Høy K-faktor i Bråsteinvatnet

På lørdag var jeg ute i båt med Magnus og Roy på jakt etter ferda-torsken. Båten hadde ikke ekkolodd, så det var som å jakte rugde uten hund. Vi kjørte rundt i blinde uten å få annet enn en lien torsk (Magnus) og en liten lyr (jeg). Roy mumlet noe om hall i skjegget. Søndag fisket jeg og Øyvind etter sjøørret i Hafrsfjord i syv timer uten ett eneste napp. Mandag bestemte jeg meg for å fiske alene etter jobb. Jeg ville prøve gjeddefiske i Bråsteinvatnet, et fiske jeg vet lite eller ingenting om.

Hva biter gjedde på? Hvor er den i vannet, hvilken årstid osv. Jeg gjør som alltid når jeg er usikker: bruker møresild i kobber. 15 gram på en stålfortom. Jeg begynte å kaste inn mot sivet som jeg mener å ha hørt er typisk gjeddehabitat. Ingenting. Kanskje de parer i siv, men jeg var for tidlig ute for parings sesongen? Jeg heiv midt i vannet og prøvde forskjellige dybder. Da jeg lot sluken falle helt til bunnen og sveivet sakte inn hogg det til. Det ble en helsikkes kamp som ble dratt til overflaten. Jeg ante størrelsen på fisken som ploget i vannskorpa. En liten gjedde, men jeg var glad for endelig ha fått noe på kroken.

Da den kom nærmere land så jeg at det slettes ikke var en liten gjedde, men en finfin ørret. Jeg har blitt fortalt at etter at gjedda ble satt ut i Bråstein har den spist opp ørreten og bestanden er borte. Her var beviset på at de lever godt side om side i dette vannet. For det var en gris jeg dro opp. Meget god kondisjon var det på fisken.

Ørret kondisjonsfaktor utregning k-faktor

For å finne kondisjonsfaktoren til ørret er det vanlig å bruke Fultons formel, oppkalt etter Thomas Weymess Fulton som ikke kom frem til formelen som bærer hans navn. Lang historie. Formelen er: gang vekta i gram med 100 og del dette på lengden i cm i tredje potens. Min fisk var 619 gram og 36 centimeter, som gir regnestykket (100 x 619)/(36x36x36) = 1,33. Det letteste er selvsagt å bruke en K-faktor kalkulator, og den jeg liker best er er Oslomarka JFF sin kalkulator. Trykk her for å komme til den.

K-faktor 1 er normalen, eller egentlig en akseptabel matfisk. Tallet kan si mye om bestanden på en lokasjon, men det kan også være store sesong-variasjoner og lokale miljøfaktorer kan spille en rolle. Noen steder har ørreten utviklet litt avvikende kroppsfasonger etter mange isolerte år feks. Brunørret og sjøørret er samme art og har samme genetikk, men det er vanligere å få en staut sjøørret enn brunørret.

K-faktor er fortrinnsvis utviklet for laksefisker, og vil ikke nødvendigvis gi en normal K på 1 for feks torsk eller abbor. K-faktor brukes også i slakterinæringen, men her snakker man om gjennomsnittlig K-verdier rundt 32. Den høyeste målte verdien for storfe er en k-faktor på 64. En ørret med k-faktor 64 vil jeg ikke engang tenke på åssen ville sett ut, men en uforglemmelig fight ville det helt sikkert vært.

På jakt etter Ferdatorsk

På senvinteren og vårparten kommer torsk inn fra havet for å gyte langs det meste av norskekysten. Den har forskjellig opphav og forskjellige navn rundt omkring. I Rogaland heter den Ferdatorsk, som betyr en torsk som er på ferde, akkurat som skrei betyr å skride, kort oppsummert vandrende torsk, i motsetning til den oftest brunlige stedbundne torsken man kan få året rundt. Skrei kommer inn fra Barentshavet for å gyte, mens ferdatorsken kommer fra en sørligere stamme. I Ålesundtraktene kalles vandrende torsk Borgundfjordtorsk. På Sørlandet heter den vandrende torsken gregoriustorsk, eller gregoren, fordi den kommer 12. mars som er pave Gregorius den førstes dødsdag, skytshelgenen mot gikt.

Vi satset på at torsken ikke følger den gregorianske kalender eller at de ikke hedrer gamle sankt Gregg, for vi hadde ikke anledning 13. mars, bare 7. mars var en av disse dagene da andre plikter var fraværende og båten til vår disposisjon. I alle fall til klokken halv tre. Så vi måtte starte grytidlig søndagen om vi skulle få klokket inn noen akseptable timer fisking. Planen var å kjøre 06.30, men det ble prioritert å koke poteter til potetsalat istedenfor å dra til avtalt tidspunkt. En helt grei prioritering syns jeg, spesielt siden jeg satt i sikringsbua og prøvde å få unnagjort dagens første og viktigste plikter. Dessverre uten gjennomføringsevnen til å dra den helt i land, noe som frembrakte litt i overkant munterhet hos min kumpan.

Endelig i båten startet vi å debattere om hvor ferdatorsken gikk. En av oss mente at torsk er torsk, og de ville være å finne på de vanlige torskeplassene. Den andre mente at ferdatorsken gikk dypere på sin vei til sine gyteplasser i fjordene. For vi var enige om at noen hadde sagt at de gyter i fjordene, men en av oss mente at Boknafjorden er en fjord siden den da VITTERLIG har fjord i navnet sitt. Rogaland er da VITTERLIG ikke et land selvom det har land i navnet sitt ble det raskt kontret fra den andre. Man skulle tro vi hadde lest oss litt opp på ferdatorsk før vi satte oss i båten, men det er sabla lite informasjon om dette fisket. Ingen bøker jeg har lest har noe om ferdetorsk fiske, bare masse om skrei, skrei, skrei, og nettet har bare noen få referanser på fiskediskusjonsforum med motstridende anbefalinger som fort ender i opphetede diskusjoner og bitre anklager. Hva er det med sportsfiskere og krangling på nett? Det tar ikke lang tid før trådene som startet med et saklig spørsmål ender opp med anklager og trusler. Kanskje det gjelder alle forum, men jeg leser uansett bare fiskeforum. Forumforumforumforum.

Vi satte ned farten ved Gandsflua for at ekkoloddet skulle kunne fange opp hva som foregikk under vannoverflaten. Det tok ikke lang tid før vi så vår første stim, og uti med spetakkelet. Jeg dro opp to sei som hadde bitt på på vei ned. Jeg har hørt at ferdatorsken ofte svømmer under seistimene, men det var umulig å trenge gjennom det øvre laget av sei.

Da vi begynte å få tre sei på hvert kast bestemte vi oss for å prøve andre lokasjoner og satte kursen mot Riskafjorden. Her fikk Kim en finfin torsk han lenge prøvde å overbevise både meg og seg selv om at var en ferdatorsk, men den hadde hverken rogn eller melke og det var og ble en altfor brun fisk til å kunne misoppfattes som noe annet enn kysttorsk eller taretorsk. Etter noen timers forsøk rundt omkring Ysken uten store utslag på ekkoloddet eller på stanga bestemte vi oss for at utfluktens egentlig mål ikke var ferdatorsken allikevel, men sei. Så mange sei at ungenes badebalje ble fylt til randen. Og vi visste hvor seien var.

Selvom ferdatorsken ikke var i bettet, eventuelt at vi bomma stygt hvor vi satset, fikk vi suksess på turens reviderte mål. Balja ble fylt opp, og jeg var klar for å komme meg hjem til et nytt forsøk i sikringsbua, til litt for høy latter fra min venn. Jeg syns tilogmed måkenes skrik da vi sløyet fisken hørtes ut som skriklatter.

Om noen lokalkjente har en god fiskeplass i Boknafjorden der det tas ferdatorsk eller informasjon om hvordan man fisker etter denne så skriv gjerne en kommentar eller send meg en e-post på jorgensenandreas@hotmail.com . Obsobs! Ikke send meg lokasjon om du ønsker å holde den hemmelig. Jeg kommer til å publisere det.

Napp Kalender 2021 (april 2021 til mars 2022 )

Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.

huggtabell 2021 og 2022 bitt kalender kallender bitkalender huggkallender hugg tabell bettkalender bett kalender nappkalender napp kallender 2019 w 2020 2021 Abu garcia napp og nytt nappognytt abugarcia Fish calendar callender

Fra våre venner i Abu Garcia Services via Pure Fishing og deretter Napp og Nytt. Så her er kildehenvisningen godt ivaretatt.

Tiny Tennis Tournament I

Velkommen til TinyTennisTournament I, dette halvårlige arrangementet som har vært planlagt lenge, men har blitt hindret helt til regjeringa åpna for fem besøkende. Bordtennis er som skapt for sosial distanse og tribunen var satt opp slik at det var en meter mellom setene hvis man satt på annenhver stol. Fem deltagere ble invitert, først og fremst av geografisk bekvemmelighet, og de som kom langveisfra ble innlosjert på gjesterom.

Tiny Tennis er egentlig det samme som bordtennis, men siden jeg er uenig i noen små regler kan jeg selv definere alle regler om spillet kalles noe annet. De største avvikene er at det er tre server hver, og ingen regel på hvor høyt man skal hive ballen opp ved serven. Treffer ballen racketen uten at den treffer din banehalvdel først får motstanderen poeng. Uansett om racketen er over bordet eller ikke. Noen byaser har tidligere protestert på reglene, og de har fått tilbudet om å innrette seg eller dra seg tilbake der de kommer fra. De blir alltid værende og syter ikke mer etter det. På Hommersåk trumfer house rules alt. For en innføring i Tiny Tennis reglementet kan du trykke på denne lenken.

Deltagere i historiens første offisielle Tiny Tennis Tournament var som følger:

  • Kim «Seven Hood» Olsen. Nabo og 7. plass på min venneliste. FunBoy med tvilsom musikksmak. Spillestil: blomstrende.
  • Benjamin «Jamin’» Knupper. Multitalent med multifilament og spesialist på dobbeltbetydninger. Spillestil: aggressiv.
  • Marian «Concrete» XXX. Spiser armering til frokost for å få i seg jern og drikker plumbo mot den påfølgende forstoppelsen. Spillestil: øst-tysk street.
  • Svein Kristian «Esskå» Reiersen. Du vet de vandrehistoriene om en venn av en venn som gjorde en ting som virker usannsynlige? De historiene er faktisk alltid om Esskå, og de er faktisk alltid sanne. Spillestil: ungdomsklubb.
  • Stian «Trixie» Bakke. En penhold looper på banen og totalt luni på tribunen. Det store trekkplasteret i turneringen. Spillestil: penhold looper.
  • Andreas «BJ» Berger Jørgensen. Kallenavnet kommer av etternavnet. Dine assosiasjoner sier mer om deg dickhead. Spillestil: passiv aggressiv.
Stian trixie bakke
Trixie
BJ
Concrete
Jamin
Seven Hood
Esskå

Turneringen var lagt opp slik at alle fikk en kamp mot alle. Ett poeng per seier. Navnet i venstre kolonne i kamp-oppsettet hadde østre banehalvdel og startet med serven.

Runde 1:

  • SK – Andreas (9-11, 11-3, 6-11)
  • Kim – Marian (10-2, 6-11)
  • Benjamin – Stian (5-11, 4-11)

Runde 2

  • Benjamin – SK (2-11, 5-11)
  • Stian – Marian (11-3, 11-3)
  • Andreas – Kim (11-4, 11-8)

Runde 3

  • Andreas – Stian (1-11,3-11)
  • Marian – Benjamin (3-11, 8-11)
  • SK – Kim (11-2, 11-1)

Runde 4

  • Marian – SK (3-11, 3-11)
  • Benjamin – Andreas (11-5, 11-9)
  • Stian – Kim (11-1, 11-5)

Runde 5

  • Kim – Benjamin (5-11, 9-11)
  • Andreas –Marian (7-11, 10-12)
  • SK – Stian (3-11, 5-11)
  • 1. plass: Stian (5 poeng)
  • 2. plass: Benjamin (3 poeng)
  • 2. plass: Svein Kristian (3 poeng)
  • 4. plass: Marian (2 poeng)
  • 4. plass: Andreas (2 poeng)
  • 6. plass: Kim (0 poeng)

Ikke uventet var det Stian som triumferte i turneringen. Han ble jo tross alt historiens yngste juniormesteren på D (stor d= Stord) i 1992, og senere semiprofesjonell spiller i Ringnes-ligaen, der betalingen var i likvide midler. Ingen kom i nærheten av å gi ham en real kamp, og det er allerede snakk om å legge sommerens Tiny Tennis Tournament til en dato jeg vet han er indisponibel. 31. juni for eksempel.

Høytidelig overrekkelse av vandrepokal
foto: Kim

Nyttårsaften Fish-Off på Selestranda 2020

Når en begivenhet gjentas mer enn en gang er det blitt en tradisjon. Nyttårsaften Fish-off 2019 var starten, i år ble tradisjonen sementert på Selestranda, den lille stranda rett nord for Bore, på andre siden av utløpet til Figgjoelva.

I år hadde ryktet gått, og nye deltagere hadde flokket til fra Tyskland, Uruguay, England, Japan, USA, Nord-Norge, Brasil og India. Det var faktisk flere nasjonaliteter enn deltagere i år. I tillegg til meg og Benjamin hadde Gabriel og Bror Erlend med sønnen Felix betalt medlemskap i HoFF og meldte seg på årets siste Fishoff. Før neste års Fish-offs skal lokasjon og tidspunkt annonseres i god tid i forveien, så får vi se hvor mange som dukker opp.

Fish off 2020 jakten på ørret
Fra venstre: Andreas, Benjamin, Gabriel, Erlend og Felix

Høyvann 31/12 2020 var ganske nøyaktig klokken 11, så styret i HoFF satte tidspunktet fra klokken 10 til 12. De som kommer for sent får bli med på konkurransen, men får da naturligvis mindre fisketid siden ingen fisk etter klokken tolv teller med. Forsentkomming var ikke noe problem i år, og startskuddet, eller rettere sagt startraketten, ble avfyrt nøyaktig klokken tolv. Egentlig ikke, for jeg fant ikke lighteren min med en gang, så tipper den var to over tolv.

Etter at startraketten var avfyrt var det slutt på gemyttlig småprat, nå var det første ned til stranda for å kapre de beste plassene. Min strategi var klar: jeg ville så nær utløpet til Figgjo som lovlig er. Sjøørret er to poeng. Gabriel hadde samme tanke som meg la jeg merke til. Problemet mitt er at jeg er dårlig på avstandsbedømmelse, en særdeles dårlig egenskap på jakt, potensielt ulovlig ved fisking. Så jeg turte ikke gå nærmere utløpet enn ham, og endte derfor opp lenger nord enn ønskelig. Erlend hadde en annen strategi og beveget seg mot Sele Moloen. Felix stoppet på rullesteinene. De håpte nok på sei, som bare gir ett poeng. Benjamin tok en mer metodisk tilnærming og fisket seg oppover mot moloen.

Neida, det er ikke napp, men enda en tapt sluk Foto: Erlend

Etter tap av flere sluker måtte jeg innse at sjøørret ikke ville gi meg seieren. Gabriel hadde også innsett at SØ ikke var i bettet i kulden. Det var 2 røde, og litt for mye brytende bølger. Sammen tok vi følge til moloen. Benjamin hadde tatt stilling på en prekestol-lignende stein på sørenden og Erlend hadde satt seg i bunnen med for sterk sene til å kunne slite løs uten hjelp av kniv. Han satt og kikket på Felix som virkelig gikk inn for å seire med ungdommelig iver.

Etter noen kast fra glatte steiner på moloen ble det enighet om at det var kaffeklaff. Der lærte jeg noe om Gabriel jeg helst skulle ønske han aldri hadde fortalt meg. Han skuffet meg rett og slett med det han sa. Han sa rett ut: Jeg liker godt torsk, laks og uer. Men jeg liker ikke brosme. Det er helt luni å ikke like brosme, men jeg tilga ham da han helte oppi en kopp kaffi til og tilbød meg den siste pepperkaken.

Kaffiklaff med Andreas og Gabriel. Foto: Erlend
Sjekk vimpelen. Helt vindstille foto: Erlend

Det var for behagelig å sitte å drøse og drikke kaffe til å reise seg og fiske mer. Ingen hadde så mye som fått et napp. Vi lot klokken tikke til tolv, og årets siste fishoff gikk over i historien som den første uten en vinner. Men det finnes ikke dårlige fisketurer. To grader og vindstille hadde bidratt til en eksepsjonelt fin dag, i tillegg til det gode selskapet selvsagt.

Fiske sjøørret selestranda Rogaland sele nord for bore
Foto: Erlend

Rugdejakt i Agder, eller Andreas slapper av i lyngen

I år var planen å ha med mange deltagere på rugdejakta og treffe rett tidspunkt for optimal uttelling. Med sitt lange nebb graver rugda etter føde i jorda, og blir bakken hard sliter den med å få i seg nok næring. Derfor migrerer den sørover før dette inntreffer, og store mengder rugde kan samles langs kysten før de flyr sørover. Noen påstår også at de trekker ved fullmåne, og siden jeg har grunnkurs i astronomi og antikk arkitektur er jeg opptatt av månefaser og joniske søyler, som jeg syns likner ugleøyner, og selvfølgelig gjør andreetasjen til min favoritt etasje i Colosseum.

Vi så oss ut helgen 20. november, god tid før fullmåne 30. november, og sent nok på året til at rugdene begynner å gjøre seg klare for overfarten. Men livet har en tendens til å forpurre planer, og vi endte etterhvert opp på helgen 4. desember, altså etter fullmånen som engelskmennene kaller Woodcock full Moon. Dessuten satte en pandemi begrensninger på antall deltagere, og kun deltagere med egne hagler og spesialkompetanse ble prioritert: Sondre: landeier og initiativtager, Eirik: mesterskytter og fashionista, Svein Kristian: kokk og storyteller, Andreas: kronikør og oppvasker, André: Andreas’ sjåfør.

Fredag morgen ble jeg hentet av André. Han er en bobler på vennelisten min, og gjør alt for å ta plassen til Kim på syvende plass. Vi får se åssen helgen går sa jeg til ham, men jeg tror ikke jeg kan ha en venn som heter André, for det er et tåpelig navn. Til tross det uheldige navnet vokste dette nye tilskuddet i min eksklusive nære sfære på meg under bilturen, og bilturen kunne gjerne tatt en time eller to ekstra for min del. Dessverre hadde vi nådd Flekkefjord før vi visste ordet av det, og før jeg hadde forklart ferdig hvordan man kan lage mørtel selv. Jeg fikk ikke fortalt viktigheten av halm i mixen, så håper ikke han prøver å bygge en vegg etter mine spesifikasjoner uten denne lille, men vitale detaljen.

Vi møtte Sondre ved brushyllene på Rema1000 i Flekkefjord. Jeg har lest i avisene om mennesker som mener at julebrus skal være brun, men aldri møtt noen av disse utskuddene. Trodde jeg. Sondre er nemlig en av disse sære menneskene og lempet flere flasker brun julebrus i tralla si. Noen mener det er geografiske forskjeller på hvilken farge man foretrekker. Det syns jeg er rasistisk, og mener alle burde like rød julebrus best, for inni er vi alle like. Men siden Sondre er min venn og jakt-mentor lot jeg denne karakterbristen passere i stillhet. Han er dessuten eieren av hytta og jaktterrenget vi skulle til, så enhver konfrontasjon kan lett resultere i fravær av invitasjon ved neste års jakt.

Biglord Lilledrange og han André speider over terrenget

Da vi ankom hytta var det knapt tid til å skifte til utetøy før vi var ute med hund og hagle. En etterlengtet cowboystrekk var i alle fall utelukket. Vi hadde gått tjue meter inn i skogen da hunden tok stand. Jeg tok venstre flanke, André høyre og Sondre avanserte i midten. Det fløy opp en stor orrhøne, men en busk skjulte den for Sondre, og den fløy slik at et skudd fra oss andre ville forkortet jakten til Sondre og fengselsstraff for oss andre. Uansett lovet dette godt for plenty med fugl i skogen.

Ikke lenge etter heiv Sondre opp hagla på ny. Han sa det fløy opp en ny orrfugl. Hverken jeg, André eller hunden fikk det med oss til tross for at vi knapt hadde covid-avstand, så troverdigheten i denne observasjonen var i beste fall skrant. Men jeg kjenner følelsen når noen betviler at jeg har hatt storørreten på kroken og så mistet den, så jeg lar tvilen komme ham til gode her.

Det er begrenset med sollys på denne tiden av året, så vi måtte returnere til hytta ganske tidlig. Men selvom dagene er korte er det fortsatt 24 timer i døgnet, noe vi bittert skulle innse neste morgen. De to siste tilskuddene, eller utskuddene som noen har karakterisert alle på turen utenom seg selv, ankom skrensende ned lia mens vi fyrte opp pizzaovnen. De hadde både en og to corneliusfat hjemmebrygget godsaker i bagasjen som måtte smakes på umiddelbart.
Jeg er alltid måteholden på jaktturer, og blir anklaget for å være med i KRIK. Kanskje jeg hadde vært med i KRIK i min ungdom hvis jeg hadde vært god i idrett, men de eneste som ville ha meg med var Laget.

Pizzaene må gjennom en rigid pizzakontroll før de ender i ovnen, eller på gulvet

Stikk meg ei øl, ellers slår eg flikk-flakk. Stikk meg toooooo, ellers slår eg flikk-flakk i Flekkefjord. Vi glemte helt pizzaen, så god er SK sin øl i Flekkefjord. Da vi endelig husket at vi måtte spise var noen blitt så ustødige på bena at egenkomponerte pizzaer fløy både øst og vest og ned i gresset på den korte turen til pizzahuset. Andre pizzaer ble slengt på bakken pga dårlig kvalitet på bunnen av en streng men rettferdig Sondre. Hullete bunner ødelegger pizzaovnen når plata får smeltet ost på seg.

Etter at de pizzaene som var funnet verdige var trygt på vei gjennom forskjellige stadier av fordøyelseskanalen bar det inn i peisestuen for litt NKVO. Store flasker og små glass ble satt frem, og gruppepress ble utøvd. Historier, med i beste fall en kjerne av sannhet, ble fortalt og anerkjent for sin underholdningsverdi, ikke sin sannhetsgehalt.

Utover kvelden gikk den ene etter den andre på do, for å aldri returnere til gildet. Til slutt var det bare meg og ingeniører igjen, og favoritt temaet dems: ingeniører vet alt og alle andre er unødvendige duster. Hva er vitsen med andre funksjoner i et selskap enn ingeniører som planlegger egentlig? Selvom det er interessant å oppleve folk som lever i et ekkokammer på jobb var det på tide å legge seg da diskusjonen gikk i ring og ble litt for opphetet for min konfliktsky personlighet.

Neste morgen var det uvanlig stille rundt frokostbordet. Korte kommandoer om smørsending var de eneste lydene over kaffeslurpingen fra gamle poselenskopper. Spede forsøk på å starte konversasjoner ble fort nedstemt av grynt og mumlende enstavelsesord.

Dagen derpå er en lang oppoverbakke

Eneste botemiddel er å komme seg opp og ut og starte å gå. Opp en topp, ned en dal, over en myr, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal og enda mer myr. Og så gjenta prosedyren evinnelige ganger til mørket tvinger en inn. Etter å nettopp ha kommet meg etter en sykdomsperiode måtte jeg innse at min fysiske form var langt under pari, og pari for meg er allikevel dårligere form enn resten av gutta. Etterhvert så hver lynghaug ut som en himmelseng for meg og hvert einerkratt var som en luftmadrass som måtte prøves.

Andreas er helt skutt. Foto: André Lalid

Det eneste som hjalp meg fremover var at vi ikke var langt unna en jakthytte, og ikke minst en hjelpende hånd fra herren opp den siste kneika. Herren her er selvsagt landeieren selv, ikke han helt der oppe over skyene. Han der oppe er mer opptatt av sultne barn og krig enn når jeg kan sette meg ned på en brisk skulle jeg tro.

Alle kan trenge herrens hjelpende hånd. Foto André Lalid

I hytta dannet det seg en plan. Jeg hadde rett og slett ikke mer å gi, og verst av alt er jo å holde gjengen tilbake når det eneste de vil er å gå opp en topp, ned en dal, gjennom brakjekratt, opp en topp til og ned enda en dal. Helst så fort som mulig som om det er en norgesrekord i klappjakt vi skal slå. Jeg bestemte meg for å returnere til hytta.

Klokken 12:25 Andreas er på bunn
Klokken 12:27 Andreas er på topp

Nå var det jeg som tok initiativet til å komme oss opp. Hytta var kald, og all svetten jeg hadde produsert på vei opp skrenter, ned daler og opp topper hadde nå kjølt meg ned til frostbitt temperatur. Bevegelse, om enn så ubehagelig for slitne muskler, var en nødvendighet. Jeg sa farvel til jegerne og lett til sinns og med lette steg begynte jeg på hjemveien på både rød- og blåmerket sti som sivilist. Nå kunne jeg nyte naturen i perfekt tempo, som de andre ville omtalt som sneglefart. Halvannen time brukte jeg på noe som vanligvis tar 20 minutter. Men det inkluderte en lang rast ved en bekk og anerkjennelse av at livet er godt. En klukkende bekk og en kvikklunsj er alt som skal til.

Fire rugder i en rett

Endelig fremme i hytta kollapsa jeg ned i senga mi og hadde feberaktige drømmer om runde hull og firkantede stokker som måtte passe inn, men aldri fikk plass. Da jeg endelig stod opp fra dvalen var de andre for lengst kommet tilbake fra jakta og veden spraket livlig i peisen.

Det hadde blitt skutt to rugder og skutt enda flere hull i skyene. Sondre hadde truffet den ene og Erik hadde tatt den andre hundre meter fra hytta. Visstnok det reneste treffet de andre hadde sett. Synd jeg ikke fikk gratulert ham siden han allerede hadde dratt hjem. Kona var enten døende, sinnsyk eller litt forkjølet. Han brukte et ord på dialekt jeg ikke forstod, og jeg turte ikke spørre.

Nå er rugda nær ginen. Foto: André Lalid

Kvelden ble tilbragt med god mat (takk SK!) og mer kontinental omgang med det flytende enn kvelden før.

Neste morgen var det en lystigere gjeng som troppet opp til frokost. Jeg tok en kort runde og begynte nedvaskingen av hytta straks jeg kom inn. De andre kom hjem tomhendte til en strøken hytte, og det var bare å pakke i bilen og komme seg hjemover til egne senger.

I år hadde ikke jakten på rugda vært kjært besvær forgjeves.

Salt passer til alt

Ingen har sagt dette på Internett før meg. Jeg tar hermed copyright på dette ordtaket. Det var faktisk også jeg som sa «det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær» først, men det ble ikke registrert noe sted, så jeg har gått glipp av mye royaltypenger her. Ikke mer. Salt passer til alt©️™️

Pattegris? Mer som Peppa Gris

Når dagene blir korte og kulda setter inn er det greit å få en innendørs hobby. Og om jeg samtidig kan gjøre noe som potensielt sparer meg penger, mye penger, desto bedre. Faktum er at jeg mister masse sluker og fluer når jeg fisker etter sjøørret siden jeg er en slukmann med flueoppheng. Og hvis hver sluk koster rundt 70 kroner (møresild kobber) og en flue rundt 30, går ukelønna mi stort sett rett i lommene til de gode folkene på Nubben (årets butikk 2019). Hva skjer forresten med møresild? Spesielt den i kobber med svart rygg er jo nesten umulig å oppdrive for tiden.

Jeg tror i hvertfall det er billigere å lage sine egne fluer enn å kjøpe dem, men materialene ser ganske dyre ut i butikken. Det er uansett gratis når man bruker andres utstyr, så jeg SMSet Kim for et kurs. Hans svar var av det korte slaget, men bekreftende. Uten smiley.

Da jeg kom til avtalt tid ble servert lefseruller med spekemat og fenalår. Vi bestemte oss for å starte med flua jeg har tatt mest ørret med: den rosa reka som har fått navnet pattegris. En dansk, moderne klassiker. Sies å være en av de vanskeligere fluene å lage, men alle som kjenner meg vet at jeg tar en utfordring på strake lanker.

Slik, min venn, skal en pattegris se ut. Nå skal du lage en mens jeg leser en bok.

Noen sier at utfordringer gjør oss bedre, men denne utfordringen gjorde meg mest bitter. Jeg fulgte ikke instruksjonene korrekt, ble utålmodig midt i prosessen og min pattegris endte opp som en rosa loklatt en katt har spyttet opp.

Kim sin pattegris til venstre. Min rosa loklatt til høyre.

Jeg kunne skyldt på utstyret og materialene til rådighet, men Kim sin ble helt annerledes enn min på samme utstyr og samme materiell. Han hadde jo selvsagt fordelen av hjemmebane og ikke minst at han brukte store deler av ungdomstiden på å lage fluer på gutterommet. Kanskje jeg ikke passer som fluebinder? Selvinnsikt er ikke min sterke side, så nå er starterkit for fluebinding på ønskelisten til jul. På forhånd takk mamma!

Kim lærte meg et godt triks. Istedenfor å kjøpe rekeøyer brettet han en sen og brant tuppene litt så det ble en kule i hver ende. Og disse farget han med en svart vannfast tusj. Penger spart er penger tjent, rett i pengegrisen.

Slik skal en ekte pattegris se ut Foto: ScandicAngler.com
Sjøørret tatt med kjøpt pattegris. Foto: Andreas Berger Jørgensen

Greenpeas – årets butikk 2020

Jeg husker jeg pleide å sykle til Løkken Video da de holdt til i løkkeveien 50 i Stavanger på 90-tallet for å leie videoer og kjøpe smågodt på lørdager. Nå er sykkel byttet med bil og jeg har Netflix, HBO, Viaplay, Disney + og Altibox Rikspakken. Video-utleie og smågodt ble til slutt en bransjemodell som ikke hadde livets rett, og har måttet vike for den asiatiske dagligvare butikken Greenpeas. Det som skiller denne butikken fra andre asiatiske butikker er størrelsen, at de har en restaurantdel og ikke minst at fokuset er østasiatisk, og da ikke bare sørøst Asia, men også koreansk og japansk. Har du problemer med å få tak i katsuoboshi (bonito flake) eller dashi i Norge? Leter du etter yakult? Har du ikke smakt ramune med yoghurt smak? De har det på Greenpeas i Stavanger.

En annen viktig endring i lokalet siden Løkken Video sin tid er fraværet av sarkasme, nedlatenhet og likegyldighet fra betjeningen. Det er nå byttet ut med vennlighet. Dette er uten tvil den hyggeligste betjeningen i Stavanger, ja kanskje i hele Rogaland.

Asiatisk takeaway og Restaurant stavanger greenpeas Greenpeace Asian couisine
Greenpeas 1. etasje, restaurant og takeaway

Butikken er over to etasjer der man først kommer inn i spiseområdet. Det er ingen fast meny, men går du på deres Facebook-side finner du en daglig meny, kalt Peas of The Day. Denne kan nytes i lokalet, eller tas med hjem, take away. De har også catering.

Greenpeas Asian food market
1. etasje

I tillegg til restaurant er det også kjøle- og frysevarer i første etasje, og ris og sauser og masse annet. Jeg kjøpte meg en flaske yakisobasaus og tonkatsu saus og hoppet glatt over den japanske majonesen med en naken baby på.

I andre etasje er halve etasjen dedikert til tørrvarer, og resten asiatisk kunst, krimskrams og kjøkkenutstyr.

Greenpeas Stavanger Norway Asian grocery rogaland

Her er avdelingen for asiatisk godteri og endeløse rekker av ramen og noodler fra forskjellige land og produsenter. Spesielt gledelig er Nissin hylla. Hele 12 forskjellige smaker av Damae ramen!


Leif Petter og Terje sier man kan koke spaghetti og steke denne med yakisobasaus, men når soba er tilgjengelig velger jeg det. Og selvsagt er det soba her, i tillegg til sōmen, udon og alle andre typer og variasjoner av asiatisk pasta.

Her kan man kjøpe Nissin ramen noodle soup Stavanger Norge Norway
Godt utvalg av Nissin ramen
Jeg anbefaler å spise før man handler

https://m.facebook.com/gpstavanger.no/

http://www.greenpeas.no

Angeln im Meer mit meinen Deutschen Freunden

Jeg er sosialantropolog av utdannelse og praktiserende på fritiden, men siden jeg ikke kan dra til andre kulturer må andre kulturer komme til meg. Hvordan fisker andre kulturer er det som opptar meg for tiden. Først ut: tysk fisking fra båt. Vi har alle sett dem stående i overfylte båter ute i fjorden. Time etter time er de ute, fra morgen til kveld. Hva gjør de der ute bortsett fra det åpenbare?

Oppmøtetid på Hommersåk kai var klokken syv, en time før soloppgang. Jeg kom fem minutter for sent, og da var Benjamin, Robert og Marian alt i gang med å sette båten på vannet. Presise og effektive, to fordommer bekreftet.
Straks alle var ombord hørte jeg pschhh, pschhh, pschhh, og fikk en øl i hånda. Pschhh. Jeg skulle til å ta første slurk, men ble kraftig irettesatt. Første slurk går til havet. Hvorfor vet jeg ikke. Respekt for de som har omkommet på havet, eller bedøve fisken går jeg ut ifra.

Vi kjørte ut i mørket i en litt for liten aluminiumsbåt med 15 hester uten lanterne i stigende vind. Jeg fryktet at vi skulle bli fire av de fremtidige fiskere kom til å helle øl over bord for. Robert beroliget meg med at han hadde med hodelykt, men fant den ikke fram. Han fant isteden frem frokosten sin, som var brødskiver med noe som luktet en blanding av vellagret servelat og makrell.

Vi startet på Ligrunna, for det var ikke interesse for dypvannsfiske. Som Marian påpekte minsker det sjansen for at snørene skal gå i hverandre om det ikke er så altfor langt ned. Det hørtes logisk ut for meg. Moderne logisk tenkning, det begynte faktisk i Tyskland det, da Gottlob Frege på 1800-tallet fant ut at Aristoteles’ syllogismer ikke nødvendigvis var svaret på alle spørsmål. Og nå hadde vi jammen en tysk filosof om bord også.

Fishermans friends

Det blåste opp kraftig her ute, så vi forflyttet oss først til Håtangen for å komme i le, uten noe resultat på kroken, så vi dro dypere inn i Riskafjorden.

Mellom Riskaholmene og Grødvig ligger det mange fine steintopper på 30 meter over mudderbunnen. Så hvorfor vi la oss rett på mudderbunnen på 60 meter i sørøst slik at vi aldri kom til å drifte over en av toppene, men holde oss på mudderbunn hele tiden vet jeg ikke. Jeg var med som observatør av tyske fisketekniker, ikke besserwisser.

Men de visste hva de holdt på med, for her var det mye fisk. Om man er tilhenger av hvitting, mye hvitting (tysk: Wittling). Jeg noterte i den brune feltarbeidsboken: «tyskere ser ut til å nå et nytt stadie av entusiasme og barnlig glede for hver eneste nye hvitting de drar opp i båten, uansett størrelse og kondisjon. Og akkurat som barn har de ikke noe forståelse av den fremtidige jobben det er å sløye og filetere alle disse små fiskene. Dette er nok kvinnene sin plikt hos denne germanske stammen. Og tatt i betraktning den store fangsten mennene drar opp fra havet trekker jeg den konklusjonene at kvinnene også oppfyller sine ekteskapelige plikter».

Robert sørget for litt biodiversitet i fangsten med en knurr (tysk: Graue Knurrhahn). Knurr har visst fått navnet etter lyden den lager, men hverken denne, eller noen knurr jeg har landet har ytret en lyd i min nærhet.

Liten lange utenfor stavanger

Til slutt forflyttet vi oss til en av bergene og der fikk jeg en av de beste matfiskene i disse trakter: lange (tyske: Lenge). Ikke blant de største eksemplarene, men stor nok til å steke til kvelds for meg selv, en liten godbit mens jeg ser en gammel episode av «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». 2001-sesongen er best.
Fiskeentusiast og hobbykokk Robert er ikke overbegeistret for denne fisken. Han kan prate i timesvis om fisking og tilberedning av fisk, og så liker han ikke denne havets hummer? Nesten så jeg mister trua på at han egentlig vet noe som helst om fisk.

Siste sted vi prøvde fisket ble rett utenfor Ulsnes. Her klarte alle fire å sette seg skikkelig fast i bunnen samtidig. Ingen manøvrering kunne få oss løs, og alle mistet sine oppheng og gode deler av snøret. Feltarbeidet mitt hos de tyske fiskerne fikk en brå slutt, men nok materiale til en bok som skal hete «Fishers in The barrels». Pensum for fremtidens grunnfags studenter i sosialantropologi regner jeg med. I det minste en nobelpris i litteratur og kanskje en fredspris på toppen.