Pattegris? Mer som Peppa Gris

Når dagene blir korte og kulda setter inn er det greit å få en innendørs hobby. Og om jeg samtidig kan gjøre noe som potensielt sparer meg penger, mye penger, desto bedre. Faktum er at jeg mister masse sluker og fluer når jeg fisker etter sjøørret siden jeg er en slukmann med flueoppheng. Og hvis hver sluk koster rundt 70 kroner (møresild kobber) og en flue rundt 30, går ukelønna mi stort sett rett i lommene til de gode folkene på Nubben (årets butikk 2019). Hva skjer forresten med møresild? Spesielt den i kobber med svart rygg er jo nesten umulig å oppdrive for tiden.

Jeg tror i hvertfall det er billigere å lage sine egne fluer enn å kjøpe dem, men materialene ser ganske dyre ut i butikken. Det er uansett gratis når man bruker andres utstyr, så jeg SMSet Kim for et kurs. Hans svar var av det korte slaget, men bekreftende. Uten smiley.

Da jeg kom til avtalt tid ble servert lefseruller med spekemat og fenalår. Vi bestemte oss for å starte med flua jeg har tatt mest ørret med: den rosa reka som har fått navnet pattegris. En dansk, moderne klassiker. Sies å være en av de vanskeligere fluene å lage, men alle som kjenner meg vet at jeg tar en utfordring på strake lanker.

Slik, min venn, skal en pattegris se ut. Nå skal du lage en mens jeg leser en bok.

Noen sier at utfordringer gjør oss bedre, men denne utfordringen gjorde meg mest bitter. Jeg fulgte ikke instruksjonene korrekt, ble utålmodig midt i prosessen og min pattegris endte opp som en rosa loklatt en katt har spyttet opp.

Kim sin pattegris til venstre. Min rosa loklatt til høyre.

Jeg kunne skyldt på utstyret og materialene til rådighet, men Kim sin ble helt annerledes enn min på samme utstyr og samme materiell. Han hadde jo selvsagt fordelen av hjemmebane og ikke minst at han brukte store deler av ungdomstiden på å lage fluer på gutterommet. Kanskje jeg ikke passer som fluebinder? Selvinnsikt er ikke min sterke side, så nå er starterkit for fluebinding på ønskelisten til jul. På forhånd takk mamma!

Kim lærte meg et godt triks. Istedenfor å kjøpe rekeøyer brettet han en sen og brant tuppene litt så det ble en kule i hver ende. Og disse farget han med en svart vannfast tusj. Penger spart er penger tjent, rett i pengegrisen.

Slik skal en ekte pattegris se ut Foto: ScandicAngler.com
Sjøørret tatt med kjøpt pattegris. Foto: Andreas Berger Jørgensen

Greenpeas – årets butikk 2020

Jeg husker jeg pleide å sykle til Løkken Video da de holdt til i løkkeveien 50 i Stavanger på 90-tallet for å leie videoer og kjøpe smågodt på lørdager. Nå er sykkel byttet med bil og jeg har Netflix, HBO, Viaplay, Disney + og Altibox Rikspakken. Video-utleie og smågodt ble til slutt en bransjemodell som ikke hadde livets rett, og har måttet vike for den asiatiske dagligvare butikken Greenpeas. Det som skiller denne butikken fra andre asiatiske butikker er størrelsen, at de har en restaurantdel og ikke minst at fokuset er østasiatisk, og da ikke bare sørøst Asia, men også koreansk og japansk. Har du problemer med å få tak i katsuoboshi (bonito flake) eller dashi i Norge? Leter du etter yakult? Har du ikke smakt ramune med yoghurt smak? De har det på Greenpeas i Stavanger.

En annen viktig endring i lokalet siden Løkken Video sin tid er fraværet av sarkasme, nedlatenhet og likegyldighet fra betjeningen. Det er nå byttet ut med vennlighet. Dette er uten tvil den hyggeligste betjeningen i Stavanger, ja kanskje i hele Rogaland.

Asiatisk takeaway og Restaurant stavanger greenpeas Greenpeace Asian couisine
Greenpeas 1. etasje, restaurant og takeaway

Butikken er over to etasjer der man først kommer inn i spiseområdet. Det er ingen fast meny, men går du på deres Facebook-side finner du en daglig meny, kalt Peas of The Day. Denne kan nytes i lokalet, eller tas med hjem, take away. De har også catering.

Greenpeas Asian food market
1. etasje

I tillegg til restaurant er det også kjøle- og frysevarer i første etasje, og ris og sauser og masse annet. Jeg kjøpte meg en flaske yakisobasaus og tonkatsu saus og hoppet glatt over den japanske majonesen med en naken baby på.

I andre etasje er halve etasjen dedikert til tørrvarer, og resten asiatisk kunst, krimskrams og kjøkkenutstyr.

Greenpeas Stavanger Norway Asian grocery rogaland

Her er avdelingen for asiatisk godteri og endeløse rekker av ramen og noodler fra forskjellige land og produsenter. Spesielt gledelig er Nissin hylla. Hele 12 forskjellige smaker av Damae ramen!


Leif Petter og Terje sier man kan koke spaghetti og steke denne med yakisobasaus, men når soba er tilgjengelig velger jeg det. Og selvsagt er det soba her, i tillegg til sōmen, udon og alle andre typer og variasjoner av asiatisk pasta.

Her kan man kjøpe Nissin ramen noodle soup Stavanger Norge Norway
Godt utvalg av Nissin ramen
Jeg anbefaler å spise før man handler

https://m.facebook.com/gpstavanger.no/

http://www.greenpeas.no

Angeln im Meer mit meinen Deutschen Freunden

Jeg er sosialantropolog av utdannelse og praktiserende på fritiden, men siden jeg ikke kan dra til andre kulturer må andre kulturer komme til meg. Hvordan fisker andre kulturer er det som opptar meg for tiden. Først ut: tysk fisking fra båt. Vi har alle sett dem stående i overfylte båter ute i fjorden. Time etter time er de ute, fra morgen til kveld. Hva gjør de der ute bortsett fra det åpenbare?

Oppmøtetid på Hommersåk kai var klokken syv, en time før soloppgang. Jeg kom fem minutter for sent, og da var Benjamin, Robert og Marian alt i gang med å sette båten på vannet. Presise og effektive, to fordommer bekreftet.
Straks alle var ombord hørte jeg pschhh, pschhh, pschhh, og fikk en øl i hånda. Pschhh. Jeg skulle til å ta første slurk, men ble kraftig irettesatt. Første slurk går til havet. Hvorfor vet jeg ikke. Respekt for de som har omkommet på havet, eller bedøve fisken går jeg ut ifra.

Vi kjørte ut i mørket i en litt for liten aluminiumsbåt med 15 hester uten lanterne i stigende vind. Jeg fryktet at vi skulle bli fire av de fremtidige fiskere kom til å helle øl over bord for. Robert beroliget meg med at han hadde med hodelykt, men fant den ikke fram. Han fant isteden frem frokosten sin, som var brødskiver med noe som luktet en blanding av vellagret servelat og makrell.

Vi startet på Ligrunna, for det var ikke interesse for dypvannsfiske. Som Marian påpekte minsker det sjansen for at snørene skal gå i hverandre om det ikke er så altfor langt ned. Det hørtes logisk ut for meg. Moderne logisk tenkning, det begynte faktisk i Tyskland det, da Gottlob Frege på 1800-tallet fant ut at Aristoteles’ syllogismer ikke nødvendigvis var svaret på alle spørsmål. Og nå hadde vi jammen en tysk filosof om bord også.

Fishermans friends

Det blåste opp kraftig her ute, så vi forflyttet oss først til Håtangen for å komme i le, uten noe resultat på kroken, så vi dro dypere inn i Riskafjorden.

Mellom Riskaholmene og Grødvig ligger det mange fine steintopper på 30 meter over mudderbunnen. Så hvorfor vi la oss rett på mudderbunnen på 60 meter i sørøst slik at vi aldri kom til å drifte over en av toppene, men holde oss på mudderbunn hele tiden vet jeg ikke. Jeg var med som observatør av tyske fisketekniker, ikke besserwisser.

Men de visste hva de holdt på med, for her var det mye fisk. Om man er tilhenger av hvitting, mye hvitting (tysk: Wittling). Jeg noterte i den brune feltarbeidsboken: «tyskere ser ut til å nå et nytt stadie av entusiasme og barnlig glede for hver eneste nye hvitting de drar opp i båten, uansett størrelse og kondisjon. Og akkurat som barn har de ikke noe forståelse av den fremtidige jobben det er å sløye og filetere alle disse små fiskene. Dette er nok kvinnene sin plikt hos denne germanske stammen. Og tatt i betraktning den store fangsten mennene drar opp fra havet trekker jeg den konklusjonene at kvinnene også oppfyller sine ekteskapelige plikter».

Robert sørget for litt biodiversitet i fangsten med en knurr (tysk: Graue Knurrhahn). Knurr har visst fått navnet etter lyden den lager, men hverken denne, eller noen knurr jeg har landet har ytret en lyd i min nærhet.

Liten lange utenfor stavanger

Til slutt forflyttet vi oss til en av bergene og der fikk jeg en av de beste matfiskene i disse trakter: lange (tyske: Lenge). Ikke blant de største eksemplarene, men stor nok til å steke til kvelds for meg selv, en liten godbit mens jeg ser en gammel episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 2001-sesongen er best.
Fiskeentusiast og hobbykokk Robert er ikke overbegeistret for denne fisken. Han kan prate i timesvis om fisking og tilberedning av fisk, og så liker han ikke denne havets hummer? Nesten så jeg mister trua på at han egentlig vet noe som helst om fisk.

Siste sted vi prøvde fisket ble rett utenfor Ulsnes. Her klarte alle fire å sette seg skikkelig fast i bunnen samtidig. Ingen manøvrering kunne få oss løs, og alle mistet sine oppheng og gode deler av snøret. Feltarbeidet mitt hos de tyske fiskerne fikk en brå slutt, men nok materiale til en bok som skal hete «Fishers in The barrels». Pensum for fremtidens grunnfags studenter i sosialantropologi regner jeg med. I det minste en nobelpris i litteratur og kanskje en fredspris på toppen.

Hai på day 2

Forrige fisketur måtte vi unngå de dypeste partiene av Gandsfjorden og området deromkring siden vi bare hadde 150 meter i snella. Nå var vi utstyrt med nye 300 meter vi kunne spleise på. Jeg ville ha en dobbel uni, mens Kim mente Albright er best. Etter debattering om hvilken knute som var mest egnet til å skjøte gikk jeg for Kim sin, først og fremst fordi han kan knyte denne, og jeg ikke kan andre knuter enn kjerringknute, kirurgknute og en knute jeg trodde var enkel slukknute, men må ha funnet på selv når jeg ser tegninger av åssen den egentlig skal være. Jeg har aldri mistet en sluk i knuta, så den funker åpenbart.

Med over 400 meter snøre og makrell som agn var vi trygge på at i dag skulle vi få brosme på kroken. Rett sør for Ligrunnen er det en renne de liker seg i. Men nå var det begynt å blåse kraftig fra sydvest og umulig å holde seg i ro. Det ble mer trolling enn bunnfiske. Det resulterte i to små torsk til Kim.

En annen kjent brosme lokasjon er mellom Lifjell og Jåttåvågen. Vi dro dit i håp om mindre vind. Det var noe bedre her, nok til at Kaptein Kim klarte å aktivt holde oss noenlunde over samme plass. Men å holde en stang og styre og reversere samtidig er ganske slitsomt i lengden.

Vi bestemte oss for et siste forsøk på brosme sør for Litle Teistholmen mens vi fortsatt hadde dagslys. Først en svipptur innom hummerteinene utfor Ysken. Bare krabbe, så «nytt» agn (råtnende makrell) i posen. Etter litt tørrbrekninger over ripa; ut igjen med teinene, og svosj, bånn pine ut til nye fiskemarker.

Viss jeg hadde vært med i en film ville det vært spinn-off filmen Haihøst, lavbudsjettprosjektet til avgangsklassen på filmlinja på høgskulen på Volda, for tida. For haier er det nok av nå. Det tok ikke lang tid på den nye lokasjonen før jeg dro opp min første svarthå. Ny art til artslista mi!

Svarthå Etmopterus spinax Norway velvet belly lanternshark

Bare idioter slenger ut snøret på nytt når de har hai på kroken, men vi hadde ikke nok dagslys til å forflytte oss igjen så Kim slapp ut snøret mens jeg holdt på med å få haien min avkroket. Svarthå lever i små stimer, men kan også være enslige individer. Vi gamblet på at det var en slik jeg hadde dratt opp. Så feil vi tok. Han fikk fort napp, og hans var tyngre enn min. Trodde vi. Det var to svarthå på takkelet hans.

Avkroking er matrosen sin oppgave sier kaptein Kim

Litt fakta om svarthå

Som pigghå har svarthåen pigger foran hver av de to ryggfinnene, men disse er ikke giftige på sistnevnte. Og i motsetning til pigghåen er ikke svarthåen fredet. Antagelig fordi den ikke har noen kommersiell verdi er statusen LC (least concern). I Nord-Europa sliter stammen litt mer enn sine sørlige brødre.

Svarthå er den minste haien vi har i her til lands. Norgesrekorden er visstnok 960 gram og 57 cm, ifølge det tillitsvekkende og etterrettelige siden klikk.no. Vi trodde vi hadde fått ganske små individer, men spesielt Kim sin nederste kunne kanskje tangert denne rekorden. Synd vi googlet dette i etterkant og ikke gadd å veie og måle.

etymologi quiz: hva har svarthåen fått navnet sitt av?
etymologi quiz: hva har svarthåen fått navnet sitt av?

På den svarte buken har svarthåen små lysorganer for enten kommunikasjon, kamuflasje eller tiltrekke seg bytte, eller en kombinasjon. Alt etter hvilken ekspert på Svarthå man lytter til.

Spirakel hai svarthå
Hullet bak øyet kalles spirakel

Spirakel er et hull som fungerer som gjeller på bunnlevende haier. På Svarthå er spiraklene overutviklet og gjellene underutviklet, og tyder på mindre bevegelse i vannet. Haier har ikke svømmeblære, og enkelte arter må svømme hele tiden for å få nok oksygenrikt vann gjennom gjellene. Andre haier har muskler i kjeve og svelg som pumper vann gjennom gjellespaltene og spiraklene, og må derfor ikke være i konstant bevegelse. Jeg leser ofte at alle haier alltid må være i bevegelse. Det stemmer ikke.

Svarthå er ovovivipariske. De ruger ut eggene i kroppen og føder levende unger hvert andre eller tredje år. Kullene er små, typisk 6-20 unger. Så om det er mulig å sette de ut, så gjøres det. Alle våre tre svarthåer ble forsiktig satt tilbake (ikke nese først, for der ligger det tett med sanseorganer) og svømte fornøyd videre.

Bunnfiske på grensen til artsfiske

Egentlig er overskriften litt feil. Artsfiske er målrettet fiske etter arter, jeg slenger bare uti snøret på samme måte som alltid: en paternoster med en tung krok på enden. Hvis jeg har en makrell for hånden agner jeg. Så slipper jeg spetakkelet i vannet og lar den synke ned til jeg kjenner grunnen og banker den gjentatte ganger i bunnen. Lette napp opp, og så falle til bunns igjen. Ikke de harde rykkene jeg ser de gjør i nord.

Egentlig skulle jeg og Kim ut og sette hummerteiner, men denne lørdagen var av den nesten vindstille typen som sjelden kommer i november, så vi klarte å forhandle oss frem til noen ekstra timer på sjøen.

Da teinene var satt etter skipper Kim sine befalinger prøvde vi ut noen viker med leopardbunn vi har sett oss ut på kartet, men som er utilgjengelige uten båt. Jeg har sikla på stredet mellom Stora Marøya og Litla Marøya lenge. Men ørreten var ikke i bettet i dag, så da var det frem med havstanga og ut på dypere farvann.

Min fiskemetode med å hele tiden være i bunnen har over tid resultert i over gjennomsnittet tap av takler og sene, så jeg hadde bare rundt 150 meter igjen på snella. Derfor kunne vi ikke utforske de helt store dypene, men konsentrere oss om toppene. Vi starta ved Gandsflua uten mye hell til å begynne med. Både Kim og jeg fikk en makrell på vei ned. Nå hadde vi ihvertfall agn. Jeg agna nederste krok med hodet og to andre av de tre krokene og prøvde på rundt 50 meter.

Jeg blir aldri klok på dypvannsfisker. Jeg var usikker på om jeg hadde noe på, men dro opp siden vi uansett hadde planer om å forflytte oss. Rundt tretti meter igjen begynte jeg å bli sikker, og på tjue meter merket jeg at det ikke var en sypike, men noe større. Opp kom en finfin torsk som veide 2,25 kilo etter bløgging, personlig rekord. Ikke en stor torsk om du er fra Lofoten og er vant med skrei, men en akseptabel fangst i Stavanger regionen. Torsk har gitt opphav til mange økenavn, blant annet tosk og dorsk, siden den er en enfoldig fisk som biter på det meste, og at den ikke er en fighter, men lar seg heise opp til overflaten uten mye kamp. Dissekering av magesekken viste en halvfordøyd sjøkreps (nephrops norvegicus) av grei størrelse.

Kaptein Kim vendte nå skuta mot Ligrunnen, og det var ikke meg imot. Tidligere har jeg hatt hell på Ligrunnen, spesielt i skrenten på sørsiden. Og det tok ikke lang tid før stanga mi begynte å vibrere. En rød fisk ble dratt opp, og jeg kunne notere meg en ny art på artslista mi: vanlig uer (sebastes norvegicus). Alltid morsomt med nye arter, og siden jeg sjelden har tilgang på båt

Etter de obligatoriske bildene var tatt var det uti igjen. Vi hadde driftet sørover og lå mellom Ligrunnen og Håtangen. På rundt hundre meter merket jeg at noe satt på. Og mens jeg dro opp merket jeg mer svai i stanga enn på torsken, og at denne fisken i alle fall ikke var like medgjørlig. Det et slitsomt å dra opp 150 meter når den der nede helst vil forbli der nede. Da jeg til slutt fikk den opp bannet jeg høyt på tysk. Det var en pigghå. Jeg er entusiastisk for nye arter, men denne haien er fredet, og ikke minst har den to giftige pigger.

Det finnes tre giftige fisker i norske vann: pigghå, havmus og fjesing, der sistnevnte er den som gir størst smerte. Den mest effektive lindringen er varmt vann opp mot 45 grader i en til to timer hvis man blir stukket av en av disse fiskene. Vi hadde ikke noe varmt vann ombord, og med mindre man er en fyrrig muy caliente latino tviler jeg på urin kommer opp i disse temperaturene.

Jeg fikk buksa pigghåen oppi balja og var litt rådvill hvordan jeg skulle få ut kroken. Med olme, smaragdblåe øyne stirret den på meg, og hver gang jeg nærmet meg med hånden fyrte den av bakkroppen med bakpiggen mot meg. Men Kim er rolig under stressende situasjoner, det er derfor jeg stoler på ham som kaptein. Han brukte håven til å holde den nede mens jeg kunne konsentrere meg om å få ut kroken.

Pigghåen er visst en delikatesse, men fredet. Hunnen går drektig i to år før den føder levende unger. Og med en vekst på 3 mm i året sier det seg selv at det tar tid å få bestanden på akseptable nivåer igjen. Da jeg slapp den ut igjen svømte den akkurat som haier man ser på Discovery Chanel.

Pigghå går i stim som sies å kunne ha flere tusen individer, og jeg var ikke lysten på en til som potensielt var større enn min på 2,5 kilo. De kan komme opp i nærmere 10 kilo, så på tide å flytte på seg til toppen av Ligrunnen igjen.

Vi driftet nok en gang sørover mot Håtangen på Lihalsen. Aha! Det er derfor det heter Håtangen! Sikkert et vanlig sted å få pigghå. På hundre meter beit det på, og jeg fryktet at det var en ny pigghå på kroken. Det var kamp i denne også, så ikke torsk i alle fall. Men det var en torskefisk. En fin lange på 1,5 kilo. Nok en ny art for meg. Jeg har fått brosme, og det er uten tvil den beste matfisken, og siden lange er i brosmefamilien håpte jeg kjøttet hadde mye av de samme egenskapene: lyst, smakfullt og fast tekstur, på grensen til hummeraktig. Terningkast seks.

Kaptein Kim ville nå gå helt inn til Håtangen der det stuper fra 0 til 200 meter ganske brått. Han hadde valgt ut bra steder hittil, så jeg hadde ingen problem med å følge hans ordre. Her fikk jeg en lyr på mellom 1,5 og 2 kilo, men nå var jeg så blasert at jeg ikke engang gadd å veie den før jeg slapp den uti igjen. Himmelen var begynt å få en farge som minner om min favorittsluk (møresild i kobber), og det var på tide å vende skuta hjem. Tre nye arter, inkludert min første hai, på noen timers fiske kan ikke kalles noe annet enn en dundrende suksess.

Andreas’ fiske Artsoversikt

Lister er viktig. Jeg er blitt mer opptatt av å registrere vitale mål med alderen, så de fleste mangler lengde og vekt. Og noen fisker har jeg rett og slett glemt å ta bilde av. Her er min fiskeliste som utvides etter hver ny fangst.

1 Lyr (Pollachius pollachius)

orden: torskefisker

Lyr

2 Torsk (Gadus morhua)

orden: Torskefisker
2,25 kilogram. Les artikkelen om torskefiske her

3 Blåstål (Labrus mixtus)

orden: piggfinnefisker

Blåstål

4 Rødnebb (Labrus mixtus)

For vanlig fisk til at jeg har tatt bilde. Bilde kommer neste fangst.

5 Sei (Pollachius virens)

orden: Torskefisker
Fått større sei enn den på bildet, men aldri målt

Liten sei Pollachius virens norway

6 Sild (Clupea harengus)

orden: sildefisker
Tatt på garn. Les en av mange artikler om sildefiske og lubbesild her

Som Sild i stampe Clupea harengus

7 Horngjel (Belone belone)

orden: horngjelfisker

Horngjell stavanger Belone belone

8 Bergylt (Labrus bergylta)

orden: piggfinnefisker

Berggylt bergnebb Labrus bergylta

9 Knurr (Eutrigla gurnardus)

orden: ulkefisker
Ikke kamera tilgjengelig

10 Abbor (Perca fluviatilis)

orden: piggfinnefisker
43cm 1070 gram. Les artikkelen om abborfiske her

Stor abbor med pukkelrygg kjøttnakke Perca fluviatilis

11 Sandflyndre (Limanda limanda)

orden: flyndrefisker

Sandflyndre Limanda limanda

12 Brosme (Brosme brosme)

orden: torskefisker
Les artikkelen om brosmefiske her

Brosme Brosme brosme

13 Lange (Molva molva)

orden: Torskefisker
1500 gram. Les artikkelen om langefiske her

Lange Molva molva


14 Sypike (Trisopterus minutus)

Orden: Torskefisker
Les artikkel om sypikefisking her

Sypike

15 Hvitting (Merlangius merlangus)

Orden: Torskefisker

Hvitting

16 Gjedde (Esox lucius)

orden: gjeddefisker
Les artikkelen om gjeddefiske ved Stavanger/Sandnes her

Gjedde Esox lucius

17 Ål (Anguilla anguilla)

orden: ålefisker
Fisket og sluppet fri Frafjordselva. Les artikkelen om ålefiske her

Ål Anguilla anguilla

18 SjøØrret (Salmo trutta)

Orden: Laksefisker
55cm 1610 gram (ikke fisken på bildet). Les en artikkel om sjøørretfiske her, eller søk sjøørret på siden

19 Brunørret (Salmo trutta)

Ja, brunørret og sjøørret er samme fisk. Ja, blåstål og rødnebb er samme art. Men dette er MIN liste, ikke din. Lag din egen om du ikke liker den.

20 Tobis/Småsil (Ammodytes tobianus)

orden: piggfinnefisker

Småsil Tobis Ammodytes tobianus

21 Uer (Sebastes norvegicus)

Orden: Ulkefisker
Les artikkelen om uerfiske her

Uer Sebastes norvegicus

22 Pigghå (Squalus acanthias)

Orden: Håer
2500 gram. Les artikkelen om pigghåfiske her

23 Makrell (Scomber scombrus)

orden: piggfinnefisker
47cm 750 gram (ikke den på bildet)

Makrell Scomber scombrus

24 Svarthå (Etmopterus spinax)

Les artikkelen om svarthåfiske her
orden: håer

Svarthå sorthå Etmopterus spinax

Øyepål (Trisopterus esmarkii)

Orden: Torskefisker

Øyepål Øyepål (Trisopterus esmarkii)

Harand- og Sakkand jakt på Horpestad

Andejakt er min type jakt. Sitte i en fluktstol i taushet og speide utover vannet i soloppgang. Det er ofte mer bynært enn andre jaktformer, så den kan utføres på en vanlig arbeidsdag. Har heller ikke noe i mot å stå opp halv fem for å nå morgentrekket en gang i blant. Er man en spesielt entusiastisk andejeger kan man også rekke tilbake til kveldstrekket etter endt arbeidsdag. Jaktkortet varer hele dagen. For 120 kroner vil man jo ha valuta for pengene.

Etter å ha spredd lokkefugler på vann og land er det bare å sette seg i stolen og ta frem termosen og hele en rykende varm kopp kaffe og vente mens lyset kommer smygende og verden sakte våkner til liv.

Det var i grålysningen jeg plutselig så en kvinand som hadde smøget seg til utkanten av lokkeendene i vannet. Litt langt unna for hagle. Det er for slike anledninger jeg tar med min 22 wmr. Jeg hadde den i midten av retikkelen og trakk av. Fulltreffer. Crispy duck a l’orange til middag om 40 døgngrader. Jeg gikk til båten for å plukke den opp av vannet da den plutselig bestemte seg for heller å fly videre enn å bli middag. Heldigvis var den ikke skadeskutt. Eneste skade var på min stolthet. Jeg tuslet tilbake til stolen min og så utover vannet.

Like etterpå var det nok en and som landet ved oss. Denne gangen innen haglerekkevidde. «Harand» hvisket Magnus i en anspent tone som jeg forstod betydde at jeg ikke skulle skyte på den. Jeg har aldri hørt om harand, så jeg skjøt ikke. Jeg er sikker på stokkand, i alle fall hannen, og ganske sikker på kvinand. Alt annet våger jeg ikke skyte på, i alle fall ikke arter jeg ikke har hørt om. Men harand er visst ikke fredet, for han skjøt og han traff. Anda forsvant under vann.

Men plutselig dukket den opp igjen. Både Magnus og jeg var klare til å skyte da den forsvant under vann på nytt. Den dukket opp etter en lang stund utenfor skuddvidde, og fløy uskadd videre.

«Sakkand» hveste han oppgitt ut med sammenbitte tenner. Enda en andeart jeg ikke har hørt om. Sekkand vet jeg hva er. Jeg syns uansett denne sakkanden eller haranden så nøyaktig ut som en kvinand, men jeg må nok pugge pensum på nytt. Vi satt tause og så utover vannet.

En flokk med gjess fløy rett over oss. Dessverre litt for høyt. Det var flere flokker, men i dag hadde vi nok valgt litt feil posisjon for trekket, for ingen kom på skuddhold. På sørsiden av Horpestadvatnet hørtes det ut som de hadde mer suksess.

Det var på tide å pakke sammen. Avdelingsmøtet mitt klokka ti hadde blitt kansellert dagen før, så jeg hadde all verdens tid. Men mine jaktkamerater er unge, ambisiøse og i begynnelsen av yrkeskarrieren, og ville komme seg på jobb så de fikk en fullverdig arbeidsdag. De tror at hardt arbeid vil hjelpe dem opp og frem i arbeidslivet. Åhhh, den herlig naive ungdommen.

Jakten på den forsvunnede bulvan

Høstfisket etter sjøørret er i gang

Jeg må komme med en tilståelse: jeg sliter med å få Sjøørret på sommeren. Jeg ser de er der, de hopper rett foran meg, men de biter ikke på. Antagelig bruker jeg feil sluker med feil farge og drar antagelig inn for seint. Eller kanskje de ikke er sultne når vanntemperaturen er for høy. Det er en kode jeg ikke har knekt ennå.

Men når høsten kommer klaffer det på nytt. Mine sluker og teknikker fungerer atter en gang. Og etter at jeg konstant knyttet en opphenger med flue foran sluken har jeg fordoblet fangsten. Jeg har blitt ekspert på kirurgknuten. Kan knyte en kirurgknute i stummende mørke nå.

Angående årstider og tips til teknikker, lokasjoner og sluk/flue kan du gå nederst på denne artikkelen og trykke deg videre på siden til en som har knekt koden: selveste rosa reke, Norges fremste sjøørret-blogger.

Den første høstørreten fikk jeg 28. august. Jeg tok meg ikke engang bryet med å veie den før den ble tilbakeført til sitt rette element. Tipper 200 til kvartkiloen. Tatt på Guideline Blå Sildegreve #2

Neste tok jeg 12. september. Den var 404 gram. Lengde usikker siden jeg slapp den ut igjen, men rundt 40 cm. Tatt på noe jeg alltid har trodd ble kalt rosa reke på opphengeren, men heter visst pattegris. Jeg burde kalt bloggen min pattegris, men vet ikke om rosa reke ville likt det. Ville jo vært en hyllest til ham, men kanskje han ikke hadde forstått det. Merker jeg har litt for mye respekt for ham, kanskje tilogmed ærefrykt. Alle trenger en helt.

Kim har også en helt, men det er ikke meg. Han overgår meg i fiskevitenskap, og hans råd om farger og steder er alltid verdt å lytte til. Dessverre er han i en fluefase i livet, og mener at alt vær tillater fluefisking. Spesielt motvind krever fluestang med dertil fiskelykke. Han hadde fått nyss om at ørreten hadde begynt å bite igjen, og ble med ned på Riskastranda 13. september. Han begynner å bli flink til å ta bilder av meg med fisk i alle fall.

Jeg dro opp dagens første ørret kvart på sju, på Blå Sildegreve #2 igjen. Denne bikka 600 gram og 42 cm. Jeg merket meg en oppadgående trend hva gjelder størrelse. For å beregne vekten på neste fangst prøvde jeg å huske hva jeg hadde lært på MX2 på Kongsgård, men alt jeg erindret var at læreren hadde dårlig ånde og var enda dårligere på personlig rom. En dødelig kombo som ikke oppfordrer til å be om hjelp om man står fast på en spesielt kinkig matematisk utfordring.

Heldigvis for nattesøvn og familieliv blir det tidligere mørkt nå, for jeg kan stå timesvis, og på sommeren kommer jeg ofte hjem etter ett på en vanlig skoledag. Rundt klokka åtte går sola ned nå til dags, noe som gir rundt en halvtime tre kvarter før det er umulig å se hva man kaster ut, eller hva man drar inn.

Jeg var på nippet til å gi meg da det beit på klokka 20.32. I tillegg til ørreten hadde jeg i løpet av fisket fått to lyr og syv makrell (en gang var det to fullvoksne samtidig, en på sluken og en på flua), men denne fisken dro kampen oppover nesten umiddelbart. Mye plasking i vannskorpa er ikke nødvendigvis bevis, men da den hoppet var all tvil borte: Dette var ørret, og av det større slaget.

Da jeg fikk den opp var jeg glad for å få ørret, men ørlite skuffet over størrelsen. Den var 46 cm og 800 gram. En finfin fisk, så absolutt, men jeg hadde fantasert om å bikke kiloen i kampens hete. Denne hadde tatt på sluken. En mørk Sølvkroken Jensen Seatrout 15 gram.

Så første fisk veide 200, etterfulgt av 400, så 600 og til sist 800. Dette er faktiske vekter, og ikke noe jeg finner på. Har nærbilde av vektene for referanse. Etter mine kalkulasjoner skal neste sjøørret måtte være akkurat kiloen, og etter dette 1,2 kilo, så 1,4 osv. Matte lyver aldri.

Hvordan fiske sjøørret i forskjellige sesonger? Det vet jeg ikke så mye om, så les heller på bloggen til en som har knekt koden.

Hvordan fiske sjøørret på sommeren: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-sommeren/

Hvordan fiske sjøørret på høsten: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-hosten/

Hvordan fiske sjøørret på vinteren: https://www.rosareke.no/fiske-sjoorret-om-vinteren/

Hvordan fiske sjøørret på våren: https://www.rosareke.no/hvordan-fiske-sjoorret-om-varen/

Kanoekspedisjon ned Høylandsåna

Av og til kan utgangspunktet for en ekspedisjon være rett utenfor stuedøra, andre ganger rett utenfor kontorvinduet. Hver dag ser jeg ut på Høylandsåna som svinger seg dovent forbi mens jeg har møte på teams om prosjektkategoriers innvirkning på artskontoer og om materiellmasteren kan, eller burde, overstyre denne. Mens Hegren svelger halvkilos ørret i det fri gnager headsettet i øret mitt. IKKE ta bildesøk på Google på ordet «hegre» i Firefox mens du er på jobb og alle kan se skjermen din. På ett eller annet språk må hegre bety noe som har med ekteskapelige gleder og plikter å gjøre. Sikkert fransk. Olala, Je vais t’hegré!

Frode i første etasje hevder han har hatt gjedde på over 10 kilo i Stokkalandsvatnet, og jeg tror ham. En gjedde på over 10 kilo slår min personlige rekord på under halvkiloen i Bråsteinvatnet. Han hevder også at Høylandsåna går fra Bråsteinvatnet og munner ut i Stokkelandsvatnet, og det tror jeg han har rett i. Klart det enkleste er å kjøre ned til vannet etter jobb, men han hevdet at Høylandsåna var fullt farbar med kano. Frode hevder mye, og som regel er det hold i disse påstandene, men her var jeg ikke sikker på at han hadde rett. En plan ble allikevel klekket ut, dato satt og deltagere invitert til ekspedisjonen inn i det ukjente.

Etter jobb 2. september la vi ut fra bredden. En solfylt dag med vind fra sør. Gammel fiskekunnskap sier at man bare får fisk i Stokkalandsvatnet ved sønnavind, bettkalderen viste blå dag og alt lå til rette for den store gjedda om vi kom oss ned elva.

Jeg og Frode var i første kano, Arvid og Tim i kano nummer to. Jeg satt først og forrest, et enormt ansvar lå på mine skuldre for å plotte rett kurs. Første del av elven er den, om ikke bred og majestetisk, så enkel å manøvrere. Småørreten pilte under båten i hopetall, og jeg la planer om å ta med håv neste gang. Men det er kanskje å anse som garnfiske og dermed ulovlig. Jeg har en kompulsive trang til å følge lover og regler.

Fra brua der Gamle Ålgårdsvei og åna krysser vei til Tronsholen trafostasjon er det grunt og vi måtte jokke oss i takt over enkelte sandbanker pga dårlig navigering. Fra trafostasjonen og til utløpet ble det straks mer vegetasjon.

De fleste hindringer kunne vi padle rundt eller dukke under, men da et stort tresystem som en mangroveskog dukket opp måtte vi ta opp kanoene og bære dem tjue meter.

Ved utløpet vider vannet seg ut i et stort siv-område. Perfekt gjedde-habitat. Men nå hadde vinden tatt seg opp, og det må ha vært rundt 15 m/s. Vi stilte kanoene opp i god kasteavstand og heiv to kast før vi var blåst inn i sivet. Da var det bare å padle seg ut igjen, hive to kast og ende opp i sivet igjen.

Slik tar på i lengden, og fiskingen ble ingen suksess. Men det var kanoturen ned Høylandsåna. Frode hadde rett igjen, som alltid. Og han har nok rett når han forteller at han hadde en gjedde på 14 kilo helt opp til båten før senen røk og fisken ble borte.

Fiske Laks i Frafjordelva

Det er blitt tradisjon nå: en gang i året drar et knippe håpefulle laksefiskere nesten uten erfaring til Frafjordelva for å fiske etter laks, litt for seint i sesongen og alltid med lav vannstand. De som vet noe om laksefiske sier at vannmåleren i Molaugvatnet må være på 70 for at laksen skal gå opp. I år var den på 35. Men som alle laksefiskere vet, og som våre koner også er innforstått med, er ikke det å dra på laksefiske bare å stå i en elv å fiske etter laks. Neineinei. Det er bare en unnskyldning for å ta en helg borte og ikke minst for nevnte koner å få fri fra sine menn en hel helg. Det er en ikkeverbal enighet her som er i begge parters interesse. Jeg er ikke sikker på hvem som gleder seg mest til fisketurene mine hjemme. Det blir i alle fall kjøpt inn enorme mengder superchips, cola og sure føtter dagene før, og ikke noe av dette får jeg ta med meg på tur.

Noen av gutta hadde allerede vært i elva en dag og en natt før Kim, SK og jeg svingte inn på tunet foran hytta. De var nettopp kommet ut av våte vadebukser og fyrte nå opp i uthuset og diskuterte dagens fangst. Nærmere bestemt hvorfor den var fraværende. Robert, som definitivt må kunne kalles den desidert mest dedikerte fiskeren, var dypt inni månefaser og høyvann og hvor lang tid fisken brukte etter høyvann på å svømme opp visse deler i elva. Han gledet seg allerede til klokka to på natta da det var nytt høyvann. Han drømte om en blank og fin laks, ikke en brun en som hadde funnet seg til rette i en kulp. Disse er det nesten umulig å få forklarte han, bortsett fra hvis det kommer til ny fisk som utfordrer territoriet hans. Ikke bare vet han det meste om all fisk, men han er også en framifrå hobbykokk som kan det meste om tilbereding av fisk.

Men i dag stod kjøtt på menyen, og den enorme flammen Benjamin hadde kost seg sånn med å bygge var nå blitt perfekt grillkull. Alle var skrubbsultne. Nå skulle det jammen smake med en grillpølse med brød og ketchup tur/retur. Men jeg og Kim har en greie på gang for godt kjøtt, og valget stod mellom en Côte Boeuf eller Picanha.

Ingen av delene er lettstekte og klar på fem minutter. Ekstra tid tar det også når Kim begynner å svinse etter Bluetooth steketermometer her, spesialkrydderet sitt der. Kullet var for lengst kaldt før kjøttet var klart, men heldigvis hadde vår tyske venn med pyromaniske tendenser satt i gang et nytt bål, og nytt kull ble skyflet over på grillen. Noen timer etter at de andre var ferdig å spise kunne vi endelig sette tennene i côten uten noe annet tilbehør enn en maiskolbe. Potetsalaten og asparges med bacon var blitt forfremmet fra garnityr til forrett.

Kim ser med attrå på kjøttet SK gafler i seg uten å dele. Litt sånn valpeaktig tigging som blir totalt ignorert av eieren

Kjøttet var utsøkt, og verdt å vente på. Men neste gang foreslår jeg et par ventepølser Kim. Det løsnet på stemninga etter å ha fått i seg noe mat og mer å drikke, og konversasjonen gikk på kryss og tvers, ble flettet sammen og misforståelser oppstod og klarnet opp i og latter runget mellom fjellene i Frafjorddalen, som er både en U-dal og V-dal ifølge SK, helt til noen av mine tyske venner reagerte på noe jeg sa. Jeg hadde vært dypt inni en monolog der jeg øste om meg av mine kunnskaper om nasjonalstater og freden i Westfalen og dannelse av den moderne nasjonalstaten da jeg påstod at Tyskland, slik landet er i dag, er en ung nasjon.

Jeg skjønte ikke egentlig den påfølgende diskusjonen, for jeg hadde jo bare sagt at Tyskland, slik vi kjenner det i dag, er en ung nasjon fra 1871 med litt godvilje. Hvordan kunne noen bli sinte for det? Kanskje de reagerte på at jeg blandet begreper og brukte nasjon og nasjonalstat om hverandre? Tyskland er jo egentlig en gammel nasjon, men en ung nasjonalstat tenkte jeg.

Etter en stund gikk det opp for meg at ordene som hadde blitt hørt var «ond nasjon». Hay hadde hørt «ung versjon». Kanskje jeg må jobbe med min diksjon. Som jeg pleier å si: møter du en idiot på morgenen så er han antagelig en idiot. Møter du mange idioter i løpet av dagen er det antagelig du som er idioten. Samme med uttale. Møter jeg en som ikke forstår hva jeg sier er han antagelig tysk, møter jeg mange som ikke forstår hva jeg sier er de antagelig fulle.

Etter at misforståelsen var ryddet opp i, og alle hadde blitt venner, var det på tide å sette seg inn og ta frem kort og sjetonger. Det ble en langdryg affære der jeg til slutt var mer interessert i å legge meg enn vinne, så jeg gikk all in på en syver og konge. Det gikk som det måtte gå, jeg vant, men nå var resten også blitt trøtte, og fra nå var hver runde all in. SK dro inn siste seier, og med løfte om at vi skulle vipse ham penger la vi oss i to tia, akkurat tidspunktet for høyvann. Jeg tror jeg så silhuetten til Robert borte i elva, men da jeg gnidde meg i øynene var han borte.

Neste morgen våknet jeg i noe redusert tilstand i halv seks-tiden. Det hadde vært en urolig natt i andreetasjen i køyesengen siden han som lå i førsteetasjen er en velrenommert snorker som våkner midt på natten for å dampe noen trekk og så rulle rundt og snorke videre. Jeg har hørt rykter om at min snorking er like sjenerende, og forstod nå at de andre hadde plassert snorkerne på samme rom, så alle andre kunne få sove godt. Det går ikke an å argumentere mot den logikken.
Det var umulig å sove mer. Skjelvende og ustabil stod jeg opp og tok på meg ytterklærne. Jeg møtte en entusiastisk og litt for opplagt Robert som allerede var på vei ut døra med stanga i handa.

Jeg gikk ned til elva og begynte å kaste ut en klassisk laksespinner i sølv med røde prikker. Helt nyinnkjøpt for anledningen. Jeg hadde hevet omtrent ti ganger da det hogg til helt inne ved bredden. Jeg så fisken, jeg så den jafse, jeg så den spytte ut kroken. Jeg ble skjelven og mo i knærne. I min tilstand hadde jeg ikke taklet å dra opp en laks uansett. Jeg satt meg ned på en stein og studerte kroken. Jeg hadde glemt å ta av beskyttelseshettene i plastikk på krokene. Jeg gikk hjem og la meg.

Ingenting er så viktig som søvn, og etter en to timers lur var jeg en ny mann. Jeg våknet til klirring av kasseroller og pådekking og kunne kjenne duften av egg og bacon over eimen av svette, fis, dårlig ånde og en eller rar odør av mynte eller eukalyptus som min romkamerat slapp ut av damp pipen sin. «Guten morgen mein freund» smilte han gjennom dampen. En av oss hadde i alle fall sovet godt.
Etter en solid frokost og en tur i sikringsbua var jeg tilbake i storform. Borte var frynsete nerver og usikkerhet. Vi splittet oss og Kim, SK og jeg tok for oss hølene midt i elven. Jeg hadde bestemt meg for å gå for den nedrigste formen for laksefiske: mark. Kim hadde gått diametralt motsatt vei: flue. SK hadde gått for kos og hadde med tre campingstoler, primus og kaffe. Så mens Kim stod midt i elva og vispa opp vannet satt jeg og SK behagelig i hver vår stol og drøste og drakk kaffe.

Jeg hadde ved en feil kjøpt mark i størrelsen XXL, og det ble tørt bemerket fra min sidemann at jeg ikke trengte søkke for å få disse monstrene ut og ned. Men man trenger stort for å få stort parerte jeg uten å innrømme at jeg hadde kjøpt feil. Og det var masse liv der nede, det kjente jeg, men ingenting satt på, ikke engang marken var igjen da jeg sveivet inn. Helt til denne rakkeren ble med inn:

Jeg hadde nå fått fisk på kroken, så jeg var strålende fornøyd. Usikker på om det var ørret eller laks, så skal ikke sette den på artslista mi som laks. Jeg har en mistanke om at den var under minstemålet, så den fikk uansett leve videre før jeg telte stråler i gattfinnen eller åssen man ser forskjell på ørret og laks. Jeg hadde nå bare to mark igjen og festet begge på kroken. Og nå satt det noe større på kroken. Men den kom ikke opp for å hoppe og prøve å komme seg unna, som jeg regner med en laks vil gjøre. Dette kjentes mer som en liten lyr, men det er jo umulig her langt opp i elva. Det var en ål!

Jeg er alltid glad for fangst, og når det er ny art blir jeg i ekstase. Min ekstase ble feiltolket som nervøsitet av de andre, men jeg vil bare si dette: jeg er ikke redd for noenting, og i alle fall ikke en liten ål. Men jeg må innrømme den var litt vanskelig å håndtere. Også ålen fikk leve videre. Den er fredet.

Jeg var nå tom for mark og tiden var uansett moden for å skifte terreng. Vi forflyttet oss fra kulpen ved campingplassen ved desinfiseringsstasjonen og til Berghølen. Her så vi en enorm laks som hoppet i en perfekt bue, og noen påstod det måtte være en hybrid mellom delfin og laks, så pent var det å se på. Stort mer skjedde ikke her, og etter et par timer tok sulten overhånd. På tide å komme seg hjem og klargjøre picanhaen for grillen.

Det var et godt valg å dra hjem til hytta, for Picanha tar om mulig enda lenger tid å preparere enn gårsdagens rett, med snitting i fettet her og gnikking av kjøttet der. En stund trodde jeg Kim skulle insistere på 40 døgngrader, men kjøttstykket havnet på grillen til slutt, og jeg fikk servert en halv kilo saftig kjøtt med fett. Perfekt stekt igjen Kim!

Nå var tiden inne for røverhistorier og skryt, og hvis du noensinne befinner deg i nærheten av Kjeldsen må du nyte hvert ord. Egentlig er hovedhistoriene hans ganske vanlige, men det er sidehistoriene som er helt eksepsjonelle. Jeg kan ikke gjengi en autentisk Kjeldsen-historie da det er altfor utleverende, og jeg er ikke Knausgårds-typen, men en typisk historie ville vært noe à la dette: «Jeg var i en landsby i Kamerun og ble tørst på en iskald Cola, men de hadde bare Pepsi!» «Hva gjorde du i Kamerun?» «Jeg måtte hoppe ut av flyet i fallskjerm før det styrtet» «hva? Hvorfor styrtet det?» «Det ble skutt ned av flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk. Morsom historie med flyvåpenet til Den Sentralafrikanske Republikk: den er nesten ikke eksisterende bortsett fra et par utrangerte Mil Mi-8 helikoptre» «Mitt favoritthelikoter er Mil Mi-24. Men hvorfor skjøt de deg ned?» «Åh. Jeg snublet over en kasse uran i Bakouma ingen eide og hadde hørt at en gruppe i Tchad kunne være interessert i noen kilo uran. Snille gutter, hverken drakk eller bannet.»

Hay var i dyp samtale med SK om brygging av øl med ananas smak. Den hadde slått godt an, og oppskrifter og fremgangsmåter for perfekt hveteøl ble diskutert. Hay hadde ikke vært i elva, for han fisker bare etter makrell. Hay elsker en makrell med sin ananasøl. For ham er det ikke vits å hverken spise eller fiske etter andre arter en makrell. Det finnes makrellstørje, makrellgjedde, og nå finnes det også makrell-hay.

Da alle var gode i siget i ellevetida var det på tide å slenge inn håndkleet og kjøre hjem. Kim hadde stått i mot fristelsen å smake på Hays legendariske ananasøl, og ble utpekt som sjåfør. Neste år blir det minst to fulle dager i elva. Jeg lover!