper.
  • Andreas «BJ» Berger Jørgensen. Kallenavnet kommer av etternavnet. Dine assosiasjoner sier mer om deg dickhead. Spillestil: passiv aggressiv.
Stian trixie bakke
Trixie
BJ
Concrete
Jaming
Seven Hood
Esskå

Turneringen var lagt opp slik at alle fikk en kamp mot alle. Ett poeng per seier. Navnet i venstre kolonne i kamp-oppsettet hadde østre banehalvdel og startet med serven.

Runde 1:

  • SK – Andreas (9-11, 11-3, 6-11)
  • Kim – Marian (10-2, 6-11)
  • Benjamin – Stian (5-11, 4-11)

Runde 2

  • Benjamin – SK (2-11, 5-11)
  • Stian – Marian (11-3, 11-3)
  • Andreas – Kim (11-4, 11-8)

Runde 3

  • Andreas – Stian (1-11,3-11)
  • Marian – Benjamin (3-11, 8-11)
  • SK – Kim (11-2, 11-1)

Runde 4

  • Marian – SK (3-11, 3-11)
  • Benjamin – Andreas (11-5, 11-9)
  • Stian – Kim (11-1, 11-5)

Runde 5

  • Kim – Benjamin (5-11, 9-11)
  • Andreas –Marian (7-11, 10-12)
  • SK – Stian (3-11, 5-11)
  • 1. plass: Stian (5 poeng)
  • 2. plass: Benjamin (3 poeng)
  • 2. plass: Svein Kristian (3 poeng)
  • 4. plass: Marian (2 poeng)
  • 4. plass: Andreas (2 poeng)
  • 6. plass: Kim (0 poeng)

Ikke uventet var det Stian som triumferte i turneringen. Han ble jo tross alt historiens yngste juniormesteren på D (stor d= Stord) i 1992, og senere semiprofesjonell spiller i Ringnes-ligaen, der betalingen var flytende. Ingen kom i nærheten av å gi ham en real kamp, og det er allerede snakk om å legge sommerens Tiny Tennis Tournament til en dato jeg vet han er indisponibel. 31. juni for eksempel.

Høytidelig overrekkelse av vandrepokal
foto: Kim

Nyttårsaften Fish-Off på Selestranda 2020

Når en begivenhet gjentas mer enn en gang er det blitt en tradisjon. Nyttårsaften Fish-off 2019 var starten, i år ble tradisjonen sementert på Selestranda, den lille stranda rett nord for Bore, på andre siden av utløpet til Figgjoelva.

I år hadde ryktet gått, og nye deltagere hadde flokket til fra Tyskland, Uruguay, England, Japan, USA, Nord-Norge, Brasil og India. Det var faktisk flere nasjonaliteter enn deltagere i år. I tillegg til meg og Benjamin hadde Gabriel og Bror Erlend med sønnen Felix betalt medlemskap i HoFF og meldte seg på årets siste Fishoff. Før neste års Fish-offs skal lokasjon og tidspunkt annonseres i god tid i forveien, så får vi se hvor mange som dukker opp.

Fish off 2020 jakten på ørret
Fra venstre: Andreas, Benjamin, Gabriel, Erlend og Felix

Høyvann 31/12 2020 var ganske nøyaktig klokken 11, så styret i HoFF satte tidspunktet fra klokken 10 til 12. De som kommer for sent får bli med på konkurransen, men får da naturligvis mindre fisketid siden ingen fisk etter klokken tolv teller med. Forsentkomming var ikke noe problem i år, og startskuddet, eller rettere sagt startraketten, ble avfyrt nøyaktig klokken tolv. Egentlig ikke, for jeg fant ikke lighteren min med en gang, så tipper den var to over tolv.

Etter at startraketten var avfyrt var det slutt på gemyttlig småprat, nå var det første ned til stranda for å kapre de beste plassene. Min strategi var klar: jeg ville så nær utløpet til Figgjo som lovlig er. Sjøørret er to poeng. Gabriel hadde samme tanke som meg la jeg merke til. Problemet mitt er at jeg er dårlig på avstandsbedømmelse, en særdeles dårlig egenskap på jakt, potensielt ulovlig ved fisking. Så jeg turte ikke gå nærmere utløpet enn ham, og endte derfor opp lenger nord enn ønskelig. Erlend hadde en annen strategi og beveget seg mot Sele Moloen. Felix stoppet på rullesteinene. De håpte nok på sei, som bare gir ett poeng. Benjamin tok en mer metodisk tilnærming og fisket seg oppover mot moloen.

Neida, det er ikke napp, men enda en tapt sluk Foto: Erlend

Etter tap av flere sluker måtte jeg innse at sjøørret ikke ville gi meg seieren. Gabriel hadde også innsett at SØ ikke var i bettet i kulden. Det var 2 røde, og litt for mye brytende bølger. Sammen tok vi følge til moloen. Benjamin hadde tatt stilling på en prekestol-lignende stein på sørenden og Erlend hadde satt seg i bunnen med for sterk sene til å kunne slite løs uten hjelp av kniv. Han satt og kikket på Felix som virkelig gikk inn for å seire med ungdommelig iver.

Etter noen kast fra glatte steiner på moloen ble det enighet om at det var kaffeklaff. Der lærte jeg noe om Gabriel jeg helst skulle ønske han aldri hadde fortalt meg. Han skuffet meg rett og slett med det han sa. Han sa rett ut: Jeg liker godt torsk, laks og uer. Men jeg liker ikke brosme. Det er helt luni å ikke like brosme, men jeg tilga ham da han helte oppi en kopp kaffi til og tilbød meg den siste pepperkaken.

Kaffiklaff med Andreas og Gabriel. Foto: Erlend
Sjekk vimpelen. Helt vindstille foto: Erlend

Det var for behagelig å sitte å drøse og drikke kaffe til å reise seg og fiske mer. Ingen hadde så mye som fått et napp. Vi lot klokken tikke til tolv, og årets siste fishoff gikk over i historien som den første uten en vinner. Men det finnes ikke dårlige fisketurer. To grader og vindstille hadde bidratt til en eksepsjonelt fin dag, i tillegg til det gode selskapet selvsagt.

Fiske sjøørret selestranda Rogaland sele nord for bore
Foto: Erlend

Rugdejakt i Agder, eller Andreas slapper av i lyngen

I år var planen å ha med mange deltagere på rugdejakta og treffe rett tidspunkt for optimal uttelling. Med sitt lange nebb graver rugda etter føde i jorda, og blir bakken hard sliter den med å få i seg nok næring. Derfor migrerer den sørover før dette inntreffer, og store mengder rugde kan samles langs kysten før de flyr sørover. Noen påstår også at de trekker ved fullmåne, og siden jeg har grunnkurs i astronomi og antikk arkitektur er jeg opptatt av månefaser og joniske søyler, som jeg syns likner ugleøyner.

Vi så oss ut helgen 20. november, god tid før fullmåne 30. november, og sent nok på året til at rugdene begynner å gjøre seg klare for overfarten. Men livet har en tendens til å forpurre planer, og vi endte etterhvert opp på helgen 4. desember, altså etter fullmånen som engelskmennene kaller Woodcock full Moon. Dessuten satte en pandemi begrensninger på antall deltagere, og kun deltagere med egne hagler og spesialkompetanse ble prioritert: Sondre: landeier og initiativtager, Eirik: mesterskytter og fashionista, Svein Kristian: kokk og storyteller, Andreas: kronikør og oppvasker, André: Andreas’ sjåfør.

Fredag morgen ble jeg hentet av André. Han er en bobler på vennelisten min, og gjør alt for å ta plassen til Kim på syvende plass. Vi får se åssen helgen går sa jeg til ham, men jeg tror ikke jeg kan ha en venn som heter André, for det er et tåpelig navn. Til tross det uheldige navnet vokste dette nye tilskuddet i min eksklusive nære sfære på meg under bilturen, og bilturen kunne gjerne tatt en time eller to ekstra for min del. Dessverre hadde vi nådd Flekkefjord før vi visste ordet av det, og før jeg hadde forklart ferdig hvordan man kan lage mørtel selv. Jeg fikk ikke fortalt viktigheten av halm i mixen, så håper ikke han prøver å bygge en vegg etter mine spesifikasjoner uten denne lille, men vitale detaljen.

Vi møtte Sondre ved brushyllene på Rema1000 i Flekkefjord. Jeg har lest i avisene om mennesker som mener at julebrus skal være brun, men aldri møtt noen av disse utskuddene. Trodde jeg. Sondre er nemlig en av disse sære menneskene og lempet flere flasker brun julebrus i tralla si. Noen mener det er geografiske forskjeller på hvilken farge man foretrekker. Det syns jeg er rasistisk, og mener alle burde like rød julebrus best, for inni er vi alle like. Men siden Sondre er min venn og jakt-mentor lot jeg denne karakterbristen passere i stillhet. Han er dessuten eieren av hytta og jaktterrenget vi skulle til, så enhver konfrontasjon kan lett resultere i fravær av invitasjon ved neste års jakt.

Biglord Lilledrange og han André speider over terrenget

Da vi ankom hytta var det knapt tid til å skifte til utetøy før vi var ute med hund og hagle. En etterlengtet cowboystrekk var i alle fall utelukket. Vi hadde gått tjue meter inn i skogen da hunden tok stand. Jeg tok venstre flanke, André høyre og Sondre avanserte i midten. Det fløy opp en stor orrhøne, men en busk skjulte den for Sondre, og den fløy slik at et skudd fra oss andre ville forkortet jakten til Sondre og fengselsstraff for oss andre. Uansett lovet dette godt for plenty med fugl i skogen.

Ikke lenge etter heiv Sondre opp hagla på ny. Han sa det fløy opp en ny orrfugl. Hverken jeg, André eller hunden fikk det med oss til tross for at vi knapt hadde covid-avstand, så troverdigheten i denne observasjonen var i beste fall skrant. Men jeg kjenner følelsen når noen betviler at jeg har hatt storørreten på kroken og så mistet den, så jeg lar tvilen komme ham til gode her.

Det er begrenset med sollys på denne tiden av året, så vi måtte returnere til hytta ganske tidlig. Men selvom dagene er korte er det fortsatt 24 timer i døgnet, noe vi bittert skulle innse neste morgen. De to siste tilskuddene, eller utskuddene som noen har karakterisert alle på turen utenom seg selv, ankom skrensende ned lia mens vi fyrte opp pizzaovnen. De hadde både en og to corneliusfat hjemmebrygget godsaker i bagasjen som måtte smakes på umiddelbart.
Jeg er alltid måteholden på jaktturer, og blir anklaget for å være med i KRIK. Kanskje jeg hadde vært med i KRIK i min ungdom hvis jeg hadde vært god i idrett, men de eneste som ville ha meg med var Laget.

Pizzaene må gjennom en rigid pizzakontroll før de ender i ovnen, eller på gulvet

Stikk meg ei øl, ellers slår eg flikk-flakk. Stikk meg toooooo, ellers slår eg flikk-flakk i Flekkefjord. Vi glemte helt pizzaen, så god er SK sin øl i Flekkefjord. Da vi endelig husket at vi måtte spise var noen blitt så ustødige på bena at egenkomponerte pizzaer fløy både øst og vest og ned i gresset på den korte turen til pizzahuset. Andre pizzaer ble slengt på bakken pga dårlig kvalitet på bunnen av en streng men rettferdig Sondre. Hullete bunner ødelegger pizzaovnen når plata får smeltet ost på seg.

Etter at de pizzaene som var funnet verdige var trygt på vei gjennom forskjellige stadier av fordøyelseskanalen bar det inn i peisestuen for litt NKVO. Store flasker og små glass ble satt frem, og gruppepress ble utøvd. Historier, med i beste fall en kjerne av sannhet, ble fortalt og anerkjent for sin underholdningsverdi, ikke sin sannhetsgehalt.

Utover kvelden gikk den ene etter den andre på do, for å aldri returnere til gildet. Til slutt var det bare meg og ingeniører igjen, og favoritt temaet dems: ingeniører vet alt og alle andre er unødvendige duster. Hva er vitsen med andre funksjoner i et selskap enn ingeniører som planlegger egentlig? Selvom det er interessant å oppleve folk som lever i et ekkokammer på jobb var det på tide å legge seg da diskusjonen gikk i ring og ble litt for opphetet for min konfliktsky personlighet.

Neste morgen var det uvanlig stille rundt frokostbordet. Korte kommandoer om smørsending var de eneste lydene over kaffeslurpingen fra gamle poselenskopper. Spede forsøk på å starte konversasjoner ble fort nedstemt av grynt og mumlende enstavelsesord.

Dagen derpå er en lang oppoverbakke

Eneste botemiddel er å komme seg opp og ut og starte å gå. Opp en topp, ned en dal, over en myr, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal og enda mer myr. Og så gjenta prosedyren evinnelige ganger til mørket tvinger en inn. Etter å nettopp ha kommet meg etter en sykdomsperiode måtte jeg innse at min fysiske form var langt under pari, og pari for meg er allikevel dårligere form enn resten av gutta. Etterhvert så hver lynghaug ut som en himmelseng for meg og hvert einerkratt var som en luftmadrass som måtte prøves.

Andreas er helt skutt. Foto: André Lalid

Det eneste som hjalp meg fremover var at vi ikke var langt unna en jakthytte, og ikke minst en hjelpende hånd fra herren opp den siste kneika. Herren her er selvsagt landeieren selv, ikke han helt der oppe over skyene. Han der oppe er mer opptatt av sultne barn og krig enn når jeg kan sette meg ned på en brisk skulle jeg tro.

Alle kan trenge herrens hjelpende hånd. Foto André Lalid

I hytta dannet det seg en plan. Jeg hadde rett og slett ikke mer å gi, og verst av alt er jo å holde gjengen tilbake når det eneste de vil er å gå opp en topp, ned en dal, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal. Helst så fort som mulig som om det er en norgesrekord i klappjakt vi skal slå. Jeg bestemte meg for å returnere til hytta.

Klokken 12:25 Andreas er på bunn
Klokken 12:27 Andreas er på topp

Nå var det jeg som tok initiativet til å komme oss opp. Hytta var kald, og all svetten jeg hadde produsert på vei opp skrenter, ned daler og opp topper hadde nå kjølt meg ned til frostbitt temperatur. Bevegelse, om enn så ubehagelig for slitne muskler, var en nødvendighet. Jeg sa farvel til jegerne og lett til sinns og med lette steg begynte jeg på hjemveien på både rød- og blåmerket sti som sivilist. Nå kunne jeg nyte naturen i perfekt tempo, som de andre ville omtalt som sneglefart. Halvannen time brukte jeg på noe som vanligvis tar 20 minutter. Men det inkluderte en lang rast ved en bekk og anerkjennelse av at livet er godt. En klukkende bekk og en kvikklunsj er alt som skal til.

Fire rugder i en rett

Endelig fremme i hytta kollapsa jeg ned i senga mi og hadde feberaktige drømmer om runde hull og firkantede stokker som måtte passe inn, men aldri fikk plass. Da jeg endelig stod opp fra dvalen var de andre for lengst kommet tilbake fra jakta og veden spraket livlig i peisen.

Det hadde blitt skutt to rugder og skutt enda flere hull i skyene. Sondre hadde truffet den ene og Erik hadde tatt den andre hundre meter fra hytta. Visstnok det reneste treffet de andre hadde sett. Synd jeg ikke fikk gratulert ham siden han allerede hadde dratt hjem. Kona var enten døende, sinnsyk eller litt forkjølet. Han brukte et ord på dialekt jeg ikke forstod, og jeg turte ikke spørre.

Nå er rugda nær ginen. Foto: André Lalid

Kvelden ble tilbragt med god mat (takk SK!) og mer kontinental omgang med det flytende enn kvelden før.

Neste morgen var det en lystigere gjeng som troppet opp til frokost. Jeg tok en kort runde og begynte nedvaskingen av hytta straks jeg kom inn. De andre kom hjem tomhendte til en strøken hytte, og det var bare å pakke i bilen og komme seg hjemover til egne senger.

I år hadde ikke jakten på rugda vært kjært besvær forgjeves.

Salt passer til alt

Ingen har sagt dette på Internett før meg. Jeg tar hermed copyright på dette ordtaket. Det var faktisk også jeg som sa «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» først, men det ble ikke registrert noe sted, så jeg har gått glipp av mye royaltypenger her. Ikke mer. Salt passer til alt©️™️

Pattegris? Mer som Peppa Gris

Når dagene blir korte og kulda setter inn er det greit å få en innendørs hobby. Og om jeg samtidig kan gjøre noe som potensielt sparer meg penger, mye penger, desto bedre. Faktum er at jeg mister masse sluker og fluer når jeg fisker etter sjøørret siden jeg er en slukmann med flueoppheng. Og hvis hver sluk koster rundt 70 kroner (møresild kobber) og en flue rundt 30, går ukelønna mi stort sett rett i lommene til de gode folkene på Nubben (årets butikk 2019). Hva skjer forresten med møresild? Spesielt den i kobber med svart rygg er jo nesten umulig å oppdrive for tiden.

Jeg tror i hvertfall det er billigere å lage sine egne fluer enn å kjøpe dem, men materialene ser ganske dyre ut i butikken. Det er uansett gratis når man bruker andres utstyr, så jeg SMSet Kim for et kurs. Hans svar var av det korte slaget, men bekreftende. Uten smiley.

Da jeg kom til avtalt tid ble servert lefseruller med spekemat og fenalår. Vi bestemte oss for å starte med flua jeg har tatt mest ørret med: den rosa reka som har fått navnet pattegris. En dansk, moderne klassiker. Sies å være en av de vanskeligere fluene å lage, men alle som kjenner meg vet at jeg tar en utfordring på strake lanker.

Slik, min venn, skal en pattegris se ut. Nå skal du lage en mens jeg leser en bok.

Noen sier at utfordringer gjør oss bedre, men denne utfordringen gjorde meg mest bitter. Jeg fulgte ikke instruksjonene korrekt, ble utålmodig midt i prosessen og min pattegris endte opp som en rosa loklatt en katt har spyttet opp.

Kim sin pattegris til venstre. Min rosa loklatt til høyre.

Jeg kunne skyldt på utstyret og materialene til rådighet, men Kim sin ble helt annerledes enn min på samme utstyr og samme materiell. Han hadde jo selvsagt fordelen av hjemmebane og ikke minst at han brukte store deler av ungdomstiden på å lage fluer på gutterommet. Kanskje jeg ikke passer som fluebinder? Selvinnsikt er ikke min sterke side, så nå er starterkit for fluebinding på ønskelisten til jul. På forhånd takk mamma!

Kim lærte meg et godt triks. Istedenfor å kjøpe rekeøyer brettet han en sen og brant tuppene litt så det ble en kule i hver ende. Og disse farget han med en svart vannfast tusj. Penger spart er penger tjent, rett i pengegrisen.

Slik skal en ekte pattegris se ut Foto: ScandicAngler.com
Sjøørret tatt med kjøpt pattegris. Foto: Andreas Berger Jørgensen

Greenpeas – årets butikk 2020

Jeg husker jeg pleide å sykle til Løkken Video da de holdt til i løkkeveien 50 i Stavanger på 90-tallet for å leie videoer og kjøpe smågodt på lørdager. Nå er sykkel byttet med bil og jeg har Netflix, HBO, Viaplay, Disney + og Altibox Rikspakken. Video-utleie og smågodt ble til slutt en bransjemodell som ikke hadde livets rett, og har måttet vike for den asiatiske dagligvare butikken Greenpeas. Det som skiller denne butikken fra andre asiatiske butikker er størrelsen, at de har en restaurantdel og ikke minst at fokuset er østasiatisk, og da ikke bare sørøst Asia, men også koreansk og japansk. Har du problemer med å få tak i katsuoboshi (bonito flake) eller dashi i Norge? Leter du etter yakult? Har du ikke smakt ramune med yoghurt smak? De har det på Greenpeas i Stavanger.

En annen viktig endring i lokalet siden Løkken Video sin tid er fraværet av sarkasme, nedlatenhet og likegyldighet fra betjeningen. Det er nå byttet ut med vennlighet. Dette er uten tvil den hyggeligste betjeningen i Stavanger, ja kanskje i hele Rogaland.

Asiatisk takeaway og Restaurant stavanger greenpeas Greenpeace Asian couisine
Greenpeas 1. etasje, restaurant og takeaway

Butikken er over to etasjer der man først kommer inn i spiseområdet. Det er ingen fast meny, men går du på deres Facebook-side finner du en daglig meny, kalt Peas of The Day. Denne kan nytes i lokalet, eller tas med hjem, take away. De har også catering.

Greenpeas Asian food market
1. etasje

I tillegg til restaurant er det også kjøle- og frysevarer i første etasje, og ris og sauser og masse annet. Jeg kjøpte meg en flaske yakisobasaus og tonkatsu saus og hoppet glatt over den japanske majonesen med en naken baby på.

I andre etasje er halve etasjen dedikert til tørrvarer, og resten asiatisk kunst, krimskrams og kjøkkenutstyr.

Greenpeas Stavanger Norway Asian grocery rogaland

Her er avdelingen for asiatisk godteri og endeløse rekker av ramen og noodler fra forskjellige land og produsenter. Spesielt gledelig er Nissin hylla. Hele 12 forskjellige smaker av Damae ramen!


Leif Petter og Terje sier man kan koke spaghetti og steke denne med yakisobasaus, men når soba er tilgjengelig velger jeg det. Og selvsagt er det soba her, i tillegg til sōmen, udon og alle andre typer og variasjoner av asiatisk pasta.

Her kan man kjøpe Nissin ramen noodle soup Stavanger Norge Norway
Godt utvalg av Nissin ramen
Jeg anbefaler å spise før man handler

https://m.facebook.com/gpstavanger.no/

http://www.greenpeas.no

Angeln im Meer mit meinen Deutschen Freunden

Jeg er sosialantropolog av utdannelse og praktiserende på fritiden, men siden jeg ikke kan dra til andre kulturer må andre kulturer komme til meg. Hvordan fisker andre kulturer er det som opptar meg for tiden. Først ut: tysk fisking fra båt. Vi har alle sett dem stående i overfylte båter ute i fjorden. Time etter time er de ute, fra morgen til kveld. Hva gjør de der ute bortsett fra det åpenbare?

Oppmøtetid på Hommersåk kai var klokken syv, en time før soloppgang. Jeg kom fem minutter for sent, og da var Benjamin, Robert og Marian alt i gang med å sette båten på vannet. Presise og effektive, to fordommer bekreftet.
Straks alle var ombord hørte jeg pschhh, pschhh, pschhh, og fikk en øl i hånda. Pschhh. Jeg skulle til å ta første slurk, men ble kraftig irettesatt. Første slurk går til havet. Hvorfor vet jeg ikke. Respekt for de som har omkommet på havet, eller bedøve fisken går jeg ut ifra.

Vi kjørte ut i mørket i en litt for liten aluminiumsbåt med 15 hester uten lanterne i stigende vind. Jeg fryktet at vi skulle bli fire av de fremtidige fiskere kom til å helle øl over bord for. Robert beroliget meg med at han hadde med hodelykt, men fant den ikke fram. Han fant isteden frem frokosten sin, som var brødskiver med noe som luktet en blanding av vellagret servelat og makrell.

Vi startet på Ligrunna, for det var ikke interesse for dypvannsfiske. Som Marian påpekte minsker det sjansen for at snørene skal gå i hverandre om det ikke er så altfor langt ned. Det hørtes logisk ut for meg. Moderne logisk tenkning, det begynte faktisk i Tyskland det, da Gottlob Frege på 1800-tallet fant ut at Aristoteles’ syllogismer ikke nødvendigvis var svaret på alle spørsmål. Og nå hadde vi jammen en tysk filosof om bord også.

Fishermans friends

Det blåste opp kraftig her ute, så vi forflyttet oss først til Håtangen for å komme i le, uten noe resultat på kroken, så vi dro dypere inn i Riskafjorden.

Mellom Riskaholmene og Grødvig ligger det mange fine steintopper på 30 meter over mudderbunnen. Så hvorfor vi la oss rett på mudderbunnen på 60 meter i sørøst slik at vi aldri kom til å drifte over en av toppene, men holde oss på mudderbunn hele tiden vet jeg ikke. Jeg var med som observatør av tyske fisketekniker, ikke besserwisser.

Men de visste hva de holdt på med, for her var det mye fisk. Om man er tilhenger av hvitting, mye hvitting (tysk: Wittling). Jeg noterte i den brune feltarbeidsboken: «tyskere ser ut til å nå et nytt stadie av entusiasme og barnlig glede for hver eneste nye hvitting de drar opp i båten, uansett størrelse og kondisjon. Og akkurat som barn har de ikke noe forståelse av den fremtidige jobben det er å sløye og filetere alle disse små fiskene. Dette er nok kvinnene sin plikt hos denne germanske stammen. Og tatt i betraktning den store fangsten mennene drar opp fra havet trekker jeg den konklusjonene at kvinnene også oppfyller sine ekteskapelige plikter».

Robert sørget for litt biodiversitet i fangsten med en knurr (tysk: Graue Knurrhahn). Knurr har visst fått navnet etter lyden den lager, men hverken denne, eller noen knurr jeg har landet har ytret en lyd i min nærhet.

Liten lange utenfor stavanger

Til slutt forflyttet vi oss til en av bergene og der fikk jeg en av de beste matfiskene i disse trakter: lange (tyske: Lenge). Ikke blant de største eksemplarene, men stor nok til å steke til kvelds for meg selv, en liten godbit mens jeg ser en gammel episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 2001-sesongen er best.
Fiskeentusiast og hobbykokk Robert er ikke overbegeistret for denne fisken. Han kan prate i timesvis om fisking og tilberedning av fisk, og så liker han ikke denne havets hummer? Nesten så jeg mister trua på at han egentlig vet noe som helst om fisk.

Siste sted vi prøvde fisket ble rett utenfor Ulsnes. Her klarte alle fire å sette seg skikkelig fast i bunnen samtidig. Ingen manøvrering kunne få oss løs, og alle mistet sine oppheng og gode deler av snøret. Feltarbeidet mitt hos de tyske fiskerne fikk en brå slutt, men nok materiale til en bok som skal hete «Fishers in The barrels». Pensum for fremtidens grunnfags studenter i sosialantropologi regner jeg med. I det minste en nobelpris i litteratur og kanskje en fredspris på toppen.

Hai på day 2

Forrige fisketur måtte vi unngå de dypeste partiene av Gandsfjorden og området deromkring siden vi bare hadde 150 meter i snella. Nå var vi utstyrt med nye 300 meter vi kunne spleise på. Jeg ville ha en dobbel uni, mens Kim mente Albright er best. Etter debattering om hvilken knute som var mest egnet til å skjøte gikk jeg for Kim sin, først og fremst fordi han kan knyte denne, og jeg ikke kan andre knuter enn kjerringknute, kirurgknute og en knute jeg trodde var enkel slukknute, men må ha funnet på selv når jeg ser tegninger av åssen den egentlig skal være. Jeg har aldri mistet en sluk i knuta, så den funker åpenbart.

Med over 400 meter snøre og makrell som agn var vi trygge på at i dag skulle vi få brosme på kroken. Rett sør for Ligrunnen er det en renne de liker seg i. Men nå var det begynt å blåse kraftig fra sydvest og umulig å holde seg i ro. Det ble mer trolling enn bunnfiske. Det resulterte i to små torsk til Kim.

En annen kjent brosme lokasjon er mellom Lifjell og Jåttåvågen. Vi dro dit i håp om mindre vind. Det var noe bedre her, nok til at Kaptein Kim klarte å aktivt holde oss noenlunde over samme plass. Men å holde en stang og styre og reversere samtidig er ganske slitsomt i lengden.

Vi bestemte oss for et siste forsøk på brosme sør for Litle Teistholmen mens vi fortsatt hadde dagslys. Først en svipptur innom hummerteinene utfor Ysken. Bare krabbe, så «nytt» agn (råtnende makrell) i posen. Etter litt tørrbrekninger over ripa; ut igjen med teinene, og svosj, bånn pine ut til nye fiskemarker.

Viss jeg hadde vært med i en film ville det vært spinn-off filmen Haihøst, lavbudsjettprosjektet til avgangsklassen på filmlinja på høgskulen på Volda, for tida. For haier er det nok av nå. Det tok ikke lang tid på den nye lokasjonen før jeg dro opp min første svarthå. Ny art til artslista mi!

Svarthå Etmopterus spinax Norway velvet belly lanternshark

Bare idioter slenger ut snøret på nytt når de har hai på kroken, men vi hadde ikke nok dagslys til å forflytte oss igjen så Kim slapp ut snøret mens jeg holdt på med å få haien min avkroket. Svarthå lever i små stimer, men kan også være enslige individer. Vi gamblet på at det var en slik jeg hadde dratt opp. Så feil vi tok. Han fikk fort napp, og hans var tyngre enn min. Trodde vi. Det var to svarthå på takkelet hans.

Avkroking er matrosen sin oppgave sier kaptein Kim

Litt fakta om svarthå

Som pigghå har svarthåen pigger foran hver av de to ryggfinnene, men disse er ikke giftige på sistnevnte. Og i motsetning til pigghåen er ikke svarthåen fredet. Antagelig fordi den ikke har noen kommersiell verdi er statusen LC (least concern). I Nord-Europa sliter stammen litt mer enn sine sørlige brødre.

Svarthå er den minste haien vi har i her til lands. Norgesrekorden er visstnok 960 gram og 57 cm, ifølge det tillitsvekkende og etterrettelige siden klikk.no. Vi trodde vi hadde fått ganske små individer, men spesielt Kim sin nederste kunne kanskje tangert denne rekorden. Synd vi googlet dette i etterkant og ikke gadd å veie og måle.

etymologi quiz: hva har svarthåen fått navnet sitt av?
etymologi quiz: hva har svarthåen fått navnet sitt av?

På den svarte buken har svarthåen små lysorganer for enten kommunikasjon, kamuflasje eller tiltrekke seg bytte, eller en kombinasjon. Alt etter hvilken ekspert på Svarthå man lytter til.

Spirakel hai svarthå
Hullet bak øyet kalles spirakel

Spirakel er et hull som fungerer som gjeller på bunnlevende haier. På Svarthå er spiraklene overutviklet og gjellene underutviklet, og tyder på mindre bevegelse i vannet. Haier har ikke svømmeblære, og enkelte arter må svømme hele tiden for å få nok oksygenrikt vann gjennom gjellene. Andre haier har muskler i kjeve og svelg som pumper vann gjennom gjellespaltene og spiraklene, og må derfor ikke være i konstant bevegelse. Jeg leser ofte at alle haier alltid må være i bevegelse. Det stemmer ikke.

Svarthå er ovovivipariske. De ruger ut eggene i kroppen og føder levende unger hvert andre eller tredje år. Kullene er små, typisk 6-20 unger. Så om det er mulig å sette de ut, så gjøres det. Alle våre tre svarthåer ble forsiktig satt tilbake (ikke nese først, for der ligger det tett med sanseorganer) og svømte fornøyd videre.

Bunnfiske på grensen til artsfiske

Egentlig er overskriften litt feil. Artsfiske er målrettet fiske etter arter, jeg slenger bare uti snøret på samme måte som alltid: en paternoster med en tung krok på enden. Hvis jeg har en makrell for hånden agner jeg. Så slipper jeg spetakkelet i vannet og lar den synke ned til jeg kjenner grunnen og banker den gjentatte ganger i bunnen. Lette napp opp, og så falle til bunns igjen. Ikke de harde rykkene jeg ser de gjør i nord.

Egentlig skulle jeg og Kim ut og sette hummerteiner, men denne lørdagen var av den nesten vindstille typen som sjelden kommer i november, så vi klarte å forhandle oss frem til noen ekstra timer på sjøen.

Da teinene var satt etter skipper Kim sine befalinger prøvde vi ut noen viker med leopardbunn vi har sett oss ut på kartet, men som er utilgjengelige uten båt. Jeg har sikla på stredet mellom Stora Marøya og Litla Marøya lenge. Men ørreten var ikke i bettet i dag, så da var det frem med havstanga og ut på dypere farvann.

Min fiskemetode med å hele tiden være i bunnen har over tid resultert i over gjennomsnittet tap av takler og sene, så jeg hadde bare rundt 150 meter igjen på snella. Derfor kunne vi ikke utforske de helt store dypene, men konsentrere oss om toppene. Vi starta ved Gandsflua uten mye hell til å begynne med. Både Kim og jeg fikk en makrell på vei ned. Nå hadde vi ihvertfall agn. Jeg agna nederste krok med hodet og to andre av de tre krokene og prøvde på rundt 50 meter.

Jeg blir aldri klok på dypvannsfisker. Jeg var usikker på om jeg hadde noe på, men dro opp siden vi uansett hadde planer om å forflytte oss. Rundt tretti meter igjen begynte jeg å bli sikker, og på tjue meter merket jeg at det ikke var en sypike, men noe større. Opp kom en finfin torsk som veide 2,25 kilo etter bløgging, personlig rekord. Ikke en stor torsk om du er fra Lofoten og er vant med skrei, men en akseptabel fangst i Stavanger regionen. Torsk har gitt opphav til mange økenavn, blant annet tosk og dorsk, siden den er en enfoldig fisk som biter på det meste, og at den ikke er en fighter, men lar seg heise opp til overflaten uten mye kamp. Dissekering av magesekken viste en halvfordøyd sjøkreps (nephrops norvegicus) av grei størrelse.

Kaptein Kim vendte nå skuta mot Ligrunnen, og det var ikke meg imot. Tidligere har jeg hatt hell på Ligrunnen, spesielt i skrenten på sørsiden. Og det tok ikke lang tid før stanga mi begynte å vibrere. En rød fisk ble dratt opp, og jeg kunne notere meg en ny art på artslista mi: vanlig uer (sebastes norvegicus). Alltid morsomt med nye arter, og siden jeg sjelden har tilgang på båt

Etter de obligatoriske bildene var tatt var det uti igjen. Vi hadde driftet sørover og lå mellom Ligrunnen og Håtangen. På rundt hundre meter merket jeg at noe satt på. Og mens jeg dro opp merket jeg mer svai i stanga enn på torsken, og at denne fisken i alle fall ikke var like medgjørlig. Det et slitsomt å dra opp 150 meter når den der nede helst vil forbli der nede. Da jeg til slutt fikk den opp bannet jeg høyt på tysk. Det var en pigghå. Jeg er entusiastisk for nye arter, men denne haien er fredet, og ikke minst har den to giftige pigger.

Det finnes tre giftige fisker i norske vann: pigghå, havmus og fjesing, der sistnevnte er den som gir størst smerte. Den mest effektive lindringen er varmt vann opp mot 45 grader i en til to timer hvis man blir stukket av en av disse fiskene. Vi hadde ikke noe varmt vann ombord, og med mindre man er en fyrrig muy caliente latino tviler jeg på urin kommer opp i disse temperaturene.

Jeg fikk buksa pigghåen oppi balja og var litt rådvill hvordan jeg skulle få ut kroken. Med olme, smaragdblåe øyne stirret den på meg, og hver gang jeg nærmet meg med hånden fyrte den av bakkroppen med bakpiggen mot meg. Men Kim er rolig under stressende situasjoner, det er derfor jeg stoler på ham som kaptein. Han brukte håven til å holde den nede mens jeg kunne konsentrere meg om å få ut kroken.

Pigghåen er visst en delikatesse, men fredet. Hunnen går drektig i to år før den føder levende unger. Og med en vekst på 3 mm i året sier det seg selv at det tar tid å få bestanden på akseptable nivåer igjen. Da jeg slapp den ut igjen svømte den akkurat som haier man ser på Discovery Chanel.

Pigghå går i stim som sies å kunne ha flere tusen individer, og jeg var ikke lysten på en til som potensielt var større enn min på 2,5 kilo. De kan komme opp i nærmere 10 kilo, så på tide å flytte på seg til toppen av Ligrunnen igjen.

Vi driftet nok en gang sørover mot Håtangen på Lihalsen. Aha! Det er derfor det heter Håtangen! Sikkert et vanlig sted å få pigghå. På hundre meter beit det på, og jeg fryktet at det var en ny pigghå på kroken. Det var kamp i denne også, så ikke torsk i alle fall. Men det var en torskefisk. En fin lange på 1,5 kilo. Nok en ny art for meg. Jeg har fått brosme, og det er uten tvil den beste matfisken, og siden lange er i brosmefamilien håpte jeg kjøttet hadde mye av de samme egenskapene: lyst, smakfullt og fast tekstur, på grensen til hummeraktig. Terningkast seks.

Kaptein Kim ville nå gå helt inn til Håtangen der det stuper fra 0 til 200 meter ganske brått. Han hadde valgt ut bra steder hittil, så jeg hadde ingen problem med å følge hans ordre. Her fikk jeg en lyr på mellom 1,5 og 2 kilo, men nå var jeg så blasert at jeg ikke engang gadd å veie den før jeg slapp den uti igjen. Himmelen var begynt å få en farge som minner om min favorittsluk (møresild i kobber), og det var på tide å vende skuta hjem. Tre nye arter, inkludert min første hai, på noen timers fiske kan ikke kalles noe annet enn en dundrende suksess.

Andreas’ fiske Artsoversikt

Lister er viktig. Jeg er blitt mer opptatt av å registrere vitale mål med alderen, så de fleste mangler lengde og vekt. Og noen fisker har jeg rett og slett glemt å ta bilde av. Her er min fiskeliste som utvides etter hver ny fangst.

1 Lyr (Pollachius pollachius)

orden: torskefisker

Lyr

2 Torsk (Gadus morhua)

orden: Torskefisker
2,25 kilogram. Les artikkelen om torskefiske her

3 Blåstål (Labrus mixtus)

orden: piggfinnefisker

Blåstål

4 Rødnebb (Labrus mixtus)

For vanlig fisk til at jeg har tatt bilde. Bilde kommer neste fangst.

5 Sei (Pollachius virens)

orden: Torskefisker
Fått større sei enn den på bildet, men aldri målt

Liten sei Pollachius virens norway

6 Sild (Clupea harengus)

orden: sildefisker
Tatt på garn. Les en av mange artikler om sildefiske og lubbesild her

Som Sild i stampe Clupea harengus

7 Horngjel (Belone belone)

orden: horngjelfisker

Horngjell stavanger Belone belone

8 Bergylt (Labrus bergylta)

orden: piggfinnefisker

Berggylt bergnebb Labrus bergylta

9 Knurr (Eutrigla gurnardus)

orden: ulkefisker
Ikke kamera tilgjengelig

10 Abbor (Perca fluviatilis)

orden: piggfinnefisker
43cm 1070 gram. Les artikkelen om abborfiske her

Stor abbor med pukkelrygg kjøttnakke Perca fluviatilis

11 Sandflyndre (Limanda limanda)

orden: flyndrefisker

Sandflyndre Limanda limanda

12 Brosme (Brosme brosme)

orden: torskefisker
Les artikkelen om brosmefiske her

Brosme Brosme brosme

13 Lange (Molva molva)

orden: Torskefisker
1500 gram. Les artikkelen om langefiske her

Lange Molva molva


14 Sypike (Trisopterus minutus)

Orden: Torskefisker
Les artikkel om sypikefisking her

Sypike

15 Hvitting (Merlangius merlangus)

Orden: Torskefisker

Hvitting

16 Gjedde (Esox lucius)

orden: gjeddefisker
Les artikkelen om gjeddefiske ved Stavanger/Sandnes her

Gjedde Esox lucius

17 Ål (Anguilla anguilla)

orden: ålefisker
Fisket og sluppet fri Frafjordselva. Les artikkelen om ålefiske her

Ål Anguilla anguilla

18 SjøØrret (Salmo trutta)

Orden: Laksefisker
55cm 1610 gram (ikke fisken på bildet). Les en artikkel om sjøørretfiske her, eller søk sjøørret på siden

19 Brunørret (Salmo trutta)

Ja, brunørret og sjøørret er samme fisk. Ja, blåstål og rødnebb er samme art. Men dette er MIN liste, ikke din. Lag din egen om du ikke liker den.

20 Tobis/Småsil (Ammodytes tobianus)

orden: piggfinnefisker

Småsil Tobis Ammodytes tobianus

21 Uer (Sebastes norvegicus)

Orden: Ulkefisker
Les artikkelen om uerfiske her

Uer Sebastes norvegicus

22 Pigghå (Squalus acanthias)

Orden: Håer
2500 gram. Les artikkelen om pigghåfiske her

23 Makrell (Scomber scombrus)

orden: piggfinnefisker
47cm 750 gram (ikke den på bildet)

Makrell Scomber scombrus

24 Svarthå (Etmopterus spinax)

Les artikkelen om svarthåfiske her
orden: håer

Svarthå sorthå Etmopterus spinax

Øyepål (Trisopterus esmarkii)

Orden: Torskefisker

Øyepål Øyepål (Trisopterus esmarkii)