Hva skulle fiskere gjort hvis ikke Abu Garcia hvert år fortalte oss når fisken biter? Gått ut og fisket når anledning bød seg? Da er det jo bare flaks om man tilfeldigvis er ute på riktig tidspunkt og får fisk, og sånn kan man jo ikke holde på. Kombiner denne med fersk haill, og du er garantert å få napp. Vitenskapelig påvist at fungerer etter studier utført av urteinstituttet i Sveits.
Kilde: https://www.nappochnytt.com/home
Klokke entusiast, småbarnsfar og fast gjesteskribent; Roger Fagerli Karlsen, tar denne gangen for seg en litt ukjent, men viktig klokke i Seikos rike historie
Burde gjort noe fornuftig i dag, men fant ut at jeg heller vil bruke litt tid på å skrive om klokker😅 Og, som jeg har skrevet før – når jeg først begynte å fatte interesse for vintage klokker for noen år siden – var det spesielt et merke jeg falt pladask for. Jeg hadde arvet en gull Omega Seamaster som så mange andre. Klokkene jeg hadde som guttunge var plutselig vintage. Men, det var ikke Omega jeg kicket på i starten. Det var Seiko. Og, spesielt de tidlige kronografene i den myriaden av klokker som Seiko har produsert. I dette skribleriet skal jeg kikke litt nærmere på Seikos aller første kronograf, en klokke som har fått en gjenopplivning gjennom re-issues i Presage-serien, og som fyller 60 år neste år.
Utover 1950-tallet begynte Japan med god internasjonal hjelp å reise seg igjen økonomisk etter krigen, og når de fikk tildelt arrangeringen av OL i Tokyo i 1964, var det som en slags internasjonal markering og anerkjennelse av at krigens skjensel var et tilbakelagt stadium, og at de igjen kunne få være med i det gode selskap. Ettersom de fikk OL ville de jo selvfølgelig benytte seg av egenprodusert idrettstiming, selv om de hadde null erfaring med dette fra før, i motsetning til sveitsiske produsenter som for eksempel Omega. Klokkehuset Seiko fikk oppdraget, og begynte å eksperimentere og produsere det som skulle bli de offisielle OL-klokkene fra 1961. Den internasjonale OL-komiteen den gang måtte forsvare hvorfor Seiko fikk oppdraget. Det ble kommentert at «we are not assigning official timekeeping to a Japanese manufacturer because the Olympics will be held in Tokyo, but because these are actual functional timepieces, backed up by solid theory.» Hvis det skulle være noen tvil. Punktum🙂
Seikos historie med intern konkurranse på 2 forskjellige fabrikker har opp gjennom resultert i en mengde legendariske klokker med inhouse verk. Seiko har stått for mengder av nyvinninger i klokkeverden, men det snakkes ikke så mye om det. Vi i Europa liker at klokkene kommer fra Sveits, eller muligens også fra Glashütte i nyere tid. Med tanke på at Seiko begynte sin produksjon av den første mekaniske kronografen til Tokyo-OL i 1961, er det ganske imponerende at de kom med automatisk krono gjennom 6139-serien bare 8 år etter det igjen i 1969. Seiko utviklet flere klokker til OL, men dagens hyllest utøves over en monopusher kronograf som er produsert i mai 1964, et tidlig eks av denne modellen.
Referansenummeret 5719 ble solgt på markedet en kort periode under og etter OL, og ble deretter fjernet fra sortimentet. Seiko lanserte selvfølgelig flere modeller til OL på hjemmebane. 5717, den ekstremt sjeldne 5718, Seikos første GMT – 6217, og denne 5719 med svart eller hvit skive. Tidlige 5719 er mer ettertraktet ettersom de hadde den olympiske ilden på baklokket, akkurat som det eksemplaret jeg har her. Logoen er slitt, men den synes godt allikevel. Den er trykket på, og ikke frest eller gravert inn i stålet. De klokkene som ble produsert etter OL har ikke dette samme baklokket. Denne monopusheren har kolonnehjul i verket, og starter, stopper og tilbakestiller den sveipende sekundviseren med en og samme pusher. Det er et manuelt opptrekk med et 21-juvelers verk og bph på 18000. Minuttene kan times på den dreibare bezelen. Bezelen er ofte det store «problemet» med disse klokkene. Den er produsert i bakelitt, og tålte ikke all verdens. Samme greia som med alle andre vintage klokker med bezel fra 50 og tidlig 60-tall. Er en grunn til at de gikk over til aluminium🙂 Derfor er det veldig vanskelig å finne original bezel til disse klokkene. 38 mm, 41 mm m/krone, 44,5 mm lug til lug 👌
Denne klokken ble funnet i en skuff hos en gammel urmaker av et medlem her på Klokkeriet for et par år siden omtrent. Jeg kan bare forestille meg suget i magan i det øyeblikket. «Hva er det der? Hæ?». En god dags jakt😅 Der hadde den ligget urørt siden 1980-tallet skjermet for lys og for folk. Den hadde selvfølgelig ikke bezel, men samme bezel som opprinnelig sto på, også selvfølgelig av bakelitt, produseres av en vintage Seikoentusiast i Frankrike. Dette ble bestilt sporenstreks. Klokken gikk så videre i en byttehandel med en Seiko 6138 Panda Gold og en vintage Tissot, og den ble servet. Alt fungerer tipp topp. Deretter kom den til meg ifjor. Jeg tenkte med en gang at den er relumet, men det er den ikke. Det er original vintage grønn oldschool lume som sitter på visere og markører. Jeg har blitt fortalt at disse klokkene ble sendt ut til forhandlere uten lume, og at det var opp til hver enkelt forhandler om de skulle lumes eller ikke. Lumen her dør selvfølgelig kjapt ut, men den har ikke misfarget skiven eller markører noe. Det ses ikke ofte. Skiven har en nydelig hvit sunburst som heller over mot champagne i noen vinkler etter 59 års jevn patinering. Markørene er glinsende og polerte med en slags rygg midt på, og teksten Seiko Chronograph og diashock 21 jewels preger skiven. Made in Japan nederst i kanten ved glassring. Klassisk minuttring rundt skiven, og et lett domet pleksiglass som stikker opp et par mm. Enkelt og greit, men et nydelig og tidløst klassisk design som det ikke er vanskelig å forstå at Seiko har gjenopplivet de siste årene sammen med re-issues av for eksempel Willard og 62-mas.
Innimellom tenker jeg på å selge den for å kjøpe noe annet, som alle andre som har klokkebasillen. Det er samlere og andre som jeg vet gjerne skulle hatt denne klokken. Det er Seikos første kronograf så den er jo uansett kult å ha i samlingen, men jeg samler jo egentlig ikke på vintage Seiko lenger. Jeg bare har noen! Hvis jeg skulle solgt den hadde det vært på sin plass at det blir en birthyear for noen tenker jeg. Jaja, den har det fint her hos meg også. Er det andre med vintage Seiko i dag? Uansett hva som bæres, så kos deg med det du har på håndleddet. Klokkeglede er heldigvis så mangt ♥️ God dag videre godtfolk!
Roger Fagerli Karlsen
Kvartsklokker er et område som ikke får nok omtale på maiselyn.no, selv om Seiko virkelig har vært banebrytende på dette feltet. Dette måtte selvsagt gjøres noe med, og gjesteskribent Inge Mauseth, entusiastisk samler av Seiko kvartsklokker, tar oss her gjennom en personlig reise i tid, kvarts-tid, som jo faktisk er mye mer presis enn noen av mine automatiske noensinne vil bli.
Året er 1978 og undertegnede står til konfirmasjon i Børsa kirke. Seiko lanserer kaliber A259.
Min klokkeinteresse ble vekt tidlig. Jeg husker ennå at jeg drømte om klokkene jeg så i postordrekatalogene. Og sto lenge utenfor vinduene til klokkebutikkene i Trondheim. Spesielt utenfor Håkon Lian på Nordre gate. Der var det alltid mye fint å se på, og det er det jo enda.
Jeg husker enda godt da Seiko i 1974 lanserte kaliber 0624-5009 «Lemonface». Det var Seiko sin første quartz LCD klokke på det internasjonale markedet. Året før lanserte de kaliber 06LC, men bare for det Japanske markedet. Kaliber 06LC og 0624 var verdens første LCD klokker med 6 siffer. En bragd den gangen. Utfordringen var strømforbruket, men det hadde de altså fått så god kontroll på at de kunne tillate seg 6 siffer og løpende sekunder. Som 11 åring i de trønderske skoger var Lemonface kun en uoppnåelig drøm. Hva den kostet husker jeg ikke, men det må ha vært veldig dyr.
Så gikk jo årene og det kom nye modeller, med nye funksjoner. I 1976 ble kaliber 0634 lansert. Verdens første LCD chronograph. 1/10 sekund, mellomtid og to sluttider. Rått. Den kostet 1864 kroner. Helt urealistisk for en 13 åring. Mer om disse modellene i en senere post.
Så kom omsider 1978, konfirmasjon og sommerjobb. Og A259. Kaliber A259 har alarm, med ukeprogram, nedtelling og stoppeklokke med 1/100s. Den viser timer, minutter, sekunder, dato, måned og dag samtidig. Dette var ganske så rått i 1978. Jeg brukte noe av konfirmasjonspengene og penger fra sommerjobb til å kjøpe en A259-5010 med lys kant rundt displayet. Midten, nederste rekke på bildet.
Jeg har altså fremdeles den A259-5010 jeg kjøpte i august 1978 hos Håkon Lian. Etter hvert som tiden har gått, så har klokkeinteressen naturlig gått tilbake til mekaniske ur. Men jeg har alltid sørget for å bytte batteri i min A259-5010. Den har ikke vært mye brukt de siste 40 årene, men nå og da har jeg tatt den fram og mimret om en fin ungdomstid.
På 70 tallet ble disse digitalurene fra Seiko bygd for å kunne repareres. Innmaten består av 32 deler, og kalibret er skrudd sammen, slik at display, høyttaler og brytere lett kan byttes. Likeså glasset. Rammen rundt displayet er av metall og ikke bare trykk på innsiden av glasset, slik mange andre produsenter gjorde. Fremdeles er det mulig å få tak i deler, slik som glass, display, høyttaler og kretskort.
Jeg er samler av natur og har etter hvert fått en pen samling med 70 talls Seiko LCD klokker. Her er min lille samling av A259. Jeg har altså 5010 i fire modeller, både duble og stål med lys og mørk ramme. 5030 med mørk ramme, 5040 med lys ramme, 5050 med mørk ramme, 5060 med lys og mørk ramme, 5080 med mørk ramme. Alle disse i stål. De fleste med original lenke. 5080 er for øvrig en «silver wave», det betydde på Seiko språket at den var vanntett til 100m
Bakgrunnen til bildet er ett Nå bil ekstra som jeg kjøpte i februar 1978…. Samler sa du???
Inge Mauseth
Klokke-entusiast, anerkjent DS-2 samler og seiko-venn; selveste Roger Fagerli Karlsen tar oss på en Australia-reise, Seiko-style!
Når jeg begynte å fatte interesse for vintage klokker, var det spesielt et merke jeg falt pladask for. Jeg hadde allerede arvet en gull Omega Seamaster som så mange andre. Men, det var ikke Omega jeg kicket på. Det var Seiko. Og, spesielt kronografene i den myriaden av klokker som Seiko har produsert. Hva er så en av de mest ikoniske Seikoene som er produsert? 62 mas? Willard? Panda? Ufo? Bullhead? SKX?Det evigvarende dilemma. I Seikos tilfelle er det jo så mange. I dette skribleriet skal jeg kikke litt nærmere på den legendariske Pogue. Umulig å ikke dra kjensel på med sin gule sunburst skive og pepsi bezel. Legendarisk kombo. Er jo egentlig en litt ulogisk fargekombinasjon? I hvert fall lett gjenkjennelig.
Pogue er enkelt og greit kalt opp etter astronauten William Pogue. NASA hadde jo sin avtale med Omega om å bruke Speedmaster måneklokke på sine eskapader i verdensrommet, men Pogue fikk ikke utlevert noen Speedy under trening før rommisjonen. Han brukte derfor Pogue til forberedelsene for å time maskiner, utskytninger, utstyr og andre prosjekter i treningsperioden. Da han dro ut på Skylabmisjonen i 1973, hadde han derfor med seg sin egen private Pogue sammen med den offisielle og obligatoriske Speedy. Kvitteringen for dette kjøpet av den eksakte Poguen foreligger faktisk til den nette sum av 71 dollar. Pogue ble derfor offisielt uoffisielt den første automatiske kronografen i verdensrommet hvor den tilbragte hele 84 dager, og det eksisterer bilder som selvfølgelig bekrefter dette. Den opererte i tospann med Speedy, men alle vet jo at måneklokka er manuell. Pogues originale Seiko 6139-6005 som ble brukt under Skylab gikk på auksjon i 2008, og blant dedikerte samlere er akkurat denne modellen med det ref.nr referert til som «True Pogue». Dette er jo Seiko både som nøtteskall og i-landsproblem. Det eksisterer en voldsom produksjon for forskjellige markeder i verden, som igjen utgjør enkelte detaljforskjeller på klokkene, og hvor Seiko har lite arkivdetaljer og info å bidra med selv. Denne infoen er det primært blodfans opp gjennom som har stått for.
Noen hater Seiko, andre elsker Seiko. Noen synes det er dritt at det ikke er swiss made. Snakker ned kvaliteten. Synes det er for billig. Snobberi spør du meg. Seiko er ikke voldsomt kjent for finish og horologisk revolusjon, med selvfølgelige unntak av Credor og Grand Seiko kanskje, men kvaliteten til en hyggelig pris er jo generelt udiskutabel. Seikos historie med intern konkurranse på 2 forskjellige fabrikker har jo resultert i en mengde legendariske klokker og inhouse verk som minst er på høyde med mye av det som er produsert i Sveits. Seiko har stått for mengder av nyvinninger i klokkeverden, men det snakkes ikke så mye om det. Det er liksom ikke schwung det. Mange hevder at Seiko faktisk var først ute med automatisk kronograf i 1969 i samme serie som Pogue – legendariske 6139 verk-serien. Da El Primero og andre automatiske kronografer ble introdusert av sveitsiske produsenter på Baselmessen våren 1969, kom Seikos automatiske 6139-kronografer på markedet bare dager eller uker etterpå. Jeg har sett eksemplarer med serienummer datert til mai 1969. Prototyper eksisterer selvfølgelig før det igjen. Med tanke på at Seiko produserte sin første mekaniske kronograf til Tokyo-OL i 1964, er det ganske imponerende at de kom med automatisk krono bare 5 år etter. I samme periode utviklet de også senere generasjoner av KS, GS og den første Astronquartz. El Primero og de andre autokronoene kom senere i butikkene enn mai 69 ihvertfall. Quartzbølgen som Seiko også pushet for alt det var verdt fra 1969 og utover, holdt også på å ta livet av sveitsisk klokkeindustri, og mangt et klokkehus i sveitsiske dalfører overlevde ikke 1970-tallet. Jeg har sett reklameplakater fra rundt 1970 hvor en Seiko quartz koster omtrent det dobbelte av Omegas måneklokke. Tenk på det! Seiko hadde også verdens første analoge quartzkrono i 1983 var det vel. Kinetic rett etter det igjen. Spring Drive på 2000-tallet som konsekvens av mange års innovasjon og perfeksjon. Jaja. Nok fremsnakk om Seiko. Personlig er mine størstepreferanser at jeg liker designet, fasongen, utseendet og materialvalget på vintage Seiko. Alltid gjort, kommer alltid til å gjøre. Også er det unormalt svære klokker til å være vintage, og selv om jeg har små håndledd og generelt trives godt med klokker på 35-38 mm, så er det enkelte større klokker jeg også er veldig glad i. Enkelte 6138-modeller er hele 44 mm.
Dagens hyllest utøves over en Seiko Pogue ref.nr 6139-6000som er produsert i 1969. 6139 verket – selv om det finnes a, b og c – er et inhouse kronografverk med kolonnehjul. Denne spesifikke klokken er nærmere bestemt en Aussie Pogue, og dette kjennetegnes ved ref.nr og den svarte indre bezelringensom kun denne modellen hadde. Ref.nr 6139-6000 ses også kun på disse tidlige modellene, og dette eksemplaret er nærmere bestemt produsert i oktober 1969. Aussie Pogue hadde også ref.nr 6139-6001 og 6139-6002, men det er på modeller utover 1970-tallet, selv om 6001 også hadde en proof-skive. Den var produsert for markedet i Singapore, Hong Kong og Australia, eller dagens Oseania.
Det sitter på et mineralglass som stikker opp en mm eller to, ikke noe å si på det. Det er ikke glasset som gjør denne klokken gjenkjennelig. Lett å få riper i, vanskelig å pusse bort😊 Den har to klassiske kronopushere med start/stopp øverst og resetting nederst. Så er det Seikos geniale dag/datohjul på kronen for 6139-verket. For de som ikke kjenner til det, så er det så enkelt og brilliant. Et halvt trykk på kronen skifter dag, et helt trykk inn skifter både dag og dato. Artig å stille inn dag/dato på vanlig måte også, men det er noe med denne mekanismen som appellerer til guttungen i meg😊Noen ganger må jeg faktisk tenke slik at dag kommer riktig med, så jeg slipper å måtte trykke 30 ganger til på kronen for å få dato riktig. Dag/dato kan kun stilles på denne måten. Ser samme tendens til å stille dag/dato på noen quartzmodeller fra Omega og Tissot på 70-tallet, men er stort sett Seiko som har hatt dette systemet. Klokken er gode 41 mm i diameter og har en veldig karakteristisk C-formet kasse med skarpe kanter på flere sider av kassen og lugs. Dette har jo Seiko på mange forskjellige modeller.
Tekst på baklokk står i hesteskoform, noe Seiko sluttet med i 74 var det vel. Rød kronografviser og minutteller på 30-minutters subdial kl 6. Dette piffer opp helhetsinntrykket skikkelig, og skaper også en symmetri med pepsibezelen. Klokken kom på klassisk Seiko skranglelenke, og endlinks til lenken er også meget karakteristisk for Pogue. Denne klokken har ikke original lenke, men det sitter på en god erstatter fra Uncle Seiko. Det er en US presidentlenke. Noen vil ha H-link, noen vil ha president. Andre igjen vil ha noe helt annet, men ofte ser du Pogue på lenke heller enn reim pga kasseform til endlinks. Det er også vanskelig – om ikke mer eller mindre direkte umulig – med mindre du har veldig gode kontakter, å finne fine originale vintage Seikolenker. Jeg pratet med en kar en gang som hadde lett i 6 år etter lenke til sin Worldtimer 1969—modell. Pepsibezel på Poguen er fast med tachymeter. Kronen brukes selvfølgelig også til å stille klokken, men du kan også dreie den indre bezelringen med den når den er inne i fast posisjon, og den indre bezelringenhar minutteller. Den reguleres med en fjær slik at den ikke dreier veldig enkelt, og dette er ofte et problem på Pogue. Ikke lett å få tak i den fjæra hvis det er noe galt med den. Det som skiller Aussie Pogue fra andre Pogues, er at denne indre bezelringen er svart. De andre modellene har gul.
Et annet aspekt ved denne klokken er teksten water 70 m proof på skiva. Dette eksisterer kun på modeller produsert i 1969 og et stykke inn i 1970. Dette er jo selvfølgelig attraktivt for kjennere og samlere. Rett under viserne er det Suwasymbol på skiva. Nederst står skriften Japan 6139 på ene siden av subdial, og -6030T på andre siden. Denne klokken er godt bevart, og den er veldig pen selv om den har noen skjønnhetsissues som alle andre 54-åringer. Skiva har noen skrammer rundt dag/datorammene, og det er en liten misfarging nederst på subdial, men det lever jeg fint med. Jeg kjøpte denne av en vintage Seikoentusiast og hobbyurmaker for halvannet år siden, og hver gang jeg poster bilder av denne i ymse klokkeforum blir det fort oppmerksomhet og lovord. Ikke så rart kanskje. Selv om mange ikke kjenner til historien rundt Pogue, så er det noe med designet som appellerer til veldig mange klokkefolk. Jeg vet om 3 Aussie Pogues i Norge, selv om det sikkert er noen flere enn det. Sitter noen luringer rundt omkring som ikke er like attention whores som jeg er! Haha.
Det eneste som ikke er originalt på denne klokken er lenken, også er den relumet. Litt synd, men samtidig er det også veldig praktisk og greit med luminova istedenfor svarte flekker på gråe markører uten effekt. Hardcore samlere liker dette dårlig, men jeg lever greit med det. Jeg har kjøpt mange andre klokker av samme mann som jeg kjøpte denne av, og han har også servet mange andre vintage Seiko for meg og andre vintage Seikoentusiaster i Norge. Et tips: hvis du selv funderer på å skaffe deg en ikonisk vintage Seiko, så vær varsom og på vakt. Det er ekstreme mengder av Frankenklokker der ute, så kjøp selgeren mer enn selve klokken. Les deg opp på modellen, og send meldinger til folk som har greie på det. Jeg har brent meg mange ganger, før jeg begynte å dobbeltsjekke med folk som kan sine saker. Hvis ikke selger vet nøyaktig hva han har, så er det generelt best å styre unna, med mindre du er villig til å ta en sjanse. De begynner å koste noen kroner disse klokkene, og de mest populære – Pogue, Panda og Bullhead – er kanskje de klokkene som er tuklet mest med. Kanskje ikke alle som er like opptatt av originalitet, men originalitet reflekteres ofte i pris, og det er surt å betale for mye for en klokke som ikke er verdt pengene.
Innimellom tenker jeg på å selge den for å kjøpe noe annet. Det er samlere og andre som jeg vet gjerne skulle hatt denne klokken. Det er den eneste automatiske kronografen jeg har fra 1969, men jeg samler jo egentlig ikke på vintage Seiko lenger. Jeg bare har noen! Men, jeg regner med at den blir her🙂 Er det andre med vintage Seiko i dag? Uansett hva som bæres, så kos deg med det du har på håndleddet. Klokkeglede er heldigvis så mangt ♥️ God dag videre godtfolk!
Skrevet av og alle bilder tatt av Roger Fagerli Karlsen
Det er allerede nok artikler på nettet om Seiko Flightmaster, og alle er enige om at dette er en av de beste klokkene som er blitt produsert, særlig i denne prisklassen. Dessverre er den gått ut av produksjon, men skal fortsatt være mulig å få tak i for rundt 3000 kroner.
Men selvom det er masse informasjon om Flightmaster er det forbausende lite forklaring på de funksjonene som ligger i en sirkulær regnestav. I tillegg til vanlige komplikasjoner som kronometer, alarm, dato, tachymeter osv har Flightmaster SNA411 en bevegelig bezel som i kombinasjon med en fast chapter ring gir enorme mengder muligheter for å regne, konvertere og måle. Her kommer et lite knippe av disse funksjonene som du aldri kommer til å bruke:
På Flightmasterne er det en rund regnestav (rotary slide rule). For å bruke de matematiske funksjonene er det viktig å vite at det er en logaritmisk skala med grunntallet 10. Logaritme er egentlig veldig enkelt, men vanskelig å forklare godt, så for denne artikkelens del stopper jeg her.
Legg merke til at avstandene blir kortere og kortere på bezel. Det skal være lik avstand ved hver dobling. Så det er like langt fra 10 til 20, som fra 20 til 40, 40 til 80 osv. Når man har gått en runde så er tallet 90 det siste, men da kan tallet 10 bli 100, 11 er 110 osv.
Siden grunntallet er 10 er også 10-tallet på Chapter Ring (fra nå av forkortet til CR) viktig. Litt rart at dette feltet ikke er markert litt bedre egentlig, som det er på en Breitling Navitimer, der 10 er markert rødt. De som er virkelig avanserte matematikere kan jo velge et annet grunntall enn 10, så Seiko vil kanskje ikke påtvinge noen til å bruke 10.
Finn 30 X 40. Vri bezel slik at 30 står på 10 på CR. Finn 40 på chapter ring og se tallet på bezel. Det er 12. Og det er nå det er litt tricky. 40 er det samme som 4 X 10 i første potens, og 30 = 3 X 10 i første potens. Da er det to tiere, og 12 på bezel er derfor 12 X 10 X 10 = 1200.
120 / 60. Som nevnt tidligere kan 12 også leses som 120. Vri bezel slik at bezel 12 står på CR 60. Les av tallet som står på bezel ved CR 10. Dette er 20. Flaks at det kommer riktig, men husk å telle eksponentene og at grunntallet er 10! Hvis man tar 60 / 40 vil 10 på CR vise 15, men vi vet jo det er 1,5. Grunntallet er jo 10 så det er logisk. Men siden vi økte med ti i første eksempel 120 / 60 slapp vi å dele på 10 i det regnestykket.
Dette er en enkel funksjon. Vi vil først finne hva noe koster når det er 10 % prisøkning. På bildet over er 20 på bezel på 10 på CR. Da må man se på 11 på CR siden 10 er 100 % og vi vil finne 10 % prisøkning, som er 110%. Og helt riktig viser det på bezel 22. En dobling 200 % må man derfor se på 20 på CR, og riktig igjen. Dobling av 20 er 40.
Kan også brukes til valuta konvertering siden dette jo egentlig er prosentregning. Eksempel: En krone er på 13 japanske yen. Da må man ha ønskede kroner på bezel og så finne 13 tallet på CR. Har man 20 kroner viser det 26 på bezel når CR er 13. Og helt korrekt 20 NOK er 260 YEN (husk at faktoren er 10). En dobbeltsjekk på Angolanske Kwanza som står i 51,22 kroner. Finn 51,22 på CR, og se hva som kommer på bezel. Ca 10,2 (som jo er 102 siden det er tallet etter 90). 20 NOK er 1024,49 Kwanza.
Kan selvsagt også reverseres. 1 YEN er 0,077 NOK. Så for å finne 200 yen må Bezel være på 20 og CR på 10. Tell deg tilbake på CR 77. Det gir bezel på 15,4. 200 Yen er 15,49 NOK.
På bezelen er det andre markeringer enn den logaritmisk skalaen. De brukes for å konvertere enheter. Her er det ikke de vanlige logaritmisk utfordringene, men hvor mange nuller som skal legges på eller trekkes fra som er utfordringen. Det hjelper om man tenker at man går med eller mot klokka ved omregning.
Finn KM. på bezel. Bokstavene er mellom 11 og 12 på den logaritmisk skalaen, men det er den gule trekanten ved 12,2 som er det punktet som angir utgangspunktet. Miles er angitt som STAT. siden engelskmennene har klart å tulle det til med forskjellige miles, som de har klart med de fleste målbare enheter. STAT står for Statute Miles, og det er det de mener når de sier miles, i motsetning til Nautical Miles (nautisk mil), som er angitt som NAUT.
Sett den gule pilen på bezelen på ønsket punkt, feks hvis du vil vite hva 10 miles er i kilometer. KM vil da vise litt over 16 på CR. Og det stemmer at 10 miles er 16,09 km. Hvis man vil finne hva 250 miles er må man vri bezel slik at miles-pilen står over 25 på CR. KM pilen er da på 40. Nå er det jo økt med 10, så da er 250 miles = 400 km. Fasit er 250 miles = 402,336 km.
Fra kilometer til miles må man være obs på at man krysser nedover og ikke tar runden rundt, og må ta vekk en tier. Setter man KM på 10 viser STAT 62. 10 kilometer er 6,21 miles.
Fra miles til kilometer = OK.
Fra kilometer til miles = del på ti
Det finnes konvertering mellom Kilometer, Miles, nautiske mil og Feet. De virker alle mot hverandre på samme tid, men vær obs på hvilken vei man går på skalaen.
10 kilo gir 22 pund (LBS på bezel). Motsatt vei gir 10 LBS 45 på CR. Så her går man andre vei og må dele på 10. 10 kg er 4,54 pund.
Fra kilo til pund = OK.
Fra pund til kilo = del på 10
Fra Gallon til Liter følger man oppover, så hvis man tar 10 US GAL finner man liter på 38. 10 Gallons er 37,85 Liter. Bare vær obs på hvilken Gallon som skal regnes om da det finnes både US GAL og IMP GAL (imperial gallon) på bezel.
Fra liter til gallon går du andre vei og må huske å dele på 10. Så her viser gallon 26 når liter er på 10. 10 L er 2,64 gallons.
Fra gallon til liter = OK.
Fra liter til gallon = del på 10
Alle klokker med time- og minuttviser kan brukes som kompass, som de som har vært i speideren allerede vet. Men på en Seiko Flighty er det markeringer for himmelretningene i gult (nord er rødt).
For at det skal fungere må sola kunne sees, eller i hver fall kraftig nok til å kaste skygge. Legg klokka horisontalt og pek timeviseren på sola (gul pil). Halve vinkelen mellom timeviseren og 12 markøren (blå strek) er sør når det er normaltid (rød pil). Eller ett-markøren på sommertid.
Andre funksjoner er utregning av kvadratrot og ganske pilot spesifikke utregninger som høydekalkulering, stigningsgrad, drivstoff forbruk og mye mer. For å lære mer kan du sjekke ut Seiko manual for rotary slide rule i lenken under:
Å ha en klokke som viser tiden to steder i verden er dobbelt så bra som å ha en klokke som bare gir tiden der du er. Det er elementær matematikk det.
Med GMT var det for en gangs skyld ikke Seiko som var i det teknologiske førersetet. Den æren har Glycine fått, som var først ute med en GMT klokke i 1953. Seiko kom på banen så sent som i 1964 med kaliber 6217 i forbindelse med de olympiske leker i Tokyo. Dette urverket ble erstattet av kaliber 6117 i 1968.
Seiko hadde noen andre modeller av 6117 før de traff innertier med 6117-6400. Dette er blant de vakreste og mest fullendte klokkene noensinne produsert, full av små detaljer for estetikeren, og solid urverk for entusiasten. Blir også kalt 6117 World Timer eller Worldtimer, men jeg insisterer på å holde på det som står på klokka: nemlig WORLD TIME.
På avstand kan skiven se svart ut, men på nært hold og i riktig lys kommer det bedre frem at det er en slags gyllen brunfarge. Syltynne streker som går horisontalt og vertikalt danner et rutemønster og skaper en teksturert overflate. Det er typisk for Seiko på 70 tallet å ha noe finesse som kommer frem ved nærmere ettersyn og gir klasse og kvalitet langt utover det som kan forventes av såpass «billige» klokker.
På topp er det en hevet Seiko-logo. WORLD TIME, AUTOMATIC og SUWA-logo er trykket på. Plasseringen av WORLD TIME og AUTOMATIC skiftet posisjon i begynnelsen av 1971. Før dette var WORLD TIME nederst og AUTOMATIC rett under SEIKO. Også en ganske typisk Seiko-ting å gjøre på 70-tallet, det der med å endre på små ting som ikke er så viktig i den store sammenheng, men tar opp alt for mye tid for en seikoholiker å finne ut av.
Time indikatorene er også hevet, med det jeg tipper var lume på skrånet bakkant. Det er selvsagt ikke noe igjen av den selvlysende effekten på de fleste eksemplarene nå lenger, om ikke klokken har vært gjemt bort på et mørkt sted i over 40 år. Indikatorene er i samme materiell som kassen og har en intrikat form med mange vinkler, så uansett er det en flate som reflektere lys. På klokken tolv er denne dobbel, mens ved dato-vinduet klokken tre er det ikke plass, så her er det kun en smal lume strek.
Helt ytterst på skiven er det en rød ring med 24 felt. Denne i kombinasjon med den roterende chapter ringen og GMT viseren gjør det mulig å finne tiden hvor som helst i verden.
Som vanlig på vintage Seiko er kaliber og «referanse» (ikke det egentlige referanse nummeret) påført nederst på skiven. På venstre side av klokken seks markøren står det på en 6400 vanligvis JAPAN 6117 og på høyre side -6400T på de svarte versjonene, og 6420T på hvite skiver og gullversjonen. Det er andre variasjoner her (se under segmentet visere). Akkurat dette «referanse» nummeret forvirrer mange, da det på en svart skive korrespondere med modellnummeret, mens det ikke gjør det på en hvit skive.
Det er to hovedtyper skive. En hvit og en svart. I tillegg er det en gullversjon som kun ble produsert i noen måneder i 1972.
For at denne typen analog GMT skal kunne fungere må det være mulig å vri en ring til å sammenfalle med GMT viseren. Noen modeller løser dette med en 24-timers bezel som 6117-6410 eller 6117-8000 Navigator Timer, også kalt Navigation Timer av et amerikansk reklameselskap. Sikkert det samme som kom opp med idéen å kalle 6138-0011 for Yachtsman.
6117-6400 har løst den dreibare ringen med å ikke ha den på bezelen, men en chapter ring under glasset som roterer når man vrir på kronen. Og det er ikke en 24-timers ring, men en hel haug med byer. Da slipper man å huske tidsdifferansen. Når man allikevel må gå rundt å huske på forskjellen i tidssoner er egentlig ikke en GMT mye verdt. Vet du at New York er seks timer etter egen tidssone er det ikke kjempeviktig å dreie på en bezel på en klokke når det tross alt ikke skal mye hjerne til for å regne ut riktig tid i hodet. Men dette slipper du med Seiko World Time! Med denne klokken kan du få vite tiden i New Dehli uten å vite i hvilken tidssone New Dehli er i.
27. oktober 1968 gikk ikke Storbritannia til vintertid og beholdt sommertid helt til 1972 som et eksperiment. GMT er (i tillegg til kallenavnet til alle analoge klokker som kan vise tiden i to tidssoner) Storbritannia sin standardtid. Tidssoner er på standardtid (eller vintertid for de som har dette). London sin tid ble derfor GMT + 1 som Paris og Roma i denne perioden. I ettertid, når dette tidseksperimentet for lengst var over og glemt, ble det stusset på at Seiko hadde gjort en enorm brøler å ikke ha GMT og London på samme tidssone på alle klokkene produsert mellom slutten av 68 til 72, og denne versjonen ble kalt Error Bezel. En liten brannfakkel fra meg: slutt med sommertid og vintertid, gå over på standartid. Det er mange som er enige med meg, men jeg tipper de fleste vil ha sommertid. Men tenk på det. Når skal sola stå høyest på himmelen? Jo, klokken tolv selvsagt, og det gjør den på vintertid/standardtid.
Kassen var originalt polert som et speil. Jeg vet ikke så mye om materiellbehandling, men syns høypolert er en dekkende beskrivelse, selvom det ikke er et ekte ord. Utformingen er i avrundede kanter uten skarpe vinkler.
Baklokket er hestesko varianten. Les mer om informasjon man kan finne ut fra baklokket, som feks datering av Seiko her.
Klokken kom originalt med en høypolert railroad lenke, men disse er sjeldne nå, for det er én ting Seiko ikke er gode på: lenker. Vi snakker ikke mer om det.
Som Seiko har for vane, nesten som et varemerke, er kronen nedsenkte på klokka fire.
Det er selvsagt den lange, røde GMT-viseren som er hovedattraksjonen, og jeg vil nesten kalle den en ingeniør bragd. GMT viseren er både den nederste av viserne og høyere enn timeviseren. Det er også den lengste, og går forbi time markørene. For at den ikke skal treffe nevnte markører har den en vinkel, som hever siste del. I enden er det en pil med trekantet lume felt.
De fleste versjoner av 6117-6400 har et felt for lume på time- og minuttviserne. Men som Seiko alltid har for vane slenger de inn et eksperiment, bruker opp deler fra en annen modell eller bare føkker med Seiko nerder 50 år senere. Det er en hvitskivet 6117 6400 som har visere uten lume. På skiven står det JAPAN 6117 -6424T. Den eneste jeg har sett, og som er i Norge, er fra februar 1975. JAPAN F på baklokket for de spesielt interesserte.
Når en tolvtimers klokke stilles er det litt tilfeldig om klokken er seks eller atten. På 6117 6400 er det viktig at GMT viseren er på tilsvarende felt på 24-timers ringen på skiven om GMT funksjonen skal benyttes. Når klokken er fem på ettermiddagen må den vanlige timeviseren stå på fem, og GMT viseren på 17.
Å finne tiden i en annen tidssone er enkelt nok på en Seiko 6117-6400. Vri chapter ringen slik at GMT viseren peker på din tidssone (Paris og Roma). På bildet over er klokka litt over ni, og chapterringen er vridd til at GMT viseren (som helt korrekt står på 21) peker på Paris-Roma (og London siden dette er en 6117 error bezel). Da er det bare å sjekke de byene man vil. Tokyo er på klokka 5, New York er på 15.
Så vidt jeg har klart å finne er det fire modeller som bruker kaliber 6117. Produksjonen av urverket varte fra tidlig 1968 til desember 1976.
6117-6010 (6117-6019 for Nord-Amerika) World Time. 6117A. Har i likhet med 6400 bynavn i chapter ringen, men har kort GMT viser. Produsert fra januar 1968 til oktober 1969
6117-6410 (6117-6419 for Nord-Amerika) Navigator Timer. Ikke bynavn, men 24 timers roterende chapter ring. Halve blå og halve rød for å skille natt og dag. Lang GMT viser.
6117-8000 (6117-6419 for Nord-Amerika) Navigator Timer. Kort GMT viser. Stål. Roterende 24 timers bezel. Enten sort eller sølv skive.
Dagens (26/1-2023) Seiko Surprise er en modell som nettopp er bekreftet av Spencer Klein, kjent fra utallige videoer av service og reparasjoner av vintage Seiko på YouTube. Sjekk ut kanalen hans her, eller se i kildehenvisningen nederst på siden. Så man kan trygt si at han er en av autoritetene innen vintage Seiko. Modellen det er snakk om er 6117-6420, «Osaka Navigator», tidligere kjent som Rallygator (Rally Navigator). Det er kun 4 kjente eksemplarer av denne og ikke noe bilde fra katalog. Men det kan godt hende at det med detektiv arbeid fra en dedikert Seiko-verden vil dukke opp, akkurat som det gjorde med Aussie Pogue. Jeg gleder meg til fortsettelsen, og håper å kunne få til en egen artikkel om denne spennende nyheten en gang.
https://m.youtube.com/@SpencerKleinVintageWatch/videos
https://www.seikoworldtime.com
https://www.gq-magazine.co.uk/watches/article/seiko-6117-world-timer/amp
https://wornandwound.com/affordable-vintage-journey-seiko-navigator-timer-ref-6117-8000/
https://en.m.wikipedia.org/wiki/British_Summer_Time#Periods_of_deviation
De fleste nyere filmer har produktplassering, i alle fall de store fra Hollywood, og hvilken klokke protagonisten flekser på vristen kan gi økt salg og kultstatus. Det kan også være at rekvisitørene eller regissøren har funnet rett klokke til karakteren, eller tilogmed bruk av skuespillernes hverdagsklokke. Noen skuespillere er også kjøpt og betalt av et klokkemerke, såkalte ambassadører, så de må bruke ett merke uansett hva ønsket til rekvisitørene eller regissøren eller noen andre måtte være. Kanskje en Rolex ville vært rett klokke, men skuespilleren er knyttet til TAG, så finner man en TAG-modell som til forveksling er lik en Rolex.
Uansett funker det å putte en balletøff klokke på en sterk karakter. En dag blir det plutselig klart for deg at du har en noe over snittet interesse når du må stoppe og spole tilbake en film hver gang en klokke flimrer over skjermen. Reise deg opp fra sofaen og gå helt inntil TV-en og spole tilbake og sette på pause for å prøve å se hvilken klokke som brukes. Jeg kan lett se en hel film bare for klokkens skyld.
Her er en liste over fem av Seikos mest minneverdige film opptredener.
Jeg begynner listen med den feteste diveren som noensinne er blitt laget, i en av de beste filmene som noensinne er laget, med noen av de mest sitatvennlige replikkene som noensinne er blitt laget: 6105. Her skal det ha vært Francis Ford Coppola selv som insisterte på modellen, og den originale Kaptein Willard; Harvey Keitel, hadde samme klokke, men med urskiven ned. Ryktet skal ha det til at det var derfor han ble erstattet med Martin Sheen. Hvor jeg har lest dette? I noe jeg har skrevet selv.
Arnold Schwazenegger er en ekte helt, og ekte helter trenger en dugandes klokke, i tillegg til mat og drikke selvsagt. Med sine solide 45mm ser denne klokken ganske liten ut på Arnies svulmende håndledd. Faktisk et H558 heller beskjeden for å være i Tuna-familien. Denne ana-digi klokken er blitt et skikkelig ettertraktet samleobjekt, og det er kommet flere oppfølgere, som SNJ025.
Skal ha vært Arnold sin personlige hverdagsklokke på denne tida.
Hva? American Seiko? Jada, i boka er det Rolex meg her og Rolex meg der mellom drap og overfladiskhet, men da filmen skulle lages nektet Rolex bruken av merkevaren og ønsket ikke å bli assosiert med en sinnssyk, morderisk mann. Så Rolex Datejust (16013?) ble byttet ut med Seiko5 SNJX90 uten at noen egentlig la merke til det. Alle bare antok at det var en Rolex i filmen også.
Et hint burde kanskje vært at bokens «Don’t touch the Rolex» i filmen ble endret til «Don’t touch the watch».
Den mest fjollete James Bond ble plutselig min favoritt Bond da jeg oppdaget at han var storforbruker av Seiko. Her er en liste av SEIKO-er Roger Moore brukte som James Bond:
Spionen som elsket meg – Seiko 0674 LC, 1977
Måneraketten – Seiko M354 Memory Bank Calendar, 1979
Kun for dine øyne – Seiko 7549-7009 & Seiko H357 Duo Display, 1981
Octopussy – Seiko G757 Sports 100, 1983
Med døden i sikte – Seiko 6923-8080 SPD09, Seiko SPR007 7A28-7020, Seiko H558-5000 WHV005 eller SPW001, 1985
Sigourney Weaver brukte Seiko 7A28-7000 «Ripley», mens Lance Henriksen hadde 7A28-6000 «Bishop» på sitt androide håndledd. Begge klokkene ble designet av den anerkjente bildesigneren Giorgetto Giugiaroto. Noen kilder hevder de ble designet spesielt for filmen, men signore Giugiaroto hadde et samarbeid med Seiko, og disse klokkene er fra denne kolleksjonen. 7A28 er forøvrig verdens første analoge quartz ur.
Andre SEIKO-er i Aliens er Seiko Pulsemeter
S234-501A, brukt av soldatene. Og Seiko H556-5050 som Paul Reiser brukte.
Skriv gjerne en kommentar under om du har sett en Seiko i en film som ikke er på denne listen.
https://manofmany.com/fashion/watches/a-complete-list-of-all-the-james-bond-watches
https://en.m.wikipedia.org/wiki/Seiko_Films
https://wornandwound.com/watches-screen-seiko-divers/
https://www.gearpatrol.com/watches/a33314365/seiko-giugiaro-design-watches/
https://www.gq-magazine.co.uk/watches/article/christian-bale-rolex-watches-in-film-history/amp
rrr
Baklokket til en vintage Seiko inneholder en god del informasjon. Jeg kjenner best til klokker fra 70-tallet, da fortrinnsvis 6139, 6138, 6119 og lignende, og det trenger ikke nødvendigvis være samme logikk på andre linjer, type klokke eller kaliber. Og quartz-klokker har jeg utelatt helt. Dessuten inneholder denne artikkelen store mengder synsing og antagelser, og siden den omhandler Seiko er det alltid unntak fra regelen.
I 1966 gikk Seiko fra serienummer på 7 siffer og begynte med 6 sifret serienummer, med en overgangsperiode. Dette betyr at det ikke nødvendigvis er en Feiko om det er 7 siffer på en klokke fra 1967. Det er den 6 sifrede serienummeret jeg tar for meg.
Det er to hovedtyper baklokk på de SEIKO vintage klokkene jeg tar for meg: hestesko og enkel. På begge typer Seiko-lokk fremkommer samme informasjon: Materialet kassen er laget av, urverk-kasse (rød sirkel), vann toleranse, SEIKO, logoen til Seiko Suwa eller Seiko Daini (blå sirkel), serienummer (gul firkant) og det jeg vil kalle en produksjonslokale-indikator.
Rød sirkel: Første fire sifrene er urverket, eller kaliberet. Det finnes variasjoner innen et kaliber, som feks 6139A og 6139B, men dette angis ikke her. Da må klokken åpnes for inspeksjon.
De siste fire sifrene, etter bindestreken, er kassenummeret. Det aller siste nummeret er en indikator på hvilket marked den var tiltenkt.
Som regel sier ikke baklokket noe om stilen på klokka, altså hvilken skive, visere, daghjul osv, bare hvilken kasse det er. Unntaket er materialet på klokka. Det absolutt vanligste er Stainless Steel, men på klokken nedenfor står SGP BACK ST. STEEL. Altså er kassen i Seiko Gold Plated (SGP), og baklokket i stainless steel (rustfritt stål på godt norsk, selvom jeg kjenner kverulanter som påpeker at det ikke finnes stål som er rustfritt).
Gul firkant: som nevnt tar jeg for meg sekssifrede serienummer. Noe av det beste med Seiko er at man kan datere en klokke helt ned til hvilken måned den er produsert. Det første sifferet er produksjonsår, siffer to er måned. Min 7005-8052 har serienummer 300224. Den er altså produsert i 1973 i måned null. Logikken med måneder er 1 januar, 2 februar, 3 mars …. 9 september, 0 oktober. November er N, og desember D. Siden det er kun siste siffer i årstallet som fremkommer må man vite tiår for produksjonen. Det er sjeldent samme linje produseres over tiår, men i de tilfellene dette skjer er det som regel andre tegn, feks markeringer på skiva som avslører tiåret.
De siste sifrene er et løpende serienummer. Altså er 300224 den tohundre og tjue fjerde klokken produsert i oktober 1973. Ihvertfall teoretisk.
Seikolokk har også en vanntolleranse. Dette er enten WATERPROOF eller WATER RESISTANT. Det er ikke spesifisert til hvilken dybder den er vanntett. Dette står på skiven, om det er noe å skryte av. Det står WATERPROOF på lokk og skive til ca midten av 1970. I 1970 finnes noen overgangsklokker som har WATERPROFF på skive, men WATER RESISTANT på lokket. Jeg har en 6139-7010 fra mai 1970 som er proof/proof, og en 6139-6011 fra november 1970 som er proof/resist. En proof/resist er ekstra stas å ha i samlingen syns jeg, siden det bare varte noen måneder.
Produksjonslokal-indikatoren er en gåte jeg ikke helt har klart å knekke. Om A er en egen fabrikk, eller A og J kan være samme fabrikk med to produksjonslinjer vet jeg ikke. Jeg er ikke engang sikker på at JAPAN betyr at den er produsert i Japan, selvom mye tyder på det. Det er mange som kommer med bastante meninger på Seikoforum på nett, men min erfaring med Seiko er å være varsom med skråsikkerhet.
Jeg ville trodd at Daini og Suwa hadde separate fabrikker. Men feks A står på klokker fra begge selskapene. På Daini sine A-klokker er det en strek etter Japan; JAPAN-A, mens det på Suwa sine er det uten strek; JAPAN A. Betyr denne streken noe? Aner ikke.
Det har gått så langt for meg at jeg har begynt å «spare» på forskjellige bokstaver. En klokke som kan være sånn passelig interessant kan øke i ønskelighet om det er en bokstav jeg ikke har fra før.
De vanligste bokstavene på de klokkene jeg eier er A og J. Men jeg har også F, G, M. Jeg har også sett U (66-8050 oktober 1972), V (11-1170 januar 1979), R (en Seiko ring klokke 17-0850 fra ca 1974, merkelig nok uten serienummer), L (7005-7031 desember 1973), S (7321-549A “Dolce” november 1984)
Baklokk kan også gi instruksjoner for hvordan klokken skal åpnes. Feks er det noen klokker som åpnes på glass siden.
Det er noen merkinger som bare dukker opp på noen klokker, og som jeg ikke aner hva betyr.
Mysterium nummer 1: Klokken under har en -G etter WATERRESISTANT. Dette har jeg bare sett på 6139-8010. Legg merke til teksten i begynnelsen av hesteskoen. Her står det NSB, som betyr at kassen er sprayet i et hardere material enn kassa, typisk keramikk. Hvilket materiale 6139 8010 er sprajet med er jeg usikker på, da alle kilder jeg har sett bare sier den er PVD coated, som ikke er et materiale, men teknikk (Physical Vapor Deposition). Jeg tipper -G det har noe med dette å gjøre.
Mysterium nummer 2: På en del serier (som feks 6309-5810) står det TL under serienummeret (rød pil). Dessuten er A i en firkant (gul pil). Beklager dårlig bilde, men dette er det eneste bildet jeg fant av en 6309 5810. Jeg har også sett 6309-5605 med ikke bare A i en firkant, men også A4, A5 eller A6 i firkant. Alle jeg har sett med firkant mangler JAPAN på baklokket. Så mye mulig TL kan stå for Thailand, og bokstav i firkant indikerer noe helt annet enn de det står JAPAN på. Hvis TL står for Thailand er det nok flere markeringer jeg ennå ikke har sett.
Seiko 6309 er også ett av urverkene som driver Seiko Turtle JDM: 6309-7000/7001. Det andre urverket for det internasjonale markedet er 6306. Mange dykkerur har annen utforming på baklokket enn de jeg har tatt for meg her, med en stilisert bølge i sentrum. Men det er mange dykkere som også ikke har det. Seiko er dejlig.
Det er big bizniz med fake Seiko, Feiko. De enkleste er det lett å se på skiven, feks at de skriver JAPAN MADE ved klokka seks, noe Seiko aldri selv har gjort. Disse uekte klokkene gidder de heller ikke endre serienummeret på Baklokket på, så feks Seiko serial number 335718 går ofte igjen. Disse selges på eBay fra India for en slikk og ingenting, og kan ofte være ekte kasse og ekte urverk. Så totalt bom trenger det jo ikke være. Sier jeg til meg selv når jeg kikker i klokkeskuffen og ser på mitt kjøp av en 6309-5820 fra begynnelsen av min klokkereise.
https://www.plus9time.com/seiko-case-codes
https://www.seiko.co.jp/en/group/global_network/
https://www.grand-seiko.com/uk-en/special/10stories/vol7/1
Jeg liker sportsklokker fra 70 tallet. Klokkene er fra en tid da menn hadde hår på brystet, kjørte raske biler, var astronauter eller kampsportsutøvere eller trommeslagere i Progrog band. Når man spenner fast en 6139 spretter de fire øverste knappene i skjorta opp automatisk.
Det var den Fantastisk 70 talls design som først appellerte til meg da jeg kjøpte min første Seiko 6139. Det var en gul Pogue, men jeg oppdaget fort at det er så mange fargevariasjoner, forskjellig kassedesign, markeringer på skive, ulikt materiell som gjør denne linjen av klokker til en favoritt hos de av oss som har krysset grensen fra entusiast til maniske. Spesielt merking på skivene, noen lette å se, andre mer subtile og mange som bare er synlige for den dedikerte ekspert, gang dette med utgaver av versjoner, så har man nærmest en uendelighet av variasjoner. Kanskje ikke akkurat uendelig som et liggende åtte-tall, men veldig mange i alle fall.
På sekstitallet var det et kappløp mellom project 99/Kaliber 11 til Chronomatic Group (Heier/Büren/Dubois-Depraz/Breitling) og zenith el primero om å produsere den første automatiske kronografen. Inn fra sidelinjen kom seiko, som puslet med sitt i Japan, og kanskje ikke helt fikk med seg at det ville være en PR seier å vise frem prototyper av dette først. Seiko var nok mer opptatt av en virkelig revolusjon i klokkeverdenen på denne tiden; nemlig kvartsklokken. Og for å være helt ærlig så er jeg sikker på at 99% av verdens befolkning ikke vet hva en automatisk kronograf er, 101% gir en beng uansett, men så har du den lille prosenten som syns dette er veldig stas. Helt enkel, grunnleggende matematikk her altså.
Hvem som egentlig var først ute med en automatisk kronograf er gjenstand for debatt, men det virker i alle fall som det er en slags enighet om at Seiko var først til å serieprodusere og selge på det åpne markedet i 1969. Antagelig var dette 6139-6010.
At 6139 var den første automatiske kronograf i verdensrommet da Pogue tok sin 6139-6005 med på Skylab 4 i 1973 er så definitivt et faktum. Eller? Antagelig. I ettertid er det kommet fram at astronauter var notoriske i å smugle personlige eiendeler opp i rommet, spesielt klokker de kjente godt til og stolte mer på enn omega Speedmaster de fikk utdelt av NASA tett opp til utskyting. Siden dette var strengt forbudt er det ikke noe de involverte uten videre har annonsert altfor høyt i etterkant. Antagelig tok kollega Gerald Carr på samme tur til Skylab (Skylab 4) med en Movado Datachron HS 360 rundt ankelen. Pogue smuglet sin opp i verdensrommet i en av bukselommene. Flaks at Pulp Fiction ikke kom på kino før 1994 og ga idéer til andre steder å skjule klokka si.
For å virkelig understreke at dette var en automatisk, og ikke manuell klokke, som ikke måtte trekkes opp ved å vri på kronen, senket Seiko kronen til at den gikk i nærmest flukt med kassa.
Ofte kan en automatisk klokke også bli trukket opp manuelt, men ikke en 6139. Gangreserven er sjelden de originale 45 timene, og en liten runde risting på kvelden må ofte til for at den ikke skal stoppe i løpet av natta. Eventuelt ha klokken på høyre arm om du er singel.
På klokkens høyre side stikker derfor som to ører kun start/stopp pusheren øverst og tilbakestilleren nederst. Egentlig litt rart Seiko ikke utnyttet dette og lagde en bullhead av 6139. Som jeg vet om i alle fall. Som sagt må man aldri, aldri være bombastisk når det kommer til Seiko, selvom jeg her er relativt sikker i min sak. Jeg har kallenavnet klart om det skulle ha eksistert og med litt større pushere: Seiko 6139 «Mickey». Antagelig stod Seiko over siden subdialen da ville kommet på klokka tre og ødelagt symmetrien. Da var det lettere med 6138-0040 Bullhead som har to subdials.
For å skifte dato trykkes kronen lett inn. Dag skiftes med å trykke kronen hardt inn. For å skifte språk må kronen presses helt inn. Klokken stilles ved å dra kronen ut og vri. Er det dreibar innerbezel, som på 6139-600x eller 6139-702x, dreies kronen i utgangsposisjon.
Tidtaking . Start og stoppknappen er øverst, og tilbakestilleren nederst. Så lenge stoppeklokka ikke er på er sekundviseren på tolv, og viseren i subdial rett opp den også, på 30 tallet. 6139 kan bare måle tid opp til en halv time, noe som holder plenty for steking av Grandiosa eller ta tiden på 60-metern, som jo uansett er de eneste tingene verdt å ta tiden på. Og en ting til selvsagt, men kona liker ikke at jeg fikler med klokka da.
Tidtakingens intervallet skulle bli bedre med kaliber 6138 som merkelig nok kom etter 6139. Hva som er årsak til at et urverk som kommer etter et annet ikke får etterfølgende nummer vites ikke, men ikke alt i Seiko-verden skal forstås. Jeg antar at planen var at begge skulle lanseres samtidig, men det mer kompliserte 6138 var ikke klart for å lanseres i begynnelsen av 1969.
Alle 6139 har to språk. Så vidt jeg vet er det ene språket alltid engelsk, mens det andre kan være japanske kanji, kinesisk, tysk, spansk, arabisk, finsk, svensk, romertall, portugisisk og sikkert også mange jeg ikke har sett.
Seiko er notorisk dårlige til å ha noe sentralt register. De har ingen informasjon om antall solgte av hver modell, endringer i produksjon eller egentlig noe som helst. De har tullet det til på mange andre måter også, som å bytte om på visere eller bezel fra andre modeller for å bruke opp et utgående lager, eller Daini elementer i en Suwa modell, noe som har ført til uendelige diskusjoner på forum om ekthet.
Den kanskje mest legendariske forvirringen er den mystiske Aussie Pogue som har sort innerbezel, i motsetning til alle andre versjoner som har gul innerbezel. Eksistensen og ektheten ble debattert i flere år, og Seiko selv hadde ingen anelse. Det er nå konsensus om at dette er en egen versjon produsert for det Australske og øst asiatiske markedet utenfor Japan etter at noen fant en gammel annonse i et australsk herremagasin som viste denne konfigurasjonen.
6139 er i all hovesak en sporty linje, ofte med tachymeter på chapter ringen, men det finnes også finere modeller som nærmer seg dressklokke.
Det er mange modeller og fargevariasjoner i 6139 serien. Men noe av det morsomste er alle de forskjellige markeringene på skiva som ble til av nødvendighet eller naturlig evolusjon. Jeg tror ikke Seiko hadde noe filosofi om at noe skulle være Limited Edition på denne tiden, men noen markeringer er mye mer ettertraktet enn andre.
På de eldste modellene er det innskriften WATER70mPROOF (evnt WATER70PROOF, som min 6139-6011). Dette endret seg rundt 1971 til WATER70mRESIST pga lovgivning. Resist overgangsmodellene, der skiven er proof og baklokket resistant, eksisterte så vidt jeg vet kun i en periode i 1970. Rundt 1972 faller også denne skriften vekk fra skiven, og det er blankt der det pleide å stå proof eller resist. Water resistant ble stående på baklokket, men uten å garantere hvor mange meter.
Nederst på skiva står JAPAN6139 mellom 35 og 40 minutter. Mellom 20 og 25 minutter er det en bindestrek etterfulgt av et firesifret tall og så en T eller R. (Det eksisterer også T AD, men dette varte bare fra februar til april i 1969). Hva det firesifrete tallet betyr vet jeg ikke. Av og til er det modellnummeret, andre ganger ikke. Hva R eller T står for er også usikkert, kanskje forskjellige fabrikker? Men det er visse forskjeller på skiven. Eksempler er: 10 tallet i minutt telleren på R ligner på et ettall (1), mens det på T bare er en strek (l) uten seriff. A-ene i JAPAN er spisse på R og butte på T. Det er mellomrom mellom JAPAN og 6139 på T, mens det på R går mer i ett. Det er flere forskjeller, men de som er nevnt er de letteste å se. T-skiver er mest utbredt, og R forsvinner etter ca 1976. Antagelig. Som nevnt tidligere er alt Seiko i beste fall rotete. Man skulle tro japanere hadde system på alt. De kan ikke engang svare med sikkerhet når siste produksjonsår for 6139 var, men de fleste anslag er 1979.
Modellnummeret kommer etter kalibernummeret på Seikoer. Det aller siste sifferet angir hvilket marked det var ment for. Så det er ikke noe forskjell på en 6139-6002 og 6139-6005, annet enn at 6002 var ment for Europa og 6005 Nord-Amerika. Som regel er de numrene som slutter på 0 eller 1 JDM versjoner, litt avhengig av modell. Modellnummeret er først og fremst kasseformen, og har ikke noe med farger på skiven eller visere å gjøre.
Speed-timer står bare på JDM. Der det står Chronograph Automatic (evnt kun Automatic på feks 6139-6009) på de internasjonale utgavene står det Speedtimer, eventuelt en kombinasjon av 5 sports speedtimer på de tidligste versjonene. Det ser ut som 5 Sports faller bort i 1977 katalogen, og kun Speedtimer står, som betyr at det egentlig skjedde en gang i løpet av 1976.
Noen modeller har Seiko logoen printet på, andre har hevet Seiko logo.
Det er to hovedtyper baklokk på seiko 6139. En som ligner en hestesko, og en enkel utgave. Begge gir samme informasjon. Det står SEIKO, Suwa logoen, materialet på kassen, kaliber- og modell, vanntetthet (waterproof eller water resistant), serienummer og JAPAN etterfulgt av en bokstav. De vanligste bokstavene er A og J, men det finnes flere andre. Ifølge mine instagramvenner er det en «case manufacturer code», uten at jeg ble altfor mye klokere av dette.
Noe som gjør vintage Seiko ekstra samleverdig er at det er lett å finne alderen til en 6139 (og alle eldre Seikoer) ved å ta de to første tallene i serienummeret. Det første tallet er år, det neste er måned (januar 1, februar 2 osv). Så 6139-7010 på bildet over med serienummer 052430 er fra mai 1970, og 6139-6012 under er fra september 1974. November er N og desember D. Jeg er alltid ekstra interessert når det er en birthyear som skal skifte eier.
På en 6139 er det alltid fire visere. To som er vanlig klokkefunksjon for time og minutter, og to som tar tiden (kronograf). Sekundviseren står på sentralaksen med de vanlige viserne og peker på 12 når kronografen ikke er i bruk. Ved å trykke på den øverste knappen begynner tidtakingen. Samme knapp er også stopperen. Den nederste knappen er tilbakestilleren. Lar man stoppeklokken gå lenge nok vil viseren i det lille vinduet begynne å røre på seg. Denne måler minuttene opp til en halv time, og begynner så en ny runde. Så vidt jeg vet er det tre hovedtyper av visere i halvtimes vinduet: Nåla, Kilen og Dråpeformet. Kileformen er muligens kun på JDM.
Sekundviseren har ganske lik utforming. De tidligste modellene kan virke som hadde todelt sekundviser som vist på bildet av 6139-7010 fra mai 1970 over.
Det blir ofte hevdet at 6139 var en billig klokke da den kom, men jeg er ikke så sikker. En blå 6139-600x kostet i 1969 95 dollar (kilde), mens en Rolex Submariner 14060 til sammenligning kostet 250 dollar «in early 70’s» (kilde). En blå 6139-600x kan man for tiden få fra 4000 kroner og oppover, mens en Rolex 14060 koster fra 90 000 kroner, kanskje mer, og oppover (uten at jeg har noe kjennskap til Rolex, om modellen er ettertraktet og prising av disse. Jeg tok bare en vilkårlig Rolexmodell fra matrisen på siden).
Uansett om jeg er litt skeptisk til at en 6139 kostet noe mellom en tredjedel og halvparten av en Rolex, så er det i alle fall ikke noe tvil om hvilken klokke som har vært den beste invisteringen. Men vel så mye sier det også litt om hvor billig det egentlig er å kjøpe en 6139. Prisen varierer, men generelt ligger de mellom 2000 og 7000 kroner. De mest ettertraktede modellene kan gå for 15 000 og mer, men dette er langt under prisen av en tilsvarende model det står Sveits på. For å være ærlig håper jeg ikke noen leser denne bloggen og får opp øynene for denne litt oversette klokke linjen, og dermed driver prisene opp. For en bedre introduksjon til alle 6139 modeller enn det jeg har, og en ganske kurant prisestimering i dagens marked anbefaler jeg å lese denne siden.
Den lave prisen, tross tekniske nyvinninger som første kronograf med kolonnehjul og vertikal clutch, historisk viktighet og funky design kan også forklares med antall klokker produsert. Heldigvis pumpet Seiko ut mange, men siden det er Seiko finnes selvsagt ikke noen oversikt. Tilstanden på en original 6139 er også ofte dårlig. Dette var hverdagsklokken som ble brukt til de falt fra hverandre. Og i motsetning til nevnte Rolex ble disse antagelig sjeldent sendt på service. Når også mange av disse ble solgt i Øst-Asia med sin fuktighet som trenger inn overalt er ofte urverket rustent. Så å kjøpe disse på nett er ren gambling. Her gjelder det gamle jungelordet: kjøp selgeren, ikke klokka. Det er mange feiko der ute, og noen av mine er ikke fullt ut originale.
Etter noen hektiske måneder med raske kjøp har jeg klart å samle meg en fin bukett 6139 fra Finn.no, Facebook og ikke minst med hjelp fra kontakter i Bodø, Bergen og Holmenkollen.
En liten presentasjon av disse følger under. Dette er ikke en oversikt over hele 6139 linja, kun de jeg har klart å få tak i. Det er ikke den største eller fineste samlingen av vintage Seiko 6139 i Norge, men etterhvert kanskje blant de mest varierte. Jeg tar sikte på å ha en i hver modell av 6139 før jeg anser det samlingen for fullført. Det er viktig å ha en mening med livet.
L2L betyr her lug to lug. Altså fra toppen av en lug til motstående lug, eller skulder på norsk. Det er noen modeller som har skjulte lugs, og da er målet den største avstanden. Alle tall i millimeter
Diameter: 41, Rembredde: 19, L2L: 46
Den mest legendariske og mest outrerte fargekombinasjonen av alle 6139, og dermed den mest ettertraktede og forfalskede modellen. Noe jeg fikk erfare da jeg sendte min 1976 6139-6002 for service til min spesialist: bezel og visere var ikke ekte, og ble umiddelbart erstattet. Pepsi bezel med tachymeter er ikke roterende, men det er inner ringen/innerbezelen. Visstnok veldig nyttig for å ta tiden på hjelperaketter i verdensrommet.
Det et tre hovedgrupper av 600x: Med gul skive (Pogue), med mørk blå skive (Cevert) og med sølv skive, sistnevnte er gjevest blant samlere da den er den mest sjeldne. Men på toppen troner den sagnomsuste Teal i en nydelig grønnsjatering og oransj markering til ti på subdialen og 15 minutter på skiven. En sjeldenhet.
En ekte Seiko Pogue er gul 6139-6005 med resist skive, og kun Automatic istedenfor Chronograph Automatic. Men alle gule 6139 600x er i mine øyne en Pogue, først og fremst fordi jeg vil ha en Pogue, men ikke har råd til en som stemmer med alle nevnte kriterier.
Min 6139-6002 er dessverre overpolert, og kantene skal være mye skarpere definert.
Diameter: 39,5, rembredde: 19, L2L: 43
Antagelig var 6139-6010 den første 6139 i salg. Kalles også for Bruce Lee. En ekte Bruce Lee er antagelig en svart skivet proof, men ikke JDM som min 6139-6011. Som med Pouge, der alle 6139-600x med gul skive kan kalles Pogue, kan alle 6139-601x med svart skive gå under navnet Bruce Lee. Så kan de som er uenig i dette skrive sin egen blogg. I motsetning til Pogue som personlig kunne bekrefte sin klokke (og denne ble auksjonert bort til latterlige 6000 dollar), ble Mr Lee aldri spurt av en klokkenerd hvilken nøyaktige modell han brukte før han døde i 1973. Alt man har er kornete bilder fra før digital alderen, logisk deduksjon og en datters hukommelse (hvem husker sin fars klokke detaljert fra da du var åtte? «Var det proof eller resist på skiva?»).
Det finnes flere farger og materialer i denne linja. Blant mine absolutt favoritter er det jeg trodde var en gullfarget klokke, men som viste seg å være ekte gull. På baklokket står det SGP, som betyr Seiko Gold Plated. Dessverre er den originale triple railroad lenka i samme materiell umulig å oppdrive. Eller kanskje gullet er slitt vekk på alle, som det jo som oftest gjør med gold plated når det kommer friksjon, og det bare er igjen stålet som ligger under det tynne laget av gull igjen.
Diameter: 41, rembredde: 19, L2L: 44
Innerbezel med intervaller på 10 som går til 100. Jeg vet hva tachymeter skal gjøre (teoretisk), men hva denne skalaen skal måle aner jeg ikke.
En pen klokke, men litt kjedelig med sine avrundede former. Skulle man tro , men klokken har nesten et organisk uttrykk, som øyeeplet til et mytologisk monster. Se lenge nok på den, og den ser tilbake på deg, til du er usikker på hvem som observerer hvem.
Diameter: 41, rembredde: 19, L2L: 44
Med mattsvart skive, tall i hvitt og tydelige markører, og krone som ikke kan hekte seg fast i ting oppfyller denne kriteriet til mang et lands MIL-spec, og ble også i sin tid utstedt til tjenestemenn i både det japanske flyvåpenet og marinen. Kallenavnet er derfor «military».
Eneste 6139 med tall på 5-minuttene på skiva (finnes også utgaver uten tall). Også eneste med sirkler i motsetning til de vanlige strekene hvert femte minutt (utenom 15 og 30.)
Min 6139-7010 har todelt sekundviser. Når Seiko sluttet med disse vet jeg ikke, bare at det øker samlerverdien. Dette eksemplaret ble kjøpt av en japaner i Japan på 70 tallet og aldri skiftet en del på. Derfor skifter jeg heller ikke det litt medtatte glasset, som er det eneste glasset jeg er sikker på er originalt.
Diameter: 41, rembredde: 19, L2L: 44
Jeg har bare sett denne klokken med Seiko 5 sports speed-timer logo, så mulig dette bare var en JDM, uten at jeg skal være for bombastisk. Roterende innerbezel som går til 100. Jeg har en (teoretisk) forståelse for hva tachymeter måler, men hva som kan måles med en skala på 100 i løpet av 60 sekunder er jeg usikker på, enda mindre siden skalaen går i mot klokkeretningen og teller ned.
Min versjon av 6139-7020 er ganske herjet og tilogmed jeg kan se at viseren i subdial er uekte. Denne modellen skal ha en kile-viser som er nesten umulig å oppdrive. Baklokket er fra en 6139-7080, så hva mer som skjuler seg av overraskelser inni blir spennende å se når jeg sender den til min urmaker i Bodø for service.
Diameter: 39, rembredde: 19, L2L: 45
Den mest forseggjorte skiven med sine tre lag (fire om man tar med den skrånede tachymeter ringen), og min personlige favoritt som passer til hverdags og fest.
Baby jumbo er ikke spesielt stor med sine 39 mm, men har fått sitt kallenavn siden den ligner på sin storebror 6138-300x Jumbo, som heller ikke er så stor for å være en 6138 (42 mm, men siden skiven går helt ut til kassen uten bezel fremstår den større).
Det finnes også en annen 6139 som er til forveksling helt lik, nemlig 6139-7030.
Det er Pogue som har romfarts historie, men Baby Jumbo har noe Omega Speedmaster over seg, og er et godt alternativ for deg som ikke har råd til en av de sistnevnte. Om du får tak i en selvsagt.
Diameter: 40,5, rembredde: 20, L2L: 48,5
En av de særeste kasseformene. Bygger høyt på håndleddet, og er umulig å selge som en dressklokke ihvertfall. Anbefales kun brukt med kortermet plagg. Forunderlig nok sitter den som støpt på hånda takket være at lugsene skråner nedover og former seg rundt håndleddet. Utformerne hos Seiko må ha fått frie tøyler, og muligens en sake eller to for mye da de kom opp med denne kassa.
Uansett er den klokken som gjør meg gladest å ta på. Den overfører selvtillit til brukeren og med denne på leddet garanteres en dag der motgang preller av.
Med svart skive kalles den Darth Vader, mens den hvite kalles Storm Trooper. Turkise markører og tall i subdialen og rustbrune tall ved fem minutters markørene.
To forskjellige poleringer. På toppen høypolert, på kassa en røffere sidelengs polering som gir riller. Mange Helmets er polert feil og mister da noe av særegenheten, og ikke minst verdi. Dette er forøvrig en av de modellene det fortsatt går an å få tak i billig.
Diameter: 40,5, rembredde: 19, L2L: 44,5
Min 6139-8002 har Sølv skive med en subtil oransj rand helt ytterst. Den eneste 6139 jeg foretrekker uten ytterligere tekst. Så rent, så enkelt, så minimalistisk, så pent.
Diameter: 41,5, rembredde: 18, L2L: 41
Kassen (og den originale lenka) på 8010 er PVD (Physicaly Vapor deposition) oppå stålet. Hva materialet er har jeg ikke klart å finne ut, men virker som noe keramisk. Dette er en utrolig sterk coating som beskytter mot skraper, og disse klokkene ser oftest like fine ut som da de først ble satt på et håndledd på 70-tallet.
Kun solgt på det japanske markedet, så kan være vanskelig å få tak i.
Diameter: 40, rembredde: 20, L2L:
En ganske hexagonal kasse, men med avrundede kanter (i motsetning til 6139-7080 «hexagon» med skarpe, definerte kanter). Kom originalt med en rå rallylenke med store hull som passet sømløst i de skjulte lugsene, og blir derfor kalt «Retro racer»
De bildene jeg har sett av den versjonen av 6139-802x med svart skive har gitt inntrykk av en dyp svart farge. Jeg ble derfor litt overrasket da min 6139-8021 viste seg å ha et nydelig blått fargespill i riktig belysning. Den hvite randen står i fin kontrast, og hiv på en subdial i platt blåfarge og kronograf visere i livlige farger, så har du 70-tallet på hånda.
Diameter: 38,5, rembredde: 19, L2L: 42
Den minste 6139 i samlingen min med sine 38,5 millimeter. Dessuten den kanskje kjedeligste designen, som derfor antagelig ikke solgte så godt. Dårlig salg er lik sjelden nå, og dette eksemplaret er den eneste jeg har sett noensinne.
Originalt var det forskjellig farge på kronograf viserne. Det kommer ikke så godt fram på bildet av min versjon, men sekundviseren er mer beige enn hvit, så høyst sannsynlig er dette den originale viseren som er falmet fra gul ifølge han som nylig tok en lettere service på den.
Blå er en farge Seiko traff blink med på 70-tallet, men på akkurat denne modellen er det en litt plattere blåfarge enn feks en blå 6139-6012. Den nærmer seg dressklokke estetikken, og kan lett brukes i mer formelle omstendigheter. Takk igjen, Anders!
Daghjul på 6139 er alltid på to språk, og alltid tre bokstaver på hvert språk. Trodde jeg. Men nå og da dukker det opp daghjul med to bokstaver på det ene språket. Konsensus blant autoriteter er at disse er ekte. Så aldri vær for sikker på Seiko, de har fortsatt evnen til å overraske etter 50 år. Jeg elsker Seiko.
Bildene over gjengitt med tillatelse fra Seikowithpatina på Instagram
https://www.plus9time.com/seiko-case-back-information
https://www.dcvintagewatches.com/the-seiko-6139-true-bruce-lee
I år hadde vi planlagt rugdejakta til å skje før den mytiske Woodcock Full Moon. Fullmånen i november 2022 var 8. november, og vi dro ned 4. november med en drøm om at alle rugder bare ventet på fullmånen for å flakse sørover. Datoen greide vi å planlegge, men ingen hadde påtatt seg oppgaven som reiseleder, så etter en uorganisert avreise inkludert en ikke klarert tur innom Madla for levering av en bil og retur til Sandnes fordi noen hadde glemt en samekniv, kunne sjåfør André senke skuldrene og cruise nedover E39 retning sør før fredagsrushet begynte. Det var jeg, André, Sondre, Svein Kristian og en liten blindpassasjer i bilen. Da vi ankom Flekkefjord byttet vi blindpassasjeren i en langhåret vorsteh, og alle parter var fornøyd med den transaksjonen. Nå kunne vi endelig bytte Crazy Frog sin cover av Axel F og Popcorn med Ramstein og Sepultura.
Til sjåførens store frustrasjon satte vi oss fast i det lokale rushet i Flekkefjord etter handelen hos den lokale kjøpmannen Prix. Der var julebrusen kommet for salg allerede. Jeg kan forøvrig informere om at jeg har snudd 180 grader i mitt syn på julebrus. Nå er jeg 100 % for brun julebrus og hater alle som mener julebrus skal være rød. Rødt er dødt.
Etter å ha stått fast i rushet i minst to minutter var det rett til landstedet til Lillelord Lilledrange, der vår medbrakte kokk Svein Kristian straks ble direktert i retning kjøkkenet og fikk to kilo indrefilet i hånda han kunne tilberede etter eget ønske mens han kunne høre fra hverdagsstuen pssst, pssst, pssst. Etter noe skramling med kopper og kar og småbanning hørte vi et pssst fra kjøkkenet også, og brisen var i gang.
Etter en bedre middag var jeg klar for en lang aften der jeg ble stukket en øl fra venstre og høyre, oppenfra og nedenfra, men festen ebbet raskt ut blandt disse gutta som var kommet for å jakte, ikke slå flikkflakk. Jeg unnskyldte meg og gikk på do, fant frem mobilen mens jeg lagde fiselyder med leppene, og sendte en SMS til den eneste som kunne redde meg fra ledersamlingen til KRIK. Nemlig partyboy nummer 1; Andreas 2. Med et lystig pling informerte telefonen at han kunne ta turen og være fremme neste kveld. Helgen var reddet! Da var det bare å gå i seng og glede seg til morgendagen.
Som vanlig ble jeg vekket av en varm kopp kaffe på senga med beskjed om at egg, bacon og bønner snart var klart. Etter frokosten var jeg innom sikringsbua en tur for å inngå en rammeavtale med to opsjoner, og vi var klare for å slappe av og drikke litt mer kaffe til Zelda sin frustrasjon.
Siden jeg ikke er i stand til å jakte for tiden lot jeg de andre få et forsprang og benyttet anledningen til å utøve en opsjon til. Lett til sinns og tom i tarmen knyttet jeg en dobbeltknute på turstøvlene, låste døra og tok fatt på opphentingen i solskinn. Da jeg tok første steg utenfor stien begynte det å regne. Og slik var været den dagen: varierende.
Jeg tok en snarvei dit jeg mente de andre ville gå, men bommet litt. Jeg så dem komme over en åsrygg, og jeg ventet på dem på åsrygg ved siden av. Mellom oss var det et myrområde begge partier nødig ville krysse. Siden åsryggene gikk parallelt endte vi opp med å gå på hver vår side av myra. Jeg jaktet jo ikke, så mens jeg kunne observere de andre føk opp og ned sidene på sin leting etter rugde spasert jeg i bedagelig tempo. Av og til satt jeg meg godt til rette på en stein og kikket med munterhet på disse raringene 200 meter unna som løp etter der hunden tok stand, bare for å oppdage at den hadde seg en liten pust i bakken.
Etter å noen timer på hver vår tue var det på tide å samle troppene og fyre bål. De kunne informere om at Sondre hadde skutt en rugde, selv om jeg hverken hadde hørt skudd, eller fikk lov å se fuglen. Det var så utrolig vanskelig å åpne sekken fordi det var en floke på snøringen verre en ledningene til iPods som hadde vært i en jakkelomme i mer enn to minutter. SK skiftet tema med en analyse av termodynamikkens lover, og mente at varme stiger, men røyk alltid fulgte etter ham. Jeg foreslo å lage skikkelig røyk, «speiderstil», for å motbevise dette, men dette mente de andre var barnslig.
Til tross for en opphetet diskusjon om A-ha sin «Hunting high and Low» var en Bond-sang eller bare en utrolig fin sang, skiltes vi som venner, og jeg tok en annen rute hjem enn jegerne. Selvom jeg tok den korte ruta hjem uten å jakte var søren meg alle ankommet hytta før meg. Åssen de hadde klart dette vet jeg ikke, men det var fyr i peisen, varm kaffe og en avslappet stemning. Og tid for min grunn til å dra på jakt: cowboystrekken.
Da jeg omsider kom ned etter hvilen var det mørkt og partyboy Andreas 2 var ankommet med flanellskjorte og pærebrennevin og var allerede i full gang med muntre historier fra tiden han bodde alene i en seilbåt og sang shantyer solo.
Vi flyttet oss ut i pizzaboden der vi ble satt til å lage våre egne pizzaer. En tradisjon vi alle setter pris på, ikke minst jeg, som syns pizzaer generelt har for lite ost og kjøtt, og for mye grønnsaker. På denne måten slipper jeg i alle fall å pelle av paprika.
Forrige gang vi var på disse jaktmarker og lagde pizza minte Sondre meg om en kokk jeg jobbet under på NB Sørensen på 90-tallet. Denne kokken heiv tallerkener i veggen om noe ikke var etter hans standard. Jeg husker fortsatt den gangen jeg var på mise en place og skulle kutte gulrøtter brunoise, men hadde lagt det fra meg ved julienne for en liten pause, som alle hadde på 90-tallet. Da jeg kom tilbake fra bakgården var alt arbeidet hevet på gulvet og jeg fikk gjennomgå verbalt med lovnad om fysisk avstraffelse uten å få forklart meg. Sondre var ikke sånn i år. Jeg tror han er mildnet fordi han har giftet seg. Som en takk til kona for denne nye og forbedre versjonen av Sondre overrakte vi ham derfor en (snart) inngravert dobbel samekniv i bryllupspresang.
Årets digestif var Andreas 2 sin pærebrennevin brent av en tante i Nederland hevdet han, men tenker nok en 96 på femlitersdunk kjøpt på en parkeringsplass på Revheim er nærmere sannheten. Tilsatt rikelige mengder pære essens. Etter dette ble kvelden noe uklar, med noen bruddstykker av at SK kom løpende med en motorsag og jeg fikk en trang til å fortelle alle hvor glad jeg var i dem, og at jeg ikke trengte drikke for å fortelle dem det. Jeg ble geleidet opp i seng men klarte å snøvle at i morgen skulle jeg fortelle dem akkurat det samme.
Neste morgen var det igjen servert en kaffe på nattbordet, men istedenfor to sukkerbiter på tefatet var det to Paracet.
Etter frokost ville jegerne ut igjen, mens jeg og Andreas 2 var mere klare for å komme oss hjem. Så vi vasket ut av landstedet mens de andre jaktet. Det var i alle fall en Andreas som vasket ut. Den andre Andreas påtok seg en lederrolle. En fruktbasert ledelses stil med lite detaljstyring. Når store avgjørelser skulle tas ble jeg involvert, og da han spurte om vi skulle dra sa jeg ja.
Siden jeg ikke viser bilde av skutt vilt på influencer siden min, så har jeg tatt bilde av en rugde som deiset inn i vinduet på jobb og lå ved sykkelparkeringen. Tror det er rugde i alle fall. Kan være en bekkasin også, for ærlig talt er jeg en elendig jeger som bare bestod jegerprøven siden jeg hadde lest meg til hva boghøyden til en hund kan være på elgjakt.
Ryktet skal ha det til at alle jegerne fikk hver sin rugde den siste dagen, men hvor er beviset for dette?
